Jeg sitter på den lille hybelen min som jeg bor i for tilfellet. Jeg ser ut på vinduene i taket, tenker masse. Tankene som alltid snurrer rundt, de som aldri stopper. Jeg tenker masse på det siste året, hvordan ting har vært etter at jeg flyttet til oslo. Jeg har nok aldri hatt det så jævlig som jeg hadde det sist sommer og opp mot høsten, og til slutt gjorde det meg syk.
Dere vet jo at jeg har hatt mine problemer, som sikkert alltid har vært der. Depresjoner som har kommet til og fra, angst, tvangstanker og periodevis selvskadng. Alt har bare vært under overflaten hele tiden, men det har kommet opp noen ganger for å minne meg på at “åh nei du, du kan ikke ha det fint lengre nå, for psyken din skal gjøre litt hærverk”. Når jeg da plutselig var ganske ensom ut mot høsten gjorde jeg alt jeg kunne for å gjemme meg fra tankene. Jeg har hatt flere angstanfall, og jeg har nok aldri vært med på noe så skummelt før. At man har det så vanskelig, hele kroppen kjemper og det gjør vondt, at man ikke får puste og vrir seg i sengen. Jeg ble så redd for angsten, redd for å være redd, og turte aldri å være alene. Jeg prøvde å holde meg oppdatt hele tiden, gjøre masse, feste masse. Men det funket ikke. Det funket der og da, men ble bare en spiral til masse som var enda verre. Jeg ble sammen med Robin, og det må nok ha vært ganske vanskelig og håndtere en person som har det slik, selv om jeg skjulte det ganske bra i begynnelsen. Jeg var jo bare “care”. Jeg var liksom kul, brydde meg ikke om noe og tok hver dag som den kom. Egentlig, så var jeg jo ikke slik. Jeg var bare livredd for meg selv. Redd for å være redd.
Til slutt når man bare bunnen, for man kan ikke rømme fra seg selv i en evighet. Man kan synke dypere enn man trodde var mulig, og bryter sine egne personlige grenser. Blir man helt gal, slår rundt seg og river seg i håret? Helt OK, det blir en hverdagsgreie. Virker man sur og deppa hele tiden? Vel, ikke noe nytt der heller. Jeg brydde meg ikke om det uansett, jeg hadde allerede gitt opp at jeg skulle kunne være glad, det var vel bare ikke slik det var ment å være for meg. Jeg ante ikke lengre hvorfor jeg i det hele tatt hadde det kjipt, jeg fant vel bare på nye grunner hele tiden for å ha noe å skylde på. Lukket øynene for meg selv, og hele verden. Selv når man har alt og miste, så brøyt jeg min egen selvtilitt frivillig ned fordi jeg hadde overbevist meg selv om at jeg ikke fortjener å ha det bra. Man tar avstand fra folk, avstand fra de som bryr seg, man vil jo bare ha det gøy hele tiden fordi noe dypere enn som så, det klarte jeg jo ikke. Man blir så flau over seg selv, når man blir en såkalt “deppa” person. Så jævlig negativ, aldri klarer å se lyset i noe. Bare carefree, har det gøy, bryr seg ikke. Selv om alt man egentlig gjør, er å bry seg for mye. Jeg begynte på en eller annen måte å trives med å være sånn. Og det skammer jeg meg vel mest over.
Det er helt umulig å sette ord på hvordan det føles å være deprimert, man kan snakke med mennesker som har vært igjennom det samme, men det er uansett umulig å sette ord på… Men idag har jeg det bra igjen, det må dere vite. Visse dager kan alt være jævlig (men slik er det vel for absolutt alle?), men jeg er også glad for at jeg har vært igjennom alle disse emosjonelle nedturene, fordi jeg har klart å komme meg ut fra det. Alle håndterer smerte på ulike måter, og alle gjør feil, men jeg bestemte meg for å våkne opp og få den hjelpen som var nødvendig. Noen å prate med, og det har jeg hatt en stund og det fungerer overasskende bra når man finner sin match. Men jeg vet at jeg aldri skulle hatt det så bra som jeg har det idag uten Robin. Han hjelper meg minst like mye med bare å eksistere, som jeg hjelper han. Og han er ett av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi diskuterer hvert tiende minutt og så blir vi venner igjen. En venninne sa igår at vi er det eneste kjæresteparret hun kjenner som det er OK å henge masse med fordi vi har en sånn hat-kjærlighet mot hverandere som er komisk, haha. Elsker vår hat-kjærlighet.
