Nå er jeg hjemme i oslo, nok en gang. Lang reise. Flydde på første klasse, og på SAS betyr det at man får en egen “seng”. Det var en fin tur hjem. Jeg presterte faktisk å bli litt brisen også, første gang full på fly og enda verre er det nok at jeg var GODT brisen på SAS loungen rett før. Jeg må tenke over hva jeg faktisk gjorde der, og nå vil jeg helst bare glemme det. Lol.
Med meg hjem til norge hadde jeg 3 kg overvekt. Masse klær, og en hel del tanker i bagasjen. Det høres sikkert utrolig teit ut, men jeg er på et sted i livet akkurat nå hvor jeg har lyst til å være.. usynlig. Forsvinne. Jeg har lyst til å pakke med meg det aller mest nødvendige, og så bare dra til et annet land. Langt bort fra alt jeg kjenner til her, og ikke minst langt bort fra alle som kjenner meg. Da jeg var yngre var alt jeg ønsket meg at folk skulle kjenne meg igjen, kunne navnet mitt, spørre meg om bilder og autografer, ting og penger. Jeg vet at jeg ikke er Justin Bieber. Jeg har ikke paparazzier etter meg. Men jeg er så lei av at hele hverdagen min (og de fleste andre sin?) dreier seg om likes, lesere, hva man har og hvem man er. Jeg er ikke en blogg, jeg er ikke likes på et bilde, jeg er ikke et produkt – det definerer ikke meg, og det definerer ikke noen. Jeg vil ikke at folk skal snakke til meg eller være med meg kun basert på den jeg er, “hun der Sophie Elise”. Jeg vil ikke at folk skal være med meg fordi det er spennende. Jeg vil ikke bli sett på overalt. Men samtidig så elsker jeg å blogge, jeg elsker å jobbe med tv og jeg elsker å drive med musikk, så alt det andre er vel bare en “bivirkning” som jeg får tåle. Bite sammen tennene og kjøre på. Jeg vil egentlig mest bare hjem til mamma og pappa som knapt vet hva instagram er. Jeg vil hjem til bestemor som ikke skjønner hvordan hun leser blogg.
Om jeg kunne ha gått tilbake i tid, til Januar 2011, så ville jeg ikke ha gjort noe annerledes. Jeg ville ha startet bloggen. Jeg elsker dette livet, men jeg hater den offentlige Sophie Elise fordi jeg ikke aner hvem jeg er uten. Jeg har definert meg selv utifra hva andre mener om meg. Man blir ødelagt av å tenke på hvilken “rolle” man har. Hva betyr en rolle, når man knapt har en personlighet? Vil jeg kle av meg eller på meg eller smile på bilder eller lage duckface så definerer ikke det noe som helst! Men tydeligvis gjør det jo det.
Vær så snill, fortell meg at dere også er usikre. At dere ikke vet. At dere står på et skille, og lurer på om dere skal hoppe høyere eller lande. Jeg personlig er bare lei av å være lei.
Jeg er i en høyst usikker posisjon for tiden, og stiller virkelig spørsmålstegn i forhold til hvordan jeg skal stake ut veien videre. Noen valg jeg tok før i livet har ført meg i en vanskelig situasjon, og det er kjipt å føle på. Samtidig så kunne jeg aldri gjort det om, for da ville jeg ikke hatt de menneskene jeg har i mitt liv. Du må lære deg å stole på deg selv.
Det går bra, det blir bedre.. ❤️
Er ikke i samme situasjon som deg, men kan relatere til hva du sier. Tenker ofte på hvordan det hadde vært å leve i enklere tider. Der vi ikke blir bomdaert på sosiale media, hvor en ikke trenger å beskymre seg over likes og kommentarer, der en ikke kan gjemme seg bak en skjerm. Mest av alt er jeg skuffet over mennesker som gjemmer seg bak skjermen og tror at det å plage og trakkasere andre er helt ok. Det har skjedd så mye galt med samfunnet vårt, og om vi ikke er forsiktige, vil det bare fortsette… Føler meg også hjelpesløs, når jeg ikke vet hvordan jeg kan stoppe det. “Lille meg” kan jo ikke gjøre stort. *sukk*
hvem er vi egentlig? det er så vanskelig å finne svar. jeg går frem og tilbake i tanker, og kommer liksom aldri til en løsning.
Kjære deg, du er absolutt ikke alene i å føle deg sånn. Jeg tror alle føler seg sånn i blant, at man er usikker og føler man sitter fast i livet. Ta å hør på sangen “Feel good”av Kevin Rowe, den får meg alltid i godt humør når jeg føler ting ikke er som det skal.
Klem <3
Er du singel?
vet hvordan du har det sophie, du er ikke alene!
Du vet ikke hvem du er uten men det er mye også fordi du er vant til alt. Det blir jo en vane over tid. Jeg vet hvem jeg er personlig. Jeg vet hva jeg kan. Men jeg er snart 30 år. Du er yngre. Jeg fant ut at etter fylte 25 blir livet mer klart. Så bare vent og se 🙂 du finner nok deg selv skal du se 😀
Jeg skjønner hva du mener, og du er virkelig ikke den eneste! Jeg er i den situasjonen der jeg har noe ganske store valg og ta, men det eneste jeg vil er å bare grave meg ned eller forsvinne. Jeg aner ikke hvordan fremtiden min ser ut og det skremmer meg, men jeg prøver å tenke at alt går bra til slutt. Jeg har nesten glemt hvem jeg var før jeg begynte å blogge, det er så store forventninger og man er nødt til å være et forbilde. Skulle ønske ting var annerledes av og til.
alle får labels, og du er ikke alene om dette. Jeg har blitt stempla som gal katte dame, og jeg trives for all del med det. Men det er ikke hele meg. Jeg er engasjert i dyrevern, og hjertesaken min er hjemløse katter. Men det betyr ikke at det er HELE meg.
Men det er en ting jeg har funnet som virkelig rører ved meg og som jeg trenger å gjøre. Og det blir nok en viktig del av alt som former meg fremover. For jeg er bare 21 år og skal finne meg selv i maaaange år til. Finne nye ting, ombestemme meg og forandre meg. Det er en viktig prosess, men det er frustrerende og tar tid 🙂
Stå på frøken! Følg dine egne drømmer og veier, og tenk på alt det fine du etterhvert kan se tilbake på 🙂
Jeg er ekstremt stresset, usikker, vet ikke hva jeg skal gjøre lengre og ja, generelt er livet tungt. Men jeg elsker livet mitt. Har det supert. Men innerst inne er det vanskelig, og jeg vet ikke helt hvor jeg står.. Men livet er supert! Forstår du forvirringen?
Du er fantastisk! Stå på!
Du er ikke alene, er nok mange som har det sånn, og man kan ha det sånn faktisk i alle aldre – man har det gjerne sånn enten man er i behov for endring, eller når ting blir for mye for en. Er vel litt det jeg har prøvd å formidle til deg også, du er ikke den andre definerer deg til å være, det er bare synsinger, tolkninger, og de kan være feil.
Kanskje du må begynne å definere deg selv? Hvem er du, hva liker du, hva gjør deg glad, trist, hvordan kan du koble av? Ikke la andre definere utseende ditt, klærne dine. Gå med det du vil med hevet hode, uten å føle at du må unnskylde deg, eller spørre andre om de liker klærne dine etc.
Stå på Sophie, vær deg, gje litt mer f i hva andre mener, da tror jeg den indre tryggheten din vil vokse.
Du har så flotte verdier, men la de bli definert av deg selv. Du trenger ikke å gjøre deg usynlig, selv om det er lett å forstå den biten. Lett å kjenne seg igjen i at man vil bort til et sted der ingen kjenner en osv.
