hits

hysj, en hemmelighet



Jeg er ganske sikker p at alle sitter inne med en hemmelighet de ikke forteller noen, og jeg vet selv at det kan vre utrolig vondt. Stor eller liten, en hemmelighet kan fles mange kilo tung og vre vanskelig bre alene. Jeg har gjort dette fr men vil gjerne gjre det igjen ettersom jeg elsker responsen p slike innlegg.Om du har en hemmelighet eller noe du trenger f ut, skriv en kommentar - anonym eller ikke, og fortell hemmeligheten din. Dette er en utrolig god sjangse f noe ut, og kanskje f respons fra noen som har det likt.Om dere vil, kan jeg godt poste et innlegg med noen av de "beste"hemmelighetene, slik at man merker man ikke er alene..? Dette har jeg gjort tidligere til stor suksess, og jeg tror det kan fles fint og opplftende om jeg viser at bare oss som leser denne bloggen, ogs deler mye og kjemper sammen.


En liten hemmelighet (eller bekjennelse) kan vre at jeg sliter med ekstemt drlig samvittighet ovenfor foreldrene mine og hvordan jeg har tatt alt jeg fikk igjennom oppveksten som en slags selvflge. Jeg tror jeg var verdens snilleste barn og unge, men med en gang jeg kom i puberteten tok en liten jvel plass i kroppen min. Jeg svarte frekt og satt lite pris p dem og alt jeg fikk. Jeg har unge foreldre som alltid har gjort alt for meg og lillessteren min, noe jeg ikke skjnte s mye da jeg var yngre. Jeg var s utrolig frekk og fr vondt i meg nr jeg tenker p det. . Den siste tiden fr jeg s fort drlig samvittighet og er opptatt av vre det beste mennesket jeg kan vre. Uansett med hvem, for man kommer ingen vei ved vre sur. Uansett da, mamma og pappa. Jeg fler det er frst n som jeg har flyttet til oslo at jeg klarer vre med dem slik som de fortjener, og enda kan jeg vre mye bedre. Men jeg har virkelig innsett alt de har gjort og ofret for meg og ssteren min. Jeg har alltid vrt s "klein" ovenfor familie - selv om jeg kan snakke med familien om alt, s har jeg aldri klart vise flelser. F.eks med lillessteren min, hun er en av de sterkeste jeg vet om, og jeg kunne aldri ha klart vre like sterk og modig som henne. Hun beundrer jeg s masse. Og s er jeg redd for skrive dette, fordi hun gr frste ret p videregende, og kjenner jeg russen rett, s er det veldig morsomt plage noen som har meg til storesster. Farmor og farfar og mormor og morfar (eller fasse og mosse, besse og far) besker jeg alt for sjeldet og jeg er s redd de plutselig en dag ikke skal vre her og at jeg aldri skal se dem mer. N fr jeg trer i ynene men jeg vil at farmor skal lre meg lage mat frst og at mormor kan lre meg hvordan jeg strikker ordentlig og kjapt slik at jeg kan bli en skikkelig bestemor selv en gang, jeg vil hre farfar fortelle historier fra hans tid i militret over hele verden og jeg vil at morfar skal f ta meg med ut p tur, vise meg naturen og sauene sine, det hadde han sikkert satt s stor pris p. Jeg vil dra p besk til dem og se tegningene mine p kjleskapet, se p lekene jeg alltid lekte med fr, og be dem fortelle meg om hvordan de mttes. Deres frste kyss, frste gang de var full, hvordan de gikk ut og danset sving p klubbene. Jeg er s utrolig redd for g glipp av det - og vi har s lite kontakt at jeg fler det hadde vrt rart ringe og bare " ja hallo, fortell meg alt". Jeg begynte grte av skrive dette, fordi jeg fler jeg gjr alt for lite, og jeg hper snn at de vet hvor mye de betyr. Og at jeg har s drlig tid, men jeg m virkelig prioritere annerledes. Pjuh, godt f det ut.

637 kommentarer

Vel er ikke noe hemlighet da er rlig om det men jeg er jomfru da hihi. Er ikke noe player eller ute etter one night stand :). .

nsker deg en fin helg Sophie :)

Min strste hemmelig akkurat n er sannheten bak lgnene.

du er nydelig, drit i haters! de er bare misunnelig for at du har en bra personlighet og ser bra ut :*

Jeg sliter forferdelig med tillit, og tr sjeldent fortelle ting om meg selv. Det ringe bestevenninen min og si '' haha, jeg hadde sex med han igr'' , eller fortelle om en jeg liker godt. Men det sette seg ned med en vennine eller familie, eller noen i det hele tatt og fortelle mine flelser angende meg selv.. om jeg fler meg alene, eller ikke er helt fornyd med meg selv eller andre ting som handler om meg og min mte vre p har jeg aldri gjort.. og det gjr meg trist at jeg aldri tr vre rlig.. det gjr meg trist at jeg ikke engang greier pne meg for familien eller bestevennninen min som har vrt der i hele 15 r..

Jeg og mamma snakker aldri sammen, og nr vi gjr det, krangler vi. Snn har jeg hatt

det siden 8.klasse og n er jeg 17. Det er utrolig slitsomt og jeg tror det er hun som har gjort meg usikker.

Jeg er bifil, og jeg tr ikke si det til noen. Jeg tviler ikke engang... Jeg er redd for at venninnene mine skal tro jeg er forelsket i dem, eller ikke la meg overnatte osv hvis de finner det ut!

Jeg har veldig drlig samvittighet overfor foreldrene mine siden jeg har lyst til flytte ut

Jeg har bulimi!

Det er bde fint, rart og skremmende skrive det ned, jeg vil helst ikke forholde meg til at jeg har et problem. Jeg tr ikke en gang si det hyt til meg selv. Men det er min strste hemmelighet, og det er fint dele det med noen..

Min strste hemmelighet er nok at jeg tok abort for litt over 1 r siden, alts i en alder av 13. Det er kun familien min og mine aller beste venner som vet det, og jeg er konstant redd for at flere skal f vite om det ettersom jeg har flt meg som et utrolig drlig menneske etter aboten.

Jeg vet ikke hvem jeg kan stole p lengre, ofte fler jeg at ingen liker meg og at jeg bare er en plage for alle.

Jeg lyver, lyver om alt hele tiden. Har bare impulsv lgnsyndrom tror jeg

Jeg har faktisk noen helt syke hemmeligheter om meg selv som faktisk skremmer meg litt, og jeg tror ingen hadde sett p meg p samme mte igjen om de visste dem. Tr ikke engang skrive de her, men de spiser meg til tider opp innvendig..

Jeg har ikke selvtillit ..

Faren min er alkoholiker og jeg har ikke snakket ordentlig med han p 7 r. Da han kom og leverte penger til meg p bursdagen min sist fortalte jeg han om at de jeg jobbet med p en bensinstasjon ikke var rettferdig mot meg. Alle andre jeg sa det til svarte frekt "snn er det" tilbake, faren min sa jeg ikke skulle bry meg om det og heller finne noe bedre. Jeg lever etter denne setningen n, og tenker p det hver dag. Selv om jeg ikke liker mannen som sa det.

Ogs, p grunn av alkoholismen(?) hans har jeg alltid slitt med tillit og det har gitt meg angst og jeg er veldig mye trist. Jeg drev med selvskading i 4 r fr jeg endelig klarte slutte i fjor sommer. Det eneste som holder meg sammen er kjresten min.

Har ei "venninne" som jeg ikke kan slippe. Egentlig er hun ikke noe jeg burde holde igjen p fordi jeg vet at hun baksnakkelser meg og ikke vil vre med meg. For en stund siden trodde jeg vi var bestevenner. Ikke var hun sur og vi har vrt venner helt fra frsteklasse og er i tiende n. Det var vist feil fordi idag fikk ei fellesvennine melding om at hun ikke var bestevenn med meg. Hun fikk det s tydelig frem at hun mtte skrive det med store bokstaver. Denne "venninnen" lever s dobbeltliv. Dette skrive hun til denne felles venninnen men kommer bort til meg og later som aaalt er helt super.

Vet ikke om jeg kan kalle det hemmelig men mtte f det ut. Kan du skrive denne i ett nytt innlegg s du sier hva jeg burde gjre? Bde hennes og mine foreldre forventer at vi skal vre bestevenner. Hva skal jeg gjre!!??

En hemmelighet som ingen av mine nre venner eller familie vet om. For en god stund tilbake hadde jeg en del mneder der jeg vanket i feil milj, ryka en del hasj og det hele endte med at jeg prvde amfetamin. P slutten var jeg speeda nesten hver dag i en mned, fr jeg heldigvis skjnte at det hadde gtt for langt og at nok var nok. Har ikke rrt noe siden den gang, som er et r siden. Kommer ikke til gjre det heller.

Jeg kaster opp nesten alt jeg spiser og det eneste jeg tenker p om dagene er neste mltid og kalorier. Noen dager nr jeg har kaster opp veldig mye besvimer jeg og en gang besvimte jeg snn at jeg skallet hodet i kjkkenbenken snn at jeg fikk hull i hodet og begynte bl.Forteller ingen om dette fordi det er s flaut og vennene mine ser p meg som en sterk person som de kan stole p og de trenger at jeg er sterk.

