hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

hysj, en hemmelighet

Kommenter her


Jeg er ganske sikker på at alle sitter inne med en hemmelighet de ikke forteller noen, og jeg vet selv at det kan være utrolig vondt. Stor eller liten, en hemmelighet kan føles mange kilo tung og være vanskelig å bære alene. Jeg har gjort dette før men vil gjerne gjøre det igjen ettersom jeg elsker responsen på slike innlegg. Om du har en hemmelighet eller noe du trenger å få ut, skriv en kommentar - anonym eller ikke, og fortell hemmeligheten din. Dette er en utrolig god sjangse å få noe ut, og kanskje få respons fra noen som har det likt. Om dere vil, kan jeg godt poste et innlegg med noen av de "beste"hemmelighetene, slik at man merker man ikke er alene..? Dette har jeg gjort tidligere til stor suksess, og jeg tror det kan føles fint og oppløftende om jeg viser at bare oss som leser denne bloggen, også deler mye og kjemper sammen.


En liten hemmelighet (eller bekjennelse) kan være at jeg sliter med ekstemt dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine og hvordan jeg har tatt alt jeg fikk igjennom oppveksten som en slags selvfølge. Jeg tror jeg var verdens snilleste barn og unge, men med en gang jeg kom i puberteten tok en liten jævel plass i kroppen min. Jeg svarte frekt og satt lite pris på dem og alt jeg fikk. Jeg har unge foreldre som alltid har gjort alt for meg og lillesøsteren min, noe jeg ikke skjønte så mye da jeg var yngre. Jeg var så utrolig frekk og får vondt i meg når jeg tenker på det. . Den siste tiden får jeg så fort dårlig samvittighet og er opptatt av å være det beste mennesket jeg kan være. Uansett med hvem, for man kommer ingen vei ved å være sur. Uansett da, mamma og pappa. Jeg føler det er først nå som jeg har flyttet til oslo at jeg klarer å være med dem slik som de fortjener, og enda kan jeg være mye bedre. Men jeg har virkelig innsett alt de har gjort og ofret for meg og søsteren min. Jeg har alltid vært så "klein" ovenfor familie - selv om jeg kan snakke med familien om alt, så har jeg aldri klart å vise følelser. F.eks med lillesøsteren min, hun er en av de sterkeste jeg vet om, og jeg kunne aldri ha klart å være like sterk og modig som henne. Hun beundrer jeg så masse. Og så er jeg redd for å skrive dette, fordi hun går første året på videregående, og kjenner jeg russen rett, så er det veldig morsomt å plage noen som har meg til storesøster. Farmor og farfar og mormor og morfar (eller fasse og mosse, besse og far) besøker jeg alt for sjeldet og jeg er så redd de plutselig en dag ikke skal være her og at jeg aldri skal se dem mer. Nå får jeg tårer i øynene men jeg vil at farmor skal lære meg å lage mat først og at mormor kan lære meg hvordan jeg strikker ordentlig og kjapt slik at jeg kan bli en skikkelig bestemor selv en gang, jeg vil høre farfar fortelle historier fra hans tid i militæret over hele verden og jeg vil at morfar skal få ta meg med ut på tur, vise meg naturen og sauene sine, det hadde han sikkert satt så stor pris på. Jeg vil dra på besøk til dem og se tegningene mine på kjøleskapet, se på lekene jeg alltid lekte med før, og be dem fortelle meg om hvordan de møttes. Deres første kyss, første gang de var full, hvordan de gikk ut og danset sving på klubbene. Jeg er så utrolig redd for å gå glipp av det - og vi har så lite kontakt at jeg føler det hadde vært rart å ringe og bare " ja hallo, fortell meg alt". Jeg begynte å gråte av å skrive dette, fordi jeg føler jeg gjør alt for lite, og jeg håper sånn at de vet hvor mye de betyr. Og at jeg har så dårlig tid, men jeg må virkelig prioritere annerledes. Pjuh, godt å få det ut. 

Skriv en kommentar

637 kommentarer

Mathias Folke Nordby

21.11.2014 kl.22:32

Vel er ikke noe hemlighet da er ærlig om det men jeg er jomfru da hihi. Er ikke noe player eller ute etter one night stand :). .

Ønsker deg en fin helg Sophie :)

Anonym

21.11.2014 kl.22:37

Min største hemmelig akkurat nå er sannheten bak løgnene.

Anonym

21.11.2014 kl.22:39

du er nydelig, drit i haters! de er bare misunnelig for at du har en bra personlighet og ser bra ut :*

Anonym

21.11.2014 kl.22:39

Jeg sliter forferdelig med tillit, og tør sjeldent å fortelle ting om meg selv. Det å ringe bestevenninen min og si '' haha, jeg hadde sex med han igår'' , eller fortelle om en jeg liker godt. Men det å sette seg ned med en vennine eller familie, eller noen i det hele tatt og fortelle mine følelser angående meg selv.. om jeg føler meg alene, eller ikke er helt fornøyd med meg selv eller andre ting som handler om meg og min måte å være på har jeg aldri gjort.. og det gjør meg trist at jeg aldri tør å være ærlig.. det gjør meg trist at jeg ikke engang greier å åpne meg for familien eller bestevennninen min som har vært der i hele 15 år..

s

21.11.2014 kl.22:40

Jeg og mamma snakker aldri sammen, og når vi gjør det, krangler vi. Sånn har jeg hatt

det siden 8.klasse og nå er jeg 17. Det er utrolig slitsomt og jeg tror det er hun som har gjort meg usikker.

Anonym

21.11.2014 kl.22:42

Jeg er bifil, og jeg tør ikke si det til noen. Jeg tviler ikke engang... Jeg er redd for at venninnene mine skal tro jeg er forelsket i dem, eller ikke la meg overnatte osv hvis de finner det ut!

Anonym

21.11.2014 kl.22:43

Jeg har veldig dårlig samvittighet overfor foreldrene mine siden jeg har lyst til å flytte ut

Anonym

21.11.2014 kl.22:43

Jeg har bulimi!

Det er både fint, rart og skremmende å skrive det ned, jeg vil helst ikke forholde meg til at jeg har et problem. Jeg tør ikke en gang å si det høyt til meg selv. Men det er min største hemmelighet, og det er fint å dele det med noen..

Anonym

21.11.2014 kl.22:43

Min største hemmelighet er nok at jeg tok abort for litt over 1 år siden, altså i en alder av 13. Det er kun familien min og mine aller beste venner som vet det, og jeg er konstant redd for at flere skal få vite om det ettersom jeg har følt meg som et utrolig dårlig menneske etter aboten.

Anonym

21.11.2014 kl.22:43

Jeg vet ikke hvem jeg kan stole på lengre, ofte føler jeg at ingen liker meg og at jeg bare er en plage for alle.

Anonym

21.11.2014 kl.22:44

Jeg lyver, lyver om alt hele tiden. Har bare impulsv løgnsyndrom tror jeg

Anonym

21.11.2014 kl.22:44

Jeg har faktisk noen helt syke hemmeligheter om meg selv som faktisk skremmer meg litt, og jeg tror ingen hadde sett på meg på samme måte igjen om de visste dem. Tør ikke engang skrive de her, men de spiser meg til tider opp innvendig..

Anonym

21.11.2014 kl.22:45

Jeg har ikke selvtillit ..

s.o.

21.11.2014 kl.22:46

Faren min er alkoholiker og jeg har ikke snakket ordentlig med han på 7 år. Da han kom og leverte penger til meg på bursdagen min sist fortalte jeg han om at de jeg jobbet med på en bensinstasjon ikke var rettferdig mot meg. Alle andre jeg sa det til svarte frekt "sånn er det" tilbake, faren min sa jeg ikke skulle bry meg om det og heller finne noe bedre. Jeg lever etter denne setningen nå, og tenker på det hver dag. Selv om jeg ikke liker mannen som sa det.

Også, på grunn av alkoholismen(?) hans har jeg alltid slitt med tillit og det har gitt meg angst og jeg er veldig mye trist. Jeg drev med selvskading i 4 år før jeg endelig klarte å slutte i fjor sommer. Det eneste som holder meg sammen er kjæresten min.

Anonym

21.11.2014 kl.22:46

Har ei "venninne" som jeg ikke kan slippe. Egentlig er hun ikke noe jeg burde holde igjen på fordi jeg vet at hun baksnakkelser meg og ikke vil være med meg. For en stund siden trodde jeg vi var bestevenner. Ikke var hun sur og vi har vært venner helt fra førsteklasse og er i tiende nå. Det var vist feil fordi idag fikk ei fellesvennine melding om at hun ikke var bestevenn med meg. Hun fikk det så tydelig frem at hun måtte skrive det med store bokstaver. Denne "venninnen" lever så dobbeltliv. Dette skrive hun til denne felles venninnen men kommer bort til meg og later som aaalt er helt super.

Vet ikke om jeg kan kalle det hemmelig men måtte få det ut. Kan du skrive denne i ett nytt innlegg så du sier hva jeg burde gjøre? Både hennes og mine foreldre forventer at vi skal være bestevenner. Hva skal jeg gjøre!!??

Anonym

21.11.2014 kl.22:46

En hemmelighet som ingen av mine nære venner eller familie vet om. For en god stund tilbake hadde jeg en del måneder der jeg vanket i feil miljø, røyka en del hasj og det hele endte med at jeg prøvde amfetamin. På slutten var jeg speeda nesten hver dag i en måned, før jeg heldigvis skjønte at det hadde gått for langt og at nok var nok. Har ikke rørt noe siden den gang, som er et år siden. Kommer ikke til å gjøre det heller.

Anonym

21.11.2014 kl.22:46

Jeg kaster opp nesten alt jeg spiser og det eneste jeg tenker på om dagene er neste måltid og kalorier. Noen dager når jeg har kaster opp veldig mye besvimer jeg og en gang besvimte jeg sånn at jeg skallet hodet i kjøkkenbenken sånn at jeg fikk hull i hodet og begynte å blø.Forteller ingen om dette fordi det er så flaut og vennene mine ser på meg som en sterk person som de kan stole på og de trenger at jeg er sterk.

Anonym

21.11.2014 kl.22:47

Jeg løy til eksen min at jeg var gravid for at han gjorde det slutt, jeg faket at jeg var på sykehuset og tok abort. Trodde han ville støtte meg og være der for meg, men det var han ikke. Det var da jeg innså at jeg fortjente bedre... Har det helt supert idag, ingen som vet at aborten var løgn, så føler meg jævlig dårlig pga. dette. Men singellivet er herlig og jeg som person kunne ikke hatt det bedre👌

Anonym

21.11.2014 kl.22:48

Min tøffeste hemmelighet er at jeg hadde så og si en one night stand med en gutt jeg fikk/har følelser for. Jeg ble gravid, men det døde. Jeg har enda ikke sagt noe til han. Og jeg tror faktisk han har følelser for meg og. Vi er ilag ogsånn nå, holder på tror jeg.

Anonym

21.11.2014 kl.22:49

Jeg lå med x'en til besteveninnen min, har aldri angret så mye over noe jeg har gjort..

Jente 18

21.11.2014 kl.22:49

Jeg er en person som ikke snakker en dritt om følelsene mine, eller hvordan jeg har det til vennene miine. Jeg klarer ikke å åpne meg, og virker litt sånn care, ufølsom, og virker som vennene mine tror jeg ikke har noen problemer fordi jeg aldri sier noe om det.

Men jeg sliter noe så jævlig, har det helt jævlig med foreldre som er alkoholikere og søskene har flyttet ut, tror jeg sliter med depresjoner, er alltid trøtt og lei og ønsker hele tiden at jeg skal dø. Er så helvettes ensom, har nesten ingen å være med på skolen (går andre skoler, lærling osv), så jeg sitter ofte på do i friminuttene fordi jeg syns det er ydmykende å sitte helt alene.... Og vil ikke mase på venninene mine hele tiden:/ Jeg virker som en tøffing når problemet er at jeg er en forbanna pingle.

Ute hver jævla helg og likevel føler jeg meg så forbanna ensom, ensomheten blir bare verre og verre, og jeg syns det er et mirakel at jeg fortsatt er i live:)

Det var jævlig godt å få ut, takk for at du er den du er Sophie <3 Fortsett å stå på slik du gjør, uttrykk deg dine meninger og ikke vær redd, ingen husker de personene som smelter sammen med resten av folka, alle husker de som tør å stå ut;) Alltid husk det, uansett hvor mye hate man får:)

Anonym

21.11.2014 kl.22:49

hva har skjedd med brynene dine?

Anonym

21.11.2014 kl.22:49

Familien min tror jeg har mange venner her jeg bor. At jeg har mye å gjøre hele tida og at det alltid er noe å finne på. Sannheten er, jeg er ensom. Folk forlater meg for ingen grunn. Jeg er veldig ensom...

Anonym

21.11.2014 kl.22:50

Jeg er deprimert og har vært det i 8 mnd nå, og alt jeg vil er å bare bli borte for godt,og jeg trur heller ingen ville brydd seg dersom jeg plutselig ikke var her lenger. Depresjonen min ble utløst av et brudd, grunnen til det var det nære forholdet jeg hadde til han, og han kjente meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Derretter har det bare blitt verre, jeg har blitt usikker og har fått en ekstrem angst i forhold til andre mennesker, og spesielt hvordan jeg skal oppføre seg. Jeg har aldri hatt det spesielt bra,men alltid klart å balansere det slik at jeg har overlevd hverdagen, men nå kjenner jeg virkelig at det blir for tungt å gå rundt å ha det slik jeg har hatt det. Jeg kunne ønske jeg hadde venner og en god familie. Jeg ønsker meg ikke 10 venner, jeg ønsker meg 1 god som jeg vet jeg kan stole på uansett hva. Og det har jeg ikke. Jeg er redd for å gå alene på skolen, og det gjør jeg ofte. Eneste stedet jeg føler meg trygg er inne på rommet mitt, der er verken familien min eller andre mennesker som vil meg vondt. Jeg håper det en dag blir bedre, selv om håpet snart er ute.

En ting jeg vil si er at du sophie, har hjulpet meg ekstremt mye. Du har vist meg at man kan komme langt uansett hvem man er, og at det er okey å ha det kjipt og at jeg ikke er alene. Du er en person jeg har blitt glad i,selvom jeg aldri har møtt deg.

Anonym

21.11.2014 kl.22:50

En hemmelighet jeg har holt inni meg mange år nå er at jeg prater med masse gutter på nettet. Altså når jeg sier prater så mener jeg liksom at vi har "camsex". Dette er egentlig noe jeg er veldig flau over, men av og til føler jeg at jeg kanskje er avhengig av det. I over 2 år har jeg gjort dette, og det tapper meg for energi. Ofte blir jeg litt små deprimert av det, men noen ganger føler jeg meg vell etterpå. Tror dette har mye med at jeg er usikker på megselv, og liksom behøver å høre at noen sier jeg har fin kropp.

En jeg pratet veldig mye på skype med møtte jeg i virkeligheten. Det var den gangen jeg mistet jomfrudommen min. Når jeg tenker tilbake så angrer jeg litt, men på samme tid så er det deilig å ha gjort det også. Så dette er vell mine store hemmeligheter nå for tiden.

...

21.11.2014 kl.22:50

Jeg krangler med mamma hver dag har gjort det i 4år nå og pappa har jeg ikke noe godt forhold til.. Så der har du mitt liv eller iallfall litt av det

Anonym

21.11.2014 kl.22:51

En av mine hemmeligheter er at jeg har en sykt dårlig selvtillit, samtidig som jeg klarer å skjule den ekstremt godt. Jeg er så og si misfornøyd med alt; kroppen, ansiktet, huden, navnet mitt, måten jeg oppfører meg, tennene, håret..ja, you name it. Jeg gir også så fort opp når jeg setter meg mål. Aner ikke hva jeg skal gjøre til tider, når jeg generelt har et helt fantastisk liv. Jeg har familie og venner som bryr seg, men..føler det ikke er nok, så lenge jeg ikke klarer å akseptere meg selv..

Var fint å få skrevet det ut. Tusen takk.

Anonym

21.11.2014 kl.22:51

Hei sophie ! Jeg synes du er utrolig pen og vil være som deg. Jeg sliter veldig med selvtilliten min også. Jeg lurte på om vi kunne tatt kontakt på kik eller noe lignende og om du kunne hjulpet meg med forskjellige ting og gitt meg tips. Jeg er en jente på 15år :) setter pris på om du svarer

.

21.11.2014 kl.22:52

jeg tror selv jeg er god person men jeg har vært utro mot eksen min, og har ligget med flere som har hatt kjæreste. skjønner ikke hva som får meg til å gjøre dette. føler jeg aldri kommer til å få meg kjæreste igjen, alle gjennomskuer den falske drittkjerringa jeg faktisk er.

jente 22

:)

21.11.2014 kl.22:53

Du er heldig Sophie, jeg er oppvokst under omsorgssvikt. Det preger meg ikke i stor grad nå lengre - fordi jeg er en av de såkallet løvetannbarna. Det er viktig å ta vare på familien, og skulle ønske jeg hadde den kontakten med min familie som du har! Her prater vi sammen et par ganger i året, og jeg er like gammel som deg. Utrolig å tenke på hvilke utfallsvinkler familier kan få :)

Så har vi jo risikofaktorer for at ting kan gå skeis i livet da. Jeg ble voldtatt for et år siden og har vært siden preget av det. Da tenker en jo på hvorfor alt skjer med meg, og hvorfor en stygg og vond barndom ikke var nok... Men jeg lever enda, og livet går videre. Livserfaringer heter det. Faen ta dem av og til, hehe. Over til min "up to date" hemmelighet: jeg TROR jeg er gravid med min kjekke samboer. Ting går rask, gitt. Likevel blir jeg ikke lei meg om jeg blir mamma nå. Ha en fin fredagskveld videre :)

Anonym

21.11.2014 kl.22:53

Jeg kutter meg selv, har selvmords tanker, faker smil og tanker, prøver å gjøre alle fornøyde, jobber hardt men får så lite for det, er utakknemlig ovenfor ting, når jeg vet at blant annet foreldrene Mine har jobbet så hardt. Jeg er redd for å si hva mener, fordi jeg ikke vil såre andre. Jeg er redd.

Anonym

21.11.2014 kl.22:53

Blir noen ganger så sint på meg selv, at det ender alltid opp med at jeg skader meg selv. Jeg liker å gjøre meg selv vondt, fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å være bra nok. Aldri. Og det å skade meg selv får meg til å føle meg en smule bedre, fordi da har jeg fått min straff.

Føler meg så alene for tiden, og selv om jeg har mange venner jeg kan snakke med, så har jeg fortsatt ikke en besevenn. Alle vennene mine har en bestevenn, en person som er nr 1 for dem. Det har ikke jeg, og det trenger jeg virkelig.

Anonym

21.11.2014 kl.22:53

Jeg sliter med det at jeg føler alle hater meg, trenger ikke å ha gjort noe eller snakket med de, men bare føler ingen liker meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. At jeg bare er en byrde for vennene mine:/ Å dette for meg også til å føle meg ensom, siden jeg distanserer når folk forteller de liker meg, jeg bare skubber de vekk, blir frekk osv og så blir de sure/lei seg.

Er så jævlig å gå rundt med denne følelsen, jeg føler meg ikke slik som alle andre... jeg føler meg anneledes vet ikke på hvilken måte, men ting jeg sier osv, for meg virker det jo normalt fordi det er jo sant? Men føler folk tenker "hva faen?" osv, lurer på om jeg mangler noen sosiale antenner..

Anonym

21.11.2014 kl.22:54

er så usikker på hva jeg skal gjøre framover og jeg er snart 16 og det ENESTE jeg tenker på er at jeg ønsker meg barn og føler meg kjempeklar for det, har tenkt igjennom det og jeg har verdens beste kjæreste som jeg ikke vil skuffe med å få barn, men får det ikke ut av hodet :-(

Anonym

21.11.2014 kl.22:54

Jeg har alltid tenkt "æsj hvem er så ekkel at de har trekant??" Men en gang etter en fest ble jeg med en kompis og en ukjent med hjem og hva skjedde? Joo vi hadde trekant!! Å herregud jeg føler meg så ekkel og løs etter det. Bestevennen min visste at jeg ble med de hjem, men sa vi bare sovnet med en gang.. Jeg sier egentlig alt til hun, men aldri i livet om jeg deler dette med noen.

Anonym

21.11.2014 kl.22:54

Jeg klarer ikke snakke med noen om hvordan jeg virkelig har det og det har rett og slett blitt en vane å svare "bra" når noen spør hvordan jeg har det, selv om det er langt ifra sannheten.

M

21.11.2014 kl.22:54

Jeg er bifil, og skammer meg fordi jeg i en alder av 21 år enda ikke har turt å fortelle det til en levende sjel. Skammer meg fordi jeg føler jeg burde vært voksen nok til det nå.

Det du skriver om familien din traff meg forresten så, fikk tårer i øynene fordi jeg har sånn forståelse for hvordan du har det! Også jeg elsker dette tiltaket, folk burde bli mer ærlig, både med seg selv og andre. Stå på flotte du!

Anonym

21.11.2014 kl.22:55

Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg har minimalt med energi, og må ofte prioritere om jeg vil bruke energien på venner eller familien.. Noe av det som plager meg mest med sykdommen er at jeg kan ikke trene, bare av å gå en liten tur på noen hundre meter ligger jeg ettepå.. Det er så stort fokus på kropp, og jeg er langt i fra tynn, men kan ikke gjøre så mye med det.. Noen av mine nærmeste vet at det plager meg men ikke at det gjør det så mye.. Det jeg også sliter med et at jeg er en såkallt "naver", jeg vil så gjerne kunne jobbe, omså bare noen få timer i uken!

Anonym

21.11.2014 kl.22:55

Jeg har aldri sagt at jeg er glad i familien min. Selv ikke mine søsken. Sagt det 1-2 ganger til min søster. Kanskje noen ganger til mine foreldre, men aldri nå mer. Jeg tør ikke legge ut mine følelser for de. Det er noe jeg aldri tør fordi jeg har store tillits problemer. Jeg hadde en gang for 4 år (Snart 5år) siden en heftig diskusjon med min mor, og jeg fortalte henne hvor mye jeg hatet henne osv. Jeg har vært så stygg mot henne, og det får jeg aldri ta tilbake igjen. 4 uker etter krangelen vår så døde hun av selvmord. Det min hemmelighet er, er at jeg skylder på ex typen min. Hadde jeg aldri møtt han, så hadde dette aldri skjedd. Hva mer som er bak er en lang historie og det passer jeg ikke over nett. Men jeg dømmer han hver dag. Og jeg misliker han ekstremt sterkt!

Anonym

21.11.2014 kl.22:56

De siste 2-3 åra har jeg ikke gått omtrent 1 dag uten å tenke på selvmord. Har ikke ett eneste kutt på kroppen, men sliter så jævlig psykisk, men tør ikke å åpne meg, tør ikke å fortelle legen engang, ikke venner eller noen. Bare piner meg selv med mine tanker dag inn og dag ut, og håper en dag jeg blir modig nok til å tørre å ta selvmord. Finner ingen positive ting med livet, alt er bare jævlig...

Anonym

21.11.2014 kl.22:56

Har vært sammen med typen min i ett år, og er veldig usikker på om jeg liker ham. Det jeg faktisk vet, er at jeg har enn sinnsyk crush på læreren min. Blir helt ør når jeg snakker til ham. Herregud, jeg høres jo fryktelig fæl ut. Noen andre jævler som er i samme situasjon?

Jente 20

21.11.2014 kl.22:57

Pappa døde for litt over to måneder siden.

Jeg har aldri vært så nedfor som jeg har vært de to siste månedene. Jeg går selv rundt og tror jeg er kjempe syk. Sliter faktisk med dødsangst. Aner ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg mista en av de viktigste personene i livet mitt.

Anonym

21.11.2014 kl.22:57

Jeg føler at jeg gjør altfor lite for å "leve". Hverdagen min er preget av høyskole , trening og kjæreste. INGENTING annet. Jeg blir 20 snart og føler at jeg ikke har levd tenåring livet mitt fullt ut, og da mener jeg ikke å drikke meg drita hver helg men å oppleve masse, reise rundt, dra på festivaler og gjøre det jeg føler for å gjøre. Men det får jeg dessverre ikke gjort, ikke bare Pga. Økonomi men mangel på personer som kan bli med meg og oppleve ting.. Og det er litt trist. Jeg føler at jeg kommer til å se tilbake på livet mitt som et sykt monotont liv. Jeg lever ikke og jeg gjør ingenting for å gjøre det heller.

Anonym

21.11.2014 kl.22:58

Har etter en tur ut på byen fått herpes og sliter veldig. Sinnsykt vondt og angrer på den turen ut..

kari

21.11.2014 kl.23:00

er kanskje ikke akkoratt en hemlighet men jeg har nettopp fått diagnosen ME/kroniskutmattelsessyndrom som gjør at jeg har mange symptomer som trøtt og vondt i kroppen. Dette gjør at jeg ikke kan følle opp vennene mine eller de sosiale livet, har prøvd å forklart litt for venner om hvordan det er å ha en sånn sykdom de sier de forstår men de gjør dem egentlig ikke de forstår ikke at jeg ikke kan være sammen med dem en dag fordi jeg er så sliten og har vondt.. Dette er veldig vanskelig spesielt når jeg treffer nye folk og de vil finne på ting sammen med meg, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si, for jeg kan ikke si at jeg er syk til en person jeg nettopp har møtt. Det er heller ikke så lett å forklare hvorfor jeg er syk for mange vet ikke hva sykdommen ME er, og de er heller ikke lett for meg å forklare å snakke om det. Folk som ikke kjenner meg ser meg som regel bare når jeg er på mitt beste og føler meg frisk og derfor kan de ikke forstå at jeg ligger flere dager i strekk i sengen og ikke kommer meg opp på grunn av utmattelse og at jeg har så vondt.. Så jeg er veldig isolert fra omverden i perioder om jeg kan si de slik. Det hadde vært enklere om folk kunne sitt hvor syk jeg egentlig føler meg, slik de kunne fatte hvor dårlig jeg egentlig er, men kroniskutmattelsesyndrom er en sykdom som folk kaller usynlig den ses ikke på personen som har den. Det er bare personen som har sykdommen som kjenner på smerten og føler seg syk. Men jeg håper om noen år at jeg kan bli frisk nok til å fullføre utdanningen min og klare å jobbe 100% i en jobb som jeg liker og få barn og leve et liv uten smerter og utmattelse. Og ikke minst jeg føler mange år av ungdomssårene mine er tatt fra meg fordi jeg har ikke vørt frisk nok til vært sammen med vennene mine på fester eller selskaper og slike ting. Jeg sliter nå også med depresjon som kommer av at jeg ikke kan være sammen med andre mennesker i periodene jeg er på mitt værste jeg har så lysst å ta del i de sosiale og å kunne være sammen med andre mennesker uten at jeg skal ligge helt utmattet på et mørkt rom dagene etter..

Anonym

21.11.2014 kl.23:00

Min hemmelighet er at jeg har prøvd å ta mitt eget liv over tjue ganger, men jeg vil ikke dø

Jente 18 år

21.11.2014 kl.23:00

Faren min er bipolar, jeg tror ingen har anelse hvor vanskelig det er å leve med en person med psykisk lidelse. Min største beskymring i livet er å ende opp med samme lidelse, og ikke klare å ta vare på meg selv eller andre. Broren min som alltid har trøstet meg på de dårlige dagene faren min har hatt, vil nå flytte ut, han har nettopp fylt 20år.

Anonym

21.11.2014 kl.23:01

Jeg har anoreksi og har lurt behandleren og legen min trill rundt. De tror jeg har holdt vekten, men sannheten er at jeg har drukket litervis med vann før hver vektkontroll. De kommer til å finne det ut en gang, så det er vel egentlig meg selv jeg lurer... Samtidig vil jeg ikke gi slipp på tomhetsfølelsen! Jeg ønsker å gå mer ned i vekt, og sulte enda mer... HVORFOR KAN DE IKKE BARE LA MEG GJØRE DET?? Da blir jeg lykkelig.. Åhh jeg vil ikke ha behandling og jeg skulle ønske jeg aldri sa fra til noen om dette :'(

Anonym

21.11.2014 kl.23:01

Bare fordi jeg ikke er deprimert nå, tror alle at jeg har det så jævla bra. Jeg får tilsnakk fordi jeg alltid skylder på sykdommen borderline, men det er jo sannheten. Det er den sin feil at jeg har det jævlig nå og føler at livet ikke går. Jeg har vært skadefri i 21 dager og har skadetrang fra helvete og tilbake men kommer til å måtte sy og jeg tør ikke si ifra i tillegg til at det koster nesten 300 kr. Det er ikke verdt det, men jeg føler meg mer mislykket som skadefri enn som ikke.

I tillegg til at jeg skulle ønske jeg fortsatt var innlagt, og jeg er dødskeen på en psykolog som jobber på en psykiatrisk avdeling. Det er ubeskrivelig at noen kommer inn på rommet med jevne mellomrom og spør hvordan det går, plastrer mine sår, holder meg i hånden og hjelper meg med å puste ordentlig. Noen som fortsatt kommer tilbake selv om jeg har bedt de komme seg til helvete ut.

Jeg går ikke vanlig skole, og blir muligens kastet ut fordi jeg har så angst at det er lite jeg tør å gjøre, og de mener jeg bare snakker om sykdom, rus og gutter\menn. oi beklager for at sykdom er hverdagen min liksom, er ikke noe annet som skjer i livet mitt som er verdt å snakke om og unnskyld for at jeg er for legalisering (som jeg har snakket om en gang...) og unnskyld for at jeg er tenåring og snakker om gutter. Jeg vil bare slutte der uten å si et ord, men da blir jeg sengeliggende og enda mer syk.

Anonym

21.11.2014 kl.23:01

Jeg er sykt redd for å få kjæreste, mn samtidig vil jeg jo ha d. Jeg er mest redd for å bli for glad i den personen jeg blir sammen med at h*n forlater meg etter en kort stund. De sier jeg er sterk, men jeg er egentlig ganske svak...

Anonym

21.11.2014 kl.23:02

Jeg har alltid lovet meg selv dette, men i sommer var jeg faktisk utro med min daværende kjæreste jeg hadde på den tiden. Vi hadde det utrolig dårlig, og det var like før forholdet var slutt. MEN det er forsatt ingen unnskyldning for å være utro. Jeg hadde sex med eksen min 2-4 ganger bak kjæresten min sin rygg mens jeg var sammen med han. Dette er noe jeg angrer forferdelig mye idag, for var det en ting jeg lovte meg selv, var det aldri å være utro. For jeg hatet folk som var det og så ned på dem. Men jeg gjorde dette nettopp selv, og jeg er så utrolig skuffet over meg selv.. Selv om det er slutt mellom meg og kjæresten min, så vet han ikke dette... Dette er en ting jeg prøver å glemme, men hører jeg historier om folk som har vært utro, så får jeg en klump i magen og tenker på situasjonene som oppsto. Det er helt jævlig, føler meg som et dårlig menneske.

Jente 17

Anonym

21.11.2014 kl.23:03

Har så mange hemmeligheter som ingen vet. Jeg har slitt med depresjon i flere år, har helt forferdelig selvtillit og tørr ikke engang gå ut med søpla eller hente posten uten å sminke meg. Ingen av venninnene mine eller familien min vet om det. Jeg har vurdert selvmord og ingen merker at jeg er trist engang. Jeg er redd for å bli såret av hver eneste gutt jeg noen gang har fått fllelser for. Jeg mistet jomfrudommen min når jeg var hinsides full av en fyr jeg ikke kjente i fylla. Jeg angrer på det mer enn noe annet. Han hadde ikke drukket noe og jeg skjønte ikke hva jeg holdt på med før jeg kjente smerte å ba han stoppe. Han stoppet ikke før en stund etterpå. Voldtekt eller ikke det vet jeg ikke. Jeg husker nesten ingenting fra kvelden men blir trist og flau av å tenke på det. Jeg snuser uten at foreldrene mine vet det. Jeg deikker nesten hver helg og har gjort mye dumt i de helgene. Jeg stjeler hver gang jeg er ute å shopper. Jeg elsker fortsatt eksen min mer enn noe annet. Jeg tenker på han hver dag. Han såret meg så mye at jeg er helt ødelagt på innsiden. Han var utro mot meg men jeg tok han tilbake. Han ødela selvtilliten min mer med å kalle meg stygg og om vi f.eks skulle på butikken så måtte jeg sminke meg om jeg skulle være med. Jeg har et så dårlig forhold til moren min at vi krangler hver dag og hun vurderer å ringe barnevernet. Jeg er redd for at noen jeg kjenner skal dø. Alt dette pluss så mye mer har skjedd iløpet av de par siste årene og jeg holder på å bryte sammen. Jeg vil ikke at dette skal ut på bloggen for jeg er redd noen skal gjenkjenne noen av hendelsene men ville bare få det ut. Takk for meg, hilsen 16 år gammel jente.

Anonym

21.11.2014 kl.23:03

Har hatt kjærlighetssorg i et halvt år. Ingen vet d og tror jeg kom over eksen etter en uke, men d er det jævligste jeg har gått gjennom

Anonym

21.11.2014 kl.23:03

Jeg sliter med depresjon, selvskading, bulimi og angst

Anonym

21.11.2014 kl.23:04

Har en bestevenninne men vet ikke hvor vi står lenger.. For en stund siden snakket vi hele tiden, om alt og ingenting! Nå når vi er ilag så bare drar hun opp telefonen eller snakker om de andre vennene sine.. Føler at vi sklir mer og mer fra hverandre og det er så trist! Hun er den personen jeg alltid kan snakke med, om gutter, skole, livet generelt, og om vi slutter å være ilag så vet jeg ikke.. Hun har hjulpet meg masse med selvtillit for har alltid vært dårlig til det. Utenpå virker jeg som en "tøffing" men inni er jeg utrolig kritisk og misfornøyd med alt om meg selv. Har litt problemer med å stole på folk og knytte meg til de sor er redd for at alle bare skal dra sin vei også står jeg igjen.. Men har funnet noe som hjelper! Ville gjerne skrive det ned da det er noe som gjerne (kan) hjelpe andre og! Musikk! Høre på, skrive selv og synge! Det er en fin måte å uttrykke følelsene sine på og alt blir bare bedre 💖

Tusen takk

Ingrid

21.11.2014 kl.23:06

Jeg har fått diagnosen moderat-alvorlig depresjon og det er det ingen som vet bortsett fra foreldrene mine❤️

Anonym

21.11.2014 kl.23:06

Hei! Jeg har en kjæreste, greia er at vi begge er jenter. Vi er utrolig glade i hverandre, men vi bor 9-10 timer unna hverandre. Jeg klarer ikke si det til noen som helst, ikke mine foreldre eller beste venninne heller. Jeg er utrolig redd for at venninnene ikke vil være med meg lenger om jeg forteller det.

Hahah jeg har enda en ting jeg sliter med her, siden vi var så godt i gang. Men jeg er blitt litt for glad i røyking, og blitt avhengi osv. Jeg gjorde dette i skjul en stund, men nå for ikke så lenge siden fortalte jeg det til lillesøsteren min. Til vanlig er vi gode venner, men når jeg fortalte om røykingen til henne, så jeg bare hele vennskapet vårt rase sammen. Hun begynte å gråte, og nå vil hun ikke snakke eller være sammen med meg lenger. Jeg skjønner kanskje at hun reagerer sånn, hadde nok gjort det selv om jeg var henne. Men jeg takler bare ikke at hun har det sånn. Jeg har utrolig dårlig samvittighet, jeg vurderer å slutte for henne. Jeg klarer ikke si det til foreldrene mine, de kommer til å finne ut av det før eller senere. Men vet ikke hvordan jeg skal komme fram med det til de.

Dette er de tingene jeg sliter mest med nå for tiden :) Høres kanskje ikke så ille ut men jeg syns dette er veldig vanskelig.

- Anonym, 16 år

Anonym

21.11.2014 kl.23:07

Jeg angrer på at jeg slo opp med eksen min. Vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det engang. Det er min største hemmelighet.

Anonym

21.11.2014 kl.23:08

Går igjennom en utrolig vanskelig periode med abort. Jeg er bare 14 år gammel og utrolig uheldig. Det å bli gravid var en helt fjern tanke for meg, hvertfall siden mange ikke klarer å bli gravide engang. Hva var da sjangsene for at jeg skulle bli det? Jeg har alltid elsket barn og sett frem til den dagen jeg selv skulle få. Jeg hadde aldri trodd at dette ville skje som 14-åring. Mest av alt er dette er nederlag for meg selv. Så utrolig urettferdig. Bare tanken av at jeg nå har drept noe levende som jeg selv har skapt er forferdelig. Har virkelig måtte betalt for mine handlinger. Dette har selvfølgelig gått utrolig inn på meg, og jeg er ganske langt nede nå. Unner ingen unge jenter dette, er virkelig helt foreferdelig. Håper alle dere jenter der ute tenker seg om mer enn en gang, og prevensjon er uteoligutrolig viktig.

Anonym

21.11.2014 kl.23:09

For to år siden hadde jeg en kjæreste. Han var voldelig og slo meg. En gang jeg var på fest, drakk jeg meg full og lå med typen til venninna mi. Jeg ble gravid og når jeg stod fram for min kjæreste(et par måneder etterpå) slo han meg flere ganger. Det endte med at jeg spontanaborterte. Jeg strever i dag med depresjon, angst og selvmordstanker. Ingen rundt meg vet dette. Jeg er 18 år gammel.

Anonym

21.11.2014 kl.23:10

Jeg er angst for overvåkingskameraer, og må sjekke alle butikker for kameraer før jeg går inn. Er også veldig redd for å gå på offentlige toaletter, fordi jeg er redd for at det skal være overvåkingskamera der. Dette påvirker hverdagen min ekstremt mye, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Har hatt det siden jeg var 10, er 18 nå.

Anonym

21.11.2014 kl.23:10

jeg har fire "bestevenner" selv om jeg bare stoler på en av de, som vil si jeg bare stoler på en av vennene mine. jeg føler heller ikke at jeg er en del av gjengen min, slik som jeg brukte å være. Noen ganger vet jeg ikke en gang hvem som er vennene mine

Sliten

21.11.2014 kl.23:12

Akkurat nå har jeg en naturfagsprøve jeg leser til, samt et opplegg for "begavede" skribenter som jeg er med på. Så trener jeg hver dag og sliter med dårlig matlyst. Når klokka blir ni på kvelden er jeg som regel utkjørt og hopper rett i seng. Jeg skulle så gjerne vært mer sammen med vennene mine, men etter at lekser og trening er unnagjort har jeg ikke mer å gi. Jeg sover stort sett 10-12 timer pr. døgn men føler meg likevel helt skutt. Livet er ikke lett for en "flink pike" på videregående...

Anonym

21.11.2014 kl.23:13

Halve familien min lever i en så jævla fucka fasade. Vi later som at alt er fantastisk i offentligheten, men egentlig så nekter mamma og søsteren hennes å snakke sammen. Bestefaren min er alkoholiker. Onkelen min er en taper som fortsatt bor hjemme med foreldrene sine, på utsiden er det for å 'hjepe dem' men egentlig er det bare fordi han ikke klarer seg i det hele tatt på egenhånd. Han kan ikke engang å vaske klær eller lage mat. Den andre onkelen min har satset mye penger på gambling, og mistet en gigantisk millionsum for noen år siden - men dette er selvsagt strengt forbudt å snakke om. I tillegg har den delen av familien min kontakter i forskjellige presidentskap rundt om i verden, og besteforeldrene mine møter stadig opp på finere fester. Og det er så jævlig å alltid måtte høre på mamma grine dagene i ettertid, for at faren hennes drakk seg fullere enn fullest i en alder av snart 80 år. Dette er bare en ørliten del av hva som skjuler seg bak familiehemmelighetene fra den siden av familien min.

Fyfaen, det der har jeg lengtet etter å skrive ned.

Anonym

21.11.2014 kl.23:13

Jeg klarer ikke slutte å tenke på å ta mitt eget liv .

Anonym

21.11.2014 kl.23:13

Fikk vite for bare litt over en uke siden at faren min har uhelbredelig kreft med spredning. Jeg er 17 plutselig jeg har blitt 10 år eldre, og må deale med seriøse problemer, og alle andres virker så utrolig småe og ubetydelige. I tillegg sliter jeg med utrolig dårlig selvtillit, og har ingen ting jeg er ordentlig god til, har heller ingen abisjoner for fremtiden og det skremmer meg. Livet skremmer meg over hvor urettferdig det er.

Anonym

21.11.2014 kl.23:13

Jeg hater eksstepappaen min førdi han prøvde å drepe mora mi rett foran mæ å lillesøstra mi som e 4..

Hvem jeg nå enn er

21.11.2014 kl.23:14

har et veldig stort problem med å finne meg selv. Med å finne ut hvem jeg er, og hvordan jeg skal leve, oppføre meg blant folk og hvordan jeg skal leve. Har tenkt så mye på dette. Vet ikke hvem jeg kan snakke med. Tørr ikke snakke med mamma, tørr ikke snakke med kjæresten. Er så redd for hva de skal si eller om de bare kommer med "det kommer med tid". Jeg er så lei av dette å vet virkelig ikke hvor jeg skal putte tankene. Jeg har også et problem med å re sosial når det kommer til dette. Eneste personene jeg kan omgåes er mamma, kjæresten og 2 av mine nermeste venner. Klarer ikke dra ut med noen andre enn disse. Skolen, hjemme og kjæresten er eneste plassene jeg klarer å være over lang tid. klarer ikke drikke for da får jeg angst. Jeg er så lei av dette. Har hatt d sånn i snart 6 mnd. Det er kanskje ikke så mye, men når der kommer til alt så er det tunkt å jeg klarer ikke fulføre så mye som en halv dag på praksisen min som jeg er på fordi jeg vet ikkw hvordan jeg skal oppføre meg, spørre er jeg for redd for. Dette er det mest pinlige men mest ærlige innleget jeg har skrevet. Men jeg er glad jeg skrev det. Håper virkelig at d er noen som forstår. Å takk sophie for at du faktisk gidder å bry deg om at andre kan få ut ting de holder inne. Det er et forbilde d. Jeg vil bare gi et tips til de som har det som meg. PRØV. Dere kommer langt. Kanskje ikke langt nok (men kanskje), men dere kommer lengre enn om dere ikke prøver.

Jente (16)

Anonym

21.11.2014 kl.23:15

Jeg har hatt sex med sønnen til sjefen min, på et toalett på en fest hvor sjefen også var ... Shhh!

Anonym

21.11.2014 kl.23:15

Jeg sliter med ekstrem dårlig tillit til meg selv og alle rundt meg. Siden jeg var liten har jeg hatt denne rare følelsen av at ingen egentlig innerst inne bryr seg, at jeg på en måte er med i en film som "The Truman Show" - der alt er satt opp, og alle andre bare spiller sine roller. Jeg vet jo at det ikke er slik, men hvorfor tenker jeg det? Og dette har virkelig pågått siden jeg var 6-7 år. Hvorfor jeg har disse tankene, eller hvor de kommer fra, vet jeg ikke, og det gnager på meg. Jeg har ingen grunn til å føle dette. Jeg har gode venner og jeg har en herlig familie som jeg er ubeskrivelig glad i. Er jeg gal? Ble jeg født med en helt skrudd hjerne eller tenkemåte? Jeg har alltid hatt følelsen av å være nr 2, jeg er ingens nr 1. Ofte får jeg lyst å bare låse meg inn på rommet mitt i Oslo og holde meg for meg selv, men tanken på å da bli nr 3 i stedet for nr 2 skremmer livet av meg, så jeg retter meg alltid opp igjen og går ut blant folk når jeg får disse følelsene. Hva i f*** er galt med meg? Jeg har det likevel bra 90% av tiden, koser meg med venner, fester, leker med niesene mine, men denne rare og ubehagelige følelsen sliter meg ut på en helt merkelig måte.

FJUH, dette har jeg aldri sagt til noen, jeg er nå 23 år. Dette hjalp på en merkelig måte. Takk Sophie Elise, du er helt herlig.

Anonym

21.11.2014 kl.23:16

Min hemmelighet er at jeg ikke har noen venner. Jeg har blitt mobba i 10 år, og jeg har bare en venninne på skolen som jeg egentlig hater og prøver å late som at jeg er så glad og positiv hele tiden på skolen, men når jeg kommer hjem sitter jeg der alene og har ingen å snakke med. Jeg er enebarn og gruer meg til helgene fordi jeg bare sitter hjemme i 48 timer og ikke har noen ting å gjøre.

Anonym

21.11.2014 kl.23:16

Jeg lever ett liv som bare er løgner... Å jeg er sikker på at alt kommer til å ta meg igjen snart. F eks at jeg har begynt å røyke (noe mamma avskyr helt sykt ) jeg kunne alldri tatt mot til å fortelle foreldrene mine om røykinga, snusen eller drikkinga mi. Jeg er ødelagt... Jeg må konstant finne på nye løgner for å holde disse tingene sjult ... Å det bryter meg ned :(

Anonym

21.11.2014 kl.23:17

Min hemmelighet er at jeg egentlig ikke har det bra. Det høres kanskje teit ut at jeg sier det, men alle tror at jeg har det bra, men sannheten er at jeg ikke har det. Jeg går konstant med følelsen om at ingen liker meg, selv om jeg har venner, og jeg går bare og finner de dårlige tingene med meg selv og sammenligner meg med andre. Jeg føler meg direkte stygg, og rett og slett mislykket. Det er så utrolig mange som har det helt forferdelig, blir mobbet og slikt, men jeg er bare lei meg, ikke av noen spesifik grunn egentlig.

Anonym

21.11.2014 kl.23:19

Jeg finner ikke noe poeng med livet mitt. Jeg føler meg ikke lykkelig, hver eneste dag er den samme og det skjer aldri noe nytt. Det hater jeg, det føles ut som å leve i en sirkel uten noe poeng. Jeg bare er der liksom.

Anonym

21.11.2014 kl.23:19

Da kjæresten min og jeg slo opp på fylla snakket han ikke med meg i det hele tatt. Jeg sendte hundrevis av lange meldinger til han, og det gikk så langt at jeg sa til han at jeg skulle ta selvmord for å skape en reaksjon. Han svarte meg aldri, og han fikk kompisen sin til å levere tingene sine. Vi bodde sammen og hadde det igrunn ganske bra, helt til det plutselig ble slutt. Har ikke snakket med han på en måned, men jeg begynner endelig å se lyset, og jeg har innsett at jeg fortjener en som virkelig bryr meg og vil kjempe for oss. Det er vanskelig, og flaut å tenke på at jeg ville dø for denne gutten.

Anonym

21.11.2014 kl.23:20

Kjenner mg igjen i å føle dårlig samvittighet for tidligere handlinger. Du må bare tilgi dg selv:)

<3

21.11.2014 kl.23:21

Jeg går siste året på ungdomsskolen og skal velge hvor jeg vil gå til neste år. I en alder av 14 år skal jeg finne ut hva jeg vil jobbe med resten av livet, og det er helt sykt. Jeg hater det, og er konstant usikker på hva jeg vil velge.

Gråter meg ofte i søvn fordi jeg er så redd for å velge feil.

jente 18 til 20 år

21.11.2014 kl.23:21

I fra jeg var 18 til 20 år hadde jeg depresjon. Dette førte til at jeg ble alkoholmisbruker.

En dag bestemte jeg neg for at nå var det nok (etter ca 1 år), jeg dro til jobben min edru. Bare noen timer senere fikk jeg abstinenser : kroppen ristet og jeg kaldsvettet. Jeg måtte lyve til min egen sjef som var moren min å si at jeg var blitt veldig syk.

Jeg hadde ikke tid til å komme meg hjem, jeg måtte rett til vinmonopolet for å få i meg noe sprit fortest mulig. Og etter dette forsattr jeg i enda ett år.

Jeg klarte æ slutte når jeg flyttet hjem til mine foreldre igjeb.

Anonym

21.11.2014 kl.23:23

Jeg er livredd for å være alene. At alle bare skal forlate meg og aldri ta kontakt med meg igjen.. Jeg er redd for å være ensom og hver gang jeg kjenner litt ensomhet ringer desperat etter noen å bare snakke med.

Jeg er også redd for kjærligheten, men det har bare med at jeg har bare blitt brukt som den såkalte "reserve"-jenta eller så viste det seg at gutten bare ville ha meg for sex.. Jeg er bare redd for at alle er sånn, selv om at jeg også vet at ikke alle er sånn.

Sist med ikke minst er jeg redd for at sannheten skal komme frem pga løgnene mine.

CA

21.11.2014 kl.23:23

Jeg ble mobbet både på barneskolen og på ungdomsskolen. På barneskolen var det mer drittslenging om hvordan jeg så ut, og jeg viste aldri om jeg hadde noen venner jeg kunne leke med. På ungdomsskolen ble jeg fryst ut av mine bestevenner. Dette ble tatt opp med lærere, rektor og en kontaktperson som skulle ordne opp i det. Men det som skjedde var at de tok mobbern sin side. Det var som at det var skikkelig synd på den personen, men ikke med. Det eneste rådet jeg fikk var "du må finne deg en ny vennegjeng." Og det er virkelig ikke lett når du bor på et så lite tettsted som meg... Så min hemmelighet er at jeg rett og slett er redd for alt nå. Det ser ut som at jeg har det bra, men egentlig så sliter jeg veldig. Det å være ei skikkelig flink skolejentene til å bli ei som strever med å få gode karakterer. Jeg tørr ikke å snakke med gutter, fordi jeg er redd for å dumme meg ut. Jeg tenker alt for mye på om "det jeg gjør nå er bra nok eller om det bare er helt teit. Er det godkjent?" Jeg tar til meg ting veldig fort. Og jeg knekker sammen så og si hver kveld. Enten fordi jeg for eksempel savner katten min eller fordi jeg føler jeg ikke har lest nok pensum. Så det jeg har lyst til er å kunne fortelle mine historier åpent til hele Norge. For jeg føler det er så viktig. Det er snakk om både skjult mobbing, men også direkte mobbing. To typer som er helt forskjellige. Problemet er at jeg har ikke den muligheten til å kunne fortelle det. Det å sende det inn til lokalavisa er ikke nok, jeg nå enda lengre! Men samtidig tørr jeg ikke. Fordi, som sagt, så bor jeg i et tettsted. Og jeg er så redd for at dette skal slå ned på meg. Samtidig ønsker jeg ikke å være redd mere, jeg ønsker å få det ut slik at jeg kanskje kan begynne fra bunn igjen.

Anonym

21.11.2014 kl.23:23

Jeg er forelsket i min ex og vi hadde et utrolig bra forhold men jeg orket ikke tanken på at han traff andre jenter.. Det er 2år siden vi var sammen og jeg ser ham hver dag på skolen og tenker like godt på ham, lurer på om han enda tenker på meg som den første skikkelige forholdet helt til den siste månden han knuste meg skikkelig. Den sommeren så var vi på danacup sammen og jeg lå i armene hans og han var som en bror og det har han vært hele disse to årene, han kysser meg på hodet å sier at dette skal gå bra søss, men jeg føler ikke meg som hans søster lenger 😢

Anonym

21.11.2014 kl.23:24

jeg er en 15 år gammel jente som aldri har kysset en gutt før... jeg begynner å

bli litt stressa ellersom fler og fler av vennene mine gjør det :-( jeg føler meg veldig pen og alle sier det til meg hele tiden og jeg er venn med mange gutter og vet om noen gutter som liker meg ogsånn, men jeg har liksom aldri kysset noen før og jeg tipper at det ikke kommer til å skje før jeg blir sånn 20 og det er jeg livredd for!!!! håper det er andre som har det slik!

Anonym

21.11.2014 kl.23:25

Som 14 åring opplevde jeg noe en 14 åring aldri noensinne burde gå gjennom, nemlig abort. Angrer jeg? Ja, noe fryktelig. Tanken på at jeg kunne hatt en liten jente eller gutt løpende rundt i huset, er vond. Og jeg får fortsatt en stor klump i magen når jeg tenker tilbake på det.

Jeg var kun 14 år, jeg hadde hele livet foran meg, hadde masse jeg ville oppleve og tusenvis av muligheter. Hvordan skulle jeg være i stand til å ta vare på et barn? Selv med hjelp av foreldre eller søsken, hadde det vært MITT barn og mitt ansvar. Jeg vil kunne gi barnet mitt alt i hele verden, noen jeg ikke kunne gjort på den tiden.

Det var en hard beslutning, og det var mange tanker i hodet mitt. Hva hadde andre folk sagt ? Hadde jeg klart det ? Ville kjæresten min støttet meg? Hva om noe gikk galt? Alt man umulig kan tenke over surret rundt i hodet mitt samtidig.

Jeg tok en beslutning ut ifra hva som var best for MEG, ingen andre. Det var mitt valg, og ingen andre var med på og påvirke valget mitt. Jeg har dager hvor jeg angrer på valget jeg tok, men jeg vet innerst inne at det var det riktige valget og ta.

Er nå 17 år, har en herlig kjæreste, gode venner og en fantastisk familie. Kunne ikke vært lykkeligere. Uansett hvor ille ting blir, varer det ikke evig <3

Anonym

21.11.2014 kl.23:26

Jeg klarer ikke gi slipp med en jeg drev på med for et år siden. Vi er fortsatt "venner", men jeg får så mange regler fra han som jeg må følge at jeg konstant går rundt og er lei meg. Han forventer at jeg skal dele alle viktige ting med han, men alle småting jeg syns er morsomt er ikke engang verdt et svar fra han. Likevel gråter jeg ved tanken på å miste ham, for han er den eneste som alltid trøster meg når jeg er trist

mobber meg selv

21.11.2014 kl.23:27

min hemmelighet er at jeg hver dag tenker; "i dag skal jeg oppføre meg voksent å ikke drite meg ut!" Jeg prøver hver eneste dag men det går bare ikke. jeg slenger stygge kommentarer hele tiden og føler ingen egentlig liker meg. når jeg ser på meg selv i speilet og tenker på meg selv som person ville jeg aldri vært med meg. skjønner ikke hvorfor noen er med meg.

jeg snakker også for folk. om noen går forbi meg og ler tenker jeg automatsik at det er meg, jeg "snakker" til og med for dem og tenker hva de har sakt, jeg føler automatisk dette er sannheten og derme trekker jeg meg selv ned og blir på en måte mobbet av meg selv.

jeg smiler også ganske ofte men jeg er aldri egentlig glad.

Anonym

21.11.2014 kl.23:27

Jeg har drapstanker om ex venninda mi. Hun har svikta meg, baksnakket meg, spredt hemmeligheter. Jeg har null følelsen ovenfor henne. Hun gjør meg fysisk kvalm og hver gang jeg ser henne, kjenner jeg trangen til å kvele henne og se livet forsvinne i øynene hennes.

Jeg vet det er syke tanker, men jeg er jo psykisk syk og har vert det siden jeg var 12... Jeg er 19 nå

victoria

21.11.2014 kl.23:29

jeg har ingen gode venniner, og ingen å prate med... min gamle bestevenn har funnet en ny, og jeg har ingenting til felles med den gamle vennegjengen lenger! :(

Anonym

21.11.2014 kl.23:30

etter jul møtte jeg en gutt jeg begynte å henge en del med. det gikk for det meste i sex, hele tiden, og det var helt fint og greit for oss begge. Han fikk seg dame et par mnd senere og vi har fortsatt sex flere ganger i mnd... har så dårlig samvittighet for dette, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det. hvis noen kan fortelle meg hvilken dritt jeg er, er det bare å gjøre det! kan naturligvis ikke fortelle noen om dette..

Anonym

21.11.2014 kl.23:30

Vennene mine sier at jeg har drømmekroppen, sannheten er at jeg har anoreksi og sliter med perioder av overspising. Jeg lever i et rent hellvette med en fin fasade ;)

Anonym

21.11.2014 kl.23:32

Er redd for at alt skal gå til helvete og at ensomheten skal gi varige mèn.

Er sammen med verdens beste gutt, han er den snilleste og mest godhjertede personen du kan tenke deg og han ville aldri gjort meg noe vondt om så det sto på livet, men allikevel så er jeg så lei han. Det er jo helt teit å si, men jeg savner rett og slett litt krangling, vi krangler aldri og jeg føler at jeg ikke må jobbe for å få beholde han og da blir det kjedelig, om du skjønner? Jeg føler ikke det samme lenger, og selv om det er han jeg ser for meg at jeg en gang skal bo sammen med og skape en familie sammen med, så er det allikevel ikke han jeg ser for meg at jeg skal være sammen med frem til den tiden. Er så redd for at ting ikke skal ta seg opp igjen, for uten han er jeg helt alene. Jeg har alltid hatt masse venner og vært en av "de kule kidsa", men de siste tre årene etter at jeg startet på vgs har jeg ikke hatt noen. Kan ikke huske sist gang jeg hadde noen jeg kunne kalle for bestevenninna mi, og jeg har ikke kontakt med noen utenom skolen. Har vært gjennom en del opp i gjennom livet uten at jeg vil gå noe mer inn på det i tilfelle noen ser det og skjønner hvem jeg er, men i alle fall så har jeg ingen å snakke om disse tingene med og det svir langt inn i sjela at jeg i en alder av 18 år er så ensom at jeg tenker at om det ikke hadde vært for at jeg visste at enkelte i familien min ikke hadde taklet det, så hadde jeg vært død for lengst.

Anonym

21.11.2014 kl.23:32

Jeg er 20 år og har nettopp flyttet hjemmefra med kjæresten min. En by 6 timers kjøretur hjemmefra. Hver gang jeg er hjemme eller foreldrene mine er på besøk, og når vi skal si hade får jeg alltid en klump i halsen og er på tippet til å gråte.

Anonym

21.11.2014 kl.23:32

Jeg klare ikke være meg skjøl med folk, eneste bestevenninen min og foreldrene mine, så folk tror jeg er den rolige personen selvom jeg egentlig er ganske snakkete og hyper.. på skolen da er jeg veldig rolig, så folk tørr kanskje ikke komme bort til meg eller snakke med meg pga, jeg er rolig og ikke snakker med dem! jeg klarer ikke begynne en samtale med noen jeg ikke er sikker på.. dette har jeg slitt med en god stund nå og er ganske lei..jeg tørr bare snakke me folk på nettet, snapchat og sånn, og det er jo egentlig ganske feil..håper virkelig dette forandrer seg og jeg får flere venner, foreksempel når bestevennina mi er med andre folk jeg ikke kjenner så er jeg alene og ingen og være med, dette blir sikkert forandret en del på vidergående så håper dette halvåret etter jul går fort!

Anonym

21.11.2014 kl.23:33

Jeg har angst. Den henger over meg dag og natt. Jeg har fått angstanfall av tanken på at jeg har angst. Den gjør meg kvalm. Kun på grunn av angsten får jeg ikke prestert på skolen og på fritiden slik jeg ønsker. Den holder meg igjen.

Jente22

21.11.2014 kl.23:34

Skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Da jeg var 13 år og begynte i 8., var det en gutt i klassen min som var drit kjekk og jeg ble litt betatt av han. Det visste bestevennina mi godt, men likevel ble hun sammen med han. Da måtte jeg putte mine følelser til side, og heller være glad på hennes vegne. Vi mistet mye kontakt, av ulike årsaker.. Bestevennina mi og eksen hennes gjorde det slutt i 10. klasse. Da kom eksen hennes til meg og vi ble venner. Tilslutt utviklet det seg, og jeg ble nok engang betatt. Lang historie kort; Vi hadde et av og på sexforhold fra da vi gikk i 10. klasse i 2007 - 2011. Det verste var at han var egentlig aldri interessert i meg, han bare visste at han hadde meg rundt lillefingeren sin og jeg kom så fort han ringte. Det kunne gå en - to mnd hvor vi var mye med hverandre og hadde himmelsk sex, så mistet vi plutselig kontakt i mange mnd. Så fort jeg begynte så smått å komme over han, merket han det og ringte meg igjen. Da han sist tok kontakt med meg sa jeg for første gang nei. Jeg var lei av å være hemmeligheten hans, jeg var lei av å bare være en knulledukke.

Så en liten oppsummering: Jeg lå med eksen til bestevennina mi, opptil flere ganger over flere år. Hun vet fortsatt ingenting...

Jeg er lykkelig forlovet med en herlig mann, og min tidligere barndomsbestevennine er forlovet og har nå to barn. Vi treffes enda, når det passer.

Anonym

21.11.2014 kl.23:34

Min største hemmelighet er at stemoren min misbrukte meg seksuelt fra jeg var rundt 4-8 år gammel. Eneste personen jeg fortalte det til var pappa, og han trodde ikke på meg. Hun er fortsatt gift med pappa, og han vil ikke ha noe med meg å gjøre etter langvarig påvirkning fra stemoren min.