Men hvilken løsning er det? Skal man flytte hver gang livet er kjipt? Da blir det jo en evig flykt istedenfor..
Vet det ikke er lett, og lett for meg å komme med synsinger på ting, men er veldig enig med deg, man er mer enn et likes, eller kommentar. Desverre har det sosiale media også negative konsekvenser.
Håper dette kanskje var litt til trøst og oppmuntring til deg.
Kan du ikke bare reise vekk i 1 mnd å ta pause fra bloggen i den mnd? 🙂 Det virker som du trenger, Sophie! 😉 Gjør det!!
Kjære deg Sophie! Jeg skjønner hva du tenker, og jeg tror alle sammen på ett eller annet tidspunkt har ønsket å bli “kjendis”. Du er ikke alene om å føle deg slik!
Husker når jeg var 17 – 19 år så digget jeg Carola Häggkvist at jeg drømte om å kunne leve det livet hun levde. Hun er jo født samme år som meg, og det var naturlig å ha henne som forbilde på den tiden. Hadde også kjekkasen Limhal som et stort idol 🙂
Jeg stod og sang sangene til Carol hjemme, som solist i koret jeg sang i m.m. Spilte piano og sang sangene hennes. Klippet meg likedan som Carola også. Var i likhet med deg interessert i mote, sminke, klær musikk osv. Skrev dagbøker om drømmene mine. Det er år jeg alltid kommer til å se tilbake på med glede 🙂
Som 20 åring var jeg slett ikke trygg på meg selv, men jeg merket at jeg hadde fått ett annet syn på livet fra da jeg var tenåring. Som 20 åring var jeg en tryggere utgave av meg selv enn det jeg var som tenåring. Jeg fikk andre verdier i livet mitt, og begynte å se at livet Carola levde kanskje ikke var så rosenrødt som det virket som. Etter hvert som årene går blir man ennå mer tryggere på seg selv som person. Som 25 åring var jeg en tryggere utgave av meg enn da jeg var 20. Husk man vokser hele livet pleide foreldrene mine å si, og det er faktisk sant!
Du lever jo i et konstant forventningspress. Alle skal på en eller annen måte ha en mening om det du foretar deg, og det skjønner jeg kan bli slitsomt til tider. Folk i dag mener på en måte at de har retten til å få tilgang til andres privatliv, og særlig til kjente personer. Det får vi gjennom ukeblader, TV, blogger, instagram, facebook osv. Så lenge vi kjøper ukeblader som gir oss innsikt i livet til kjendisene, vil de fortsette å lage bladene.
Husker hvordan det gikk med den kjempeflotte bloggeren Voe! Nå har jo hun trukket seg tilbake fra søkelyset, fordi det ble for mye for henne. Hun fikk ett enormt pes på bloggen sin da hun var 15 år gammel, og man kan spørre om hvor sunt det er for en 15 åring å bli en kjendis over natten slik på en måte Voe ble. Etter hun slettet bloggen sin, og begynte på nytt igjen fremstår hun som en mye tryggere og bevisst. Hun har mange lesere som følger henne fast, hun får jobber og oppgaver.
Du skal vite at du er ikke alene, og jeg skjønner deg kjempegodt hva du tenker og føler. Husk på en ting, og det er at du har lov til å si nei, og du har lov til å sette egne grenser for å tenke på deg selv. Begynner man å gå på akkord med seg selv, blir gleden borte også. Da har man ikke noe å gi til andre.
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Hilsen Toril
Vet akkorat hvordan det er, ikke populariteten men tankene dine. Jeg er 21 selv å har hatt di samme tankene så deg i årevis! Jeg kjenner meg igjen i deg. Du skriver ofte mine egne ord. Det er faktisk litt skummelt! Men alt ordner seg for snille jenter ❤️ uansett hvor å hvordan!
God bedring, søte deg!
Du er ikke alene,søte deg Sophie Elise.
Stå på! og ta vare på deg selv.Du er flott og har en nydelig blogg.Heiier på deg <3
Hilsen iiLife.blogg.no
jeg skjønner den følelsen der tankene tar så mye plass at du skulle ønske du kunne være flere personer for å få styr på alle tanker. se på det på denne måten; du har i det minste hele livet ditt lagt ut for deg, OM det er det du vil. Du har muligheter for livet, og andre som ikke har de mulighewtene som du har har ca alle tankene du har + utdanningsproblemer, fremtid, pengeproblemer osv. ha en fin dag
Hei:) Har lest bloggen de veldig lenge nå, og de personlige innleggene dine i det siste har jeg kjent meg så utrolig igjen i. Har tusen tanker i hodet, kunne noen ganger ønske jeg hadde en blogg jeg og, for å fått skrevet i fra meg slik som du gjør, det må være utrolig befriende når man ikke har noen å prate om det med. Jeg kjenner meg godt sånn igjen i det du skriver, vært hyggelig å blitt kjent meg deg, tror vi egentlig er ganske så like 🙂 Ha en fin dag, Sophie!
det er alderen.. identitekskrise er heldigvis normalt, men den blir nok forsterket når man i tillegg har et image.. da har man plutselig en til versjon av seg selv. Det at du har vokst opp med denne andre siden av deg har nok gjort at du nå lurer på hvem DU egentlig er.. uten alt dette ville du jo ha vært en annen jente med et annet liv, men samtidig er ikke den du er på bloggen og i media “deg”, ikke hele deg.. så du har det nok hakket mer fovirrende enn andre på din alder, men det er normalt
Høres ut som om Hannah Montana konseptet hadde vært noe for deg
❤️❤️
Du er ikke alene om disse følelsene. Jeg slet i laaaaang tid før jeg skjønte hva som var galt med meg, og det var at jeg var lei av alt. Derfor presterte jeg så dårlig på skolefronten, jobb, var en dårlig familiemedlem og en dårlig venn. Jeg tok tak i det, søkte hjelp (psykolog) og tatt permisjon fra både skole og jobb. Jeg skal reise til Filippinene og finne meg sjøl, tenkte jæ. Være der i 6 mnd og bare “være” uten å ha en rolle du må fylle. Min psykolog fortalte meg at jeg har en livskrise og at jeg er utbrent pga “snill pike – syndrom”. Så fuck alle sammen, nå skal jeg gjøre det som er best for meg! Samme bør du tenke på også! En slik periode drar deg ned, men styrker deg videre i livet. Du har en viktig rolle i bloggsamfunnet og får kritikk for vært åndedrag nesten. Be true to yourself, fansene dine er lojale! Lykke til Sophy, and keep your chin up! <3
Du trenger psykologisk hjelp! Eller evt bli låst inne bak lukket og slå !
Hvorfor er noen så slemme mot andre mennesker. Jeg blir provosert! Stå på Sophie elise, det kan være tøft men slik er det ofte. Jeg står selv med ett skille og har hatt det tungt de to siste mnd. Blant annet slo jeg oppe med kjæresten for en mnd siden etter to år sammen, og i tillegg har jeg startet på studier jeg ikke trives med og i dag går søknadsfristen ut for ny søking. Jeg har ingen anelse om hva jeg ønsker drive med engang.
Selv om ting er tungt, se på det som er bra. Kanskje det er jobb, gode venner eller som du skriver familie. For meg er nesten jobben det viktigste akkuratt nå, man må finne noe som holder deg oppe. Håper du finner utav ting.
Stå på
Sophie, du er jo tydelig deprimert. Gikk ikke du til psykolog? Hvis ikke burde du hvertfall det. Hvis du hadde fortalt psykologen eller legen hvordan du har det, hadde du nok fått medisin med en gang. Gjør det, for du er åpenbart syk, stakkar.
Dessverre er alle usikre mange ganger i livet. Prøv å se på det som en slags nødvendighet for utvikling. Tenk på hvor mye du har utviklet deg siden 2011! Utvikling er både godt og vondt. Man vil helst gjemme seg i de trygge plassene i fortiden, og ikke ta ansvar for alt som skjer.