Åh, hva et smil kan skjule.. August, 2014.
I morgen drar jeg hjem til Harstad for noen dager med ferie. Cant wait.
Du må ha et helt fantastisk liv. At man ikke er glad hele tiden, at man smiler selvom man ikke vil..-hvis det er det som er det største problemet ditt, så må du ha det helt fantastisk.
Kos deg masse Sophie !! 🙂
Du, første kommentar. Har du anelse om hva det vil si å være deprimert? Nei? Så shut the fucking up!!!
God tur til Harstad!
Hærregud, ser den! Eg reis heim tel Lofoten (fra Bergen) på torsdag, å eg kan særriøst ikkje vent!! Har ikkje vært heime sia i fjord i bynnelsen av august. Å gud eg gleda meg!
❤️
Sliter mye med angstanfall jeg også. Det er noe av det skumleste jeg har vært med på, og jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Jeg elsker å være ute blant mennesker, jeg elsker å sitte på bussen, jeg elsker å være ute i det offentlige liv generelt. Så hvorfor måtte disse anfallene begynne? De startet en dag jeg satt på bussen, jeg fikk ikke svelget, så fikk jeg panikk fordi jeg ikke fikk svelget, som så gjorde at jeg ikke fikk puste. Så trodde jeg, ja, tro meg på mine ord, da trodde jeg at jeg skulle dø. Det var i hvertfall den følelsen som kom opp. Så nå kommer angstanfallene hver gang jeg begynner å tenke på, at nå må du svelge maten din riktig, eller nå må du huske å puste. Dette er kjempe creapy, men det er også et nytt kapittel i livet mitt som jeg må lære å kontrollere, og for så å leve med. Lykke til, og du er tøff som deler!
“Elisa”: Jo, takk som spør. Jeg er så på bunn i livet at jeg skulle ØNSKE at jeg “bare” var deprimert. Man tror det ikke kan bli verre, men jo, helt ut av det blå, blir det faktisk verre. Så jeg skulle ønske jeg kunne ha det som Sophie, det virker helt fantastisk.
Går du fortsatt på isotretinoin? Hvordan går det? 🙂
Stå på! Du har lenge vært, og vil alltid være, min største inspirasjonskilde <3
<3
jeg sliter med det samme selv, og har slitt ganske lenge. Jeg skjønner veldig godt hva du prøver å si, og de som ikke har hatt det sånn de vil aldri forstå hvor smertefullt det faktisk er å konstant ha det vondt og ikke skjønne hvorfor. Det er så mye jeg kunne skrevet og sagt, men jeg vil bare si hvor gla jeg er for at du er så ærlig! Du er fantastisk ❤️
Ta en skikkelig ferie nå og slapp masse av! Koos deg! 🙂
Hadde du brukt all denne energien på å skrive om noe annet enn deg selv, kanskje faktisk svart på kommentarer på denne bloggen?
Du har ingen respekt for leserene dine, du bare syter og bærer deg. Det er for lite kommentarer her og der og uff på meg selv og verden bare jeg lever i. Tror du skal lese over sminke video kommentrene, der er noen alvorlige bra tips. Du kan absolutt ikke sminke deg i det hele tatt. Det et du har deprisjoner er old news, ta heller et balletak å svar fansene dine når de er uenige med deg. DET er utordrende. Det over kan hvem som helst skrive om seg selv.
Hvorfor lyger du så mye? Du sier det er vitkig å være ærlig. Men du redigerer bilder slik hoftene dine ser større ut? Du skylder oss lesere en forklaring og du burde stå opp for dine egne feil, ikke bare klage som du alltid gjør. Så nei du er absolutt ikke tøff.