Jeg ly til eksen min at jeg var gravid for at han gjorde det slutt, jeg faket at jeg var p sykehuset og tok abort. Trodde han ville sttte meg og vre der for meg, men det var han ikke. Det var da jeg inns at jeg fortjente bedre... Har det helt supert idag, ingen som vet at aborten var lgn, s fler meg jvlig drlig pga. dette. Men singellivet er herlig og jeg som person kunne ikke hatt det bedre👌

Min tffeste hemmelighet er at jeg hadde s og si en one night stand med en gutt jeg fikk/har flelser for. Jeg ble gravid, men det dde. Jeg har enda ikke sagt noe til han. Og jeg tror faktisk han har flelser for meg og. Vi er ilag ogsnn n, holder p tror jeg.

Jeg l med x'en til besteveninnen min, har aldri angret s mye over noe jeg har gjort..

Jeg er en person som ikke snakker en dritt om flelsene mine, eller hvordan jeg har det til vennene miine. Jeg klarer ikke pne meg, og virker litt snn care, uflsom, og virker som vennene mine tror jeg ikke har noen problemer fordi jeg aldri sier noe om det.

Men jeg sliter noe s jvlig, har det helt jvlig med foreldre som er alkoholikere og sskene har flyttet ut, tror jeg sliter med depresjoner, er alltid trtt og lei og nsker hele tiden at jeg skal d. Er s helvettes ensom, har nesten ingen vre med p skolen (gr andre skoler, lrling osv), s jeg sitter ofte p do i friminuttene fordi jeg syns det er ydmykende sitte helt alene.... Og vil ikke mase p venninene mine hele tiden:/ Jeg virker som en tffing nr problemet er at jeg er en forbanna pingle.

Ute hver jvla helg og likevel fler jeg meg s forbanna ensom, ensomheten blir bare verre og verre, og jeg syns det er et mirakel at jeg fortsatt er i live:)

Det var jvlig godt f ut, takk for at du er den du er Sophie <3 Fortsett st p slik du gjr, uttrykk deg dine meninger og ikke vr redd, ingen husker de personene som smelter sammen med resten av folka, alle husker de som tr st ut;) Alltid husk det, uansett hvor mye hate man fr:)

hva har skjedd med brynene dine?

Familien min tror jeg har mange venner her jeg bor. At jeg har mye gjre hele tida og at det alltid er noe finne p. Sannheten er, jeg er ensom. Folk forlater meg for ingen grunn. Jeg er veldig ensom...

Jeg er deprimert og har vrt det i 8 mnd n, og alt jeg vil er bare bli borte for godt,og jeg trur heller ingen ville brydd seg dersom jeg plutselig ikke var her lenger. Depresjonen min ble utlst av et brudd, grunnen til det var det nre forholdet jeg hadde til han, og han kjente meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Derretter har det bare blitt verre, jeg har blitt usikker og har ftt en ekstrem angst i forhold til andre mennesker, og spesielt hvordan jeg skal oppfre seg. Jeg har aldri hatt det spesielt bra,men alltid klart balansere det slik at jeg har overlevd hverdagen, men n kjenner jeg virkelig at det blir for tungt g rundt ha det slik jeg har hatt det. Jeg kunne nske jeg hadde venner og en god familie. Jeg nsker meg ikke 10 venner, jeg nsker meg 1 god som jeg vet jeg kan stole p uansett hva. Og det har jeg ikke. Jeg er redd for g alene p skolen, og det gjr jeg ofte. Eneste stedet jeg fler meg trygg er inne p rommet mitt, der er verken familien min eller andre mennesker som vil meg vondt. Jeg hper det en dag blir bedre, selv om hpet snart er ute.

En ting jeg vil si er at du sophie, har hjulpet meg ekstremt mye. Du har vist meg at man kan komme langt uansett hvem man er, og at det er okey ha det kjipt og at jeg ikke er alene. Du er en person jeg har blitt glad i,selvom jeg aldri har mtt deg.

En hemmelighet jeg har holt inni meg mange r n er at jeg prater med masse gutter p nettet. Alts nr jeg sier prater s mener jeg liksom at vi har "camsex". Dette er egentlig noe jeg er veldig flau over, men av og til fler jeg at jeg kanskje er avhengig av det. I over 2 r har jeg gjort dette, og det tapper meg for energi. Ofte blir jeg litt sm deprimert av det, men noen ganger fler jeg meg vell etterp. Tror dette har mye med at jeg er usikker p megselv, og liksom behver hre at noen sier jeg har fin kropp.

En jeg pratet veldig mye p skype med mtte jeg i virkeligheten. Det var den gangen jeg mistet jomfrudommen min. Nr jeg tenker tilbake s angrer jeg litt, men p samme tid s er det deilig ha gjort det ogs. S dette er vell mine store hemmeligheter n for tiden.

Jeg krangler med mamma hver dag har gjort det i 4r n og pappa har jeg ikke noe godt forhold til.. S der har du mitt liv eller iallfall litt av det

En av mine hemmeligheter er at jeg har en sykt drlig selvtillit, samtidig som jeg klarer skjule den ekstremt godt. Jeg er s og si misfornyd med alt; kroppen, ansiktet, huden, navnet mitt, mten jeg oppfrer meg, tennene, hret..ja, you name it. Jeg gir ogs s fort opp nr jeg setter meg ml. Aner ikke hva jeg skal gjre til tider, nr jeg generelt har et helt fantastisk liv. Jeg har familie og venner som bryr seg, men..fler det ikke er nok, s lenge jeg ikke klarer akseptere meg selv..

Var fint f skrevet det ut. Tusen takk.

Hei sophie ! Jeg synes du er utrolig pen og vil vre som deg. Jeg sliter veldig med selvtilliten min ogs. Jeg lurte p om vi kunne tatt kontakt p kik eller noe lignende og om du kunne hjulpet meg med forskjellige ting og gitt meg tips. Jeg er en jente p 15r :) setter pris p om du svarer

jeg tror selv jeg er god person men jeg har vrt utro mot eksen min, og har ligget med flere som har hatt kjreste. skjnner ikke hva som fr meg til gjre dette. fler jeg aldri kommer til f meg kjreste igjen, alle gjennomskuer den falske drittkjerringa jeg faktisk er.

jente 22

Du er heldig Sophie, jeg er oppvokst under omsorgssvikt. Det preger meg ikke i stor grad n lengre - fordi jeg er en av de skallet lvetannbarna. Det er viktig ta vare p familien, og skulle nske jeg hadde den kontakten med min familie som du har! Her prater vi sammen et par ganger i ret, og jeg er like gammel som deg. Utrolig tenke p hvilke utfallsvinkler familier kan f :)

S har vi jo risikofaktorer for at ting kan g skeis i livet da. Jeg ble voldtatt for et r siden og har vrt siden preget av det. Da tenker en jo p hvorfor alt skjer med meg, og hvorfor en stygg og vond barndom ikke var nok... Men jeg lever enda, og livet gr videre. Livserfaringer heter det. Faen ta dem av og til, hehe. Over til min "up to date" hemmelighet: jeg TROR jeg er gravid med min kjekke samboer. Ting gr rask, gitt. Likevel blir jeg ikke lei meg om jeg blir mamma n. Ha en fin fredagskveld videre :)

Jeg kutter meg selv, har selvmords tanker, faker smil og tanker, prver gjre alle fornyde, jobber hardt men fr s lite for det, er utakknemlig ovenfor ting, nr jeg vet at blant annet foreldrene Mine har jobbet s hardt. Jeg er redd for si hva mener, fordi jeg ikke vil sre andre. Jeg er redd.

Blir noen ganger s sint p meg selv, at det ender alltid opp med at jeg skader meg selv. Jeg liker gjre meg selv vondt, fordi jeg fler at jeg aldri kommer til vre bra nok. Aldri. Og det skade meg selv fr meg til fle meg en smule bedre, fordi da har jeg ftt min straff.

Fler meg s alene for tiden, og selv om jeg har mange venner jeg kan snakke med, s har jeg fortsatt ikke en besevenn. Alle vennene mine har en bestevenn, en person som er nr 1 for dem. Det har ikke jeg, og det trenger jeg virkelig.

Jeg sliter med det at jeg fler alle hater meg, trenger ikke ha gjort noe eller snakket med de, men bare fler ingen liker meg og ikke vil ha noe med meg gjre. At jeg bare er en byrde for vennene mine:/ dette for meg ogs til fle meg ensom, siden jeg distanserer nr folk forteller de liker meg, jeg bare skubber de vekk, blir frekk osv og s blir de sure/lei seg.

Er s jvlig g rundt med denne flelsen, jeg fler meg ikke slik som alle andre... jeg fler meg anneledes vet ikke p hvilken mte, men ting jeg sier osv, for meg virker det jo normalt fordi det er jo sant? Men fler folk tenker "hva faen?" osv, lurer p om jeg mangler noen sosiale antenner..

er s usikker p hva jeg skal gjre framover og jeg er snart 16 og det ENESTE jeg tenker p er at jeg nsker meg barn og fler meg kjempeklar for det, har tenkt igjennom det og jeg har verdens beste kjreste som jeg ikke vil skuffe med f barn, men fr det ikke ut av hodet :-(

Jeg har alltid tenkt "sj hvem er s ekkel at de har trekant??" Men en gang etter en fest ble jeg med en kompis og en ukjent med hjem og hva skjedde? Joo vi hadde trekant!! herregud jeg fler meg s ekkel og ls etter det. Bestevennen min visste at jeg ble med de hjem, men sa vi bare sovnet med en gang.. Jeg sier egentlig alt til hun, men aldri i livet om jeg deler dette med noen.