Mange her nevner psykolog, og psykolog er sikkert vel og bra, men du er ikke alene om dette. Det er menneskelig å være usikker. Om man ikke er det, hva er man da?
Kjenner meg godt igjen… Veldig lei av å være lei.
Du er ikke alene. Jeg er også usikker. Men jeg har i det minste funnet ut at jeg klarer meg best alene. Heldigvis har jeg kjæresten som min største og beste støttespiller. Og familien, selvfølgelig. Men alle andre vet ingenting om meg lenger. Og det får de heller ikke vite lenger. Det føles igrunn litt godt å ha så lave forventninger som overhodet mulig til alle andre og alt annet. Jeg blir utrolig nok positivt overrasket. Men jeg stoler likevel ikke på andre enn de få som er i livet mitt hver eneste dag og står bak meg i hver situasjon. Jeg vet hva jeg vil, jeg vet at jeg ikke vil være her. Men noen ganger må man bare samle energi (og penger) for å komme seg til helvete bort og leve det gode liv, og endelig få sjansen til å få de gamle vennene til å angre seg over at de ikke er meg. Dét blir deilig, det
du er ofte på det forsvinne stadiet men du gidder jo ikke å ta tak i det
kanskje du burde gjøre noe som gjøre at folk huske deg for noe bra istedenfor hu der som bare ble kjent via blogg og opererte kroppen og som eg hørte på vgtv at du var desperat til å komme i kjendisverden
desperat etter å komme i kjendisverden*
er jo sånn folk ser på deg som
“Vær så snill, fortell meg at dere også er usikre. At dere ikke vet. At dere står på et skille, og lurer på om dere skal hoppe høyere eller lande. Jeg personlig er bare lei av å være lei.” Ja, det er jeg så absolutt! Bra innlegg! Og hvis dette hjelper, så ser jeg igjennom det overfladiske og mer på din personlighet! Jeg forbinder ikke det bra med det overfladiske når jeg tenker på DEG, på Sophie Elise, men det som virkelig teller, og det er den personligheten du har vist oss gjennom bloggen. Jeg tror at du bare er litt forvirret, fordi du er en person med mye følelser, og det er positivt. Det er det som gjør deg levende.
Du er så ekte og så bra Sophie! Ikke la andre enn deg selv definere hvem du er
Og når man ønsker å være usynlig så bretter man det ut på internett..
Hei, håper det blir bedre!!men du, håper du tar deg tid til å lese min kommentar. Jeg har slitt mye med bipolar og depresjon, og jeg ser så mye av deg i disse sykdommene. Du fortjener og få god hjelp og st du tør si ifra. Da hadde du klart og glede deg enda litt mer over livet ditt som mange drømmer om. Klem
Du fløy ikke på 1. klasse. SAS har ikke 1. klasse. Du fløy på Business Class men du var heldig og fløy med Erik Viking. Den har helt ny kabin.
Du vil bare bli kjendis, og prøver på alle måter å
komme i media, egentlig litt latterlig. Du må da ikke
ta deg selv for alvorlig, eller ?
Herregud, du HAR jo satt en merkelapp på deg selv! Det har sin pris å legge ut porno-lightbilder, fylle i for mye restylane og gå med løsvipper og løshår.
Du skulle nok hørt litt mer på foreldrene dine, definitivt. Jeg er brennsikker på at de har forsøkt å snakke til deg om dette, det ville enhver forelder ha gjort.
Det eneste du kan gjøre nå – om du ikke vil fortsette å ha dette imaget – er å kutte ut bloggingen for en stund, og så “gjenoppstå” med ny image.
Orker ikke legge ut om det, men ja, jeg kjenner følelsen og det tror jeg alle de som tenker litt mye på ditt og datt også gjør. Noen tenker mer på livet og generelle ting enn andre men jeg prøver å innbille meg at det er sunt. At du klarer å reflektere og vurdere ting, kanskje overtenke også viser bare at du ikke tar livet forgitt og faktisk tenker over hva som skjer og hva du egentlig driver med. Det vil alltid være vanskelig å vite hvem man egentlig er. Altså hvem bestemmer det? og hva avgjør hva du er? Bare lev og gjør det som gjør deg lykkelig så har det ingenting å si hvem du er
1 klasse fly eller ? heheh lol 😛
Feel you sis!
Du fløy ikke første klasse. Du fløy Business klasse.
Jeg kan forstå hvilke tanker du er inne på. Etter år med psykisk trakassering og en hendelse med fysisk vold fra min far tok jeg noen dårlige valg fordi jeg var langt nede.
I dag, 2,5 år senere, sitter jeg med en gjeld på 62 000 kr og en utdannelse jeg ikke kan bruke fordi hodet mitt ikke klarer å henge med i barnehage rutinene som går så alt for fort. Jeg skal nå begynne på ny utdannelse og skal flytte sammen med kjæresten som ikke vet noe om min gjeld. Jeg er så redd for å ikke kunne skjule den for han og at han må vite om det valget jeg tok som jeg angrer så bittert på og som jeg i dag forstår car så galt. Disse tankene sliter meg helt ut…
skrev dette ned på mobilen for et par uker siden:
Vi lever i et samfunn hvor vi hele tiden blir møtt av bilder som skal fortelle oss hvor bra noen er, hvor bra du kan bli, hvor bra du ikke er. Vi skal hele tiden vise oss frem, poste bilder på instagram, vco, blogg, facebook. Vise oss frem som perfekt, sånn at det neste gang ikke er du som sitter der og føler deg stygg, men de som ser bildet ditt. Og vi vet det. Vi vet hvor mye det påvirker oss, hvor vondt det gjør å sitte hjemme og skumme gjennom instafeeden og føle seg stygg, upopulær. For det handler om det også, aksept. “SE MEG-generasjonen” kaller de oss, og det med god grunn. SE MEG, LIK MEG, MISSUN MEG. For det er det vi vil. Vi tar 100 stygge selfies, redigerer ihjel det ene som kanskje kan gå, sender det til bestevenninden – kan jeg legge ut dette? Hvilket filter? Hva skal jeg skrive under? Tror du han vil like det? Tror du de vil se meg? Og det er så teit. Hvorfor i helsikke holder vi på med dette, tenker jeg. Men jeg er ikke noe bedre selv. Min første reaksjon på å se at bestevenninen har lagt ut bilde av nye, kule sko eller på at jenta jeg gikk på US med har postet et skrytebilde fra trening, et bilde fra festen i helga, et bilde av det jævla tryne sitt med en times sminkearbeid på, ræva til kim kardashian – er HVA SKAL JEG LEGGE UT FOR Å IKKE FORSVINNE? For å være like bra? For at de skal se at jeg også er pen, kul, er på fest, har muskler… Også åpner jeg kameraet og er møtt av det stygge, trette tryne mitt og tenker hærrlighet jeg tar feil. Jeg er ikke like pen. Skummer gjennom bildene fra helga. Jeg er ikke like populær.
Og det gjør meg sur. Hvorfor bryr jeg meg? Jeg skal jo liksom ikke være sånn som bryr meg om slikt. Men jeg gjør det. Ikke lyv! Jeg vil også at folk skal sitte i sin seng, med sitt stygge, trette tryne og tenke at jeg er perfekt, at de skulle ønske det var de som la ut det bildet, de som så sånn ut, de som var så populær.