Hei
Kan du skrive en sånn “veggis” post med forslag til mat man kan kjøpe for å erstatte kjøtt/ opskrifter/ retter/ resturaunter i Oslo…osv
Det hadde hjulpe veldig 🙂
Alle nettsidene har så vanskelige oppskrifter
Du anonym som har det jævlig. Blir provosert av sånne som deg. Vi lever alle i vår egen jævlige verden, det betyr ikke at din er værre enn noen andres. Vi takler ting og opplever ting ulikt. Er det virkelig noe som i det hele tatt heter et fantastisk liv? For alt virker fantastisk på overflaten men kan være helt jævlig på innsiden. Du vet ikke hva som skjer mellom hennes eller andres fire vegger.
<3
Frekt og si, men jeg liker når du skriver sånn her innlegg, eller innlegg om verden/dyr. Føler meg så igjen i hva du skriver. Og du blir mer ett menneske enn “barbie”. Du burde være stolt over hvor langt du har kommet, hvor mye du har oppnådd, hvem du har som venner og alt. Jeg håper alt går bra med deg, og som du skrev selv. Det hjelper virkelig og snakke med noen, syntes nesten det skulle vært “påbudt”.
Stå på, husk hvor sterk du er, og har blitt! 🙂
Btw god tur!
Malin: ro deg ned du da? Dere klikker jo som bieliebers bare noen sier noe annet enn positive ting. Det er ikke helt fair det heller
Syns du er helt fantastisk! Sliter selv med store depresjoner, og angst for å begynne med selvskading igjen.. Det er virkelig en tøff kamp hver dag! Stå på og gjør det som gjør deg lykkelig! 😀 du fortjener det :)<3 god tur til Harstad, hilsen ei som bor her 😛
Etter den gangen du skreiv det innlegget om at du viste hva du skulle skrive for å få folk til å kommentere bloggen din har jeg selv blitt så bevist på det du skriver. Da du skreiv du endten kunne skrive om psyken din, dyreværn eller lignende. Du klagde på lite kommentarer, da er det vel tid for et slikt innlegg igjen.
Jeg tror du bruker det for hva det er verdt. Ikke det at jeg ikke har sympati for deg, eller at jeg ikke tror du ikke sliter. For det tror jeg. Jeg bare har litt vanskeligheter med og ta deg alvorlig hver gang. Etter du uttalte det sist. Også kommer det slike innlegg når du nettopp har klagd på leserne er dårlig på å kommentere.
Malin: Det er faktisk ikke riktig å si at man ikke kan ha det verre enn andre. Helt sant at man opplever ting forskjellig, men jeg kan komme på veldig mange situasjoner jeg vil betrake som verre enn en “deprisjon”. Jeg mente at når man virkelig, VIRKELIG, er på bunnen, da får man et annet perspektiv på ting man synes var forferdelig og vanskelig før. Da skulle man brått ønske at det var de eneste problemene man hadde igjen, og da virker det som et fantastisk liv. Slutt å kverulere.
<3
Jeg må bare takke deg for at du skriver disse innleggene. Jeg er deprimert, og ofte er det utrolig vanskeligt å tenke at det blir bedre. Det er godt å høre at du har det bedre nå enn før. Jeg håper at en dag greier jeg også å komme meg vekk fra angsten og deprisjonen. Ha en fin ferie. Stå på videre, Sophie Elise.