Hilsen jente 23 år.

Anonym

21.11.2014 kl.23:34

Ikke en hemmelighet, men bruk så mye tid du kan med besteforeldrene dine mens du har sjansen....

Fikk nettopp vite at farmor er død og angrer på at jeg ikke var mer med hun når hun var her.

23-år jente

21.11.2014 kl.23:34

Jeg har vokst opp hele livet som en superkristen og den snille, perfekte piken.

Nå har jeg blitt ateist, og tør ikke å fortelle det til noen utenom kjæresten min.

Hver gang jeg prøver å snakke det til familien min begynner de å "preke" på meg, de klarer helller ikke å respektere at jeg er ikke lengre er et barn. Dette (og andre ting) har fått meg til å ikke ville ha noe kontakt med dem, og brytt mitt perfekte syn på dem. For hver melding som sendes ser jeg hvor dårlige personer, og ikke minst kristne, de er.

Men siden foreldrene mine står som kausjonister på hus må jeg nok være snill pike.

Lei av å alltid være den snille piken, ønsker å bare kunne leve slik som jeg vil.

Anonym

21.11.2014 kl.23:34

Jeg skulle ønske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha dårlig samvittighet etterpå. Eller bare spise et pizzastykke, ta seg en kopp kakao. Rett og slett leve normalt. Det er vanskelig! Jeg har alltid hatt et veldig stort problem som jeg desverre aldrig blir kvitt, men jobber fortsatt med og bli bedre. Jeg har problemer med mat, og det har jeg hatt i over 10 år, og jeg er nå 22 år gammel. Det startet på barneskolen da jeg plutselig fikk en ide om at jeg skulle slanke meg, og da ble det til at jeg bare spiste en youghurt iløpet av skoletiden, men så ble det desverre enda verre, jeg kuttet mere og mere ned, og når jeg først spiste så overspiste jeg veldig mye. Jeg hadde med andre ord ikkje noe metthetsfølelse. Den metthetsfølelsen fikk jeg først kjenne for ca 1 år siden, da jeg begynnte med regelmessig spising, og i behandling. Jeg gikk igjennom mange behandlinger og ble feildiagnosert gang på gang. Jeg ble satt på mye forskjellige medisiner og ble rett og slett helt tullete i hode av alt. Da jeg begynnte og få hjelp så var det noen som spørte meg om jeg i det hele tatt spiste noe. Jeg brukte veldig lang til på å svare, men til slutt svarte jeg nei. Det var da jeg fikk hjelp, og var i behandling i 2 år. Jeg klarte nesten og fullføre behandlingen, men så måtte jeg desverre flytte vekk, og da fikk jeg tilbakefall, og nå sitter jeg her og jobber med det på egenhånd. Jeg angrer på at jeg ikkje klarte og bli bedre, og jeg kommer nåkk til å ha det i bakhodet livet ut, men jeg har troen på at jeg kommer til og få det helt vekk en gang:) Jeg skulle ønske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha dårlig samvittighet og uten og trene i flere timer etterpå. Den dag idag har jeg lært veldig mye om vekt og mat. Jeg har lært at vekten ikkje forandrer seg med 10-20 kg på en dag, og at det tar lang tid for og gå opp i vekt, og at det ikkje er så lett å gå opp som man skulle tru selv. Jeg har også lært at det og spise normalt opprettholder en normalvekt, og at det faktisk går an og spise en sjokoladebit i ny og ne. Jeg har også lært og ikkje sammenligne min kropp med andre sinn, for så og føle seg stor etterpå. Og det beste av alt, Jeg har lært å se på ansiktene til folk isteden for og se hvilken kroppsfasong og kroppsstørrelse folk har, og med det så har jeg funnet ut at det faktisk går an og vere lykkelig og ha det bra selv om man er tynn, normal, overvektig eller uansett hva man er. Dette var min historie, og jeg tror at flere kjenner seg igjenn i det og ha en spiseforstyrrelse. Mitt råd er at en ikkje skal bry seg for mye om hvordan andre ser ut. Det er viktig og vere seg selv :)

theshitt

21.11.2014 kl.23:35

Ny blogg! Sjekk den ut :-)

Anonym

21.11.2014 kl.23:37

jeg er forelsket. men personen bor i et annet land, og vi har delvis et forhold. jeg sier til han at det ikke kan være slik, men han fortsetter bare med å si at han venter på meg. han venter på at jeg skal komme tilbake. vi snakker daglig i telefon og sender meldinger. det er utrolig tungt. savnet er veldig stort, for han er en så god person. å her sitter jeg, i norge, og ikke kan gjøre noen ting. men hovudpoenget er at det er ingen andre som vet om det. jeg har denne tunge hemmeligheten for meg selv. min aller beste veninne vet at vi snakker, men hun vet ikke at vi snakker så mye som vi gjør. jeg savner alt ved denne personen, måten han behandler meg på. han får meg til å føle meg spesiell, at jeg virkelig betyr noe for han. ingen har fått meg til å føle meg slik. jeg vil virkelig ha han nær meg, hele tiden.

Anonym

21.11.2014 kl.23:37

Sliter med at jeg aldri føler meg bra nok, jeg har innsett at jeg er ett jævla fiasko. Jeg har null talent og det er ingenting som er positivt med meg.

Idretter jeg har trent i sikkert 10 år slutter jeg på fordi jeg følte jeg var dårleg, selvom jeg var den som alltid møtte opp på treningene og ga 110%, jeg følte meg så dårlig og at jeg ødela for resten av laget, at jeg helt uten videre sluttet.

Er ikke noe flink sosialt heller, føler ingen vil være venn med meg

Er stygg, og har ikke fin kropp heller...

Er drittdårlig til jobben min, å klarer ikke å skaffe meg andre for ingen vil ha meg:)) Flaks at jeg fikk den jobben jeg har, sikkert fordi ingen andre søkte.

Er dårlig på skolen, klarer ikke, gidder ikke å jobbe uansett hvor mye jeg vil.

Personligheten min er stygg og fucked up

Er aldri best til noe, er aldri noen fordeler å være meg eller å være venn med meg. Flaks jeg har de jeg har.

Og jeg later som jeg har det fint, selvom ingen skjønner at jeg sliter:)

Kashma

21.11.2014 kl.23:38

Prøv å besøk besteforeldrene dine så mye du kan! Jeg har ingen besteforeldre å besøke, så utnytt tiden du har med dem!

Anonym

21.11.2014 kl.23:39

Jeg har alltid følt meg helt alene! Barneskolen var et helvette! Ble utestengt og aldri invitert den meste parten av tiden. Fant meg venner som var 3år mindre enn meg! Det funket heller ikke, ble mobbet for dette! Ble kalt pervo og hore.. Dette var begynnelsen av U skolen. Et år gikk, ble nok så greit trodde jeg skulle få det greit nå som jeg hadde fått noen "gode" venner! Viste seg bare til slutt at jeg ikke ble inkludert i diverse ting! Når videregående kom gruer jeg meg fælt! Det ble bedre enn jeg trodde. Trivdes første året! Andre året gikk det nedover med vennene fra første året! Fikk nye venner på ny skole! Tredje året byttet jeg skole igjen, tilbake til de gamle vennene! Har vært utrolig mye unødvendig jentedrama! Den mener det og den gjør det.. Ditt og datt! Jeg har vokst meg stor på unødvendig drama og krangler! Føler meg 3 år eldre enn det jeg egentlig er! En dag på jobb, kom en av "mobberne" bort til meg og beklagde seg og da at handlingen personen hadde gjort var dårlig! Det hjalp på en måte, men bringer også opp vonde minner! Til syvende og sist så har jeg en utrolig flott kjæreste som jeg trives utrolig godt med! Min bedre halvdel! Jeg har to fantastiske bestevenninne som alltid er der og som har klart å være drama fri jenter! En av "mobberne" har blitt en av mine nærmeste venner, høres kanskje fint ut, men alle kan forandre seg og dette har den personen bevist!

Anonym

21.11.2014 kl.23:39

Jeg mister alle. Ikke bare venner, men gutter også. Jeg sitter egentlig bare å venter på at alle guttene jeg har holdt på med/drevet på med, plutselig skal komme tilbake til meg. Vennene mine har jeg helt gitt opp. Jenter er for umulige.

Anonym

21.11.2014 kl.23:40

Jeg har gått til psykolog i over et år nå uten å fortelle det til noen. Hverken familie og venner, ikke en gang foreldrene mine eller min aller beste venn vet det. Er redd for hva de vil syns om meg hvis de visste det. Mislykket? Svak??

Det var godt å få ut

Anonym

21.11.2014 kl.23:40

Jeg tenker altfor mye på å ta selvmord. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å gjøre det, men likevel føles det noen ganger ut som om det er det eneste som kan gi meg fred.

Anonym

21.11.2014 kl.23:41

12 år, var jeg da jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv. 13 år, var jeg da jeg kuttet meg for aller første gang. Mobbing og problemer hjemme var vel det som tok knekken på meg. Ingen vet dette og jeg har ikke lyst til å si det til noen heller.

Jeg har i ettertid hatt problemer med selvskading, selvmordstanker og tvangstanker. Min far har problemer med sinne og når har blir sint, blir han veldig sint. Jeg snakker om glass som blir kastet gjennom veggen, ting blir ødelagt og knust på grunn av han. Han vet hva han gjør, men akter ikke å gjøre noe med dette. Min mor har til og med flere ganger truet med å ringe politiet og jeg kan love deg at det har vært like før. Heldgvis har dette roet seg litt, men man vet aldri når han eksploderer igjen. Men så er det da stunder når han er glad, da han sier fine, gode ord som får meg til å glemme alle de vonde dagene han har gitt meg.

Min bror flyttet hjemmefra og ned til Oslo for litt mer enn ett år siden, og det var vel da selvskadingen tok overhann av meg. Jeg hadde ingen å gå til når mamma og pappa kranglet eller da folk sa stygge ting til meg på skolen. Mine venner vet ikke dette og jeg håper de aldri finner det ut.

Jeg er nå fylt 16 år og går første året på videregående. Jeg har funnet meg en jeg liker veldig godt og vi holder på, men det som jeg frykter mest er når jeg må åpne meg for han og fortelle hvordan jeg har det og hvordan mitt liv har vært.

1. September, er datoen jeg kuttet meg sist og jeg håper at det var siste gang, selv om det frister noe jævlig å kutte meg igjen. Jeg sitter nå med en stor klump i halsen ved å skrive dette og re-vurderte flere ganger om jeg skulle ta meg tid til å skrive dette. Dette var en oppsummering av mitt liv og mine problemer og jeg håper det ikke ble for langt og at du giddet å lese det.

Tusen takk for at du lot meg skrive dette.

Kristin

21.11.2014 kl.23:41

Eg ser noen skriver at de har bulimi.

Var der selv for noen år siden. Blunket fascinert med øynene når jeg fikk satt sannheten på papiret, og derfra var det mange år med slit, tårer og usikkerhet. Si ifra! Det er mange som er glad i deg, og få hjelp så fort som mulig. Ikke kast vekk livet ditt på å ødelegge deg selv. Det er nok av oss som har gjort det allerede, og kan fortelle at det ikke er verdt det ;)

Anonym

21.11.2014 kl.23:41

Jeg vil bare si ring besteforeldrene dine, omså du føler det er rart å ringe de for å spørre om de kan fortelle alt. Gjør det! En dag er det for sent. (Jeg skulle ringe min bestemor en onsdag, men fikk ikke tid, så tenkte jeg ringer senere. Søndag døde hun.

Anonym

21.11.2014 kl.23:41

Jeg har noe på gang med tre forskjellige gutter samtidig. Og selv om ingen av dem er noe seriøse enda, føler jeg meg skikkelig dritt! Men jeg klarer bare ikke å velge! Og føler dette er spesielt teit, siden jeg tross alt er 20 år nå, og alt er mye mer seriøst enn ungdomsskolen :/

Anonym

21.11.2014 kl.23:42

Jeg føler egentlig ikke at dette er en hemmelighet, men heller sannheten. Jeg er 15 år, og har mange venner. Selv om jeg er med den samme gjengen på 9 stk hver dag, så føler jeg meg så alene, for jeg vet innerst inne at de ikke er ekte venner. Hver kveld så gråter jeg hjemme, og jeg kan egentlig ikke sette ord på hvorfor. Det er nesten litt ironisk at jeg er så glad, og at jeg virkelig ler 24/7 når jeg er med folk, men med en gang jeg er alene så bare faller jeg sammen gråtende. Jeg føler meg ubrukelig, jeg føler at folk bare trenger meg hvis de vil ha noe. Jeg har lyst til å kutte, men jeg vil ikke ha arr. Jeg pleier å tenke på hvordan det hadde vært hvis jeg hadde dødd, om noen i det hele tatt hadde merket det? Jeg får lyst til å forsvinne. Problemet er at jeg egentlig ikke har noe grunn til å føle som jeg gjør, for jeg har jo alt jeg trenger?

Anonym Boy

21.11.2014 kl.23:42

Jeg har følt meg Klarsynt hele livet! Og nå kan jeg bekrefte til meg selv at det stemmer! Etter 20 år med ærlighet og aldri blitt hørt. Akkurat som jeg har blitt født på ny! Jeg har kriget i 20 år, og nå har jeg endelig beseiret krigen! 2015 starter mitt nye liv! Jeg føler det som en stor takk til meg selv! Jeg skal starte utdanningen min, og bli en av mange drømmer jeg har tenkt på i løpet av livet mitt! I Love My Life! <3 Losers falsehood!

Andrea

21.11.2014 kl.23:43

Jeg har hatt sex med justin bieber. Har aldri sagt det til noen, for hvem ville vel tro på noe sånt utenom mine nærmeste selvfølgelig?

Mari

21.11.2014 kl.23:47

Sophie, du er utrolig tøff som deler slike tanker som du gjør! Jeg også er redd for at noen av mine nærmeste plutselig ikke skal være der en dag, og at jeg har gått glipp av så mye. Har sett litt på kommentarene her, og vil bare sende tusen millioner positive tanker til alle dere som sliter med selvmord, dårlig selvtillit og andre vonde ting. Blir oppriktig trist på deres vegne. Husk at dere er UNIKE, og alt kommer til å bli bedre selv om det oppleves mørkt nå! Og jeg håper virkelig at dere oppsøker hjelp eller har noen andre nære dere kan åpne dere for. Tydelig at dette er et godt tiltak, Sophie! Masse kjærlighet og varme tanker fra meg <3

Anonym

21.11.2014 kl.23:48

Det er veldig viktig å huske at en krise for en person kan vere en "filleting" for en an, alle har forskjellige kriser oppigjennom, og alle takler det ulikt, det er uansett like vansklig for en person som jar en "fille" krise iforhold til en person som har en mer "alvorlig" krise.

Flott innlegg sophie! Ser det er mange som trenger å få ut litt, inkludert meg selv.

Anonym

21.11.2014 kl.23:49

Har så utrolig mange hemmeligheter nå, men har ingen å si dem til! Har ingen å snakke med! Liksom har venner jeg kan kose snakke med og sånn men å snakke om mine dypeste hemmeligheter gjør jeg aldri! Jeg stoler ikke på vennene mine, stoler på mamma men det er ikke alt man burde fortelle foreldrene heller! Går på ungdomsskolen og håper jeg snart kan finne meg noen å snakke med, fortelle ting til, og stole 100% på. Klare ikke vente til videregående, håper det blir bedere der!

anonym

21.11.2014 kl.23:50

hei, jeg har en venninne med anoreksia... og ho vet at jeg vet det! men vi snakker ikke noe særlig om det. jeg lyver om det til alle de andre klasse venninnene mine om det en gang i uken, for da er ho hos psykologen, noe som er bra men, vanskelig å forklare til de andre siden ho ikke vil at de skal få vite det. så min hemmelighet er ha ho er der en gang i uka og jeg alltid må finne opp en "grunn" til at ho ikke er på skola... jeg er kjempe glad i henne, men det er ikke alltid lett å være der, for jeg forstår ikke helt problemet (skjønner hva det er og sånt, men ho er jo kjempe tynn og skjønner ikke at ho ikke ser det selv) er ikke lett å si 20 ganger hver dag at ho ikke er stor og fortelle ho at ho er tynn <3

Anonym

21.11.2014 kl.23:50

Jeg føler meg aldri fornøyd. Dette vil kanskje ikke betegnes som en hemmelighet men for meg er det det.i Alle vennene mine forteller forteller meg hvor fin kropp jeg har, hvor fine beina mine er,med det store thigh gappet, og hvordan jeg burde satse på en modellkarriere. Jeg ser det stikk motsatte. Jeg føler meg større en catwalk modellene, samtidig som jeg føler meg alt for spinkel og usexy når jeg ser på de formfulle fitness guruene og side-hoe'sa til de kjente mannlige kjendisene. Det sliter meg totalt ut, det å aldri kunne være fornøyd. For ingenting føles rett. Hadde jeg følt meg formull og sexy hadde tanken om å måtte være beinmagret, langbeint og vell-proposjonert hjemsøkt meg. Hadde jeg følt meg tynn som en stilk, ville jeg heller aldri kunne følt meg fin nok for - *kursiv*man må jo ha former? Bein er jo for hunder og kjøtt er for menn.

Anonym

21.11.2014 kl.23:54

Elsker slike innlegg! Håper virkelig du eller noen andre leser kommentaren min. Utrolig deilig å få skrevet ut følelser.

Jeg føler meg som den vennen ingen prioriterer. På papiret har jeg jo en del venner, men føler ikke at noen av dem setter meg foran andre. Jeg savner det å ha en bestevenn som jeg kan være 100 prosent megselv med og som alltid tar seg tid til meg. Når det feks er konkurranser på blogger tenker jeg på hvem jeg ville tatt med, men så tenker jeg hvem som ville tatt med meg. Ingen. Ingen ville ha tatt med meg framfor noen andre. Jeg føler meg ofte ensom og dette har gått rundt i tankene mine i mange måneder nå. Har så vidt snakket med enkelte av vennene mine om dette, men vanskelig å si det rett fram til dem.

Anonym

21.11.2014 kl.23:55

Jeg lå med kjærsten til venninna mi, og jeg angrer sånn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonym

21.11.2014 kl.23:55

Har vokst opp med en forelder som er psykisk syk. Var så vondt når vennene mine sa at de misunte livet mitt og at jeg hadde en såå fin familie, når sannheten var at moren min var tvangsinnlagt på psyk, hadde prøvd å ta livet sitt og skyldte alt over på oss andre i familien min. Jeg har heller aldri, iløpet av mitt 25 år lange liv, fått en klem av henne eller at hun har sagt hun er glad i meg. Det har gjort meg veldig usikker

Anonym

21.11.2014 kl.23:56

dette er noe jeg ikke har fortalt til noen, og jeg kommer ikke til å gjøre det enda heller. Jeg har kuttet meg selv, og gjør det fortsatt. Alt sammen har bare bygd seg opp og jeg følte meg helt tom på innsiden. Presset jeg selv har lagd meg på skolen, trening, venner, kjærlighetslivet og det å ikke ha noen å snakke med. Jeg og moren min har ikke et spesielt godt forhold, vi snakker nesten aldri sammen om ting og tang. Så jeg føler ikke at jeg kan snakke med hun. Jeg har tre kjempegode venninner, men jeg vil ikke si noe til de, jeg er redd for at jeg skal bli kalt oppmerksomhetssyk o.l. Godt å få sagt d ut her, takk<3

Anonym

21.11.2014 kl.23:58

Jeg er ufattelig sjalu. Hver dag sjekker jeg topplisten på snapchat til kjæresten min om han snapper med noen jenter for eksempel. Hvis det da skulle være ei jente der, snakker jeg ikke med han på mange dager og bare totalt låser meg inne fra alt og alle og bare gråter og gråter. Jeg tenkter også konstant hver gang han bare går ut av huset, om han ser ei kjempe fin jente på byen eller noe. Et monster inni hodet mitt sier meg at alle jenter er finere enn meg selv uansett. Jeg er dermed bekymret for å være med han for at han plutselig skulle dumpe meg for en annen. Jeg ville blitt knust. Men samtidig, hvorfor skulle han ikke..

anonym

21.11.2014 kl.23:58

Jeg er betatt i en som jobber på samme kjøpesenter som meg, og vi begge har kjæreste og barn..

Anonym

21.11.2014 kl.23:59

Jeg føler meg ofte ensom. Irriterende. Verdiløs. Ikke bra nok. Skuffende. Er aldri førstevalget. Føler at jeg er en plage for vennene mine.

Hvem er egentlig vennene mine? Ikke vet jeg. Heldigvis har jeg en bestevenninne, men jeg klarer ikke å åpne meg for henne. De andre "vennene" er jeg nesten bare sammen med på skolen, så de kan vel strengt tatt ikke kalles venner.

Bestevenninna har fått seg kjæreste for noen måneder siden, og jeg liker han egentlig ikke. Samtidig som jeg er glad på hennes vegne, føler jeg ofte at jeg blir sint når jeg hører på henne snakke om han. Det kan hende jeg bare er litt sjalu? Men jeg tror det også har en sammenheng med at jeg har lagt merke til at hun har fått så utrolig mange problemer etter at de ble sammen. De skjuler forholdet sitt for folk, og hele greia er helt screwed up.

Selv om jeg hele tiden omgås med mennesker og er glad på skolen, føler jeg meg ensom med en gang jeg kommer hjem. Slik har det nå vært i ca. et halvt år, og det sliter meg ut. Jeg har veldig mye stress i hverdagen i tillegg, og har derfor nesten ikke tid til å tenke over det. Men de få dagene jeg faktisk har tid til å slappe av, kommer de vonde tankene.

Takk for at du bryr deg, Sophie.

Anonym

22.11.2014 kl.00:01

Jeg ble voldtatt for fem år siden og klarer ikke å slutte klandre meg selv

ANONYM

22.11.2014 kl.00:01

okai må få ut dette så hvorfor ikke her, fikk vite at faren til kjæresten min som var sammen med moren i 20 år og slo opp for ca 4-5 år sia hadde '' the time of his life'' med søstra til moren for ca 1 år 1,5 år og det sykeste er at jeg og han er de eneste som vet dette fordi han var en shitkid og leste igjennom face mld til faren med tanta hvor han hadde fått toppløse bilder og det var kline bilder osv. Nå tørr han ikke å si noe til noen og han er ganske åpen med familien sin og jeg vil hvertfall ikke blande meg inn.. Haha hell no men da har du/dere fått vite det og jeg føler jeg ikke bærer på noe tungt selv om du/dere ikke vet hvem jeg eller han eller familien hans er.. Haha FML.

OG JO. Han skriver at han syns jeg er god, søt, snill osv at han savner meg på face, har sakt det er ubehagelig altså måten han skriver på til kjæresten min og han har prøvd å ta det opp men tror ikke det funker helt.. Liksom er ikke den snille pappa måten han snakker på men pedo lærer typen..

Anonym

22.11.2014 kl.00:02

Jeg har det egentlig bra. Men jeg føler at jeg ikke passer inn på vgs, jeg er veldig voksen av meg, tar ting seriøst og slikt. Men føler at jeg må være litt mer barnslig for å klare å kommunisere med andre... Jeg skjønner egentlig ikke dette, fordi jeg er som alle andre. Jeg vil ikke drite meg ut og være idiot som alle andre prøver seg på. ++ jeg har prestansjonsangst, det plager meg så sinnsykt mye.

Men jeg elsker bloggen din og dine personlige innlegg gjør at jeg som fastleser blir bedre kjent med deg !

Jente 16 år

Anonym

22.11.2014 kl.00:03

Jeg går rundt og er redd og har angst for å miste alle jeg er så glad i. Spesielt typen min da han er det beste som har skjedd meg.

Anonym

22.11.2014 kl.00:03

Jeg ble gjengvoldtatt da jeg var tolv år gammel. Mista fosteret. Har problemer med intime forhold og har ikke hatt sex siden. Er nå nitten år og er redd for å si det til en eventuell kjæreste for er redd han skal syntes jeg er skitten og oppbrukt.

Jeg har psykoselidelse som blir døyvet med tunge medisiner. Hoppa ned trappa og spiste glass og tapet. Har også bipolar og borderline, tourette og adhd pluss ocd. Tar syv forskjellige slag meds for det.

Jeg har vært tvangsinnlagt omtrent 25 ganger i psykriatrien i 2014. Politiet har rykka ut på meg rundt 30 ganger i år på grunn av selvskading og selvmordsforsøk. Knytta et tau mot en stol og skulle til å hoppe ned i vannet, har også prøvd å hoppe ned på e18 foran trailere flere gabger. Har sovet ute midt i byen fordi at jeg var så redd for 'halliser'.

20

22.11.2014 kl.00:04

Hadde sex med eksen min etter han fikk seg ny kjæreste. Opptil flere ganger. Det hele eksploderte med at både kjæresten og jeg ble gravid samtidig. Jeg mistet barnet før jeg visste at det eksisterte. De tre lever lykkelige nå.

Anonym

22.11.2014 kl.00:04

jeg har hatt det vondt i snart 1år,sånn veldig ille også,jeg skada meg,men er to måneder skadefri,men det er tungt å fortsette sånn. bestevenninna mi og familien tror det går bra med meg,men sannheten er at jeg har det verre enn noen gang og jeg tør ikke si ifra til noen fordi er redd for at noen skal tenke at jeg er teit eller oppmerksomhetssyk,alt jeg egentlig vil er å forlate.. det er trist å tenke at ett liv kan bli slik,men sånn er det.. det var egentlig veldig godt å få alt dette ut..

Anonym

22.11.2014 kl.00:04

Bestevennen min skal kanskje flytte til Oslo om litt, og det er den eneste jeg kan stole på! jeg sier nesten alle hemmeligheter til ho! vi ble ikke venner før for 4 år siden men vi har fortsatt veldig mange minner sammen og vi er sammen hele tiden. Vi er kanskje ikke så mye sammen på skolen men vi er sammen etter skolen, vi går på håndball 3 dager i uka sammen og 2 dager på svømming sammen. Hvis ho flytter vet vet jeg ikke hva jeg gjør, jeg har andre venner og men jeg kan ikke stole på de 100%. Og jeg trenger ho, ho er seriøst den bestevennen i verden!! familien er som min egen familie, jeg har liksom en mamma og en pappa til også har keg en bror. vi er sammen nesten ver dag etter skolen, og hvis ho flytter så flytter jeg etter!! Familien vet unne helt om dem skal flytte enda men de tror de skal det så bestevennen min for gå på en skole jeg egt ikke vet hvem er.

vet ikke om jeg skal kalle det en hemlighet men jeg er kjempe redd for at ho skal flytte, og jeg begynner å grine ver gang jeg tenker på det!! trør heller ikke å si noe til noen siden ho har sakt at jeg ikke skal si det til så mange!

M

22.11.2014 kl.00:06

For en måned siden tok han jeg har crushet på i flere år kontakt med meg, vi pratet masse i starten og nå har jeg ikke snakket med han på flere dager.. Jeg er redd han er gått lei av meg! Høres kanskje veldig teit ut, men jeg er på gråten hver eneste kveld fordi jeg bare ligger å tenker på hvorfor han ikke snakker med meg lenger, jeg føler meg for dårlig for han rett og slett..

Du er en fantastisk person, Sophie!

Anonym

22.11.2014 kl.00:07

Jeg "holder på" med en jente, og jeg er jente selv. Jeg har det utrolig koselig med henne og venninnene mine godtar meg, men jeg er sykt nervøs for å fortelle det til familien min hvis det skulle bli et forhold ut av det..

Anonym

22.11.2014 kl.00:07

Jeg har aldri tenkt på meg selv som en person som noen gang kom til å få dårlig selvtillit. Jeg har alltid hatt mange venner som bryr seg om meg og jeg har aldri hatt problemer med å bli kjent med nye folk. Men det året jeg begynte på vgs ble jeg mer sjenert, og etter hvert har jeg slitt veldig med å føle meg likt. Jeg tenker alltid at jeg ikke er bra nok og at alt jeg sier er teit. Jeg snakker heller ikke med noen om det, fordi jeg vet at det er så mange som har det så mye verre enn meg. Det ville bare høres ut som at jeg "syter av mitt perfekte liv". Men det er bare små episoder som at hvis jeg snakker med noen, og de begynner å snakke med noen andre fordi jeg ikke er "interessant nok", kan dette gi meg en hard klump i magen.

20

22.11.2014 kl.00:08

Dersom du ønsker å gjøre alle disse tingene dine med besteforledrene dine; ikke bare si det-gjør det! Hilsen ei som ikke har noen igjen og mange ting å angre på.

Bestemor døde da jeg var 13. Natten før hun døde hadde hun lyst at jeg skulle overnatte på sykehuset sammen med henne. Men jeg ville ikke fordi jeg syntes det var så vanskelig og hadde mest lyst å dra hjem å legge alt litt i bakrunnen. Det angrer jeg så forferdelig på. Kvelden før hun døde lovte jeg å komme tilbake etter at vi hadde vært ute å spist. Men mamma syntes det ble så sent å ville at jeg skulle dra hjem for å få litt søvn. Jeg hørte telefonen til mamma ringe den natta og visste at løftet mitt for alltid ville være brutt..

ANONYM

22.11.2014 kl.00:08

jeg er ensom. er veldig lei å bli dømt har nettopp starta i vg1 og trodde jeg endelig skulle få en ny start, men nei. menneskene er det samme, det er fortsatt rykter og alle har alltid noe de skulle sakt om meg føler jeg. jeg føler alle dømmer meg uansett hva.

jeg sliter med selvtilit, selvførelse og deperisjon. jeg kan ha det velig bra noen dager men når jeg er alene eller føler meg ensom er jeg velig langt nede. jeg har vært deprimert et år nå. 2014 har vært det jævligste året jeg noen gang har levd. skolen er det værste stede akkuratt nå jeg sliter med å ta kontakt med nye mennesker fordi jeg vet de vet noe om meg. jeg hater hvordan jeg tenker har null tillit til folk. jeg liker ikke gå i kantina fordi jeg er redd for å se han ene jeg har vært forelsket i i tre år eller mere, han er bare en tung byrde og hver gang jeg har prøvd å komme over han kommer han alltid tilbake. nå som jeg går på samme skole som han er det veldig vanskelig. hvertfall når jeg har felles venner som han. han er to år eldre og er for opptatt av hva gutta tror om han. jeg har alltid hatt mye oppmerksomhet både posetivt og negativt, er så dritt lei!! er det noe jeg må forandre? føler jeg blir dyttet i motsatte retninger hele tiden. hater dette lokalsamfunnet! har lyst til å bare komme meg langt vekk og aldri komme tilbake... ensom er orde som beskriver meg nå.

Anonym jente

booprr

22.11.2014 kl.00:09

Jeg hadde et forhold med en gutt på samme alder som meg. Forholdet kom på en måte på som et sjokk, men likevel var det det beste jeg noen gang har opplevd. Vi begge var veldig glade i hverandre, og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap.

Men det kom til en stund hvor han sluttet å snakke så mye med meg, og til slutt var jeg så lei av å ta insienativet hele tiden, at jeg spurte rett ut om det var noe galt. Det viste seg det at han hadde mistet følelsene sine for meg etter ca 6 mnd. forhold. Akkurat når jeg fikk vite det, føltes det ut som om at hele verden raste ned for meg. Jeg var ikke klar for å miste en person som betydde så mye for meg.

Vi ble enige om at vi skulle forbli venner, og det er egentlig etter dette alt har hoper seg opp.

Jeg føler selv at jeg ikke greier å være venn med noen jeg fortsatt har følelser for.. Og noen venninner av meg har også sagt at det heller ikke er så lurt. Men samtidlig vil jeg ha han som en god venn. Han var faktisk den personen jeg stolte aller mest på, og støttet meg på i hele 6 mnd!

Dessuten når vi var i et forhold var jeg så blind av kjærlighet at jeg føler jeg har mistet noen venninner. Jeg føler ikke at jeg kan fortelle alt til de lengre, at jeg har mistet kontakten med de. Jeg klarer ikke å fortelle til noen hvordan jeg har det.

Jeg har 2 venninner som står meg nermest, og til og med til de klarer jeg ikke å utrykke følelsene mine. Jeg hater å gråte foran de jeg kjenner godt, derfor er det vanskelig for meg å snakke helt ut om alt.

Dette har plaget meg ganske mye i 2 uker nå, og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre for å føle meg bedre. Selv om jeg forteller til alle at jeg har det helt topp, føler jeg at jeg brytes opp på innsiden..

Anonym

22.11.2014 kl.00:09

Har snart vært sammen med kjæresten min i et år, men nå i det siste tror jeg følelsene sakte, men sikker begynner å dabbe ut. Jeg crusher mer og mer på andre, og blir ikke like glad når jeg ser han. Er livredd for at det plutselig skal slå meg en dag at jeg ikke liker han så godt lenger og at jeg ikke vil at vi skal være kjærester. Jeg elsker han kjempehøyt, men følelsene er veldig av og på...

Anonym

22.11.2014 kl.00:10

Hahhaha hvem trenger tv når man har dette kommentarfeltet! Dævver. Faen så sluts dere alle er??

Emelie Karlsson

22.11.2014 kl.00:11

Jeg synes det var veldig spennende å lese alle kommentarene her.

Anonym

22.11.2014 kl.00:12

Jeg er 15 år og ukysset. Sier bestandig at jeg ikke bryr meg om å få meg kjæreste, at jeg er ung og at det ikke er noe å stresse med. Men sannheten er at jeg er desperat etter at en gutt skal like meg. Vil bare føle at jeg ikke er totalt motbydelig for alle gutter.

Anonym

22.11.2014 kl.00:12

Rett før jeg ble sammen med kjæresten min (vi har vært sammen siden mai), så hadde ex'en min komt til meg med at han angret på at vi gjor det slutt, ville ha en ny sjangse osv, så endte det opp med at vi hadde sex. Bare så vidt, vi fullførte det ikke.. Og da hadde jeg og kjæresten min akkurat begynt å holde på. Og jeg har holdt dette inne så utrolig lenge, og det at jeg ikke klarer å si det til kjæresten min gjør så vondt. Har så lyst, men er redd for hva reaksjonen er. Men det var godt å få det ut!

Anonym

22.11.2014 kl.00:13

Jeg skrev nettopp hemmeligheten min her, men så tok jeg den vekk fordi jeg følte den ble for drøy. Men det var godt å få skrevet den ned uansett, å få satt ord på det. Så dette innlegget ditt hjalp meg litt likevel! :)

Anonym

22.11.2014 kl.00:14

Jeg vil jo egentlig ikke dø, men ikke søren om jeg vil leve dette drittlivet heller.

Anonym Jente

22.11.2014 kl.00:17

Jeg sliter med selvtilit og hvordan jeg har det. Jeg kjenner ikke min egen pappa, for han vil ikke ha noe med meg og gjøre. Og det gjør så vondt og vite at han aldri hadde brydd seg om jeg bare døde. Han bor i samme by som meg, men jeg har aldri snakket med han eller noen ting. Jeg har i tillegg en lillesøster jeg ikke får møte, fordi han ikke vil ha kontakt med meg.

Stefaren min er psykisk syk, han kan slå, stenge meg inne i rom eller ute. Han kan kalle meg så mye styggt. Han har missbrukt meg. Han er ikke redd for og drepe noen, og han går og forteller meg at han ønsker og ta sitt eget liv.

Jeg har drevet med selvskading i over 5 år (noen pauser). Jeg har sultet meg selv. Påført meg selv mer smerter en jeg egentlig trenger. Jeg har tatt flere overdoser i håp om og slippe mere.. Ingen vet helt hvordan jeg har det, og jeg har aldri snakket med noen andre en en kompis om problemene mine.

En siste liten ting jeg trenger og få ut. Jeg er dritt redd for og være gravid nå.. Igår skulle jeg på fest, og da jeg kom dit merket jeg at ppillene lå hjemme. Jeg hadde sex med en kompis, han kom inni meg. Jeg går i tillegg på en antibiotika som svekker ppillenes virkning. Og jeg er akuratt i fasen der man har eggløsning.. La tiden vise, tenk om..

Anonym

22.11.2014 kl.00:17

At jeg sliter så mye med psyken som jeg gjør (selv om de fleste hjemme har skjønt det for lengst) og det at jeg nå flere ganger har prøvd å ta livet mitt..

yay

Bare 15

22.11.2014 kl.00:17

Ei veninne av meg mener jeg skyver henne bort, men jeg blir så provosert fordi hun sitter å sier så masse frekt om at jeg ikke behandler vennene mine bra. MEN DET ER DET ENESTE JEG PRØVER Å GJØRE. Jeg er den som ordner fest til mine nermeste veninner når de har bursdag, jeg er den som smiler og er glad med veninnene mine selvom jeg griner innvendig. Jeg er den som ofrer familie kvelder fordi veninnene mine ikke vil være alene hjemme. Jeg er den som nesten alltid setter veninnene mine først. Jeg er den som går på butikken for å kjøpe godteri til veninnene mine når de har mensen. Jeg er den som alltid sier JA. Men det er ikke nok, hva gjør jeg galt ?

Anonym

22.11.2014 kl.00:18

Jeg har en lidelse jeg trodde ingen klarte å se da jeg var yngre. Jeg var jo så flink til å skjule det og fikk aldri hjelp. Jeg søkte opp hjelp fra helsesøster på skolen som sa at hvis jeg ikke begynte å spise, måtte jeg tvanginnlegges på sykehuset. Men jeg var da ikke tynn en gang. Heldigvis kom jeg meg, men problemet med å ha en form for spiseforstyrrelse er at du faller så lett tilbake til gamle vaner. Jeg så aldri noe doktor eller ble innlagt, men ut fra symtomer hadde jeg anoreksia. Dette tar aldri slutt. Jeg er inne i en god periode, mens den neste dagen bare knaser alt og kiloene renner av igjen... dette tar til slutt over livet ditt og du har ingen form for energi til å gjøre noe annet.

anonym

22.11.2014 kl.00:19

http://livspo.blogg.no/

ann kristin

22.11.2014 kl.00:20

Egentlig har jeg ingen gnagende hemmeligheter. Jeg er såpass heldig at jeg har en fantastisk bestevenninne som vet så å si alt om meg, mange gode venninner og en støttende familie, så uansett hva som skjer er det alltid noen jeg kan fortelle det til. Jeg hadde det veldig tøft på barneskolen - ble ikke invitert på ting, fikk ikke være med de andre, fikk slengt kommentarer til meg - men det har bare gjort meg sterkere og mer empatisk. Og

Men du, Sophie, du skal bare vite at du er en utrolig fin person, og du er alt for hard mot deg selv. Ikke bry deg om stygge kommentarer, "voksne" mennesker som gjør narr av deg og andre som prøver å trykke deg ned - for det er ikke verdt å bry seg med mennesker som trenger å gjøre narr av andre for å føle seg bedre selv. Vær stolt av deg selv, og vær glad i deg selv, for det fortjener du veldig!

Anonym

22.11.2014 kl.00:20

Jeg har hatt sex med 3 forskjellige jenter, men liker egentlig gutter.

Jeg har blitt tatt for butikktyveri.

Jeg har OCD. Det vil si at alt rundt meg må være systematisk og ryddig.

Er livredd for å ha sex med en gutt. At det vil gjøre vondt og at han ikke liker kroppen min.

Dette er noen av mine dypeste hemmeligheter som jeg aldri har sagt til noen

Anonym

22.11.2014 kl.00:22

Kommer flere hemmeligheter her. skal være deilig å få dem ut.

Jeg har perioder hvor jeg ser på meg selv i speilet og ser bare feil. Kroppen min er bare feil, og ansiktet mitt er fucka. Altså dypt inne vet jeg at jeg ikke egentlig er stygg, men noen ganger så lar jeg den indre kritiske stemmen ta overhånd.

Jeg tror det forårsaker at jeg ikke tør å komme nærme gutter. Jeg er så redd for at de skal se mine feil, så jeg tørr ikke prøve en gang. I tilegg til å være superkritisk til meg selv og alt jeg gjør, er jeg flink til å kritisere gutter når de kommer nærme meg. Det blir som en slags forsvarsmekanisme, finner jeg feil med dem, trenger jeg ikke tenke like mye på feil hos meg, og at de kommer til å dømme dem. Vet det er en fucka mindset, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forandre det.

I tillegg om jeg faktisk finner en gutt jeg liker, og de ignorerer meg, så begynner jeg å like dem mer. Det var en gutt på ungdomsskolen som jeg var hodestups forelsket i, and till this day, ca 3. år siden jeg først så han, finner jeg meg ofte å tenke over han og hvordan hans liv er. Jeg klarer liksom ikke la vær å søke han opp på facebook for å se om det er noe nytt, for noen måneder siden fikk han kjærste, og jeg ble hjerteknust. Og senere igjen, så slettet han statusen, så man ser ikke om han er i forhold eller ikke på face, og jeg blir så frustrert... Jeg vil ikke være det, men alikevel.. det er noe trygt i smerten også, på en måte. det er godt å få ut sinne og litt tårer. Men tror jeg aldri egentlig kommer over han. Og det er så jævli irriterende, for jeg vet at han ikke tenker på meg i det hele tatt. Jeg vet jeg burde vært bedre, jeg burde kommet over det. Jeg føler meg så svak.

Jeg er egentlig undervektig, men jeg føler fortsatt at beina mine ikke er tynne nok, og magen min ikke er flat nok. Så jeg arbeider nå mot å bli enda mer undervektig! i det minste vet jeg det selv. Når jeg ser jenter som er sykt tynne på gata, får jeg et sånn hate/love relationship, jeg ønsker liksom å være nesten like tynn som dem samtidig som jeg hater at det er det. Det er jo ikke bra å være så tynn, men jeg synes det ser pent ut (så lenge det ikke er anoreksia tynn, jeg synes selv det er en grense).

AHHHH. hva er meningen med livet, hva kommer etter, hva skjedde før? Jeg tenker filosofisk på vår eksitens så altfor ofte også.

Anonym

22.11.2014 kl.00:22

du er faktisk 4-meningen min :-D

Anonym

22.11.2014 kl.00:22

MIn hemmelighet er at jeg i 6 år har gått rundt å vert misfornøyd med hvordan hvordn jeg ser ut nedentil. Det har vert så mye i tankene mine, hver eneste dag når jeg har gått på do, kledd på/av meg osv. For 1 uke siden kjørte jeg alene 4 timer til et privatsykehus og foretok labiaplastikk, for så å kjøre alene tilbake de 4 timene. Ingen vet om det, og ingen skal noensine vite om det. Lettelsen jeg har følt den siste uken kan ikke beskrives en gang, og jeg føler meg endelig komfortabel i min egen kropp.

Anonym

22.11.2014 kl.00:23

Jeg sliter med mat. Kan ikke spise en eneste ting uten å få dårlig samvittighet. Ønsker hele tiden å kaste opp maten, men tør ikke fordi da kan jeg ikke si "jeg har kontroll, det er ikke et problem" lenger. Dritt. Er så lei. Og jeg er jo egentlig sinnsykt glad i mat. Elsker søtsaker og bakverk. Hver gang jeg gir etter for mammas søte fristelser føler jeg meg så mislykket og dropper å spise resten av dagen. Det er ALLTID i bakhodet, kan ikke huske sist jeg spiste noe med mye kalorier uten å føle meg dritt. Hadde mål om å gå ned så og så mye i vekt innen desember sånn at jeg kunne spise sjokoladekalenderen og pepperkaker uten FOR dårlig samvittighet, men jeg mislyktes. Jeg er så sint og skuffet over meg selv, er kun snakk om noen kilo og jeg klarte det ikke. Har så lyst til å sulte meg men mamma hadde oppdaget det innen en dag. Hater, hater, hater, HATER kalorier og vekt og kroppen min. Men det er ikke et problem. Jeg har jo kontroll.

A

22.11.2014 kl.00:24

jeg gjør mitt aller beste for at ingen skal kjenne meg, jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg kommer til å reagerer på noe. jeg har heller ikke de samme følelsene som andre, jeg føler verken skyld eller sjalusi blandt annet. Ikke ta dette som om jeg sliter med noe, fungerer fortsatt i samfunnet og det er jo ingen som vet om det, så har det egentlig ganske bra

anonym

22.11.2014 kl.00:24

Min angstfylle hemmelighet er at jeg sliter med sosial angst.

Det høres ut som en skikkelig teit ting, men alt startet faktisk fordi jeg fikk acne. Jeg følte meg aldri fin nok, og tenkte at alle stirret på kvisene mine. De beste vennene mine begynte og kommentere det og selv hadde de plettfri hud, ikke en eneste kvise.

Jeg flyttet til landet når jeg var 15 år, nå er jeg 16.

Har jo alltid vært sjenert, men selfølgelig var jeg ekstra sjenert når jeg ikke kjente noen. Jeg føler meg alltid i veien, jeg bare eksisterer, men ingen bryr seg om jeg ikke er på skolen, ingen merker det. Alle ryktene, kommentarene, usikkerheten gjorde at jeg isolerte meg fra alt og alle. Hver gang telefonen min plinger, fylles hele kroppen opp med angst. Bare ett "hei" kan gjøre meg kjempe nervøs og hele kroppen min går i ett alarm modus. Når venner spørr om vi skal finne på noe tenker jeg at nå skal jeg klare dette, men dagen etter avlyser jeg alltid noen timer før fordi jeg overtenker alt og tilslutt klarer jeg ikke.

Kjøpesentret er ett mareritt. Vil bare gjemme meg, bruke lengst tid inne i prøverommet. Frykten for at det kan komme noen jeg kjenner rett rundt hjørne. Kjenner jeg han\hun godt nok til å si hei? Skal jeg gi en klem? han\hun synes sikker jeg er teit. Jeg vil bare gjemme meg langt bort, forsvinne, vær så snill. Den følelsen av å ALDRI være god nok, er helt grusom. Hele kroppen bare får panikk og det er virkelig veldig vanskelig. Elsker deg og bloggen din sofie, tusen takk for at jeg fikk skrive det her gjordet det mye lettere :)

Anonym

22.11.2014 kl.00:25

For litt over et år siden døde min beste venninne, og det var så utrolig vondt. Fortsatt gråter jeg meg i søvn flere ganger i uka, og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på henne, og at jeg aldri skal møte henne igjen. I det siste har jeg også tenkt en del på at andre jeg er glad i også kan forsvinne når som helst. Jeg er så redd for at dette skal skje, og at jeg må oppleve det samme en gang til. Det er ikke slik at jeg tenker på å ta selvmord, for jeg har utrolig lyst til å leve, men noen ganger lurer jeg på om det er verdt å leve når jeg vet at jeg kommer til å føle så stor smerte. Det er noe jeg ikke tør å snakke med noen om. Jeg snakker jo om vennina mi med vennene mine, for de var hennes venner også, men da snakker vi aldri om hva vi føler rundt det, bare minnene vi har med henne og lignende.

Takk for at du gjør dette sophie, det er så godt å endelig få skrevet. Du er en fantastisk person!

Anonym

22.11.2014 kl.00:25

en av mine mange hemmeligheter er at jeg er ekstremt ensom.. Føler kun jeg har en venn, utenom kjæresten min. Kjæresten min har ødelagt så utrolig masse for meg, og fikk meg bort fra alt pga sjalusi, og jeg har aldri komt tilbake.. Nå har vi snart vært sammen i 2 år, og det blir mye bedre, vi har der supert sammen, men nå har jeg jo ingen andre :(:(

Ellers synes jeg det er kjempekleint at jeg var jomfru og ukysset (om du ser bort fra kyss, klapp og klem, og nøtt, prosent eller sannhet) frem til jeg var 18 år gammel. Latet som at jeg hadde ligget med to stk jeg liksom hadde vært sammen med og ja, æsj så teit jeg var...

Anonym

22.11.2014 kl.00:26

Med en pappa med uhelbredelig kreft og en mor som er alkoholiker føler jeg meg alene. Nesten hver kveld gråter jeg meg i søvn. Dette er et liv jeg ikke ønsker å fortsette å leve. Hva kommer til å skje når pappa dør? Jeg tør ikke å prate med noen om det, redd for at alle kommer til å synes synd på meg. Selvsagt har jeg fortalt mange av vennene mine at jeg har det bra, at Pappa blir bedre osv. Sannheten er at jeg gjør alt for å slippe å tenke på det. Jeg drikker i helger og av og til i ukedagene for å distansere meg fra virkeligheten, som kommer tilbake og slår meg i trynet hver jævla kveld. Jeg er utslitt og lei av livet. Jeg snuser og røyker fast nå, til og med røyka cannabis for å prøve å glemme. Være glad for en liten stund. Jeg har allerede vært så nær å miste pappa for en liten stund siden, da tykktarmen hans sprakk og legene virkelig messa han opp på sykehusbordet. Han fikk en infeksjon som nesten drepte han. Bestevenninnen min kaller meg care og sier at jeg er kjedelig, ikke gidder å være med henne når sannheten er at jeg ikke orker. Er dette livet en jente på 16 skal leve?

Anonym

22.11.2014 kl.00:26

Alle vet hvem jeg er. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Føler til tider at jeg blir forfulgt, alle skriker navnet mitt fra alle kanter og jeg blir helt forskrekket og opprørt siden jeg skjønner ikke hva galt jeg har gjort. Kjenner alle meg og jeg ingen? Det føles slik i alle fall, og det er ikke gøy i det hele tatt. (Skulle trodd det var "stas" med oppmerksomhet, ja, for så vidt, men kun den første uka. Dette har pågått siden 9. Klasse og nå går jeg 3. Vgs)...

Anonym

22.11.2014 kl.00:28

Vet ikke om det akkurat e en hemmelighet, men det e i hvertfall ikke nåkka æ har snakka så my høyt om.. Da æ va mindre sleit æ veldig med angst osv, men æ fikk hjelp og ble my bedre.. Men æ sitt allikevel igjen med litt angst inni mæ, og angsten kjæm alltid frem på daga æ e sliten, trøtt, syk, ensom osv, og da tenke æ og bekymre mæ my for å bli alvorlig syk. Kreft e det æ e mest redd for, sikkert fordi man høre så my om det, men også andre forferdelige sykdomma.. Æ e så redd for å sett livet på vent, å ha en usikkerhet på om man kjæm te å lev eller dø.. Alt æ vil i fremtida e et lykkelig liv med god helse, utdanning, jobb, hjem og familie. Å ha en mann som elske mæ over alt på jord. Men æ e så redd for å få livet revet vekk helt plutselig av en forferdelig sykdom. Eller ei plutselig ulykke.. Det eneste som trøste e at familien ikke har noen spesiell sykdomshistorie, og æ vet at hvis æ dør kjæm æ te himmelen og møte mine kjære der oppe.

Mathilde

22.11.2014 kl.00:28

Jeg hadde sex i fylla en gang, og nå vet alle det. Jeg vet at folk snakker om meg og han jeg hadde sex med, jeg er "redd" for at folk snakker skikkelig mye stygt om meg og kaller meg for en hore.

Anonym

22.11.2014 kl.00:30

Snakk om å kopiere innlegget til Hedda Ingeborgvik da, hun har holdt på med slike i flere år. Nytter ikke å leke wannabe

Anonym

22.11.2014 kl.00:31

På barneskolen var jeg på mitt aller lavest etter at bestemoren min døde. jeg var så utrolig deprimert og gråt hver eneste dag over en lang periode. Ingen andre enn mamma og pappa vet det.

Føler meg også veldig alene, selv om jeg har gode venner og den beste familien. Har kuttet ut kontakten med de vennene som ikke var noe god, og det er jeg stolt over. Jeg ønsker også veldig å få bedre kontakt med storebroren min. Er veldig glad i han, og han betyr mye for meg, men føler ikke jeg er noe mer enn den plagsomme lillesøsteren. Det gjør meg trist.

Lina

22.11.2014 kl.00:31

Jeg ser veldig ofte på porno! Og jeg er jente.

Jeg har kjæreste men vi bor et stykke unna hverandre. Pågrunn av dårlig råd så kan ikke vi treffes så ofte. Jeg har ikke fortalt han det, fordi jeg vil ikke at han dkal bli lei seg eller skuffet. Men jeg føler jeg er avhengig av å se på det.

Anonym

22.11.2014 kl.00:32

Mamma er utro med en kollega av henne, og jeg er den eneste som vet om dette. Pappa drikker, ofte to/tre glass vin på en hverdag, og mer i helgene. I tillegg smugrøyker både mamma og pappa for meg og lillebroren min, mens alle andre vet det. Det er ikke en god følelse som kommer når jeg åpner en snap, og ser et bilde av pappa som står å røyker utenfor jobb med teksten; "far din står å røyke".

Ingen vet at jeg vet noe om dette.

Anonym

22.11.2014 kl.00:32

Jeg ble voldtatt av ett medlem i familien. Jeg har vært i kontakt med proffesjonell hjelp siden dette skjedde, og jeg har fått god støtte. Men dette kommer til å være med meg for alltid. Ingenting vil bli som før igjen, uansett. Ingen andre enn psykologen min og politi vet om dette, å jeg er redd for at venner av meg vil se annerledes på meg om jeg forteller dem det.

De dagene jeg blir mobbet eller plaget vurderer jeg å kaste inn håndkleet. "De skulle bare visst", tenker jeg.

Enkelte burde tenke seg godt om før de åpner kjeften. Det kan være mye man ikke vet om ett enkelt menneske.

Anonym

22.11.2014 kl.00:32

Jeg var forelsket i en gutt, så la bestevenninna mi også merke til han og nå holder de på.

anonym

22.11.2014 kl.00:34

jeg er homofil og muslim. jeg hadde bokstavelig talt blitt drept hvis noen fant ut. det er så frustrerende og sårende at jeg ikke kan være forelsket i hvem jeg vil.

Mari

22.11.2014 kl.00:34

Hemmeligheten min er vell ikke en hemmelighet. Men jeg er livredd for verden, for den er blitt en alt for syk plass. Jeg blir livredd når jeg leser kommentarene dine på dette innlegget. Jeg blir redd fordi det er hemmeligheter. Jeg blir redd fordi jeg vet ikke om en av venninnene mine har skrevet en kommentar her. Jeg er livredd for at de skal slite og holde det hemmelig. Jeg er livredd for hvordan fremtiden kommer til å bli. Og jeg er livredd for at alle som har kommentert hemmeligheter her aldri kommer seg ut av den.

Jeg er livredd.

Anonym

22.11.2014 kl.00:35

Jeg ble voldtatt og det var så vondt at jeg ikke klarte å innrømme, ikke engang ovenfor meg selv, hva som hadde skjedd. Så jeg gjorde det om til en "helt syk sexhistorie", fordi der var lettere sånn.

Hver gang den kommer opp på jeg har aldri så er det som om det skjer igjen. Jeg dør inni meg, tar en stor slurk og smiler.

Det har tatt meg to år å innrømme for meg selv hva dom skjedde. Jeg vil ikke være voldtatt. Jeg orker ikke å være et offer. Det gjør så jævlig vondt.

Folk forteller meg ofte hvor sterk jeg er. Men de ser meg bare når jeg er tøff. De ser meg ikke når jeg faller sammen på badet etter jobb. Når jeg gråter til jeg mister pusten. De vet ikke at bestevennen min som tok selvmord, han var min store kjærlighet. De vet ikke at jeg ble seksuelt misbrukt av læreren vår da jeg var syv. Og de vet ikke at den syke sexhistorien min som de ler av og hojter om på vorspiel, det er historien om hvordan jeg ble voldtatt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her. Men jeg har aldri sagt det til noen før. Og på en merkelig måte så føles det litt fint.

Anonym

22.11.2014 kl.00:37

Jeg er spilleavhengig, men kjæresten min vet ikke at jeg har kredittgjeld på 10.000. I tillegg spiser jeg nesten ingen ting, fordi jeg ikke kjenner på kroppen når jeg er sulten. J24

Lill Falch

22.11.2014 kl.00:40

min "hemmelighet" er at jeg er bifil :) det er egentlig ikke så hemmelig, bare mer at jeg ikke forteller det til alle og en hver. Jeg har ikke sagt det til familien, da jeg er sammen med en gutt, og så lenge det ikke er aktuelt å bli sammen med en jente, så ser jeg ikke poenget med at de skal vite det! Både venner og kjæresten vet, men jeg sa det ikke til vennene mine som jeg hadde da jeg først viste at jeg var bifil selv. Hun ene i jente gjengen hadde sagt at lesber var ekle, så ta turte jeg selvfølgelig ikke komme ut til de! Men tro meg, jeg legger ikke skjul på det nå. Jente kroppen er så utolig mye penere enn gutte kroppen! :) jeg er sikker på at hvis det noen gang skulle blitt slutt med min nåværende kjæreste, så ville jeg prøvd å finne meg en jente :) ironisk nok så liker jeg jenter som er motsatt av meg selv, lav, blond, naturlige tits.. Haha!

Anonym

22.11.2014 kl.00:43

Følelser er noe som ikke alltid er like enkelt. De er tunge, og drar deg både psykisk og fysisk nedover. Jeg har en venninne som har fått seg kjæreste for typ 1 måned siden. Nå er hun bare mindre og mindre hjemme så jeg føler at ho verken vil gi meg tid eller være med meg. Jeg vet jo at det er en forelskelse og kjærester kommer og går, og jeg kommer alltid til å være der for henne uansett hva. Vi er de to typiske som tror vi er/var (?) kjelevenner, så det er ganske tungt når jeg føler jeg ikke har noen å snakke med. Her om dagen nevnte hun at jeg burde oppsøke lege så jeg ble ¨frisk¨ igjen. Og sta som jeg er så lider jeg for meg selv selvom jeg kanskje burde snakke meg henne? Hva syntes du? Jeg føler selv at jeg ikke vil si det for ho er lykkerligere nå enn ho har vært på lenge, og når man ikke gir noe av seg selv lenger tenker man at man ikke vil være sammen med en. Selv er jeg utrolig vanskerlig å lese, men ho burde kjenne meg godt nok til at jeg trenger hennes hjelp.

anonym

22.11.2014 kl.00:44

Min hemmelighet, hver dag.

Jeg er virkelig helt tom nå. Eller - full av mat da. Så mye usunt dritt hver dag, jeg får ikke trent. Har lyst til å slå meg selv 880 ganger på rad. Har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater meg selv, de feite beina mine uten mellomrom, hvor utstående og full den svære magen min er, hvor lite muskler jeg har i magen min, hvor fettete og slapp rumpa mi er, hvordan de feite armene mine bare henger der, nær alt - selvfølgelig er de nær alt, når de er så store som de er. I dag har jeg spist en hel pose med potetgull. Og jeg vurderte ikke en gang å spy det opp. Og nå er det forsent, nå sitter det fast på meg. Jeg skulle ønske jeg ikke var så feit, jeg kunne gjort så utrolig mye for å slippe det. Alikavel får jeg det virkelig ikke til. Kjemper og kjemper (tror jeg), men egt går det ikke i det heletatt. Jeg er ikke sterk nok, virkelig ikke. Jeg er svak, feit, stygg og syk. Wow, herlig. Jeg klarer jo ingenting. Kommer til å ende opp som verdens feiteste dame som aldri har hatt noe slags kjæreste i hele sitt liv og jobben består av å lese bøker dagen lang og gi de terningskast. Så okei - mitt, og ekstremt mange andres jenter problem, vekt, kropp og selvtillit. Enten du føler du er for tynn, eller for feit. Hvorfor kan vi ikke bare akseptere hverandre? Åh, jeg drømmer!

Jente, 13

Bodoe

22.11.2014 kl.00:44

For sånn to-tre år siden snakket jeg med en gutt typ hver eneste dag, og etter noen måneder ble jeg og gutten skikkelig knyttet til hverandre. Vi møttes og bare chillet flere ganger, snakket i flere timer, kosa oss og så film. Pretty much holdte på, og snakka sammen hver eneste dag. Trodde ikke jeg var forelska før vi plutselig bare sluttet å snakke, og han tok aldri kontakt lengre. Jeg prøvde, men det var som om personen jeg kjente var forsvunnet. Trodde virkelig at det skulle bli meg og han hvis det fortsatte. Nå selv to år siden sist vi hadde sex og var sammen en hel helg, tenker jeg på han hele tiden. Har aldri hatt sånne følelser for noen i ettertid. Det tok meg over ett og et halvt år bare å slutte å tenke på han hver time hver dag. Det gjør fortsatt vondt, og jeg klarer ikke stole på noen gutter.

Fordi jeg ikke vil bli såret sånn som han ødela meg igjen, gjør jeg bare hva faen jeg vil, og ligger med litt forskjellige gutter (fuckfriends og noen ganger one night stands), og flørter med gutter ute på byen. Det er litt godt å bare være 20 år, flørte, ha det gøy og ligge med hvem faen jeg vil, hvis jeg vil det. Og ikke bry meg noe som helst om noen synes det er ekkelt eller tøs. Det er mitt liv, og jeg gjør det jeg selv føler er best for meg selv.