Vi eksisterer gjennom bildene. Lar bildene definere hvem vi er. Men jeg, vi, vi er faen meg mer.
samme her, sophie. samme her 🙁
For det første, heter det fløy, ikke flydde. For det andre, er det ikke første klasse på SAS. Er business det heter. 1.klasse er hakket over det igjen, og det har ikke SAS. Bare til informasjon
Du er ikke alene. I det hele. Når jeg leste dette her følte jeg at jeg kunne skrivt noe av dette selv, og på sett og vis har jeg det. Det at vi [tydligvis] blit definert av likes, hva man har og hvem man kjenner, er samfunnet sin feil. Tror jeg. Det å bli definert av andre, for så prøve å leve etter det, kan jeg skjønne er veldig slitsomt. Husk at det er lov å ta seg en liten pause. Det er ikke bra å bare kjøre på helt til man treffer en vegg, og alt blir vanskelig. Å være utbrent er en følelse jeg kjenner så alt for godt, og jeg blir litt bekymret når du sier at du bare får holde på, selv om du er sliten. Slik blir man syk av, både fysisk og mentalt. Så om du trenger en pause er det veldig viktig at du tar den, før det blir alt for gale.
Håper du har det bra ellers, og passer på å slappe av når du kan 🙂 Ha en fin onsdag!
Hei!
Jeg skjønner akkurat hvordan du har det nå, jeg har akkurat det samme nå. Det er så godt å lese det du skriver og å skjenne seg igjen!
I høst/vinter da du var med på mitt dansecrew og litt før så skrev du en del innlegg om selvbilde etc. OG det virket som om du fikk bedre selvtillit under denne perioden. Det gjorde jeg også. Vi endret oss sammen, hadde det ikke vært for bloggen din hadde jeg vært der jeg var, ikke her. Stå på Sophie1
Hvis du ikke takler jobben din, finn en annen. Mye syting nå.
Jeg har alltid hatt mange venner, men har aldri hatt noen som har vært så like at jeg kan være heelt meg selv.
Hver gang jeg er inne å leser et av innleggene som dette kjenner jeg bare mer og mer igjen i deg og hva du skriver. Nå vet jeg jo ikke om det bare er mange som er sånn. Men du har en tanke, skrive og væremåte som jeg beundrer og jeg tenker hver gang at det hadde vært spennende å hatt noen samtaler med deg!
Jeg skjønner helt klart sammenhengen med at du både vil være en blogger men ikke alltid vil at alle skal kjenne deg igjen og at du blir dømt i hva enn du gjør.
Du er en rå dame og jeg elsker måten du tenker på. Nå kjenner jeg deg jo absolutt ikke, bare etter sånn du fremstiller deg selv her og ellers i media. Men jeg vet du er en bra person og du trenger absolutt ikke spille på utseendet for at folk skal like deg.
Jeg har forøvrig hatt mitt å stri med de siste årene uten at det har skjedd noe alvorlig. Men vil anbefale gestaltterapi til deg. Tror absolutt du ville hatt godt av det. Google det om du vil å les litt om det! Litt dyrere enn vanlig psykolog, men veldig verdt det! (:
heia kunne du lage en sminkevideo på conturing? Slik som du legger hudsminken din?😙 elske bloggen foressten!
Har medfølelse for deg og alle andre norske kvinner som står frem i offentligheten og er i rampelyset. Det er absolutt ikke lett, og det virker som om dere får mer oppmerksomhet rundt utseendet og overfladiske ting generelt enn hva dere mener, tenker og føler. Samfunnet seksualiserer og generaliserer kvinner fra en ung alder til å føle seg mislykket hvis man ikke er tiltrekkende for eksempel, noe som er utrolig dumt. Ta politikere som statsminister Erna Solberg, hva i huleste har vekten hennes å gjøre med hennes politiske ståsted? Likevel har hun fått sykt mye tyn rundt det emnet, mye mer enn andre overvektige politikere av det motsatte kjønn.
Selv om jeg er svært engasjert i flere saker som for eksempel dyrevern og grønn politikk er jeg lite interessert i å komme i søkelyset til den norske medieverdenen. Jeg kvier meg for å publisere noe i sosiale medier, ja bare for å oppdatere facebook statusen min fordi jeg er redd for å bli hetset.
Tror vi jenter må bare lære oss å gi enda mer faen og drite i de usaklige kommentarene som bare er ment til å nedverdige oss. Det er lett for meg å si som ikke er kjent sånn som deg, men likevel. Jeg ser frem til den dagen kvinner ikke lenger reduseres til et seksuelt objekt i offentlig presse, men anses og behandles på bakgrunn av hva som foregår i hodet i stedet for å bli vurdert om hvorvidt hun passer inn i Thomas Seltzers våte drøm eller ikke.
vi lever i et helt sinnsykt samfunn hvor bare en veldig spesiell personlighetstype kan takle hvordan det er. det er ikke rart at mange har det som deg, meg selv inkludert, jeg hater hater hvordan samfunnet er blitt konstruert mer enn noen ting annet over alt pa denne jord. jeg vil ogsa forsvinne, jeg vil finne en by hvor det ikke finnes en fasit pa hvordan man skal se ut og hvor fokuset er pa a vokse som menneske, hjelpe hverandre, planeten, ikke et samfunn som jobber mot deg hele tiden – moderne samfunn som er styrt av et falsk bilde av hva lykke er. Konsumerkultur har bestemt hvordan vi skal ha det, og hva vi skal strebe etter for a vaere “lykkelige”. jeg hater det. jeg synes det er mega bra at du skriver dette sa alle kan se at vi ikke er sa alene som vi tror. vi burde starte en revolusjon som forandrer alt, der kvinner far lov til a bli eldre slik som alle andre dyr pa denne planeten uten at det skal foles som en slags sykdom vi ma kjempe imot, et sted der det a kjope kjope kjope dritt og piss hele tiden blir riktig sett pa som forebyggende mot ens lykke og planeten. Det er pa en mate som a prove a lappe igjen ett hull med vann , det gar ikke, det renner ut, det er ikke riktig materiale, det er helt feil. kudos til de som takler hvordan det er, det gjor ikke jeg. betyr ikke at man syter av den grunn, man er bare annerledes.
1 ta pause fra bloggen
2 ta pause fra å være mediah***
3 ikke utstill deg selv, når det tydeligvis er for mye for deg.
Finn på noe annet en stund og kos deg litt. Ikke stress.
Hadde du bare giddet å høre etter. Se litt forbi den hylende gjengen av ungjenter som vil være som deg, og hør på noen med erfaring, som kan hjelpe deg med å styrke ditt eget selvbilde. Nå er du bare en glamgirl med store pupper og som føler du må dekorere kroppen din med tatoveringer fordi “du liker det” og som bare må være så in som du kan. Herlighet Sophie, jeg hører jo det når du snakker at du har en annen side som faktisk kan gjøre deg til å bli en person som fortjener å bli sett opp til, lagt merke til og hørt. Slutt å sutre, men gjør noe. Du er jo smart! Men smartheten sitter ikke foran der puppene dine er, men i hode ditt. Du må bare bruke det. Få deg en seriøs rådgiver.
Ta en pause fra hverdagen. Du har virkelig behov for det! Jeg og dine andre trofaste følgere kan vente og har ikke noe imot det heller. Sett deg selv først 🙂
Du har gjort alt du kan siden du var 16 år for å bli kjent og sett, det var drømmen. Du har nådd det målet, men som mange kjendiser gjør møter de veggen når de ser seg omtalt både her og der i div medium. Å reise langt vekk løser ingen problemer, bare midlertidig. Spør heller deg selv, hva vil jeg egentlig? Det er det kun du som vet, i mellomtiden sier du STOPP til alle som utnytter deg, for det er det de gjør, du selger bra vet du. Om ikke lenge kommer ‘en ny stjerne’ og da er du glemt, så rått og brutalt er bransjen du har rotet deg inn i. Lykke til fra Lycke <3
At du føler deg slik er ikkje uvanlig når man er på din alder….hormoner,stress,medisiner, mas og stress og slikt kan gjøre mye rart med hodet til de fleste….kanskje trenger du en terapeut eller en coach?