Å si at man ikke kan klage fordi andre har det verre er som å si at man ikke kan være glad fordi noen andre er gladere. Sophie har kanskje det “perfekte” liv som så mange kommenterer hele tiden. Men bare fordi sophie tjener masse og opplever masse så betye det ikke at hun ikke har rett til å ha det vanskelig og være åpen om det. hun har like mye rett som alle andre. Og det at hun er så åpen om det hjelper andre som sliter som forhåpentligvis gjør at de føler seg mindre alene
Bare gjør d som gjør d lykkelig 💃 elska å lese bloggen din ❤️
Kristine: at hun burde svare mer på kommentarer er jeg enig i, men på sminkevideo innlegget?? Alle kommentarene er jo bare hat og stygge ord om sminken hennes, 30% er konstruktiv kritikk og resten er dritt. Er det det du mener en god blogger skal ta seg tid til å svare på? Hvor blåst er du
Bare til å gjøre deg selv lykkelig og gjøre det som du føler er best for deg, digger deg! 😀
Jeg fikk gåsehud av å lese det og kjenner meg igjen. Heldigvis har jeg det bare for noen få dager og så går det bedre. Men jo eldre jeg blir, jo oftere kommer det tilbake. Jeg er glad for deg at du har kjæresten din som hjelp deg og som er en så stor støtte! Lykke til!
Hilsen fra Berlin!
Hyggelig å hilse på deg i går, du er en god jente
Ja men det er leserene som hinter til at denne sminket ikke er så bra, og noen ganger må kommunikasjon og tips på en blogg gå TO veier. Ikke bare en. Sophie har MYE å lære, og selv om vi er glad i henne er det lov å tipse henne tilbake. Det er IKKE bare hat, men med en gang det blir kritikk er det så mange som klikker. Sophie har en stor blogg, det er en del av greia.
Hej! Styrkekram till dig! Vill tipsa en bok (finns även som dokumentär), The secret heter den och har hjälpt mig mycket i den ångestperioder. Och en sak till, folk som klagar på dig och ditt liv. Det är 100% avundsjuka. Garanterat! Kämpa på <3
åå skal du til harstad, så bra! Håper jeg tilfeldig møter på deg!!
Yeey du kommer te Harstad! Æ bor i Harstad sjøl og har så lyst å møte dæ!! Æ bor litt bortfor heggen skolen:)
blablablabla ,du kunne bare gått til psykolog men istedenfor prøvde du å få bedre selvtillit ved å komme desperat inni kjendis verden
jeg sovna nesten av dette innlegget
og uansett ikke alle klare å lure seg inni kjendis verden med en blogg og ta masse operasjoner for å bli lykkelige
men overskriften :ALT ET SMIL KAN SKJULE
det passer deg ikke , du ser ofte sur ut eller sippete
Du passer sykt blondt hår ikke brunt ser du ikke det ? Med blondt blir du spesiell ikke med brunt …sier bare sannheten elsker bloggen din
Noen som ikke har lært seg det at om man ikke har noe snilt å si så skal man bare tie stille.
Synes det er flott at du skriver om slike ting også så du kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon så de ikke føler seg alene 🙂
Synes du er tøff jeg, som er på tv, filmer dine triste og dine gode dager usensurert. Hadde ikke jeg turt. Stå på jente 😉
når jeg er deprimert, føles det ut som om jeg har et grått, tungt teppe hengende over meg. Alle farger går over til gråtoner, og alle følelser blir nøytrale – man går liksom bare på autopilot og driter i alt… Grått. Det høres kanskje rart ut, men jeg synes det beskriver depresjon ganske bra.
Håper du har venner du virkelig får snakket ut med og at de kan hjelpe deg å holde deg oppe før du blir nede – og ikke bare etter at det på en måte er “for sent”.
<3
At folk kan være så empati-løse på et slikt innlegg. Sophie Elise, du er virkelig et forbildet for unge mennesker. Tydelig at disse matrialistiske menneskene som kommenterer drit ikke har noen forståelse for psykiske problemer. Det er faktisk mulig å være deprimert selvom man har mye penger og en kjæreste man er glad i.
Du er tøff som tør å åpne deg om slikt. Det er tøft å gå igjennom det, man føler seg ofte alene. Må være vanskelig som en offentlig person. Ønsker deg alt godt, Sophie Elise <3
Camilla: <3<3<3 tusen takk takk fine du!!