Men, tror ikke jeg klarer å holde på med noen eller bli sammen med noen på veldig veldig lenge. For øyeblikket er det viktigere å bare være meg selv og "have meaningless fun"

Anonym

22.11.2014 kl.00:44

jeg er autist og har angst. jeg hater å dra på skolen. lærerene mine og rådgiveren tvinger meg til å være på skolen. jeg klarer ikke å være hos andre folk som venner eller familie.

Ragnhild

22.11.2014 kl.00:46

er så enig med deg sophie!! angrer skikkelig mye på hvordan jeg har vært mot mamma og pappa og jeg har så lyst til å bli "bedre kjent" med besteforeldrene mine, spesielt siden de levde under andre verdenskrig. Forholdet vårt er ikke spesielt nært. det er bare masse sjokolade, klemmer og alltid kaker og få. Men hvordan er de? Hvordan synes de det er å leve i dagens samfunn, iforhod til hvordan det var da de vokste opp? Det er så mye jeg ønsker å vite, men som du sa blir det også veldig unaturlig og plutselig be dem om å fortelle hele livshistorien deres.

For noen uker siden var jeg hos Mimmi, noe jeg veldig sjeldent er. Hun er virkelig verdens beste og jeg ser egentlig mer på hun som en utrolig søt venninne som jeg ler veldig mye med, istedenfor farmoren min. Mer enn det har det ikke vært. Har alltid fått lov til å ta det jeg vil i fryseren, spise så mye av rundstykkene henens til frokost som jeg vil og bare forskynne meg i kakeboksen. Men hvordan hadde hun det for førti år siden da mannen hennes døde? Jeg har aldri møtt farfaren min før og har bare sett et bilde av han, som vil si at jeg ikke tenkte så mye på han og visste egentlig ingenting om han. Men så satt jeg meg ned og begynte å tenke at farfaren min er død. Han døde fra pappa da han kun var 13 år. Hva faen? Han etterlot seg tre barn og en kone etter et stygt fall på en jobbreise, og pappaen min fikk aldri NOENSINNE møte faren sin igjen. Om faren min av en eller annen grunn plutselig ble borte og jeg aldri fikk se han igjen hadde jeg ikke greid å leve videre, hvertfall ikke hvis han var mannen min. Jeg spurte hvertfall Mimmi om hun hadde noen bilder av han, bortsett fra det ene jeg alltid hadde sett som sto i stua. Hun fant frem fotoboksen hennes og vi satt i to timer og snakket om hvordan det var for henne å miste det kjæreste hun hadde og hvordan det var å bli etterlatt med tre barn, det yngste kun på to år. Vi lo, vi snufset og vi smilte mye. Vi ble mye bedre kjent og vi fikk begge se nye sider av hverandre. Mimmi er virkelig verdens sterkeste kvinne. Hennes mann døde av å ha trynet på en stein på bursdagen til pappa, men i dag er hun her, med mange barnebarn og en stor familie som bryr seg om henne. Jeg er så glad i henne og jeg er så glad for at jeg spurte henne om hun hadde flere bilder av farfar.

M

22.11.2014 kl.00:46

Jeg lider av sterke depresjoner, sosial angst og spiseforstyrrelse...eneste jeg tenker på hver dag er at jeg kommer aldri til å få meg en fremtid, ikke få meg en jobb, for jeg tørr ikke engang å åpne døren om noen ringer på, jeg tørr ingenting. Gikk til psykolog i et halvt år, men sluttet nettopp siden det hjalp meg ikke. Jeg tenker på selvmord hele tiden, føler det er min eneste utvei, og det beste for alle.

Har nettopp begynt på lykkepiller(noe min mor var stekt imot), så håper dette vil funke. Jeg kan ikke ha det sånn jeg har det nå, det er alt for slitsomt, men føler ingen forstår meg..

Jente (17)

Anonym

22.11.2014 kl.00:47

jeg har angst, og i det siste har det bare blitt verre og verre. Har slitet lenge med deprisjon, tror det startet for rundt 2år siden hvor en nær familie venn døde. er enda ikke over det, og kan lett knekke sammen i gråt over å høre noe som forbinner det med han.

deprisjonen og angsten har vært ille det siste året. Mye trøbbel i et forhold som gjorde at jeg begynte å slite enda mer. forholdet var aldri ordentlig, det var av og på hele tiden. Endte opp med at jeg var utro... og utroskap er noe jeg egentlig hater. men vi var aldri i et direkte forhold, vi sa aldri at vi var kjærster lenger? telles det da, har jeg alltid spørt meg om? jeg vet det var feil av meg uansett. Han fant det ut og ble helt knust og sur. vi har alltid elsket hverandre. Tokk et halv år for at han skulle tilgi meg, jeg trodde han aldri skulle gjøre det. jeg og en av mine venniner + han ble fulle den kvelden, og hadde trekant. . Vi snakker aldri om den kvelden igjen. Hele det halvåret jeg som har vært nå, har jeg vært hjemme og gråtet over det som har skjedd. Det var ting han ikke ville at jeg skulle gjøre, og da gjorde jeg det ikke. Det kunne være alt fra å ikke gå i kort shorts/skjørt, møte gutter, ha gutter på face,snap, insta og komme hjem tidlig. jeg gjorde alt for gutten jeg ville ha tilbake, mens han kunne gjøre hva han ville, han fikk til og med en jente forelsket i han og hun er det forsatt. og vi alle tre startet på samme skole. MEN jeg har gjort alt for han nå og selv om ting har vært utrolig vansklig helt til nå. så er vi sammen igjen, og ting er bedre enn det var fra starten av. vi elsker hverandre og vi går igjennom alt sammen. Han pleier aldri å la meg joine han når han er ute med kompiser, eller kysse meg på skolen eller forand venner. og det gjør han nå. Vi begge har gråtet for hverandre, begge elsker hverandre utrolig høyt. Han fjernet jenta som er forelsket i han, og hun vet vi er sammen. husker første gang han kysset meg på skolen, i kantina forand alle. og jeg var så utrolig glad. bare av den enkle tingen. Det høres så rart ut, men den enkle tingen gjorde dagen min. Ingen av vennene mine liker at jeg er med han.. men jeg klarer ikke å leve uten han. jeg elsker han over alt på jord. og jeg er så glad at jeg har han tilbake.

pocahontas

22.11.2014 kl.00:49

min "hemmelighet" er at jeg er deprimert å redd hele tiden. Jeg føler meg svak, ubrukelig å tom. Jeg snakker ikke med bestevenninnen min lengre, så jeg føler at jeg ikke kan si hvordan jeg føler meg til noen andre. Jeg har følt meg tom, men samtidig fylt med et tungt mørke i to år nå. Hver gang noen spør meg om det går bra så svarer jeg "ja" å smiler. Men, når jeg er alene så tenker jeg for meg selv at jeg har det helt for jævlig, men jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det fordi jeg føler at jeg mister venner, kanskje er det fordi jeg er ensom, eller kanskje jeg bare ble født med depresjon ?

Jeg vil egentlig bare drite i skolen, være usosial, stenge meg inne i en boks, bare være isolert.

Jeg trenger noen å snakke med, jeg trenger å føle meg ønsket.

Anonym

22.11.2014 kl.00:49

Min hemmelighet er at jeg har utrolig lyst til å ta livet mitt fordi det er for mørkt til å leve.

Engel

22.11.2014 kl.00:54

<3<3<3<3

Anonym

22.11.2014 kl.00:56

Jeg er ensom

Anonym

22.11.2014 kl.00:59

Jeg er redd

Pinklady

22.11.2014 kl.01:01

Jeg har i hele kveld sitti og gjort kjæresten glad. Alt for han skulle ha det bra, han har bursdag i helgen. Jeg elsker han utrolig mye, og alt det han gir meg. Da snakker jeg ikke om gaver, eller ting i form av noe som koster.

Men jeg sliter, jeg har vært igjennom så mye meg operasjoner av magen og infeksjoner, jeg er sliten og lei. Eneste jeg skulle ønske var at han tok seg bryet med å spørre hvordan jeg hadde det, at jeg kunne snakke med han og vite at alt kom til å bli bra.

Nå, etter en kveld med alkohol, krangel og morro, ligger han i senga, sover sikkert nå, og jeg sitter i sofaen og føler meg dritt. Kun jeg føler smertene mine jeg får. Men jeg klarere ikke være ærlig. Putter alltid på ett smil, men hadde hand spurt, hadde han fått alt.

Min størte hemmelighet er at jeg Igrunn er ulykkelig. Jeg klarer ikke ødelegge det han tror er bra. Jeg klarer ikke si sannheten, men mye fordi han ofte ikke føler med.

Det verste er kanskje at mens jeg skrev dette begynte tårene å komme saktere. Så takk vil jeg også si. Takk for at du skrev det du skrev, og fikk meg til å skrive nå. Det trengte jeg., takk!

M

22.11.2014 kl.01:02

Jeg vil dø og jeg vil leve. Jeg vil dø for å slippe meg selv og jeg vil leve for brødrene mine. Jeg hater meg selv og vet at alle andre gjør det. Jeg er en byrde, for andre og meg. Jeg har angst, og er depressiv. Jeg er skadet og halvt satt sammen igjen, men sårene revner stadig. En kommentar, et blikk eller en lukt kan få meg i fosterstilling på under et sekund. Jeg kunne ta på en maske og gå ut en gang, ikke nå lenger. Jeg har blitt misbrukt på måter ingen vet om. De vet hvem som gjorde det, men ikke eksakt hva. Ikke at han skulle gjøre det samme mot lillesøsteren min om jeg sa det til noen, eller ikke gjorde ting med han. De vet at det pågikk i et år, men ikke hvor ofte det egentlig skjedde. Ikke hvor brutalt det nesten endte en gang, eller alt han fortalte meg om all makten han hadde over meg. At han kunne drepe meg der og da, bare han la hodet mitt sånn eller sånn og vridde rundt.

Anonym

22.11.2014 kl.01:02

Jeg føler meg jævlig, jeg føler meg knust og jeg griner hele tiden. Jeg har det vanskeligt med å glømme mobbingen som jeg ble utsatt for på skolen. Jeg klarer ikke å glømme. Jeg føler meg misslykka. Jeg føler at ingen liker meg og at jeg må forandre meg for at folk skal like meg. Alt er bare surr. Det er så mye.... Klarer ikke å si de værste tingene. Jeg er deprimert og jeg vet ikke helt. Jeg vil ikke dø men jeg har litt lyst til å gjøre slutt på lidelsene. Tenker også litt på sjølskading men klarer ikke. Kan jeg ikjke bare ha ett perfekt liv. !

anonym

22.11.2014 kl.01:05

Før jeg ble i lag med kjæresten jeg har nå, men mens vi holdt på, "rota" jeg litt med en annen fyr... for meg føltes det som tvang, eller for å si det sånn, voldtekt, men jeg har aldri klart å si det til typen fordi jeg er redd for hvordan han skal reagere. Jeg tenker fortsatt på det av å til, å håper hver dag at jeg skal klare å glemme det. Vi har nå vert i lag i nesten to år, å det gjør ikke saken lettere akkurat.

Anonym

22.11.2014 kl.01:05

I 7. klasse så var det en god vennine som sugde meg, haha bare vi som har holdt det hemmelig.

Før overnattet broren min og jeg mye med søskenbarnene våre (fire gutter var vi), haah og vi runka natten lang! Gode tider, men samtidig litt nasty.

En gang bæsja jeg på meg i dusjen.

Anonym

22.11.2014 kl.01:06

Jeg blei voldtatt Av min bror og fetter og sliter med det hele tiden ingen vet det så ja ganske vanskelig og skrive dette her

Trym Rudberg

22.11.2014 kl.01:07

Min store hemmelighet må være at jeg elsker å lese bloggen din! <3

Maren

22.11.2014 kl.01:09

Har så utrolig mye jeg kunne ha skrevet her. Den største byrden min er tabu. Noe man aldri brukte å snakke om før, men som er blitt mer sosialt akseptert i senere år. Ble mobbet(jævla kjisje, vet) noe som førte til lav selvtillit og spiseforstyrrelser. Det er liksom et halvt år i livet mitt som er blankt. Noe jeg har tvunget meg selv til å glemme. Jeg hater meg selv for at jeg utsatte kroppen min for noe sånt, samtidig som jeg er litt(miksrskopisk) glad for det. Hadde ingen å snakke med. Eller jeg hadde vell egentlig det, men på den tiden var jeg så innestengt i megselv at jeg ikke innså at jeg hadde familie og venner som brydde seg. Spiste såvidt og fritiden min brukte jeg til å enten stenge meg inne på rommet(å lese) eller å sove. Å komme seg på beina igjen etter en sånn mental nedbrytelse var en utrolig lang vei å gå. Bare det å kunne snakke litt med venner om det jeg hadde gjennomgått var og er en utrolig stor seier. Å skulle begynne å bli sosial igjen og oppta mitt gamle liv var vanskelig. Jeg var liksom ikke meg selv på den tiden. Jeg begynte å setter utrolig mer pris på ting ettersom jeg jobbet meg oppover igjen. De sier at man aldri blir helt kvitt spiseforstyrrelsen, og ja, det er sant. Spiseforstyrrelsen kommer alltid til å være en del av meg. Hvorvidt jeg klarer å undertrykke den er opp til meg selv. Får fortsatt av og til følelsen av at jeg spiser for mye og at jeg ikke er tynn/pen nokk. Jeg bestemte meg en plass på veien at spiseforstyrrelsen kunne ryke og reise, jeg skulle leve! Jeg setter utolig mye mer pris på venner og familie i ettertid og er mye gladere enn jeg noen gang har vært. Forholdet til mamma har fortandret seg utrolig, til det bedre. Nå snakker vi ordentlig sammen og vi kan ligge i timevis i min eller hennes(og pappas) seng å snakke om alt og ingenting. Jeg forteller mamma alt(nesten) som skjer i livet mitt. Vennene mine er jeg også utrolig mer åpen med og jeg forteller dem mer og mer om hvordan jeg hadde det før. Har fortsatt den uggene følelsen i magen når jeg skal snakke om det, men det blir bedre. Mitt 'råd' til andre i samme situasjon som jeg var i er å se i hvor stor grad det å ha spiseproblemer definerer deg. Idelaet er ikke å være tynn, og man legger ikke nødvendigvis på seg av å spise. Dette er utrolig godt å få ut og endelig er jeg ett skritt nærmere å bli helt frisk.

Anonym

22.11.2014 kl.01:10

Du er såååå fin når du ikke gjør noe med munnen din, sånn som på dette bilde! :)

Jente

22.11.2014 kl.01:11

Jeg er underdanig

Anonym

22.11.2014 kl.01:11

Jeg har en del hemmeligheter.. En som kun mamma vet om: jeg har tatt en abort en gang etter jeg hadde vært på fylla med noen gutter. Jeg hadde følelser for han ene og ble gravid. Jeg var 16 år.

Faren min har vært i fengsel i 4 år og det har jeg mistet mange av og jeg tør ikke si til noen hva han har vært inne for, en ting jeg sier er at det er ikke noe drap og i den duren.

Da jeg var liten, løftet en mann meg ut av sengen og la meg i sengen sammen med han og fungert meg og tok meg på de små puppene jeg hadde begynt å få mens han lå der å runket. Det skjedde flere ganger. Det skjedde alltid etter mannen hadde drukket. En gang sov jeg på samme rom som ei venninne og mannen kom inn på rommet (dette var en ferie). Han løftet opp dyna mi og begynte å dra armen sin oppover leggen min og heldigvis ropte noen på han så han gikk. Venninna mi spurte meg dagen etter hva han drev meg og jeg turte ikke si noe..

Carina

22.11.2014 kl.01:14

Fikk tårer i øynene av det du skrev ang. familien! Føler det helt likt selv, og det stresser meg og jeg blir redd og urolig.

Du er så fantastisk, Sophie! Stå på :-)

Er veldig bekymret for fremtiden. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal bli osv. men fordi jeg har leukemi og går gjennom en heftig behandlingstid med cellegift på 2,5 år. Jeg er så redd for at jeg aldri skal bli "normal" igjen. At jeg aldri skal kunne leve et smertefritt liv uten å være sengeliggende og utmattet. Cellegiften bryter ned kroppen min og alt er slitsomt. Jeg orker ingenting, og av og til vil jeg bare gi opp, fordi det gjør så vondt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Utseendet mitt er fullstendig forandret, og jeg føler jeg ikke klarer å prestere. Jeg hadde så mange ambisjoner og planer og ting jeg ville gjøre, og nå er alt satt på vent. Det aller verste er at venninnen min med samme diagnose gikk bort for noen måneder siden, og det har gått veldig innpå meg. Det stikker i hjertet, og det er så urettferdig. Hun ble bare 15 år. Jeg snakker sjelden med noen om dette, fordi jeg ikke vil såre dem mer. Det er ille nok for dem å se hva den grusomme kreften gjør med meg.

Nora

22.11.2014 kl.01:17

Snart 19 år og har ikke noe form for frihet. Har muslimske foreldre, da kan du tenke deg. Dør snart.

Anonym

22.11.2014 kl.01:18

Alle dissan probleman dåkkers får mett liv t å se ut som et førbanna hælvete.. æ håpe dåkker alle vet kor føckings godt dåkker egentlig har det!

Peaceout✌

Anonym

22.11.2014 kl.01:19

Jeg ble banket om og voldtatt av min forje kjæreste jevnlig i et år.. INGEN VET DET

Anonym

22.11.2014 kl.01:20

Pappa har helt siden vi var små hatt drikkeproblemer, altså han er alkoholiker. Jeg visste aldri om han var der for meg eller ikke, jeg hadde ingen farsfigur å se opp til så slet veldig med tillit til gutter. Ble i tillegg voldtatt av eksen min med en gang jeg fortalte at jeg var jomfru, og da han var "ferdig" så sa han: "nå har du ikke noe å skamme deg over lengre, fordi nå kan kompisene mine også prøve deg". Så har store tillitsproblemer når det kommer til gutter.

Er også bifil, og når jeg fortalte det til moren min så begynte ho bare å le å si at det bare er en fase og at det kommer til å gå over. Nå er det sju år siden jeg fortalte det til ho, og jeg er like bifil nå som jeg var da.

Anonym

22.11.2014 kl.01:20

Jeg har slitt med depresjon i over ti år, prøvd å ta selvmord flere ganger å kuttet meg, moren min visste om det men brydde seg ikke. Hun å mannen hennes har ødelagt meg helt. Jeg går nå til psykolog da jeg knakk helt sammen for 6 mnd siden. Har selvmords tanker hver dag, å ser ikke noen vits med å leve siden jeg ikke har noen som helst fremtid. Moren min har jeg ikke kontakt med å jeg får ikke lov å ha kontakt med min minste søster på 7 år. Min søster som er 17 ser jeg kun når hu trenger/vil ha noe siden moren ikke bryr seg om henne heller å ikke har penger til mat osv. Jeg er lei av å bli utnyttet, lei av at moren min lyver om meg, lei av at hun har ødelagt hele familien, lei av alt! En dag håper jeg hun våkner opp å ser hva hun har gjort og angrer!

Helin

22.11.2014 kl.01:21

Har lest gjennom Alt her så mye trist og ubeskrivelig :( håper at alle tenker at ting kan bli bedre for det kan det virkelig , selv om det er vanskelig å tenke slik i vanskelige situasjoner , skulle ønske jeg kunne hjelpe hver og en her...man vet aldri hva et menneske gjennomgår uff lykke til alle sammen, det blir bedre !!! Tusen takk sophie for dette innlegget du er nydelig!!

Anonym

22.11.2014 kl.01:22

Jeg har satt dato for når jeg skal ta livet mitt

Anonym

22.11.2014 kl.01:22

Jeg er fortsatt forelsket i eksen min. Det ble slutt for litt over to mnder siden, og både han, venner og familien tror det går bra. Jeg gråter hver kveld, for han såret meg så mye som ingen andre har gjort. Vi var ikke sammen så lenge, men det føltes så rett. Vi tullet ofte om at vi skulle gifte oss, jeg flytte inn til han osv. Dette fikk meg til å tro at han ønsket at det skulle vare, men jeg tok tydeligvis feil... Aner ikke hva jeg skal gjøre fremover. Vil bare ha han tilbake, og ser han er aktiv på tinder osv, får nye jenter på toppen av snapchat listen og følger stadig vekk nye jenter på instagram. Ser ut som han har gått videre. Etter det ble slutt sa han at han selv trodde jeg var den rette for han, men at det bare var et dårlig tidspunkt og at han ikke klarer å ha kjæreste akkurat nå. Vet ikke hva jeg skal tenke eller gjøre...

Anonym

22.11.2014 kl.01:25

Jeg sliter med å stole på kjæresten min.

Er jeg den rette? Er det meg han vil ha? Er jeg ikke godt nok for han?

Er HAN den rette??

Han betyr utrolig masse for meg, og han støtter meg alltid, han er den som kjenner meg best. Men fortsatt har eg flere ganger sett han har skrevet med andre jenter på telefonen sin. Der han har fortalt at jeg bare er en venninne, som må sove hos han en måned pga jeg hadde problemer med å bestille billetter til å reise hjem.

Hvorfor skriver han sånne ting til andre jenter(venninner) om han fridde til meg bare noen uker før? Han sier at det ble sagt på en tull, for han vil ikke at hun skal vite så mye om hannas liv. Men jeg vet ikke helt lengre. Jeg håper virkelig at han forteller meg sannheten, og at jeg kanskje en dag kan føle meg god nok. Håper han en dag åpner øynene og ser meg, og godkjenner meg for akkurat den jeg er.

Vi krangler veldig mye, nesten hver dag siste 3 månedene.

Det er min hemmelighet, siden jeg har ingen venner jeg kan snakke med, om dette.

Avstands forhånd er bare vanskelig uansett kordan en vrir og vender på det. Jeg er Norsk, han er Spansk. Blir mye reising, får ikkje sett hverandre så mye, å det er jo ikkje vanskelig å forstå at tilliten blir litt svakere når en bor så langt fra hverandre.

J, 20, Stavanger

Anonym

22.11.2014 kl.01:28

3/4 i søskenflokken har flyttet hjemme i fra, inkludert meg. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor minste søsteren min som fremdeles bor hjemme hos mamma. Jeg vet hun har det tungt hun har et forhold som ikke sundt, venninner som ikke er snille. Jeg vet at hun sliter mye med selvbilde, stress og søvnparalyse, hun klarer ikke å se hvor flott hun er. Grunnen til at jeg har dårlig samvittighet er at jeg som søsteren hennes ikke klarer å fikse alt dette for henne, hadde jeg kunnet hadde jeg knipset alle bekjymringene/problemene hennes vekk på et blunk.

J

22.11.2014 kl.01:29

Jeg er så sliten å kjempe mot depresjonene. Jeg har venner, kjæreste og en fin familie, men det er ingen som ser meg. Den eneste personen som vet hvor ille ting er forlot meg.

Lise T.

22.11.2014 kl.01:31

For et fantastisk tiltak Sophie, for å få folk til å dele sitt slik at man ser at man ikke er alene. Jeg har nå lest flere av kommentaren og tenker "jeg er ikke alene- og se, dere er heller ikke alene".

Jeg kan vel definere meg selv som 2 personer eller sider. Den ene har et fint liv med gode venner, kjæreste og gode karakterer på skolen. Problemene "den personen har" er overfladiske som utseende og andre "vanlige" problemer.

Den andre er mer... psyko? Jeg mener sinneutbruddene blir til selvmordsforsøk (selv om jeg ikke vil død- er bare et rop om hjelp. Jeg vil jo leve, men bare ikke slik). Dette har heldigvis roet seg ned de siste årene, men fremdeles så kan de komme. Jeg sliter med relasjonene mine til min far, og andre opplevelser jeg har hatt i fortiden (voldtatt/gjort mye dumt etc.) Sliter mye med stress noe som fører til såkalte anfall. Har gått til psykolog i ca. 2år, og er bedre. Men føler bare noen ganger at jeg ikke blir akseptert siden jeg har både den "gode" siden og den "dårlige". Den "dårlige" er kun vist til min kjæreste og mor.

Men egentlig er jeg en veldig ålreit jente som er sterk og har god selvtilitt (selvbilde er en annen sak hehe). Eneste jeg også undrer litt på er om jeg er bifil. Jeg elsker kjæresten min (gutt) overalt på jord. Han kjenner til mine plager til tross for at han ikke forstår de, og han er min bestevenn. Han vet også at jeg blir litt "turned on" på jenter, men det som er litt rart der er at det er kun enkelte jenter. Ingen jeg kjenner kunne vært noe for eksempel.

Kunne skrevet flere titallssider, og det er masse som jeg ikke har nevnt som finnes - men det ønsker jeg ikke å fordype meg mer inn i.

Men en ting til dere alle: "TING BLIR BEDRE" - og for dere som vurdere selvmord eller som ønsker å drepe noen (leste det lenger opp) - IKKE GJØR DET. Er det ikke bedre å leve i håp om at ting blir bedre enn å gi opp og ikke gi det en sjangs? Prøv hver dag til du er 80, bare prøv. Og aldri ta noen andres liv eller skad noen andre på tross av dine plager. Det er ikke deres skyld. Det finnes så mange idioter der ute, så mange "galinger"... Men om vi alle ser på oss selv så innser vi rask at "Hm, vi er kanskje ikke så ulike allikevel". En annen ting som plager meg er at jeg jobber i matbutikk (Kiw) og hater det virkelig der.

Så dette var mine hemmeligheter til tross for at noen vet det meste.

Jente 22.

Nicole

22.11.2014 kl.01:31

Jeg har ikke hatt et normalt forhold til mat noen gang så lenge jeg kan huske, og jeg sliter utrolig mye med det.

Anonym

22.11.2014 kl.01:37

klarer ikke helt å stole mer på gutter. hver gang det blir litt mer med meg og en gutt bare kutter han helt ut kontakten. siste jeg holdt på med var så utrolig snill og følte vi var like på så mange måter, intil en dag det plutselig bare stoppet. dette har skjedd flere ganger og jeg blir så lei meg og tenker på dette hele tiden. blir rett og slett litt deprimert av å oppleve det samme om og om igjen. :)

Anonym

22.11.2014 kl.01:41

I alle år har eg alltid vert midtpunktet i vennegjengen. Alltid hatt mange folk rundt meg og visst alt. Plutselig går ei vennine helt i mot meg og får med seg flere persona på detta over en lenger periode. En etter en forsvann ALLE vennene mine, og eg aaana ikkje ka eg har gjort. Eneste som redda meg fra å ikkje vere komplett åleine er at eg har fått meg kjærest. Probleme med han e bare at han absolutt ikkje bryr seg om anna enn at vi sover i lag. Fifa, fylla med gutta og snapping med andre jente er så jævli mye viktigare. Ååååhh, e så lei. Og når livet ikkje kunne bli bedre - har eg nesten så mye fravær fra skulen at eg kunne like godt droppa ut. Haha lol takk for meg. Jente 18

Anonym

22.11.2014 kl.01:41

Jeg later som jeg har det bra hver dag. Men egentlig sliter jeg med det pappa har gjort, jeg er redd for å fortelle folk om det. Fordi de få gangene jeg har gjort det, har noen trukket seg unna og andre ikke villet prate om det mer. Det sliter meg ut, og ingen forstår. Det er ikke no kult og si at min far har slått min mor, og mishandlet henne i flere år. Det er ikke kult at alle andre snakker om hvor fantastisk faren deres er, det gjør vondt. Pappa er alkoholiker, og det var når han drakk han ble sint og slo. Han har mange ganger prøvd å ta sitt eget liv, men aldri gjort det. Pappa og alkoholen hans ødela barndommen min. Kommer aldri til å glemme natten politet leter etter han, og mamma kom skrikende inn til meg. Jeg var knappe 8 år, det var mye sånt som skjedde. Greit folk vet en del, men de vet ikke alt. Jeg elsker pappa mer enn alt, han trøster meg og tar vare på meg(når han er edru) I fylla ringer han og klager over livet, han ringer meg aldri edru. Det sårer at mannen man trodde man kunne stole på og alltid skulle være der. Har forlatt. Jeg klarer ikke prate med han edru over telefonen, og han klarer det heller ikke. Det er trist, og gjør vondt. Noen ganger ønsker jeg at han bare kunne slutte med alkoholen og alt og tenke på oss. Men i alle år sier han at han ikke klarer, han elsker alkoholen høyere enn alle barna hans. Han er faktisk innlagt nå på en klinikk for å bli bedre, men han blir ikke bedre. Med engang han kommer hjem på perm, er det rett på flaska igjen. Han prøver ikke engang, han sier det aldri blir og stoppe. Han sa til meg at jeg ikke var glad i han fordi, jeg ikke lot han drikke. Det såret, alle andre var glade i han fordi de brydde seg ikke. Jeg vil det beste for han, men det skjønner han ikke. Jeg holdt på ett år og kuttet meg, det hjalp der og da. Nå angrer jeg. Jeg skulle ønske pappa forsto å at han kunne gjøre en ting. Og det er å slutte for godt, fordi jeg hater den personen alkoholen gjør han. Jeg har kuttet kontakt flere ganger, men hvordan skal jeg klare meg uten min kjære pappa? Det går ikke, jeg er altfor glad i han. Skulle ønske jeg slapp alle flashbacksene fra barndommen der jeg hører mamma og pappa skrike til hverandre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne glemme alt og være lykkelig. Måtte bare få det ut

A

22.11.2014 kl.01:42

"21.11.2014 kl.22:43

Jeg vet ikke hvem jeg kan stole på lengre, ofte føler jeg at ingen liker meg og at jeg bare er en plage for alle."

Jeg kjente meg altfor godt igjen i denne..

Del 1

22.11.2014 kl.01:42

Da jeg var 12 knakk pappa sammen i dyp depresjon og ble full av angst. Dette skyldtes omsorgssvikten han ble utsatt for i barndommen. Jeg husker jeg stod på kjøkkenet og hørte pappa hikste fra stua, jeg trodde han lo og løp inn mens jeg sa "hva er det?" Da jeg kom inn så jeg han ligge i fosterstilling på gulvet inntil sofaen i gråt. Det bildet kommer jeg aldri til å bli kvitt fra netthinnen. Sammen med mobbing og utfrysning førte dette til at jeg gled inn i en depresjon. Da jeg gikk i 9de var pappa mye bedre, men mamma begynte å skrante. Hun ble enda mer kritisk og enda mer sint og krass. Jeg spurte om noe var i veien og hun svarte med sammenbitte tenner at det ikke var noe.

Jeg tror det var i 9de at jeg begynte å kutte meg. Jeg hadde månedsvise perioder hvor jeg kuttet meg på armene, men byttet fort over til å kutte meg på bena for å gjøre det enklere å skjule det. Jeg husker at hver gang jeg stod i dusjen så svelget jeg flere liter med varmt vann helt til jeg ble uvel og kastet opp. Dette sluttet jeg heldigvis med etter at tannlegen min oppdaget at jeg hadde skadet emaljen på tennene mine. Selvskadingen medvarte fram til sommeren 2013.

I 10. klasse oppfylte jeg min mest uvirkelige drøm; jeg fikk meg kjæreste. Han var fra et annet sted og visste ikke at alle her mobbet og så på meg som det styggeste jenta de visste om. I starten var han fantastisk, søt, snill og morsom. Men så begynte han å lyve, vri om på sannheten og bli ekstremt usikker på deg selv. Han ble et vrak som lå i armene mine og gråt til 4 på natta og sa at jeg aldri måtte gå fra han fordi han var så avhengig av meg og at han elsket meg. Han slet med seksualiteten sin, noe jeg ikke syntes var noen big deal i det hele tatt. Han var over gjennomsnittet glad i rumper, sin egen og min. Han turte ikke prøve penetrering selv, men maste i ett kjør om å prøve analsex. Tanken på dette likte jeg ikke noe særlig, men jeg var usikker.

Anonym

22.11.2014 kl.01:43

Min hemmelighet er kanskje litt annerledes enn andre sin, men livet mitt er så altfor bra! Jeg gjør det veldig bra på skolen, har mange venner, finner på mye gøy i helgene og jeg trener en god del og har det generelt bra, men av og til ønsker jeget jeg kunne ha vært i en ulykke eller noe slikt, av to grunner, den ene er fordi jeg på en måte vil ha denne oppmerksomheten(skikkelig rart, fullt klar over den).

Jeg har heller aldri kjent skikkelig smerte, psykisk smerte. Jeg føler meg så unormal som aldri har opplevd noe verre enn noen dårlige dager og noe som ikke engang kan sies å være kjærlighetssorg

Hehe, beklager for dårlig formulering

Del 2

22.11.2014 kl.01:43

Jeg burde kanskje nevne at han har ADHD, og at ordene "nei" og "slutt" ikke finnes i vokabularet hans. Det hendte at vi lekesloss, men han dro den alltid for langt, slapp ikke taket i meg selv om jeg skrek at han skulle slutte og ga seg ikke før jeg til slutt gråt og hylte om hverandre i panikk. En gang var jeg veldig kvalm pga medisiner jeg går på mot en sykdom jeg har som fucker opp livmoren min. Han ble ekstremt rastløs og ville ha kos. Jeg sa veldig pent til han at jeg var fryktelig kvalm og ba han om å holde seg i ro fordi den minste bevegelse i sofaen vi satt på fikk meg til å brekke meg. I stedet for å respektere det satte han seg oppå magen min og gynget opp og ned til tross for hylene mine om at han skulle slutte. Rett før jeg skulle til å spy klapset jeg han på kinnet i desperasjon. Han fikk helt sjokk, satte seg i andre enden av sofaen og begynte å gråte mens han skjelte meg ut.

En dag klarte jeg ikke motstå maset hans om analsex, jeg sa sikkert nei 100 ganger, men han ga seg ikke. Det endte med at jeg lå helt stille og gråt inn i en pute mens han tømte seg inni meg. Dette gjentok seg tre ganger.

Etter dette utviklet han seg til å bli slem. Han sa jeg var stygg, kastet klærne mine på meg etter at han krevde sex og ba meg kle på meg. En gang sa jeg at jeg følte meg helt jævlig og brukt. Han så på meg i ett sekund før han sa "hm, rart. Skynd deg, vi må dra." Han skjelte meg ut daglig for de minste ting. Han ba meg starte samtalen over face oftere, og når jeg gjorde det klikket han fordi jeg vekket han eller ikke sendte mange nok hjerter.

Forholdet tok slutt den dagen vi skulle møtes for å krangle ferdig og han begynte irrasjonelt nok å skjelle meg ut. Jeg reiste meg, sa "det her gidder jeg faen ikke mer." Viste han fingeren og dro. Har ikke sett han siden. Og det er jeg glad for, men hver eneste celle i kroppen min hater han.

Anonym

22.11.2014 kl.01:43

Blir dårlig av å lese hvor mange som har hatt sex med andre sine kjærester her i kommentarfeltet. Er redd for at kjæresten min skal være utro. Blir også redd hver gang ei venninne blir singel, siden jeg tenker at de kommer til å prøve seg på eksen.

Del 3

22.11.2014 kl.01:44

Etter forholdet lå jeg en del rundt, men plutselig ble jeg livredd menn. Jeg turte såvidt sitte ved siden av gutter i klassen, og fikk panikk om noen ville gi meg en klem. Ved hjelp av min kjære psykolog, som jeg har gått til i mange år, kom jeg meg ut av det, men nå hater jeg menn. Alle menn. Jeg slår gutter som tar meg på rumpa på byen og blir provosert av omtrent alt som kommer ut av kjeften på en fremmed gutt.

Til denne dag klarer jeg ikke gi folk klemmer, jeg hater nær kontakt med mennesker, jeg tror aldri jeg kommer til å klare å få et normalt forhold igjen, men samtidig vil jeg ikke være i noe forhold heller. Jeg elsker å være alene, og jeg har utviklet meg til å bli ekstremt bestemt, sterk, sær og tøff. Dette er en utvikling jeg elsker. Jeg liker meg selv og blir høyst respektert på skolen jeg går på nå. Noen av de nærmeste jeg har fortalt dette til mener jeg burde anmelde det jeg senere har funnet ut er voldtekt, men det er ikke noe jeg vil. Jeg vil bare leve livet mitt, gjøre ting andre ikke har gjort før, være annerledes og inspirere mennesker. Jeg vil også spre kunnskap om sykdommen min om jeg bekjemper den en dag, og veldig gjerne møte deg Sophie, og da skal du få en snus av meg. Haha.

Jeg sluttet med selvskadingen for et og et halvt år siden, men noen av arrene jeg har er så dype at jeg aldri vil bli kvitt dem. De skal ikke minne meg om alt det vonde, men alt jeg har lært av det. Det er utrolig at jeg klarer å si det og mene det, men jeg er glad for at pappa var deprimert, at jeg ble mobbet og at esken min misbrukte meg seksuelt og mentalt. Det har lært meg så mye om livet, og har gjort meg til et modent menneske. (Og skaffa meg 6-ere i psykologi og sosiologi uten noe spesiell pugging) jeg har mye igjen å jobbe med men jeg kommer meg.

Hvis noen i det hele tatt gadd å lese dette så skylder jeg dere en takk.

- Eighteen, single and never gonna mingle.

Anonym

22.11.2014 kl.01:57

Forteller egentlig alt til min søster og beste venninne, er igrunn ikke noe de ikke vet, inkludert dette! For våres lille hemlighet er ganske lite delikat. Jeg peller nese, MYE! Og alle bussefantene havner på bilsetet.. Venstre side av setet i bilen min ser ikke ut.. Noen ganger havner de i lomma hvis jeg ikke kjører bil! Også er jo promp veldig morsomt og fasinerende da. Andre sin lukt er vilt ekkelt, men min egen, råtne lukt er ganske så hysterisk morsom innimellom. Løfter gjerne på dyna bare for å kjenne på hvor sur den siste var, banne litt og le høyt av meg sjøl. Og dette er helt særiøst altså, men tenkte det kunne være kjekt å dele en litt morsom og klein hemlighet å😃 lenge leve barnsligheten😉❤️

J25, småbarnsmor og karierekvinne med guilty pleasures

Anonym

22.11.2014 kl.01:57

Jeg får aldri dårlig samvittighet, hvis jeg gjør noe slemt mot noen så føler jeg at de fortjener det (og det gjør de som regel)

Anonym

22.11.2014 kl.02:00

Jeg skjønner ikke meningen med å leve. Vi går på skole og jobber hele livet til vi forsvinner. Jeg vil ikke vente, jeg kan likeså greit bare forsvinne nå

Jente 17 år

22.11.2014 kl.02:03

Jeg føler meg så alene. Til tross for nesten to tusen venner på facebook, aldri en helg fri til bare meg selv og tilbringer mye tid med familien, allikevel føler jeg meg mer ensom enn noen gang. Ingen kjenner meg, de kjenner jenta jeg utgir meg for å være. Jeg åpner meg aldri opp for dem og tar meg selv ofte i å tenke "hvorfor gjør jeg dette? Dette er ikke meg" Jeg har mange venner, men føler meg helt alene. Det gjør meg trist.

Anonym

22.11.2014 kl.02:04

Jeg vet at søsteren min ble voldtatt for mange år siden, men hun vet ikke at jeg vet det og jeg tør ikke snakke med henne om det

VM

22.11.2014 kl.02:09

Jeg føler deg.. Jeg bor i Sarpsborg og har familien min i Ålesund. Uff får tårer når jeg skriver nå, men morfaren min bodde i Spania og jeg besøkte han de 3 siste somrene, men jeg satte aldri pris på han. Vi ringtes aldri eller noe. en dag fikk han hjerne og lungekreft og jeg var hos han i 3 uker, etter det fikk jeg ikke muligheten mer. All familien i ålesund vil jeg treffe og besøke oftere. Er mange i familien jeg angrer på at jeg ikke har besøkt mer. Selv etter jeg fikk lappen har jeg ikke kjørt bort til farmora mi for å si hei engang... Kanskje ikke så ille men jeg kjente meg igjen i det du skrev. <3

Anonym

22.11.2014 kl.02:18

I sommer hadde jeg meg med en gutt, noe som førte til at jeg ble gravid. Mistet barnet etter 8 uker, og har kun fortalt det til 4 personer. Det er ingen som i det hele tatt vet at vi hadde oss, og jeg går og beskymerer meg hver eneste dag for at noen skal knekke koden og finne det ut. Har slitt veldig med dette siden, og da jeg fortalte det til "barnefaren", sa han at han ikke kom til å støtte meg og at jeg fikk gjøre som jeg ville, men jeg måtte si det var en annen gutt sitt barn evnt. Nå klarer jeg ikke lenger åpne meg for gutter, og måtte nå ødelegge det som kunne blitt et fantastisk forhold, med gutter jeg virkelig elsker, fordi jeg klarer ikke tanken på å skjule det for han.

Anonym

22.11.2014 kl.02:19

Av å lese noen av kommentarene til det dette innlegget, skjønner jeg at jeg ikke er alene. At det faktisk er utrolig mange, alt for mange, som føler det sånn. Som føler seg alene, føler de ikke er god nok. Kjenner seg som «andre valget», som tenker at de er en plage, at ingen liker dem, at hva i huleste gjør jeg her? Jeg bør bare stikke- for andre synes bare jeg er irriterende. Men det gikk også opp for meg hvor utrolig dumt og unødvendig det er å tenke sånn! For ingen, jeg gjentar, ingen, tenker sånn om andre! Ingen hvis mening det er verdt å bry seg om iallefall... Det er bare å bruke unødvendige tanker og krefter på å nedverdige seg selv- og vet du? at når vi mennesker «plasserer» sånne tanker til andre, tilegner dem egenskaper og meninger de ikke egentlig har, men en selv forventer de har- ja, da oppfører man seg mot dem på en måte som svarer til det vi forventer, som igjen vil føre til at en får en reaksjon som også svarer til det en i utgangspunktet forventet- men som er et resultat av våre forventninger til de, og ikke deres opprinnelige tanker. Gav det mening? Jeg håper det. Uansett, i stedet for å tenke negativt om seg selv og være sin egen verste fiende- tenk gode tanker om deg selv. Ja, vær deg selv! Hvor klisje det enn høres ut. Vær deg selv. Godta deg selv, og andre vil også godta deg. En vil uansett alltid møte på mennesker en ikke kommer overens med, mennesker som ikke liker deg og som du kanskje heller ikke liker. Men hvis du ikke en gang liker deg selv, misser du også de som faktisk liker deg- fordi du er blind for det. Og en klarer ikke være seg selv fult ut fordi en er for opptatt med å tenke på alle som kanskje ikke liker deg. Og uansett- har du det bra med deg selv vil du alltid ha det bra- selv om du er alene. Du er ikke være avhengig av andre. Og det er en deilig følelse, det! For en frihet. Husk bare at alle mennesker er forskjellig, alle har sine gode og dårlige sider. Alle har gode sider. «All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow»

Anonym

22.11.2014 kl.02:23

Jeg har vanskeligheter med å være rundt folk jeg kjenner. Jeg føler jeg ikke har gjort annet enn å dumme meg ut, og at alle vet om alt dumt jeg har gjort. Bodde en stund i utlandet hvor jeg endelig kunne være meg selv uten fordommer, men nå som jeg er hjemme igjen er frykten min værre enn noen gang. Jeg vil bare vekk fra alle jeg kjenner.

Det dumme er at jeg har møtt noen, men jeg er redd for at det skal bli noe seriøst mellom oss, for hva vil han tro når han møter alle jeg kjenner og jeg blir nødt til å dele livet mitt med han? Med min fortid med depresjon, dumme ting på fylla, og at jeg droppet ut av videregående siste året, så skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang kan ha et forhold.

Jeg har opplevd mye vondt, og jeg vil legge det bak meg! Men hvordan kan jeg det når jeg har venner og bekjente som ikke lar meg glemme? Attpå til får jeg fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg aller helst vil forlate alle venner og familie for å slippe unna fortiden min. Men jeg tror helt ærlig jeg ikke kommer til å kunne få et bedre liv hvis jeg ikke gjør det.

Anonym

22.11.2014 kl.02:25

Når jeg ble femten år og virkelig startet å feste, var det noe som skjedde med meg. Jeg hadde samleie med VELDIG mange gutter på veldig, veldig kort tid. Ingen av disse jeg hadde samleie med var fremmede, de fleste hadde jeg kjent over lengre tid.

Fra jeg startet i førsteklasse til jeg gikk ut av tiende klasse ble jeg mobbet. Alle disse årene var utrolig tunge for meg, så når jeg startet førsteåret på videregående skole og fikk masse venner, masse oppmerksomhet og gutter virkelig var interesserte starte denne onde sirkelen.

I starten av 2011 traff jeg min nåværende kjæreste, verdens snilleste, vakreste gutt noen kan tenke seg. Han vet om alt dette, samt at jeg var utro mot han de første månedene av forholdet da jeg enda lå rundt med andre gutter. I starten klarte jeg virkelig ikke å kontrollere meg selv, og se for en amazing gutt typen min er.

Men GUD så heldig jeg er som har han! Vi har snart holdt sammen i fire fantastiske år, og jeg fyller snart 22. Jeg er så glad for at han hjalp meg gjennom dette, og enda står ved min side.

Dette er min største hemmelighet, som ingen andre vet om forutenom kjæresten min, elsker deg.

en gang

22.11.2014 kl.02:40

En gang fikk jeg iskrem på resept fordi jeg hadde infeksjon i tåa :D

Anonym

22.11.2014 kl.02:44

Jeg har alt for liten tiss):

Anonym

22.11.2014 kl.02:46

Jeg har kanskje ADHD

Vegard

22.11.2014 kl.02:47

Æ fant dæ ikke på idol idag for du hadde reservert plass

anonym T

22.11.2014 kl.02:51

Min lille hemmelighet er at jeg er gravid. Ingen vet det utenom noen få venninner jeg fortalte det til, og at jeg gleder meg såå til å få barn, at selvom det va uventet så er jeg så glad for dette. Og det er jeg jo egentlig. Jeg og kjæresten min var enig om å selvfølgelig beholde barnet, og det var da jeg delte den gode nyheten med venninner. Men etter kort tid begynte kjæresten min å få panikk. Han har skiftet mening helt, sier dette ødelegger livet hans, at dette er det verste som kunne hendt han, og at jeg MÅ ta abort. En kveld sa han dette å gråt, og jeg sa desverre til han da at jeg skal gjøre det (altså ta abort). Nå er han endelig glad igjen, og har ikke nevnt noe angående graviditeten siden. Men jeg ønsker jo egentlig ikke å ta abort!! Det er egentlig heelt utenkelig for meg, men det er også helt utenkelig for meg å gjøre dette mot kjæresten min når han virkelig ikke ønsker barn nå. Har helt angst angående va jeg skal gjøre, og vil ikke fortelle til venninnene jeg skrøyt til om at nå skulle jeg bli mamma, at jeg faktisk tok abort. Ah syns det er så vanskelig. Enten blir det abort og jeg blir ulykkelig, eller så blir vi foreldre og HAN blir ulykkelig. Føles helt forferdelig, og det 3. Og siste alternativet; altså å beholde barnet å gå fra kjæresten er ikke aktuelt, for han sier at det er uaktuelt. Om jeg beholder så vil han være der for barnet, men at han virkelig ikke ønsker det og ikke kan se seg selv elske noe han føler har ødelagt alt for han. Vi har vært sammen i 4 år, og er 23 år gamle; vi er ikke alt for unge og er i et stabilt forhold! Alt føles helt jæævelig ut akkurat nå

Anonym

22.11.2014 kl.02:54

Så lenge jeg kan huske har jeg vokst opp med en full far i helgene, og i de siste årene en full bror som forandrer seg til et monster etter en flaske sprit.

Lange netter, bråk, slossing, knuste gjenstander, fyllekjøring, truing, kjefting, blod, situasjoner så ille at jeg flere ganger har vært i kontakt med politiet. Aldri kunne jeg ha overnattingsbesøk eller kveldsbesøk, noe som jeg forsåvidt ikke kan ha enda.

Jeg har opplevd ting barn aldri burde ha opplevd, alt for ofte. Ting som er blitt "normalt" hos meg ville ha skremt livet av andre. Ferieturene ble ingen unntak.

Ingen, bortsett fra de som er innblandet, vet om dette. Og absolutt ingen vet at jeg sliter så mye som jeg gjør på grunn av det jeg har vokst opp med. Jeg har så lyst til å snakke med noen om alt, men gjør det ikke fordi jeg ikke vil at noen skal endre syn på familien min, eller at noen skal få dårlig samvittighet, selv om de kanskje fortjener det. Det spiser meg innvendig og det gjør så vondt. Spesielt det at pappa alltid har satt drikkingen først. Når det nevnes at han ikke burde drikke, ler han og tuller det bort. Så lenge han ikke påfører oss vold så er det liksom greit. Det sårer meg så mye at han ikke ser hvor ødeleggende det faktisk har vært. De værste sårene får du jo innvendig.

Jente 16

22.11.2014 kl.03:09

Ja? Hvor skal jeg begynne?

Jeg vet ikke egentlig hva jeg driver med for tiden. Hva faen egentlig?? Okei la meg forklare, jeg er den jenta du tror er toppeleven. Jeg er den jenta som hele tiden har holdt meg unna trøbbel. Som alle voksne likte (og liker), fordi jeg er så flink til å uttrykke meg på en moden måte. Jeg har alltid vært flink til det, og jeg er god til å uttrykke det jeg mener. Men jeg er bare så langt ute å kjører nå? Og jeg skjønner ikke hva i helvette jeg driver med... Jeg var helt til for 1 år siden, i begynnelsen av 1 vgs den jenta som alltid pugga noe vilt til hver prøve, og som alltid fulgte med i timene. Jeg var hun som ble sett på som nerden på en måte, hun som alltid visste litt av alt, og som nesten alltid kunne svaret på lærerens spørsmål.

Men når jeg begynte på videregående ble liksom alt forandret? Jeg kom i en klasse der jeg ikke kjente noen. Jeg ble kjent med ei, men noe skjedde sånn at ho måtte bytte klasse. Så jeg hadde på en måte ingen. Så da satt jeg der plutselig. Jeg følte ikke jeg hadde noen, jeg hadde angst og noia for å gå gjennom kantina, for jeg hatet at folk så på meg. Jeg følte ikke jeg betydde noe. Det var så ofte jeg satt på doene i friminuttet, de gangene jeg ikke hadde fått avtalt å gå med noen i friminuttet. Jeg hatet det, hver kveld satt jeg og tenkte så hardt på hvem jeg kunne spør om å gå med dagen etter. JEG måtte alltid spør, JEG måtte alltid invitere meg selv på ting og det var heller ikke snakk om å bare kikke inn i ett klasserom for å se om noen var der, det tørte jeg ikke for jeg følte alle bare så dumt på meg. Og for å være helt ærlig er det noe jeg enda ikke tørr.

I 1 klasse på vgs forandret jeg liksom alle verdiene mine. Før var verdiene mine skole, hard jobbing og å hele tiden være flink og pliktoppfyllende. Men jeg begynte å jukse på prøver, jeg øvde ikke til en eneste prøve i hele andre halvår i 1 vgs. Og alt fortsatte når jeg nå for noen mnd siden begynte i 2 vgs. På ungdomskolen jukset jeg ikke en eneste gang, ikke på en gloseprøve engang. Jeg turte ikke. Men nå derimot, så skjer det ikke at jeg pugger. For noen uker siden ble jeg til og med tatt. Jeg måtte i samtale med 2 forskjellige lærere, og jeg fikk brev med hjem. Men det aller verste? Det er at jeg kjenner at jeg faktisk ikke bryr meg bitte litt en gang? Det er vondt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg var en av dem som i 10 klasse syns det var teit med friår fordi man ar skolelei, og jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli det, men hva har skjedd med meg? Jeg føler jeg har sviktet alt og alle. Det blikket jeg fikk av mamma når hun leste brevet om juksinga er det mest ille jeg har sett. Hun sa bare at hun ikke kjente meg igjen.

Jeg har ingenting motivasjon i det hele tatt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trener aldri. Jeg veier alt for mye. Jeg spiser godteri hele tiden. Jeg hater kroppen min.

Men det som er så ille er at jeg egentlig burde hatt det veldig bra nå? Jeg har en flott familie. Jeg har flere gode venner som jeg har blitt kjent med på ett helt nytt nivå enn før. Min bestevenninne, I, er akkurat nå den mest viktige i livet mitt. Og jeg vet ikke om hun i det hele tatt vet det. Jeg vil ikke føle at jeg maser på henne heller. En annen venn, er en av de få jeg kan snakke om alt med. Men på dette temaet er det akkurat som det går en sperre for meg?

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med livet. Og det aller verste er at jeg pleier å se på folk som skriver sånn her som teite og klagete. Jeg føler meg teit som skriver. Patetisk.

Klokka er 0307, en natt til lørdag, jeg er sulten, jeg sitter her i senga mi alene og griner. Kan ikke huske sist jeg grein. Men det var deilig å få alt ut.

Jeg innser at jeg må snakke med noen om alt

Anonym

22.11.2014 kl.03:11

Jeg var i et forhold fra jeg var 15 til jeg ble 18, og kom aldri over eksen. Nå er jeg 21 , har en samboer som jeg har vært sammen med i snart 2 år.Han er verdens snilleste, men jeg blir ikke tiltrukket av han, så hvergang vi har sex eller kysser slik så lukker jeg øynene å tenker det er eksen. Jeg snakker aldri med eksen mer, men jeg greier ikke å komme over han! Samtidig som jeg ikke greier å gå fra nåværenoe sambo.

Dæven, det var godt å få ut! For dette vet selvfølgelig ingen

cuskima

22.11.2014 kl.03:16

Fantastisk innlegg Sophie

...og til den anonyme dusten som skrev du stjal et innlegg fra Hedda? Hallo ingen andre i hele Norge på over 5 millioner mennsker skal kunne skrive lignende innlegg? hva er galt med deg? Og tenk på alle dem som ikkje aner hvem Hedda er og ikkje visste at hun hadde et slikt flott innlegg? Skulle alle disse gå glipp av denne muligheten?

Og til alle dere andre med følelser og problemer og angst,deperesjoner,vanskelige familier og kjæresteforhold.

Alle er verdifulle, alle dere fortjener å bli sett og hørt og trodd og støttet

vakre mennsker er dere alle.....men søk hjelp....terapi,psykolog,samtaleterapeut en eller annen med taushetsplikt som du kan få hjelp fra.

lykke til <3<3

Anonym

22.11.2014 kl.03:29

Jeg blir kvalm av å se meg selv i speilet. Føler jeg aldri er bra nok for noen..

Anonym

22.11.2014 kl.04:36

Min hemmelighet er at jeg sliter hver dag, og det verste for meg er at jeg ikke aner hva som ligger bak. Jeg har slitt siden jeg begynte på videregående, og nå er jeg snart ferdig med bachelor på universitetet. Jeg er veldig ensom, har ingen nære venner eller noen å være sammen med på fritiden, noe som også resulterer i at jeg ikke har noen å snakke med. Jeg har en helt fantastisk kjæreste, men likevel klarer jeg ikke å åpne meg helt for han, fordi jeg sliter med tillitsproblemer og jeg skjemmes. Jeg skjemmes fordi jeg ikke skjønner tankene mine, og fordi jeg ikke vet om jeg bare overreagerer.

Jeg snakka med broren min om alle tankene mine, i fortrolighet, men han ble så bekymret for meg at han sa det til mamma. Mamma ringte meg og fortalte hva broren min hadde sagt og jeg følte meg lettet fordi hun sa at vi kunne snakke om det når jeg kom hjem neste gang. Det er over et halvt år siden nå, og vi har ikke snakket mer om det. Men en gang jeg kranglet skikkelig med kjæresten min, og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, eller hvem jeg kunne snakke med, så ringte jeg henne. Hun ble forbannet på meg, og ba meg ta meg sammen å slutte å skrike og "ikke være så svak". Det var utrolig ydmykende- for å si det mildt.

Jeg fikk angstanfall etter at jeg ringte og tankene mine vandret i retningen av hvordan jeg på best mulig måte kunne ta livet mitt, for jeg følte meg helt fortapt når den eneste personen jeg følte jeg kunne åpne meg for og som jeg kunne snakke med når jeg hadde det vanskelig, avviste meg på en slik måte.

Jeg har ingen å snakke med om de tingene som er vanskelig for meg, og det baller på seg for hver dag. Jeg har tenkt lenge på å dra til psykolog, men jeg er så utrolig redd for at psykologen ikke har "tid til meg", eller ikke bryr seg. Jeg sliter med selvmordstanker, men på samme tid vil jeg jo ikke dø, så jeg tror det er mer et rop om hjelp. Jeg føler bare at jeg er til stede på jorden, men på samme tid ikke, for jeg gjør jo ingenting og jeg vet ikke hva jeg vil.

Anonym

22.11.2014 kl.04:40

Jeg tørr ikke å legge meg. Er nemlig redd for å tenke for mye og utvikle mer angst enn jeg allerede har. Har derfor pådratt meg en slags uvane der jeg er på datamaskinen til 4 tiden hver natt. Jeg vil ikke akkurat kalle det e hemmelighet, men jeg ønsker ikke å dele det med venner, og holder det derfor for meg selv.

Anonym

22.11.2014 kl.04:40

Er sykelig sjalu ovenfor kjæresten min! Er fullt klar over det, og vil ikke vere det. Utrolig slitsomt, og han fortjener det ikke. Blir sjalu bare han snakker med en jente, kan bli sjalu om jeg finner ut av at han har runka til og med.. Sliter med dårlig selvtillit, så han får ikke se på porno, da blir jeg helt knust, for da føler jeg meg ikke bra nok :( han vet det også, og jeg prøver å skjerpe meg! Men blir helt utslitt av tankene opp i hodet mitt, for de kan vere de eneste jeg fokuserer på en hel dag, hva han driver med. Jeg elsker han så sinnsykt, og håper det er oss to resten av livet, er bare så redd for at jeg skal ødelegge forholdet viss jeg ikke klarer å styre sjalusien min litt. Håper du kan slenge med et par gode tips jeg kanskje kan hjelpe meg litt, du er jo så flink å skrive, og å få folk til å tenke over ting! :)

Veldig glad i å lese bloggen din, er så enig i mye av de du skriver, og synes du virker som en veldig snill og hyggelig jente her på bloggen :)

Jente 19

Anonym

22.11.2014 kl.05:53

jente 22:

jeg sliter veldig med mat. har ikke et sunt forhold til mat i det hele tatt. Jeg har nesten ingen venner eller venninner. 3 venner jeg møter flere ganger i uken da. Bedre med få gode enn mang dårlige ?

har også problemer med å stole på han jeg holder på med. Han har sååå mange sosiale medier (face, snap, insta, email, spill, osv osv.) hvor han kan chatte med folk uten at jeg finner ut av det. Stoler liksom ikke på han helt :/ det er trist fordi jeg har hatt følelser for han i 1 år og 4 mnd..

Anonym

22.11.2014 kl.06:03

Jeg har hatt sex med flere mens jeg har vært sammen med min nåværende type enn jeg noengang har hatt da jeg var singel. Forrige helg lå jeg med en random skotte i hagen til en kompis klokka syv på mandags morgenen (nachspiel) og det grosser meg så ut at jeg må "riste" det av meg hver gang jeg tenker på det. Tør ikke engang fortelle det til psykologen min.

.

22.11.2014 kl.06:35

Jeg har blitt voldtatt to ganger. Den første var første året på vgs, andre gangen var i år. I september, av en jeg studerer med og ser hver dag jeg er på forelesning eller i seminar. Jeg har fått psykiske lidelser pga den første gangen, jeg sliter med posttraumatisk stesslidelse, angst og depresjoner. I det siste har det blitt mye verre. Tiden for eksamener er rett rundt hjørnet, men jeg klarer ikke lese. Alt jeg vil gjøre er å se filmer eller serier hvor handlingen er at de har det verre enn meg. Jeg er utslitt. Sur. Forbannet faktisk. Hvis jeg kunne, så hadde jeg kastrertde to drittsekkene. Men jeg håper at jeg klarer å legge det bak meg. Jeg har klart det en gang, så jeg skal klare det nå.