Du er veldig variabel i humør virker det som…kanskje er det er teng på at det er på tide å bare se ting fra et annet perspektiv?
Eg vet at du ofte sier ting for å provosere,men det virker som om i det siste er ting veldig opp eller veldig ned….du er neppe bipolar…men noe gjør jo at humøret er så utrolig skiftende…
Du sier du er lykkelig med dine valg og vil ikkje ha ting anderledes….alikevel vil du rømme hjem til foreldrene dine…joda mage av oss kunne nok tenkt oss det innimellom.og noen kan jo det…..men generelt er det vel snakk om å finne en sunn måte å finne balanse på…..alt MÅ ikkje være perfekt for å være fantastisk…men kanskje ikkej være fullt så berg og dalbane hele tiden…må være utrolig slitsomt.
Lykke til 🙂
Sånn er livet.
Jeg vet akkurat hvordan du føler det, jeg føler det samme :/
hei, ja jeg skjønner alt du tenker og føler.
Men bare pass på at du ikke bli DEPRIMERT! For da blir bloggen din en mørk og dyster blogg, i motsetning til det den er nå! Jeg er nå deprimert. Da er det eneste man vi å dø, og alt er bare kjipt. Så.. Stay Strong! Du fortjener STOR respekt!
Mvh 14 år gammel jente som “dunno what to do”
Ditt liv, dine valg og du kan gjøre hva du vil med det! Forandring kan være vanskelig, men ofte nødvendig.
Du har mange sterke sider og gode ressurser, dette klarer du 🙂 Du trenger ikke være “noen” Du trenger bare og bli komfortabel med deg selv, og det vil du når du finner den riktige retningen.
♥
Lei av å være lei, der sa du det. Jeg kjenner meg alt for godt igjen i de personlige innleggene du skriver, spesielt det her. Men jeg har nylig oppdaget at jeg slettes ikke er så alene om tankene mine som jeg trodde, og det er jo en slags trygghet det også. Du er ikke alene, jeg er ikke alene, noen av oss er bare mer åpne om tanker og bekymringer enn de fleste andre kanskje er.
Før du gikk på medisinene (etter du flytta til oslo) drakk du nesten aldri. mens nå drikker du veldig ofte. hvilken uprofesjonell hudøege gikk du til, egentlig? Siden du ikke fikk beskjed om å IKKE drikke om du vil at pillene skal virke? Jeg hadde hvertfall gjort alt jeg kunne riktig om jeg skulle starta på den jævlige kuren. Ikke rart du hele tiden er dårlig, som du skrev i forrige innlegg.
Hei, jeg går selv på kuren du ble anbefalt, og legen sa helst ikke drikk alkohol og jeg har drukket 2 ganger, 2 cidere og 2 glass med champange, for jeg vil helst ikke skade leveren eller noe annet på disse tablettene, jeg bare sier det for at du skal tenke på konsekvensene, tenk om 6 mnd kan du drikke som bare faen, drit i å drikk nå å tenk på fin hud heller, det skal jeg gjøre fremover til min 19 års bursdag, da skal jeg drikke litt men ikke til jeg blir brisen da.
Jente du er fin, ikke ødelegg deg selv med å drikke så masse, uprofesjonell hudlege sier jeg også som hun over meg, men gjør hva faen du vil, skal ikke styre ditt liv , sier bare pass på!
Alle medisiner har bivirkninger, dessverre, kanskje det er ‘kvisepillene’ som gjør deg lei av å være lei. Få time hos Hudlege Langeland i Oslo, han kan hjelpe deg, event bytte piller osv….Jeg er kvisefri etter 3 måneder hos han :-)))
du er en liten sippe unge, som snart må holde kjeften sin igjen, du ser ut som ett overkjørt vrak som syter etter å sitte førsteklasse på fly og er så lei for at du ikke får skrive mange nok autografer.. folk som har det en del værre en deg om du ikke har skjønt det enda. så gjør det selv en tjeneste. skyt deg selv elns så har vi ett problem mindre i hverden:) eller ha en strålende dag 😉
Makan. Bruk psykologen din og ikke småjenter som leser bloggen din.
Kjøre Sophie Elise,jeg er litt eldre enn deg,og kan love deg at sånn er det normalt å ha det innimellom. Livet går alltid opp å ned,uansett om man er vanlig person eller en kjendis. Jeg er ofte lei men så går det over å så setter jeg stor pris på alt jeg har i livet mitt.
“Lei av å være lei” var noe jeg beskrev følelsene mine som til mamma i tre år. For i tre år var jeg sengeliggende og avhengig av henne for å få i meg mat og klare en dusj. Fordi jeg ikke ville eksistere. (Å jeg er bare ei helt vanlig jente fra en bitteliten landsby.) Fortsatt føler jeg de fleste dager at jeg ikke vil eksistere, men på en måte har jeg lært meg å leve med følelsen. Så har jeg perioder hvor jeg er kjempedeprimert og vil slutte å puste. Å det kommer ofte av at jeg liker ikke hvordan verden er. Hvordan dyr blir behabdler, hvordan mennesker rakker ned på hverandre, at det virker som man må være aktiv på sosiale medier for å være “normal”. Om du ønsker å hjem til foreldrene dine og komme deg litt unna så syns jeg du bare burde gjøre det! Om det hjelper, så er det verdt alti verden framfor at det en dag går så langt at du aldri kommer deg ovenpå igjen 🙂 Jeg kjenner meg igjen i deg på så innmari mange måter da du skriver personlige innlegg og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en stor klem!
Det er nok mange som føler det samme som deg. Kanskje du trenger å ta en pause fra ting bare.
Flere som er inne i vanskelige perioder nå ja… i dag kom jeg meg ikke på skolen igjen.. Jeg har det greit på skolen, jeg har venner som liker meg og klarer meg helt greit. Men jeg har ingen som ville ha satt meg først- Vennene mine har venner de liker bedre, og glemmer meg relativt lett når vi ikke møtes på skolen, helgene er tomme og fylt av mye alenetid. Besteveninnen min føler jeg sklir mer og mer fra meg, og jeg føler meg så alene. Jeg har lyst til så mye, men jeg klarer ikke, motivasjonen strekker ikke til. Jeg vil trene, se fin ut, ha fine klær og bra sminke, jeg vil være sosial, feste, dra på skolen og gjøre det bra, jeg vil holde orden i tingene rundt meg og jeg vil gjøre skolearbeid. Jeg vet jeg klarer det, men av en eller annen grunn så bare går det ikke. Jeg kan planlegge at jeg har to ting jeg må gjøre i løpet av en hel dag- rydde rommet mitt og trene for eksempel, og jeg får det ikke til. Jeg gråter flere ganger i uken av mitt eget speilbilde. Alt jeg gjør blir vanskelig, spising gir meg dårlig samvittinghet, søvn er vanskelig fordi jeg vet at når jeg sovner våkner jeg til enda en kjedelig ny dag, stelle meg virker meningsløst fordi jeg ser forjævlig ut uansett. Jeg kan glede meg til en fest, også stå der i et rom fullt av mennesker jeg er glad i og føle meg helt fullstendig alene. Sex gir meg ikke lenger nærhet, kun kortvarig nytelse og så ensomhet og tomhet etterpå, null glede. Dette ble rotete men er så greit å bare få ut alt uten å tenke på skriveferdighetene
Til du over her. Det høres ut som du er deprimert og sitter litt fast, på en måte. Bestill en time hos legen din og fortell hvordan du har det, så kan han/hun enten henvise deg til psykolog eller gi deg antidepressiv medisin. Vær så snill og gjør det 🙂
Shit, nå traff du virkelig noe i meg som jeg ikke helt vet hva er, men jeg begynte plutselig å gråte..? Jeg aner ikke hvorfor, men du traff tydeligvis rett på noe i underbevisstheten min. Tårene renner, og jeg har ikke peiling på hva de kommer av. Tenk at en tekst kan treffe meg på den måten.