Jeg klarer ikke snakke med noen om hvordan jeg virkelig har det og det har rett og slett blitt en vane svare "bra" nr noen spr hvordan jeg har det, selv om det er langt ifra sannheten.

Jeg er bifil, og skammer meg fordi jeg i en alder av 21 r enda ikke har turt fortelle det til en levende sjel. Skammer meg fordi jeg fler jeg burde vrt voksen nok til det n.

Det du skriver om familien din traff meg forresten s, fikk trer i ynene fordi jeg har snn forstelse for hvordan du har det! Ogs jeg elsker dette tiltaket, folk burde bli mer rlig, bde med seg selv og andre. St p flotte du!

Jeg har en kronisk sykdom som gjr at jeg har minimalt med energi, og m ofte prioritere om jeg vil bruke energien p venner eller familien.. Noe av det som plager meg mest med sykdommen er at jeg kan ikke trene, bare av g en liten tur p noen hundre meter ligger jeg ettep.. Det er s stort fokus p kropp, og jeg er langt i fra tynn, men kan ikke gjre s mye med det.. Noen av mine nrmeste vet at det plager meg men ikke at det gjr det s mye.. Det jeg ogs sliter med et at jeg er en skallt "naver", jeg vil s gjerne kunne jobbe, oms bare noen f timer i uken!

Jeg har aldri sagt at jeg er glad i familien min. Selv ikke mine ssken. Sagt det 1-2 ganger til min sster. Kanskje noen ganger til mine foreldre, men aldri n mer. Jeg tr ikke legge ut mine flelser for de. Det er noe jeg aldri tr fordi jeg har store tillits problemer. Jeg hadde en gang for 4 r (Snart 5r) siden en heftig diskusjon med min mor, og jeg fortalte henne hvor mye jeg hatet henne osv. Jeg har vrt s stygg mot henne, og det fr jeg aldri ta tilbake igjen. 4 uker etter krangelen vr s dde hun av selvmord. Det min hemmelighet er, er at jeg skylder p ex typen min. Hadde jeg aldri mtt han, s hadde dette aldri skjedd. Hva mer som er bak er en lang historie og det passer jeg ikke over nett. Men jeg dmmer han hver dag. Og jeg misliker han ekstremt sterkt!

De siste 2-3 ra har jeg ikke gtt omtrent 1 dag uten tenke p selvmord. Har ikke ett eneste kutt p kroppen, men sliter s jvlig psykisk, men tr ikke pne meg, tr ikke fortelle legen engang, ikke venner eller noen. Bare piner meg selv med mine tanker dag inn og dag ut, og hper en dag jeg blir modig nok til trre ta selvmord. Finner ingen positive ting med livet, alt er bare jvlig...

Har vrt sammen med typen min i ett r, og er veldig usikker p om jeg liker ham. Det jeg faktisk vet, er at jeg har enn sinnsyk crush p lreren min. Blir helt r nr jeg snakker til ham. Herregud, jeg hres jo fryktelig fl ut. Noen andre jvler som er i samme situasjon?

Pappa dde for litt over to mneder siden.

Jeg har aldri vrt s nedfor som jeg har vrt de to siste mnedene. Jeg gr selv rundt og tror jeg er kjempe syk. Sliter faktisk med ddsangst. Aner ikke hva jeg skal gjre...

Jeg mista en av de viktigste personene i livet mitt.

Jeg fler at jeg gjr altfor lite for "leve". Hverdagen min er preget av hyskole , trening og kjreste. INGENTING annet. Jeg blir 20 snart og fler at jeg ikke har levd tenring livet mitt fullt ut, og da mener jeg ikke drikke meg drita hver helg men oppleve masse, reise rundt, dra p festivaler og gjre det jeg fler for gjre. Men det fr jeg dessverre ikke gjort, ikke bare Pga. konomi men mangel p personer som kan bli med meg og oppleve ting.. Og det er litt trist. Jeg fler at jeg kommer til se tilbake p livet mitt som et sykt monotont liv. Jeg lever ikke og jeg gjr ingenting for gjre det heller.

Har etter en tur ut p byen ftt herpes og sliter veldig. Sinnsykt vondt og angrer p den turen ut..

er kanskje ikke akkoratt en hemlighet men jeg har nettopp ftt diagnosen ME/kroniskutmattelsessyndrom som gjr at jeg har mange symptomer som trtt og vondt i kroppen. Dette gjr at jeg ikke kan flle opp vennene mine eller de sosiale livet, har prvd forklart litt for venner om hvordan det er ha en snn sykdom de sier de forstr men de gjr dem egentlig ikke de forstr ikke at jeg ikke kan vre sammen med dem en dag fordi jeg er s sliten og har vondt.. Dette er veldig vanskelig spesielt nr jeg treffer nye folk og de vil finne p ting sammen med meg, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si, for jeg kan ikke si at jeg er syk til en person jeg nettopp har mtt. Det er heller ikke s lett forklare hvorfor jeg er syk for mange vet ikke hva sykdommen ME er, og de er heller ikke lett for meg forklare snakke om det. Folk som ikke kjenner meg ser meg som regel bare nr jeg er p mitt beste og fler meg frisk og derfor kan de ikke forst at jeg ligger flere dager i strekk i sengen og ikke kommer meg opp p grunn av utmattelse og at jeg har s vondt.. S jeg er veldig isolert fra omverden i perioder om jeg kan si de slik. Det hadde vrt enklere om folk kunne sitt hvor syk jeg egentlig fler meg, slik de kunne fatte hvor drlig jeg egentlig er, men kroniskutmattelsesyndrom er en sykdom som folk kaller usynlig den ses ikke p personen som har den. Det er bare personen som har sykdommen som kjenner p smerten og fler seg syk. Men jeg hper om noen r at jeg kan bli frisk nok til fullfre utdanningen min og klare jobbe 100% i en jobb som jeg liker og f barn og leve et liv uten smerter og utmattelse. Og ikke minst jeg fler mange r av ungdomssrene mine er tatt fra meg fordi jeg har ikke vrt frisk nok til vrt sammen med vennene mine p fester eller selskaper og slike ting. Jeg sliter n ogs med depresjon som kommer av at jeg ikke kan vre sammen med andre mennesker i periodene jeg er p mitt vrste jeg har s lysst ta del i de sosiale og kunne vre sammen med andre mennesker uten at jeg skal ligge helt utmattet p et mrkt rom dagene etter..

Min hemmelighet er at jeg har prvd ta mitt eget liv over tjue ganger, men jeg vil ikke d

Faren min er bipolar, jeg tror ingen har anelse hvor vanskelig det er leve med en person med psykisk lidelse. Min strste beskymring i livet er ende opp med samme lidelse, og ikke klare ta vare p meg selv eller andre. Broren min som alltid har trstet meg p de drlige dagene faren min har hatt, vil n flytte ut, han har nettopp fylt 20r.

Jeg har anoreksi og har lurt behandleren og legen min trill rundt. De tror jeg har holdt vekten, men sannheten er at jeg har drukket litervis med vann fr hver vektkontroll. De kommer til finne det ut en gang, s det er vel egentlig meg selv jeg lurer... Samtidig vil jeg ikke gi slipp p tomhetsflelsen! Jeg nsker g mer ned i vekt, og sulte enda mer... HVORFOR KAN DE IKKE BARE LA MEG GJRE DET?? Da blir jeg lykkelig.. hh jeg vil ikke ha behandling og jeg skulle nske jeg aldri sa fra til noen om dette :'(

Bare fordi jeg ikke er deprimert n, tror alle at jeg har det s jvla bra. Jeg fr tilsnakk fordi jeg alltid skylder p sykdommen borderline, men det er jo sannheten. Det er den sin feil at jeg har det jvlig n og fler at livet ikke gr. Jeg har vrt skadefri i 21 dager og har skadetrang fra helvete og tilbake men kommer til mtte sy og jeg tr ikke si ifra i tillegg til at det koster nesten 300 kr. Det er ikke verdt det, men jeg fler meg mer mislykket som skadefri enn som ikke.

I tillegg til at jeg skulle nske jeg fortsatt var innlagt, og jeg er ddskeen p en psykolog som jobber p en psykiatrisk avdeling. Det er ubeskrivelig at noen kommer inn p rommet med jevne mellomrom og spr hvordan det gr, plastrer mine sr, holder meg i hnden og hjelper meg med puste ordentlig. Noen som fortsatt kommer tilbake selv om jeg har bedt de komme seg til helvete ut.

Jeg gr ikke vanlig skole, og blir muligens kastet ut fordi jeg har s angst at det er lite jeg tr gjre, og de mener jeg bare snakker om sykdom, rus og gutter\menn. oi beklager for at sykdom er hverdagen min liksom, er ikke noe annet som skjer i livet mitt som er verdt snakke om og unnskyld for at jeg er for legalisering (som jeg har snakket om en gang...) og unnskyld for at jeg er tenring og snakker om gutter. Jeg vil bare slutte der uten si et ord, men da blir jeg sengeliggende og enda mer syk.