Anonym

22.11.2014 kl.06:54

Jeg sliter også med samvittigheten. Jeg har en klump inni meg som skriker ut på de rareste tider, og mine nærmeste ser at jeg har det vondt, men jeg kan ikke fortelle dem hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor. Men når du ser kjæresten din inn i øynene med tårer i dine egne, OG SER VEKK, før du sier "det har ingenting med deg og gjøre" - vet du at han ikke tror på deg. Jeg får dårlig samvittighet av å vite at jeg ikke gir han alt, og at han fortjener så mye bedre. Jeg vet ikke hvor fjortis dette høres ut, men jeg lever i midt 18. år, og mener hvert ord. Det verste opp i alt, er at jeg ikke stoler på han - selv om jeg ikke har grunn til det. HAN har i alle fall aldri gitt meg grunn til det. Fordi jeg vet at det har ingenting med han å gjøre, det er jeg som er problemet. Men som den feige jævelen jeg er, tørr jeg ikke fortelle han det. Og som den feige jævelen jeg alltid har vært, stenger jeg det inne og alt annet ute, og flytter meg mer bakover enn framover.

j

22.11.2014 kl.07:01

Vært rusfri i over 18 mnd, men livredd for å sprekke i fremtiden.

Anonym

22.11.2014 kl.07:48

Har vært forelsket i en gutt i flere år, tidligere følte han det samme, og selv etter å ha gått gjennom tidenes kjærlighetssorg etter at det tok slutt (for hans del) for et år siden klarte jeg ikke å riste følelsene av meg. Han har meg så sinnsykt rundt lillefingeren, (alt for å komme "nærmere" han) så sist gang vi var på fylla sammen var jeg ikke vanskelig å be da han ville ha meg til sengs... Har ikke sett noe til han siden og føler meg rett og slett utrolig dum, skitten og rett og slett brukt, og veldig tom på innsiden. Det er jævlig når noen man bryr seg om så mye plutselig later som du ikke finnes. Vondt, men godt å få det ut

Jente 18

Anonym

22.11.2014 kl.08:00

jeg hadde sex med eksen til søsteren min. flere ganger..

Anonym

22.11.2014 kl.08:03

jeg skulle ønske jeg hadde en spiseforstyrrelse. jeg skulle ønske at jeg klarte å kaste opp maten min. jeg skulle ønske noen legger merke til hvor jævlig jeg har det før alt går for langt og jeg plutselig en dag ikke finnes mer.

Anonym

22.11.2014 kl.08:07

Det er ingen hemmelighet, men bare veldig godt å få det ut.. Pappa'n min har missbrukt storesøsteren min og det er enda en rettsak forran oss, rett før julaften.. Jeg gruer meg helt sykt mye, og synes det er kjemperart å tenke på at enten så blir pappa sitt liv ødelagt, eller så blir søstra mi sitt liv ødelagt.. Det er imorgen 1 år siden jeg sist pratet med han, og det er kjempetungt. Men jeg er 15, og ingen av vennene mine forstår hvilket helvette dette faktisk er.

Anonym

22.11.2014 kl.08:30

Jeg er forelsket i min beste guttevenn. Og jeg skulle ønske jeg ikke var det. Han er forelsket i en annen, og når vi snakker om det/henne, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Dette har jeg aldri sagt til noen, ikke en gang meg selv.

Anonym

22.11.2014 kl.08:32

Jeg er pilleavhengig!

Det begynte med st jeg bare var nyskrerrig og nå sitter jeg her og prøver å mikse alt mulig rart

Anonym

22.11.2014 kl.08:32

Når jeg var tenåring slet jeg veldig med depresjon, angst selvskading og selvmordstanker. Jeg hadde omtrent ingen venner og var sikker på at jeg aldri kom til å få meg kjæreste. Jeg kranglet også med familien min hele tiden. Jeg var 18 før jeg fikk mitt første kyss. I dag er jeg 22, har verdens beste kjæreste, har er godt forhold til familien min og har det faktisk veldig bra. Jeg sliter fortsatt litt med selvtilliten, men til alle dere ungdommer som sliter, jeg kan love dere at alt blir bedre!

Anonym

22.11.2014 kl.08:49

Jeg føler meg for kul til å være med noen av vennene mine, men for ukul til å være med noen av de andre vennene mine. Har jeg for høye tanker om meg selv? For lave?

Og jeg har angst. Panikkanfall også, og det er skremmende. Vanligvis blir det bedre om høsten og vinterwn, men ikke i år. Er det fordi jeg har for mye å tenke på?

K

22.11.2014 kl.08:53

Livet mitt har aldri vært spesielt enkelt. Mamma og pappa har vært tøffe i oppdragelsen, og gjorde jeg noe galt, så slo de meg. Når jeg var rundt 10 år, så startet jeg å bli utsatt for seksuelle overgrep av en nær person, dette skjedde frem til jeg var 15. Er i dag er det 4 år siden var sist gang jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg sliter i dag med selvmordstanker, selvskading, sosial angst og skolen går til helvete. Jeg har gått til psykolog i 4 år, allikavel føler jeg det hjelper lite

Anonym

22.11.2014 kl.08:59

Jeg er sex avhengig

Anonym

22.11.2014 kl.09:14

Jeg har vanskelig for å fortelle det , men jeg spyr hver gang jeg har mensen😁

pia

22.11.2014 kl.09:26

Lovely pic!

Anonym

22.11.2014 kl.09:26

Min største hemmelighet er nokk at jeg er forelsket i min aller beste venn, men han elsker noen andre. Vi har kjent hverandre i 1 og et halvt år nå, og jeg tror aldri jeg har elsket noen på samme måte som jeg elsker han, og i dag gjør det så vondt fordi jeg tror aldri det kommer til å gå over. Vi snakker sammen om absolutt alt, og det gjør så vondt hver gang han snakker om hun andre. Jeg burde ikke være forelsket i han, men hver gang vi er sammen føler jeg at jeg er på dop, det er helt sykt.

Anonym

22.11.2014 kl.09:34

Jeg er redd for å ende opp alene. Livredd. Og kanskje det er det som blir den egentlige hemmeligheten. At jeg er så redd for å ende opp alene. Og samtidig gjør jeg så lite for å endre på det. Jeg er 21. Jeg er jomfru (noe jeg forøvrig ikke liker å snakke høyt om-jeg synes det er flaut), jeg har aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Jeg har vært forelsket, jeg har hatt «bailere», men hver gang jeg synes å komme nær noen, dytter jeg dem vekk. Jeg begynner å overtenke. Jeg analyserer opp og ned og i mente- hva vil familie og venner si, hvordan blir en mulig framtid? Og plutselig ser jeg alt det negative- og overdrevent også- og betattheten forsvinner så fort som den kom. Kanskje fordi jeg trenger en unnskyldning i tilfelle ting ikke går så bra. Føre var. Det føles håpløst noen ganger. Og om ikke det var nok, er jeg så dårlig på å merke om andre liker meg- jeg finner som oftest ut av det når det er for seint. Og jeg tør nesten ikke å slippe løst hjerte mitt og falle for noen som jeg ikke vet på forhånd liker meg, jeg er redd for å bli sårhet, eller tør ikke å «opphøye» meg selv nok til å tørre å tro at noen andre kan like meg på samme måte, for «hvem er vel jeg til å elske denne personen». Akkurat som om min egen selvverd er basert på andre menneskers tanker om meg. Jeg trenger bekreftelse på at andre liker meg, for å tro det selv. Og på samme tid setter jeg i mitt eget hode urealistiske høye krav til denne andre personen- for hvis ikke nedverdiger jeg vel meg selv? Det blir en absurd blanding av for lave tanker om meg selv og for høye, og de lar seg ikke blande. Jeg finner ingen middelgrunn. Og på samme tid er jeg smertefullt klar over alt dette. Jeg vet at vi alle er mennesker hver og en, og at en sjeldent tenker så dårlig om andre som en kan finne på å tenke om seg selv. Men selv om en er klar over det, forandrer det ikke mye. En fortsetter å gjøre det samme. Det er som brent inn i hjernebarken. Jeg bare håper jeg en gang kan gi litt slipp. ?If you look for perfection, you'll never be content.?

Anonym

22.11.2014 kl.09:34

Min beste guttevenn har vært forelsket i meg de siste månedene nå, men jeg avviste han og fortalte han at jeg ikke føler det samme. Sannheten er at jeg faktisk liker han, men jeg er redd for blant annet å ødelegge vennskapet vårt. Vet egentlig ikke helt hva som er problemt mitt når det kommer til den gutten. Han får meg til å føle meg så bra og fantastisk.. Men samtidig så slem og egoistisk. Akkurat nå er jeg så fortapt i følelsene mine at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre eller føle. Dette er første jeg jeg innrømmer dette til meg selv, hah.

Anonym....

22.11.2014 kl.09:42

Min hemmelighet. Jeg er kjemperedd får å være alene hjemme i en alder av 19. hver gang kjæresten min drar bort en dag eller mere så blir jeg fysisk dårlig. Jeg kaster aldri opp, men jeg går å har sånn kvalmefølse lenge. Noen ganger sliter jeg veldig med å sove.

Anonym

22.11.2014 kl.09:43

Jeg er alltid veldig åpen om sexlivet mitt og slike ting, men det er for å unngå å måtte snakke om det som virkelig betyr noe.. Jeg tør aldri å fortelle at jeg føler meg ensom, eller at jeg ikke har det så bra med meg selv. Jeg har mange venner, men samtidig så føler jeg meg så ensom, fordi alle disse vennene har alltid en annen venn som er mye bedre enn meg. Flere og flere går, jeg var "bestevenn" med ei i ett år, plutselig stoppet hun bare helt å snakke med meg, hver gang jeg spurte hva som var galt fant hun på unnskyldninger. Føler nesten folk bare er venn med meg fordi de synes synd på meg, de har alltid en bedre venn jeg vet de mye heller ville vært med isteden for meg.. Blir alltid ekstra ensom og deppa på vinterstiden..

Anonym

22.11.2014 kl.09:47

Kjæresten drakk seg full dagen før dattera vår sin første bursdag

Anonym

22.11.2014 kl.09:51

21 år, aldri vært i et forhold, aldri hatt sex. og er flau over det.. noe jeg ikke burde være, men vi mennesker er jo så rare..

Anonym

22.11.2014 kl.09:51

I fjord drepte jeg en liten jente. Jeg har ikkje dårlig samvittighet. Jeg er en morder. Ingen vet om det.

Jente, 18

22.11.2014 kl.09:53

min hemmelighet er at jeg egentlig er en veldig ondsinnet person. jeg har alt for lett for å såre noen,manipulere og gå bak deres rygg dersom det er til mitt eget beste.

faren min var en voldelig alkoholiker og psykopat og jeg føler jeg er på vei til å bli det samme.

jeg bryr meg ikke om noen andre enn meg selv, unntatt dyr. Dyr er det eneste jeg har respekt for.

Sliter veldig med dette fordi jeg hater at jeg er en så kald person, og skulle ønske jeg kunne bli et bedre menneske

Anonym

22.11.2014 kl.10:09

Min største hemmelighet er at før helga mistet jeg bestevenninna mi, altså hun er ikke dø, hun bare sa " jeg vil ikke ødelegge fremtida mi med å være DIN venn. Å æ sa greit, æ brydde meg særlig ikke, men d er hemmeligheten, jeg bryr meg å er kjempe lei meg for at min bestevenn som jeg stolte 110% på, ikke vil være bestevennen min lengre... Vet at det ikke høres ut som et "stort " problem men æ syns at den hemmeligheten veier flere tonn...

Anonym

22.11.2014 kl.10:12

Siden jeg var 15-16 år har jeg slitt veldig fysisk. Nå er jeg akkurat blitt 20. Det er vel helst de to siste årene det har blitt verre. Jeg har hele tiden gått til psykolog noe jeg ikke føler hjelper. Jeg lider av depresjon, angst, selvmordstanker, dårlig selvtillit og selvskading. Jeg har et utrolig stort hat til meg selv og går konstant med en stor smerte innvending. Jeg har dårlig samvittighet overfor alle jeg har pusha vekk. Jeg har nesten pushet vekk alle vennene mine siden jeg finner det mer interessant å stirre i en vegg enn å være med dem. Ingen av dem vet hva jeg sliter med, men følte aldri vi var nærme nok til at jeg kunne fortelle det, og jeg ville heller ikke fortelle det siden jeg var redd for reaksjonen deres. jeg har nesten mistet alle vennene mine nå pga det. Jeg har dårlig samvittighet overfor familien min, for jeg regner ikke med dette er lett for de heller. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har klemt noen av dem ordentlig på flere år, pga jeg liker ikke lenger å ha andre nær eller at de tar på meg.

Alt jeg har hørt i alle disse årene er at ting blir bedre. Vel nå har det gått 4 år og alt har blitt verre. Jeg er redd for at jeg aldri skal få barn og bli gift siden jeg takler jo ikke engang at familien tar på meg, hvordan skal da en ukjent person? Og hvem vil være sammen med ei med masse arr.

Jeg er redd for at jeg aldri skal bli bedre og at det er slik resten av livet mitt skal være, noe jeg ikke kommer til å takle.

Puuhh! Takk for at du skrev dette innlegget sophie elise!! :)

Haha må nesten bare fortelle noe, føler meg nesten litt stolt.

Jeg kan innrømme at jeg er ikke en som kommenterer så mye på bloggen din, bare av og til, men jeg leser alt. Men i allefall så i går så så jeg ei som hadde skrevet et innlegg om deg etter det intervjuet ditt. Hun hadde bare skrevet dritt og jeg følte det var på sin plass og sette henne og de andre som holdt med henne i kommentar feltet på plass. Skrev stort sett om at det de holdt på med var mobbing , om at de voksne er forbilder for barn osv. Et ganske langt innlegg. Til slutt fikk det så mange likes at hun slettet innlegget!! Hahha mission complete!! du fortjener virkelig ikke all den hetsen. Stå på du er ei sterk jente og et utrolig godt forbilde <3

....

22.11.2014 kl.10:16

Jeg har forferdelig dårlig selvtillit, alle - blant annet du - er så perfekte hele tiden, alle veier lite og trener hele tiden,alle får gode karakterer. Alle untatt meg.

Rebecca, 18 år

22.11.2014 kl.10:16

Har lest igjennom mange av kommentarene og mange av de er skikkelig fine men samtidig triste å lese. Har noen hemmeligheter selv som jeg føler bare tar overhånd over livet mitt. Det at du, Sophie Elise, skriver et sånt innlegg viser at du bryr deg om leserne dine. Det finnes nesten ingenting bedre enn å fortelle en hemmelighet man har holdt inne for lenge. Det kan ta på, det å ha noe som ingen andre vet, og som du føler ikke kan si til noen. I min situasjon så har jeg ingen å snakke med, jeg har venner og bestevenn, men jeg føler ikke at noen av de er noen jeg kan snakke med. Og det er tungt. Alt man trenger i livet er i hvert fall én person å snakke med alt om, alt.

Er ganske lik deg der, Sophie. Har såå dårlig samvittighet for familien min når jeg ser tilbake på alt de har gjort for meg, sier takk og alt det der, men føler aldri det er nok. Føler jeg har krevd så mye av foreldrene mine og ikke gitt nok tilbake, at jeg er verdens mest urettferdige og teiteste storesøster for lillebroren og lillesøsteren min, at jeg ikke besøker besteforeldrene mine nok og at de kan forsvinne når som helst. Det er noe av det verste.

Sliter også med andre ting som depresjoner, miste venner, selvtillit, skolearbeid osv, men det er noe helt annet som jeg ikke går inn på nå. Det er ingenting som gjør mer vondt enn å tenke på at jeg ikke har verdsatt familien min nok og at jeg ikke har vært takknemlig nok for å ha en familie slik som jeg har. Verdsett familien deres mens dere ennå har en, det finnes INGENTING viktigere enn familie, om så om du har en stor familie eller liten familie eller bare en bror. Familie er familie uansett, og jeg er glad for den jeg har fått. Elsker dem av hele mitt hjerte.

Anonym

22.11.2014 kl.10:16

jeg har 63 arr på kroppen. jeg har de fleste på leggene og jeg har ett stort ett på venstre arm. jeg misunner alle med vakker hud og som kan bruke tskjorte og shorts uten å være redd for å vise noe. jeg hater meg selv for at jeg gjorde det, og jeg kommer aldri til å like kroppen min

m

22.11.2014 kl.10:23

Gud så nydelig det du skrev om familie, og jeg må si at jeg kjenner meg skremmende mye igjen. Uansett, min hemmeligheter at jeg har en spiseforstyrrelse. Har aldri fortalt det til noen, og har hatt det i fem år nå siden 7.Klassen. Det føles som en slags skam, ja at det er skammelig å ikke klare å ha et ordentlig forhold til mat. Skal jo være "stor og sterk".Folk dør jo av underernæring hver dag, og noen plasser gjør de allt for å få mat på bordet. Eller de har vell kanskje ikke bord. Jeg skammer meg for at jeg stenger ute vennene mine, for at jeg vet visst jeg kommer på besøk vil de tilby meg mat "jo komm igjen, bli til middag", " kom så

Drar vi å kjøre godteri, brus og ser på film". Noe som er så koselig, men som jeg kommer til å få så dårlig samvittighet av å spise at jeg kommer til å tenke på idet i flere uker. Og vist jeg sier neitalkk lurer de på hva som er galt. Jeg føler at jeg kveles av meg selv. At mat nå betyr mere enn vennene mine. Jeg hater at jeg akkurat nå ligger å funderer på hvordan jeg skal unngå frokost , siden det er helg og foreldrene mine hjemme. Jeg hater at jeg er gutt. " Hva vill du ha til frokost gulle mitt" , " Nei ikke så mye, skal bare gå i hagen og henge meg"

Anonym

22.11.2014 kl.10:26

Broren min hadde sex med meg når jeg gikk i 7 klasse

Anonym

22.11.2014 kl.10:29

en gang hørte jeg mine aller beste venner stå og baksnakke meg og jeg klarer ikke og si det til noen...... De sa så mange stygge ting om meg.

Annonym

22.11.2014 kl.10:29

For noen måneder siden flyttet jeg fra Norge. Jeg trodde det skulle bli gøy og at jeg skulle få mange nye venner og lære meg språket godt. Men så startet jeg på en skole og jeg likte den ikke jeg gikk der i 4 uker før jeg byttet til en annen, men her om dagen sa en gutt i klassen min at han ville gå på den skolen og jeg fikk en kjempe stor klump i magen! Hver gang jeg tenker på den skolen får jeg en kjemp stor klump og dårlig følelse i magen! :( etter å ha flytta er jeg blitt veldig usikker, jeg er ikke lenger den morsomme, høylytte jenta som hadde bra selvtillit. Jeg er blitt stille, usikker og tørr ikke en gang å rekke opp hånda i klasserommet. Jeg er blitt den personen jeg var før og den personen jeg aldri ville bli! :( Jeg har forandret meg så mye på bare 3 måneder.

svak jente

22.11.2014 kl.10:48

Tidligere i høst banket kjæresten min opp en fyr. Jeg mener ikke bare et slag, jeg mener kastet i bakken og slo så han skrek. Offeret var en drittsekk, og det var overaskende mange som støttet det kjæresten min hadde gjort. Innkludert meg. Det er en hemmelighet. Jeg er faktisk GLAD for at han banket den jævelen... Jeg innså jo også at det var feil, men jeg elsket han ikke noe mindre for det. Vi hadde vært sammen i over et år, og det nærmet seg høstferie. I høstferien var jeg med en venninne til kvitfjell, og da skjedde det noe jeg aldri trodde han ville gjøre. Han var utro mot meg med en X-venninne... Jeg var så lei meg!! Han hadde ikke sex med henne, men den følelsen av svik var så stor at alt bare raste rundt meg. Jeg later som at det gikk greit, og sa at han var på "prøveperiode" gjorde han noe mer nå, var det over. Han sa selvfølgelig at han elsket meg, og at han aldri ble å gjøre det igjen.. Noe som viste seg å være lite sant. To uker senere drakk han seg full, og en annen kompis ville gjerne få den jenta dit (hun var ganske enkel, kan man si) det samme skjedde igjen, bare at denne gangen fikk alle på hele skolen vite om det. Han kom til meg midt på natten etter å ha gjort det, og jeg var så forbanna på han at jeg slo han. Men en måned senere, endte jeg opp med å bli sammen med han igjen. Og jeg er seriøst FLAU over meg selv. Men jeg elsker han.. Sånn er det bare😔 det er nå 2 mnd siden vi ble sammen igjen, og det virker som om han elsker meg mer enn noen sinne. Han har ikke gjort noe enda, men jeg stoler ikke på han enda

anonym

22.11.2014 kl.10:49

jeg har slitt med selvskading, angst og depresjon i omtrent et år nå og ingen vet om det.

Anonym

22.11.2014 kl.10:51

Min største hemmelighet som jeg skjuler for de fleste er at jeg er avhengig av å skade meg selv hver dag for å bli kvitt selvmordstanker, jeg har ikke gått en dag uten å skade meg selv på flere uker og jeg gruer meg til dager jeg ikke vet om jeg får skadet meg eller ikke.

Anonym

22.11.2014 kl.10:53

Jeg har gått til psykolog i et halvt år nå og fått diagnosen phykogen overspising, som er en type spiseforstyrrelse. Jeg har ikke fortalt dette til noen.. Jeg er så redd for at familien og venner skal se anderledes på meg og ikke forstå hvor jævlig dette er.

Anonym

22.11.2014 kl.10:55

Dette er en stor hemmelighet jeg ikke har fortalt til bestevenninden min en gang, og jeg forteller jo henne ALT. Jeg har gjort noe som jeg angrer en del på, en god venn av meg holdt på med en gutt, og jeg likte han også litt. men det var ikke hun klar over. men hun hadde ikke sagt til meg at de holdt på, elr at hun likte han, så da tenkte jo keg at han var (ledig) han spurte meg om han kunne komme på besøk, han kom på besøk, så begynte han å beføle meg på låret, og keg lot jo han gjøre det, sia jeg var forelska i han. og etterhvert så hadde vi sex. og jeg har SÅÅ dårlig samvittighet, for dagen etter, kom venninden min og sa "jeg liker han, tror vi holder på) da ble jeg så lei meg. men det værste er at jeg holder det inne for henne. jeg har så lyst å snakke med hun å ordne opp. men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å klare det.... er så glad i henne! tenk at jeg faktisk gjor det imot henne.

Anonym

22.11.2014 kl.10:58

Jeg har et "forhold" med sjefen, som også skal gifte seg om et halv år. Det knuser hjertet mitt.

Anonym

22.11.2014 kl.10:59

mamma og pappa spør alltid "går det bra" eller "hvordan har du det?", jeg svarer alltid "bra".. mamma kan da spørre "hvordan har du det egentlig?", selv da kan jeg ikke svare ærlig. For jeg vet ikke selv hva som ikke går bra. alt? livet? meg? føler jeg har så mange problemer som ikke er store nok til at jeg kan fortelle noen hvordan jeg føler meg og har følt meg i flere år nå. jeg vet ikke engang, jeg vet bare at det ikke går bra.

Det er mange ganger jeg har vært nært ved å fortelle vennene mine at jeg sliter, men tror de ikke vil ta meg seriøs. De vil tenke at jeg bare 'hermer' etter ei av venninnene mine som er deprimert. Jeg har aldri vært flink til å snakke om følelsene mine, og de gangene jeg har sakt noe om de egentlige følelsene mine, har jeg følt meg som dritt etterpå. Hvis jeg forteller den deprimerte venninnen min hvordan jeg har hatt det, og hvor lenge, vil hun tro det er hun som har påvirket meg (som det på en måte har vært, men det er absolutt ikke hele historien) vil hun klandre seg selv og jeg vil ikke gjøre ting vanskeligere for henne.

Føler også at jeg har vært en jævlig datter som bare har vært sur og utakknemlig, når mamma og pappa bare har villet det beste for meg og er glad i meg. Jeg er glad i dem også, men klarer ikke si det engang. Jeg klarer ikke at noen kommer for nært. Det gjør meg trist at jeg ikke kan snakke med familien om sånne ting engang.

Anonym

22.11.2014 kl.10:59

Min aller største hemmelighet (og frykt) er at jeg har et virus som kalles HPV. Dette viruset er lagret i kroppen over såpass lang tid (har hørt det kan ligge i kroppen i opp til et og et halvt år, selv har jeg hatt det i 7-8mnd), og det forsvinner etterhvert av seg selv. De som vet hva HPV er vet godt hva jeg snakker om, for dette er nemlig kjønnsvorter ( :((((( ). Syns det er sykt flaut bare å skrive det her, men er jo ingen som vet hvem jeg er heldigvis..

Jeg og typen har vært sammen i 4mnd, og han oppdaget det først noen uker etter at vi ble sammen, da viruset herjet på sitt verste. Jeg turte ikke å fortelle han det, for jeg trodde han hadde merket det for lenge siden og at han ikke egentlig brydde seg, siden vi brukte jo kondomer. Denne kjønnssykdommen har nesten tatt knekken på meg flere ganger, bare undersøkelser, behandlinger og alt har gjort meg deprimert og jeg har tapt en del selvtillit.

Heldigvis har jeg verdens fineste og beste kjæreste, for en dag ville han brått ikke bruke kondom mens vi hadde sex. Jeg spurte om han visste konsekvensene av det, og han sa at det spiller ingen rolle, siden det bare er vi som skal være sammen uansett. <3 glad er jeg for at jeg kan stole på han.

"Den jenten"

22.11.2014 kl.11:02

Min største hemmelighet er at eg sliter veldig med selvtilliten min. Eg føler at eg er den personen som alltid er "i veien", at eg bare er en plage, at eg er den personen i gjengen som ingen egentlig vil være med. Føler meg ganske så usynlig. Føler alt er min feil..

På barneskolen var eg den største taperen i klassen. Hadde 1(av og til 2) venner. Alle sier jo at det er bedre med få, ekte venner, enn mange falske, og det er jo sant, men poenget mitt var at det er faktisk ganske så ensomt å bare ha 1-2 venner, de dagene de var syk f.eks. hadde eg ingen.. Det blei litt bedre på ungdomsskolen, helt til eg og en venninne fra barneskolen begynnte å krangle. Hun spredde mange falske rykter om meg, og alle trodde selvfølgelig på det hun sa. Eg mast alle. Så igjennom hele ungdomsskolen også, var eg stemplet som "taper". Videregående, der følgte alle de samme folkene med, så det blei ikke noe bedre der..

Anonym

22.11.2014 kl.11:04

Mens jeg drev på med min nåværende kjæreste, hadde jeg sex med en annen gutt. Jeg har ikke turt å si det til han for jeg er redd han skal hate meg.

Anonym

22.11.2014 kl.11:05

Jeg lever med frykt hver dag, om at jeg skal miste de rundt meg. Mange jeg kjenner har plutselig dødd eller fått sykdommer. Ingen i familien har egt dødd så lenge jeg har levd.

I tilegg er jeg livredd for at jeg er lesbisk eller bifil. Vis jeg var det, hadde jeg ikke hatt noen å si det til. Pappa er veldig nedlatende til homofile eller lesbiske, så vis jeg skulle funni ut at jeg liker jenter, er jeg redd for å bli fryst ut av familien..

Jeg er bare 13 år men jeg har prøvd selvskading. Jeg har det ikke bra, og har depresjoner. Søsteren min går på antidepresiva(?), og familien bare ramler sammen.

Veldig fint det du gjør Sophie! Setter uendelig stort pris på det

...

22.11.2014 kl.11:11

Jeg har alltid vært en glad å sprudlende jente p elsket å være med venner. Så for 3 årsiden mast eg mine 3 bestevenninner da de snudde ryggen til meg pga de fikk seg type og de likte ikke meg. Begynnte å slenge dritt om meg på facebook å til alle ble ganske såret pga hun ene har alltid vært en søster for meg hun hadde det vanskelig hjemme. Så hon var mye hos meg var med på mange helge turer og ferier. Så vi sto nært delte masse med henne som da kom offentlig på facebook hadde aldri trodd at en så god venn kom til å svikte meg. Men etter dette begynnte eg å henge med feile folk en veninne av meg som kunn hadde venner i 30 årsalderen eg var 17 da. Hang med de å drakk med de en gang begynnte eg å hallisinere og hjertet pompet og følte meg helt på bææret! Eg var med ky n hun å søsteren hennes på 30 søsteren holdt på med GHB og noe piller så de må ha puttet noe opp i mitt glass så eg gikk hjem var helt ute å livredd pga eg har hjertefeil. Trodde eg skulle dø. Så jævlig var det. Men etter det kuttet eg all kontakt med de å henne. Også ettrr eg mast de 3 besteveninnene mine og de hadde sakt mye dritt om meg til andre. Så ble eg stille satt mye alene til eg begynnte å henge med min bror å gjengen hans det e det beste som har kjedd med meg i hele mitt liv jeg fikk en kjæreste å vi har vært sammen i 2år å 7 månder nå. Men hemmeligheten min er at eg har ennå litt panikk å opne meg for andre problemer med å snakke med fremmede av å til e det så gale at eg får nesten panikk av å gå på butikken så kjæresten må løpe inn for meg. Har virkelig lyst å være gamle sprudlende meg men klarer det kunn når eg drikker. Før trudde folk at eg hadde drukke pga eg var så glad å sprudlene. Men nå drikker eg vær dag så å si ikke så mye men pleier ikke å gjøre det om vi ska noe f.eks handle. Vet ikke helt hva jeg er redd for. Jeg vill snakke med andre om at eg har d sånn men eg skjuler det! Kansje eg har sosial angst?

Anonym

22.11.2014 kl.11:11

Jeg holder på med en gutt på min egen alder akkurat nå. Han er kjempesnilt mot meg og veldig søt, men innerst inne har jeg alltid hatt den sykeste forelskelsen på en gutt som er fire år eldre enn meg. I all hemmelighet har vi hatt vår egen lille greie, vi ringer hverandre i fylla, sender melding til hverandre av og til på hverdagene om vi har det fint, og jeg har hatt sex med han tre ganger. Dette holdt på lenge før jeg har begynt å holde på med min nåværende gutt. Desverre er det sånn at i min by kan jeg ikke "gå ut og vise hvem jeg er" ved å stå frem foran alle pg vise hvem jeg virkelig liker ettersom han har sine historier bak seg. Samtidig prøver jeg å fortelle mine nærmeste venner, at han behandler meg som en prinsesse.

Jeg føler at den eneste grunnen til at jeg holder på med han jeg holder på med nå, er å "ta vare på fasaden" min. Folk må tro at jeg har det perfekt, noe jeg definitivt ikke har ettersom min store kjærlighet egentlig er et steinkast unna.

oioioi

22.11.2014 kl.11:20

Mine hemmeligheter akkurat nå er kanskje ikke så drøye som mange av de over her^, men det hadde vært litt gøy å dele dem anonymt:)

Jeg sier aldri de dypeste hemmelighetene fordi jeg liker å lure andre for å tro at jeg er den uskyldige skjønne jenta, når det kanskje er motsatt:)

Jeg har kuttet meg da jeg var liten, er 6 små arr som egentlig ikke syns så godt, men jeg gjorde altså dette fordi jeg ville, jeg var ikke deprimert eller ensom, jeg ville rett å slett bare prøve.

Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år, dette var noe av det gøyeste jeg opplevde da, jeg eelsket å drikke å få så mye oppmerksomhet fra gutter, min jomfrudom forsvant da jeg var 15. I løpet av 2 år og noen måneder har jeg hatt sex med 22 gutter. Jeg har også drukket hver helg i et halvt år nå, noe som er veldig slitsomt.

I klassen min er jeg den eneste jenta så jeg får mye oppmerksomhet fra gutta, de tror også at jeg er en uskyldig jente som kun drikker i helgene, men sannheten er at jeg liker å røyke hasj noen ganger i uka, venninnene mine vet ingenting, det er det spesielle, hehe

I helga var jeg på en fest der det var strippere til stede. Jeg og en venninne var med disse to kjekke stripperne på hotellrommet deres, daamn sier jeg bare. De hadde privatstrippeshow foran oss, så hadde hun sex med han ene og jeg sex med han andre i samme rom, det var første gang jeg har sprutet, så godt var det. Etterpå strødde han masse kokain på musa mi og på magen, så begynte han å sniffe det opp å sleike det opp, dette var dritskummelt men samtidig var det bare deilig å tenke ''gi fan''. Jeg prøvde ikke selv, noe som jeg ville akkurat der og da, men ombestemte meg heldigvis.

Men jeg har det godt! I fjor var jeg flinkest i klassen, kom meg inn på en linje der de krever 5 i snitt, god kontakt med begge foreldrene mine og søstrene mine, jeg er svært selvstendig og gjør det meste selv. Så om dagen lever jeg som en uskyldig jente som er flinkest i klassen, men om natten er jeg et villdyr(?) haha

Anonym

22.11.2014 kl.11:21

For et halvt år siden snakka læreren min med meg og spurte om jeg ville begynne å gå til en psykolog. At det kunne hjelpe å snakke ut om ting. Nå angrer jeg litt på at jeg sa nei. Om jeg hadde dratt dit og bare sakt jeg skulle til tannlegen eller legen hadde det vært ok. Men tror ikke jeg ville klart å lygd sånn til vennene mine. De ville jo lurt på hvorfor jeg drar til psykolog og det vil jeg ikke si. Fordi jeg hadde jævlig stygg hud som ødela selvbildet mitt fullstendig. Selv om jeg prøvde alt for å få det bort, sminka over, men det syntes jo fordeom. Jeg vil alltid føle meg som det stygge trollet, uansett om jeg faktisk ser ok ut nå. Jeg har ett sånn tomrom inni meg, som jeg lenge har prøvd å fylt opp. Jeg begynte å overspise. En periode kastet jeg opp fordi jeg merka at jeg la på meg. Jeg gjorde det ikke lenge. Prøvde heller å spise mindre og noen ganger ikke i det hele tatt. Men det er jo ikke så lett? Avhengig av sukker og trangen til å spise til du blir kvalm.. Jeg hatet at jeg var så høy på barneskolen, jeg var høyere enn alle guttene, høyere enn han jeg likte, det gjorde meg enda mer sjenert. Kroppen min var jo så stor i forhold til guttene? Jeg kom tidlig i puberteten.. På ungdomsskolen slet jeg veldig med hvor forferdelig huden min så ut. Jeg hadde så lyst til å ta laseroperasjon, slik at nye kviser aldri kunne komme opp mer, slik at jeg ble kvitt jævelskapen for godt. Nå tenker jeg at jeg skulle gjort det, for da ville livet mitt vært ok og jeg ville følt meg mye bedre. Samtidig er jeg glad jeg ikke gjorde det, det har lært meg mye. Ingen forstår hvordan noe er før de selv har gått igjennom det.

Anonym

22.11.2014 kl.11:23

Kan du blogge om hva du spiser også? Siden du er vegis ? Spiser du mye smågodt? Du hvet at det er laget av dyre fett ? (Gelatin).

Anonym

22.11.2014 kl.11:23

For ca. et år siden holdt jeg på med en gutt som var 3 år eldre. Han var/er jeg veldig forelsket i og han fikk meg til å føle meg verdig! Jeg likte det og han koste med meg på en deilig og koselig måte, ikke på en måte som sa: jeg vil ha sex!

Men nå går det ikke like bra, han flørter med en annen jente og jenta han flørter med er skikkelig oppmerksomhetsyk. Hun flørter med ALLE gutter for å bli best likt osv. Men nå er jeg og han gutten bare venner, men jeg skal være ærlig og si at det gjør vondt. Han kysset meg med kjærlighet og han tok på meg mykt! Hvorfor får jeg ingen gutter jeg liker? Som virkelig får meg til å føle meg spessielt?

p

22.11.2014 kl.11:23

Jeg sliter fortsatt med kjærlighetssorg etter bruddet med min første kjæreste, nesten 4 år siden det skjedde. Jeg har nå samboer og hus og vært sammen med han i 3 år. Men likevel tenker jeg fælt mye på eksen. Vi har nesten ikke kontakt lengre. Han var min alle beste venn. Vi ble sammen da vi var 14 og det ble slutt da vi var 17.

Dette er det INGEN som vet..

har det supert med min nåværende kjæreste men likevel kommer ikke eksen ut av tankene.

jeg sliter og med dårlig selvtillit og det er det heller ingen som vet. Jeg er ikke personen som snakker om følelser. Ikke med hvem som helst hvertfall. Føler jeg er den i vennegjengen som alle andre kommer til for å prate. Den som alltid lytter og er psykologen i gjengen.

Godt å skrive det en plass..

Anonym

22.11.2014 kl.11:33

er 20 år å enda jomfru.

Anonym

22.11.2014 kl.11:33

Jeg føler ett stort press på å bli perfekt. Føler at jeg ikke kan gråte eller være overglad offentlig. at det er mange som ser opp til meg. at de feilene jeg gjør må ikke gjentass. jeg føler hele tiden jeg må komme med noe nytt. som eksempel tattoovering. har det vært stille må jeg komme med noe som sjokkerer. etter foreldrene mine bestemte seg å gå fra hverandre vil jeg forandre mer med meg selv. jeg vil bli mer latinsk. få ett dobbel fornavn. neseoperasjon. alt. jeg vil starte helt på nytt. bli endel av gjengen. så nå jobber jeg rumpa av meg for å komme inn på en privatskole bare for å komme meg vekk fra dette... jeg er så sliten av å være skolens perfekte lille pappajente. jenta som alltid sjokkerer og vet alt om alt og alle...

Anonym

22.11.2014 kl.11:41

Sliter med å komme meg på skolen om morgenen fordi jeg har dårlig selvtillit. Har mange venner og jeg smiler til alle når jeg er på skolen, men med en gang jeg kommer hjem vil jeg bare sove. Å shoppe er noe av det verste jeg vet, fordi ingenting ser bra ut på meg og jeg føler meg feit i alt. Og å møte nye mennesker er noe av det vanskeligste jeg vet fordi jeg føler at ingen vil snakke med meg eller bli venn med meg fordi jeg er stygg. Jeg tåler ikke øyekontakt. Ingen vet om dette og jeg føler meg så alene, men jeg føler at ingen hadde forsått meg om jeg sa noe

......

22.11.2014 kl.11:41

Søsteren min bestilte en flybillett til Bergen for å møte broren min, og hun unnlot å fortelle meg det. Ble kjempe nedfor, men jeg forstod hvorfor. De ville ikke være sammen med meg fordi jeg er døv. De gidder ikke ta hensyn til meg, selv om jeg har lært meg deres språk, jævla norskspråk.. Jeg har fått innoperert implantat bare for å tilpasse meg hørende mennesker. Jeg kan høre bra, takket være implantatet.

Men dette er takken jeg får. At de ikke gidder å ta hensyn til meg, å snakke tydelig til meg. Men jeg er som om jeg ikke eksisterer.

Jeg vet ikke om jeg klarer å forberede meg på et liv i sosial utestengelse. Dette kommer jeg til å oppleve mange ganger i livet. Å bli utenfor, å bli ensom, og så videre bare fordi jeg er døv. Det er ikke min feil at jeg er døv, men sånn er menneskene i dette samfunnet. Kalde, egoistiske etc. Jeg skulle ønske vi var snille med hverandre og åpne som i utlandet feks.

Pjuu, fikk ut dette nå. Takk, Sophie!

Det er helt jævlig å være funksjonshemmet i dette samfunnet.

Jeg er glad når jeg er med døve venner, for da er vi like og har et sterkt bånd.

Jeg føler meg ofte som en belastning, og det er bedre om jeg forsvinner ut av samfunnet. Samfunnet vil jo bare ha sorteringssamfunn. Alle perfekte, og har fem sanser i orden etc..

Det er ikke rom for annerledes folk, de blir skvist ut av samfunnet.

Så kald er samfunnet. </3

Anonym

22.11.2014 kl.11:42

Jeg sliter med depresjon men tør ikke å fortelle det til noen. Jeg har slitt med det siden bestemoren min døde, hun betydde så mye for meg. Skulle ønske jeg kunne bli frisk..

Anonym

22.11.2014 kl.11:44

Jeg sliter av trikotillomani - hårnapping - noe som snart resulterer i at jeg får måne i en alder av 20. Det er en veldig tabu form for PTSD, så kan ikke snakke med noen om det uten at de ler. Det er ganske lite kult når man alltid må gå med hestehale for at ingen skal se det

Vanja

22.11.2014 kl.11:52

Jeg begynner å få tilbake spiseforstyrrelsen min fordi jeg vil slanke meg for typen. jeg føler meg ikke bra nok. jeg klarer ikke å gå et minutt uten å tenke på hva jeg kan spise, og hvor mye jeg burde få i meg. jeg har fått tilbake angsten og jeg sliter som faan med å ikke ta selvmord.

Anonym

22.11.2014 kl.11:55

Min største hemmelighet er at jeg ser spøkelser. Jeg både hører, føler og ser, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Utrolig slitsomt, skummelt og det tar mye av energien min. Har vært hos en synsk dame som fortalte meg at hun skjønnte godt hvorfor jeg er så sliten og utmattet, og våkner mange ganger hver eneste natt. Det er fordi det faktisk er sant. De er rundt meg hele tiden. Jente 20

Anonym

22.11.2014 kl.11:55

Bestefaren min har bare 6 måneder igjen.. Sliter mye rundt det

Anonym

22.11.2014 kl.11:57

Jeg har fire, ganske store hemmeligheter; jeg ble seksuelt misbrukt av min far, og dette er det kun familie, nære venner og kjæresten min som vet.

Jeg ble voldatt for tre år siden, og igjen er dette noe kun familie, nære venner og kjæresten min som vet.

Jeg har tatt abort fire ganger, på like mange år. Har hatt store problemer med å finne sikker prevensjon, og endte med abort pga sterke depresjoner og økonomiske problemer. Dette er det bare meg og kjæresten som vet.

Jeg stjal engang 1000 kroner fra kassa på jobb. Dette er det kun jeg som vet. Blir fysisk dårlig hver gang jeg tenker på det...

Anonym

22.11.2014 kl.12:01

Ex-kjæresten min brukte meg for sex i flere måneder, jeg skjønte det ikke. Han ble sur hver gang jeg sa nei, og det endte alltid opp med at jeg måtte gå ufrivellig med på det. Men jeg var så "forelsket", "betatt" at jeg ikke merket det. Men så nå, når jeg ser tilbake på de månedene vil jeg bare slette de. Jeg gråter så ofte fordi jeg føler meg som ett objekt, noe som jeg finner helt forferdelig..

- jente 18

Anonym

22.11.2014 kl.12:07

Jeg er 14 år og jeg ble gravid for 9 uker siden... Tok abort forrige uke.. Jeg kan ikke si noe til pappa fordi han blir alt for sur og nå er det bare mamma og "kjæresten" som vet det.. Jeg klarer ikke å si det til vennene mine siden jeg har Mistet kontakten med de på en måte så jeg føler de kommer til å dømme meg... Det er veldig tungt å være 14 å gå igjennom noe som dette! Skulle ønske jeg kunna snakket sikkelig med noen som ville forstå og ikke være skuffet over meg.. Er selvfølgelig skuffet over meg selv men jeg vil ha noen som jeg kan snakke med uten at jeg får høre de er skuffet over meg for det hjelper ikke så mye akkurat nå.

Mikasa

22.11.2014 kl.12:07

Min hemmelighet er vel fortiden min. Jeg ble adoptert i en alder av 13 år, så har ikke et veldig nært forhold med foreldrene mine. Nå er jeg 19, men tør allikevel ikke å fortelle noen om fortiden. Nå skal jeg prøve å få ut så mye som mulig.

Jeg ble adoptert fra Kina, som kanskje navnet mitt Mikasa hinter til. Uansett, jeg vokste opp med gode foreldre i en koselig landsby. Hadde mange venner, og var egentlig ganske så lykkelig. Men en dag kom det to ukjente på døren. Det var jeg som åpnet. De virket greie, syntes nå jeg, så jeg ga dem tillatelse til å komme inn. Men det neste de gjorde, var det siste jeg forutså. Han ene slo til meg i hodet, og det er vel det siste jeg husker.

Etterpå våknet jeg i et skittent sted. Jeg vet enda ikke hva som skjedde med foreldrene mine. Bakken var nesten like kald som jeg følte meg innvendig. Men det som skremte meg mest var nok at jeg ikke var alene. Tror jeg var 5 år når dette skjedde. Rundt meg så jeg både gamle og unge, gutter og jenter. Men det de hadde til felles, var at de var nakne og blodige. Jeg husker jeg spurte de om hvor vi var. De svarte at vi var i kjelleren til de to ukjente. Jeg var jo liten, så forsto vel egentlig ikke helt hva som hadde skjedd. Senere har jeg forstått at vi var slaver.

Kidnapperne kom ned i kjellerne en gang hver dag og tok med seg en person. På slutten av dagen kom den personen tilbake, alltid med piskemerker over ryggen. Personene fortalte skrekkelige historier om hvordan de hadde blitt seksuelt og fysisk utnyttet av helt fremmede. Det tok vel knapt to uker før min dag kom.

Kan med trygghet si at det var den verste dagen i mitt liv. Kidnapperne praktisk talt slepte meg opp trappa og kastet meg hardt ned på gulvet. De gliste ned på meg, og så krøp han ene hånden sin under de oppskrapte klærne mine. Han rev av meg fillene og voldtok meg. Det føltes som et år hadde gått før han var ferdig. Etterpå skulle han andre også bli tilfredsstilt. Når han var ferdig, sa de at den enste måten å slippe ut av buret var å kjøpe seg fri. De sa at hvis jeg skaffet meg nok yuan renminbi, så kunne jeg kjøpe meg fri. Det neste jeg gjorde angrer jeg vanvittig mye på. Føttene mine bevegde seg av seg selv, jeg sverger. Jeg sprang mot det jeg trodde var utgangen i det skitne stedet. Da kjente jeg noe smalt, men sterkt, slå meg så hardt på ryggen at blikket mitt flakket. Jeg har enda et arr etter akkurat den episoden. Senere kom det flere menn som kikket ned på meg som om jeg var et bytte. Alle ... du forstår.

Livet i kjelleren var hardt. Vi fikk ikke se dagslyset. Vi fikk ikke stort med næring heller. De ga oss et stykke brød og en liten skål med vann hver dag. Husker spesielt at ei på 4 år gråt så mye at noen dager ga jeg henne "måltidet" mitt. Hun ble min bestevenn. Husker også at det var en gammel mann som pleide å trøste oss, ihvertfall så mye som det var mulig, med tradisjonelle eventyr.

Men en dag pisket de den gamle mannen (husker ikke navnet engang), så mye at øynene hans ble stive og kroppen kald. Til tross for hans tilstand, ble han kastet ned i kjelleren. Lukta fra kroppen sitter enda i nesen min.

Etter omtrent fem-seks år med dette, sparte jeg nok penger til å komme meg ut av det skitne stedet. Husker at de ga meg et siste slag på baken før jeg fikk dra. Husker at de kastet noen filler til meg for at jeg ikke skulle være naken. Tror det var det eneste gangen de viste følelser til meg.

Jeg husker ikke så mye av all springingen etterpå, og husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg til "paradiset". Refererer nå til et barnehjem. I forhold til Norge, så var barnehjemmet ikke så altfor bra, men sammenliknet med det skitne stedet var det paradis. Jeg fikk to måltider med vann, ekte måltider, hver dag. Fikk ordentlige klær, ikke filler. Jeg var lykkelig.

Trodde vel egentlig ikke at jeg kunne bli stort mer lykkelig, men det ble jeg. I en alder av 13 var det to norske som bestemte seg for å ta meg med til Norge.

Idag har livet mitt fått mer mening enn sexslave. Jeg har gode venner og har det trygt.

Wow, tusen takk for at jeg fikk lov til å skrive ut. Tror kanskje jeg skal vise dette til foreldrene mine.

A

22.11.2014 kl.12:22

Utnytt tiden du har med dine besteforeldre, Sophie. Jeg er 18 år og ingen av besteforeldre mine lever lenger. Har aldri møtt morfar eller farfa. Har egentlig ganske gamle foreldre, men har større søsken..

Har vel ingen hemmelighet jeg ikke kan fortelle til venner eller mamma, fordi jeg er en såpass åpen person og sier ting rett ut uansett. Sånne småhemmeligheter man som oftest forran foreldrene som sex og kjærlighet osv har jeg..

Anonym

22.11.2014 kl.12:23

Jeg sliter med å passe inn på skolen min. Overgangen fra ungdomsskole til vidergående har vært utrolig stor og tøff for min del, og jeg sliter fortsatt med det etter snart tre måneder. Det å stå opp så utrolig tidlig hver morgen, det er slitsomt og utrolig demotiverende når man ikke fullt trives! Skolen er bare ikke som jeg trodde når jeg søkte, og jeg angrer masse på det. Den hadde ikke vært mitt førstevalg hvis jeg kunne få valgt en gang til! De fleste i klassen min er så oppmerksomhetssyke hele gjengen og er på fylla ofte, men jeg er ikke den typen, for jeg drikker ikke. Da har man jo tilslutt ingenting å snakke om, for jeg var jo ikke på den festen. Jeg bare finner ikke min plass der.. Heldigvis går min bestevenn i samme klasse som meg, det er han som holder meg motivert og får meg smile og le hver dag :-) Det har vært tøft for oss begge faktisk, men vi holder ut sammen.

Anonym

22.11.2014 kl.12:34

For ett år siden ble jeg mishandlet og seksuelttrakkasert, jeg slitermed angst og depresjon og har gjort det lenge, på toppen av kransekaka er moren min alkoholiker.. Livet mitt i ett nøtteskall

Anonym

22.11.2014 kl.12:36

Jeg er for redd til å ta mitt eget liv. Hvis det fantes en pille som gjorde alt slutt uten smerte hadde jeg ikke nølt et sekund på å ta den.

Anonym...

22.11.2014 kl.12:45

jeg har hatt meg med bestekompisen min sin mor i ett halvt år nå... Jeg er livredd for at noen skal finne det ut:(

Anonym

22.11.2014 kl.12:53

Her er det så mange sterke historier! Jeg håper alle sammen får det bedre etterhvert!

Vil bare si at du er en utrolig god jente Sophie! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver og det føles som om jeg kjenner deg! Jeg elsker dine peronlige innlegg og meninger! Tenk at en SÅ kjent og et idol for mange har sånne sunne verdier og meninger! Mange bloggere fremstår som prinsesser og at de ikke bryr seg om ting rundt seg, men du..jeg har ikke ord! Du er helt fantastisk! Keg neundrer hvor åpen du er! Hvis alle var som deg hadde det ikke fantes noe ondt i verden!

Tromsø

22.11.2014 kl.12:54

Jeg er ikke tiltrukket av samboeren min lengre. Har holdt på med en veldig god venn i mange år nå, men det skjedde ingenting. Samboeren min er verdens beste og søteste, og jeg er så utrolig glad i han. Men samtidig er jeg bare 20 år, snart ferdig på universitetet og skal begynne å jobbe. Og jeg føler jeg har gått glipp av alle ungdomsårene mine. Jeg vil ikke være sammen med samboeren min for alltid, og jeg vil virkelig prøve med denne andre "vennen". Og jeg har så sykt dårlig samvittighet.

Anonym

22.11.2014 kl.12:54

For to år siden var jeg utro mot eksen min i fylla. To ganger. Jeg sliter fortsatt med det den dag idag. Jeg har ny kjæreste nå og er jeg kjempe redd for at det skal skje igjen. Vi har snakket om det før om vi noen gang har vært utro før, men jeg tullet det bare bort og klarte ikke være ærlig mot han. Jeg er så utrolig redd for hvordan han skal reagere om jeg sier det og tror det kommer til å ødelegge forholdet vårt med at han kanskje ikke stoler på meg. Jeg sliter med at når jeg blir full og er uten typen, kan jeg være litt flørtete og ikke alltid har helt kontroll på hva jeg gjør. Ikke så lenge før vi ble sammen, klinte jeg også med to gutter i fylla. Jeg har fortsatt kjempe dårlig samvittighet og har ikke turt å fortelle han det. Vi holdt jo bare på, men det er fortsatt tungt å bære på det alene og det at jeg ikke klarer han å fortelle om fortiden min.

Anonym

22.11.2014 kl.12:55

Min største og vanskeligste hemmelighet er at jeg ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem da jeg var mindre. Det var ikke med sex inn i bildet, men vedkommende befølte meg og prøvde ofte å kline med meg. Dette pågikk helt til jeg endelig turte å si i fra som da var i 9. klasse.

Anonym

22.11.2014 kl.12:56

Jeg har vært utro med kjæresten min å jeg angrer fælt, jeg elsker han over hele mitt hjerte. Han jeg var utro med har jeg kjent siden jeg var 10 år å vi har en del historie ilag, jeg har ikke følelser for han men jeg liker han. Han var den som tok jomfrudommen min før noen år tilbake, jeg har vært utro med han to ganger å den første gangen hadde vi begge kjæreste,De er ikke sammen nå. Jeg har utrolig dårlig samvittighet over for kjæresten min. Vet ikke hva jeg skal si til han, eller om jeg i det heletatt skal si noe til han. Har prøvd å slå opp med kjæresten min men fikk det ikke til, jeg elsker han for høyt! Hva skal jeg gjøre?

Anonym

22.11.2014 kl.12:58

Depresjonen min ble bedre etter at det ble slutt mellom meg og kjæresten.

Det er skummelt å bli bedre, og jeg får sånn skyldfølelse over det.

M

22.11.2014 kl.13:06

Jeg sliter med skyldfølelse. Det ble slutt med meg og typen i sommer etter mye drama. Vi møttes for første gang siden da i helgen og vi kysset. I går møttes vi og pratet i 2 timer. Jeg har aldrig sett en person så langt nede og usikker i hele mitt liv. Han var ikke sånn når vi var sammen, og legger mye av skylden på meg. Dette er noe jeg sliter med. Jeg vet at jeg ikke kunne gjort ting annerledes. Nå skal det sies at han har hatt en trøblete oppvekst og røyket en del hasj, noe jeg også tror eg grunnen til at han er så langt nede. Uansett så klandrer jeg meg selv for at han har det så vondt. Det er helt forferdelig å se han slik. Dette er vel en av mine største hemligheter fordi jeg later som om jeg ikke bryr meg til alle rundt meg, når sannheten er noe helt annet.

Anonym

22.11.2014 kl.13:09

Jeg har hatt mensen i 3 år uten og si det til absolutt noen ikke en gang min beste venn, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe jeg stoler på henne jeg bare greier ikke og si det.. Også kranglet foreldrene mine hele tiden før jeg så mamma prøve og henge seg og pappa prøve, da var jeg 6 år. Men alt er mye bedre nå

Anonym

22.11.2014 kl.13:27

Sliter på videregående ,og trives ikke i det hele tatt... Har også fått beskjed om at jeg kanskje stryker i fag for jeg har for mye fravær...

Anonym

22.11.2014 kl.13:28

Jeg vil også bli syk så jeg må på sykehuset så jeg slipper å gå på skolen

Anonym

22.11.2014 kl.13:34

Har en far som var virkelig slem mot moren min da jeg var 1-2 år gammel, drev med narkotika osv. Vi flyttet, men politiet passer på at han ikke kommer i nærheten. Nå er jeg 16 år. Har en kjempesnill stefar som har vært "faren" min siden jeg var liten. Faren min har også mange (mange!) barn med andre damer, og det gjør meg ukomfortabel. Jeg har møtt en, men det er enda flere, og jeg er redd for å møte de. Jeg tenker ofte på faren min, og hva han har gjort. Han har aldri vært der for meg, får aldri gaver eller penger, og kom ikke i konfirmasjonen min. Det hadde nok blitt jævlig rart. Men det er fremdeles leit at jeg er redd for faren min, er flau over han, og tror stygge ting om han. Han la meg og broren min til på Facebook for en tid tilbake, men tok bare kontakt med broren min. Da følte jeg meg virkelig uønsket og fæl. Jeg hater han, men jeg har aldri møtt han. Det er så innmari flaut når andre spør hvorfor jeg har en stefar, hvem min ordentlige far er osv. Skilsmisse er jo vanlig, der man har to foreldre man bor hos og sånn, men jeg har ingen kontakt med faren min. Jeg vet nesten at han hater meg.

Og for ca 1 år siden så brente broren min og noen kompiser ned et hus. Jeg har ikke fortalt det til noen, og det er tungt å bære på. Vi gikk på samme skole og alle pratet om det og hvor fæle de som gjorde det er. Men det går bedre nå.

Jeg sliter også med fæl depresjon og sosial angst etter år med mobbing. Foreldrene mine vet litt om dette, men ikke hvor fælt jeg egentlig har det. De tror den sosiale angsten min er verst når det er masse folk, og den er jo ille da, men jeg klarer nesten ikke å åpne døra hjemme. Det er vanskelig får meg å være på skolen, i andre rom på skolen, andre folk og andre lærere. Å gå på butikken eller treningssenteret resulterer ofte i at jeg begynner å gråte og får et anfall. Jeg tør ikke å være alene med mine egne tanker, jeg blir redd. Jeg later som om at alt er bra men det er det ikke. Har ikke så mange skoledager igjen, og da flytter jeg vekk fra nordnorge, og lokalområdet. Jeg blir mobbet for den jeg er, hva jeg sier og mine meninger. Folk blir sure på meg for ingen grunn, og det er så mye jentedrama. Jeg prøver så godt jeg kan hver dag å tilfredsstille foreldrene mine, men de blir aldri fornøyde. Noe ingen vet, er at jeg selvskader. Jeg kutter meg ikke, men det er mange andre måter jeg får ut følelsene og sinnet på meg selv. Dette ble rotete og alt mulig rart, men det var så godt å få det ut.

Anonym

22.11.2014 kl.13:36

Ble glad når du postet dette innlegget, når får jeg en mulighet til å skrive det ned.

Jeg var sammen med en utenlandsk gutt i litt over 2 år. De to årene var tunge, vanskelige og har ødelagt den lille selvtilliten jeg hadde og tilliten jeg har til mennesker. De første 5 mnd var herlige. vi gikk sammen hele tiden. Følelsene ble bare sterkere og sterkere. Han var veldig streng på at jeg måtte være jomfru (noe jeg var). Etter 5 mnd, ble vi sammen og 3 mnd etter det hadde vi sex før første gang. Fra min side ikke frivillig, jeg var ikke klar. Men han holdt meg nede og presset seg inn. Når han var ferdig, ble han sur. Grunnen til det var at det ikke var noe blod, han hadde hørt at visst man er jomfru MÅ man blø når jomfruhinna blir tatt. Prøvde å forklare at jomfruhinna kan forsvinne utenom sex, med tamponger , ridning eller sykling. Men han hørte ikke på meg, tok meg i armen og kastet meg ut i snøen. Eneste han sa var "ekle hore". Jeg følte meg verdiløs. Gikk hjem og gråt, mamma lurte på hva som hadde skjedd. Jeg kunne ikke fortelle det til henne, ikke fordi jeg ikke ville. Men forholdet vårt var skjult, foreldrene mine godtok han ikke. Vi løp rundt og gjemte oss i 2 år. Han røyket hasj, gikk på bol og lyvte om hvor han var nesten hver eneste helg. Vill ikke tenke på hvor mange jenter han har vært med mens vi var sammen. I tillegg kunne han bli veldig aggressiv, han slo opp med meg nesten hver gang vi var med hverandre. Bare fordi jeg var norsk, og i følge han er ALLE NORSKE KVINNER HORER. Noe som fikk meg til å gå i forsvars modus og diskutere. Noe jeg ikke skulle ha gjort. Han kommenterte alt jeg gjorde, fikk ikke lov til å gå noen steder, og han måtte ha alle passordene mine. Følte meg deprimert og fanget i noe jeg ikke kunne komme meg ut av, svak som jeg var begynte jeg å kutte meg, Noe jeg angrer på, det er vanskelig å skjule men jeg skjønte heldigvis fort at det hjalp ingenting å kutte seg. De siste 6 mnd av forholdet skulle han egentlig i fengsel men det ble fot lenke istedet for. Han hadde den på i 3 mnd å kunne ikke gå mer enn noen meter utenfor sitt eget hus. Grunnen til at han fikk den var fordi han hadde skamslått en mann i fylla, mannen mistet nesten høreselen på det ene øret og noen tenner. I tillegg var mannen ute av stand til å jobbe i noen mnd. Det var de beste 3 mnd jeg hadde i løpet av de 2 årene. Jeg gråt ikke, og jeg var fri til å gå hvor jeg ville. Men helvete brøt løs når han tok av fot lenken, da var det 100 spørsmål om hvem jeg hadde vært med og om jeg hadde vært utro. Noe jeg bare lo av, selv om han var en forferdelig person så elsket jeg han. Jeg blindt forelsket, men det å være utro hadde aldri kunne falt meg inn. Jeg hadde vært med mine venner, de få jeg hadde igjen. Forholdet fortsatte like dårlig som alltid. Tilslutt etter at han begynte å ringe vennene mine for å høre ting om meg så fikk jeg nok. Hadde en lang samtale med faren min, han ringte "kjæresten" min og sa at visst han noen gang kontaktet meg ble han anmeldt.