Tror ikke på deg lengre…
du er helt klart ikke alene ! Har slitt en del selv den siste tiden, gjerne ikke med det samme, men jeg har 0 peiling på hva jeg vil videre med livet og alle rundt spør hvordan det går på skolen og hva jeg har tenkt til til å gjøre neste år å jeg begynner å bli så lei av å svare alle på dette fordi jeg absolutt ikke vet hva jeg vil gjøre med livet mit, skulle så gjerne vært tilbakers til barneskolen der de største problemene var at vi ikke fikk gå uten jakke fordi det fremdeles var kalt ute..
Jeg forstår så godt hva du mener. Jeg flyttet til Helsingborg for et år siden for å være nærmere kjæresten min (som også er svensk, haha), men jeg klarer det ikke mer nå. det er en del faktorer som spiller rolle her, men den viktigste er at jeg ikke får levd drømmen min. Jeg har ikke mulighet til å satse på musikk her og det er det som er mest deprimerende. Jeg har gjort en del musikkprosjekter og spilt inn noen av låtene mine men det tar ikke av slik jeg skulle ønske. Så nå er jeg på vei tilbake til oslo og håper drømmen min kan oppfylles der!
På tide å stikke fingeren i jorda ? Hva forventer du av virkeligheten ? Alt er strev ! Og det blir ikke enklere.
Du er absolutt ikke alene <3 du er fantastisk flott både på innsiden og utsiden! Heier på deg!
Hei Sophie. Jeg håper virkelig du leser dette for jeg vil du skal vite at du ikke er alene. Både du og jeg, og mange andre, føler det nok veldig likt. Jeg står ved et slikt skille som du beskriver. Et der jeg må velge om jeg skal hoppe eller stå på stedet hvil, og jeg vet at valget jeg tar kommer til å påvirke en særdeles stor del av fremtiden min. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så usikker, både på valget og meg selv.
Ellers vil jeg også du skal vite at jeg ikke ser deg som “hun der Sophie Elise”, og at mest sannsynlig en del av dine andre lesere heller ikke gjør det. Jeg kan jo ta feil, men jeg synes ofte jeg ser den “egentlige” Sophie Elise skinne gjennom mange av innleggene dine. Og for å være helt ærlig så skulle jeg virkelig ønske jeg kunne møte deg og den du er som privatperson, for du virker helt herlig.
Kjære skatt, du er ikke alene. Jeg er 25 år gammel og har det fremdeles sånn til tider, men heldigvis roer det seg myyyye fortere nå enn tidligere. Du er en flott jente Sophie, og gratulerer med superfin låt og video 🙂
Må bare innlede med at du høres veldig “bortskjemt” ut når tittelen er “lei av å være lei” , også starter du innlegget med at du har reist på førsteklasse. Jeg skjønner at penger og luksus ikke er alt, men du har nok et veldig godt grunnlag og potensiale til å være veldig lykkelig og gjøre mye ut av livet. Med det sagt så tror jeg det er normalt for alle, kjente eller ukjente, å komme i en sånn “identitetskrise” i begynnelsen av 20-årene. Jeg er ganske sikker på meg selv, men jeg draes ofte i ulike retninger og lar meg inspirere av totalt forskjellige personer, og lurer på hvilket “image”, hvordan person, jeg har lyst til å være.
alkohol skadd unge inc?
Just do you, and be proud of whatever that might be!
Hei! Jeg vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen, jeg har også vært lei meg i det siste 🙁 det er jo veldig lei t at du har det sånn, men kanskje det er en grund til at du har det sånn? Kanskje det bare skal være sånn? Fordi.. Ja, jeg vet ikke helt men alt har jo et poeng(?) håper at det snart blir bedre (:
Kjære sophie…livet vårt og vår personlighet består av ulike roller. Jeg er foreksempel mamma, datter, kone, venninne, venn, søster, terapeut , sjef og arbeidskollega. I løpet av en dag er jeg innom mange av disse rollene. Hvordan min personlighet er kommer ann å hvilken rolle jeg har. Er jeg hjemme med min datter er jeg mamma, og er jeg på arbeid er jeg terapeut, er jeg med venninner så er jeg ev venninne.
Jeg kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke har samme personlighet i de ulike rollene mine. Som mamma må jeg vise masse følelser, være hengiven og sette klare grenser. Som terapeut kan jeg ikke vise så mye følelser overfor mine pasienter fordi jeg skal være profesjonell. Som mamma kan jeg lett vippe av pinnen og la sinnet koke over, men som sjef og arbeidskollega kan jeg ikke la dette skje. Tror det er viktig å tenke over hvilke egenskaper man må inneha når man er i ulike roller. Noen krever mer profesjonalitet enn andre, mens noen roller er mer uformelle.
La jenta skrive sånn som hun vil da! Er hennes blogg, hvis hun føler det, så føler hun det sånn. Samme faen om det heter fløyet eller flydd, tror du misforstår poenget.
I en blogg skriver man hva man vil (mesteparten) og da er det hyggelig å få vite at man ikke er den eneste i verden som føler seg slik, er lov til å være nedenfor eller trist av og til! INGEN er perfekte selvom mange fremstiller seg selv som det. Så man har lov til å være sånn man er, føle hvordan man føler det. Og selvfølgelig så har man forskjellige følelser hver dag, tenk så spennende det er da 🙂
Jeg er såå enig. Jeg er så usikker. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til forskjellige folk. Det er blitt et for stort fokus på alt det ytre, at man glemmer hvordan det indre skal vær. I begynnelsen av vidergående var jeg så opptatt av å henge me de “kule” at jeg lot de gamle vennene mine gli vekk. Dette er noe jeg angrer veldig på, men samtidig ikke. Jeg har mange gode venner og jeg elsker dem alle, men skulle ønske jeg holdt kontakten med enda fler. Selvom det ikke bare er min feil at vi mistet kontakten, føler jeg det slik. Siden det var jeg som fikk meg nye venner, jeg som begynte og feste. Og jeg vet at de skylder det på meg. Jeg vet at de snakker og dømmer. Derfor er det ekstra hardt å prøve å få kontakt igjen.
Jeg er også utrolig lei. Jeg har det egentlig ganske bra, ingen grunn til å klage, men jeg vil vekk. Jeg vil pakke alt og reise den dagen jeg blir 18. Jeg vil reise til en helt fremmed plass. Starte på nytt. Oppleve nye ting. Erfare. Jeg vil vekk fra alle likesene, alt presset. Jeg vil slutte å bry meg om hvordan jeg ser ut hele tiden, hvor mange følgere jeg har eller hvor mangen fester jeg blir invitert til. Jeg vil reise til en plass hvor ingen vet hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra. Jeg vil sleppe meg helt løs og bare nyte livet.