Jeg er sykt redd for f kjreste, mn samtidig vil jeg jo ha d. Jeg er mest redd for bli for glad i den personen jeg blir sammen med at h*n forlater meg etter en kort stund. De sier jeg er sterk, men jeg er egentlig ganske svak...

Jeg har alltid lovet meg selv dette, men i sommer var jeg faktisk utro med min davrende kjreste jeg hadde p den tiden. Vi hadde det utrolig drlig, og det var like fr forholdet var slutt. MEN det er forsatt ingen unnskyldning for vre utro. Jeg hadde sex med eksen min 2-4 ganger bak kjresten min sin rygg mens jeg var sammen med han. Dette er noe jeg angrer forferdelig mye idag, for var det en ting jeg lovte meg selv, var det aldri vre utro. For jeg hatet folk som var det og s ned p dem. Men jeg gjorde dette nettopp selv, og jeg er s utrolig skuffet over meg selv.. Selv om det er slutt mellom meg og kjresten min, s vet han ikke dette... Dette er en ting jeg prver glemme, men hrer jeg historier om folk som har vrt utro, s fr jeg en klump i magen og tenker p situasjonene som oppsto. Det er helt jvlig, fler meg som et drlig menneske.

Jente 17

Har s mange hemmeligheter som ingen vet. Jeg har slitt med depresjon i flere r, har helt forferdelig selvtillit og trr ikke engang g ut med spla eller hente posten uten sminke meg. Ingen av venninnene mine eller familien min vet om det. Jeg har vurdert selvmord og ingen merker at jeg er trist engang. Jeg er redd for bli sret av hver eneste gutt jeg noen gang har ftt fllelser for. Jeg mistet jomfrudommen min nr jeg var hinsides full av en fyr jeg ikke kjente i fylla. Jeg angrer p det mer enn noe annet. Han hadde ikke drukket noe og jeg skjnte ikke hva jeg holdt p med fr jeg kjente smerte ba han stoppe. Han stoppet ikke fr en stund etterp. Voldtekt eller ikke det vet jeg ikke. Jeg husker nesten ingenting fra kvelden men blir trist og flau av tenke p det. Jeg snuser uten at foreldrene mine vet det. Jeg deikker nesten hver helg og har gjort mye dumt i de helgene. Jeg stjeler hver gang jeg er ute shopper. Jeg elsker fortsatt eksen min mer enn noe annet. Jeg tenker p han hver dag. Han sret meg s mye at jeg er helt delagt p innsiden. Han var utro mot meg men jeg tok han tilbake. Han dela selvtilliten min mer med kalle meg stygg og om vi f.eks skulle p butikken s mtte jeg sminke meg om jeg skulle vre med. Jeg har et s drlig forhold til moren min at vi krangler hver dag og hun vurderer ringe barnevernet. Jeg er redd for at noen jeg kjenner skal d. Alt dette pluss s mye mer har skjedd ilpet av de par siste rene og jeg holder p bryte sammen. Jeg vil ikke at dette skal ut p bloggen for jeg er redd noen skal gjenkjenne noen av hendelsene men ville bare f det ut. Takk for meg, hilsen 16 r gammel jente.

Har hatt kjrlighetssorg i et halvt r. Ingen vet d og tror jeg kom over eksen etter en uke, men d er det jvligste jeg har gtt gjennom

Jeg sliter med depresjon, selvskading, bulimi og angst

Har en bestevenninne men vet ikke hvor vi str lenger.. For en stund siden snakket vi hele tiden, om alt og ingenting! N nr vi er ilag s bare drar hun opp telefonen eller snakker om de andre vennene sine.. Fler at vi sklir mer og mer fra hverandre og det er s trist! Hun er den personen jeg alltid kan snakke med, om gutter, skole, livet generelt, og om vi slutter vre ilag s vet jeg ikke.. Hun har hjulpet meg masse med selvtillit for har alltid vrt drlig til det. Utenp virker jeg som en "tffing" men inni er jeg utrolig kritisk og misfornyd med alt om meg selv. Har litt problemer med stole p folk og knytte meg til de sor er redd for at alle bare skal dra sin vei ogs str jeg igjen.. Men har funnet noe som hjelper! Ville gjerne skrive det ned da det er noe som gjerne (kan) hjelpe andre og! Musikk! Hre p, skrive selv og synge! Det er en fin mte uttrykke flelsene sine p og alt blir bare bedre 💖

Tusen takk

Jeg har ftt diagnosen moderat-alvorlig depresjon og det er det ingen som vet bortsett fra foreldrene mine❤️

Hei! Jeg har en kjreste, greia er at vi begge er jenter. Vi er utrolig glade i hverandre, men vi bor 9-10 timer unna hverandre. Jeg klarer ikke si det til noen som helst, ikke mine foreldre eller beste venninne heller. Jeg er utrolig redd for at venninnene ikke vil vre med meg lenger om jeg forteller det.

Hahah jeg har enda en ting jeg sliter med her, siden vi var s godt i gang. Men jeg er blitt litt for glad i ryking, og blitt avhengi osv. Jeg gjorde dette i skjul en stund, men n for ikke s lenge siden fortalte jeg det til lillessteren min. Til vanlig er vi gode venner, men nr jeg fortalte om rykingen til henne, s jeg bare hele vennskapet vrt rase sammen. Hun begynte grte, og n vil hun ikke snakke eller vre sammen med meg lenger. Jeg skjnner kanskje at hun reagerer snn, hadde nok gjort det selv om jeg var henne. Men jeg takler bare ikke at hun har det snn. Jeg har utrolig drlig samvittighet, jeg vurderer slutte for henne. Jeg klarer ikke si det til foreldrene mine, de kommer til finne ut av det fr eller senere. Men vet ikke hvordan jeg skal komme fram med det til de.

Dette er de tingene jeg sliter mest med n for tiden :) Hres kanskje ikke s ille ut men jeg syns dette er veldig vanskelig.

- Anonym, 16 r

Jeg angrer p at jeg slo opp med eksen min. Vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det engang. Det er min strste hemmelighet.

Gr igjennom en utrolig vanskelig periode med abort. Jeg er bare 14 r gammel og utrolig uheldig. Det bli gravid var en helt fjern tanke for meg, hvertfall siden mange ikke klarer bli gravide engang. Hva var da sjangsene for at jeg skulle bli det? Jeg har alltid elsket barn og sett frem til den dagen jeg selv skulle f. Jeg hadde aldri trodd at dette ville skje som 14-ring. Mest av alt er dette er nederlag for meg selv. S utrolig urettferdig. Bare tanken av at jeg n har drept noe levende som jeg selv har skapt er forferdelig. Har virkelig mtte betalt for mine handlinger. Dette har selvflgelig gtt utrolig inn p meg, og jeg er ganske langt nede n. Unner ingen unge jenter dette, er virkelig helt foreferdelig. Hper alle dere jenter der ute tenker seg om mer enn en gang, og prevensjon er uteoligutrolig viktig.

For to r siden hadde jeg en kjreste. Han var voldelig og slo meg. En gang jeg var p fest, drakk jeg meg full og l med typen til venninna mi. Jeg ble gravid og nr jeg stod fram for min kjreste(et par mneder etterp) slo han meg flere ganger. Det endte med at jeg spontanaborterte. Jeg strever i dag med depresjon, angst og selvmordstanker. Ingen rundt meg vet dette. Jeg er 18 r gammel.

Jeg er angst for overvkingskameraer, og m sjekke alle butikker for kameraer fr jeg gr inn. Er ogs veldig redd for g p offentlige toaletter, fordi jeg er redd for at det skal vre overvkingskamera der. Dette pvirker hverdagen min ekstremt mye, og jeg vet ikke hva jeg skal gjre med det. Har hatt det siden jeg var 10, er 18 n.

jeg har fire "bestevenner" selv om jeg bare stoler p en av de, som vil si jeg bare stoler p en av vennene mine. jeg fler heller ikke at jeg er en del av gjengen min, slik som jeg brukte vre. Noen ganger vet jeg ikke en gang hvem som er vennene mine

Akkurat n har jeg en naturfagsprve jeg leser til, samt et opplegg for "begavede" skribenter som jeg er med p. S trener jeg hver dag og sliter med drlig matlyst. Nr klokka blir ni p kvelden er jeg som regel utkjrt og hopper rett i seng. Jeg skulle s gjerne vrt mer sammen med vennene mine, men etter at lekser og trening er unnagjort har jeg ikke mer gi. Jeg sover stort sett 10-12 timer pr. dgn men fler meg likevel helt skutt. Livet er ikke lett for en "flink pike" p videregende...