Linni: Ja, veldig god beskrivelse. Alt blir veldig nøytralt, og det er veldig fælt.. <3
kimlie: tusen takk <3
Kos deg masse i Harstad! Uten nedturer hadde det ikke vært oppturer, men er glad på dine vegne for at du har det bra nå. Håper det fortsetter slik!
Stå på!
Årh, ja.. føler jeg alltid har vært sånn semi-deprimert(haha), engasjerer meg liksom sjeldent i noe, er ikke en veldig happy person og har noen veldig dårlige perioder med meg selv.. Men har liksom bare blitt vandt til å ha det sånn, og det gikk skikkelig opp for meg da jeg for noen uker siden fikk et skikkelig latteranfall og var oppriktig lykkelig i det øyablikket, at jeg faktisk ble overassket over meg selv fordi det skjer såpass sjeldent. Jeg ler så utrolig sjeldent oppriktig, og det er skikkelig trist.. Vet liksom ikke hva jeg kan gjøre med dette, føler ikke det er psykolog”materiale” da jeg ikke er i fare for meg selv eller føler verden er over liksom, men.. er jo kjipt å aaldri føle seg glad og opplagt. Tips??:(
Nå har jeg rett og slett skikkelig klump i halsen og tårer i øynene. Du er så fantastisk!
Jeg møtte deg en dag i vinter med kompisen min på Starbucks. Hadde egentlig bare vært på et kurs i Oslo, og vi måtte uansett vente på toget, så hvorfor ikke ta en kaffe? I rulletrappa opp så jeg deg sitte der med samsungen din i hånda. Jeg fikk helt panikk. Det var en slags god panikk, for det var bare helt uvirkelig. Jeg ble på en måte ikke starstruck heller, jeg følte bare at det var et tomrom som ble fylt. Jeg visste jeg måtte gå bort til deg, men hva sier man egentlig når man møter en man har sett opp til i mange år helt uforberedt? Det eneste jeg klarte å presse ut var “kan jeg ta et bilde med deg”, og der gjorde jeg det. Det jeg absolutt ikke skulle gjøre. Jeg ville ikke være en type fjortis som bare ville ta bilde med deg for å ha et bevis. Siden jeg møtte deg den dagen har jeg tenkt så mye og vært etterpåklok. Det er så sinnsykt mye jeg skulle ønske jeg sa til deg. Jeg bryr meg ikke om du husker meg eller ikke, men jeg vil ihvertfall at du skal vite at jeg angrer veldig på at jeg oppførte meg som én av veldig mange. Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å vise deg hvilken person jeg er. Det hadde kanskje ikke betydd noe, men jeg hadde en tøff periode i vinter. Jeg var ikke på skolen, gråt hver eneste dag og ville bare være med kjæresten min. Jeg hadde ikke vært i Oslo siden du flyttet dit, og dagen før jeg dro på det kurset tullet jeg med mamma og kjæresten om at jeg skulle stalke deg, og at jeg faktisk møtte deg tilfeldig er helt sykt. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke snakket ordentlig med deg. Jeg respekterer deg rett og slett for mye!
Livet er mye lysere for min del nå, og jeg håper virkelig at vi som lesere kan bidra til å løfte deg opp også. Du fortjener det aller beste, nettopp fordi du ønsker alle andre det beste også. Tusen takk for at du deler innlegg som disse med oss, det er virkelig en stor oppmuntring i hverdagen!!
Så utrolig godt skrevet! Du får satt ord på ting jeg ikke en gang får til å forklare mine nærmeste tilogmed. Stå på, du stråler mer enn noensinne, spesielt sammen med Robin! Og tro meg, det synes godt på hele deg <3 Fulgt bloggen din siden høsten 2011, og vært med deg på både opp- og nedturer. Føles nesten som om jeg kjenner deg, haha <3
Var i gjennom en depressiv periode i jula selv. Sosial angst led til angst for angsten,noe som led til at jeg stengte meg selv mer og mer inne i leiligheten og for andre mennesker. Etterhvert hadde jeg gravd meg så dypt at jeg var rett og slett helt stuck. Angst døgnet rundt i masse uker. En periode som skremmer vannet av meg nå! Aldri vært så langt nede før.