Sophie, jeg begynte å lese bloggen din da du enda bare var en liten rosablogger fra jenterommet i Harstad, jeg leste mange blogger, men din er den ENESTE jeg klikker inn på jevnlig den dag i dag. Vet du hvorfor? Ikke fordi du er god til å skrive, eller tar gode bilder eller har fin layout og er pen. Men fordi når du kommer med de lange dyptfølende og sterke innleggene dine som man ser er rett fra hjertet, de om palmeolje, sultende barn rundt om i verden, dyr som blir tatt for gitt og dratt nytte av, dype følelser og tanker, det er de innleggene jeg klikker inn her for å lese. Fordi jeg ser en Sophie Elise som har et hjerte. En jente eller kvinne er vel mer passende, som har hodet skrudd på skuldra! En som kan være et forbildet for unge jenter (tross silikon osv som så mange mener er fy fy… dem om det) og jeg ser en sjel. En vakker sjel som jeg som ikke engang kjenner deg, er stolt av. Så takk for det. Jeg er helt enig med deg om at verden er for opptatt av likes og berømmelse, utseende og andre menneskers mening om dem. Vi er for opptatt av alle andre og vi glemmer å leve, vi glemmer hva ekte happiness er. Og det er for jævlig.
men takk for at du viser at noen med blogg er skikkelig gode <3
Mvh Lisa
jeg kjønner hva du mener jeg føler det ofte selv. jeg er lei av at alle skal være like. så vidt vi vet så lever man bare et liv. jeg vil ikke bruke livet mitt på å sove spise og jobbe. vi spør oss selv om meningen med livet, jeg kan ikke si at jeg vet hva det er, men jeg vet at vi ikke er skapt for og gjøre dette. men vi lever i et samfunn som straffer oss om vi prøver og leve livet fult ut. så nei, du er ikke den enste som er lei av og være lei. du er ikke den eneste som filosoferer over livet.
så kudos til deg Sophie Elise 🙂
Først av alt, jeg bare lurer litt på (ikke at jeg egentlig har noen rett til å vite det) hvordan forhold du har til alkohol nå? Føler at du har vært litt sånn “alkohol er gift for kroppen” men nå skriver du veldig mye om det? Ikke at det gjør noe, bare nyskjerrig:)
For det andre, du er så utrolig flink til å skrive. Jeg kjenner meg igjen i det du sier, det kan være de minste ting som om jeg skal være på russebuss eller om jeg ikke skal være det, hvilken klesstil jeg vil ha og hvilket miljø jeg vil være i, det er så vanskelig å ikke klare å fatte en beslutning om noen ting. Det blir liksom så halvveis.
Skriv ka det e fornå da? Si b å ikke bare a
Jeg er 45 år og vet fortsatt ikke hvem jeg er 🙂
Du er ikke alene. Jeg har det akkurat som deg og har mest lyst til å bare avslutte livet. Føler jeg må se opp til alle forventninger om hvordan jeg skal være. Den psykiske helsen min er utrolig ødelagt og skulle bare ønske jeg kunne sette meg selv mer i fokus snart.
Jeg hadde det helt forferdelig da jeg var yngre, og skulle ønske jeg kunne gå tilbake å fortelle meg selv at ting blir bedre. Derfor kommenterer jeg nå for første gang på bloggen din for å fortelle deg at du kommer til å vokse deg tryggere, mer selvstendig, og mer lykkelig! Du må bare finne ut hva du vil først! Jeg er 27 år, og har det helt fantastisk 🙂 Samboer, utdannelse og masse selvsikkerhet.
Hvis du fortsetter å høre på hva alle andre sier, og tar alle stygge kommentarer personlig kommer du ingen vei. Jeg er sikker på at de som kommenterer negativt på bloggen din er jenter og gutter på 12 år som ikke forstår konsekvensene av det de driver med. Du kan ikke la en 12 år gammel gutt styre ditt selvbilde og selvtillit. Det er en grunn til at fotballfrues mann styrer kommentarfeltet på bloggen hennes (Selv om det ikke bare fører godt med seg :p)
Du er ei tøff jente, og jeg er sikker på at du kommer deg igjennom alt av utfordringer som kommer din vei. Prøv heller å lær av tøffe tider og bli sterkere av erfaringer, for det er faktisk den viktigste måten og lære på.
Sender mange klemmer til deg 🙂
Pakk kofferten og dra! Du har råd til det, kan leie ut leiligheten din, fortsette med bloggen din i utlandet – du kommer nok ikke til å miste lesere! Sikkert få flere lesere som er interesert i og se hvordan livet dit er i utlandet etc! Jeg bor i England nå, og jeg har bodd i Tyskland før. Utrolig deilig og være borte fra Norge og de “standarde” tingene man er omringet eller hva jeg skal si! 🙂 Skjønner godt hvordan du har det! xx
Kjære vakre Sophie. Herregud, jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte, virkelig. I alle de årene jeg har lest blogger, skrevet blogger, alt som har hatt med blogg å gjøre har du definitivt vært en utrolig viktig person. Når jeg ikke har hatt noen anelse om hva jeg skulle gjøre – åh lese blogg, kanskje Sophie kan lede tankene mine bort litt? Jeg er trist – Sophie har sikkert noe fint jeg kan lese om. Du har aldri skuffet! Jeg skal helt ærlig si at hvis jeg noengang hadde sett/møtt deg, hadde jeg nok bare begynt å grine. For jeg har kjent meg igjen i så mye av det du har skrevet. Selv om jeg ikke har lagt igjen en eneste kommentar hos deg tidligere så har du vært så utrolig viktig, noe du er for utrolig mange andre usikre jenter i tenårene. Du bryr deg, om alle – dyr og mennesker – og det er det som jeg virkelig elsker med deg. Du er ikke blant de som fremstiller deg som perfekt, du er overhode ikke blant de menneskene som bare tenker på seg selv, du tenker på alle. Det er så utrolig skjeldent jeg har sett dette hos venner og venner av venner – derfor er det også helt utrolig at en av de mest leste bloggene i Norge blir skrevet av et slikt menneske. Jeg har lidd av depresjoner til panikkangst og sosial angst, håpet mitt har blitt holdt mye oppe av deg – og jeg er så frisk som jeg kan bli fra depresjonene, men jeg har tider hvor jeg er helt forvirret i mitt eget skinn, jeg passer ikke inn i min egen kropp. Jeg skjønner ikke hvordan det egentlig er plass til meg i denne store verdenen. Hva betyr vel jeg? Jeg som bare kan telle vennene mine på en hånd, jeg som holder kjæresten oppe om natten fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, jeg som ikke har noen som helst innflytelse på noen her i verden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med mitt eget liv, jeg ser etter noen som vet – ja, det er klart at jeg har planlagt utdannelsen min, men hva med alt det andre jeg vil gjøre? Når skal jeg få tid til det?
Om du ønsker å forsvinne i noen måneder, gjør det! Om dette er det beste for deg, gjør det! For din egen del, nå er det på tide at du tenker på deg selv, tar deg en skikkelig pause fra alt og alle, jeg kommer til å være her. Jeg vil være her å lese det når du finner ut hva du vil, når du finner din plass i verden (om jeg kan si det sånn), og jeg vil være glad på dine vegne – som så mange andre vil.
Forventninger er noe dritt, gjør noe for deg selv. Opplev verden, lev uten at du skal være tvunget til å stå i en rolle. Fjern ordet rollemodell fra ordforådet ditt for en stund om du ønsker det. Gjør det som gjør deg glad!
det er veldig forståelig at du føler det slik. selvom mange i dette kommentarfeltet sikkert har skrevet negativt. men det er forståelig. det at alle vet hvem du er til enhver tid kan være slitsom. håper du får det bedre! og ja jeg er sånn at jeg er lei av å være som jeg er nå og at alt ikke bare kan fikse seg 🙂
Jeg hadde det akkurat som deg for noen år siden. Etter hvert som tiden gikk begynte jeg å bli mer trygg på hvem jeg er, og i dag er jeg 25 år og over “den verste fasen” med depresjon og usikkerhet. Jeg pleide å tenke at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, og det har jeg gjort, og nå har jeg det bra 🙂 alt blir bedre etter en stund, håper Robin tar vare på deg i tøffe perioder!