Det var bare for å forklare litt om hvordan forholdet var... Men hemmeligheten er at for ca 4 mnd siden møtte jeg han noen ganger og vi hadde sex. Fikk alle følelsene tilbake, han sa at han hadde forandret seg og skulle behandle meg slik jeg fortjente å bli behandlet. Vi var ikke sammen mer enn 2 dager. før jeg slo meg selv i ansiktet og sa at jeg ikke kunne gå tilbake til det gamle.

Jeg er virkelig glad for det valget, selv om jeg noen dager har lyst til å holde rundt ham og ønske at han faktisk har forandret seg. Men jeg tar ikke sjangsen uansett hvor mye jeg vill.

Eneste som er forferdelig nå, er at jeg ikke stoler på noen. Klarer ikke åpne meg for noen, ikke for noen andre en en kommentar på en blogg.

Jente 17

22.11.2014 kl.13:40

HERRE. Som veldig mange andre sliter jeg med selvtillit til kroppen min. Føler liksom at det bare er jeg som kan klage for alle andre rundt med har faktisk sinnsykt fin kropp. Blir faktisk jævlig provosert når venninner klager over at de har "for store pupper" eller "æsj, hoftene mine er for store" jeg har null pupper, null former og ser ut som en tynn mellom-lav faens pinne. Det som irriterer meg mest er at de poserer foran speilet mens de sier det. "Æsj hater de aaaltfor store puppene mine" -mens de legger ut et bilde på insta med kløfta ned på knærne. Bra gjort. Dette var mer et klageinnlegg enn en hemmelighet kanskje, men hvis du som leser er en av de som gjør dette, slutt. Jeg gir deg i alle fall ikke komplimenter om du hinter til det indirekte. Har det faktisk ikke så bra selv, men tør derfor ikke å si noe. Skjerpings.

Anonym

22.11.2014 kl.13:42

Jeg gikk inn på rommet til besteforeldrene mine og der var kusinene mine (som er søstre) og sleiket hverandre på rompa og gjorde seksuelle ting. Så greide de å overtale meg til å bli med... Jeg tenker på det hver dag og jeg får så vondt det gjør så vondt å tenke på det

Anonym

22.11.2014 kl.13:44

Nå får jeg muligheten til å skrive noe jeg holder inne og som tar liv av meg snart.

jeg har vert i lag med drømmegutten min i 1 og eit halvt år og mye har skjedd... han har såret meg veldig men hjelpt meg gjennom 10års mobbing. da jeg møtte han fikk han meg til å få troen på meg selv igjen. problemet nå er at han blir sint for ingenting. han legger skyld på meg , uten at jeg har gjort noe... jeg har prøvd alt for å få han tilbake for han gjør meg lykkelig og sammtidig såret. Jeg blokket han fra alt... fordi jeg trengde en pause av all sorgen så ringer han meg på fylla at han skal drepe meg og kjøre meg ned når han får muligheten til de. Neste dag ringer han meg på skolen men jeg tar ikke den. han sier at han vil møte meg for å snakke, som jeg lenge har mast om. jeg skulle vekk den helga så vi måtte ta de på søndagen. Søndagen kom og han ringde.. første gang på lenge var han glad i telefonen og spurte om jeg hadde de bra og fint på tur. Så sa han at han ikke fikk tid til å prate idag og han var lei seg for de... men han lovde å ta de iløpet av uken og nå er uken snart over... snakket med han igår og da skulle vi møtest men han dukket aldri opp og sa ikke fra... hva skal jeg gjøre mister meg selv...

Anonym

22.11.2014 kl.13:46

Jeg tror kanskje at jeg er bifil. Jeg føler ingenting ovenfor de fleste gutter, men sammen med jenter er det HELT annerledes. Det er liksom noe helt annet å sitte ved siden av ei jente enn å sitte ved siden av en gutt. Jeg vet ikke. Er livredd for å fortelle dette til noen. Mange av vennene mine er veldig imot homofili, så jeg vet ikke hvordan de kommer til å ta det.

Anonym

22.11.2014 kl.13:55

Jeg planla å ta selvmord forrige uke. Alt var planlagt. Det eneste som hindret meg var et smil jeg fikk av en gutt som satt på bussen.

en fast leser under annet navn

22.11.2014 kl.13:55

Hadde sex med læreren min igjennom siste år på videregående, to år etter er vi kjærester, men få vet hvordan vi møttes (jeg tok initiativ). Hemmeligheten var fryktelig tung den gang da, ble syk av det. Elsker han mer enn noe annet!

Anonym

22.11.2014 kl.13:56

Jeg er egentlig en jente som stortsett har det helt greit. Men i det siste har det bare godt nedover og nedover. Det er en gutt jeg liker som jeg ikke engang tør og være meg selv med når jeg er med han. Vi prater litt sammen men når jeg er med han får jeg en klump inne i magen og tør ikke være meg selv, jeg blir heller sittende der som en idiot. Jeg er meg selv med alle guttene rundt men han, det er noe helt annerledes med han. Jeg vetikke hva jeg skal gjøre og er veldig lei meg for det.. Det er også noe annet jeg syntes er veldig kjipt for tiden og det er at jeg har hatt det veldig bra med bestevennene mine fortiden. Men plutselig hører jeg de begynner og baksnakke meg. Jeg er veldig svak for sånne ting og vetikke hva jeg skal gjøre. Det gjør vondt. Jeg vet selv at jeg er den ''dårlige'' i gjengen og det vet de veldig godt selv også, det sårer meg.

Anonym

22.11.2014 kl.13:57

Jeg føler ikke at jeg er på samme bølgelengde som vennene mine. De er fanget i en rosa boble mens jeg føler jeg er fanget i en svart. Jeg bryr meg om ting som dyrevern og universet, og jeg tar meg ofte i å tenkte over ting som meningen med livet. Dette kan jeg ikke snakke med vennene mine om, for de bryr seg ikke. Det har blitt så ille at jeg ofte tenker på å bytte skole, slik at jeg kan starte på nytt.

Anonym

22.11.2014 kl.13:58

Jeg skammer meg over at jeg trakk meg unna mammaen min da hun var kreftsyk. Nå som hun er død skulle jeg ønske jeg brukte all min tid sammen med henne. Men det var så vondt å se henne syk. Jeg var feig.

-----

22.11.2014 kl.14:02

Jeg vet ikke om det kan kalles en hemmelighet, men jeg syns det bare er godt å få skrevet ut.

Etter broren min døde har jeg forandret meg totalt. Selvom det er to år siden så er det fortsatt like vondt som det var dagen etter det hadde skjedd. Folk tror at to år skal lindre smerten og at alt bare skal gå over. Men det er så feil. Jeg går rundt med en maske hele tiden, og er en person jeg ikke er. Jeg har verdens beste kjæreste, men jeg er så redd for å miste han. Broren min var min bestevenn, og jeg så hvor fort jeg kan miste en person som jeg elsker. Derfor er jeg livredd for å aldri være bra nok for kjæresten min, og at jeg skal miste han også, og ende opp alene. Jeg har verdens beste foreldre, og en del venner, så jeg vet jo at jeg aldri vil bli alene.. men jeg trenger alltid en bekreftelse fra andre enn dem. Foreldrene mine elsker meg jo uansett hva, men jeg føler at alle rundt ikke gjør det for de er jo ikke familie og "tvunget" til å være med meg.

Jeg føler at jeg må ha bra kropp, se bra ut, gjøre det bra, men oppi alt dette stresse må jeg også kjenne på den intense smerten av sorg. Hverdagen er så tom og meningsløs, og alt jeg skulle ønske var at broren min var her. Alt var bra når han var her. Men han vil aldri komme tilbake, for han er død. Borte for alltid..

Den evige onde sirkelen om å føle seg bra nok, se bra nok ut er så ufattelig stressende. Men selvom kjæresten min gir men kompliementer og sier han er skikkelgi forelska i meg, er jeg så redd for at det skal forandres over en dag. Jeg tørr ikke virkelig stå opp for meningene mine, fordi jeg derfor er redd han vil gå fra meg. Det er skikkelig irriterende og feigt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å miste fler i livet mitt, selvom det er en veldig stor forskjell på kjærrlighetssorg og dødssorg. Jeg trenger alltid en bekreftelse på at jeg ser bra ut eller er bra som person, og det stresser meg. Jeg har ALDRI blitt mobbet, og jeg har på en måte alltid fått kompliementer og vært en av de "populære" gjennom barndommen. Men etter dødsfallet så har alt bare gått nedover, og alt jeg har opplevd har gjort at jeg er redd for å framstå som den personen jeg er blitt. For jeg har jo forandret meg. Og for at vennene og kjæresten min ikke skal se den triste, slitne jenta jeg er blitt, så må jeg gjøre alt jeg kan for å være bra nok. Presse meg selv til å se bra ut, og oppføre meg morsomt å utdadvendt. Men jeg blir og er så sliten, så lei. Jeg får dårlig samviighet av usunn mat, og etter jeg gikk ned noe kilo i fjor fikk jeg masse komplimenter på hvor "fit" og fresh jeg så ut, selvom jeg aldri har fått høre at jeg så dårlig ut før jeg gikk ned. Men da jeg fikk høre fra andre at "så tynn du er blitt", eller "oi for en kropp", så har det satt seg i hjernen min at jeg ikke må gå opp igjen de kilone til å bli den personen jeg var før jeg gikk ned... derfor får jeg så dårlig samvitighet når jeg spiser usunn mat, som ikke inngår i en såkalt "diett". rare er at jeg spiser massemasse dritt når jeg er med kjæresten min.. men det er fordi jeg tenker "nå er han jo her med meg, så nå vil han jo ikke legge merke til om jeg har gått opp noen kilo, og han kan jo ikke slå opp fordi jeg ikke ser bra ut nok her og nå". Helt sykt rare og skumle tanker, men er vel sånn jeg føler det, og det er det INGEN som vet...

wow, godt å få skrevet litt ut.

Anonym

22.11.2014 kl.14:04

Jeg har nesten hele livet sagt at faren min er død, men egentlig så lever han. Grunnen til at jeg sier at han er død, er fordi det er lettere å forholde seg til det enn å måtte forklare hva slags ekkelt menneske han egentlig er. Han er ruseavhengig/alkoholiker og har en kjæreste så ung at hun kunne vært min søster. Hun er åpenbart kun ute etter pengene hans. Han bruker ikke en krone på hans barn, men å kjøpe dritt til hans kjæreste, er mer enn greit.

Da jeg var liten, holdt jeg på å dø fordi jeg tok noen piller som bare "lå der". Jeg var et lite barn og visste ikke bedre, men en voksen person burde vel vite bedre enn å ha dop liggende et sted små barn lett kan få tak i.

Anonym

22.11.2014 kl.14:05

Jeg vet via felles bekjente at en "venninne" skal ha blitt voldtatt. Siden ting aldri har blitt sagt direkte til meg så tørr jeg ikke si noe. På grunn av dette har vi mistet mye kontakt. Bruker ordet venninne løst fordi vi har møttes en gang de siste 4 årene og fordi hun aldri tar initiativ til kontakt så da gjør ikke jeg heller det. Jeg tror også at det at hun ble voldtatt er noe som ble diktet opp for oppmerksomhet.

Sånn føler jeg det generelt om mine "venner", at jeg har en del "venner" som bor i andre byer (og andre land) men at de egentlig ikke bryr seg fordi de er dårlige på å holde kontakt. Derfor er det vanskelig for meg å få kontakt med nye mennesker - Jeg stoler ikke på dem. Jeg regner med at de også vil forsvinne veldig kjapt...

Anonym

22.11.2014 kl.14:16

jeg slet veldig med selvmordstanker fordi jeg var ett mobbeoffer fra 3 til 8 klasse, og at faren min er akoholliker, for 2 år siden så ringte politet og sa at pappa var blirr arrestert for vold mot exkona, jeg har ikke fått lov til å se han siden det, men en dag bestemte jeg meg for at jeg ikke orka å leve mer, jeg fant frem ett belte og hadde tenkt til å kvele meg selv. men så kom storebroren min inn, han så alt! kniven med blod og beltet, jeg lå på bakken bevistløs, så de måtte rine ambulansen. Jeg har ikke turt å å snakke med noen om det. Jeg sliter fortsatt med deprissjon,selvmordstanker og angst etter 2 år med bupa o møter med barnevern osv, jeg sa til dem at jeg ikke trengte behov for å gå dit lengre men jeg jugde for je sliter enda verre nå enn det jeg gjorde da.

Anonym

22.11.2014 kl.14:17

Jeg lider av trikotillomani. Jeg har ikke sagt det til noen, fordi jeg føler meg så sykt dom. Hvem river av seg sitt eget hår, liksom? Og veldig ofte får jeg skikkelig skyldfølelse og dårlig samvittighet ovenfor megselv, at jeg kutter ut mat i to dager, og/eller kutter som straff.. Jeg har hatt dette siden jeg var rundt 10 år, men har aldri tenkt over handlingene mine før ett år siden. Jeg har gått ned 12 kg siden da, og har verdens styggeste armer. :( Dette begynner å gå alt for langt, men jeg tørr ikke å søke hjelp. Det er så utrolig vanskelig å åpne seg opp til noen, enten man kjenner personen eller ikke.

Stor hemmelighet

22.11.2014 kl.14:23

Min største hemmelighet er at jeg ikke er som alle andre, verken jeg eller familien min. Vi sliter med en forbannelse som har vart i flere generasjoner. En forbannelse som hindrer kvinner lykke. Derfor veldig mange i min familie har dødd av enten brystkreft eller eggstokk kreft. Dette er jeg veldig redd for å få selv, og har ofte panikk over det. Denne forbannelsen ligger langt bak i slekta og det er kun noen få jeg kjenner som vet denne hemmeligheten. Nå tenker folk sikkert at jeg er gal, men dette er kun sannhet og noe jeg har nektet for selv. Jeg har snakket med flere synske mennesker som bekrefter dette. Derfor jeg har slitt med mobbing, og andre grusomme ting fordi alt som er ondt kommer i veien for meg som en del av denne forbannelsen.

Onkelen min hang seg pga dette blant annet, og det er en grusom skjebne. Jeg vet at dette er en straff for meg fra tidligere liv blant annet og at jeg må kjempe med nebb og klør hver eneste dag for å klare å leve normalt. Det finnes så mye annet i denne verden enn mange vet, og nå for tiden er det en stor kamp mellom det gode og det onde. Men jeg skal kjempe videre, og jeg gir meg aldri. Djevelen skal ikke få vinne over meg!!!

Jeg ser du leser The Secret, bruk det for det er verdt og fortsett å tro på alt som er godt i denne verden!

Anonym

22.11.2014 kl.14:37

jeg hater alle som gir seg selv diagnoser som for eksempel angst eller lignende. Kom igjen, selv om dere har en dårlig uke eller måned, så betyr det ikke at dere har en diagnose. De som faktisk sliter med noe på ordentlig har det kjempe tøft, så kommer dere med en dårlig måned å tror dere har kommet til verdens undergang. dette gjelder spesielt ungdom i alderen 12-20. SKJERP dere!

Anonym

22.11.2014 kl.14:42

Jeg er lykkelig. Det er min hemmelighet.

Anna

22.11.2014 kl.14:52

Sophie, du er et fantastisk menneske!

Jeg hadde vært ordentlig stolt hadde jeg vært foreldrene dine.

Og bare tenk så glad de blir når du leser innlegget ditt :)

Stor klem

Anonym

22.11.2014 kl.14:52

Var litt for intim med kjæresten til tvillingsøstera mi. Fortalte henne det, selvfølgelig. Men det forblir en hemmelighet for resten av verden :p Ung og dum

Anonym

22.11.2014 kl.14:54

min lille "hemmelighet" er at jeg nesten aldri går til tysk timene på skolen. læreren er rett og slett forferdelig, slenger stygge ord til alle inkludert meg hele tiden. jeg kjenner nesten ingen i den klassen, og det er noen jenter der jeg ikke kan fordra. de er falske, frekke og rett og slett fæle. da jeg fikk bedre karakter enn dem skulle de gå til læreren og si at jeg hadde jukset, når jeg ikke en gang hadde det? ååh jeg blir kvalm. den eneste venninna jeg har i den klassen har blitt tatt ut på gangen av læreren, og han sa at om hun ikke satt med meg skulle hun få 4'er i faget. er det lov? jeg aner ikke hvem jeg skal fortelle dette til, og om det er noe å gjøre med det...

Anonym

22.11.2014 kl.14:58

Jeg har dårlig selvtillitt,og er utrolig usikker på meg selv.

Anonym1

22.11.2014 kl.15:00

Jeg har 3 hemmeligheter..

Den første er det absolutt ingen som vet om.. Ikke en eneste! Litt skummelt å skrive det her, da jeg vet at om du virkelig vil kan du finne ut hvem jeg er.. Men jeg stoler på at det ikke skjer.

Jeg vil dø. Jeg gleder meg til å dø. Jeg ser på døden som noe positivt og avslappende. Jeg så meg i speilet for et par dager siden å tenkte at jeg kom til å dø av selvmord. Det var min måte å dø på, og jeg gleder meg! Jeg får nesten sånn rus av å tenke på døden. Meg legger meg om kvelden og smiler hvis jeg tenker at jeg kanskje ikke våkner opp igjen. Du forstår kanskje at jeg er deprimert.. Jeg har fått spørsmålet av familie og leger.. Men det svaret jeg kommer med er bare "nei, jeg har vært deprimert tidligere, det vet dere og dere ser jo at jeg ikke er sånn lenger".. Greia er at da ønsket jeg hjelp, det gjør jeg ikke lenger. Det var min første og aller største hemmelighet.

Nr 2 er seksuelt.. Jeg hater sex. Det er det verste jeg gjør. Kjæresten får kanskje sex 2 ganger i mnd og da gjør jeg det fordi jeg har dårlig samvittighet. Det ender ofte med at jeg gråter osv.. Sex for meg er forferdelig.. Det er det verste som finnes. Jeg vet at jeg sliter med følelser(vise, snakke om, se og høre om)... Min favoritt stefar hadde jeg da jeg gikk i 3 klasse, for han og min mor viste ikke følelser. Mamma får ikke lov til å trøste meg om jeg gråter og jeg får panikk hvis noen klemmer meg. Sex er jo følelser, sex er nærkontakt.. Sex er alt jeg ikke takler. Den største grunnen er at jeg ikke har noen positivt erfaringer med sex.. Min forrige eks var alkoholiker og voldtok meg opp til flere ganger.. Det er PISS at man ikke kan bli voldtatt av en kjæreste.. For det kan man... Eksen min før det var narkis og tvang meg til seksuelle handlinger.. Ikke voldtekt, men likevel noe mot min vilje. der føler jeg meg litt alene. For jeg leter og leter på nett og det er INGEN jeg enda har kommet over som har så lite sex og som får panikk av å ha det.

Min tredje hemmelighet er at jeg har sosial angst. Min mor og lillebror vet det.. Min samboer vet det og 2 av venninnene mine vet det.. Ingen andre. Jeg har fått høre at det kan være greit å fortelle folk det, sånn at folk ikke tror jeg er frekk osv når jeg aldri vil være med ut.. Men jeg klarer ikke at andre ser det er enda en feil med meg

Anonym

22.11.2014 kl.15:01

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor moren min. Hun er verdens snilleste mor, har støttet meg gjennom alt og prøver hele tiden å gjøre det beste for meg. Men jeg føler ikke at jeg gir noe tilbake. Jeg føler meg slem.

Jeg har en venninne som er veldig... Ustabil? Hun tenker ikke helt klart og har ikke så veldig mye respekt for meg. Men hun er veldig snill mot meg, (Men dramaqueen og løgnhals) men hvis hun først får for seg at hun ikke liker meg lenger så kommer hun til å spre mye dritt, selvom ingenting av det hun kommer til å si er sant. Jeg burde trappe ned på hvor mye jeg er med henne, men hun gir meg selvtillit tror jeg. Når vi to er sammen eier vi verden.

Jeg klarer ikke bli kjent med folk. Jeg er sjenert, tenker dårlig om meg selv og sammen er ikke det en veldig god kombinasjon. Jeg har enda ikke blitt kjent med alle "kule" jentene i den nye klassen vår, til tross for at vi startet i august.

Jeg er dritsjalu på en jente i klassen. Hun får alle merkeklær hun vil av foreldrene, er pen (Og da mener jeg pen.) og har en perfekt kropp og nyyyydelig hår. Det som gjør at jeg er sjalu tror jeg er at hun er dum. Det virker ikke som at hun klarer å tenke noe selv, at hun ikke vet hvordan verden er. Og da blir jeg sjalu, over at en så teit og lite gjennomtenkt jente kan være så populær.

Jeg også dårlig selvtillit og sliter med at jeg syntes jeg er så stygg pga, de røde kinnene mine, men det er vel ikke noe nytt, haha.

Og du tre kommentarer over meg elns. Jeg rev av meg masse hår i femteklasse. Jeg og mamma dro til legen og fikk psykologhjelp. Ikke at psykologen hjalp noe da. Men du er ihvertfall ikke den eneste! :P

Anonym

22.11.2014 kl.15:02

Jeg er redd for at det livet jeg lever og det jeg gjør ikke kommer til å være nok for meg, at jeg bestandig kommer til å ønske noe mer.

Anonym

22.11.2014 kl.15:04

Kjæresten min flyttet i går til utlandet, han skal være der over en lengre periode og jobbe. Det gjør meg virkelig lei meg, men jeg håper vi kommer til å klare å holde forholdet gående likevel likevel. Min "hemmelighet" i den forbindelse er at jeg ikke er helt sikker på om jeg selv virkelig TROR på at det kommer til å gå - jeg vet vi begge har problemer med sjalusi, og jeg er redd for at mangelen på kontakt kommer til å føre til at forholdet dør. Jeg sier til alle rundt meg at jeg tror det kommer til å gå bra, men er usikker på om jeg faktisk 100% tror på det selv...

Anonym

22.11.2014 kl.15:14

Hei Sophie. Det kan godt hende du ikke leser denne kommentaren. Du sier du leser gjennom alt, men hvem vet egentlig? Uansett. Jeg vil starte med å si at du inspirerer meg. Virkelig. Jeg kunne aldri vært så åpen om alt selv. Det er derfor jeg velger å skrive dette anonymt. Dette er noe jeg har slitt med i lengre tid, faktisk i mange år. Jeg sliter fortsatt. Jeg har dødsangst. Ikke i den form at jeg er redd for å fysisk dø. Jeg er redd for at jeg ikke får gjort alt jeg vil gjøre. At jeg ikke får sagt alt jeg ville si. Men mest av alt: Jeg er redd for tanken på hva som skjer etter vi er død. Jeg har så utallige mange spørsmål i hodet mitt. Hva skjer etter vi er død? Hvor lenge skal vi være død? I all evighet er svaret. Men så spør jeg meg selv: Hva er evigheten? Hvor lenge er det? Dette gjør meg veldig trist, og jeg kjenner jeg får litt, eller veldig angst inni meg når jeg vet at vi skal være død i all evighet. At vi kun har dette ene livet, så skal vi ligge der for alltid. Jeg er mest av alt redd for at mamma og pappa skal dø. Men så klart meg selv også. Kanskje det ikke er døden jeg er redd for. Men rett og slett evigheten. At vi bare ligger der. At vi kun har dette ene livet. Det får meg til å tenke på hvor mye jeg setter pris på ting. På de små tingene jeg tar forgitt, men som egentlig utgjør en så stor forskjell. At jeg har mamma og pappa rundt meg. At jeg har familie og venner. At jeg har middag servert hver dag jeg kommer hjem fra skolen. At jeg får sove i en myk seng. Alle disse tingene tar jeg, men også mange andre forgitt. Tenker ikke over det. Dette har blitt som en ond sirkel for meg. Hver kveld når jeg tenker over dagen idag, kommer jeg også til tanken om døden. Vi har så liten tid. Så alt for liten. Jeg ligger bokstavelig talt og gråter når jeg tenker på det. Døden

frihetenihjerte

22.11.2014 kl.15:16

Du er så pen sophie Elise !! ❤️ Vil du lese min blogg ? :) har ikke så mange lesere :)

Anonym

22.11.2014 kl.15:16

Min største hemmelighet er noe jeg skammer meg over. Jeg tenker på det vær dag, men har vanskeligheter med å dele det med noen. Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 3 år. Han er verdens beste og han har aldri gjort meg noe vondt. Problemet mitt er at over en lengere tid har jeg fått følelser for en annen gutt. Denne gutten er ikke en person jeg kunne tenkt meg å dele livet mitt med eller noe, men samtidig så er han så utrolig sjarmerende. Noen ganger er jeg usikker på om jeg egentlig er forelsket i denne gutten eller om det bare er fordi jeg er ferdig med kjæresten min. Jeg tenker på det vær dag om hvordan livet som singel ville vært. Samtidig så savner jeg kjæresten min når jeg går og legger meg (han går skole et annet sted og kommer bare hjem annen hver helg). Jeg vil ikke være sammen med han bare fordi at jeg ikke klarer og sove alene.

En av de første helgene kjæresten min var borte var jeg på en fest. Jeg og denne andre gutten er veldig gode venner og er i den samme gjengen. Vi snakket lenge og ble etter hvert veldig fulle. En ting førte til det andre og jeg fulgte han hjem. Heldigvis var han klar nok i hodet til å si nei, så vi hadde ikke sex. Det som derimot plager meg med hele hendelsen er at det var han som sa nei og ikke jeg. HAN som er singel. Vi har snakket mye om det i ettertid og vi ble enig om og ikke si det til noen. Problemet er at jeg tenker på han nesten hver dag. Hva FAEN skal jeg gjøre?? Jeg elsker kjæresten min, men begynner å lure på om jeg møtte han for tidlig i livet. Jeg er ikke klar for å få familie nå, jeg har ikke gjort alt jeg har lyst til enda. Bare jeg hadde møtt han i en alder av 25 eller noe....

Jeg er nok verdens verste kjæresten som er utro, men hva faen skal man gjøre når man er forelsket i to?

Anonym

22.11.2014 kl.15:19

Jeg bruker str 40 i sko og er bare en 21 år gammel jente. Det er flaut og jeg holder sko str min hemlig for alle jeg klarer å holde det hemlig for.

Anonym

22.11.2014 kl.15:29

Ale sier jeg er gal. Noen ganger får jeg mentale sammenbrudd, jeg tror jeg tenker for mye på det abstrakte. Når jeg enkelte ganger prøver å forklare hva som skjer inni hodet mitt til noen, er det ingen som forstår. Jeg tror jeg faktisk er gal. Gal og alene. Og tror jeg bare blir galere og galere. Jeg kommer til å endre opp som den galeste. Kanskje jeg til og med håper på det.

Anonym

22.11.2014 kl.15:30

Jeg er egentlig forelsket i han jeg bare har sex med. Hver helg ligger jeg oppe og venter på at han skal ringe. Han kjenner meg egentlig ikke, og er alt for gammel for meg. Dessuten har han 1000 andre, mens jeg har bare han.

y

22.11.2014 kl.15:41

Min største hemmelighet er vel at jeg er så jævla usikker på hva jeg egentlig vil. Jeg går nå siste året på vgs og har ikke peiling på hva jeg vil til neste år. Blir bare mer og mer redd for hva jeg skal gjøre når "tiden går ut" og jeg er nødt å ta et valg. Jeg har en samboer som jeg for det meste er ganske sikker på at jeg elsker og kanskje til og med vil dele resten av livet med. Men jeg er manisk depressiv, og i de dårlige periodene blir jeg likegyldig til alt fra fremtiden min til forholdet vårt. Dette gjør meg så jævlig usikker på hvilke følelser som egentlig er "ekte".

En annen ting er at jeg hele tiden går å fantaserer om hvordan jeg vil at livet mitt skal bli. Det er så vanskelig å slutte også, fordi det hjelper litt hver gang jeg føler meg mislykket. Istedet for å godta at jeg ikke er perfekt og at livet mitt ikke er det og aldri kommer til å bli det, fantaserer jeg om hvordan det skal bli. Dette er noe jeg har gjort siden tidlig barneskole ca. 7 år, og nå er jeg 18... Jeg er også redd for at jeg ikke gjør nok nå, og at jeg ikke kommer til å ha nok fine minner å se tilbake på når jeg blir eldre. Herregud, de fleste dagene og helgene går til å enten sitte inne eller å dra på middelmådige fester, og nå vil ikke typen engang dra på festival (en "tradisjon" jeg har hatt siden jeg var 14) til sommeren engang. Er litt for tidlig å bli til en av de som reiser til Spania en gang i året og det er det mest opplevelsesfylte de gjør hele året. haha så ja dette er vel de tingene jeg sliter med for tiden, men som jeg ikke greier å snakke med noen om.. takk for at du gjør dette og takk for at du er den awesome jenta du er :D

Anonym

22.11.2014 kl.15:43

Jeg er 1.83 cm høy og jeg hater det.. Det er rett og slett flaut. jeg kan aldri låne sko og klær til venner, og jeg kan ikke bruke høye hæler heller.. Jeg misliker meg selv så mye, selvtiliten er på null. Bare på grunn og høyden min.

J17

22.11.2014 kl.15:50

Jeg ble voldtatt for ett år siden av en fyr som hadde kjæreste.

Når folk fant det ut så sluttet alle jeg kjente å prate med meg, jeg ble beskyldt for alt. Hun som var bestevenninnen min på den tiden sendte melding til kjæresten til fyren og sa at det aldri hadde skjedd, så de ikke skulle slå opp. Men hun sluttet å prate med meg som alle andre, folk gikk når de så meg, de slengte dritt etter meg.

Noen måneder senere tok jeg en overdose. Ingen i familien vet om dette, og ingen vet hvor vondt det faktisk gjorde i ettertid. Jeg tør ikke gå ut, jeg tør så vidt å være med familien min, depresjonen har tatt knekken på meg.

Men det vondeste av alt er at jeg vet han har det bra. Det siste jeg husker av han er at han lo mens han voldtok meg.

Anonym

22.11.2014 kl.15:54

Faren min døde i slutten av 2013, og alle tror at jeg har det fint og er glad og ikke tenker så mye på det, siden jeg som regel alltid smiler når jeg er blandt folk. Men egentlig så tenker jeg på det hver time, hvert minutt, hvert sekund av livet mitt, den delen vil aldri forlate hjernen min, noe som er helt utrolig å gå å bære på. Alle tror jeg har det fint, men jeg føler meg ikke bra og det at jeg er 14 år og aldri får se faren min igjen, knuser meg innvendig.

Itillegg har jeg funnet ut av HELE familien min har lyvd til meg om døden hans, noe som gjør at jeg hvertfall ikke vil snakke med dem om det. Jeg fikk vite at han fikk hjerteinfarkt og havnet i koma når han var ute og gikk, og det kom 2 leger som hadde gått av vakta si og tilfeldigvis hadde med seg sånn gjenopplivning ting, og hvor lite realistisk er ikke det? jeg føler meg så dum som trodde på det.

for noen uker siden, så sa først den ene venninna mi at faren hennes (som kjente pappa) at pappa tok overdose fordi han ikke hadde det bra, og da ble jeg usikker. Så spurte jeg flere og omtrent alle vennene mine visste at han tok overdose og trodde jeg visste det. Men neida.. Hvem mamma´er er det som lyver til datteren sin om faren sin død? Greit at dem kanskje tror det var det beste for meg, men jeg visste at pappa ikke hadde det bra og jeg ville heller ha fått vite sannheten. Og det værste er at dem forsatt ikke har sagt det til meg, lurer på når dem kommer til å si sannheten.

anonym for alltid

22.11.2014 kl.15:55

Da jeg var 15 ble jeg invitert ned til bestevenninnen min for å drikke for første gang, sammen med henne og kjæresten. Jeg har aldri likt kjæresten hennes, fordi han har gjort diverse ting mot henne som hun tilga han for, men noe jeg aldri tilga han for. Jeg husker jeg trodde dette kunne være en god mulighet for å bli kjent med han på, og kanskje hadde jeg tatt feil av ham, hvem vet. I tillegg ville dette være min første gang der jeg skulle drikke for å bli full, og ikke for å "smake".

Jeg husker da jeg kom med der hadde kjæresten hennes dratt med seg to svære smirnoff flasker (de man får på taxfree og slikt) som han hadde fylt med vodka, smirnoff og noen andre drikker jeg ikke husker navnet på. Det var vel ca 20% smirnoff, 40 vodka og resterende 40% noe annet i flaskene. De satte på musikk og blandet drikkene oppi glass til oss. Jeg likte den ikke blandet, så drakk ca 5 halvfulle glass uten å blande, venninnen min hadde drukket maks 2 glass og kjæresten hadde drukket like mange som meg. Jeg husker vi reiste oss å danset, og jeg husker jeg gikk til døren for å være sikker på den var åpen så jeg kunne spy senere.

Så blir alt svart. Jeg husker jeg våkner opp igjen i badekaret til venninnen min hvor jeg driver å spyler ned meg selv mens hun prøver å stoppe meg. Jeg tror jeg prøvde å få i meg vann fordi jeg tenkte tilbake til 7 klasse hvor læreren fortalte oss at hvis vi var fulle var det en god ide å drikke vann. Så blir det svart. Jeg husker ikke mer, jeg husker litt at jeg hadde vondt (jeg hadde visst falt ned en trapp), og jeg husker de dro/berte meg ned til huset til kjæresten hennes. Så blir det svart. Jeg husker jeg våkner opp i sengen, jeg hørte venninnen og kjæresten min stønnet (de hadde nok sex antar jeg), og så blir det svart.

Så våkner jeg igjen av av venninnen min driver å sier "nei, nei, nei" hysterisk, og så blir det svart igjen. Jeg våkner igjen av smerte, men jeg kunne ikke bevege kroppen min. Det var som om jeg var tilstede, men samtidig ikke. Jeg husker jeg så ned, og jeg var naken og kjæresten hennes hadde presset seg inn i meg. Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg husker jeg vendte litt på hodet fra side til side for å si nei, men klarte ikke å si noe eller dytte han vekk, kroppen ville ikke samarbeide. Det svartner igjen. Jeg husker jeg senere våkner og spør hvorfor jeg er naken, og venninnen min svarer at jeg hadde spydd på de.

Neste gang jeg våkner er jeg påkledd i kjæresten hennes sine klær, og jeg husker jeg reiste meg, tok mobilen min, jakken min, skoene mine og gikk. Da jeg kom hjem tok jeg meg en lang dusj, gikk opp i sengen å gråt. Jeg husker jeg ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Det ble klarere, men jeg vurderte ikke en gang å gå til politiet. De ville ikke ta meg seriøst, for det første hadde jeg ingen bevis, for det andre ville det være hans ord mot mitt, for det tredje ville jo det såre venninnen min.

Jeg husker jeg spurte henne noen dager senere om hva som hadde skjedd den kvelden, om hun husket noe. Hun sa hun svartnet hun også, men hvordan kunne hun gjøre det når hun bare drakk 2 glass? Det er jo ingenting, samtidig var de jo blandet med Red Bull? Hun sa også at jeg hadde prøvd å kle av meg tidlig på kvelden, for kjæresten hennes og henne. Dette fikk meg til å tro at kanskje jeg ville det? Jeg ville jo det ikke i det hele tatt, men hvem ville tro meg? Dette er flere år siden nå.

Jeg er 19 nå. Jeg vet at jeg ikke kan gi lovlig samtykke til å ha sex i beruset tilstand i det jeg ikke kan snakke ordentlig eller gå eller bare det faktum at man har spydd betyr at man ikke kan gi samtykke til sex, jeg vet også at jeg var 15 på det tidspunktet. Han var 18. Det var også ulovlig. I tillegg ligger det litt i bakhodet at han kan ha puttet noe i drikkene våre. Jeg har ikke møtt kjæresten hennes siden den dagen, vil aldri se han igjen. Hver gang jeg lukter parfymen han hadde på seg den kvelden når jeg er ute blir jeg kvalm og tenker tilbake på den natten. Jeg snakker så vidt med henne lengre, det er vanskelig. Hun var en av mine bestevenninner, men jeg forstår ikke hvordan hun kan være sammen med et slikt monster.

Jeg har bare fortalt dette til 3 personer i mitt liv. Jeg har aldri sagt til noen hvem det var. Jeg har ikke sagt det til foreldrene mine. Jeg tør ikke. Jeg tenker på det hver eneste dag.

Anonym

22.11.2014 kl.15:55

Sliter med å stole på folk, å føler ingen liker meg.

Ragnhild

22.11.2014 kl.15:57

Jeg har Bulimi og har hatt det i over et år nå! Dette er det ingen andre som vet og det føles helt absurd å skrive.

Jeg vil ikke ha det slik og jeg kjemper hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, men med en gang jeg glipper så er jeg tilbake i samme løypa. Med alt presset om å være tynn og sunn osv så er det hardt å håndtere alt presset.

virgin

22.11.2014 kl.16:02

Tok jomfrudommen min når jeg var 13 med en 17 åring, og det var heelt jævlig. han sa etterpå at det var det beste han noen gang har hatt, og det var så deilig at jeg var så trang og han likte at jeg ynket (fordi det var vondt).

Skikkelig populær type, er alltid med noen venner, liksom.

nå er jeg 17 og han er 21,han sender meg meldinger og snakker om hvor deilig det var den gangen FOR FIRE ÅR SIDEN, og at han vil se meg igjen, men det vil ikke jeg. Det er mange ganger om dagen, skikkelige ekle "seksuelle" meldinger, jeg ber han stoppe men han gjør det ikke. Jeg vil ikke si dette til noen fordi jeg vet at han har mange i ryggen, og kan lett snu alle mot meg hvis jeg sier noe om at jeg var 13 og alle meldingene. Ongen tror at han er sånn.

Mickey

22.11.2014 kl.16:03

eg har alltid slitt med følelsen av å egentlig ikkje bety nokke for nokken som helst. pappa som er narsisist som mamma sie, har aldri vert en pappa, bare vert en figur som verken sie han er glad i meg eller bryr seg om ka som pågår i livet mitt. mamma som klaga på han og gjentar kor mange ganga han har svikta oss, glømme at ho sjøl ikkje ser meg. eg har hatt gjentatte depprisjona siden eg har vert liten men ingenting som eg har tatt opp, for eg vil ikkje framstå som svak. i tillegg til at søstra mi har hatt det så føla det ikkje er min rett å føle seg depprimert da. eg er også flink til å vere der for vennane mine, og folk har en tendens til å åpne seg for meg til og med når de ikkje kjenne meg, det kan vere vanskelig når eg slite sjøl. eg er også aldri glad lenger når eg ser mamma eller pappa di få gangane eg ser han. blir sint og forbanna automatisk, og sie så masse frekt at eg kan begynne å grine når eg legge meg for eg angra sånn, men så gjentar det samme seg dagen etterpå. vi fekk også fosterbarn når eg var 12, som egentlig gjor ting vondt verre. har aldri innrømt det, men er så sjalu at det gjør vondt. eg var ikkje klar for et nytt barn i huset, og når eg kanskje mest trengte en mamma så følte eg at ho forsvant for godt og nokke foreldre kunne eg bare glømme. eg hadde ingen som sa de var glade i meg eller sa kor masse eg betydde. sjølbilde mitt er på bånn og eg eg klara ingenting. skolen går i dass og alt eg vil ha hjelp, men alle bare kjefta, og eg føla eg er einaste stor skuffelse for andre og meg sjøl ikkje minst. kroppen, ansikte mitt, håret, eg hata alt og har latt vere å spise en del i det siste. eg er rett og slett fryktelig lei av å vere trist å sint heile tida, når eg veit at eg egentlig har det godt, og det er kanskje eg sjøl som legge opp til det, eg veit ikkje. har en familie som leve, til og med en kjæreste, men alikavell klara eg ikkje å finne en plass å passe inn i samfunnet. er veldig frustrerande no som eg er blitt så gammal. dette er rett og slett en veldig, veldig kort oppsummering over kordan eg har det generelt. Digga deg Sophie! ditta er første gang eg nokken sinne kommentera på bloggen sin sjøl om eg har lest den i fleire år no, som det føles ut som vertfall.

Siz

22.11.2014 kl.16:22

Jeg skulle bli pappa for et år tilbake, men den bitchen gikk og tokk sånn prøve hos legen for å se om det var en gutt elr jente, og det var en jente. Like etter det så gir hun ufødte datteren vår et navn. Etter det hadde gått 11 uker med bebien magen så ringte hun meg ut av det blå og bare "jeg skal ta abort". Det var positivt på en side men også veldig negativt på en annen side. De rare følelsene kom ut av ingen steder. Tårer bare begynte å renne. Rart ikke sant? Men det fikk meg til å innse at jeg er et menneske på grunn av alle de følelsene som bare rant inn i meg.

Anonym

22.11.2014 kl.16:31

har kjærlighetssorg over en gutt jeg aldri har vært sammen med.

Anonym

22.11.2014 kl.16:36

Jeg har veldig mange hemmeligheter, noen av dem tør jeg ikke skrive ned engang...

Generelt er familien min preget av alkoholisme, men det som har plaget meg mest hele livet er når mamma drikker. Hun som til vanlig er så snill og god, blir av og til et mareritt når hun er påvirket.. Hele barndommen gikk jeg uten å tørre og si i fra til henne at jeg hadde det fælt pga drikkingen hennes, kun fordi hun til vanlig var den beste mammaen i verden. Jeg følte ikke hun fortjente at jeg skulle "kjefte" på henne når hun var så snilll ellers. De fleste rundt meg visste at hun drakk (det var flaut)... og mange ganger kjørte hun beruset når hun skulle hente meg, til og med når det var andre folk i bilen...

Har derfor alltid hatt angst for å ha med meg noen hjem.. nå er jeg 20 år og flyttet hjemmefra for fire år siden, sammen med kjæresten min.. hvis mamma ringer og jeg hører at hun er full, eller at vi har avtalt at vi skal på besøk til mamma og pappa, og hun er full, så lar jeg bare være. Så ekkelt er det fortsatt for meg, at jeg ikke kan se henne full...

Søstra mi har mistet alle fire barna sine til barnevernet. GUD som jeg hater BV!! det er så urettferdig, ho er ei god mor og det skulle ikke ha skjedd med henne... jeg var nesten som storesøstra di si, for vi har alltid vært veldig nære, og når vi nå besøker dem/treffer dem så er det bare veldig merkelig... skulle ønske jeg hadde kidnappet dem før de ble tatt... griner ofte over dette..

I tillegg føler jeg meg så utrolig alene!! kjæresten min er ofte stygg med meg i form av at han sier direkte til meg at han ikke vil være med meg osv. Har så utrolig dårlig selvtillit, og derfor er jeg så sjalu.. vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!!

Anonym

22.11.2014 kl.16:38

Jeg mister bestevenninnene mine. Jeg vet ikke hva jeg har gjort eller hva det er, men de ignorerer meg og vil aldri være med meg lenger...

N

22.11.2014 kl.16:41

Ser det er mange andre i min situasjon. Sliter veldig mye med at jeg ikke får utløpt følelsene mine. Alle rundt meg tror at jeg har det bra, men sannheten er at jeg faktisk ikke har det så jævla bra. Sliter med å være sammen med venner, og holder meg helst unna hvis det er en stor sammenkomst. Jeg hater det.

En annen ting som jeg hater, er at jeg er så usikker på legningen min. Liker gutter, men samtidig kan jeg føle en tiltrekning mot "guttejenter". Livet ass, skal ikke være enkelt.

Anonym

22.11.2014 kl.16:44

Jeg holder på med to personer samtidig, men klarer ikke velge en av de. De vet ikke om hverandre.

Anonym

22.11.2014 kl.16:55

En hemmelighet, okei. Det er vel kun kjæresten som vet om dette, men jeg tror ikke han forstår hvor ille det faktisk er. Jeg har ekstremt dårlig selvtillit. Jeg mener, jeg vil være brunere, jeg vil ha større og fastere rumpe, jeg vil ha silikon i puppene, slik at dem ser ut som pupper ikke epler. Jeg vil gjøre nesa mi tynnere, siden den ser helt jævlig ut og haken min bare stikker ut, og den vil jeg også operere. Håret mitt er ALLTID flokete, og ingenting hjelper føler jeg, så jeg går ekstremt sjeldent med håret løst, fordi det er plagsomt, stygt og jævlig. Jeg føler meg faktisk helt jævlig veldig ofte, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gråtet ovenfor disse problemene her. Men ikke nok med det - jeg har elsk/hat forhold til magen min og lårene mine. Noen ganger elsker jeg magen og noen ganger hater jeg den. Samme med lårene mine. Jeg er misfornøyd med det meste. Inkldudert noe så rart som hendene mine. Jeg føler ikke de er fine nok. Det er tungt, men jeg klarer meg fint gjennom hverdagen, med en kjæreste som støtter meg no matter what. And trust me, hadde jeg sett ut som deg tror jeg at jeg hadde hatt skikkelig god selvtillit. Du er helt fantastisk nydelig og pen, og du er digg, helt seriøst. Jeg elsker både håret, ansiktet og kroppen din, og jeg skulle gjerne vært like fin som deg. Og like vellykket (noe jeg aldri kommer til å bli..).. Uansett, du er en stor inspirasjon (ikke pga. silikon ++) men pga. din levemåte, oppførsel, vegetariansimen osv. Åh, gud, jeg kunne sittet og pratet fint om deg i flere timer :-) i love you.

Anonym

22.11.2014 kl.16:58

har likt en gutt i 4 år nå, vi er veldig gode venner, men tør ikke si ifra at jeg liker han

Anonym

22.11.2014 kl.17:02

Jeg er jævlig redd for å dø.

N

22.11.2014 kl.17:05

Fant ut at jeg er gravid i 2-3 uke igår og det er utrolig tøft å jobbe i barnehage, være kjærlig og omsorgsfull ovenfor barn når jeg ikke er glad for embyoet i magen min. Gruer meg såklart til aborten men skyldfølelse er en pris man må betale for den friheten og livet jeg vil fortsette å ha.

Ida

22.11.2014 kl.17:19

Min "beste" venninne gjennom alle år, har egentlig alltid manipulert meg og vært slem mot meg på alle måter.jeg har alltid følt det, men ikke gjort noe med det.... Jeg hater å være sammen med henne og hun bare rakker ned på megg. Utad ser alle på oss som bestissene.... inne i meg skriker jeg. Jeg må ende dette vennskapet....hun har bare så stor makt over meg....

Anonym

22.11.2014 kl.17:29

Jeg er dødssjalu på kjæresten min fordi han kommer fra et bedre hjem enn meg.

Anonym

22.11.2014 kl.17:30

Jeg føler at mine aller besteveninner blir litt flaue over meg. At de ikke alltid vil ha meg med ut på fester fordi jeg ikke er like babe som de, eller de bare er flau over meg som person.. mens når vi er alene er vi verdens aller bestevenner og stoler på hverandre 110%. Jeg er også forelsket i en gutt som vi ofte er på fest med, men ingen vet det.. eller jeg tror de vet det fordi de sier det hele tiden og da nekter jeg. Men de gidder liksom ikke å ta hensyn til det.. det gjør veldig vondt

Anonym

22.11.2014 kl.17:33

Jeg er deprimert, har vert det i noen måneder nå. Tror jeg har en alovorlig sykdom. Jeg har prøv å snakke med mamma og pappa, men de spør om jeg bare ikke kan gi meg å mase sånn. Har det veldig tøft nå, og det kommer sjelden noen små bra øyeblikk. :-) du sophie Elise pleier å få meg til å føle meg bedre, siden du er så positiv til bloggen<3 tusen takk

Gjør en god gjerning

22.11.2014 kl.17:40

Jeg kjenner meg igjen i det å få dårlig samvittighet for ikke å ha tilbringt nok tid sammen med besteforeldrene sine. Det er vanskelig når man bor vekke og har en travel hverdag. Men det er viktig å hugse på at de setter stor pris på at du bare ringer og slår av en prat en gang i blandt også!

Syns det er trist å lese gjennom alle kommentarene, alt er bare trist og negativt. Jeg vil gjerne dele en god hemmelighet. Jeg skal arrangere bursdagsfest for bestevenninnen min neste helg, og jeg gleder meg så mye til å se reaksjonen hennes! Dette er noe jeg har planlagt lenge nå, og jeg har i flere tilfeller holdt på å røpe meg. Jeg er så gira at jeg holder på å sprekke! Hva med å få folk til å skrive en positiv ting/noe de virkelig setter pris på i hverdagen :)

Anonym

22.11.2014 kl.17:40

jeg har prøvd å ta mitt eget liv. jeg overlevde og ble innlagt på akuttpsykiatrisk. aldri følt meg mer mislykket i hele mitt liv. tenker på selvmord hver dag, men tør ikke fordi jeg er redd for å feile igjen. får ikke sove om natten fordi jeg har ekstreme mareritt. nå røyker jeg hver dag, og det har hjulpet meg med søvn og depresjon. ingen vet.

hei

22.11.2014 kl.17:44

Jeg vet ikke hvem faren min er, men da han så meg for første gang,sa han at jeg var feit.

Anonym

22.11.2014 kl.17:45

Jeg ELSKER å flørte med alle gutter, ha sex og å få oppmerksomhet fra gutter. Dette slår tilbake på meg hele tiden..

Veronika

22.11.2014 kl.17:50

Så vakker du er =)

Anonym

22.11.2014 kl.17:58

jeg liker ikke min egen familie!

Jasmin ibrahim

22.11.2014 kl.17:59

Vet ikke hvem faren min er stakk før jeg ble født. Og stefaren min sexuelt

misbrukte meg

Anonym

22.11.2014 kl.18:03

Jeg har angstanfall flere ganger daglig, men greier å skjule det. Nesten ingen vet det

Anonym

22.11.2014 kl.18:10

Jeg tenker i sjul at bestevenninnen min er psykopat og har mareritt om at hun prøver å drepe meg. Hun fungerer veldig bra i hverdagslige settinger og er flink på ting som får henne til å virke "normal". Likevel, har jeg til tider sett sider av henne som er langt i fra OK. Hun har blandt annet brukt vold mot meg, både fysisk og psykisk. Jeg har en teori om at hun har lært seg hvordan man skal oppføre seg i samfunnet, men at hun egentlig er en helt annerledes person. Jeg føler meg ond som skriver dette, men når hun havner i den tilstanden jeg beskriver ser jeg bare ondhet i øynene hennes. Nesten som djevelen selv...

Maria

22.11.2014 kl.18:17

*Bestevennina* mi skal på utveksling neste år. Ho seier å mange ting om at ho kommer til å bli så lei seg for å forlate meg, mens det er faktisk en av få ting jeg ser frem til.

.......

22.11.2014 kl.18:25

Jeg tok overdose noen ganger i perioder. Ville bare dø rett og slett. Vil ikke lengre være den som er døv liksom. Jeg orker ikke når folk stenger meg ute, spesielt min hørende familie. Jeg er den eneste døv, og det er veldig vondt.

Som tidligere oppe skrev jeg at søsteren min stengte meg ute og broren min også. Akkurat nå hater jeg begge to. Det er tøft å være "franskmann" i en tyskerfamilie. Jeg behersker tegnspråk perfekt, og det er jo mitt morsmål. Jeg kan også norskspråk veldig bra, og jeg føler de ikke gidder å bry seg. Er det for mye å forlange at de kunne gjenta hva de sier i blant?

Hvis du sier "bare glem det" til en døv eller en tunghørt, så sårer du vedkommende veldig godt faktisk..

Moren min er psykisk syk, og det gjør ting ekstra vanskelig og sårbar. Jeg er lei av å høre "du er ressurssterk. Du er sterk". Slutt å si det, plis.

Jeg og sliter selv med bipolar lidelse type 2. Mest depresjoner. Derfor går jeg på tabletter. Nå studerer jeg på universitetet, men det er veldig tøft å være døv student. Og ekkelt. "Alle" vet hvem du er. Til og med lærerne.

Klem fra meg! Jeg holder ut, og tviholder på håpet. At det er bedre om noen år til... <3 godt å få dette ut!

Jeg ser at mange, selv om de ikke er døve, sliter veldig de også. Jeg trodde jeg var den eneste som sliter med hørende venner, men neida.. Veldig mange som hører godt sliter også. Jeg er heldig som har døve venner i behold og de er aller beste! Vi forstår hverandre og båndet er så sterkt. Vi har noe til felles, hørselstap og kampen mot samfunnet.

Samfunnet er en kamp.

Anonym

22.11.2014 kl.18:29

jeg har BMI på 17, og spiser 1 skive og 1 potet til dagen. Ingen vet det, ennå...

Anonym

22.11.2014 kl.18:36

Jeg sendte toppløst bilde til en god venn av meg når jeg var 11, angrer så jævlig. Han er også sønn av foreldrene som også er venner med mine, on det ga mening. Jeg prøver å ikke tenke på det. Det er flere år siden, men hva om han sprer det? At jeg sendte det? Folk vil tro så masse, og jeg er redd

Anonym

22.11.2014 kl.18:41

Vi var en veninnegjeng på barneskolen, og jeg ble brukt som "syndebukk". Hver gang de syns noen var stygge sa de "nesten like stygg som (navnet mitt)"

eller noe annet stygt. Alt jeg gjorde var kjempefeil og dumt, men når de lo så lo jeg med. Jeg kom hjem hver dag, så meg i speilet og tenkte hardt på alt som var feil med meg, ofte gråt jeg. Jeg sa i fra til dem i 7 klasse og det var faktisk alt som skulle til. Litt tid etterpå hadde jeg det mye bedre. Nå går jeg vg2 og har en fantastisk kjæreste som har fått meg til å legge alt det bak meg. Jeg føler meg som den vakreste jenta i verden pga han, men det tok faktisk 4 år før jeg klarte å føle meg fin igjen.

.

22.11.2014 kl.18:43

Jeg har helt siden jeg mistet jomfrudommen min for 5 år siden følt meg som et objekt når jeg har sex, jeg har aldri hatt sex med noen jeg bryr meg om og jeg har store problemer med å knytte tillit til dem jeg har sex med, kun av den grunn at jeg er redd for å bli såret. Jeg bruker sex som en måte å få nærhet til en annen person, uten å måtte fortelle noen hvordan jeg føler det. På grunn av mine lave krav til sex endte det med at jeg lå med en som har kjæreste/samboer, et av de valgene jeg angrer mest på i livet mitt. Kan ikke fortelle noen om hverken denne episoden eller om hvordan jeg føler meg, kun fordi jeg blir sett på som den sterke venninnen som alltid tar utfordringer og problemer på strak arm. Sannheten er at jeg ikke er sterk i det hele tatt, jeg er en av dem svakeste jeg kjenner, folkene rundt meg bare vet det ikke...

-

22.11.2014 kl.18:52

Grunnen til at jeg byttet skole var fordi jeg ble mobbet, ikke fordi vi skulle flytte

Vilde

22.11.2014 kl.18:53

Jeg føler akkurat det samme når det gjelder foreldrene mine. jeg vet de har gjort alt for meg gjennom oppveksten og at jeg var veldig snill som liten, men da puberteten kom, akkurat som deg, flyttet det inn en djevel i meg.

Har flyttet til kjæresten nå, og har utrolig dårlig samvittighet hver gang jeg drar fra foreldrene mine når jeg er "hjemme" på besøk for jeg vet hvor mye de og spessielt mammaen min savner meg når jeg er borte.

Anonym

22.11.2014 kl.18:53

Hvorfor gidder folk og skrive alt dette. Tror dere hu bryr seg om det? 😂👆

Anonym

22.11.2014 kl.18:58

Jeg har lenge vurdert å konsultere med en lege angående intimkirurgi. Jeg har fysiske plager med en lang indre kjønnsleppe og har lyst til å ta en forminskning.

Jente 16år

22.11.2014 kl.18:59

Når jeg gikk på barneskolen så pleide pappaen min å slå meg. Så sommeren til 7´ende, sa jeg ifra til mamma, hun kastet han ut, og jeg har egentlig ikke hatt noe særlig kontakt med han siden. Det året han flyttet ut, så blei mamma veldig syk, og måtte ligge på sykehuset i fra desember i 2010 til mai i 2011. Det var veldig vanskelig for meg og storesøsteren min, siden jeg ikke ville bo lamme pappa. Men alt gikk bra, og vi kom oss gjennom det.

Søsteren min har fortsatt god kontakt med pappa, men jeg har ikke noe kontakt med han. Så for ikke så lenge siden så sa mamma at vi måtte prate, og da fortalte hun meg at pappa må i fengsel siden han har drevet med barnepornografi. Jeg ble jo såklart litt sjokkert, men jeg reagerte vel egentlig ingenting. Helt til jeg så avisartikkelen om det han hadde gjort, da ble jeg så kvalm. Jeg vet ikke helt va jeg skal gjøre, siden jeg vil jo si det til de nærmeste venninnene, men jeg tørr ikke, siden det er så flaut at jeg er i familie med noen som har gjort noe så forferdelig.

Jeg syns uansett at det er veldig fint at du har slike innlegg av og til. Og unnskyld for en veldig rotete kommentar.

Anonym

22.11.2014 kl.19:02

Jeg blir alltid dumpet. Har holdt på med snart 10 gutter, men hver gang skjer det samme. Vi prater mye og møtes i 1-2 måneder, har sex, og så dumper de meg fordi de ikke er interressert i noe mer, eller ikke føler noe.

Karoline, 18 år

22.11.2014 kl.19:16

Jeg har solgt sex til en veldig mye eldre mann siden jeg var 16 år. Hater meg selv for det, men jeg trenger pengene sårt.

Anonym

22.11.2014 kl.19:22

Come redeem your free RP code in our daily giveaways! Visit http://lolrpgiveaway.com/ to get yours today!

-

22.11.2014 kl.19:28

Jeg angrer på masse, som att jeg har dyttet alle jeg er glad i vekk, jeg blir fort lei meg for små ting og reagerer sterkt.. jeg føler ikke jeg altid viser foreldrene mine hvor glad jeg faktisk er i dem, men jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gjøre det, jeg føler meg helt tom til tider, og jeg sitter alene på grunn av att jeg har dyttet alle vekk og bestevennen min er på avrusning noe som påvirker meg utrolig mye pga jeg er bare her uten å kunne gjøre noe og hun er den eneste jeg pleier å klare og være med hele tiden uten å merke d? jeg angrer på att jeg ikke var der like mye som hun har verdt her for meg, at jeg dyttet mine problemer på henne i stedenfor å bare takle dem selv.. er så utrolig mye jeg ville gjort anderledes om jeg kunne? vet ikke hvor jeg skal begynne for å fikse opp i alt. Men jeg vet att jeg hater meg selv for disse tingene spesielt.

Anonym

22.11.2014 kl.19:34

jeg har en fin kjæreste som jeg har hatt i over tre år. jeg er psykisk syk og han er helt utrolig. men...jeg tror jeg har begynt å forelske meg i bestekompisen min. jeg kysser han av og til. vil ha begge...får så dårlig samvittighet:(hva skal jeg gjøre lissom

Anonym

22.11.2014 kl.19:35

Om ikke så alt for lenge så kommer jeg til å ta livet mitt.

Anonym

22.11.2014 kl.19:37

Jeg er så glad for at du skriver det du gjør, at du faktisk innser selv hvordan du er/ var mot foreldrene dine. Sånn jeg så deg i bloggerne var vondt, så frekk du var der. Min hemmelighet er at jeg er snart 25 og fortsatt suger på tommelen :p

Jente 15år

22.11.2014 kl.19:47

Min hemmelighet er vel ikke noe spesielt gale, men ville bare si det en plass. Iallfall jeg er sinnsykt forelska i en gutt jeg har kjent en stund nå. Men bestevenninna mi er helt umulig av og til (bare hun ser jeg snakker til en gutt kommer hun bare bort og roper "LOVE IS IN THE AIR") Hun visste egentlig (eller vet ikke) at jeg liker denne gutten, men hun gikk innpå instagramen min på min mobil og la ut et bilde av han og sa at jeg elsker han etter hun så at jeg snakket ganske mye med han den dagen (og det sto der i 2 timer som var nokk til at han så det). Så nå er det dødskleint mellom han og meg.

(ps: elsker bloggen din<3)

Anonym

22.11.2014 kl.19:47

? jeg er hodestups forelsket i en gutt, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Han liker meg også.

? Jeg har blitt misbrukt av flere personen som venner, kjærester og familie. Har blitt slått, kveld og voldtat😓

AnonymMann

22.11.2014 kl.20:03

Liker gutter...

Anonym

22.11.2014 kl.20:04

Min hemmelighet er at jeg er gravid! Ti uker på vei, så ganske tidlig enda. Min bestevennine vet ikke om det engang.

Anonym

22.11.2014 kl.20:14

Sosial angst, depresjon, bulimi, jeg har nær familie med kreft, jeg er en "skap misbruker" dvs at jeg ruser meg før jeg går ut, ellers klarer jeg ikke å gå ut døren en gang, og jeg har jo jobb osv...