Halve familien min lever i en s jvla fucka fasade. Vi later som at alt er fantastisk i offentligheten, men egentlig s nekter mamma og ssteren hennes snakke sammen. Bestefaren min er alkoholiker. Onkelen min er en taper som fortsatt bor hjemme med foreldrene sine, p utsiden er det for 'hjepe dem' men egentlig er det bare fordi han ikke klarer seg i det hele tatt p egenhnd. Han kan ikke engang vaske klr eller lage mat. Den andre onkelen min har satset mye penger p gambling, og mistet en gigantisk millionsum for noen r siden - men dette er selvsagt strengt forbudt snakke om. I tillegg har den delen av familien min kontakter i forskjellige presidentskap rundt om i verden, og besteforeldrene mine mter stadig opp p finere fester. Og det er s jvlig alltid mtte hre p mamma grine dagene i ettertid, for at faren hennes drakk seg fullere enn fullest i en alder av snart 80 r. Dette er bare en rliten del av hva som skjuler seg bak familiehemmelighetene fra den siden av familien min.

Fyfaen, det der har jeg lengtet etter skrive ned.

Jeg klarer ikke slutte tenke p ta mitt eget liv .

Fikk vite for bare litt over en uke siden at faren min har uhelbredelig kreft med spredning. Jeg er 17 plutselig jeg har blitt 10 r eldre, og m deale med serise problemer, og alle andres virker s utrolig sme og ubetydelige. I tillegg sliter jeg med utrolig drlig selvtillit, og har ingen ting jeg er ordentlig god til, har heller ingen abisjoner for fremtiden og det skremmer meg. Livet skremmer meg over hvor urettferdig det er.

Jeg hater eksstepappaen min frdi han prvde drepe mora mi rett foran m lillesstra mi som e 4..

Hvem jeg n enn er

Hvem jeg n enn er

har et veldig stort problem med finne meg selv. Med finne ut hvem jeg er, og hvordan jeg skal leve, oppfre meg blant folk og hvordan jeg skal leve. Har tenkt s mye p dette. Vet ikke hvem jeg kan snakke med. Trr ikke snakke med mamma, trr ikke snakke med kjresten. Er s redd for hva de skal si eller om de bare kommer med "det kommer med tid". Jeg er s lei av dette vet virkelig ikke hvor jeg skal putte tankene. Jeg har ogs et problem med re sosial nr det kommer til dette. Eneste personene jeg kan omges er mamma, kjresten og 2 av mine nermeste venner. Klarer ikke dra ut med noen andre enn disse. Skolen, hjemme og kjresten er eneste plassene jeg klarer vre over lang tid. klarer ikke drikke for da fr jeg angst. Jeg er s lei av dette. Har hatt d snn i snart 6 mnd. Det er kanskje ikke s mye, men nr der kommer til alt s er det tunkt jeg klarer ikke fulfre s mye som en halv dag p praksisen min som jeg er p fordi jeg vet ikkw hvordan jeg skal oppfre meg, sprre er jeg for redd for. Dette er det mest pinlige men mest rlige innleget jeg har skrevet. Men jeg er glad jeg skrev det. Hper virkelig at d er noen som forstr. takk sophie for at du faktisk gidder bry deg om at andre kan f ut ting de holder inne. Det er et forbilde d. Jeg vil bare gi et tips til de som har det som meg. PRV. Dere kommer langt. Kanskje ikke langt nok (men kanskje), men dere kommer lengre enn om dere ikke prver.

Jente (16)

Jeg har hatt sex med snnen til sjefen min, p et toalett p en fest hvor sjefen ogs var ... Shhh!

Jeg sliter med ekstrem drlig tillit til meg selv og alle rundt meg. Siden jeg var liten har jeg hatt denne rare flelsen av at ingen egentlig innerst inne bryr seg, at jeg p en mte er med i en film som "The Truman Show" - der alt er satt opp, og alle andre bare spiller sine roller. Jeg vet jo at det ikke er slik, men hvorfor tenker jeg det? Og dette har virkelig pgtt siden jeg var 6-7 r. Hvorfor jeg har disse tankene, eller hvor de kommer fra, vet jeg ikke, og det gnager p meg. Jeg har ingen grunn til fle dette. Jeg har gode venner og jeg har en herlig familie som jeg er ubeskrivelig glad i. Er jeg gal? Ble jeg fdt med en helt skrudd hjerne eller tenkemte? Jeg har alltid hatt flelsen av vre nr 2, jeg er ingens nr 1. Ofte fr jeg lyst bare lse meg inn p rommet mitt i Oslo og holde meg for meg selv, men tanken p da bli nr 3 i stedet for nr 2 skremmer livet av meg, s jeg retter meg alltid opp igjen og gr ut blant folk nr jeg fr disse flelsene. Hva i f*** er galt med meg? Jeg har det likevel bra 90% av tiden, koser meg med venner, fester, leker med niesene mine, men denne rare og ubehagelige flelsen sliter meg ut p en helt merkelig mte.

FJUH, dette har jeg aldri sagt til noen, jeg er n 23 r. Dette hjalp p en merkelig mte. Takk Sophie Elise, du er helt herlig.

Min hemmelighet er at jeg ikke har noen venner. Jeg har blitt mobba i 10 r, og jeg har bare en venninne p skolen som jeg egentlig hater og prver late som at jeg er s glad og positiv hele tiden p skolen, men nr jeg kommer hjem sitter jeg der alene og har ingen snakke med. Jeg er enebarn og gruer meg til helgene fordi jeg bare sitter hjemme i 48 timer og ikke har noen ting gjre.

Jeg lever ett liv som bare er lgner... jeg er sikker p at alt kommer til ta meg igjen snart. F eks at jeg har begynt ryke (noe mamma avskyr helt sykt ) jeg kunne alldri tatt mot til fortelle foreldrene mine om rykinga, snusen eller drikkinga mi. Jeg er delagt... Jeg m konstant finne p nye lgner for holde disse tingene sjult ... det bryter meg ned :(

Min hemmelighet er at jeg egentlig ikke har det bra. Det hres kanskje teit ut at jeg sier det, men alle tror at jeg har det bra, men sannheten er at jeg ikke har det. Jeg gr konstant med flelsen om at ingen liker meg, selv om jeg har venner, og jeg gr bare og finner de drlige tingene med meg selv og sammenligner meg med andre. Jeg fler meg direkte stygg, og rett og slett mislykket. Det er s utrolig mange som har det helt forferdelig, blir mobbet og slikt, men jeg er bare lei meg, ikke av noen spesifik grunn egentlig.

Jeg finner ikke noe poeng med livet mitt. Jeg fler meg ikke lykkelig, hver eneste dag er den samme og det skjer aldri noe nytt. Det hater jeg, det fles ut som leve i en sirkel uten noe poeng. Jeg bare er der liksom.

Da kjresten min og jeg slo opp p fylla snakket han ikke med meg i det hele tatt. Jeg sendte hundrevis av lange meldinger til han, og det gikk s langt at jeg sa til han at jeg skulle ta selvmord for skape en reaksjon. Han svarte meg aldri, og han fikk kompisen sin til levere tingene sine. Vi bodde sammen og hadde det igrunn ganske bra, helt til det plutselig ble slutt. Har ikke snakket med han p en mned, men jeg begynner endelig se lyset, og jeg har innsett at jeg fortjener en som virkelig bryr meg og vil kjempe for oss. Det er vanskelig, og flaut tenke p at jeg ville d for denne gutten.

Kjenner mg igjen i fle drlig samvittighet for tidligere handlinger. Du m bare tilgi dg selv:)

Jeg gr siste ret p ungdomsskolen og skal velge hvor jeg vil g til neste r. I en alder av 14 r skal jeg finne ut hva jeg vil jobbe med resten av livet, og det er helt sykt. Jeg hater det, og er konstant usikker p hva jeg vil velge.

Grter meg ofte i svn fordi jeg er s redd for velge feil.

jente 18 til 20 r

jente 18 til 20 r

I fra jeg var 18 til 20 r hadde jeg depresjon. Dette frte til at jeg ble alkoholmisbruker.

En dag bestemte jeg neg for at n var det nok (etter ca 1 r), jeg dro til jobben min edru. Bare noen timer senere fikk jeg abstinenser : kroppen ristet og jeg kaldsvettet. Jeg mtte lyve til min egen sjef som var moren min si at jeg var blitt veldig syk.

Jeg hadde ikke tid til komme meg hjem, jeg mtte rett til vinmonopolet for f i meg noe sprit fortest mulig. Og etter dette forsattr jeg i enda ett r.

Jeg klarte slutte nr jeg flyttet hjem til mine foreldre igjeb.

Jeg er livredd for vre alene. At alle bare skal forlate meg og aldri ta kontakt med meg igjen.. Jeg er redd for vre ensom og hver gang jeg kjenner litt ensomhet ringer desperat etter noen bare snakke med.

Jeg er ogs redd for kjrligheten, men det har bare med at jeg har bare blitt brukt som den skalte "reserve"-jenta eller s viste det seg at gutten bare ville ha meg for sex.. Jeg er bare redd for at alle er snn, selv om at jeg ogs vet at ikke alle er snn.

Sist med ikke minst er jeg redd for at sannheten skal komme frem pga lgnene mine.