Godt og høre at du har det så bra nå! Jeg selv er bedre nå,men arbeider fortsatt med det hele.
Hei Sophie! Så sykt bra innelgg. Du beskiver det så innmari bra. Det treffer akkuratt. Jeg kunne ikke la være å gråte. Men det var så godt mens jeg leste dette fordi jeg har det nemlig akkurat slik. Hadde det akkuratt sånn i går. Idag er det mye bedre, og var helt perfekt å lese dette idag.. Har selv alltid prøvd å beskrive, men du klarte det akkuratt. Jeg forsår hva du mener, og jeg syntes du er en så sterk person. Jeg digger deg virkelig. Hele deg. Utseende og ting du har gjortgjør. Vi er faktisk helt utrolig like. Tror vi kunne vært veldig gode venner 🙂
Ble helt rørt av innlegget ditt Sophie Elise, du er så utrolig flink til å skrive og formulere deg!
Jeg sleit selv med panikkangst fra jeg var 16-21 år og gikk til psykolog for å få hjelp, men det hjalp ikke. Jeg var så desperat for å bli frisk igjen at jeg begynte å lese meg opp på PTSD på egenhånd.
For å gå rett på sak: MDMA og LSD gjorde meg frisk igjen. Ikke bare gjorde det meg helt frisk fra angsten, det var også en helt fantastisk opplevelse som gjorde at jeg fikk mer medfølelse og empati for andre mennesker og dyr. Det ER medisin for psykiske lidelser og at det er ulovlig er helt latterlig.
Håper det går bra med deg <3
Håper det går bra med deg <3
♥
<3
skjønne dæ veldig godt.. Veldi godt.. Å d e som dj si, fantastisk når man e åver d.. At d e borte liksom…
Åååssåå, sku ønsk æå kunna fått den blondfargen du hadd😍
Hei Sophie!
Jeg har lest bloggen din litt av og til, men det er sjeldent jeg føler at du har vært så ekte som du er nå. Dette var godt skrevet, fra en modig jente. Jeg tror det er viktig at dine følgere også forstår at du er et helt vanlig menneske som oss andre, og ved å vise at depresjon og angst ikke er noe man skal være flau over, gjør du det. Dette står det stor respekt av, og jeg håper du har fått god hjelp i helsevesenet.
Jeg ønsker deg all lykke videre!
Du har fått en ny følger.
http://www.sykepleierblogg.com
Åh, dette var utrolig tøft av deg og skrive.
Jeg hadde tenkt til å sende deg en mail for en stund tilbake, om du slet med angst, i og med at du har vært deprimert osv. For akkuratt det gjør jeg også. Jeg har egentlig alltid vært en veldig følsom, men blid jente. For et år tilbake, lå jeg i sengen min og hørte på musikk for å sovne, som alltid. Men plutselig i det jeg nesten sovnet, stoppet pusten min og jeg måtte hive etter pusten for å få puste igjen. Derretter begynte hjertebanken, og hele kroppen min ble helt nummen, akkuratt som den ikke var til stede. Jeg ble svimmel og kvalm, og trodde jeg fikk et hjerteinnfarkt, noe som jeg også tenkte var veldig rart, i og med at jeg bare er 18 år. Jeg trodde jeg døde. Jeg trodde jeg var på en mellom ting av å leve og dø. Neste dag var det skole, og jeg klarte ikke tenke på noe annet, så det skjedde selvfølgelig igjen neste kveld, og igjen, og igjen. Noe som bare hadde vært små ”panikkanfall” utløste seg til konstat angst hele tiden. Jeg har problemer med å sitte på buss, være i timen på skolen, osv. Jeg blir utrolig svimmel, hjertet banker i 100km i timen og jeg begynner og kaldsvette. Selvom jeg vet at dette ikke er farlig, så er det så utrolig ekkelt, og man føler seg så utrolig alene. Jeg er også utrolig redd for å være alene – nettopp fordi jeg er så utrolig redd for å dø. For at hjertet mitt skal stoppe, eller at jeg plutselig bare slutter å puste, og at ingen er der for å hjelpe meg. Dette ender opp med at det beste jeg vet er å dra ut. Drikke meg full, og glemme det. Men så er det tilbake sekundet jeg står opp. Det at du skriver om dette, er noe jeg ser skikkelig opp til, og noe som jeg tror flere også gjør. Angst har på en måte blitt en ting som er ”flaut” å ha. Jeg er i et såpass ”vestkant” miljø, at jeg føler meg virkelig som den ENESTE som lider av dette..