Jeg føler at jeg er følelsesløs.

Mer orker jeg ikke å skrive.

Bra innlegg, Sophie.

Anonym

22.11.2014 kl.20:16

Endelig.

Dette er vel noe som ingen virkelig skjønner om meg. På uttsiden virker det som om at alt er bra. Det er forsåvidt det også. Det er bare det at jeg er 15 nå og jeg holder på å klikke. Det er så mye som skjer, så mye som skal gjøres, og så mye som ikke skal gjøres. Prøver å holde alt på plass men kjenner at jeg kommer til å bryte sammen nå. Har som smått fått små sammenbrekninger, hvor alt bare er et stort kaos og jeg ligger å griner i en time. Det er jo kanskje ikke så illle som å ha drept noen, blitt voldtat eller noe slik men jeg kjenner at dette ødeleger mitt ene live mitt. Det eneste jeg har.

Jeg er bare inni hodet mitt. jeg vil bare ha på veldig høy musikk på og hyle. Hyle så mye at jeg blir hes.

Jeg er jo en person som mange ser på som smart og jeg får veldig gode karakterer. Defor burde vel jeg av alle klare å holde meg sterk og takle helt vanlige problemer. Problemer som at venner forsvinner, at du er for fornuftig slik at du ikke gjør noe sommer risikabelt eller noe. Men jeg har også problemer. Tvangstanker. Problemer med å stole på folk. Elsker en som jeg behandler som dritt fordi jeg ikke klarer at personen ikke bryr seg om meg.

Og jeg har alltid lurt på hvordan det er å la alt bare gå og gi faen. Dette høres merkelig ut men jeg og en til person merket av vi var helt motsetninger av hverandre. Hun er meg hvis jeg gir faen, og jeg er henne om hun holder alt på plass. Jeg er redd for og bli som henne, men jeg holder på og kræsje nå. Jeg ligger i min egen seng på en lørdags kveld og gråter. Og jeg har jo faktisk ikke opplevd noe fysisk? Jeg har ikke noe spesifikt som er illle det er liksom bare alt.

Og nå gråter jeg. Og det vil jeg sikkert gjøre resten av kvelden nå. Helt til familien min spør etter meg, da er alt bra igjen. Fordi det og gråte for ingenting er jo bare patetisk? Er jeg patetisk når jeg gråter for en følelse av at alt raser uten at det kanskje ikke skjer?

Faen.

Men sophie? Husk alle disse kommentarene. Husk at det er personer som leser bloggen din. Ikke glem dem. Ikke glem meg.

Endelig.

Anonym

22.11.2014 kl.20:17

Alle ser på meg som en smilende glad og positiv person som er glad i mat. Egentlig har jeg bulimi og har det helt for jævlig

anonym

22.11.2014 kl.20:22

Vennene mine spør meg hvordan jeg har det, men de godtar bare svaret mitt, jeg har det bra. De spør ikke noe mer, jeg åpner meg heller ikke. Den eneste jeg brydde meg om, endte alt med for en måned siden og jeg føler meg bare så alene. Han fikk meg til å smile og le som ingen andre. Den værste dagen min kunne bli den beste så lenge jeg fikk vært med han. Nå er hver eneste dag helt jævelig og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet at man kan bli knust, men at det virker som om noen vrir disse bitene rundt og rundt i kroppen... det bare gjør alt for vondt...

Anonym

22.11.2014 kl.20:25

det med besteforeldrene dine bør du fikse pronto. jeg besøkte de så utrolig sjeldent, og for bare to uker siden satt jeg ved min farmors side idet hun tok sitt siste åndedrag. jeg angrer så utrolig på at jeg ikke besøkte henne oftere, før denne dagen hadde jeg ikke sett henne på månedesvis. jeg blir så lei meg, og vil oppfordre alle til å besøke de så ofte de kan og ta vare på de. jeg angrer. så sjukt.

Solveig

22.11.2014 kl.20:27

Det var en gutt på skolen jeg likte. Vi hadde flørtet veldig lenge, helt til jeg turte å spørre han, om vi skulle bli sammen. Jeg har 100% sikker på at han ville si ja. (Vi hadde vært på flere "dater" og snakket med han hver dag.) Men han sa nei... Jeg var helt knust... :( og det er jeg fortsatt... Han lagde masse styr med at vi skulle fortsette å være venner. Til slutt sa jeg ja. En søndag (vi hadde blitt venner igjen) skulle vi liksom finne på noe, men han ringte meg aldri. Sa ikke en gang at han ikke kunne den søndagen. Siden den søndagen har han ignorert meg. Har aldri følt så lite om meg selv før.

Anonym

22.11.2014 kl.20:30

Lest nån tilsto et drap her. du burde varsle politiet, og gi dem ip addressen!

Anonym

22.11.2014 kl.20:33

Jeg vet ikke hvor mange jeg har ligget med. Jeg har virkelig ingen anelse. Og jeg kunne ikke gitt mer faen. Om jeg er jente eller gutt sier jeg ikke. Men jeg vet at jeg vil bli dømt på to forskjellige måter om jeg avslørte kjønn. Folk er så trangsynte

Anonym

22.11.2014 kl.20:38

Jeg har vært sprøytenarkoman i 1/2 år, og familie og venner vet ingenting, venter bare på at livet skal kollapse.

J21

Jente 20

22.11.2014 kl.20:44

Jeg føler at livet mitt står på stedet hvil. Noe det har gjort i 2 år. Jeg prøver å begynne med nye ting: studere, jobb, osv, men gir opp alt for fort. Så her sitter jeg. Dag ut og dag inn. Et liv med null mening.

Anonym

22.11.2014 kl.20:59

Dere er så gode alle som har skrevet her! Blir rørt over at dere tør å åpne dere slik. Dere er modige, ønsker dere alt godt. Du og, Sophie <3

Masse klemmer!

Anonym

22.11.2014 kl.21:08

Jeg er så utrolig misfornøyd med hvordan jeg ser ut nedentil og klarer ikke slappe av rundt folk i tilfellet det går mot sex noe jeg syns er veldig ubehagelig å ha siden jeg føler meg så stygg nedentil. Skal spare opp nok penger til en operasjon.

Anonym

22.11.2014 kl.21:11

Jeg er 17 og dater en mann som er 11 år eldre.

</3

22.11.2014 kl.21:12

jeg har vært bestevenn med en som heter sara i snart 8 år. men i fjor da vi begynte i 8. klasse begynte hun plutselig å komme med kommentarer slik som: åå, jeg er så mye bedre enn deg, du klarer ingenting...du er tjukk os. Jeg anser meg selv som en normal jente som ikke er spesielt tjukk, ikke det at det er ille å være litt større, det er det på innsiden som teller. men problemet er at hun er veldig tynn, og jeg veier nok en god del mer enn det hun gjør, og derfor kaller hun meg ting som tjukk, feit og flodhest. dette irriterer meg, gode venner skal vel ikke komme med slike kommenterer? eller? det virker som hun prøver å knekke selvfølelsen min, for å så bygge sin oppover. og vet dere hva? det funker. jeg blir utslitt av dette å tenke på at hun faktisk er bedre enn meg, og at jeg ikke klarer noen ting. vet dette kanskje ikke høres så ille ut men hun har holdt slik i snart ett og ett halvt år! dette tærer på energien og selvfølelsen min. det er helt forferdelig, for hun henger meg ut foran mennesker. i 8. var jeg forelsket i en gutt, så begynte sara å snakke med han. etter et par dager sa hun at de hadde mye bedre kjemi, og at hun trodde at han likte henne mye bedre. ikke noe galt i det, han skulle jo velge selv, men når bestevennen din prøver seg på "crushen" din gjør det vondt. dette er VIRKELIG en lettelse å få sagt til andre mennesker!! jeg vil gjerne si det til noen og jeg har prøvd, men da klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. og jeg vil ikke miste henne heller, for hun har stilt opp for meg for alle de andre tidligere årene:( men jeg ønsker alt gått til dere andre som også har vært fullstendige åpne...

Anonym

22.11.2014 kl.21:17

Jeg mister interessen for gutter så fort jeg har "sjangs".

W

22.11.2014 kl.21:18

Min hemmelighet er at jeg har hatt spiseforstyrrelser i snart 20 år.

Anonym

22.11.2014 kl.21:20

Nei! Vær så snill, hvis du som skrev den kommentaren litt lenger oppe leser dette- ikke gjør det. Vær så snill. Det er mennesker der ute som bryr seg om deg. Jeg bryr meg om deg. Ikke gjør det. Vær så snill.

Anonym

22.11.2014 kl.21:34

Akkurat nå har jeg det greit i livet, jeg har en trygg hverdag og et godt forhold, selv om jeg alltid er totalt utmattet.

Den største hemmeligheten i livet mitt er faren min. Jeg vet hvem han er, men han dro da jeg var 11, og kontakten har vært minimal siden den gang. Nå har han nettopp kommet ut av fengsel i Tyskland, der han ble tatt for svindling, og har sittet i rundt 3 år, det er vel den nyeste infoen jeg har om ham, annet enn at han prøver å kontakte meg på e-post, skype, facebook, telefon etc, men jeg ønsker ikke å snakke med ham, da han bare rakker ned på meg og min mor. Han prøver å manipulere meg til å tro at mamma har skapt alle problemene (Lite realistisk da han ikke betalte på boliglånet på flere år, og mamma plutselig satt igjen med en haug av kredittkortregninger, et giga huslån ++, som han hadde skrevet i hennes navn med forfalskede underskrifter). Til venner sier jeg at jeg ikke har en far, eller at han er død. For han er død for meg. Jeg har gitt ham for mange sjangser til å prøve å forklare seg. I tillegg har han et stort alkoholproblem, og er en psykopat (Diagnose stilt av hele familien). Jeg skammer meg over å være datteren til en alkoholisert psykopat som svindler. Etter å ha fått vite mye av mamma nå som jeg er blitt voksen, så vet jeg at han har svindlet familievennen våre, naboene våre etc, eller "lånt" penger av dem. En periode fikk både jeg og søsknene mine trusler på sms av folk han hadde svindlet for penger, noe som var veldig ubehagelig for en liten søskenflokk i alderen 6-12 år.

En annen hemmelighet som få vet om, og som min nåværende samboer fikk meg utav er at jeg kuttet meg, fantaserte hele tiden om selvmord og måter å gjøre dette på. Jeg utagerte på måter jeg skammer meg over (Jeg slo til mamma, rømte etc). Jeg ble flyttet til et eldre par for å få coolet ned litt på forholdet til de hjemme (var 15 da) og dette hjalp mye, i tillegg til at jeg traff min kjære i denne tiden.

Jeg er også klar over at jeg har sinneproblemer, og problemer med å takle disse, spessielt når jeg drikker. Til vanlig utagerer jeg sjeldnere enn jeg gjorde når jeg var yngre (en liten kommentar kunne få meg til å sende en knyttneve i ansiktet til noen), men merker at alkoholen løsner kontrollen min på dette. Derfor drikker jeg sjeldent, fordi jeg ofte starter slosskamper, gjerne av en liten kommentar, eller at noen tok meg på rumpa.

Jeg har opplevd mye forskjellig i årene etter at faren min do, men noe som fortsatt sitter i er en episode fra den tiden jeg var mest sårbar, en eldre gutt jeg var med overtalte meg til å ligge med han mot min vilje. Etterpå dro vi på fest, der jeg drakk meg dritings for å glemme det, før jeg stakk avgårde til bussen da jeg sa jeg skulle på do. Når folk fikk vite at jeg hadde ligget med han (jeg var 15, han var 21) så sa jeg at jeg var full, whatever likssom, men jeg gikk lenge med en klump i halsen, fordi jeg var redd og usikker etter dette. Eneste som vet om dette er storebroren min. I denne perioden så gav jeg også litt faen i alt, og lå med mange forskjellige gutter, festet, røyket og snuste. Noe jeg skammer meg over er at han ene jeg hadde som pulevenn mens han hadde dame. Dama har nå etter at de har vært sammen i 3 år, funnet ut at jeg lå med han oftere enn hun gjorde i en periode på et halvt år, og hun fikk vite det av ei felles vennine av oss. Fikk utrolig dårlig samvittighet når hun spurte meg om det var sant for noen måneder siden, da hun virket som en utrolig koselig og grei jente.

En siste ting ingen vet er at jeg ser selv at jeg tar etter faren min på enkelte områder. Jeg manipulerer folk, alt for godt, så godt at ingen legger merke til det. Noe jeg nå har blitt flinkere til å ikke gjøre, eller å tenke over at jeg gjør det.

Var utrolig godt å skrive i fra seg, og blir lei meg når jeg ser en del av dere andres innlegg her, utrolig mange som har det vondt! :( Selv ting som virker lite eller uproblematisk for andre kan være stort for deg, det har jeg selv erfart, og er dumt at andre dømmer så fort. Stå på, få hjelp, det ordner seg for de fleste! Jeg har kommet meg bort fra dårlige miljøer og dårlige perioder, og lever nå et fint liv, stortsett ihvertfall.

Klem <3

Jente, 18

Anonym

22.11.2014 kl.21:43

Jeg onanerer hver kveld :) haha

Anonym

22.11.2014 kl.21:46

Jeg faker pupper. Går i 9.klasse og har ikkke pupper i det hele att. føler meg ikke bra i det heletatt, og tenker på det hele tiden. Skulle ønske jeg hadde større. Da hadde selvtillitten blitt mye bedre

Anonym

22.11.2014 kl.21:46

Hvis jeg bæsjer en svær en, så blir jeg nesten fascinert... at den svære greia der var inni meg, må studere den et par sekunder... Det er min hemmelighet

oda89

22.11.2014 kl.21:48

Vel... Det jeg har er ikke så veldig bevisste hemmeligheter som jeg prøver å skjule, det er mer det at om jeg hadde prøvd å forklare det til noen så hadde de ikke forstått...

Anonym

22.11.2014 kl.21:56

Da jeg var elleve ble jeg voldtatt, rett etter jeg ble kurert frisk fra kreft.

Anonym

22.11.2014 kl.22:00

Min største hemmelighet er at jeg er totalt mislykket. Jeg er mamma til verdens herligste jente på 2 år, studerer og jobber. Likevel føler jeg meg mislykket. Jeg føler meg mislykket som mamma, jeg føler meg mislykket i studiene og jeg føler meg mislykket på jobb. Er også i et dårlig forhold med mye krangling. Jeg står for alle inntektene og det knuser meg. Han er far til mitt barn, men gidder ikke røre en finger for at vi skal ha det bra. Burde gjort det slutt, men det går liksom ikke. Han gidder ikke å flytte... Mamma er narkoman, og det dreper meg også innvendig. Hun nekter for det og prøver å skjule det så godt hun kan, men senest i dag (hun er på besøk hos meg - min familie - min datter!) tok jeg henne på fersken i å sitte å mekke dop... jeg kjenner jeg spyr innvendig. Hvordan går det an å ha så lite respekt for barnebarnet sitt og datteren sin?!

Anonym

22.11.2014 kl.22:06

Jeg er redd for å ende opp helt alene, og at ingen noen gang kan elske meg. Har mange ganger tenkt at jeg heller vil dø enn å være alene resten av livet.

N

22.11.2014 kl.22:15

Jeg sliter utrolig mye med selvtilitten min. Jeg klarer aldri å være meg selv 100% uansett om jeg er med venner eller familie. Jeg føler meg aldri bra nok og jeg føler aldri at jeg er trygg. Jeg hater å være både hjemme og på skolen. Det er ingen som forstår og det er ingen jeg kan snakke til. Jeg prøver så godt jeg kan for å bli likt av andre og for å bli akseptert men ingenting av det jeg gjør fører meg noe videre. Når jeg sitter i klasserommet eller sitter blant venner føler jeg meg så usikker. Jeg bare sitter der og har alktid en mistanke om at noen ikke liker meg eller vil at jeg skal være tilstede. Det at jeg opplever det slik gjør hverdagene mine utrolig vanskelige. Noen ganger kan hver minste ting som skjer gjøre at jeg faller sammen innvendig og begynner å gråte for meg selv. Det som gjør det hele vanskelig er at dagen etterpå er alt "normalt" og jeg later som ingenting og ingen vet noe som helst om hvordan jeg egentlig har det.

LT

22.11.2014 kl.22:19

Jeg har hatt sex for penger flere ganger. Jeg ble voldtatt når jeg var 16 av en ti år eldre mann. En gang stjal jeg over 1000 kr fra søsteren til en venninne, uten å bli oppdaget. Jeg lyver ofte for å skjule sporene mine. For noen år siden planla jeg hvordan jeg skulle ta selvmord i detalj, men gjorde det aldri. Jeg tror veldig mange mennesker hater meg.

Anonym

22.11.2014 kl.22:19

Jeg skal ta silikon og den eneste grunnen for at jeg gruer meg er fordi moren min blir å hate meg for det. Hun liker ikke ting som ikke er naturlig, så gruer meg til å fortelle henne det

Anonym

22.11.2014 kl.22:26

Ikke en hemmelighet, men etter det du skrev om å tilbringe mer tid med besteforeldre, drømte jeg at jeg dro til østlandet og var alene i et hus, men så kom farfar helt tilfeldig på døren. Så vi tilbringte hele kvelden sammen og han fortalte historier og var ikle syk, som han er nå, åå for en drøm

C

22.11.2014 kl.22:29

Hei alle jenter som sliter.

En frase som "stå på" har blitt så svak ettersom det er blitt brukt så utrolig mange ganger. Allikevel synes jeg at dere bør finne styrke i ordet. Livet kan kanskje virke helt jævlig akkuratt nå, men hvem vet hva morendagen vil bringe? En stor og varm klem til deg kjære, det er alltid folk som tenker på DEG.

..

22.11.2014 kl.22:32

Er redd for å bli avslørt hvis jeg skriver noe ned her.

Sittet flere minutter å tenkt ut en diskré måte å formulere meg på, uten at noen i familien/venner skal skjønne det er meg.

Så da bærer jeg hemmelighetene videre - som egentlig er mer byrde enn hennelighet.

For hadde problemene mine løst seg av å skrive det her? Nei.

Anonym

22.11.2014 kl.22:32

Har en hemmelighet eller en ting med meg selv som ingen vet som faktisk er litt merkelig. Jeg greier ikke å se folk jeg ikke kjenner inn i øynene.. Jeg hater det og synes det er helt sykt ubehagelig. Når jeg hilser på folk så ser jeg ofte på ting bak de, eller andre ting. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn..

Anonym

22.11.2014 kl.22:39

Jeg er dritt lei alle de fake jentene på skolen min. Alt de bryr seg om er å være populær, ha de fineste klærne, ha det lengste håret, trene mest mulig, drikke seg mest mulig full i helgene og selvfølgelig ligge rundt med 100 stykker. Jeg blir så utrolig kvalm av å tenke på hvordan de oppfører seg mot hverandre. De er "bestevenner", men så snart ei forlater gjengen for 10 minutter, så baksnakker de som aldri før.

Min bestevennine ble en del av denne ekle gjengen når vi startet på videregående, og jeg bestemte meg fort for å kutte kontakten med henne. Hun var uansett en dårlig venn og alt hun bryr seg om er å være populær.

Jeg har funnet mine venner og vi har det veldig fint sammen.

Så gleder jeg meg til videregående er over, og de sitter der på hver sin kant alene når de merker hvordan alle har oppført seg mot hverandre bak hverandres rygg. Og spesielt håper jeg at min gamle venninne ser hva hun kastet bort, da hun bestemte seg at festing og puling ble viktigere enn meg.

Anonym

22.11.2014 kl.22:40

Dette er egentlig sykt kleint å skrive, men jeg er flau over underlivet mitt. De indre kjønnsleppene er betydelig større enn de ytre, og jeg syntes det er så stygt. Jeg har hatt sex med flere, og ingen har sagt noe negativt om hvordan det ser ut "down there." Jeg skjønner jo at dette er et teit problem, om vi i det hele tatt kan kalle det et problem, men det er nå en gang et kompleks jeg har som jeg ikke kan snakke med noen om.

Mira

22.11.2014 kl.22:50

Min største hemmelighet akkurat nå er at jeg lar en gutt kontrollere livet mitt. Jeg har likt han periodevis i snart to år. Først en periode som varte i ca et halvt år, og deretter gikk det nesten et år uten at jeg tenkte særlig på han. Denne perioden hadde vi mistet kontakten pga avstand, ettersom vennskapet ikke var særlig sterkt. Jeg møtte han tilfeldigvis ute en kveld i mai, og siden det har han nesten kontrollert livet mitt. Han er fantastisk hyggelig mot meg, og veldig pratsom, men problemet er at han er så two-faced. Han er også den største playeren jeg kjenner. Han ligger med alle på tross av at han holder på med en jente, som han dessuten ikke har fortalt sannheten til angående dette. Mange av vennene mine sier han er keen på meg fordi vi snakker så mye, men jeg nekter for det hver gang fordi jeg vet han er sånn med alle. Det er ingen som vet hva jeg egentlig føler for han, og jeg tør ikke si det til noen heller fordi jeg vet han ikke er verdt det. Det er bare noe med han som gjør at jeg lar han kontrollere alt.

Anonym

22.11.2014 kl.22:54

er virkelig livredd for at jeg aldri skal få kjæreste. jeg er 17 og jomfru. har fortsatt endel venner som er jomfru og som ikke har hatt kjærester, men alikevel føler jeg meg skikkelig alene med dette. de sier at de ikke stresser med det at de vet det kommer til å skje snart uansett, og da kommer det til å føles rett. men jeg tror ikke det kommer til å skje snart med meg og jeg syntes det er veldig flaut.

Lise

22.11.2014 kl.23:05

Jeg så jæææævlig forelske i en gutt i parallellklassen., men jeg tørr ikke vise det til NOEN... ikke engang venner, familie og ikke Herman som jeg er forelska i.. Jeg er en så jævlig pingle og pyse når det kommer til dette, så hvis noen har noen råd hadde jeg blitt evig takknemlig <3

anonym

22.11.2014 kl.23:08

jeg mistet søsteren min for litt over ett år siden og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det.hun døde av kreft.vi var veldig nære.jeg er redd for å glemme hvordan det var å klemme henne. stemmen hennes. jeg er redd jeg ikke er lei meg nok. jeg er redd jeg ikke besøker graven ofte nok. jeg er redd jeg ikke ser trist nok ut når jeg snakker om henne til andre. jeg er redd de tror jeg ikke er lei meg lenger. det er så jævla vansklelig og holde det inni seg, men det er også vanskelig å snakke med noen som ikke har opplevd noe lignene selv. jeg bor i et fint omeråde av byen og de nære vennene mine sine liv er så lette. vi snakker om alt og de sier ofte at jeg er så sterk, men jeg føler de ikke forstår.. at de ikke vet en dritt om livet. ingen av de har noen gang mistet noen. deres største problem er filleting for meg. de er virkelig de beste vennene man kan ha, men akkuratt det og et parr andre problemer jeg har syntes jeg er vanskelig å snakke med dem om. fordi de ikke forstår helt.

Anonym

22.11.2014 kl.23:13

jeg har aldri hatt sex i en alder av 18 og jeg er så flau over det. vennene mine sier at de skulle ønske de hadde ventet, men de vet ikke hvordan det føles. At en gutt aldri har sett på meg på den måten, får meg til å føle at det er noe veldig galt med meg, og dette er noe som gjør meg veldig usikker på min egen kropp, spesielt underlivet. dette har jeg aldri snakket med noen om, fordi jeg synes at det er flaut at noe kan være galt med en så viktig del av et forhold (teit). hva om jeg ender opp helt alene?

Anonym

22.11.2014 kl.23:16

Jeg slo opp med typen igår kveld, natt til idag pulte jeg bestekompisen hans.

Anonym

22.11.2014 kl.23:19

Jeg er "irritert" på besteveninnen min fordi at hun ikke ser meg. hun ser ikke når jeg har det vondt, spør aldri hvordan det går. dette er min største hemmelighet, og flaueste jeg vet om. Jeg er 18 år og har ingen bestevenn, ingen jeg kan si hemmelighetene mine til. Jeg er helt alene. Takk Sophie!

Anonym

22.11.2014 kl.23:22

Jeg er deprimert, bor langt hjemmefra og er redd for å kontakte psykolog. Jeg føler også at jeg aldri er god nok til noe og er veldig mye alene både på hverdager og i helger. Jeg føler at jeg av og til må leve på det "flink pike" syndromet, slik at alle skal tro at jeg er flink i alt, trener, har et travelt sosialt liv og at jeg har det relativt bra med meg selv. Sannheten er at jeg egentlig har det veldig dårlig og sover stort sett om dagene, selvom jeg som student burde hatt et morsomt studentliv. Jeg har hatt dårlig selvtillit siden jeg gikk på barneskolen. Der jeg ble mobbet av mine nærmeste venner, mye pga kviser i hele ansiktet og dårlig selvtillit som gjorde det enklere å rakke ned på meg. Ingen av mine nærmeste vet hvordan jeg egentlig har det, og jeg kan heller ikke huske sist noen spurte.

Anonym

22.11.2014 kl.23:24

Jeg tror jeg er bifil, men jeg vet ikke. Jeg har aldri sagt det til noen før, men jeg føler meg veldig tiltrukket av andre jenter. Jeg tør ikke og si det til noen, jeg vil ikke at venninnene mine skal tro jeg er forelsket i dem eller noe.

Wow, det var godt og skrive ned.

Anonym

22.11.2014 kl.23:33

Min hemmelighet er at jeg har EN venn i hele verden, resten kun familie. Henger bare med denne ene personen. Er så dårlig på å få meg venner som jeg henger med. På sosiale medier har jeg mange tusentalls følgere, men i virkeligheten sitter jeg hjemme med familien hver eneste dag. Trives veldig med familien da, men mange vil vel synes det er rart at en jente på 18 år og såpass "populær" på nettet ikke har venner. Er også veldig glad i oppmerksomhet, men så fort noen gutt kommer for nære blir jeg helt rar mot dem og ignorerer dem. Vil kun ha det jeg ikke kan få, og det ødelegger mye for meg selv.

Anonym

22.11.2014 kl.23:35

Jeg føler meg alltid alene, alle venninene mine har kjærester eller er med noen hver kveld. De vennene jeg har er ofte med hverandre, og de utelater meg. Jeg er den siste som får vite noe som helst. Sitter alene på rommet mitt hver dag. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra skolen er og sove. Jeg kan sove flere timer om dagen og legge meg tidlig om kvelden og forsatt vere utslitt dagen etterpå. Jeg drikker meg full bare for og ikke bry meg om noe eller noen. Har og veldig dårlig selvtillit.

Anonym

22.11.2014 kl.23:35

En god venn/kjæreste har prøvd å tatt livet sitt tre ganger pga dårlig selvtillit og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Det går veldig innpå meg, og hver gang det går 2-3 dager jeg ikke hører/snakker med han er jeg redd for at han skal prøve på det igjen. Han har flyttet nå for å få orden på livet sitt med ny jobb og nye venner. Ingen av vennenne mine liker han noe særlig mye på grunn av hvordan han tidligere har oppført seg mot meg. Dette er noe som gjør det veldig vanskelig for meg, for du ønsker gjerne at vennene skal like den personen du er forelsket i. Vi prøver enda å finne ut det fortsatt skal være oss, det er veldig tungt og aner ikke hvordan det skal fungere siden han bor på andre siden av landet. Nå er det 2 mnd siden sist jeg så ham.

anonym

22.11.2014 kl.23:38

Føler meg utrolig ensom, selvom jeg har mange rundt meg.

Til anonym T

22.11.2014 kl.23:49

Til anonym T

Du sier at om du beholder barnet så vil livet til kjæresten din ødelegges. Jeg tror det er noe dere tenker akkurat nå. Bare nå. Når barnet er født, vil ting snues helt på hodet og dere kommer til å si at det var det beste som har hendt dere noensinne. Det tror jeg.

Håper dere beholder barnet. Lykke til!

Anonym

22.11.2014 kl.23:52

Jeg har funnet ut at jeg er bifil... men tørr ikke å si det til min nærmeste venn fordi hun kommer ikke til å ta det serriøst, men det er ikke det at jeg er flau over det. Jeg har allikavell sagt d til flere andre personer...

men når man har kjærest (guttekjærest) å er på fest så kliner man med en jente tells det da som å være utro?

Anonym

22.11.2014 kl.23:52

Jeg er så lei av presset. Presset til å være best på skolen, og presset til å ha den tynneste men samtidige mest muskuløse kroppen. Jeg er lei av forventningene til å være best på håndballbanen, og at en alltid skal prestere det beste. Årh så lei av livet av og til. Alt jeg vil er å ha en fin kropp, være god på skolen og alltid klare meg på banen. Slik er det desverre ikke.. Jeg er en av de største på laget.... Og jeg hater kroppen min. Jeg klarer meg på skolen, men er fortsatt langt i fra de beste. På håndballbanen derimot føler jeg meg vell, men når jeg hver helg spiller kamper er det ikke like lett. Treneren tror jeg alltid skal få mål og jeg er lei.

Anonym

22.11.2014 kl.23:54

Jeg er 12 år Jeg røyker og snuser, ingen vet bortsett fra min søster.

Anonym

23.11.2014 kl.00:01

Jeg er 18 og redd for at folk skal finne ut hvem jeg er forelska i, for jeg er så sinnsykt redd for å bli avvist.. Han er alt for bra for meg!

En fortapt sjel

23.11.2014 kl.00:01

Jeg er en 17 år gammel jente som aner ikke hvordan det er å være lykkelig. Jeg er glad av og til, og for noen så kan det virke som at jeg er glad hele tiden, men det er jeg ikke. Jeg sliter sånn og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Til tider så aner jeg ikke engang hva jeg føler og jeg klarer ikke konsentrere meg om en tanke om gangen. Alt surrer bare rundt i hodet. Et av mine høyeste ønsker er at noen skal elske meg. jeg vet venninnene mine er glad i meg, men av en eller annen merkelig grunn så føler jeg ingenting om det. Jeg er selvfølgelig glad i de tilbake og jeg hadde nok ikke klart meg uten de. Men likevel føler jeg ingenting for det. Men jeg ønsker så dypt at noen skal elske meg, at noen skal bry seg. Jeg vil noen skal se meg i øynene og si at det er lov å være lei seg, at det er lov å være trist. Og jeg vil at denne personen skal omtale meg som en god person. Jeg vil noen skal se på meg og tenke eller si "fy som jeg elsker den jenta" eller liknende. Det er så mye mer jeg gjerne vil si, men jeg klarer ikke sette ord på ønskene og drømmene mine, heller ikke smerten og tomheten jeg bærer med meg.

Hvorfor blir lykke fordelt så ujevnt?

23.11.2014 kl.00:01

Jeg er gutt, og liker gutter - men det er ingen hemmelighet. Har aldri hatt sex eller et ordentlig forhold, og det er noe jeg lengter etter. Vil så gjerne ha slt, men så er det liksom litt ukomfortabelt likevel. Er ikke helt der, og ha åpne forhold når det kommer til familien osv.

Har alltid dårlig samvittighet for noe. Det være at jeg faktisk er lykkelig, eller kanskje at jeg ikke er lykkelig nok. Jeg ser etter en annen i speilet, men det er fortsatt jeg som står der. Alltid kan noe bli bedre.

Jeg har hatt en god oppvekst. Vært skånet for det meste vondt, men samtidig utsatt for det som er nødvendig. Jeg har aldri trengt å bekymre meg for noe alvorlig, og nettopp det har jeg dårlig samvittighet for. Hvorfor blir lykke fordelt så ujevn?

Jeg er egentlig veldig fornøyd med livet, men jeg føler meg ikke "ferdig" om du forstår. Det er så mye som må forbedres før jeg kan tre inn i livet på ordentlig. Både innvendig og utvendig. Noen ganger er jeg så selvsikker som det går an, og føler at alt går min vei. Andre ganger er jeg utrolig usikker og verdens dummeste taper som ikke får til noen ting. Tar alt personlig. Er det sånn det er å leve? Blir en noen gang "ferdig"?

Dette ble bare surr men du skal vite det Sophie, at det hjalp meg nå, å skrive ned noen følelser uten at det nødvendigvis gir så mye mening for andre.

Tror vi kunne vært gode venner. T18

Anonym

23.11.2014 kl.00:04

Har egentlig ingen venner. Det vil si, jeg har et fåtall, men hver gang det er fest eller noe felles for klassen så blir ikke jeg invitert, og de som liksom er vennene mine gjør ikke noe med det heller. Jeg liker de når bare jeg er med de, men jeg vet faktisk ikke om jeg kan kalle de ekte venner når det er viktigere for de å være populære og drite i at jeg ikke blir invitert. For ja, det sårer å være den ene som ikke blir invitert, selv om jeg later som ingenting...

Anonym

23.11.2014 kl.00:19

Jeg sliter veldig mye med meg selv. jeg føler jeg ikke passer inn hos mine venner fordi jeg er litt større enn dem og jeg har briller. Jeg blir ofte ¨mobbet¨for brillene jeg har og hvordan kroppen min er, De sier det bare for å rulle, men jeg vet at innerst inne så mener de det. Jeg har fortalt 3 av mine venner om problemene mine og at jeg har selvmordstanker, men jeg angrer på at jeg har sakt det til to av dem... å nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre... hjelp?

Frøken forfallen

23.11.2014 kl.00:19

Jeg står på venteliste hos psykolog, og jeg gleder meg til å få hjelp.

Frøkna som var med på alt, var ute hver helg og gikk under navnet Sunshine har nå fått sosial angst. Like før sommerferien ble hun utsatt for et overgrep som, sammen med hennes psykotiske bestevenninne, gjorde at hun begynte å isolere seg. Karakterene på skolen som var oppe på 5 og 6 har nå rast ned til 2 og 3. Hun har blitt en sjenert liten jævel som bor på toalettet i friminuttene, siden det føles mindre ydmykende enn å ikke tørre å snakke til folk og ose av ensomhet. Når hun er med mennesker på tomannshånd glimter Sunshine fram blant de regntunge skyene.

Anonym

23.11.2014 kl.00:25

Jeg har en utrolig dårlig selvfølelse. Jeg gikk i klasse med de beste vennene mine i 8. klasse, men i 9. ble jeg satt i en annen klasse med noen jeg ikke kjente så godt. Jeg husker veldig godt at vi hadde ett friminutt midt på dagen som ikke var felles med vennene mine. Under hele friminuttet, hver dag, låste jeg meg bare inne på doen og ble der til timen begynte igjen. Ingen spurte noen gang om hvor jeg hadde vært, så jeg begynte å tro at ingen brydde seg uansett. I dag sliter jeg med å vise følelser og "slippe meg løs". Jeg opplever at disse gode vennene mine ikke lenger bryr seg og prioriterer alltid å være med andre fordi de synes de er "kulere" å henge med enn meg, og jeg prøver å være morsom å være med, men bruker alt for mye krefter på å prøve å imponere de, så jeg orker ikke mer. Og jeg skulle så veldig ønske at jeg klarte å være mer glad og sprudlende og ikke så innesluttet. Jeg VIL så gjerne tørre å danse på stuegulvet og synge i dusjen mens samboeren er hjemme, men jeg klarer ikke. Jeg har en sperre jeg skulle ønske ikke var der.

Anonym

23.11.2014 kl.00:30

Har vært dritforelska i en gutt og i dag turte jeg endelig snakke med han igjen etter et mislykka forsøk for noen måneder siden. Han var så hyggelig og vi skal møtes snart! Tørr ikke fortelle det til noen i fall det ikke blir noe av.. er nemlig sykt sjenert blant eldre gutter, og han er så perfekt at jeg er redd for å ikke være bra nok for han.

Anonym

23.11.2014 kl.00:33

Jeg ble voldtatt på ferie da jeg var 16 år.. Han som gjorde det var greker og jobbet på hotellet hvor vi bodde. Husker det som om det var i går. æsj. Jeg er egentlig en veldig følsom person som tenker for mye på alt og lar selv den minste ting gå inn på meg. Men denne episoden har jeg på en måte fortrengt, uten at jeg skjønner hvordan jeg har klart det. Det har gått overraskende bra med meg, og jeg har null problemer med å stole på gutter eller å ha sex. Det er veldig rart. Jeg har kun fortalt det til storebroren min, som jeg stoler fult og helt på. Jeg er bare så ufattelig redd for at jeg skal få et tilbakefall. At om noen år så skjønner jeg hva som faktisk skjedde, og lar det gå inn på meg. Det har gått så fint til nå. Jeg er redd

Anonym

23.11.2014 kl.00:34

Jeg er sykelig sjalu ovenfor kjæresten ! Dette kommer av tideligere erfaringer , så har store tillitsproblemer , jeg ødelegger forholdet med dette HJELP

Anonym

23.11.2014 kl.00:45

Mange hemmeligheter.

Vært utsatt for incest. Vært i barnevernet siden jeg var 3år. Bodd på lukket avdeling i over 2 år. Er et løvetannsbarn som man kaller det.

Gått til psykolog 1 gang i uken i 8år.

Prostituerer meg. Bruker sprøyter. Avhengi av subutex.

H

23.11.2014 kl.00:54

Må tenke på hva jeg skal si hele tiden, for om jeg glemmer det blir jeg skikkelig sur og lei meg. Tenker bare at hva tenker de menneskene som hørte meg si det der nå, hvordan ser folk MEG egentlig..

Anonym

23.11.2014 kl.00:56

Jeg har utrolig sosial angst, når det kommer mange folk må jeg enter være full, ellers går jeg bare å gjemmer meg. Blir kjempesliten, så det hender ofte at jeg sovner også. Det er dritkleint, og jeg føler meg så utrolig "kjedelig" når jeg er sånn.

I tillegg er jeg veldig redd for å ha sex(hahah det er så kleint) men etter ett parr episoder har jeg superangst for det, og har holdt på med en litt, men kompisene presser så mye på det, at jeg blir helt ukomfortabel. Føler meg både klar, og ikke klar på samme tid. Samtidig er dette forferdelig rart, og føler at jeg ikke kan si det til noen, fordi det bare høres dumt ut. Tror jeg sliter veldig med selvtillit, og at det kanskje er derfor jeg har det sånn. Litt usikker på akkurat dette.

<3

23.11.2014 kl.01:12

Jeg var 8 år, da jeg var i fengsel i 2 månder! Da jeg flyktet med de to brødrene mine fra krig trodde vi at vi skulle få hjelp av onkelen min i Tyskland. Men når han fikk vite at vi var i Tyskland Da..... Slå han av mobilen sin slik at vi ikke kunne kontakte han. Vi viste ikke hva vi skulle gjøre, vi var på gatene i Tyskland og hadde ikke mer penger, vi hadde brukt opp alle pengene! Jeg var da 7, lillebroren min var 6 og storebroren min som passet godt på oss var 13. Jeg husker ikke så mye av det pga jeg var liten! Men det jeg husker, var da broren min prøvde alt han kunne for å passe på oss og for at vi ikke skulle fryse osv.... Man kunne se tårene til lillebroren min hele tiden, jeg måtte gjemme tårene mine! Ville ikke bekymre storebroren min lenger! Det der er kanskje ikke en hemmelighet, men på grunn av den tiden klarer jeg ikke å gjøre noe! Jeg føler meg dum, er dårlig på skolen !! Startet på skolen i

6.klasse! 8. Begynnte jeg med alle fagene, og derfor får jeg så dårlige karakter! Har bare 2'er og 3'er på kortet! Det irriterer meg så mye!! Gråter hver natt, men er så redd for at broren min skal finne ut at karakterene mine irriterer meg! Jeg har bekymret han nok! Han har jobbet så hard! Han jobbet hard og fikk 5'er og 6'er for å kunne jobbe å kjøpe oss fine klær osv.... Jeg hater å tenke på det.

<3

23.11.2014 kl.01:12

Jeg var 8 år, da jeg var i fengsel i 2 månder! Da jeg flyktet med de to brødrene mine fra krig trodde vi at vi skulle få hjelp av onkelen min i Tyskland. Men når han fikk vite at vi var i Tyskland Da..... Slå han av mobilen sin slik at vi ikke kunne kontakte han. Vi viste ikke hva vi skulle gjøre, vi var på gatene i Tyskland og hadde ikke mer penger, vi hadde brukt opp alle pengene! Jeg var da 7, lillebroren min var 6 og storebroren min som passet godt på oss var 13. Jeg husker ikke så mye av det pga jeg var liten! Men det jeg husker, var da broren min prøvde alt han kunne for å passe på oss og for at vi ikke skulle fryse osv.... Man kunne se tårene til lillebroren min hele tiden, jeg måtte gjemme tårene mine! Ville ikke bekymre storebroren min lenger! Det der er kanskje ikke en hemmelighet, men på grunn av den tiden klarer jeg ikke å gjøre noe! Jeg føler meg dum, er dårlig på skolen !! Startet på skolen i

6.klasse! 8. Begynnte jeg med alle fagene, og derfor får jeg så dårlige karakter! Har bare 2'er og 3'er på kortet! Det irriterer meg så mye!! Gråter hver natt, men er så redd for at broren min skal finne ut at karakterene mine irriterer meg! Jeg har bekymret han nok! Han har jobbet så hard! Han jobbet hard og fikk 5'er og 6'er for å kunne jobbe å kjøpe oss fine klær osv.... Jeg hater å tenke på det.

Anonym

23.11.2014 kl.01:28

Jeg blir mobbet så jeg har begynnt å kutte meg selv

Anonym

23.11.2014 kl.01:29

Jeg sliter utrolig mye med selvtillit... Føler meg feit (spesielt låra) selv om jeg egentlig er det folk vil se på som nesten undervektig, jeg er kvisete, har flate pupper, stor nese, stygg, 154 cm høy (og jeg er 14), forferdelig sangstemme, ja...og mye mer..

Og så har jeg prøvd å komme meg over en gutt i 11 mnd nå. Ja, 11 mnd, det er nesten et helt år det! Vi ble ikke engang kjærester, men vi holdt på og plutselig en dag tok det helt slutt. Han begynte å ignorere meg og holde på med en haug andre jenter, jævla player..

Ikke nok med det; jeg har mistet mensen, livet mitt er et stort stress, skolen sliter meg helt ut, pappa bryr seg ikke om helsa si (og han har hjerteproblemer i familien), bestefaren min som betyr så mye for meg har kreft, de beste venninnene mine bor et stykke unna meg og skolevennennine mine føler jeg at ikke alltid bryr seg så mye om meg.. Liksom som om jeg ikke eksisterer, eller bare er der når de trenger noen som kan holde forskjellige ting for dem.

Alt er bare et stort press, takler det for faen meg ikke

Itillegg er jeg veldig deprimert for tida på grunn av alt dette, og smiler nesten aldri lenger. Men det som skremmer meg aller, aller mest er at før var JEG den som var konstant glad. Smilte og lo 24/7. Savner den tida, vil så gjerne være lykkelig igjen..

Anonym

23.11.2014 kl.01:30

Jeg sliter sykt med noe jeg gjorde mot min gamle besteveninne, hun hadde nettopp kranglet med typen og jeg var så dum som lot han komme til meg istedenfor å be han om å dra til henne. Vi var bare venner, men det var akkurat som at jeg ble helt betatt av han når han satt foran meg i sengen. Så begynte vi å kysse og alt annet forsvant. Det hadde nettopp blitt slutt med meg og eksen, og jeg var helt knust og alene. Det samme var han. Jeg valgte han foran henne, og det er noe av det største jeg angrer på. Hun var en av mine besteveninnner, og jeg forstår hvordan jeg kunne gjorde noe sånt. Hun vet ikke at han plutselig stakk den inn i meg, selvom jeg sa klart i fra at jeg ikke ville. Jeg har lyst til å si det til henne, men hun kommer aldri til å tro meg. Hun er i dag kjempe dyktig i det hun gjør og jeg er så utrolig stolt av henne.

Jeg vet mennesker gjør feil, men dette er den største feilen jeg angrer på.

Anonym

23.11.2014 kl.01:37

Jeg ble voldtatt av Benjamin Helfner, og dette er et kjent navn i media. Han har vært i retten og i fengsel for det men han er ute igjen nå. Han har ikke bare voldtatt men flere andre jenter også, han lurte meg ved å være modellspeider og manager. Jeg var naiv og ung. Kun 16 år når dette skjedde.

Jeg er så sykt forbanna på han, og kunne drept han. Jeg er redd for hva jeg er i stand til å gjøre hvis jeg treffer på han. Det virker som de fleste har glemt det, fordi han får fortsatt jobbe som modellspeider og innenfor underholdningsbransjen. Verden er urettferdig!

Anonym

23.11.2014 kl.01:44

Jeg føler at kjæresten min ikke "ser" meg lenger. Eller, han gjør jo det. Han kysser meg når jeg minst venter det, holder rundt meg osv. Men jeg bare savner ny-forelskelses-fasen vår. Jeg savner når vi var i et avstandsforhold og vi sendte koselige nattameldinger til hverandre, minnet hverandre hver dag på at vi elsket hverandre. Vi har bodd sammen i et halvt år nå, og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har sagt 'Jeg elsker deg'. Kom over dette sitatet istad og det fikk meg til å gråte. I miss how you wanted me." Så fort han var ute av leiligheten bare braste jeg ut i masse tårer.

Jeg trenger å vite at han er stolt over å være kjæresten min, fortelle om meg til andre, legge ut bilde av oss på sosiale medier. Før var det greit at jeg tok bilde av han eller oss to, men nå er det bare "teit".

Jeg elsker han av hele mitt hjertet, og grunnen til at jeg griner er at jeg aldri vil miste han. Vil at han skal være kjæresten min for alltid. Men jeg bare trenger litt oppmerksomhet fra han.

Anonym

23.11.2014 kl.01:52

Jeg har det man kan kalle "trust issues". Det har gått over et år siden jeg mistet den første personen jeg har følt meg ordentlig nærme. Altså en gutt jeg så på som en bestevenn og potensiell kjæreste. Jeg mistet jomfrudommen min til han noe jeg den gang var utrolig fornøyd med siden det var en jeg likte utrolig godt, men nå i dag angrer jeg.

En av mine barndomsvenniner ble sammen med han, og fra den dagen jeg skjønte det kom til å bli noe mellom de to kuttet jeg de begge ut av livet mitt på en veldig brutal måte. Sitter fortsatt å tenker på han, mens hun er jeg mest forbanna på. Hun gjorde livet mitt så mye vanskeligere å leve siden venninnene mine måtte være partiske mot både meg og henne. Hun prøver stadig å skvise seg inn i livet mitt på en eller annen måte, men jeg kommer aldri noen gang til æ tilgi henne eller kunne stole på henne igjen. Hun er et ufyselig menneske og jeg hater henne.

Jente med CP

23.11.2014 kl.02:04

Jeg er født med CP (Cerebral Parese) og føler ingen vil være med meg pga det. Jeg går annderledes og får botox som skal hjelpe spasmene i kroppen min. Jeg sliter veldig med ensomhet og føler at ingen ser meg ordentlig som person. Jeg er så dritt lei av folk som sier "Hun er jo verdens herligste jente jo og aldri lei seg" Sannheten er at eg feller noen tårer litt hver dag for eg føler meg ikke sett.

Nå har eg begynt med strikking fordi jeg har funnet noe jeg endelig klarer å lage å skape selv. Men tørr ikke si at eg elsker å strikke for er redd for å høres teit ut....

Anonym

23.11.2014 kl.02:18

Jeg mistet faren min i fjor. Han døde av kreft og var utrolig ung for diagnosen. De siste månedene han levde var jeg så sliten av sykdommen og døden som banket på døren at jeg ungikk å være like mye hjemme som tidligere. Jeg fortrengte diagnosen og fortalte meg selv at han skulle bli frisk igjen, at alt skulle bli bra. Jeg bodde med kjæresten min - selv om forholdet ikke lenger var et forhold - og konsentrerte meg om seksere på eksamenene mine i stedet.

Men jeg trengte mer enn bare seksere. jeg måtte vite at jeg var bra nok og startet et nytt prosjekt for å holde det gående. Prosjektet gikk ut på trene bort fler kalorier enn jeg inntok. dette førte til et hyppig og ekstremt vekttap og jeg ble raskt undervektig. Jeg ønsket selvfølgelig ikke være en byrde for hverken mamma, kreftsyke pappa eller broren min og forsøkte å skjule depresjonen, angsten og spiseproblematikken min, men mamma kjøpte ikke løgnene mine og tilkalte hjelp hos psykolog. Dessverre følte jeg meg hverken hørt eller forstått hos psykologen min, så jeg sluttet å møte opp.

Våren i fjor mistet jeg venninnen min og det var på vei til begravelsen hennes jeg fikk vite at pappa var dødende av kreften. Det var da alt stoppet og verden stod stille. Den står fortsatt stille selv over ett år etter pappas bortgang.

Da jeg ikke hadde gjort annet enn å ruste meg opp til å holde pappa i hånden på dødsdagen, fikk jeg og lillebroren et nytt slag i ansiktet. Pappa hadde vært utro med et krek av en dame for 7 år siden og utfallet var et barn. Dette er min hemmelighet. Spiseproblematikken, suisidtankene og skolepresset er ikke i nærheten av å toppe følelsene knyttet til dette barnet. Jeg skulle helst sett djevelungen - med moren - påkjørt og drept av trikken. Og pappa? han vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke om lenger. Han døde dagen etter vi fikk vite det mens jeg holdt han i hånden. Han var på det tidspunktet så ødelagt av sykdommen at han ikke maktet å snakke, så mamma måtte sette ord på det jævligste jeg og broren min kunne høre. Pappas tårer trillet lydløst. Dette er en episode jeg selvfølgelig aldri vil glemme og hemmeligheten må jeg holde helt for meg selv for jeg vil hverken gjøre skam på pappa, min gjenværende familie eller meg selv. JEG bærer på pappas skamfulle hemmelighet. den gnager og tærer hver dag og jeg skal aldri få snakke med han om det - aldri få uttrykke frustrasjonen og sinnet mitt. Var vi ikke bra nok for han?

Jeg elsket han og elsker han fortsatt, det vet jeg, men jeg har ikke tilgitt. jeg vet ikke om jeg noen gang vil tilgi, men jeg tror jeg har erkjent og forsonet meg med alt det jævlige. det som har skjedd har skjedd. Alt jeg vet er at jeg er trist, tung, lei meg, konstant sliten og diagnostisert med moderat deprisjon og ortoreksi. Jeg planlegger min egen dødsdag og funderer daglig på hvordan jeg skal ta mitt eget liv. Alt er mørkt og meningsløst og hver gang jeg går ett skritt frem føles det som ti skritt tilbake dagen etter.

Fy søren, nå har jeg sagt det.. godt og vondt.

Takk, Sophie.

Anonym

23.11.2014 kl.02:42

Jeg har mange hemmeligheter, og ingen jeg kan dele de med.

Jeg mistet alle vennene mine i August i fjor, jeg begynte å kutte og slå meg selv. 4.Desember prøvde jeg å ta selvmord.

Nå sitter jeg igjen med oppkuttede armer å ben, depresjon, spiseforstyrrelser, angst og ingen venner. Jeg sitter hjemme hver dag fordi jeg ikke har noen. Jeg vil ikke begynne på vgs fordi jeg er redd for å være alene. Mamma vet ikke det, så da sier jeg bare at "jeg gidder ikke å dra på besøk" "jeg gidder ikke å gå på skole".

Familien min har lite penger, så jeg kan aldri kjøpe noe jeg vil ha, jeg har mangel på klær. Vi har alltid slitt med penger. Åsså må jeg enda betale over 8000,- tilbake av stipendet siden jeg droppet ut av 1vgs i fjor. Jeg klarer ikke og jobbe selv pga angsten så jeg har veldig dårlig samvittighet for at mamma må betale det + forsørge familien alene, har vurdert å heller ta selvmord, de kan vel ikke kreve penger da?

Jeg er 17 år - og jomfru. Jeg føler at det ikke er sosialt akseptabelt. Hvis jeg snakker med noen er liksom det første de spør "Hvor mange sex partnere har du hatt?". Hva skal jeg liksom svare?...

Begge foreldrene mine har litt samlemani, det ser ikke ut rundt eller i huset vårt fordi de ikke kan kaste noe. De skal ta vare på alt. Jeg har aldri turt å ta venner hjem.

Broren min er narkoman. Han var forbildet mitt, nå kjenner jeg han ikke igjen. Dette var utrolig tungt for meg, jeg hadde et veldig godt forhold til han før. Jeg ser han nesten aldri, når jeg ser han er han blank i øynene og er drit sur.

Jeg har lyst å bare ende alt.

JM, jente (17)

Anonym

23.11.2014 kl.03:14

Jeg har blitt "seksuelt trakassert" i 8-9 år. Jeg er nå 19.

Av min stemors far.

Alt begynte med at vi var i Danmark, jeg hadde badet, stod og skifta på rommet da alt av baderom var opptatt og døra stod på gløtt. Brått kom han som hadde rom i andre enden av etasjen, inn på mitt rom. Og han bare stod der og glodde i et par minutter, før han gikk igjen.

Og etter det kom kommentarene, blikkene, snik bildene og "truslene".

Han fortalte meg hvor fin jeg var, hvor deilig jeg var, å nevnte ofte at vis jeg skulle trenge "tørr trening" så var det bare og ringe, før han slikket seg rundt munden.

Han mente også på at han hadde snakket de "døde" og at de hadde fortalt han om alle mine hemmeligheter. Men han skulle holde tett, om han fikk se puppene mine.

Og om jeg viste han dem? Ikke faen. Men jeg har heller aldri vært mer redd noengang.

Og dette skjedde vært år, vær ferie vi var på.

Og resultatet? Jeg føler meg skitten. Selvom han aldri har rørt meg, så føler jeg meg skitten, Redd og alene. Han har ødelagt meg på mange måter. Og det værste er ikke at jeg ser han ved høytider elle bursdager, men at han faktisk bor 5 minutter unna meg.

Og vi skal på ferie igjen om 2 uker, denne gangen blir vi borte i en måned.

Og jeg veit hva som kan skje, hva som kommer til og skje. Å det er den eneste grunnen til at jeg drar. For å endelig få bevis hva han holder på med og gå strake veien til politiet med det. Om jeg så må gå til retten så gjør jeg det.

Og det kommer nok til og komme som et sjokk for de fleste, for jeg har ikke sagt det til noen. Ikke en sjel. For jeg overbeviste meg selv om at det var normalt, at det var min feil som ikke hadde låst døra eller ventet på at et av badende hadde blitt ledige osv. Og uansett, hvem ville vel trodd et lite barn? Men det barnet er ikke lite lenger og tørr endelig å stå opp for seg selv.

Ikke faen om han skal få sjangsen til og gjøre det samme mot flere, å ihvertfall ikke lillesøsteren min.

Så det er min største hemmelighet, som jeg har bært på alene i 8-9 år. Og Gud det var godt og få skrevet det ned, å enda bedre blir det når jeg endelig får tatt han på det.

Annetzen

23.11.2014 kl.03:39

Annetzen er et kallenavn, så er ikke veldig anonymt. Er det jeg bruker når jeg kommenterer (som er sjeldent) og hvis jeg skal ha blogger osv. Men det jeg vil si er 3 ting.

1. Har lest igjennom MYE av det anonyme personer har skrevet i dette innlegget og jeg får vondt inni meg av de som sliter veldig.. Jeg er en person som har lyst til og ta kontakt med alle de menneskene som har kommentert her og være en venn, alle trenger enn venn.. Over nett eller i "virkeligheten", hadde en gang selv ei vennine fra Larvik og jeg selv er fra Karmøy (vestlandet) som jeg snakker over nettet sammen med. Vi formidlet våre tanker og hemmligheter over nett, og ingen andre visste om det, og vi kom me kloke ord og råd.

Så for dem som leser denne kommentaren, jeg vet at det ikke alltid er lett og holde mote oppe når man er så langt nede, men ikke la fienden ta knekken på deg. Ta kontakt med familie, lærer, rådgiver eller psykolog. Finn enn nettvenn, formidle ord, tanker og få råd. Men husk og vær STERK, du er mye bedre enn du tror!

2. Jeg syntes du er rå Sophie Elise, har lest bloggen din siden du var 16 år men kommenterer veldig lite. Har "vært" igjennoom depresjonen din over her før og jeg syntes du er et råbra forbilde for andre nå som du har vist at du har klart det så bra. Lite tips skriv et innlegg om prossesen du har vært igjennom siden start-slutt med depresjonen, tror det kan hjelpe mange! :D

3. Vet ikke om dette er en så stor "hemlgihet" men jeg har en stesøster, stefar, far og bestevennine som lider av depresjon.. Gikk på helsefag i fjor så jeg har lært om depresjon og hvordan man skal takle det i møte i praksis, men ikke hjemmet. Jeg prøver så godt jeg kan for å være der for dem, gi et lite push og få frem en "glad" dag men det tærer litt på fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, for depresjon er noe for seg selv og når de er i familie så vil du dem alt godt uten og vise for mye sympati.. så jeg føler meg ikke god nok for dem.. å de vet ingenting fordi jeg ikke vil at de skal føle at de er til byrde, fordi det er de ikke

Noen tips?:D

Charlotte Berntsen

23.11.2014 kl.03:56

Jeg leste en kommentar her om noen som tilsto et drap. Jeg leste også flere kommentarer under at man burde tipse politiet. Jeg har sendt inn tips allerede, så da er det politiets sak nå å ta det videre :)

Anonym

23.11.2014 kl.04:34

Å leve i et samfunn der kroppen er det som definerer en person er ekstremt vanskelig. Vi som mennesker blir hele tiden, gjennom sosiale medier og andre medier, minnet på hva som er riktig. Hvordan vi skal leve for å være lykkelig, hva vi skal spise, hvordan vi skal kle oss, hvordan den perfekte kropp er, er noe som vi kommer opp i nyhetsbildet hver dag.

Det å være ung i verden i dag er ikke lett. Som 24 år og det samfunnet kaller sykelig overvektig er søren meg ikke lett. Jeg ser ikke på meg selv som sykelig overvektig, men kunnet sikkert ha gått ned noen kilo for syns skyld. Jeg har ikke noen helseproblemer, spiller aktivt håndball, og klarer å løpe fra andre som har "den perfekte kroppen". Og NEI jeg har ikke kraftig benbygning, rett og slett litt mer å ta i for å si det sånn.

Min hemmelighet bak dette er at jeg hele tiden sier til meg selv og andre at jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut. Men sannheten er at jeg konstant går rundt å lyver til meg selv og andre. Det er så mye snakk om at kurver er fint og alt det der. Og det finnes mange forbilder. Men sannheten er jo bare at bak fasaden og under alle de flotte klærne som får en til å se så flott ut, så sitter det en usikker liten jente, som skulle ønske at hun var som "alle andre". Ei som kunne gå i butikken å kjøpe seg akkurat det hun ville for det kommer til å se bra ut uansett. Ei som skulle ønske at hun slapp å sminke seg hver dag bare for å fremheve de flotte kjinnbena og de grønne øynene sine. Ei som ønsker at hun kunne gå nedover gaten å slippe å føle at hun må tøffe seg i trynet for hun ikke ser ut som normalen. Ei som skulle ønske at mennesker bare kunne akseptere hverandre, uansett rase, uansett religion, uansett samfunnsklasse og uansett størrelse..

Anonym

23.11.2014 kl.04:55

Siste gangen jeg fikk se farfar før han døde ga jeg han ikke den store, varme klemmen jeg skulle ønske jeg kunne gitt. Jeg sa heller ingen dype, viktige ord, nærmest hvisket dem inn i hans øre, der han lå på sengen. Vet ikke om han hørte hva jeg sa engang. Nå er han borte, og jeg tenker ofte på at jeg kunne gjort ting annerledes. For eksempel holdt rundt han lenge, fortalt han hvor mye han betydde for meg. Jeg oppførte meg også som en drittunge mot han når jeg var liten. Han var verdens snilleste menneske og brydde seg om meg på en måte ingen andre har gjort.

ensom

23.11.2014 kl.05:48

Angrer så fælt på at jeg dro på utveksling. Jeg husker jeg drømte om ett år i USA, the american dream, hvor utrolig gøy det kom til å bli. Jeg husker jeg leste alle utvekslingsbloggene jeg kom over og hvor bra de hadde det.

men nå sitter jeg her. Helt alene. På andre siden av kloden. Uten noen. Alt jeg vil nå er å dra hjem igjen, hjem til mamma.

gutt 26

23.11.2014 kl.08:29

Til alle dere som sliter og har det vondt, jesus ser dere og

vill trøste dere. Dere må bare se etter han. Bla opp

i bibelen, nye testamentet og finn trøst og svar:) gud velsigne dere.