Jeg ble mobbet bde p barneskolen og p ungdomsskolen. P barneskolen var det mer drittslenging om hvordan jeg s ut, og jeg viste aldri om jeg hadde noen venner jeg kunne leke med. P ungdomsskolen ble jeg fryst ut av mine bestevenner. Dette ble tatt opp med lrere, rektor og en kontaktperson som skulle ordne opp i det. Men det som skjedde var at de tok mobbern sin side. Det var som at det var skikkelig synd p den personen, men ikke med. Det eneste rdet jeg fikk var "du m finne deg en ny vennegjeng." Og det er virkelig ikke lett nr du bor p et s lite tettsted som meg... S min hemmelighet er at jeg rett og slett er redd for alt n. Det ser ut som at jeg har det bra, men egentlig s sliter jeg veldig. Det vre ei skikkelig flink skolejentene til bli ei som strever med f gode karakterer. Jeg trr ikke snakke med gutter, fordi jeg er redd for dumme meg ut. Jeg tenker alt for mye p om "det jeg gjr n er bra nok eller om det bare er helt teit. Er det godkjent?" Jeg tar til meg ting veldig fort. Og jeg knekker sammen s og si hver kveld. Enten fordi jeg for eksempel savner katten min eller fordi jeg fler jeg ikke har lest nok pensum. S det jeg har lyst til er kunne fortelle mine historier pent til hele Norge. For jeg fler det er s viktig. Det er snakk om bde skjult mobbing, men ogs direkte mobbing. To typer som er helt forskjellige. Problemet er at jeg har ikke den muligheten til kunne fortelle det. Det sende det inn til lokalavisa er ikke nok, jeg n enda lengre! Men samtidig trr jeg ikke. Fordi, som sagt, s bor jeg i et tettsted. Og jeg er s redd for at dette skal sl ned p meg. Samtidig nsker jeg ikke vre redd mere, jeg nsker f det ut slik at jeg kanskje kan begynne fra bunn igjen.

Jeg er forelsket i min ex og vi hadde et utrolig bra forhold men jeg orket ikke tanken p at han traff andre jenter.. Det er 2r siden vi var sammen og jeg ser ham hver dag p skolen og tenker like godt p ham, lurer p om han enda tenker p meg som den frste skikkelige forholdet helt til den siste mnden han knuste meg skikkelig. Den sommeren s var vi p danacup sammen og jeg l i armene hans og han var som en bror og det har han vrt hele disse to rene, han kysser meg p hodet sier at dette skal g bra sss, men jeg fler ikke meg som hans sster lenger 😢

jeg er en 15 r gammel jente som aldri har kysset en gutt fr... jeg begynner

bli litt stressa ellersom fler og fler av vennene mine gjr det :-( jeg fler meg veldig pen og alle sier det til meg hele tiden og jeg er venn med mange gutter og vet om noen gutter som liker meg ogsnn, men jeg har liksom aldri kysset noen fr og jeg tipper at det ikke kommer til skje fr jeg blir snn 20 og det er jeg livredd for!!!! hper det er andre som har det slik!

Som 14 ring opplevde jeg noe en 14 ring aldri noensinne burde g gjennom, nemlig abort. Angrer jeg? Ja, noe fryktelig. Tanken p at jeg kunne hatt en liten jente eller gutt lpende rundt i huset, er vond. Og jeg fr fortsatt en stor klump i magen nr jeg tenker tilbake p det.

Jeg var kun 14 r, jeg hadde hele livet foran meg, hadde masse jeg ville oppleve og tusenvis av muligheter. Hvordan skulle jeg vre i stand til ta vare p et barn? Selv med hjelp av foreldre eller ssken, hadde det vrt MITT barn og mitt ansvar. Jeg vil kunne gi barnet mitt alt i hele verden, noen jeg ikke kunne gjort p den tiden.

Det var en hard beslutning, og det var mange tanker i hodet mitt. Hva hadde andre folk sagt ? Hadde jeg klart det ? Ville kjresten min stttet meg? Hva om noe gikk galt? Alt man umulig kan tenke over surret rundt i hodet mitt samtidig.

Jeg tok en beslutning ut ifra hva som var best for MEG, ingen andre. Det var mitt valg, og ingen andre var med p og pvirke valget mitt. Jeg har dager hvor jeg angrer p valget jeg tok, men jeg vet innerst inne at det var det riktige valget og ta.

Er n 17 r, har en herlig kjreste, gode venner og en fantastisk familie. Kunne ikke vrt lykkeligere. Uansett hvor ille ting blir, varer det ikke evig <3

Jeg klarer ikke gi slipp med en jeg drev p med for et r siden. Vi er fortsatt "venner", men jeg fr s mange regler fra han som jeg m flge at jeg konstant gr rundt og er lei meg. Han forventer at jeg skal dele alle viktige ting med han, men alle smting jeg syns er morsomt er ikke engang verdt et svar fra han. Likevel grter jeg ved tanken p miste ham, for han er den eneste som alltid trster meg nr jeg er trist

mobber meg selv

mobber meg selv

min hemmelighet er at jeg hver dag tenker; "i dag skal jeg oppfre meg voksent ikke drite meg ut!" Jeg prver hver eneste dag men det gr bare ikke. jeg slenger stygge kommentarer hele tiden og fler ingen egentlig liker meg. nr jeg ser p meg selv i speilet og tenker p meg selv som person ville jeg aldri vrt med meg. skjnner ikke hvorfor noen er med meg.

jeg snakker ogs for folk. om noen gr forbi meg og ler tenker jeg automatsik at det er meg, jeg "snakker" til og med for dem og tenker hva de har sakt, jeg fler automatisk dette er sannheten og derme trekker jeg meg selv ned og blir p en mte mobbet av meg selv.

jeg smiler ogs ganske ofte men jeg er aldri egentlig glad.

Jeg har drapstanker om ex venninda mi. Hun har svikta meg, baksnakket meg, spredt hemmeligheter. Jeg har null flelsen ovenfor henne. Hun gjr meg fysisk kvalm og hver gang jeg ser henne, kjenner jeg trangen til kvele henne og se livet forsvinne i ynene hennes.

Jeg vet det er syke tanker, men jeg er jo psykisk syk og har vert det siden jeg var 12... Jeg er 19 n

jeg har ingen gode venniner, og ingen prate med... min gamle bestevenn har funnet en ny, og jeg har ingenting til felles med den gamle vennegjengen lenger! :(

etter jul mtte jeg en gutt jeg begynte henge en del med. det gikk for det meste i sex, hele tiden, og det var helt fint og greit for oss begge. Han fikk seg dame et par mnd senere og vi har fortsatt sex flere ganger i mnd... har s drlig samvittighet for dette, og jeg skjnner ikke hvorfor jeg gjr det. hvis noen kan fortelle meg hvilken dritt jeg er, er det bare gjre det! kan naturligvis ikke fortelle noen om dette..

Vennene mine sier at jeg har drmmekroppen, sannheten er at jeg har anoreksi og sliter med perioder av overspising. Jeg lever i et rent hellvette med en fin fasade ;)

Er redd for at alt skal g til helvete og at ensomheten skal gi varige mn.

Er sammen med verdens beste gutt, han er den snilleste og mest godhjertede personen du kan tenke deg og han ville aldri gjort meg noe vondt om s det sto p livet, men allikevel s er jeg s lei han. Det er jo helt teit si, men jeg savner rett og slett litt krangling, vi krangler aldri og jeg fler at jeg ikke m jobbe for f beholde han og da blir det kjedelig, om du skjnner? Jeg fler ikke det samme lenger, og selv om det er han jeg ser for meg at jeg en gang skal bo sammen med og skape en familie sammen med, s er det allikevel ikke han jeg ser for meg at jeg skal vre sammen med frem til den tiden. Er s redd for at ting ikke skal ta seg opp igjen, for uten han er jeg helt alene. Jeg har alltid hatt masse venner og vrt en av "de kule kidsa", men de siste tre rene etter at jeg startet p vgs har jeg ikke hatt noen. Kan ikke huske sist gang jeg hadde noen jeg kunne kalle for bestevenninna mi, og jeg har ikke kontakt med noen utenom skolen. Har vrt gjennom en del opp i gjennom livet uten at jeg vil g noe mer inn p det i tilfelle noen ser det og skjnner hvem jeg er, men i alle fall s har jeg ingen snakke om disse tingene med og det svir langt inn i sjela at jeg i en alder av 18 r er s ensom at jeg tenker at om det ikke hadde vrt for at jeg visste at enkelte i familien min ikke hadde taklet det, s hadde jeg vrt dd for lengst.

Jeg er 20 r og har nettopp flyttet hjemmefra med kjresten min. En by 6 timers kjretur hjemmefra. Hver gang jeg er hjemme eller foreldrene mine er p besk, og nr vi skal si hade fr jeg alltid en klump i halsen og er p tippet til grte.

Jeg klare ikke vre meg skjl med folk, eneste bestevenninen min og foreldrene mine, s folk tror jeg er den rolige personen selvom jeg egentlig er ganske snakkete og hyper.. p skolen da er jeg veldig rolig, s folk trr kanskje ikke komme bort til meg eller snakke med meg pga, jeg er rolig og ikke snakker med dem! jeg klarer ikke begynne en samtale med noen jeg ikke er sikker p.. dette har jeg slitt med en god stund n og er ganske lei..jeg trr bare snakke me folk p nettet, snapchat og snn, og det er jo egentlig ganske feil..hper virkelig dette forandrer seg og jeg fr flere venner, foreksempel nr bestevennina mi er med andre folk jeg ikke kjenner s er jeg alene og ingen og vre med, dette blir sikkert forandret en del p vidergende s hper dette halvret etter jul gr fort!