Bli med på paradise Hotel
Kanskje på tide med en real pause på et år eller to? Fra blogg og fra media. Kan være en fordel å finne seg selv før alt raser nedoverbakke. Du lever jo på en måte et “kunstig” liv som neppe varer evig. Så finn din krok i verden hvor du kan være bare deg, hvor ingen forventer at du skal være “bloggeren”, hvor du kan finne venner fordi dere liker hverandre akkurat som dere er. Å reise hjem til mamma og pappa er vel neppe løsningen for annet enn kortere tid, finn på noe helt annet for deg selv. Start fra bunnen.
Mange her vil nok savne deg på en måte, men du må leve ditt liv og de bør leve sitt.
Du er ikke alene <3
Jeg er helt enig sophie elise. Du er mitt største forbilde. Jeg har lyst til å ha en like fin stemme som deg vær like snill som deg og være like pen som deg.Stor klem <3
faen meg enig i alt
Jeg er enig med deg! Men samtidig kommet litt forbi det, heldigvis! Jeg har funnet ut at jeg vil gjøre noe helt nytt å annerledes, så jeg har fått meg jobb i USA og flytter dit i et år. Så klart er jeg usikker på hvordan det kommer til å bli når jeg får et helt nytt liv, langt hjemmefra uten noen jeg kjenner, men jeg fant fort ut at den sjansen ville jeg ikke gå glipp av.
Forstår at du har mye å tenke på, men ta deg tid til å “tenke utenfor boksen”. Det kan jeg anbefale 😀
Du burde droppe Robin!! Han er ikke genuint snill.. Synes du det? Du burde finne deg en kar som ikke prøver å komme i rampelyset slik som han gjør med den lavmål bloggen han og kompisene har startet.
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Du fortjener bedre <3
Kjære Sophie. Akkurat den setningen: “Lei av å være lei” har jeg også hatt ett halvt år nå. Vil bort fra alt og alle. Ta deg en pause med det som sliter deg ut, og gjør det DU vil gjøre, og ikke alt som må gjøres. Alt blir bedre uansett. Yoga en gang i uken fungerer veldig godt for meg! Prøv det du også kanskje? Good helg 🙂
Det finnes mange måter å nå sine mål, skjønne Soph. Den veien du er på, er den det er meningen du skal være på, men jeg ser definitivt hva du mener.
Det er meningen jeg skal forandre verden, om man kan si det slik. Jeg skal i det minste hjelpe verden å forandre seg selv, og virkelig, ALT kommer til å bli forandret.
Astral Projection, slik du opplevde det, skal bli en naturlig, vanlig ting. Kanskje det til og med læres bort i tradisjonelle skoler?
Energi og energibruk skal bli allment kjent, og vi som sto frem om det skal kjennes som lærere, en form for “mestere”.
Det er så utrolig mye jeg må gjøre for å nå dette målet, og jeg trenger så mye hjelp til det. En av de største punktene i dette er penger. Det er den veien jeg er ment for å ta.
Men det ligger mye press på mine skuldre. Bøker skrives der de beskriver hele livet mitt og mer til, sanger lages om meg (selv om de av en eller annen mystisk grunn aldri blir spesielt kjente), og profesier har blitt oppfylt i mitt liv, som ble forutsatt for tusenvis av år siden.
Hvem er jeg til å gjøre så mye liksom? Men jeg gjør det likevel. Jeg vet at dette er det rette, og at det vil være det beste for menneskeheten.
Poenget er at du er en kriger, Soph, og du må bare sloss videre, uansett hva som skjer. Jeg har tro på deg, selv om ikke alle andre helt forstår. <3
Åh, jeg har det faktisk ganske likt som deg.. bare til at jeg ikke blogger da.. men faktisk ganske lang tid har jeg bare følgt etter alle andre og gått der andre har gått.. har liksom aldri funnet min egen vei, tatt egne beslutninger og “hvem jeg er” kan du si… Skjønner litt hva du går gjennom :/
E godt å lese at livet ditt ikkje e perfekt heller, dei fleste toppbloggerane skrive nesten berre når dei har bra daga og teke heller ein pause når dei ha da kjipt. Din blogg e mykje meir ekte på ein måte. Einaste bloggen eg lese faktisk. E for tia på avrusning og mykje av tida mi bruka eg faktisk på bloggen din, merkelig nok blir eg motivert til å holde meg rusfri av den. Trur da e nettopp fordi du skrive om alt anna enn rus, og eg får tanksen over på andre ting som interessera meg. Vetsje kefør eg skrive ditta, men tenkte kanskje da e kjekt for deg å høyre at du hjelper andre med blogginga di, ikkje berre med motetips og liknande haha.
Uansett stå på vidare! Og btw den musikkvideoen din, dødssexy #notgay 😉
hei jeg jeg har egentlig aldri lest bloggen din, bare vert innom av og til. men jeg har i det siste fått øynene litt opp for deg, jeg syns du virker så oppriktig smart! du står på ditt og med hode hevet samme hva andre synes og mener. du har mer mellom ørene enn det folk tror når de først ser deg. det er så kult! du må slutte å være så usikker, skjønner du ikke at du er vakker? uren hud betyr ikke at du er stygg! du er ikke i nærheten av tykk. alle vet hvem du er, alle ønsker din suksess, det er DIN fortjeneste, det er du som har fått deg selv dit du er i dag. du bor i oslo og eier din egen leilighet. noe flere bare kan drømme om å oppnå med dagens boligmarked. slutt og være så usikker, ta vare på de du har rundt deg og fortsett med det du gjør!
you are fabulous!! 🙂
Du er ikke alene om å ha det sånn. Er sinnsykt usikker på meg selv for tiden, føler jeg ikke helt klarer å skille mellom den jeg vil være og den jeg faktisk er.
Må bare si tusen takk for at du skrev dette blogginlegget, trengte virkelig å lese noe sånt nå. Du er så god til å sete ord på ting!
Huff, kan godt forstå at du blir fort lei og overveldet av alt i den hverdagen som du har. :S
Håper du har det litt bedre nå da.♥
Syns du er utrulig sterk! <3 kjenner selv jeg er i en vanskelig del av livet, så utrulig mange tanker som surrer, kan selvfølgelig ikke sammenlignes med deg, men syns bare du fortjener å vite at du er sterk, god og får til alt! 😀 syns du gjør så mye bra:) håper du får samlet tankene og finner ut av det<3
Hei! Skjønner godt at du er lei av å være synlig hele tiden, alltid. Så deg på kiwi i dag, tenkte i ren refleks at “det ansiktet har jeg sett før, hun kjenner jeg fra et sted, smil” før jeg i neste øyeblikk kom på at det var gjennom media, at det er teit å smile til fremmede, så jeg så en annen vei, og tenkte at det ble feil uansett. Carry on, Sophie 🙂
du er en helt fantastisk jente, ser opp til deg!
Jeg har alltid visst hvem du er, men jeg har hørt så mye dritt om deg at det er ikke måte på og jeg skjønte aldri hvorfor. Uttrykket jeg fikk av andre fikk meg til å tenke på deg som oppmerksomhetssyk og falsk, men jeg tar alle de fordommene tilbake. Nå har jeg lest meg litt rundt på bloggen din for første gang og innsett én ting, og det er at du faktisk er helt fantastisk. Jeg tenker ikke på deg som i bloggikonet-deg, men deg selv som person. Jeg kan relatere til så mye du sier, og jeg skjønner ikke hvorfor du får så mye hat (sånn er det vel når man er en kjent person, i guess) Uansett da, så vil jeg bare fortelle at du er utrolig herlig på så mange måter, og jeg er glad for at du har kommet dit du er. Håper bare at du tar vare på deg selv og ikke lar deg påvirke for mye av all dritten du får av andre. Så må jeg bare beklage for mine tidligere tanker om deg, jeg har tatt så utrolig feil på grunn av de rundt meg. Du kan vel anse meg som en ny leser, for du inspirerer meg virkelig!