Anonym

23.11.2014 kl.09:01

Jeg er redd for at en dag skal moren min bli borte. Hun er den eneste jeg har tillit til og hun betyr alt for meg. Jeg har ingen andre, de få jeg virkelig har vært glad i og som har vært der for meg har gått bort og de som skulle ha vært der har vært av og på for å ødelegge livet mitt. Psykologer og andre sier jeg har livserfaringer til et voksen. Folk rundt sier jeg burde være stolt og glad for det, men hvorfor? Jeg vil være en normal 15-åring som har familie rundt meg som bryr seg, noe alle burde ha. Folk og bekjente spør meg om familien og gang på gang i alle år lyver jeg om at jeg har kontakt med familien, redd for hva de vil si hvis de fikk vite at de ikke vil ha noe med meg selvom jeg er et barn og ikke har gjort de noe. Men jeg er også sint på familien min, som har sett min far og stemor herse med meg.Provosere og påføre spiseforstyrrelser, angst og å prøve å ta fra meg den eneste person som alltid har vært der, moren min. Jeg er evig takknemlig for den kvinnen og vet ikke hva jeg skulle gjort uten hun. Jeg elsker rett og slett av hele mitt hjerte.

Anonym

23.11.2014 kl.10:30

bestevennen min ble plutselig "borte". Hun stoppet å svare på meldinger, ville aldri snakke med meg, eller møte meg lenger, tok ikke telefonen.

Jeg føler meg så ensom nå. Jeg er knust. Vi var bestevenner. Vi delte så mye. Og nå er jeg så alene. Det verste er at jeg ikke aner hva jeg har gjort. Hva som gjorde at hun kuttet all kontakt. Moren hennes sier at hun alltid bare er hjemme. Hun har kuttet kontakt med alle hun en gang har kjent.

Jeg er ensom.

Lea

23.11.2014 kl.10:39

Har alltid vært utrolig skoleflink, alle lærerne jeg hadde på barneskolen kalte meg begavet. Begynte på ungdomsskolen i år, har nesten bare fått 6'ere. Har fått en 5+, og ble helt ute av meg. Om jeg sier til noen at jeg ble misfornøyd med 5+ begynner de bare å le av meg og si at jeg må ta det med ro, men klarer det ikke. Karakterer er urolig viktig for meg

Anonym

23.11.2014 kl.10:47

Jeg faket masse om hvordan sexlivet mitt er til en gutt jeg var interessert i. Jeg sa at jeg hadde gjort masse ting som jeg ikke en gang har vært i nærheten av fordi jeg ville at han skulle like meg. Han gjorde det i staten og synes jeg var så "vill og magisk". Jeg stoppet aldri å lyve fordi han bare ville høre mer og mer a hva jeg hadde gjort. Til slutt ble det ikke mer og si og han snakker ikke med meg lenger... Enten ble han lei meg eller så synes han jeg virker løs sikkert... Ingenting av deg jeg fortalte han er sant og han kjenner meg som en jeg ikke er...

K

23.11.2014 kl.10:57

jeg er en jente på 18år. Rett før nyttår i fjord fikk jeg vite at mine foreldre skulle skille seg. Jeg ante ingen ting om det, hadde ikke sett noe antydning til at de ikke elsket hverandre lengre, ingen krangling ingen duskutering, ingen ting. Det kom som et sjokk på meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så lei meg og redd. Lei meg fordi at alt føltes helt fucket, for jeg alltid hadde sett på min familie, mine foreldre som skikkelig gode mot hverandre og meg og broren min. Redd fordi at jeg følte jeg kom til å miste kontakten med de, når jeg bor litt hos begge to. Jeg ble også veldig redd for mamma, da jeg så hvor knust hun faktisk var av dette. Mamma har alltid vert flink å skjule sorgen sin, for å ikke gjøre meg og broren min redd. Men når dette skjedde klarte hun det rett og slett ikke. Hun gren kjempemasse, hun gikk på fester med venninnene sine. Meg og kjæresten min hentet hun, og alt hun gjorde var å grine, snakke om pappa, og ringe han, sende meldinger til han osv.

Alt dette var en skikkelig tung periode for meg, jeg hadde mine egne sorger og ble enda mer lei meg av at mamma var så knust. Jeg taklet det ikke så veldig bra og det ble til en periode hvor jeg nesten bare prioriterte foreldrene mine for å ikke miste kontakten med noen av dem. Jeg var nesten ikke med venner, for jeg følte jeg ikke hadde tid til det. Jeg har også nettop begynnt å jobbe i lære etter å ha gått på VGs, noe som er forferdelig vanskelig. Og gjør det enda vanskeligere å holde kontakten med alle. Jeg var jo alltid med vennene mine før, gjennom skole og det var lettere å finne på ting med de i ukedagene når vi liksom allerede var med hverandre. Men nå blir jeg liksom ikke like inkludert, og jeg inkluderer ikke meg selv like mye heller. Alt er så vanskelig. Jeg skal holde kontakten med kjæresten, vennene og familien, og jeg får bare vert med venner og kjæreste i helgene. Det er så liten tid til å få gjort alt på. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til..

Jeg har vurdert noen ganger å gå til psykolog, for noen ganger har jeg ingen jeg kan snakke med følelsene mine om. Eller, jeg kan snakke med kjæresten om alt! Men jeg føler ofte at jeg trenger en profesjonell som kan hjelpe meg å håndtere følelsene bedre og å få meg til å tenke på en annen måte. Jeg tenker alltid alt for mye. Hva skal jeg gjøre på julaften, når mamma og pappa er skilt? Bursdager? Ferier? Når jeg blir eldre og får barn, hva skal jeg si til dem? "Nå skal vi på besøk til bestemor, og etterpå skal vi til bestefar." Alt føles veldig merkelig. Og en psykolog kunne bok hjulpet meg. Men jeg er redd. Jeg er redd for at hvis jeg går til psykolog skal jeg se enda mørkere på meg selv enn jeg allerede gjør. Hva om jeg får en diagnose? Hva in jeg er deprimert? Hva om jeg har blitt deprimert på grunn av at mamma og pappa har skilt seg, på grunn av at jeg ikke har noe særlig kontakt med vennene mine som jeg er så glad i. Hva om jeg faktisk får den diagnosen? Jeg kommer til å bli knust og gi opp meg selv. Hvorfor måtte mine foreldre skille seg? Vi som var en så fin og lykkelig familie?

Men oppi all denne negativiteten jeg nettop har lesset ut er det viktig for meg å få sakt at mamma og pappa er kjempe gode venner. De spiser middag hos hverandre sammen med meg og broen min, vi finner på ting sammen alle sammen, og de ler fortsatt sammen. Og det er jeg evig takknemlig for!

A

23.11.2014 kl.11:03

Jeg føler meg utenfor og som den eneste personen i verden i en alder av 16 år som fortsatt er jomfru. Alle venninnene mine har hatt sex en eller flere ganger, og jeg føler jeg må bli kvitt jomfrudommen så fort som mulig.

....

23.11.2014 kl.11:11

Jeg ble mobbet i flere år som barn, ble tvunget til å selge kroppen min da jeg var 15 og fortsatt var jomfru...for 400 kr. Jeg har spiseforstyrrelser, nesten ingen familie, ingen venner og skylder 42 000,-. Er nå blitt syk og ufør, har prøvd å ta livet mitt 2 ganger, men klarte ikke å gjennomføre tross alt. Dette er min hemmelighet, omverdenen tror at jeg er ei normal, søt og glad jente...jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut og jeg oppfører meg helt vanlig, så ingen vet noe om hva jeg har slitt med, og fortsatt sliter med. Jeg har alltid forsøkt å gjøre mitt beste og stable livet mitt på beina, men møter motstand gang på gang. Drømmer meg bort i livet til andre når jeg leser blogger, fantaserer om at jeg er en annen enn den jeg egentlig er...:)

Anonym

23.11.2014 kl.11:33

Jeg har ett forhold til en som er myye eldre. Jeg har ikke sagt det til noen, men gruer meg forferdelig til dagen jeg skal. Jeg vet jo at ingen vil forstå, men hva skal man gjøre da? Det er ikke slik at man bestemmer hvem man forelsker seg i og vi elsker de vi elsker. Han er helt fantastisk og vi har det helt fantastisk sammen vi er bestevenner og kjærester og jeg tenker ikke på alderen i det hele tatt.

....

23.11.2014 kl.11:35

Leser lenger opp at det er en som tilstår drap, dette MÅ du ta til politiet!! Om det er tull så er det ikke noe man har lov til å tulle med/lyve om. Politiet trenger å ta en prat med vedkommende, dette var altfor alvorlig..

Anonym

23.11.2014 kl.11:43

Jeg føler meg veldig ensom, gjennom videregående har jeg alltid hatt venner jeg kunne snakke med og som jeg trodde var bestevennene mine, men gang på gang skuffet de meg, forlot meg, ditcha meg, og samtidig baksnakker de andre "venner". Hun jeg så på som bestevennina mi er den værste, og jeg oppdaget hvor falsk hun faktisk var. Om hun baksnakkelser andre venner, hvordan kan jeg vite at hun ikke baksnakker meg? Jeg føler jeg aldri blir god nok for disse jentene og for en eller annen grunn, så føler jeg at de ikke liker meg.. Føler at det jeg sier aldri er bra nok, men når de sier AKKURAT det jeg sa et sek etter var det kjempe morsomt!? Er jeg for kjip siden jeg ikke drar ut hver helg, ligger rundt og er den mest hylte jenta av alle?.. Endte med at jeg ikke turte å snakke, tenkte over hvert ord som jeg skulle si tilfelle det var teit.. Så trakk jeg meg unna.. Jeg kommet fra et lite sted så det er ikke så mange andre å bli kjent med heller, i tillegg til at jeg har fri år, og min aller bestevenn har reist bort for å studere..jeg føler meg som en skikkelig taper med null venner og er så ensom.. Jeg gråt meg i stykker natt til bursdagen min som var på en lørdag(!!) fordi jeg satt hjemme helt alene uten noen venner... Heldigvis har jeg vært så heldig som har en såpass god kjæreste som både er min bestevenn, og kjærste. Men kunne ønske jeg bare hadde en god vennene som jeg kunne stole hundre prosent på..

Anonym

23.11.2014 kl.11:46

Jeg er redd for å få meg kjæreste. Hver gang jeg får høre eller vite om en gutt som har følelser for meg, blokker jeg de ute. Jeg har i grunn nesten bare guttevenner så jeg er kjempe redd for at noen av de skal begynne å få følelser for meg. På en måte ønsker jeg meg kjæreste, men jeg vil ikke at han skal ha høye forventninger til meg. For jeg føler et vist press om å være god nok. Så alt i alt er det nok selvtillit jeg ikke har nok av, men til hverdagen kan jeg utstråle så mye selvsikkerhet at når jeg har fortalt dette til vennene mine så ler de. Samtidig blir jeg bare nervøs av å tenke på at han skal bli med hjem til Norge og møte foreldrene mine. Så jeg har faktisk gitt opp kjæreste.. Funker jo helt fint som singel.

Anonym

23.11.2014 kl.11:48

Jeg føler meg veldig ensom, gjennom videregående har jeg alltid hatt venner jeg kunne snakke med og som jeg trodde var bestevennene mine, men gang på gang skuffet de meg, forlot meg, ditcha meg, og samtidig baksnakker de andre "venner". Hun jeg så på som bestevennina mi er den værste, og jeg oppdaget hvor falsk hun faktisk var. Om hun baksnakker andre venner, hvordan kan jeg vite at hun ikke baksnakker meg? Jeg føler jeg aldri blir god nok for disse jentene og for en eller annen grunn, så føler jeg at de ikke liker meg.. Føler at det jeg sier aldri er bra nok, men når de sier AKKURAT det jeg sa et sek etter var det kjempe morsomt!? Er jeg for kjip siden jeg ikke drar ut hver helg, ligger rundt og er den mest hylte, hypre jenta av alle?.. Endte med at jeg ikke turte å snakke, tenkte over hvert ord som jeg skulle si tilfelle det var teit.. Så trakk jeg meg unna.. Jeg kommet fra et lite sted så det er ikke så mange andre å bli kjent med heller, i tillegg til at jeg har friår, og min aller bestevenn har reist bort for å studere..jeg føler meg som en skikkelig taper med null venner og er så ensom.. Jeg gråt meg i stykker natt til bursdagen min som var på en lørdag(!!) fordi jeg satt hjemme helt alene uten noen venner... Heldigvis har jeg vært så heldig som har en såpass god kjæreste som både er min bestevenn, og kjærste. Men kunne ønske jeg bare hadde en god vennine som jeg kunne stole hundre prosent på..

Anonym

23.11.2014 kl.11:49

Min største hemmelighet er at jeg ser på porno. For mange er dette sikkert helt vanlig, men jeg er liksom "flink pike" som gjør det bra på skolen, jobber og er med venner. Jeg har egentlig vært "flink" og ikke sett på det på ganske mange måneder nå, men plutselig fikk jeg lyst igjen og måtte bare. Synes det er så rart at det er greit at gutter gjør det, men ikke jenter. Etterpå føler jeg meg ekkel og rar.

Anonym

23.11.2014 kl.11:52

jeg er redd for å bli for nær med personer, mest fordi jeg ikke vil at noen skal finne ut at jeg er syk (posttraumatisk stresslidelse og depresjon). Med en gang jeg merker at jeg blir for nær med noen skyver jeg de vekk å det ødelegger så masse for meg..

I en periode har jeg også vært helt apatisk, ikke brydd meg om noe liksom.. Har røyka en del hasj og det gikk til slutt så langt at jeg prøvde amfetamin.. det er kun en person som vet og jeg satser på at det forblir sånn.

Anonym

23.11.2014 kl.12:06

Er ikke en direkte hemmelighet, for jeg er åpne med folk om dette, men problemet mitt med det er at ingen lytter, ingen bryr seg! Alle gjør narr av meg for dette, og jeg skjønner ikke hvorfor for det er viktige greier!

Jeg har vært igjennom så utrolig mye vondt, som gjør at jeg er helt ødelagt nå! Går vi tilbake noen år så startet folk å mobbe meg, de fortalte meg ting jeg var som gjorde at jeg følte jeg var det! Går fortsatt rundt å tror jeg er stygg, tror jeg er en dårlig person og tror jeg ikke er vert noe i denne verdenen! Jeg har gått inn og ut hos psykologer, uten noe hell! Sitter fortsatt her å veit ikke hvorfor folk er med meg, hvorfor noen vil være sammen med meg osv...!

Men den tingen som har vært verst for meg her i verden, var en hendelse med eksen min! Han var verdens herligste, beste, snilleste person, helt til en dag! Vi kranglet mye, og så fort vi kranglet truet han med livet sitt... dette orket jeg ikke til slutt, så prøvde å dumpe han! Men så fort jeg gjorde det, så var det lett for at han slo meg eller truet enda mer for å leke med samvittigheten min... Veldig ofte endte ting også med voldtekt! Jeg levde rundt et år med helvete med den jeg ''elsket''!

Dette er ting som ødelegger meg helt, veit ikke hvordan jeg skal komme meg vekk fra dette! Det har ikke hjulpet å snakke med noen, for psykologer bare snakker men hjelper ikke, foreldrene mine veit ikke hvordan de skal hjelpe meg for jeg tror de helst vil tro at jeg har det bra og venner mener jeg overdriver eller gjør det for oppmerksomhet/at alt skal handle om meg...

Suzanne

23.11.2014 kl.12:09

Ja - nå griner jeg også..! Veldig fint skrevet!

anonym

23.11.2014 kl.12:11

jeg hooka to ganger med bestevennen til han jeg holdt på med for to måneder siden, som jeg egentlig ikke er helt over enda. nå tror jeg at jeg har følelser for begge.. han jeg holdt på med før vet ingenting, og vi går alle på samme skole.

Anonym

23.11.2014 kl.12:46

I dagens samfunn kan du være deg selv, men ikke skille deg ut. Du må tilfredstille alle rundt deg, før du tenker på deg selv. Ikke gjør noe som vil såre andre. Det er best hvis det bare sårer deg, da kan du gråte uten at noen seg deg.

Det å være student er nok det tøffeste yrket du vil oppleve. Mange sier at det å være student er befriende og det er den beste tiden i ditt liv. Ingen tenker igjennom hvor hardt det er å være en perfekt student. En perfekt ungdom med en perfekt ungdomstid. Du må gjøre leksene dine, øve til prøve, jobbe med innleveringer og møte opp på skolen. Etter skoletid er det tid for jobb, fordi livet som student er ikke gratis. Samtidig skal du ha et sosialt liv med venner og familie. Kanskje har du også en kjæreste du vil sette av litt tid til. Hvis alle disse tingene skulle fått like my plass i en students hverdag og blitt prioritert like mye for å tilfredstille alle mått døynet vært lengere. Mye lengre. Du har faktisk ikke tid til å gjøre alt. Problemet er at du må skuffe noen. En venn, lærer, foreldre, sjefen eller kjæresten. Du skal samtidig ha tid til deg selv. Hvor blir det av all tiden min?

Jeg må ærlig innrømme at jeg har stjålet av min egen tid. Min personlig tid til meg selv. Jeg står opp tidlig for å gjøre lekser etterfulgt av en rundt iklesskapet og foran speilet. Det er viktig at du ser opplagt og bra ut på skolen, så sminking og valg av rett antrekk tar sin tid. Skole fra 8 til 15 etterfulgt av jobb klokken 15.30 til 22. Etter dette kommer tid med venner og kjæreste. Det blir sene kvelder og korte netter. Det lengste jeg har sovet de siste månedene er max 6 timer hver natt og da er jeg heldig. Jeg forteller alle at det går bra. Setter på et pent smil og forteller hvordan det er mye og gjøre, men jeg klarer det fint.

Dagens samfunn får deg til å lyve. Du sier at du er deg selv, men følger egentlig strømmen. Du sier alt går fint, men gråter alene over hvor sliten du er. Familie og venner rundt deg mener de blir dårlig prioritert og kanskje er det sant. Du har så mye annet du skal gjøre at du er for utmattet til og henge med på alt, men du vil ikke vise andre at du faktisk sliter. Jeg tørr ikke lenger fortelle mine nærmeste venner at jeg sliter. Jeg er redd de vil dømme meg. Mange går også til lege og helsesøster for hjelp, men jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg har det. Det føles ut som ingen skjønner meg.

Det handler om å gjøre andre fornøyd. Sett andre foran deg selv. Besøk familie. Ikke fordi du vil, men de forventer det. Vær en god venn og støtt opp, men ikke forvent at de gjør det tilbake. Hold ut med kjæresten bare fordi andre mener dere er ment for hverandre. Det er ikke lenger lov og gjøre som du selv vil. Du kan heller ikke se annerledes ut. Meida har vært så opptatt av og få frem at det å ha litt ekstra på kroppen er vakkert, men hva med de som ikke har det. Er det de som er stygge nå da? Må folk bry seg i det hele tatt? Jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut, men det er fordi alle andre vil dømme meg. Norsk ungdom ser med dømmende blikk. Vi er opptatt av sladder og vil vite hva som skjer, men når noen kommer med et problem lokket alle ørene. Ingen vil være vitne til at et liv ikke er perfekt.

Jeg er har tenkt på forholdet til kjæresten min en stund. Det er ikke lett og vite forskjellen på en fase eller for alltid følelse. Er det bare nå jeg føler det sånn eller vil det fortsette. Sannheten er at uansett hva tørr jeg ikke gjør det slutt. Ikke bare fordi han vil bli trist og jeg vil miste en av mine aller beste venner, men fordi alle andre vil bli lei seg. Av en eller annen grunn tar andre seg nær av hvordan forholdet ender. Alle er imponert av hvordan forhold kan fungere over 2 år i et samfunn der alle skiller seg. Det setter faktisk et større press på de forholdene som varer lenge. Du kan ikke bare gjøre det slutt, dere var jo ment for hverandre. Hvordan kan noen si noe slikt om et forhold som startet i en alder av 15 år. Det finnes ingen fasit på kjærlighet. Ingen skulle hatt noe å sakt. Hva vet de om hvordan forholdet er når ingen andre er til stedet?

Det du spurte etter en hemmelighet og her er den. Jeg er redd for å gjøre andre lei seg og gjøre noe feil. Jeg vil ha et perfekt liv, men saken er den at livet er ikke perfekt før du selv er lykkelig. Jeg er ikke lykkelig.

- Maja A.

Rebekka

23.11.2014 kl.12:47

Jeg HATER min far.

Jeg hater min far for at han aldri har vist interesse for meg i løpet av oppveksten.

Jeg hater han for at han alltid ble sur og rasende når jeg spurte om han ville komme å se meg som solist i koret, eller spille håndballcup.

Jeg HATER når han sitter i stolen sin med et tomt blikk og drar seg i barten.

Jeg HATER min far for at han har valgt ei hore i Thailand foran oss, ei han betaler 10000kr i måneden for å "elske" han.

Men mest av alt HATER jeg at jeg er 22 år gammel, lar hans valg påvirke mitt liv, og innerst inne vil jeg bare at han skal anerkjenne meg.

Anonym

23.11.2014 kl.12:56

Okei hindagen var jeg på senteret og.vi møtte noen kompiser av venninnen min, han ene har jeg snakket med, og vi har begge sendt nudes, og han turde ikke engang og se på meg og han er ikke en sjenert type, men jeg angrer veldig mye på dette og er livredd for at han skal si det til kompisene og hans bestevenn er jeg i familie med. Så jeg er bare redd for at han skal si det til alle og jeg vil ikke være den jenten heller

ikke si det til noen

23.11.2014 kl.13:08

Mine hemmeligheter

Jeg er lykkelig gift

Har ett barn og føler meg altfor ofte som en dårlig mor

Har vært i lag med mannen min siden jeg var 15 og han er den eneste jeg har hatt sex med.

Jeg er glad for at det er bare han, og jeg føler meg heldig som opplever nær ekte og varm intimitet når vi har sex.

jeg onanerer hver dag og tror kanskje jeg er sexavhengig eller noe sånt

Jeg føler meg ganske pen, men det er ikke akkurat noe jeg kan si til vennene mine

Jeg ser opp til tone damlie fordi hun er så vakker og har så bra personlighet.

H

23.11.2014 kl.13:13

Oi! Spennende å lese alle kommentarene her!

Min hemmlighet er at jeg har vært utro mot kjæresten min, flere ganger.

Han vil ca aldri ha sex, han har et veldig lavt sexdriv, i motsetning til meg, jeg er veldig glad i sex, så du skjønner tegninga.

Jeg elsker han, vi kysser mye, koser masse, men sex har vi altså ikke. Blir avvist nesten hver gang jeg prøver.

For mange høres det sikkert helt sykt ut at jeg kan si at jeg elsker en person og samtidig ha sex med en annen. det er ikke personlig. Jeg er ofte kåt å trenger å få fylt dette behovet. jeg elsker sex. Og ikke få ha sex i der hele tatt høres helt grusomt ut. Kall meg gjerne egoistisk, jeg er klar over meg selv. Jeg vil ha alt, alle livets goder. En fantastisk kjæreste, og masse deilig sex med de jeg ønsker.

Anonym

23.11.2014 kl.13:27

vanligvis er jeg ganske fornøyd med meg selv, er 160 høy, store pupper og rumpe, langt blondt hår, ganske lik deg sophie bare litt fyldigere. men når jeg går på fest eller byn, der det er masse andre flotte jenter får jeg så sykt dårlig selvtillit, føler meg drit feit og stygg i forhold til alle andre...

christine

23.11.2014 kl.13:34

faren min har vært utro mot moren min i 8 år med en dame i USA som heter Stacy, jeg har visst dette i 6 år men aldri sagt det til noen.

Jeg er forelsket i min aller beste kompis, som er junkie - han er min beste venn og kan få frem mine beste sider, men han kan også få ut mine verste sider.

Jeg er blitt avhengig av heroin.

Anonym

23.11.2014 kl.13:38

Jeg leser meldingene til kjæresten min når han sover. Det værste er at han har skrevet masse slemt om meg. Jeg blir så lei meg, men vil ikke så opp med han likevel.

Anonym

23.11.2014 kl.13:39

Jeg har slått opp med kjæresten min en gang allerede, men så ble jeg sammen med han igjen av medlidenhet. Nå angrer jeg.

h.

23.11.2014 kl.13:43

min hemmelighet er at jeg sov med en jeg ikke skulle. jeg var ikke utro eller noe i den duren, men jeg møtte han i Sverige og fikk bli med han på hotellet! fantastisk fyr som jeg fortsatt prater med. dessverre var det noen utenfor hotellet som tok bilde av meg og jeg har blitt stemplet som groupie. bare sånn at det er sagt; om artister kjente eller ukjente ligger med noen, så er det mellom de to.

AnonoymG18

23.11.2014 kl.13:46

Jeg har en alkoholisert far, som det også kom fram i lyset at har drevet med hasj på likt nivå like lenge. Så lenge jeg har levd. En far som aldri har vært "pappa".

Han startet med avrusning i august, og i september skulle det være "familieuke". Hvor vi ble undervist i rus. Nest siste dagen var det "konfrontasjonsdag".

Vi ble samlet i et rom, på den ene siden var det kanskje 10 rusmisbrukere, på den andre siden var det familiemedlemmer/pårørende. Man skulle en og en sitte på en stol, stilt mot sin far/mor/søster etc. Hvor den rusavhengige ikke skulle få lov til å svare, men du skulle snakke. Dette var veldig sterkt, etter som jeg aldri har fått "lov" eller turt å konfrontere min far.

Ordene jeg fikk fram var noe slik som "Hvilken sønn, spørr sin mor i en alder av 11 om hun kan skille seg? Du har traka.. trakasert meg i 18år. Jeg HATER deg. Jeg ville ikke se på deg. Jeg vill ikke bo med deg. Jeg vil ikke ha kontakt med deg. Aldri snakk til meg igjen".

Han har i ettertid sendt meg kanskje 5 meldinger, og jeg har til slutt blokkert nummeret mitt. Jeg skulle egentlig flytte ut, men han lovet min mor og ikke komme hjem igjen før jeg flytter ut så da slepper jeg bruke energi på å måtte flytte ut mens jeg fortsatt tar videregående utdanning her i byen min.

Men til neste år drar jeg til England, for minst 3år, for å studere der.

En oppvekst med dette mennesket har ført til stor soial angst, missforstå meg rett. Jeg har null vansker med mennesker egentlig. Jeg snakker gjerne med fremmede, jeg har en ganske ok stor sosial omkrets. Men jeg klarer ikke være alene i det offentlige rom. Gå på butikker, vente på bussen, gjøre ærender. Jeg trenger alltid noen rundt meg.

Jeg har også drevet med selvskading de siste to, snart tre årene. Slitt med bulimi, et totalt forvrent selvbilde og selvmordstanker. Tillitsproblemer.

Jeg har det siste halvåret også dyttet vekk familie så mye som jeg klarer. I år, som mitt første år som myndig, har jeg valgt å bli hjemme imens resten av familien (utenom min far selvfølgleig, som er på avrusning) drar til besteforeldrene mine i jula, ca.4-5timer unna. Jeg skal altså være alene hjemme helle julen.

Jeg er ikke aktiv på verken instagram, facebook, eller som bloggleser ettersom jeg bruker helgen på fokusere på vennene mine. Men fikk i går kveld varsel om at det var bilde av meg på bloggen din! Jeg skrek litt av glede.

Og derav, så jeg dette innlegget nå, og følte for å skrive ned litt i kommentarfeltet.

Takk for at du er du, Sophie. Du gir meg stadig troen på meg selv. At jeg kan utrette noe. At jeg betyr noe. Jeg er utrolig glad for at du startet bloggen din Sophie, for det er akkurat den daglige dosen selvtillitsboost jeg trenger som jeg får av å være din leser. Tusen takk <3

Anonym

23.11.2014 kl.13:58

Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at en dag har jeg ingen igjen rundt meg. Jeg er redd for at jeg skal se tilbake på ungdommen min å tenke "Hvor gikk tiden? Hvorfor levde jeg ikke i øyeblikket?"

Samtidig er jeg redd for å binde meg. Redd for å åpne meg helt. Redd for å bli såra.

Jeg holder på med verdens snilleste gutt, men jeg er redd for at jeg kommer til å fucke det opp. Derfor tørr jeg ikke å åpne meg, for da svir det ekstra når det ikke funker. Typisk at det er det som fucker det opp til slutt.

Jeg har så lyst å fortelle han akkuratt hvordan jeg føler, hvor ekstremt glad jeg er i han og hvordan han gjør alt så mye bedre. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å åpne meg slik, for da blir jeg sårbar. Og om man er sårbar, er det enklere bli såret.

Samtidig tror jeg at han er akkuratt den gutten som jeg en dag kan åpne meg for. Jeg håper bare så inderlig at han henger på til den dagen.

Anonym

23.11.2014 kl.14:02

Familien min flytter til utlandet, og jeg er livredd for å bo alene

Anonym

23.11.2014 kl.14:09

Jeg er forelsket i en annen gutt enn kjæresten min. Tror dette kan ha noe å gjøre med at kjæresten min aldri har tid til meg lenger. Så jeg har begynt å søke en slags "nærhet" til den andre gutten. Tingen er at de kommer fra to forskjellige miljøer. Kjæresten min er en typisk "bærumsgutt", mens han andre har tatoveringer, og er veldig veltrent, gjør det ikke så bra på skolen osv. Føler meg så godt tatt vare på av han, fordi han kjenner meg bedre enn kjæresten min. Men jeg føler likevel ikke at jeg kan slå opp med kjæresten min for han.

Anonym

23.11.2014 kl.14:18

Alle ser på meg som søt og snill, men sannheten er at jeg så gjerne skulle hooket med hvem faen jeg vil eller slått til og kjeftet på de jeg virkelig ikke liker. Jeg er så lei av å gå på tærne rundt folk og please de til enhver grad. Ja, det er jævlig egoistisk. Og nei, konsekvensene er ikke verdt det, men følelsen av at jeg må følge uskrevne regler og leve etter en viss oppskrift som gjør meg fullstendig gal.

Jeg har også lyst til å flytte til byen, bo for meg selv, sigge på en balkong hele tiden, høre på depressiv musikk og bli deprimert. Grunnen til det aner jeg ikke, men jeg leker med tankene om å være langt nede igjen. Enda lenger ned til og med. Det er noe sexy med det. Sykt å si, det er det. Ofte er jeg lei av å være lykkelig. Det er på en måte litt kjedelig. Sikkert utrolig mange som higer etter det jeg har, men det er noe med at jeg har klartret så høyt de siste årene at jeg faktisk ikke kommer lenger. Nå som jeg har fått min første bestevenn, blir bedt i bursdager hele tiden og folk som ringer og vil være med meg konstant etter å ha vært ensom nesten hele livet, vil jeg egentlig bare flytte til byen for meg selv eller skogen for den sagt skyld og ikke være med noen som helst. Kanskje ikke jeg er så lykkelig likevel, eller at lykke for meg er noe helt annet som jeg ikke har funnet ut av enda.

Julia

23.11.2014 kl.14:39

Jeg er gravid :-D

Anonym

23.11.2014 kl.14:42

Jeg hadde sex med bestekompisen min for en stund siden. Etterpå fortalte han at han også hadde hatt sex med en god veninne av oss, som jeg bor med. Vi har hatt sex en gang til, og jeg har ikke fortalt noe til hun om det. Han har også hatt noe på gang med andre jenter og begynt å like en. Det har han fortalt til meg og jeg har gitt uttrykk for at vi fint kan prate om han og andre jenter, vi har ingen følelser involvert uansett.. Nå begynner jeg å merke et snev av sjalusi, og kjenner på en ubehagelig følelse av å ikke bety noe, og vere en han kontakter viss det går dårlig med andre. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg rundt han. Veldig kjedelig situasjon siden vi har vert bestevenner i så mange år.

venneløs

23.11.2014 kl.14:50

dette er egentlig ingen hemlighet, men jeg vil bare få det ut. jeg HATER videregående. ungdomsskolen var så mye bedre. der hadde jeg venner. i grunn gledet jeg meg til videregående, fordi jeg ville få meg nye venner, fordi jeg var lei av vennene mine på ungdomsskolen (vi var de upopulære). i begynnelsen av vgs var alt bra. jeg ble kjent med 3 jenter, og vi ble gode venner. men hun ene av disse jentene var bare ute etter mer, og forlot oss. da var vi bare 3 stykker igjen, men sakte men sikkert forlater hun ene oss også, og nå er vi bare 2 igjen. jeg føler at ingen i klassen min liker meg. jeg sitter ofte alene i klasserommet, i kantinen, jeg har ingen å være med hvis skal gjøre gruppeprosjekt eller jobbe i par i gymmen. jeg vet at hun "siste" venninnen min er godt likt i klassen, så jeg ønsker jo selvfølgelig at hun skal være med dem fremfor meg, hvis det er det hun vil. jeg vil ikke at hun skal ta ansvar for at jeg ikke er alene, fordi det er ikke hennes jobb. i helgene ser jeg på my story at halvparten av jentene i klassen er på jentekvelder, og det gjør jævlig vondt å ikke bli invitert. jeg prøver så godt jeg kan å snakke med folka i klassen min, men de er bare uinteressert. ofte når jeg sitter alene i klasserommet kommer læreren min og snakker med meg, og da føler jeg meg max loner. men, jeg vet at det er folk i verden med skikkelige problemer, så jeg pleier ikke å fortelle det til folk.

Anonym

23.11.2014 kl.15:18

Nå skulle jeg ha begynt med øving til presentasjon og prøve for 4 timer siden? jeg vet ikke hva som går av meg klarer bare ikke å gjøre noen ting riktig.

Nå gikk også mobilen ut av batteri og jeg må gå til rommet mitt for å hente lader eller IPaden min. Jeg orker ikke. Føler at jeg er så jævlig tjukk, snart skal helsesøsteren veie oss også?

Jeg er redd. Har ikke kyssa noen eller hatt et forhold i faen meg hele mitt liv! Er bare 13 da. Nå er det snart mørkt også. Perfekt søndag assa?

Høres kanskje ut som den sutrekoppen. Jeg har bare kuttet meg en gang, har aldri prøvd å ta selvmord, hater ikke utseendet mitt, er ikke upopulær, har flott familie og mange fantastiske bestevenninner, men må bare si at nesten ingen ting går min vei?

Trønderjenta

23.11.2014 kl.15:35

Te alle dåkk der som syns det e flaut å vær jomfru, der e det itj! Va godt over 18 år første gangen æ hadd sex me nån, null stress!

Angre på han som va min første(ein kollega), men tænke på det i seinar ti, va det faktisk han som gjord te at æ torsa å snakk me han som idag e typen min. Fordi han ga mæ sjøltillit å han va flink å tålmodi me mæ.

Når æ va 16 år, hadd nesten alle venninnan mine hatt sex me nån, å det va det vi snakka om på jentekvelda osv. Æ hadd sjøl løst te å bare ha sex me nån for å skjønn ka dæm snakka om, å at æ å kunnja vær me på praten. Æ skjønne ikke koffer. Sex e helt normanlt, ja, men det e ikke nå man må ha for å vær "godkjent" i sammfunnet her.

Det at dåkk enda e jomfru, må dåkk bare sjå positivt på! Stå på jenta!

...

23.11.2014 kl.15:47

Jeg skrev noe, men jeg slettet det. Det var uansett godt å få det skrevet. Takk for at du prøver å hjelp, Sophie. Det var virkelig bra for meg å lese de andre kommentarene, og se at andre føler det samme som meg.

T

23.11.2014 kl.15:56

Min hemmelighet er at jeg for 1 uke siden tok en medisinsk abort. Jeg var i uke 9, og opplevelsen var helt forferdelig. Ikke smertene, men følelsene. De hjemsøker meg og jeg angrer på at jeg ikke beholdt barnet mitt. Ingen vet det utenom samboeren min. Jeg er 20 år gammel, var usikker og tok feil valg. Dessverre.

Jente 19

23.11.2014 kl.16:02

Min hemmelighet er at jeg er redd for at jeg har kastet bort alle tenåringsårene fordi jeg har hatt en og samme kjæresten i alle de årene. Jeg aner ikke hvem jeg er uten han og har dårlig samvittighet fordi jeg tenker på dette av og til.

Vi har det veldig bra sammen, men når jeg ser hva single venninner opplever og gjør - blir jeg redd.

Jeg kjenner meg også igjen i det forrige innlegget dit. Jeg har veldig dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine. De er noen helt fantastiske mennesker, og jeg beundrer dem begge - og er derfor kjempe redd for å skuffe de på noe som helst måte!

Så vil jeg bare si at, mitt syn på deg har endret seg drastisk de siste månedene, og jeg innser at jeg har tatt så feil av deg! Du er en varm og godhjertet person, og jeg vil bare si tusen takk for at er som du er og gjør som du gjør!

.. og tusen takk for et utrolig fint innlegg, det er så godt å lese disse historiene slik at man vet at man ikke er alene om flere ting!

Anonym

23.11.2014 kl.16:05

Jeg føler meg deprimert hele tiden.

Jeg føler at jeg ikke har noen som byr seg rundt meg selv ikke familien. Jeg kan ikke stole på noe. Jeg spiser ofte i doen i lunsj på skolen. Når jeg kommer hjem høre masse stygt om meg og jeg tør ikke å vis meg jeg er. Det er min største hemmelighet.

Anonym

23.11.2014 kl.16:15

æ e redd det e min største hemelighet. redd før å ikke klare mæ når samboeren drar i militære. redd før å ikke ha penga til å betale husleia å mat. å redd før æ ikke har så mange vennan. med en gang kjæresten fær på jobb sitt æ hjemme med klompen i halsen, å tenke på nu e det bare litt åver en måne til han drar. tankan svirre i hode. kordan skal æ. klare mæ aleina i et helt år ?! har ikke jobb, å jør allt før å få mæ jobb,æ får ikke støtte fra nav heller... så egentlig vær måne sitt æ med -3500 kr etter æ har betalt regnine. mamma å pappa kan ikke hjelpe mæ.. æ e så redd det e ingen som ane kor redd æ egentlig e...

det va gått og få skreve det her ned, å håpe kansje det e nån andre somm sitt i denna sitvasjon som har løst å prate litt om det.. før di to vennan æ har har aldri tid til å sitte å høre på på mæ. dem går direkte åver til et arna tema...

Anonym

23.11.2014 kl.16:16

Jeg er head over heels forelsket i den ene sjefen min, og det går meg på nervene! Han viser tendenser til å være interessert i meg også, men jeg tror det at vi jobber sammen stopper det. Jeg er helt utslitt av å holde forelskelsen inne. Har aldri vært så forelska noen gang!

Kristine

23.11.2014 kl.16:32

Jeg fikk tårer i øynene av å lese dette, for jeg føler det på akkurat samme måte ovenfor mine besteforeldre!

Når det gjelder hemmeligheten, så har jeg også slitt med depresjoner og angst tidligere. Tvangstanker var en del av hverdagen min, og jeg tenkte også tanken om å ta livet mitt. Den eneste som visste om problemene mine var mamma. Hun var min aller sterkeste og beste støttespiller og jeg hadde virkelig aldri klart meg uten henne!

Jeg var veldige langt nede i nesten to år, og jeg var så ufattelig lei av å ha det sånn. Jeg og mamma ble enige om at jeg skulle begynne hos psykolog når vi kom hjem fra ferien vi var på.

På magisk vis var det å innrømme at jeg var syk, vendepunktet mitt. Jeg ble gradvis bedre, og jeg kjempet meg ut av det sorte hullet som omringet meg i hverdagen min. Dette er et år siden nå, og jeg er ufattelig glad for å kan si at jeg klarte å komme meg ut av den verste perioden i livet mitt til nå.

Nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har det bra. Jeg har fortsatt dager der jeg tenker at jeg kommer til å få tilbakefall, men jeg har blitt mye flinkere til å håndtere situasjoner der jeg tidligere hadde mistet hodet fullstendig.

Jeg har endret meg veldig siden da, og jeg ville ærlig talt ikke vært foruten denne perioden den dag i dag. Å ha det kjipt har gjort meg til en mer reflektert og åpen person, og det er jeg, så rart det enn høres ut, takknemlig for.

Takk Sophie, for at du er den du er! Jeg møtte deg på Justin Bieber-konserten i Oslo og du var så sprudlende og hyggelig at jeg ble direkte lykkelig av å være i nærheten av deg! Du er vanvittig inspirerende og jeg ønsker deg all lykke videre. You go girl! :)

Anonym

23.11.2014 kl.16:36

Min hemmlighet er at jeg føler meg ikke god nok. Jeg føler meg ikke god nok for kjæresten min , mammen min , familien min og speseilt ikke meg selv. Jeg føler meg verdiløs som oftes. Jeg føler meg tykk , jeg føler meg stygg selvom jeg prøver å pynte meg , jeg føler meg mislykket til alt jeg gjør.

Jeg vett ikke hvordan dette har skjedd , jeg vett ikke hvordan jeg skal si det uten de får feil reaksjoner , jeg vil føler meg bra og ha en god selvtilitt, men hvordan og hvor ti skal det skje?...

Jeg føler mei tom

Anonym

23.11.2014 kl.16:36

Jeg sier til kjæresten min at jeg elsker han, men jeg vet ikke om jeg gjør det.

Jeg er betatt av flere andre.

Jeg har slete med å ikke være god nok, og har skrevet side etter side med hva jeg er elendig i.

Jeg har prøvd og failet i å kaste opp maten min, noe som gjorde meg enda mer lei meg for da kan jeg ikke klare det engang.

Jeg er livredd for å bli utbrent, men vet det kommer til å skje for jeg har så ufattelig mye å gjøre.

Anonym

23.11.2014 kl.17:01

Jeg har flere hemmeligheter og jeg har gjort opplevd flere ting jeg kunne gjort hva som helst for å slette fra livet mitt.

Min aller beste venn var en gutt, en veldig kjekk, morsom og omtenksom gutt. Han var spesiell og jeg følte han forsto meg. En dag bestemte vi oss for å ha sex, kun for moro såklart. Dette endte med at vi ble ff, og vi var fortsatt gode venner men nå var det sex også. Jeg ble aldri forelsket, men jeg har skjønt i ettertid at han ble. Han er rar. Rar i den forstand at han er vanskelig å forstå seg på. Han begynt å såre meg. Han sa stygge ting til meg. Jeg ble sur, men tilga han fort hver gang. Det ble så ille at jeg en dag gikk meg en tur i skogen og prøvde å kutte meg på hendene. Dette klarte jeg, og arrene er med meg den dag i dag. Den verste hendelsen med denne gutten skjedde på en fest. Jeg var altfor full, festen var ferdig og jeg sov alene på badet. Jeg våkner midt i det svarteste at noen beføler meg, det var han. Han har sex meg meg. Jeg bare ligger her, jeg kan ikke røre meg, kroppen min vil ikke samarbeide. Jeg følte meg voldtatt. Jeg skjønner hva som skjer og løper alt jeg kan hjem. Siden da har jeg forstått at denne gutten må jeg slette fra livet mitt. Og det gjorde jeg. Men jeg savnet han. Vi hadde det så utrolig gøy sammen før sexen ble en del av vennskapet.

Det ødela meg totalt. Men det verste er at den dag i dag vil en del av meg kontakte han, jeg savner vennskapet, og hater at han ødela det og meg.

Anonym jente

23.11.2014 kl.17:02

Dette er noe jeg hater å snakke om, og ingen av vennene mine vet om det. Ikke de personene som står meg nærmest en gang.

Bare lillesøsteren min, pappa og mamma.

Idag er mamma og pappa skilt, noe alle vet, men historen om hvorfor er grusom.

Når jeg var 3 år gammel, begynte mamma og pappa å krangle. De krangelt hver dag helt til de skilte seg, da jeg var 7 år. Og jeg husker enda hvor vondt det var å høre på. Mamma gråt hver eneste kveld. Pappa har alltid vert aggresiv. Han blir fort sint og det fører til vold. Det var alltid brøling hjemme hos oss, og jeg var redd naboer skulle høre det. Jeg hatet at vennene mine kom på besøk, for det var alltid kranling. Pappa dyttet mamma. Han dyttet henne inn i veggen. En gang ned trappa. Hun måtte slutte på jobben, på grunn av ryggen. Hun gikk ofte på krykker, på grunn av hun ofte var skadet.

Mamma ble kvelt. Hun ble dyttet i veggen, ned trappa, på gulvet. Hun ble slått, og jaget rundt kjøkkenbordet. Det var mye vold hjemme hos oss, og ofte måtte jeg hjelpe mamma med å skjule sårene hennes. Jeg tok ofte på plaster på hendene og ryggen hennes. Jeg husker at jeg var stolt da jeg hjelpte mamma, følte meg som en lege. Jeg skjønte jo ikke mye når jeg var så liten. Jeg husker vi lekte "sykehus", der jeg skulle hjelpe mamma med å ta på bandasje på foten hennes. Mamma hadde ikke jobb, hun holdt seg mye hjemme. Vi hadde et stort hus, pappa jobber veldig mye, og tjener en del penger.

Jeg gikk i barnehagen, hadde ikke begynt å skolen en gang, så det var ikke mye jeg kunne gjøre, men jeg husker at jeg ofte var redd for at mamma skulle dø. Hun røyket og hadde det vondt. Jeg ville at hun skulle ha det bra, akkuratt som alle andre småbarn vill at mammaene sine skal ha det.

Når jeg ble 6-7 år flyttet mamma. Endelig. Mange skillsmisse barn blir lei seg når de får vite at foreldrene deres skal skilles. Det ble IKKE jeg. Da mamma fortalte meg at vi ikke skulle bo her mer, ble jeg glad, jeg smilte fra øre til øre. Jeg ble så lettet. Jeg skulle bo hos pappa 1 dag i uken, og mamma 6 dager. Vi flyttet til et rekkehus lenger bort i gata, så det er bare 500 meter avstand mellom mamma og pappa sine hus, noe jeg likte veldig godt.

Selvom han var voldelig, var jeg utrolig glad i pappaen min. Vi hadde et utroligt bra forhold. Når han ikke var sint, var han verdens snilleste person. Han var verdensbeste. Han gjorde aldri meg noe vondt. Han kjøpte alt jeg pekte på og jeg fikk det som jeg ville. Innerst inne tror jeg pappa angrer på at han var slem mot mamma og skadet henne. Pappa er en av de jeg stoler mest på i hele verden, selvom han kan gjøre dumme ting. jeg tror han sliter mye med vold når han er sint. Jeg hadde det bra når jeg bodde hos pappa og alt ble bedre etter foreldrene mine skilte seg.

Det gikk den andre veien med mamma. Hun ble deprimert, SKIKKELIG deprimert. Hun begynte å drikke å røyke.

Jeg ble eldre. Jeg begynte å forstå mer og mer. Mamma hadde fått skader etter "slåsskampene" med pappa, og når hun flyttet var det vanseklig å finne jobb. Hun hadde lite penger. Etter 11 år sammen med faren min, og vonde minner med vold hadde hun det ikke bra. Dette førte til omsorgsvikt. Vi bodde nesten ikke hos pappa. Mest hos mamma. 1.klasse til 4.klasse kom jeg ofte forsent på skolen. Mamma sov hele dagen. Jeg måtte lage middag til lillesøsteren min, og rydde det lille støvete huset vårt. Det er ikke sånn 9-åringen skal gjøre på fritiden. Mens vennene mine lekte med barbie dukker og ønsket seg sykkel til jul, ønsket jeg meg et normalt liv, med en mor som laget middag og sa god natt til meg når jeg la meg.

Når jeg ble 11 år orket jeg ikke mer. Ingen viste at mamma var alkoholiker og at jeg måtte vere "en mor" for lillesøsteren min. Alle trudde at alt var bra. pappa trodde det og. Jeg ringte pappa en Torsdags kveld og sa at jeg ikke ville bo hos mamma mer. Da spurte han hvorfor, og sa jeg at mamma var full. Da reagerte han. Klokka var 11 om kvelden, og jeg skulle på skolen dagen etterpå. Pappa kom å hentet oss. Pappa tillkalte barnevernet, og politiet måtte bryte seg inn hos mamma senere på kvelden. Så kom hun på sykehus.

Etter det ble livet mitt forandret. jeg bodde ikke hos mamma mer. Jeg bodde bare hos pappa. Pappa giftet seg på nytt. jeg fikk en stemor og 4 stesøstre. Jeg fikk det mye bedre og stemoren min ble min "nye mor". jeg har ikke sett mamma på 2 år, og når jeg spør pappa om hvor mamma er og om jeg kan få møte henne igjen, så sier han at han ikke vet.

Idag er jeg tretten år og jeg begynner å savne mamma. jeg tenker på henne hver dag. vennene mine spør meg hele tiden hvorfor jeg aldri er hos moren min, og jeg svarer at hun jobber mye i andre land. jeg går ofte forbi huset vi bodde i før får å se om hun er der, men det er like mørkt som det var før.

Jeg sliter en del nå, og jeg har ofte mareritt. Jeg gjør det bra på skolen, har 3-4 venner men har problemer med å knytte meg til folk, og er demprimert. Jeg krangler ofte med pappa og jeg føler for å GI FAEN i livet mitt.

Annonym

23.11.2014 kl.17:17

Jeg har ikke samvittighet.

Jeg var utro mot kjæresten min forrige helg, jeg angrer ikke fordi det hadde såret han om han visste det. Men jeg angrer fordi jeg må møte personen igjen nesten daglig, og det er flaut. Jeg gjør så mange ting som jeg vet er dumme og slemme, vet ikke hvorfor jeg gjør det. Men har ikke noen samvittighet som forteller meg at jg ikke bør. Jeg lyver ofte til verdens beste familie og kjæreste. Spiller et spill og lurer alle.. Jeg skulle ønske jeg var normal. Er ikke noe stolt av det og sliter med skam over at jeg er sånn.

Anonym

23.11.2014 kl.17:25

Jeg føler meg så ensom

En liten jævel

23.11.2014 kl.17:26

Jeg har faktisk en haug av hemmeligheter jeg ikke har sagt til noen.Så tenkte det hadde vært deilig å dele dem med noen.

En dag bestemte jeg meg for å begynne å gamble på internett. Viss det er noe jeg alltid har vært veldig svak for er det slike ting som det. Jeg satt inn 800 kroner på nettcasinoet og begynte. Etter noen dager hadde jeg vunnet 30 000 kroner. Jeg greide ikke stoppe og gamblet mer og mer, og brukte opp alle pengene jeg hadde vunnet. - og alle sparepengene mine, som jeg egentlig skulle bruke til billappen. Den dag i dag spiller jeg aldri, fordi jeg vet akkurat hvordan det kommer til å ende..

Før stjal jeg også en del penger fra kassa på jobb. Jeg syntes at sjefen min behandlet meg så sinnsykt dårlig, men i stedet for å slutte (som jeg absolutt ikke kunne, siden jeg trengte pengene) stjal jeg, for å få trøst. Dette hørtes nok helt sinnsykt ut, men sånn var det.

Anonym

23.11.2014 kl.17:28

Jeg er 19 år og jomfru. Jeg vet ikke helt om jeg burde være stolt eller flau?

Jeg har egentlig veldig lyst til å ha sex. Er bokstaveligtalt kåt 24/7 og sex er det eneste jeg tenker på. Ser mye på porno, og dildoen min har blitt min bestevenn. Hva faen

Anonym

23.11.2014 kl.17:28

Jeg er sykt redd for å få kjæreste, men samtidig vil jeg jo ha det, for det virker så sykt koselig. Jeg er mest redd for at jeg skal bli for glad i den personen, og plutselig en dag forlater han meg, og jeg sitter igjen alene, helt tom.

Så jeg sliter skikkelig med å tørre å slippe gutter innpå meg og faktisk møte de, fordi jeg er redd for å bli forelska.

I tillegg setter jeg så høye krav for hvem jeg kan bli sammen. Er en gutt som jeg var skikkelig betatt av og tenkte på hele tiden, som jeg virkelig så for meg å være sammen med. Så klarte jeg å være tøff nok til å møte han, og den dagen var helt perfekt, og det var så koselig. Var helt gira og glad når jeg kom hjem dagen etterpå. Men nå, 2-3 uker senere har jeg mistet det synet jeg hadde på han. Ikke fordi det er noe galt med han, det er meg det er noe galt med. Nå skal han sove hos meg igjen neste helg, så får se da hvordan det går. Han virkelig en bra gutt, men ja. klarer ikke å sette fingern på hva som er galt. Dette er så vanskelig og irriterendes..

Når jeg får det jeg vil ha, så vil jeg liksom ikkehelt ha det lengre. For jeg har så høye krav, og vil at alt skal være perfekt før jeg går i et forhold fordi jeg er så redd for å bli såra.

Fortsetter jeg sånn her kommer jeg til å ende opp singel til jeg 50.

Anonym

23.11.2014 kl.17:30

Da jeg gikk på ungdomsskolen stjal jeg ektremt mye. Det var alt fra sminke til haugevis av øredobber og smykker. Dette fortsatte en goood stund, uten at noen visste det. Jeg stjal alle julegavene mine i niende klasse, og alle syntes jeg var så snill, fordi jeg ga så fine gaver. Jeg var femten år da jeg ble tatt. Etter den tid, har jeg aldri stjelt igjen. Og ingen vet om dette.......

Anonym

23.11.2014 kl.17:31

Jeg tror jeg er avhengig av å se på porno. Ser kanskje to ganger om dagen, og er nesten kåt hele tiden. Hahahha, dette vet ingen og er egentlig veldig pinlig :( tror jeg må få meg noe snart, før jeg sprekker

Anonym

23.11.2014 kl.17:37

Jeg syntes det er veldig vanskelig å binde meg. På ungdommskolen hadde jeg ekstremt mange guttevenner. Jeg har alltid vært veldig glad av å være en del av gutta, for jentene ble det så mye drama med. Det som skjedde var at to av mine beste venner begynte å like meg. Jeg fikk helt panikk, for jeg følte jo ikke det samme tilbake. Jeg elsket å henge med dem, men bare som venner. Jeg fant mye på med min tredje bestekompis for å få tips til å takle situasjonen. Men da fant jeg selvfølgelig ut at han likte meg også. Denne gutten hadde jeg vært hemmelig forelsket i en god stund, men han var ofte care mot meg, noe som fikk meg til å like han enda mer.

Men.. Da han begynte å bli veldig snill med meg og fortalte at han hadde følelser for meg, forsvant bare alt fra min side. Jeg greier ikke binde meg. Med engang jeg har sjangs på en gutt, mister jeg interessen. Jeg liker jakten, og vil ikke ha det jeg får servert på sølvfat... Alle de tre bestekompissene mine var fantastiskee mennesker, som jeg nok hadde blitt veldig llykkelig med. Hvert fall han siste, men nå snakker vi ikke sammen engang, og jeg har mistet kontakten med alle mine tidligere bestevenner. Haha, for et liv.

Anonym

23.11.2014 kl.17:38

Jeg har lyst til å ha sex, men har ingen å ha sex med :(

Anonym

23.11.2014 kl.17:40

Jeg går rundt med en følelse av å ikke høre hjemme hele døgnet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? og hvor hører jeg hjemme?

jenny

23.11.2014 kl.17:46

Bare et tips, øyenbryna ser ikke bra ut, Sånn for ditt eget beste kan du jo Kansje få fikset på de. Bare et tips fra ei som også gikk med mindre fine bryn lenge uten og se det selv:)

Anonym

23.11.2014 kl.18:00

Jeg er ei jente på 24 år og jeg kan ikke få barn.

Anonym

23.11.2014 kl.18:11

Jeg er redd.

Jeg er redd for å aldri få den selvtilliten jeg ser andre jenter har. Jeg er redd for å aldri komme til et punkt der jeg ikke trenger å snu ansiktet mitt vekk når noen ser på meg, eller når jeg setter meg ned på trikken.

Jeg er redd for å aldri finne en større kjærligheten enn gutten som er kjærligheten i mitt liv, men som jeg ikke kan være sammen med. Vi hadde får tid, den er forbi men jeg tror jeg aldri vil være helt over han. Han er sin egen definisjon og jeg ville strekt meg langt for å være alene med han igjen, snakke med han og være lykkelig igjen.

Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for å skuffe familien ved å ikke komme meg inn i medisin.

Og jeg er redd for å komme til et mørkt punkt igjen. Nå går ting oppover og jeg er så glad for det. Men de er aldri helt bra før ordentlige forandringer viser sin form.

Jeg er redd for å reise og at ting ikke blir slik jeg har forestilt meg. Jeg er redd for å ikke bli tatt imot på den måten jeg vil.

Aller mest er jeg redd for å føle at jeg ikke er bra nok. At jeg ikke lykkes når jeg gir alt av meg selv. At jeg ikke oppnår mine mål fordi jeg ikke er god nok, smart nok, pen nok. Jeg er redd for at jeg i en alder av 18 ikke vil merke forandringer.

Anonym

23.11.2014 kl.18:32

Jeg er nesten alltid betatt av flere gutter samtidig. Jeg gjør ikke noe med det, men hadde det ikke ført til konsekvenser så hadde jeg fulgt mer impulsene.

Jente, 20

Jente 23

23.11.2014 kl.18:50

For tre år siden styra jeg med en fyr som behandlet meg utrolig dårlig. Etter han har jeg forandret personlighet totalt, og klarer ikke å stole på gutter lengre. Med en gang jeg merker at jeg får følelser for noen så kutter jeg de ut, og hopper rett på en ny fyr. Føler meg helt forferdelig, leker med følelsene til de jeg styrer med og jeg klarer ikke å forandre meg. Hater at han har ødelagt meg, hater meg selv og hater at jeg fremdeles har følelser for han.

Alle tror jeg har det supert, og at jeg elsker livet mitt. Jeg er pen, har bra kropp, får penger kastet etter meg av foreldrene mine og burde egentlig hatt et perfekt liv, men jeg er helt jævlig deprimert og har spiseforstyrrelser.

Anonym

23.11.2014 kl.18:52

Bestevenninna mi bar på en hemmelighet en ganske god stund, men til slutt fortalte hun meg og de to andre i gjengen at hun var bifil. Og hun hadde da følelser for _meg_. Jeg ble veldig sjokkert, og tenkte at det var rart at bestevenninna mi hadde følelser for meg.

En gang da vi var på fest, kysset vi flere ganger. Jeg tenkte at jeg kysset henne bare fordi jeg var litt i siget, og det finnes jo mange jenter som kysser med promille.

Men nå i ettertid tenker jeg at jeg kanskje er litt bifil selv.. Jeg har kjæreste, men synes kanskje noen jenter er litt mer ''fascinerende'' (haha) enn andre. Vet ikke om jeg kan kalle det en hemmelighet, for jeg vet ikke helt om det er sånn.. men..

Anonym

23.11.2014 kl.19:02

Har et utrolig dårlig forhold til mat. Får virkelig ondt vist jeg spiser en hamburger, eller pomfrites - men har aldri kastet opp for er redd for å innrømme til meg selv at jeg har et problem. Får hele tiden høre av venninnene mine at jeg er så 'sunn' og er så heldig at jeg ikke spiser mye godter. De skulle bare ha vist.

Anonym

23.11.2014 kl.19:26

Jeg er en 24 år gammel tobarnsmor som har bipolar lidelse. Har vært innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger - en gang akutt pga selvmordsforsøk den andre var mer eller mindre planlagt pga selvmordstanker. Jeg føler meg som en egoistisk dritt som "oppfører" meg sånn når jeg har barn. Jeg klarer ikke å gå på skolen. Er på vei inn i en ny depresjon, men tør ikke å si noe til kjæresten min fordi jeg er redd han har fått nok av meg.

jente på 13

23.11.2014 kl.19:33

jeg har blitt mobba hele livet mitt fordi jeg er annerledes. jeg vet ikke hvordan jeg skal få det bedre. jeg sliter ikke med selvtilitt men sliter veldig med hvordan jeg tenker. jeg kan være supersnill den ene dagen og 5 min etterpå er jeg bare dritsur og hater alle jeg ser. det er akkuratt som om jeg har en splittet personlighet. jeg begynte på ungdomsskolen for 1/2 år siden og jeg likte meg der. jeg fikk masse venner og hadde ingen haters. jeg hadde blondt hår men farget det brunt, og endret personlighet fra dårlig selvtilitt til fulstendig god. og nå har jeg minst 20 haters som reagerer på utseendet mitt, og som bryr seg om alt. de bryr seg til og med hvordan jeg går. jeg blir også lett blanda inn i dramaet på skolen siden jeg er drama selv. jeg har altid likt og snakket om hvordan jeg skal ha det og hvordan andre skal ha det, men nå fokuserer jeg mye på meg selv også. og jeg har plutselig fått et dårlig rykte av en drama queens jeng. jeg lurer på hva jeg skal gjøre. i januar lagte jeg så mye drama at jeg prøvde på selvmord. jeg fikk lilla blåmerker rundt halsen og livet har vært veldig tøft fordi pappan min har også hatet meg. og jeg blir enda mobbet og hatet av de 20 personene. jeg har sikkert 50 gode venner, og en del haters. sitter nesten og gråter når jeg skriver om det tøffeste.