Jeg har angst. Den henger over meg dag og natt. Jeg har ftt angstanfall av tanken p at jeg har angst. Den gjr meg kvalm. Kun p grunn av angsten fr jeg ikke prestert p skolen og p fritiden slik jeg nsker. Den holder meg igjen.

Skal prve gjre en lang historie kort.

Da jeg var 13 r og begynte i 8., var det en gutt i klassen min som var drit kjekk og jeg ble litt betatt av han. Det visste bestevennina mi godt, men likevel ble hun sammen med han. Da mtte jeg putte mine flelser til side, og heller vre glad p hennes vegne. Vi mistet mye kontakt, av ulike rsaker.. Bestevennina mi og eksen hennes gjorde det slutt i 10. klasse. Da kom eksen hennes til meg og vi ble venner. Tilslutt utviklet det seg, og jeg ble nok engang betatt. Lang historie kort; Vi hadde et av og p sexforhold fra da vi gikk i 10. klasse i 2007 - 2011. Det verste var at han var egentlig aldri interessert i meg, han bare visste at han hadde meg rundt lillefingeren sin og jeg kom s fort han ringte. Det kunne g en - to mnd hvor vi var mye med hverandre og hadde himmelsk sex, s mistet vi plutselig kontakt i mange mnd. S fort jeg begynte s smtt komme over han, merket han det og ringte meg igjen. Da han sist tok kontakt med meg sa jeg for frste gang nei. Jeg var lei av vre hemmeligheten hans, jeg var lei av bare vre en knulledukke.

S en liten oppsummering: Jeg l med eksen til bestevennina mi, opptil flere ganger over flere r. Hun vet fortsatt ingenting...

Jeg er lykkelig forlovet med en herlig mann, og min tidligere barndomsbestevennine er forlovet og har n to barn. Vi treffes enda, nr det passer.

Min strste hemmelighet er at stemoren min misbrukte meg seksuelt fra jeg var rundt 4-8 r gammel. Eneste personen jeg fortalte det til var pappa, og han trodde ikke p meg. Hun er fortsatt gift med pappa, og han vil ikke ha noe med meg gjre etter langvarig pvirkning fra stemoren min.

Hilsen jente 23 r.

Ikke en hemmelighet, men bruk s mye tid du kan med besteforeldrene dine mens du har sjansen....

Fikk nettopp vite at farmor er dd og angrer p at jeg ikke var mer med hun nr hun var her.

Jeg har vokst opp hele livet som en superkristen og den snille, perfekte piken.

N har jeg blitt ateist, og tr ikke fortelle det til noen utenom kjresten min.

Hver gang jeg prver snakke det til familien min begynner de "preke" p meg, de klarer helller ikke respektere at jeg er ikke lengre er et barn. Dette (og andre ting) har ftt meg til ikke ville ha noe kontakt med dem, og brytt mitt perfekte syn p dem. For hver melding som sendes ser jeg hvor drlige personer, og ikke minst kristne, de er.

Men siden foreldrene mine str som kausjonister p hus m jeg nok vre snill pike.

Lei av alltid vre den snille piken, nsker bare kunne leve slik som jeg vil.

Jeg skulle nske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha drlig samvittighet etterp. Eller bare spise et pizzastykke, ta seg en kopp kakao. Rett og slett leve normalt. Det er vanskelig! Jeg har alltid hatt et veldig stort problem som jeg desverre aldrig blir kvitt, men jobber fortsatt med og bli bedre. Jeg har problemer med mat, og det har jeg hatt i over 10 r, og jeg er n 22 r gammel. Det startet p barneskolen da jeg plutselig fikk en ide om at jeg skulle slanke meg, og da ble det til at jeg bare spiste en youghurt ilpet av skoletiden, men s ble det desverre enda verre, jeg kuttet mere og mere ned, og nr jeg frst spiste s overspiste jeg veldig mye. Jeg hadde med andre ord ikkje noe metthetsflelse. Den metthetsflelsen fikk jeg frst kjenne for ca 1 r siden, da jeg begynnte med regelmessig spising, og i behandling. Jeg gikk igjennom mange behandlinger og ble feildiagnosert gang p gang. Jeg ble satt p mye forskjellige medisiner og ble rett og slett helt tullete i hode av alt. Da jeg begynnte og f hjelp s var det noen som sprte meg om jeg i det hele tatt spiste noe. Jeg brukte veldig lang til p svare, men til slutt svarte jeg nei. Det var da jeg fikk hjelp, og var i behandling i 2 r. Jeg klarte nesten og fullfre behandlingen, men s mtte jeg desverre flytte vekk, og da fikk jeg tilbakefall, og n sitter jeg her og jobber med det p egenhnd. Jeg angrer p at jeg ikkje klarte og bli bedre, og jeg kommer nkk til ha det i bakhodet livet ut, men jeg har troen p at jeg kommer til og f det helt vekk en gang:) Jeg skulle nske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha drlig samvittighet og uten og trene i flere timer etterp. Den dag idag har jeg lrt veldig mye om vekt og mat. Jeg har lrt at vekten ikkje forandrer seg med 10-20 kg p en dag, og at det tar lang tid for og g opp i vekt, og at det ikkje er s lett g opp som man skulle tru selv. Jeg har ogs lrt at det og spise normalt opprettholder en normalvekt, og at det faktisk gr an og spise en sjokoladebit i ny og ne. Jeg har ogs lrt og ikkje sammenligne min kropp med andre sinn, for s og fle seg stor etterp. Og det beste av alt, Jeg har lrt se p ansiktene til folk isteden for og se hvilken kroppsfasong og kroppsstrrelse folk har, og med det s har jeg funnet ut at det faktisk gr an og vere lykkelig og ha det bra selv om man er tynn, normal, overvektig eller uansett hva man er. Dette var min historie, og jeg tror at flere kjenner seg igjenn i det og ha en spiseforstyrrelse. Mitt rd er at en ikkje skal bry seg for mye om hvordan andre ser ut. Det er viktig og vere seg selv :)

Ny blogg! Sjekk den ut :-)

jeg er forelsket. men personen bor i et annet land, og vi har delvis et forhold. jeg sier til han at det ikke kan vre slik, men han fortsetter bare med si at han venter p meg. han venter p at jeg skal komme tilbake. vi snakker daglig i telefon og sender meldinger. det er utrolig tungt. savnet er veldig stort, for han er en s god person. her sitter jeg, i norge, og ikke kan gjre noen ting. men hovudpoenget er at det er ingen andre som vet om det. jeg har denne tunge hemmeligheten for meg selv. min aller beste veninne vet at vi snakker, men hun vet ikke at vi snakker s mye som vi gjr. jeg savner alt ved denne personen, mten han behandler meg p. han fr meg til fle meg spesiell, at jeg virkelig betyr noe for han. ingen har ftt meg til fle meg slik. jeg vil virkelig ha han nr meg, hele tiden.

Sliter med at jeg aldri fler meg bra nok, jeg har innsett at jeg er ett jvla fiasko. Jeg har null talent og det er ingenting som er positivt med meg.

Idretter jeg har trent i sikkert 10 r slutter jeg p fordi jeg flte jeg var drleg, selvom jeg var den som alltid mtte opp p treningene og ga 110%, jeg flte meg s drlig og at jeg dela for resten av laget, at jeg helt uten videre sluttet.

Er ikke noe flink sosialt heller, fler ingen vil vre venn med meg

Er stygg, og har ikke fin kropp heller...

Er drittdrlig til jobben min, klarer ikke skaffe meg andre for ingen vil ha meg:)) Flaks at jeg fikk den jobben jeg har, sikkert fordi ingen andre skte.

Er drlig p skolen, klarer ikke, gidder ikke jobbe uansett hvor mye jeg vil.

Personligheten min er stygg og fucked up

Er aldri best til noe, er aldri noen fordeler vre meg eller vre venn med meg. Flaks jeg har de jeg har.

Og jeg later som jeg har det fint, selvom ingen skjnner at jeg sliter:)

Prv besk besteforeldrene dine s mye du kan! Jeg har ingen besteforeldre beske, s utnytt tiden du har med dem!

Jeg har alltid flt meg helt alene! Barneskolen var et helvette! Ble utestengt og aldri invitert den meste parten av tiden. Fant meg venner som var 3r mindre enn meg! Det funket heller ikke, ble mobbet for dette! Ble kalt pervo og hore.. Dette var begynnelsen av U skolen. Et r gikk, ble nok s greit trodde jeg skulle f det greit n som jeg hadde ftt noen "gode" venner! Viste seg bare til slutt at jeg ikke ble inkludert i diverse ting! Nr videregende kom gruer jeg meg flt! Det ble bedre enn jeg trodde. Trivdes frste ret! Andre ret gikk det nedover med vennene fra frste ret! Fikk nye venner p ny skole! Tredje ret byttet jeg skole igjen, tilbake til de gamle vennene! Har vrt utrolig mye undvendig jentedrama! Den mener det og den gjr det.. Ditt og datt! Jeg har vokst meg stor p undvendig drama og krangler! Fler meg 3 r eldre enn det jeg egentlig er! En dag p jobb, kom en av "mobberne" bort til meg og beklagde seg og da at handlingen personen hadde gjort var drlig! Det hjalp p en mte, men bringer ogs opp vonde minner! Til syvende og sist s har jeg en utrolig flott kjreste som jeg trives utrolig godt med! Min bedre halvdel! Jeg har to fantastiske bestevenninne som alltid er der og som har klart vre drama fri jenter! En av "mobberne" har blitt en av mine nrmeste venner, hres kanskje fint ut, men alle kan forandre seg og dette har den personen bevist!