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og du er utrolig sterk. Så bare FUCK off til alle de som skriver dritt, for hvis det er noe som får dem til å føle seg bedre, så er det virkelig noe galt med dem. Umodent og rett og slett bare skikkelig teit og kvalmende.
Men har du noen tips til hva jeg kan gjøre? Noe som hjalp deg?
Og hadde du de samme følelsene? Den frykten for å dø hele tiden, at hjertet ditt stopper, eller rett og slett bare besvime? For det hjelper sånn å se at man ikke er alene om det.
Du er super sterk <3
At du i det hele klarer å dele slike ting på nett, er noe jeg tar av meg hatten for. Det er ikke lett å slite med depresjoner, angst osv, for man må klare å innse selv at man ikke har det bra, for å kunne skrive noe slikt. Den setningen ble rar, men jeg håper du skjønner hva jeg mener. Du er så sterk og tøff, og jeg håper at jeg, en dag, kan bli like sterk som deg. Fantastisk, rett og slett! Og veldig kjekt å høre at du har det bra nå 🙂
Du er fantastisk Sophie! Ei sterk og vakker jente som få! Du drar deg gjennom både det ene og det andre, men kommer alltid ut på andre siden klokere, stå på!<3 Du er eit fantastisk flott forbilde, alle har sine ting<3
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og uansett hva folk skriver om at “åh, jeg har det mye verre en deg, Sophie”, så er det trangsynt av dem. Det du føler er det du føler, og det jeg føler er det jeg føler, så enkelt. Ting kan ikke sammenlignes. I fjor sommer gikk min verden helt på hodet, på alle fronter i livet mitt og jeg slet mye med angst, panikkanfall osv osv og i oktober ble jeg utbrent. Jeg er fortsatt påvirket av at jeg ble utbrent og “føler mindre” (care). Det er en skummel følelse når kroppen ikke orker å føle på ting lenger.
Synes det er fint du skriver om det, selv om folk kanskje har det verre. Sånn vil det alltid være.
Hei Sophie, jeg ser at du skriver at du sliter med tvangstanker, har selv sliti mye med tvanstanker og angst og lurer på hvordan du håndterer de? Kan du skrive et innlegg om det? Jeg føler jeg er så alene om å slite med tvangstanker og jeg syntes det er flaut og skulle snakke med folk om det fordi jeg føler det er sjeldent jeg hører at folk sliter med tvangstanker. Hvordan får du hverdagen til å fungere med tvangstanker? Jeg føler at hverdagene mine er så styrt av tvangstankene mine at jeg er redd for å gjøre noe annet som å reise feks som gjør slik at de trygge rutinene blir brutt som igjen fører til utrygghet og angst.
Syntes innleggene dine er fine og reflekterte, fortsett med det! 🙂
Du er tøff som er så åpen om vanskeligheter du har opplevd. Psykiske problemer er ufattelig vanlig, men det er fremdeles veldig tabu og snakke om. Synes det er veldig bra at du som når ut til så mange tar deg tid til å skrive utfyllende innlegg om det. Det er så mange som sliter, og tror de er de eneste i verden som har det slik. Men sånn er det ikke. Det kan hjelpe mange bare det å se at noen også har det vanskelig til tider.
Stå på videre!
Jeg sliter med det samme selv. Har på en side gitt opp alt, men på den andre siden så vil jeg kjempe og gjøre så mye for å få det bra.