Jenny

23.11.2014 kl.19:34

Jeg er så ekstremt lykkelig for tiden. Alt takket være de fantastiske vennene mine, familien min og kjæresten min. Det eneste som plager meg er at jeg må jobbe så sinnssykt for å komme inn på medisin til neste år.. Jeg er så utrolig redd for at jeg ikke kommer inn; at jeg ikke er bra nok. Jeg jobber og jobber! Men ingen ser problemet. Alle spør; hvordan får du det til? Kjæreste, skole (toppkarakterer), trening og venner.. Hvordan greier du å balansere det? Personlig så aaaner jeg ikke! Fullstappet timeplan hver dag og lite tid til overs. I tillegg bor typen en flytur til Krs unna. Min hemmeligheten er at jeg elsker det.

Anonym

23.11.2014 kl.19:44

jeg er livredd for spøkelser, skapninger med mørke kapper og alle sånne ting. det begynte da jeg var liten og hørte stemmer på natta. så gikk det over, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før venninnen min fortalte meg en sann spøkelseshistorie for ett år siden. og jeg føler meg så teit. vet ikke om jeg tror på spøkelser en gang. mamma er den eneste som vet dette.

Anonym

23.11.2014 kl.19:53

har også følelser for min nærmeste guttevenn, det er kun bestevenninnen min som vet dette siden jeg er redd for at han skal finne det ut..

Anonym

23.11.2014 kl.19:55

Jeg vil ikke mer.

Anonym1

23.11.2014 kl.19:56

Var på ferie i Tyrkia med en vennegjeng da jeg var 17(for et år siden), og en dag dro jeg for å få tyrkisk massasje på hotellet. Massøren tilbydde meg å komme tilbake en annen dag for en til massasje, fordi han mente at jeg hadde knuter i skuldrene/nakken. Da jeg møtte opp til massasjen førte han meg over til et annet hotell fordi han mente at det var fullt på vårt hotell, og jeg ble liggende på en bås som var låst av. Han begynte å tafse alt for mye under massasjen, og gnudde seg veldig inntil meg mens han holdt på. Jeg turte ikke å si ifra. Han begynte etterhvert å skli av meg bikinien, og jeg føler at han utnyttet meg. Jeg turte ikke å si noe, og han sa bare at jeg måtte være stille så ingen hørte oss. Han begynte å ha sex med meg, og jeg turte fremdeles ikke å si ifra. Etterhvert sa jeg at han måtte stoppe, men han ville ikke. Han gjorde meg ikke fysisk vondt eller noe, men jeg synes det var utrolig ubehagelig. Han ville gjøre seg ferdig.

Jeg turte ikke si ifra til noen av vennene mine da jeg kom tilbake, fordi jeg følte at det var min egen skyld. Jeg var redd for at siden jeg ikke sa stopp, så hadde jeg gått med på dette selv, at jeg bare hadde vært såpass "løs" at jeg hadde hatt sex med en tyrker.. Men i ettertid føler jeg noe helt annet. Jeg føler meg skitten og ekkel, og jeg føler at jeg ble utnyttet av noen som ikke burde gjort noe slikt. Resten av ferien stirret han på meg og vennene mine ved bassengkanten, og prøvde ofte å ta kontakt med meg, men jeg unngikk han resten av ferien.

Jeg føler meg til dels voldtatt, men jeg klarer ikke å si at jeg har blitt voldtatt, fordi jeg føler at det er min egen skyld. Jeg har hatt litt problemer med kjæresten min i ettertid, fordi jeg av og til ikke klarer at han tar på meg fordi jeg begynner å tenke på det som skjedde. Den eneste jeg har fortalt dette til er kjæresten min, og han ble veldig trist, samtidig som han støttet meg fullt ut. Har ikke klart å fortelle det til venner eller familie, og synes det var veldig godt å kunne komme ut anonymt her. Håper virkelig du leser alle kommentarene Sophie, for jeg tror alle leserene dine ville likt å høre at du har tatt deg tiden til dette.

Sofia.

23.11.2014 kl.20:02

Min hemmelighet er at jeg egentlig ikke vil leve mer. Hvertfall ikke sånn som nå.

Anonym

23.11.2014 kl.20:21

Jeg hater å le. Sånn skikkelig ekte latter fordi noe er utrolig morsomt.

Det er pågrunn av en så teit ting som at jeg blir rød i fjeset og får tårer i øynene og føler meg så ekstremt stygg og mindreverdig. hva søren

Meg

23.11.2014 kl.20:42

Har så mange stygge å teite hemmligheter.. Skal skrive noen som jeg trenger å få ut

1. Når jeg gikk i 10 kl hadde jeg sex med en gutt begge veninnene mine likte

2. Jeg hadde sex med bestekompisen til en jeg dreiv på med, angrer så jævli at de gjør vondt. Jeg er så forelska i han jeg drev på med. Vet ikke hvorfor jeg gjorde det, å de eneste som hjelper er å ha sex med andre gutter, men anger meg som faen etterpå

3. I natt hadde jeg sex med en gutt, når vi var ferdig tok jeg taxi til en annen kompis å hadde sex med han også

4. Jeg gjorde de "slutt" med veninna mi å angrer meg som en liten unge

5. Jeg hater broren din ene veninna mi så mye at jeg vil helst se han død, å jeg har litt grunn til å misslike han. Men ikke så mye som jeg gjør

6. Jeg er bifil

7. Familien min et et helvete men jeg elsker mamma å pappa mer en noe ant i hele verden

Anonym

23.11.2014 kl.20:59

Jeg misliker "bestevennen" min. Hun har fått seg kjæreste og hun forsvarer han hele tiden, hun er 15 og han er 18. Han har en unge med noen andre, og har fridd til venninna mi. De er nå forlovet, og jeg klarer ikke si gratulerer, fordi jeg mener hun er helt idiot. De har vært sammen i et halvt år, og foreldrene hennes hater han. Foreldrene vet ikke at de er forlovet, og jeg vurderer hele tiden å si det til dem anonymt. Jeg ønsker at de skal gjøre det slutt, og hun hater meg for akkurat det. Jeg føler meg som verdens verste, men jeg bare hater han så utrolig mye. Han har ødelagt alt mellom meg og henne.

Anonym

23.11.2014 kl.21:00

Jeg er sammen med en som er voldelig mot meg! Likevel klarer jeg ikke å gjøre det slutt..

Anonym

23.11.2014 kl.21:09

Jeg løy til alle vennene mine om at jeg hadde hatt sex, og ikke lenger var jomfru den gang vi gikk i niende klasse. Hvorfor klarer jeg ikke helt å forklare, men hadde vel noe med at jeg heller ville bli sett på som en hore, enn kjedelig og helt ubetydelig.

Anonym

23.11.2014 kl.21:11

jeg var utro mot kjæresten min, med bestevennen min. jeg slo opp to dager etter fordi jeg var veldig sur på meg selv for det jeg hadde gjort... Bestevennen min som jeg begynte å få et forhold til fant en annen jente og slutta helt kontakten med meg... jeg fant en jente som ville være venn med meg men jeg droppet henne fordi hun var så plagsom og irriterende.. hun gav seg aldri og maste HELE tiden..

jeg har funnet ut at jeg er et forferdelig menneske og hater meg selv for det, og har nå endt opp med ingen venner

Vet ikke om det er en hemmelighet men ville bare dele det..

Anonym

23.11.2014 kl.21:12

For fire-fem år siden fant jeg ut at min mor hadde en affære, og var utro mot min far. Dette holder fremdeles på, og jeg holder fortsatt på hemmeligheten. Hvordan kan jeg ikke? Jeg kan ikke være grunnen til at ekteskapet deres går i oppløsning, det vil jeg ikke.

Tirell

23.11.2014 kl.21:22

Jeg er 14 år og bor på Manhattan, New York med broren min som er 20. Foreldrene våre er søkkrike, men sluttet å bry seg om oss da vi ble tennåringer. Da broren min ville flytte til NYC for å studere kunst, sa de ja og ba han ta meg med. Vi flyttet ned i sommer. Vi har ikke hørt noe fra dem siden, det eneste er et anonymt kontonummer som setter inn latterlig mye penger på kontoen til broren min hver måned. At de tror de kan kjøpe seg ut av foreldrerollen er helt grusomt. Jeg har mange venner her nede, men ingen av dem vet det. Nå vet du det.

Anonym

23.11.2014 kl.21:24

Har ikke hatt det bra med meg selv siden ungdomsskolen og er konstant bekymret for de rundt meg.

Er under utredning, noe som sliter på meg selv og er redd jeg ikke blir å klare å fullføre siste året på vgs.

Anonym

23.11.2014 kl.21:28

For 3 månder siden turte jeg å veie meg siden jeg gikk i 4-5 klasse (går i 9. Nå) .. Jeg er relativt forbøyd med meg selv, så ikke missforstå, men før hatet jeg meg selv..

Anonym

23.11.2014 kl.21:32

Når jeg var 6år ble jeg seksuelt misbrukt av en gutt som var 12år. Nå har jeg verdens beste kjæreste men jeg har enda ikke klart å si noe til han

Anonym

23.11.2014 kl.21:44

Er betatt av stefar sin bestekompis. Stefar er 10 år eldre enn meg..

Anonym

23.11.2014 kl.21:58

Jeg er kjempesur på den aller beste vennen min fordi hun har kjempemange andre bestevenner... så egentlig sliter jeg litt med sjalusi. hun snakker med meg men jeg baksnakker henne litt ofte pågrunn av de andre vennene hun har, men hun baksnakker til og med de bestevennene sine og... og hun legger alltid ut bilde på instagram av at hun er med dem men jeg har ikke instagram og finner det ut pågrunn av andre folk som sier det til meg, og i sommerferien ble hun sammen med en sykt player og vi kranglet ca. hele sommerferien, det var da hun ble bestevenn med alle de, og nå er det forsent å si ifra om at jeg er lei av de bestevennene hennes. så nå har jeg endt opp med en ganske fake "bestevenn" som jeg egentlig ikke liker å være med lenger...

Anonym

23.11.2014 kl.22:30

Jeg snakker ikke med noen om hvordan jeg har det. Jeg har prøvd i flere år! Jeg klarer det bare ikke. Storesøsteren min har det veldig vanskelig, har hatt det veldig lenge.I tillegg har jeg så mange vonde minner som jeg bare har lyst å kaste langt vekk! Jeg har ikke lyst å kunne tenke tilbake. Helt fra barneskolen har jeg hatt det vanskelig. Jeg har ofte vert hjemme mens alle "vennene" mine har vert i selskap eller venninekvelder. Jeg har hørt dem snakke om det på skolen, har spurt om jeg kunne vert med, men neida. Ingen ser at jeg har det vanskelig, for all oppmerksomhet går til min søster

Hvorfor er det slik at ingen ser meg, alle ser bare seg selv. Jeg trøster alle andre visst de har det vanskelig, men ingen trøster meg. Det er ikke lett å ligge nesten hver kveld å gråte til jeg sovner. Hvor lenge kan jeg holde ut?! Det er ikke rettferdig! Det er liksom så mange som har det vanskelig å ikke klarer å si det til noen, det blir bare vanskeligere å vanskeligere for hver dag. Men hvordan kan det bli enklere visst ingen spør eller ser deg. Jeg føler meg usynlig. Jeg får så utrolig vondt når jeg ser hvor mye søsteren min sliter. Hun har prøvd å tatt livet sitt flere ganger, å bare tanken på å leve uten henne klarer jeg ikke å førestille meg. Hun lever med kroniske smerter å har hatt anoreksia og har deprisjon. Hun er den nærmeste jeg har. Hun er den eneste jeg kan snakke med. Men jeg kan jo ikke snakke med henne om dette! Å uansett så hadde jeg ikke turt. Jeg er redd for å miste henne, og jeg er lei av å leve uten å kunne snakke med noen!!!Jaja slik er livet mitt, å slik kommer det sikkert til å være for alltid. Dette blir første gang jeg sier noen hvordan jeg har det, visst jeg sender den da..

Anonym

23.11.2014 kl.23:12

jeg stjeler broren mine sine ADHD-piller for å klare fyngere gjennom skoledagen. Om kvelden stjeler jeg og hans sovemedisin slik jeg klarer å sovne. Jeg klarer ikke holde meg våken eller konsentrere meg om jeg ikke tar pillene hans, og min største frykt er at jeg har blitt avhengig

Anonym

23.11.2014 kl.23:21

Jeg er ei 19 år gammel jente & for snart 3 mnd siden ble jeg mamma til verdens fineste prinsesse. Problemet er at jeg er kjemperedd for at jeg ikke skal være en god nok mor siden jeg er så ung å aldri har hatt et barn før. Jeg er redd for å bli akkurat lik min mor, håper inderlig at jeg ikke blir det for det kommer til å skade jenta mi så mye psykisk - akkurat som det gjorde med meg! Og enda en ting til; når jeg fant ut at jeg var gravid og fortalte det til kjæresten min, ble jeg så redd for at han skulle forlate meg og at han ikke ville ha noe med henne å gjøre. Vi er sammen enda men en del av meg føler at han ikke elsker meg selv om han sier han gjør det. Tenker alt for mye å da blir jeg så irritert fordi jeg vet innerst inne at jeg ikke har noen grunn til det. Kommer bare til å bli så fryktelig lei meg om han bare sier ting uten å mene det. Jeg er så forelska.

Jente 15

24.11.2014 kl.00:10

Jeg er en 15 år gammel jente og har aldri kysset en gutt.. Livredd for at jeg ikke vil gjøre det før om mange år, synes egentlig at det er ganske flaut.. Har hatt følelser for en gutt i klassen min ganske lenge nå, men jeg tørr ikke snakke ordentlig med han. Hver gang jeg ser han på skolen eller sitter like ved i timen så tørr jeg bare ikke. Vi snakker ganske mye over melding men når det kommer til virkeligheten så er vi begge ganske sjenerte og jeg føler vi ikke kommer noen vei, men alle sier at det virker som han liker meg også selv om han sier det ikke er noe mellom oss

Anonym

24.11.2014 kl.00:12

jeg er deprimert men tørr ikke å si det til noen...

Anonym

24.11.2014 kl.01:38

æ e deprimert og takle ikke smerten lenger. det verste e at æ klare ikke heilt å tru på vennan mine når di sei at det kjæm tell å gå bra, at æ bære må holde ut. einasten grunnen tell at æ ikke gjer opp e førdi di ikke tillate mæ det og æ vill ikke at di skal sette igjen med smerten.

Anonym

24.11.2014 kl.01:53

Hei jeg er en 15 år gammel jente jeg har alderig hatt kjæreste eller vært forelsket. Jeg sliter veldig mye med det og at jeg ikke er noe særlig likt. I åttende klasse hadde jeg sju venner og nå har jeg bare to vet ikke hvorfor de ikke vil være venner med meg lenger og det har såret meg veldig mye.

Fem av de som var vennene min valgte å vene ryggen mot meg for et år siden når jeg var syk og hadde det veldig vanskelig. De lagde samtaler uten meg og det fikk jeg vite av den enne venninna mi. Den venninna mi er ikke vennen min lenger nå for noen måneder tilbake valgte hun også å snu ryggen til meg og det gjør veldig vondt for meg. For vi går i samme klasse og det er vanskelig.

Vi har klart og såre den enne venninna vår og tærer veldig på hverdagen min. Jeg ligger og ikke får sove fordi jeg ligger og gråter og tenker på hvordan vi har såret venninna vår og hva som har skjedd mellom oss to og hvordan ting skal gå videre.

Så ting blir ikke noe bedere når det bare fortsetter for den andre av beste vennene min skule ha en jente kveld hun kunne enten velge å innviter de andre og ikke meg eller og invitere alle og de kom ikke. Hun valgt og ikke å invitere noen så det ble ikke noe av. Jeg fikk vite det av henne noen dager etter. Hun hadde begynt å grått i friminutt pågrunn av det og det er da jeg innser hvem jeg virkelig kan stole på og ikke.

Anonym

24.11.2014 kl.04:26

Jeg ser på meg selv som en "god person"! Jeg rydder etter meg, jeg hjelper folk som trenger det, jeg respekterer andre mennesker og meninger og har et stort ønske om å jobbe frivillig på et barnehjem i afrika neste år! Men for tiden har jeg sex med to forskjellige gutter. Han ene er min tidligere kjæreste, vi klarte aldri slutte å ha sex fordi det er så bra å ligge med hverandre. Han andre er en jeg alltid har hatt ett øye til og synes er en kjempe bra type, men han er veldig dårlig i sengen. Så jeg tror kanskje jeg bruker disse guttene for å tilfredstille alle mine behov. En til sengen, og en for alt det andre. Det er helt jævelig å skrive det, for jeg skjønner ikke hvordan jeg kan gjøre noe sånn. Jeg vet veldig godt hva rett og galt er, men det er akkuratt som om jeg ikke klarer å slutte med dette. Det er som om noen styrer meg.

anonym

24.11.2014 kl.06:59

Jeg sliter med angst.. har et helt perfekt liv ellers, har mange venner og god familie. Men angsen hindrer meg i å leve et liv. Jeg er 18 år og burde egentlig leve livet, men jeg kan ikke gjøre noen ting pga angsten...

Anonym

24.11.2014 kl.07:42

Jeg er så utrolig redd for å lese høyt i klassen og jeg sover dårlig pga det! Hva skal jeg gjøre ? Please hjelp!

Anonym

24.11.2014 kl.08:59

Jeg slitrr med at jeg, vil ikke lenger spise(dette har ført til at jeg ikke har mat lyst) dette fordi jeg føler jeg ikke har råd til mat... vil heller ikke spørre foreldre om penger, for jeg vet hvert fall at moren min mener jeg burde jobbe kveldskift etter skolen... men sliter med at jeg er utmattet så klarer det ikke

Anonym

24.11.2014 kl.09:41

jeg er bifil, og tør ikke å fortelle det til han jeg dater nå.

Anonym

24.11.2014 kl.10:14

var utro mot kjæresten min i sommer fordi jeg var usikker på meg selv. jeg elsker ham, har sakt det til ham, vi er ferdige med det, men jeg får alltid "cruch" på andre gutter. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. har vert sammen med ham i snart to år, og vil ikke gjøre det slutt..

Anonym

24.11.2014 kl.10:59

^Blir faen meg sjokkert når jeg leser hva dere syke mennesker som ligger med andre som er i et forhold og dere som cheater på kjærestene deres. Idioter!

anonym

24.11.2014 kl.11:55

Jeg fikk exen min til å slå opp med sin nye kjæreste, ettersom jeg manipulerte han til å tro at hun var utro. Jeg hadde ingen bevis for det og alikevell valgte han å tro på meg ovenfor henne. Nå holder han på med barndomsveninna mi, og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å ødlegge mellom de to også...

Anonym

24.11.2014 kl.12:08

Det er vel strengt tatt ikke en hemmelighet blant mine venner at dette problemet plager meg. Min far, misbruker alkohol, men jeg kan ikke kalle han en alkoholiker. Mer og mer i de siste to årene har jeg lagt mere til hvor mye han egentlig drikker. Hver fredag kommer han med vinflakser og øl i store mengder, som han drikker fredag, lørdag og søndag. Han er ikke ute og fester, men sitter hjemme foran pcen og spiller spill eller ser på utenlandsk tv. Nesten hver eneste helg må enten jeg eller min lillesøster ned og vekke han fordi han sovnet drita full i kontorstolen og be han legge seg. Jeg vet dette plager mamma og det tærer på forholdet deres, fordi hennes far døde som følge av alkoholisme da hun var 11 år. Vi har prøvd å si at han må roe seg ned på drikkingen, men han hører ikke etter, ber oss passe våre egne saker eller sier at det er minst like gale at vi snuser. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre med slike ting, men det var faktisk godt å bare kunne meddele dette, både med deg Sophie og mange hundre andre som leser denne kommentaren.

Anonym

24.11.2014 kl.13:13

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle meg bra nok. Og om jeg holder ut til den dagen kommer.

Anonym

24.11.2014 kl.14:27

jeg viser aldri svakhet ovenfor noen. Har aldri grått i nærheten av andre mennesker. I vennegjengen er jeg den ville og løse som skaffer alkohol og drikker meg dritings på byn, kliner med gutter(og jenter), synger høyt, lager morroen osv. men uten de rundt meg får jeg jævlig angst.

Jeg hadde alvorlig depresjon i to år og så det ikke til noen, verken familie eller venner. En dag var jeg alene på rommet og var skikkelig langt nede. Så skrudde jeg ut bladet fra en blyantspisser og kuttet meg over 100 ganger. Det var så jævlig dumt og lite gjennomtenkt, men følte på den tiden at det var ett krav for å bli tatt særriøst. Ingen vet det. Jeg har skjult arrene mine lenge og nå er de så og si borte.

Depresjonen var fordi jeg har ett jævlig dårlig forhold med foreldrene mine. Det er sånn at jeg kan med 100% sannhet si at jeg helst ville levd uten dem. Var også forbanna på alle vennene mine på den tiden og hadde tidenes kjærlighetssorg. Hadde tenkt å ikke leve mer nå, men i september snudde det. Jeg er lykkelig nå. Takker gud for det og er på ett bra sted i livet. Eller jeg drikker hver helg og har røykt det meste, men ellers er det topp. flytter til høsten for å gå på skole og dagen jeg fyller 18 stikker jeg.

Anonym

24.11.2014 kl.14:30

en annen hemmelighet (som mange vet)

er at på 15årsdagen min var ikke mamma og pappa hjemme så jeg hadde fest. Var jævlig mye alkohol, de fleste var full. etter festen sov jeg m 4 gutter, men hadde d bare m en.

Og takket være mine edru venner fant ikke noen voksne det ut :D

Maria

24.11.2014 kl.16:35

Jeg vil at morfar skal dø.

Han er syk, multipel sklerose. En uhelbredelig nervesykdom. Han har vært syk så lenge jeg kan huske, og bare blitt verre med årene. Når jeg var liten kunne han gå uten krykker, hadde alltid noe morsomt å fortelle og var verdens beste kokk. Nå klarer han ikke ta på seg sokkene selv engang. Maten hans må moses, vi klarer ikke tyde hva han prøver å si for det kommer ikke noen ord men bare lyder. Vi har fått vite at etter så mange år med denne sykdommen så har den omsider nådd hjertet. Det begynner å bli dårlig, og det er uvisst hvor lenge det holder.

Min mor har alltid vært der for han. Passet på han, matet han, vasket han. Kjempet seg halvt i hjel for sykehjemsplass til han. En dag vi skulle besøke på sykehjemmet begynte hun å gråte i bilen på vei dit. Når jeg spurte hvorfor hun gråt svarte hun: "Jeg er så sliten. Det er så fælt å se han slik, deprimert, syk og trist." Mamma gjør alt for morfar, hun tar seg av økonomi, sykehusavtaler, flytting. Uansett hva så er hun der og fikser opp. Men jeg merker så godt på henne at hun er sliten.

Det er verst i julen. Vi er der oppe hver julaften på besøk, med julegaver og ønsker god jul. Så må vi gå fra han, etterlate han der alene. Det er det verste og vondeste jeg gjør. Vi kan ikke ta han med oss hjem, for han trenger for my hjelp som vi ikke kan gi. Man skal ikke sitte alene på et sykehjem på julaften, det er så feil og urettferdig. Jeg er sikker på at de ansatte tar seg av han og gjør sitt beste for at alle som bor der får en fin jul, men jeg skulle likevel ønske at min morfar fikk spise pinnekjøttet hjemme hos oss som han alltid har gjort, og kledd seg ut som julenissen og gitt meg gaver fra sekken.

Jeg føler meg så fæl og slem når jeg sier dette, for det er noe av det verste man kan gjøre. Man ønsker ikke at andre skal dø, man burde straffes for slikt. Men jeg vil at morfar skal få det bra, slippe å leve et liv han ikke gleder seg over. Jeg vil han skal slippe å ha det vondt. Mamma skal slippe å slite seg ut, gi slipp på alt dette vonde hun bærer på. Jeg er så uendelig glad i dem begge, og jeg hater å se at de ikke har det bra.

Ida

24.11.2014 kl.17:30

Jeg må nok si at dette blir litt mer en ´´novelle´´å lese så hvis du har god tid så ja:)

Fra 8.klasse hadde jeg ikke så mange venner men jeg fikk 3 gode venner. Forholdet vårt er ganske opp og ned..

8:

Jeg og H var ikke så veldig godt kjent og da slengte jeg meg litt mer på C og litt S men så begynte jeg og H å få veldig godt kontakt. Vi ble med hverandre hjem, gjordel lekser sammen (var på omegle sammen HAHA) og snakket sammen om alt mulig.

Da skolen var slutt pleide vi alltid å gå hjem sammen imens C og S tok bussen. Da pleide vi å snakke sammen om gutter, følelser og egentlig masse annet rart. I slutten av 8´ende ble C mer venn med oss. S ble litt alene (noe jeg angrer så utrolig mye på).

Jeg må huske å nevne en til som vi kaller for SS også. Hun og jeg har vært bestevenninner siden 5. klasse fra barneskolen. Hun og C hadde ikke noe god forhold og var egentlig ganske frekke mot hverandre.

9:

C, H og jeg hadde veldig god kontakt. H hadde allerede fortalt meg historier om S og C om hvordan de oppførte seg mot H på barneskolen. Jeg fikk et litt annet syn på de da men så sa hun plutselig en dag at C var grei og at hun kunne komme inn i den lille ´´gjengen´´vår. Jeg spurte hva med S, og da sa hun at det egentlig bare var hun som var den værste.

Jeg visste ikke hva jeg selv skulle gjøre for jeg var fortsatt gangske ny i denne gjengen så jeg fulgte med på hva de gjorde.

Vi er i midten av starten i 9´ende (?) og da hadde vi utelukket S fullstendig. Jeg får fortsatt en vond klump når jeg er med henne nå men vi har fått veldig god kontakt i det siste. De forfredelige tingene vi gjorde mot S er slike ting jenter vil gjøre. Utelukke, baksnakke, gi kalde blikk osv.. hvis noen hadde gjort dette mot meg hadde jeg blitt utrolig lei meg og veldig mer sjenert enn det jeg er nå.

Til slutt gadd jeg ikke mer av det de drev med så jeg begynte å snakke mer med S. Det blikket jeg fikk av henne gjorde klumpen i magen min enda større, styggere, bredere og mer vondere. Hun ble så utrolig glad da jeg tok kontakt. Glinsende øyner. Smilehullene på vei. Åh fyfaen.

Som sagt har vi 4 et vanskelig forhold..

S og C er blitt bedre venner nå.

H og jeg har desverre mistet kontakten (noe som er en veldig stor del av denne hemmeligheten.. som jeg vil fortsette med å fortelle)

H og S har fått bra kontakt

C og SS har fått veldig bra kontakt nå.

10:

C har alltid ville være i midten av alle sammen. Midten av meg og S. Midten av meg og SS. Midten av meg og H. Midten av meg og hun selv. Dette irriterer meg. Noe så jævla mye.

Jeg og H har hatt en big krangel.. noe jeg ikke husker hva den grunnlegende årsaken var. Vi ler ikke sammen. Vi smiler ikke sammen. Vi deler ikke noe sammen. Vi snakker ikke sammen (noen ganger). Et ganske så leit steg å ta i denne delen av skoleåret. Selvfølgelig skal hun være manipulerende mot meg. Jeg får en klump i magen som vokser seg noe jævlig hver gang hun inndirekte snakker stygt til meg. Jeg og C har et bedre forhold nå men hun vil fortsatt være i midten av alle. Så de begge to tar sjansen. De irriterer meg med at de hele tiden klemmer hverandre og masse annet jenter gjør for å irritere hverandre foran meg. Hvorfor klemmer de ikke S? Jo, fordi de vet hva de gjorde sammen med meg i starten av 9´ende.

Det eneste jeg ville fåt ut var at jeg har det veldig irriterende og vondt med de vennene jeg har akkurat nå. Hele denne før historien, var bare at dere kunne skjønne noe. Kanskje noen av dere også har hatt dette problemet. Og jeg sier igjen at det vi gjorde i 9´ende var det styggeste jeg noen sinne har gjort mot noen i hele mitt liv. Jeg angrer alltid og det er vanskelig å snakke med S om slike ting som dette når jeg selv gjorde det mot hun.

Jeg var jo ny. Ny i vennegjengen deres. Det føltes ut som at det var hun som var ´´sjefen´´ i gruppen så for henne kan det føltes ut som at jeg kom invaderende inn i gruppen som en bombe og klar for å bombe gjengen deres med at jeg skulle bli den nye ´´sjefen´´deres..

Det plopper alltid nye ting i hodet mitt nå. Og alt er stappet inn i dette trange vennskapet vårt.

Det jeg skriver er ikke ment for å være slemt mot noen men nå måtte jeg få det ut. Jeg har så utrolig lyst å skrive mer men for dere som startet å lese men sluttet .. så forstår jeg at det blir for mye.. Jeg skal ikke klage eller noe for jeg kan også skrive dette inn på word:)

Og jeg er fortsatt usikker på om dette er en hemmelighet. Det er det for meg i hvertfall.

Takk.

...

24.11.2014 kl.17:39

Jeg har blitt mobba siden første klasse, og nå går jeg i 8.ende.. I første var det ikke så alvorlig, men alt føltes uansett som et helvete. I tredje ble jeg banka bokstavelig talt opp. Jeg ble alltid slengt dritt til, hvor enn jeg gikk. Hjemme var jeg glad og latet som ingenting. Men innerst inne ville jeg bare forsvinne. I femte klasse startet jeg og kutte meg. Jeg hadde noen "venner", og selv om jeg visste de var et par drittunger som forventet at jeg åpner meg for dem, så var jeg med dem. Men jeg var ikke så lett lurt.. Jeg fortelte dem ingenting. Dem skulle ikke få æren for å spre mine hemmeligheter eller noe slikt. I 6. klasse ble jeg seriøst forfulgt hjem. En gang i vinteren ble jeg banket på vei hjem av noen som er ett år eldre enn meg. Jeg ble og blir kalt hore. Jeg er vant til det. Barneværnet har blandet seg. Men jeg nektet å fortelle noen ting. Jeg stoler ikke på noen. Ingen kan få det direkte ut av meg, ikke så lett hvert fall...

Anonym

24.11.2014 kl.18:34

jeg mistet faren min når jeg var 8 år.. snart 7 år siden og jeg sliter forsatt med det.. jeg griner ofte før jeg sovner. og jeg tåler nesten ingenting. det nesten ingen vet, som jeg fikk vite for 2-3 måner siden er at han var narkoman og at det var derfor jeg nesten aldri var hos han. han var aldri slem mot andre, bare seg selv. jeg kuttet meg også en stund og det vet ingen. jeg ble også litt mobbet på barneskolen fordi jeg ikke tålte så mye og fordi jeg ikke snakka så mye. jeg har alltid prøvd få mer selvtillit med å endre klesstil og endre litt på utseende, men det er jo alltid folk som dytter den ned igjen.

TrønderOgKarsk

24.11.2014 kl.18:40

For noen helger siden dro jeg på fest med en kompis og alle vennene hans, jeg kjente ingen på festen og var godt brisen/full da jeg kom dit, hadde da vært på vors et stykke unna. Utpå kvelden ble jeg veeeldig full, og ble med bestekompisen til kompisen opp på rommet en tur. Etter hvert kommer en kompis til, og vi har trekant, også kommer det enda en og vi har firkant.. Var ikke hjemme før klokken 8 på morgenen... Noen dager senere får jeg høre hvem jeg har ligget med, og det viste seg at jeg hadde tatt jomfruen til en 99'er?! Jeg er 17/18.. Har aldri gjort noe så sykt i fylla før

Hashtag fylleangst, du er foresten dritkul Sophie, husker jeg møtte deg på flyplassen i Oslo en gang hihi :))

Anonym

24.11.2014 kl.18:48

Jeg er deprimert. Har flyttet langt vekk for å studere, men jeg vil bare hjem. Tør ikke å flytte hjem, for er redd for å skuffe alle hjemme. Kunne jeg bare latt være å bry meg om hva alle andre tenker, og fokusert på meg selv. Noen dager er jeg skikkelig på bånn. Jeg skrev er selvmordsbrev heromdagen, aner ikke hvorfor. Men der ramlet bare alt jeg følte der og da ut. Men jeg skal klare dette.

HJELP MEG SOPHIE...

24.11.2014 kl.18:55

Jeg er forelsket. Ingen av mine venner vet om dette. Når de spørr om jeg liker noen, så sier jeg nei. Hvis ikke spørr de bare hvem og sånt. De kan fort si ting videre, og jeg vet ikke om jeg helt kan stole helt på mine nærmeste venner. Ja, jeg er forelsket. En i min klasse. Han sitter forran meg. Vi prater helt normalt sammen, og smiler litt til hverandre, men jeg vet ikke om han syntes det skal være noe mere enn det. Jeg husker for 2år siden var han forelsket i en annen i klassen, imens jeg var forelsket i han.

Jeg har vært forelsket i han i nesten 3år uten å si noe.. Jeg har sakt til mine venner jeg ikke har vært forelsket i han i over 2år for å slippe at de smiler på meg eller gjør noe mot meg når han kommer forbi eller jeg prater med han. Jeg føler jeg bare må få det ut. Det er har vært inni meg SÅÅ lenge, takk for at du lagde dette innlegget. Hvis du kan svare på denne så ville jeg vært så glad. Vet du hva jeg skal gjøre? Skal jeg si hva jeg føler til han? Tror du vi ikke mer vil være venner på grunn av jeg er forelsket? Noen tips?

Jeg er sikker, ja helt sikker. Jeg er forelsket i han, jeg elsker han nesten, men vil ikke si noe. HJELP MEG!!!

Jeg digger bloggen din, bare for å si det. Har ikke turt å kommentere noe før nå.. Ble veldig langt dette, hehe. Håper du svarer meg..

jente16

24.11.2014 kl.19:42

Jeg var forelsket i exen til bestevenninen min og vi flørtet utrolig mye uten at noen visste det. Han fikk seg kjæreste etter sommeren og forlovet seg etter noen måneder. På samme tid litt senere døde hunden min - min aller beste bestevenn gjennom 14år. Jeg var deprimert i et år og jeg la på meg 10 kilo + at jeg sov alltid 12-16timer i helgene og sov opp til 6t på dagen etter skolen. Moren min sendte meg til psykolog. Ingen vet om dette- utenom familien min. Jeg klarte heldivis å komme meg ut av depresjonen og tok av meg halvparten av det jeg la på meg.

Anonym

24.11.2014 kl.19:50

Jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv. Det var i det minste det jeg trodde, helt til jeg fant ut at jeg ikke engang kan stole på meg selv. Jeg har unngått å fortelle ting til mine beste venner, jeg har løyet om sannheten. Jeg har løyet så lenge at løgnen virker sann, noe jeg ønsker at den skal være også! For noen uker siden fortalte jeg min aller beste venn alt, og fra nå av skal jeg ikke holde hemmeligheter borte fra vennene mine. For å holde på hemmeligheter gjør vondt og det er deprimerende. Det å kunne snakke med noen å fortelle de hva du tenker, hva du føler, det er veldig deilig. Og jeg vet hvertfall at jeg ble 100 kg lettere etter å ha fortalt mine hemmeligheter og løgner. Er vennene dine ekte, vil de være der for deg uansett hva, det var hvertfall mine.

Anonym

24.11.2014 kl.21:13

Jeg og pappa deler hus med besteforeldra mine, på en måte to leiligheter i same hus, med gang i mellom, men separate leiligheter. Pappa er mye borte pga jobb, så er jo mye hos besta og besten. Det siste året har jeg oppdaget at bestefaren min ser på porno i stua OFTE, nesten hver gang bestemora mi er borte... Skikkelig ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme. Noen ganger har jeg vært på vei bort til dem for å spørr om noe, og så oppdaget det rett før... Ubehagelig, for å si det mildt.

Cassandra Lysgård

24.11.2014 kl.23:15

Ja, kom ut med ett slikt innlegg! Det er veldig interessant å lese. :)

Anonym

25.11.2014 kl.00:15

Jeg har hatt kjærlighetssorg i 5 år snart. Siden januar 2010. Bi ble aldri sammen. Og jeg får av og til vite at han føler noe for meg. Men han valgte fortsatt henne og de er enda sammen. Senest sist romjul kysset vi og han fortalte meg at han enda hadde følelser for meg. Han ødelegger meg. Har ikke snakket med han siden. Innser at han egentlig er en dritt.

Anonym

25.11.2014 kl.01:31

Til anonym 24.11.2014 kl.11:55 : Du er en jævla idiot som ødelegger andres forhold. FY skam deg. Skaff deg et liv. Mennesker som deg gjør meg kvalm.

Jente 17 år

25.11.2014 kl.09:16

Jeg er virkelig avhengig av å se på porno. Gjør dette flere ganger i uken og synes egentlig det er veldig flaut med tanke på at jeg er jente. Føler ikke at jeg kan si dette til noen av vennene mine fordi jeg føler egentlig at det er litt unormalt.

hedda

25.11.2014 kl.12:17

begynte å gråte av innlegget, herregud jeg må virkelig dra å besøke besteforeldrene mine.

Anonym

25.11.2014 kl.12:29

jeg "driver" med en gutt. han var hos meg for litt siden. ingen vet det bortsett fra familien min. jeg tør ikke si det til vennene mine, siden de ikke liker han. jeg er rett og slett bare håpløs. han tror jeg har følelser for han, og jeg har gitt han håp, når jeg vet godt selv at jeg aldri kommer til å like han, uansett hva. jeg er så dum.

Anonym

25.11.2014 kl.14:37

Jeg har egentlig levd hele livet mitt nesten uten noe problemer utenom veldig dårlig selvtillit, og jeg syns det var vanskelig å snakke med folk med mye problemer, for jeg visste ikke alltid hvordan jeg skulle svare og sånn.. I fjor sommer skilte foreldrene mine seg, og i hele fjor høst og vinter var jeg veldig lei meg og konstant trøtt og sliten. Da det ble vår og sommer og lysere ute ble alt bedre. Men da høsten kom, og jeg startet på skolen igjen ble alt mye verre igjen. Jeg var konstant trøtt og sliten, og mye lei meg, men mest lei meg fordi jeg var så trøtt og sliten at jeg ikke en gang klarte å være meg selv. Legen fant ikke ut så mye, men sendte meg til en annen lege som skulle finne ut om jeg hadde ME (kronisk utmattelsessykdom), men den legen ville sende meg videre til BUP for og sjekke om jeg er deprimert. Men det er 3 måneders ventetid på BUP.. Og i mellomtiden vet jeg egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er bare på skolen halve dager, fordi jeg ikke orker noe mer, og hvis jeg er på skolen en hel dag så er jeg helt død resten av uka. Det er ikke så mange som vet hvordan jeg har det, for det høres så dumt ut hvis jeg bare sier at jeg er trøtt og sliten, for alle er jo litt trøtte og slitne. Men jeg legger meg alltid tidlig for å få masse søvn, men uansett om jeg sover i 11 timer så blir jeg aldri uthvilt.. Jeg vil ikke at de andre i klassen skal vite hvordan jeg har det, men jeg vil ikke at de skal tro at jeg skulker hele tiden heller.. Siden jeg er en del borte fra skolen, og jeg nesten ikke orker å være med venner på fritiden, så begynner jeg og miste litt de vennene jeg har, og alt blir egentlig bare værre og værre. Takk for at jeg kan få det ut her, og at du lar oss skrive det vi har på hjertet i kommentarfeltet! Du er så god, og et stort forbilde for meg på mange måter<3

Anonym

25.11.2014 kl.17:32

Jeg er 16 år og har aldri i hele mitt liv hatt en kjæreste. Har aldri kysset noen engang! Men nå er jeg blitt ganske lei av å være singel og har så syyykt lyst på kjæreste. Jeg er ikke en person som viser noe særlig med følelser, så folk ser sikkert ikke for seg at jeg kan vise følelser.

Jeg har begynte nylig på videregående, så da var det åpenbart en ny klasse. Det er en gutt der som jeg begynner å falle litt for, men problemet er at han er det stikk motsatte av meg. Først og fremst vet jeg ikke hva han syns om meg. Men i tillegg er han den typen som røyker og drikker nesten hver helg. Jeg har aldri smakt alkohol i hele mitt liv. Dessuten er han hele tre år eldre enn meg!

Det frustrerer meg at jeg er singel og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Anonym

25.11.2014 kl.19:09

Jeg er lei av livet, men når jeg tenker på andre mennesker som har det verre enn meg så er det ikke noe jeg kan klage over. Problemet mitt er noe lite i forhold til deres.

Anonym

25.11.2014 kl.20:22

Besteforeldre er så gull verdt! Oppveksten min var helt fantastisk pga. de. De stilte alltid opp når alle andre svikta, det var alltid så trygt og godt å være hos de. De trøstet alltid. De var der alltid når jeg følte at hele verden falt sammen. Gjennom alle år har de vært det beste støtteapparatet i livet mitt, med deres trygge fang å sitte på, trøstende ord og måten de viste at barnebarna betydde alt for dem. De ofret så mye for at vi skulle ha det godt.

Jeg er nå 19 år, og farmoren min blei revet fra oss for 2 måneder siden, og farfar har blitt veldig syk. Ting forandrer seg så fort og så drastisk. Jeg fikk aldri takket dem nok, jeg fikk aldri vist dem godt nok hva de betydde, og fortsatt betyr, for meg! Jeg ville gitt så mye for å sitte på fanget dems igjen, leke med dem i hagen dems på favoritthuska mi, leie hånda til butikken, ha en samtale med dem, sitte i stua dems og føle tryggheten, godheten og kjærligheten... Jeg savner alle de gode klemmene, og all latter og morsomme minner.. Ja, jeg ville gitt absolutt alt for å kunne oppleve dem igjen! Rause, gode, takknemlige, gavmilde, herlige besteforeldrene mine!

Vis menneskene rundt deg hvor glad du er i dem- plutselig er de ikke der lenger.. Jeg er utrolig takknemlig for oppveksten og barndommen jeg hadde, sammen med verdens beste besteforeldre!!<3

Anna

25.11.2014 kl.21:10

Min hemmelighet, eller vet ikke om jeg skal kalle det det men det er noe jeg har båret på i nesten 2år som ingen (utenom familie og kjæresten) viste om.. Så jeg skrev ett innlegg om det på bloggen min som jeg skjeldent skriver på! For å få folk til å skjønne hvorfor jeg slet psykisk og for å få lettet på trykket!

Hvis du vil lese den så er det det siste innlegget mitt på bloggen!

Livinglifee.blogg.no

Elsker å følge med deg på bloggerne og her på bloggen! Fått ett mye bedre inntrykk av deg etter at "bloggerne" startet på tv!

Anonym

25.11.2014 kl.22:05

Min aller største hemmelighet er at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, opptil flere ganger. Jeg har virkelig ikke lyst til å leve dette livet. Det høres kanskje tåpelig ut i og med at jeg bor i Norge og bør ha det bedre enn de fleste, men det er slik jeg ser det og har sett det over flere år. Mange sier at viss man virkelig vil ta sitt eget liv så får man det til, jeg har enda ikke fått det til da jeg samtidig har smerteangst, er livredd for at det skal gjøre vondt. Og hver dag skulle jeg ønske jeg kunne bli dødssyk slik at det gikk sin gang, jeg vil ikke påføre familie og venner smerte via å fortelle at jeg ikke vil leve lenger eller å ta livet mitt. Men når man har levd mitt liv så ser jeg ikke så mye håp, mishandlet som liten, voldtatt som 14 åring, mobbing opp igjennom alle skole årene og psykiske lidelser samt spiseproblemer, mange tror at slike ting ikke gjør vondt, men jeg er i konstant smerte hver dag. Jeg er lei av smerten, lei av tankene som fyker igjennom hode mitt hver dag, medisiner for å klare å stå opp av sengen om morningen, rett og slett lei av å leve dette livet. Det er min hemmelighet.

Anonym

25.11.2014 kl.22:19

Jeg er deprimert og skader meg selv. Jeg gråter meg i søvn, jeg gråter når jeg ser meg i speilet. I følge venner, er jeg dritpen og de vil bli som meg, men jeg får det ikke til å stemme! Hvis jeg var pen som de skal ha det til, pluss så snill og god som familie og bekjente sier, bør jeg jo ha venner, sant? Føler meg jævlig egoistisk, men jeg er aldri bra nok, rett og slett.

Depresjon førte til selvskading, og jeg hater arrene osv, men til tider blir jeg så frustrert og får sånn sinnsykt angst! Jeg går i 8. ...

Jeg føler at jeg må grine hele tiden, bestevenninna mi vet det, og hun er utrolig søt og sender quotes til meg avogtil/ flere ganger i uka. Alikevel er hun aldri med meg, kun med kjæresten, og avogtil flere/ noen andre enn meg.

Jeg skyver alle fra meg, og later vel som at jeg er en av verdens lykkeligste, og fordeom vil jeg egentlig bare dø.

Det som er, er at før, før brukte jeg å gråte hver natt. Nå, klarer jeg rett og slett ikke gråte mere. Den sviende klumpen i halsen er der, men jeg får ikke til å gråte..

Det er mere, men dette var utrolig godt å få ut

Anonym jent

25.11.2014 kl.22:21

Jeg er en jente som ikke er glad i og vise hva jeg føler... Jeg hater det! Jeg liker ikke og si til en person at jeg er glad i han eller hun. Jeg liker ikke og kysse og klemme foran andre. Jeg føler meg ukomfertabel...Jeg føler meg teit! Dette preger meg så mye! Du skulle bare visst.... Jeg har såra så mange folk bare fordi jeg ikke har turt og si hva jeg virkelig mener... Jeg er en typisk JA person.. jeg sie ja til alt. Sier alltid at det går bra. Sier alltid at folk ikke skal bry seg for at det ikke e no. Men somregel så e det det... Æ e så redd for å sår nån at æ sir ja til alt. Det høres utruligt teit ut! Å når e ser på mange v disse kommentaran så ser æ at æ har det ganske braå ingen ting å klag over! Men æ blir ganskedepprimer utav dette, at æ e feig rett å slett. Det e svakheten min. Men e tørr ikke si til andre at æ e depprimert. For mange ser opp te mæ..æ e ho derre sterke å modige.. Det e nu det folk trur, for det e æ som somregel hjelpe folk når di har problema.. Å det e somregel æ som bi såra teslutt.... Detta va en ganske rotat tekst men det e så mange ting som plga mæsom æ ikke har sakt til nån å det va så deiligt å få det ut! Tusen takk :)

Anonym

26.11.2014 kl.07:07

Pappa er alkoholiker, og jeg ser på stefaren min som en far for meg. Stefaren min er verdens beste, og jeg skulle ønske jeg kunne tørre å si det til han, men det føles så feil å gjøre det. Har aldri hatt noe særlig god kontakt med pappa, for jeg vet aldri når han kan stille opp, og når han ikke kan det. Og for ca. et halvt år siden fikk jeg vite at pappa nektet for at han var faren min helt til jeg var 3 år, og jeg er fortsatt sur på han for det. Hver gang jeg snakker med han forteller han meg at han er glad i meg, men jeg klarer ikke å si det og mene det tilbake. Han tar aldri kontakt. Og når jeg tar kontakt er det som regel for å få penger av han.. Skulle ønske pappa ikke drakk så mye, så vi kunne fått bedre kontakt og ikke ha et så kleint far-datter forhold. Jeg tror ikke det har gått opp for han enda at han har blitt pappa, etter 20 år. Får ikke bestemt meg for om han er en drittsekk som ikke fortjener meg, eller om han er en stakkar som jeg burde prøve å hjelpe, ettersom han sliter med alkoholproblemer og angst.

anonym

26.11.2014 kl.16:34

min hemmelighet er at jeg ikke har en eneste venn bortsett fra min 6år gamle datter

.

26.11.2014 kl.20:48

jeg fant nettopp ut fra en god venn at min (nå gamle) bestevenn har sagt masse ting videre, også har hun funnet opp mye fra gjengen "min". Alle hater hun nå. Hun hun sender bilder til gutter vi andre driver med. f*** Karla

Pike72

27.11.2014 kl.10:44

Elsker deg <3 Drit i all haten, du er mitt idol

Anonym

27.11.2014 kl.14:46

Jeg har et fantastisk liv med både verdens beste kjæreste, venner, familie og jobb, men jeg er så innmari redd for å ødelegge. Ødelegge alt sammen. Jeg har tidligere slitt med mye tvangstanker, og jeg gikk til psykolog, og jeg føler at jeg trenger å gjøre det igjen. Jeg er egentlig en person som deler alt med alle, men etter at bestevenninna mi begynte på en skole et helt annet sted, mistet jeg en del av meg selv. Dette har gjort at alt blir holdt inne, og jeg er så redd. Jeg er så sinnsykt redd for å miste alt det fantastiske jeg har. Jeg deler jo alt med kjæresten min, men jeg trenger vennene mine igjen. Kjæresten min betyr alt for meg og vi har et veldig bra forhold, men jeg er allikevel redd for at det en dag skjer noe som gjør at jeg mister han, og jeg takler ikke den tanken.

Jeg trenger å få alt ut igjen, som før. For akkurat nå er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg..

Dette var veldig deilig å dele med noen

Anonym

27.11.2014 kl.16:15

Jeg er 13 år, og er helt flat foran.. Og da mener jeg HELT flat! Ikke en antydning en gang!

(Nå høres dette utrolig teit ut, "alle utvikler seg i forskjellig tempo bla bla bla") alle de andre jentene på trinnet og alle jenter som er et år yngre enn meg, har i hvertfall BEGYNT å få pupper! Men ikke jeg! Jeg dusjer ikke etter gymmen og skjuler meg når jeg skifter. Jeg bruker 2-3 bh-er oppå hverandre for at det skal se ut som om jeg har det. Og jeg er ikke liten eller noe sånt! Jeg er helt vanlig slank og middels høy! 160cm. Jeg har ikke fortalt dette til NOEN! Det er utrolig flaut! Jeg husker en gang jeg sa at jeg ikke hadde fått mensen, og alle de andre i rommet hadde det. Jeg ble sett skikkelig ned på. Som om det var en åtteåring som snakket om mensen liksom..

Det høres sikkert utrolig teit ut!, og jeg er egentlig ikke noe flau over andre ting! Jeg er egentlig en person som ikke er flau over nakenhet i garderoben og sånn.., men i 7. Og 8. Klasse begynte jo alle andre for fullt å utvikle seg...! Og det er ikke det at jeg er "født i feil kropp" eller noe! Jeg er 220% jente og mer moden i hodet enn mange på min alder..

Jeg syns det er flaut å skrive om nå.. Og jeg er redd for at noen kan spore denne kommentaren tilbake til min telefon...

Håper (jeg håper jo ikke at noen andre har det sånn, men at jeg vet at jeg er normal liksom!) noen andre har det som meg, og tør å skrive det!!

Hilsen meg..

stoppmobing

27.11.2014 kl.17:32

Heii, du er stort forbilde for meg det du har skrevet har hjelpet meg veldig mye:

jeg har blitt mobbet i mange år: dette har skjedd med meg:

dette er alle meldingene jeg har fått

1:Du er veldig teit vet du det? I det minste kan du skrive riktig! Stygg er du! Håret ditt er rart, det ser ut som om du har hatt kreft. Du er ekkel. Stygg. Stygg. Stygg. Jeg har sett insta kontoen din. Hva faen er vits å bare legge ut trynet ditt? På julaften legger du ut liksom et stygt bilde av deg selv, der du skriver "all I want for Christmas is you" HVA FAEN HAR DET MED TRYNET DITT Å GJØRE!!!?? Eller når du legger ut et annet grose bilde av deg selv, og skriver f.eks er på kino. Hva har det med trynet ditt? Er du sååååå glad i ditt eget annsikt? DETTE ER DET SISTE: DU ER SÅ JÆVLA STYGG!!!!!!!!!!! EKKEL!!!!!! HÅRET DITT ER EKKELT, DET SER UT SOM OM DU HAR HATT KREFT Å MISTA HALVE HÅRET DITT! Har du ikke kort hår? Hvorfor på de stygge julebildene dine på Ista har du langt hår?? Hair extesions? Vil du se litt pen ut eller?

Og:Jo du kjenner meg. Eller har det bare vært fake? Dette er bare en hevn for alle de gangene du har Baksnakket meg og fryst meg ut. Du vet, alle vennene dine sier at du er slem og manipulerende. Du er spydig og bare Baksnakker, du tar alle vennene mine fra meg. Men når jeg har den lille sjangsen med å snakke med en av vennen mine, (sier ikke navn nå) så forteller jeg det. De sier at du kan være sånn.

Noen av dem er litt redde for deg fordi du har Baksnakket og plutselig kan fryse noen ut. Du er en prinsesse av baksnakking. Jeg er lei av at du fryser ut hele tiden. Så dette er hva jeg og vi andre tenker om deg: Du er slem og stygg.

-haha redigerer svaret jævla taper, forlatt heller verden og gå heng deg

-æsj så stygg hahaha

-har du ikke tatt selvmord enda wow

-helt ærlig så er du den styggeste jeg har sett noen gang. skjønner godt hvorfor alle jeg kjenner baksnakker deg og hater deg. alle ler av deg når de ser deg fordi du ser ut som et misfoster skjønner ikke at du klarer å leve med deg selv foreldrene dine angrer sikkert på at de fikk deg, misfoster

-hva er galt med deg egentelig? ble du sluppet i gulvet da du var liten eller noe? ikke slett asken din, ikke svar på dette, bare gå og ta selvmord med en gang

-gidder ikke å skrive mer til deg alt kommer til å gå helvete for deg og du kommer til og bli deprimert uansett hvis du ikke er det allerede lar deg bare være i fred, du tar selvmord etterhvert uansettt, du er svak

En i klassen har kvelt meg, slått meg 2-3 ganger uten grunn, baksnakket meg send meldinger der det står: det ser ut som du har kreft, stygge kreftjente ogsånne ting..

hadde betyd om du kunne følge meg på insta eller skjekke bloggen miin

insta: @malikarli124 <3

ha en fiin dag videre

Anonym

29.11.2014 kl.23:48

Jeg og kjæresten min har vært sammen i over et år og han vet enda ikke at jeg har vært selvskader, fordi han snakket negativt om selvskadere i begynnelsen av forholdet. Nesten hele venninnegjengen vet det og jeg har forferdelig dårlig samvittighet.

Anonym

30.11.2014 kl.07:20

Jeg lyver. Jeg er på utveksling akkurat nå og sier til alle hjemme i Norge at jeg har det kjempe bra og at jeg koser meg masse, men egentlig så har jeg det helt jævlig. Jeg har venner osv, men jeg gråter hver kveld fordi jeg vil hjem, mest pga vertsfamilien min. Verstsøsteren min hater meg, og vertsforeldrene mine er hjempestrenge og gir meg husarrest veldig lett selv om jeg ikke gjør noe galt. Men samtidig vil jeg ikke bytte familie fordi jeg er redd jeg må bytte skole, men det vil jeg absolutt ikke fordi jeg har så mange gode venner der, så jeg tenker jeg bare må holde ut de neste 7 månedene.... I tillegg vil det bli veldig vanskelig å bytte familie, jeg må ha en veldig god grunn...

Anonym

01.12.2014 kl.03:17

Jeg har mange hemligheter... mange tunge, store, og mange små..

Jeg er selvskader. Jeg skadet meg selv for første gang når jeg gikk i 7, klasse. Jeg har prøvd å ta livet mitt to ganger men jeg tok ikke nok piller. Første gangen skjedde det ikke så mye, jeg ble bare trøtt så jeg gikk å la meg. Mamma merket aldri noe. Andre gangen tok jeg mer en den forgje gangen. Jeg ble svimmel, kvalm, føltes egentlig ut som at jeg var full. Jeg ble varm over hele kroppen, og jeg ble helt rød og det klødde over alt. Jeg ble også veldig dehydrert og trøtt. Dette var på natta så mamma lå å sov. Hun merket eller fikk ikke vite noe denne gangen heller siden jeg ikke ble alvorlig dårlig. Jeg sovnet til slutt i syv tiden på morningen og sov hele dagen etterpå. Jeg var helt utslitt men jeg sa bare til mamma at jeg ikke følte meg bra. Hun hadde ikke en mistanke en gang.

Tink jeg tenker på hver dag er utseende mitt, hvor stygg jeg er, jeg tenker på måte jeg kan dø på, planlegger, fantaserer om hvordan det blir om jeg dør osv.. Hver dag tenker jeg på dette. Hver dag. Men det er det ingen som vet. Ingen vet hvor lyst jeg har til å dø. Men samtidig vil jeg leve...

Jeg er ekstremt flau over å være jomfru. Jeg er 17 år, og jeg har aldri hatt sex. Jeg vet at jeg egentlig ikke burde stresse med sex og sånt, men det føles som at alle vennene mine har gjort det, og de har erfaringer og kan si noe om det når oss jentejengen sitter å snakker om sex, mens jeg har aldri hatt sex og kan egentlig ikke uttale meg om det, jeg aner jo ikke hvordan det føles, hvordan det er eller noe. Det er sykt pinlig, og det er flaut når noen spør om jeg er jomfru fordi jeg kan jo ikke lyve, men jeg vil ikke fortelle at jeg aldri har hatt sex heller.

Jeg tenker også (siden selvtilliten min er så langt nede) att om jeg sier at jeg aldri har hatt sex, så tenker de sikkert, ''Nei det er jo ikke så rart når du er så stygg og feit som det der''.. Og, det er akkurat sånn jeg tenker om meg selv. Om jeg noen gang (som jeg forhåpenligvis gjør en eller annen gang i livet) skulle havne i sengs med en gutt så hadde jeg ikke hatt selvtillit nok til det. Kle av meg, vise kroppen min.. Den stygge, feite, fleskete kroppen min.. Stakkars gutten hadde vel rømt av sted uansett.

Anonym

01.12.2014 kl.19:04

Jeg klarer ikke å leve med denne dårlige samvittigheten. Jeg har dolket min aller beste venn så veldig hardt i ryggen. Vi hadde en avtale og jeg dreit i både den og henne. Jeg lå med en jeg virkelig ikke burde ha lugget med. Jeg angrer så mye at jeg holder på å krepere. Vi var som søstre, men det skulle så lite til for å ødelegge all tillit. Hater, hater, hater meg selv for det jeg har gjort.

Anonym

03.12.2014 kl.19:06

For fire år siden prøvde jeg å ta selvmord etter en ekstremt lang og tung periode med sykdom og operasjoner og dritt, og selv om folk tror det går bra nå sitter jeg ofte og tenker at jeg skal gjøre det igjen, men at jeg skal lykkes neste gang.

- I tillegg ble jeg ble voldtatt som 16åring, og fikk reaksjonen på det først nå (er 23). Det hjelper ikke akkurat på situasjonen.

Anonym

15.12.2014 kl.01:11

Stadig spør folk om det går bra osv, "ja, det går fint" er det gjentatte svaret mitt. Sannheten er, jeg føler meg så forferdelig hver eneste da og jeg er utrolig ensom. Den ene bestevennen min, som har vært det i flere år har nå begynt å lyge til meg og vi sklir bare lengre og lengre fra hverandre. Det er som om jeg ikke betyr noe for noen. Dette gjør at jeg ofte er sur, noe som vennene mine konstant klager på. Jeg er for sta og er sur... Hver eneste dag får jeg høre det. Jeg er utrolig redd for å åpne meg og deler derfor aldri noen ting med vennene mine. I den "gjengen" jeg er i er vi 5 stykker, og jeg er den som alltid blir ringt sist, den som ingen vil være med. Det er veldig tungt og være 15 år og ikke har noen jeg kan dele noe med, og der jeg som oftest sitter hjemme alene. I tillegg til dette er moren min narkotikamisbruker. Jeg kommer på besøk av og til og dagen etterpå ringer hun og forteller hvor mye hun savner meg for hun har ikke sett meg på så lenge, fordi hun var helt borte når jeg var på besøk. Faren min var gift med en dame som slo og kastet meg rundt omkring. Det eneste som skjedde hjemme var krangling og slossing. De skilte seg, men nå har pappa begynt å være sammen med henne igjen. Alt i alt så er livet mitt mitt på treet. Jeg har dager der jeg føler meg helt jævlig og tenker på alt som er galt, så har jeg dager det jeg har det okei og greit. Dette er min "hemmelighet" da jeg ikke deler dette med noen som helst, og tror heller ikke jeg kommer til og gjøre det med det første..