Jeg mister alle. Ikke bare venner, men gutter ogs. Jeg sitter egentlig bare venter p at alle guttene jeg har holdt p med/drevet p med, plutselig skal komme tilbake til meg. Vennene mine har jeg helt gitt opp. Jenter er for umulige.

Jeg har gtt til psykolog i over et r n uten fortelle det til noen. Hverken familie og venner, ikke en gang foreldrene mine eller min aller beste venn vet det. Er redd for hva de vil syns om meg hvis de visste det. Mislykket? Svak??

Det var godt f ut

Jeg tenker altfor mye p ta selvmord. Jeg vet at jeg ikke er i stand til gjre det, men likevel fles det noen ganger ut som om det er det eneste som kan gi meg fred.

12 r, var jeg da jeg hadde lyst til ta mitt eget liv. 13 r, var jeg da jeg kuttet meg for aller frste gang. Mobbing og problemer hjemme var vel det som tok knekken p meg. Ingen vet dette og jeg har ikke lyst til si det til noen heller.

Jeg har i ettertid hatt problemer med selvskading, selvmordstanker og tvangstanker. Min far har problemer med sinne og nr har blir sint, blir han veldig sint. Jeg snakker om glass som blir kastet gjennom veggen, ting blir delagt og knust p grunn av han. Han vet hva han gjr, men akter ikke gjre noe med dette. Min mor har til og med flere ganger truet med ringe politiet og jeg kan love deg at det har vrt like fr. Heldgvis har dette roet seg litt, men man vet aldri nr han eksploderer igjen. Men s er det da stunder nr han er glad, da han sier fine, gode ord som fr meg til glemme alle de vonde dagene han har gitt meg.

Min bror flyttet hjemmefra og ned til Oslo for litt mer enn ett r siden, og det var vel da selvskadingen tok overhann av meg. Jeg hadde ingen g til nr mamma og pappa kranglet eller da folk sa stygge ting til meg p skolen. Mine venner vet ikke dette og jeg hper de aldri finner det ut.

Jeg er n fylt 16 r og gr frste ret p videregende. Jeg har funnet meg en jeg liker veldig godt og vi holder p, men det som jeg frykter mest er nr jeg m pne meg for han og fortelle hvordan jeg har det og hvordan mitt liv har vrt.

1. September, er datoen jeg kuttet meg sist og jeg hper at det var siste gang, selv om det frister noe jvlig kutte meg igjen. Jeg sitter n med en stor klump i halsen ved skrive dette og re-vurderte flere ganger om jeg skulle ta meg tid til skrive dette. Dette var en oppsummering av mitt liv og mine problemer og jeg hper det ikke ble for langt og at du giddet lese det.

Tusen takk for at du lot meg skrive dette.

Eg ser noen skriver at de har bulimi.

Var der selv for noen r siden. Blunket fascinert med ynene nr jeg fikk satt sannheten p papiret, og derfra var det mange r med slit, trer og usikkerhet. Si ifra! Det er mange som er glad i deg, og f hjelp s fort som mulig. Ikke kast vekk livet ditt p delegge deg selv. Det er nok av oss som har gjort det allerede, og kan fortelle at det ikke er verdt det ;)

Jeg vil bare si ring besteforeldrene dine, oms du fler det er rart ringe de for sprre om de kan fortelle alt. Gjr det! En dag er det for sent. (Jeg skulle ringe min bestemor en onsdag, men fikk ikke tid, s tenkte jeg ringer senere. Sndag dde hun.

Jeg har noe p gang med tre forskjellige gutter samtidig. Og selv om ingen av dem er noe serise enda, fler jeg meg skikkelig dritt! Men jeg klarer bare ikke velge! Og fler dette er spesielt teit, siden jeg tross alt er 20 r n, og alt er mye mer serist enn ungdomsskolen :/

Jeg fler egentlig ikke at dette er en hemmelighet, men heller sannheten. Jeg er 15 r, og har mange venner. Selv om jeg er med den samme gjengen p 9 stk hver dag, s fler jeg meg s alene, for jeg vet innerst inne at de ikke er ekte venner. Hver kveld s grter jeg hjemme, og jeg kan egentlig ikke sette ord p hvorfor. Det er nesten litt ironisk at jeg er s glad, og at jeg virkelig ler 24/7 nr jeg er med folk, men med en gang jeg er alene s bare faller jeg sammen grtende. Jeg fler meg ubrukelig, jeg fler at folk bare trenger meg hvis de vil ha noe. Jeg har lyst til kutte, men jeg vil ikke ha arr. Jeg pleier tenke p hvordan det hadde vrt hvis jeg hadde ddd, om noen i det hele tatt hadde merket det? Jeg fr lyst til forsvinne. Problemet er at jeg egentlig ikke har noe grunn til fle som jeg gjr, for jeg har jo alt jeg trenger?

Jeg har flt meg Klarsynt hele livet! Og n kan jeg bekrefte til meg selv at det stemmer! Etter 20 r med rlighet og aldri blitt hrt. Akkurat som jeg har blitt fdt p ny! Jeg har kriget i 20 r, og n har jeg endelig beseiret krigen! 2015 starter mitt nye liv! Jeg fler det som en stor takk til meg selv! Jeg skal starte utdanningen min, og bli en av mange drmmer jeg har tenkt p i lpet av livet mitt! I Love My Life! <3 Losers falsehood!

Jeg har hatt sex med justin bieber. Har aldri sagt det til noen, for hvem ville vel tro p noe snt utenom mine nrmeste selvflgelig?

Sophie, du er utrolig tff som deler slike tanker som du gjr! Jeg ogs er redd for at noen av mine nrmeste plutselig ikke skal vre der en dag, og at jeg har gtt glipp av s mye. Har sett litt p kommentarene her, og vil bare sende tusen millioner positive tanker til alle dere som sliter med selvmord, drlig selvtillit og andre vonde ting. Blir oppriktig trist p deres vegne. Husk at dere er UNIKE, og alt kommer til bli bedre selv om det oppleves mrkt n! Og jeg hper virkelig at dere oppsker hjelp eller har noen andre nre dere kan pne dere for. Tydelig at dette er et godt tiltak, Sophie! Masse kjrlighet og varme tanker fra meg <3

Det er veldig viktig huske at en krise for en person kan vere en "filleting" for en an, alle har forskjellige kriser oppigjennom, og alle takler det ulikt, det er uansett like vansklig for en person som jar en "fille" krise iforhold til en person som har en mer "alvorlig" krise.

Flott innlegg sophie! Ser det er mange som trenger f ut litt, inkludert meg selv.

Har s utrolig mange hemmeligheter n, men har ingen si dem til! Har ingen snakke med! Liksom har venner jeg kan kose snakke med og snn men snakke om mine dypeste hemmeligheter gjr jeg aldri! Jeg stoler ikke p vennene mine, stoler p mamma men det er ikke alt man burde fortelle foreldrene heller! Gr p ungdomsskolen og hper jeg snart kan finne meg noen snakke med, fortelle ting til, og stole 100% p. Klare ikke vente til videregende, hper det blir bedere der!

hei, jeg har en venninne med anoreksia... og ho vet at jeg vet det! men vi snakker ikke noe srlig om det. jeg lyver om det til alle de andre klasse venninnene mine om det en gang i uken, for da er ho hos psykologen, noe som er bra men, vanskelig forklare til de andre siden ho ikke vil at de skal f vite det. s min hemmelighet er ha ho er der en gang i uka og jeg alltid m finne opp en "grunn" til at ho ikke er p skola... jeg er kjempe glad i henne, men det er ikke alltid lett vre der, for jeg forstr ikke helt problemet (skjnner hva det er og snt, men ho er jo kjempe tynn og skjnner ikke at ho ikke ser det selv) er ikke lett si 20 ganger hver dag at ho ikke er stor og fortelle ho at ho er tynn <3

Jeg fler meg aldri fornyd. Dette vil kanskje ikke betegnes som en hemmelighet men for meg er det det.i Alle vennene mine forteller forteller meg hvor fin kropp jeg har, hvor fine beina mine er,med det store thigh gappet, og hvordan jeg burde satse p en modellkarriere. Jeg ser det stikk motsatte. Jeg fler meg strre en catwalk modellene, samtidig som jeg fler meg alt for spinkel og usexy nr jeg ser p de formfulle fitness guruene og side-hoe'sa til de kjente mannlige kjendisene. Det sliter meg totalt ut, det aldri kunne vre fornyd. For ingenting fles rett. Hadde jeg flt meg formull og sexy hadde tanken om mtte vre beinmagret, langbeint og vell-proposjonert hjemskt meg. Hadde jeg flt meg tynn som en stilk, ville jeg heller aldri kunne flt meg fin nok for - *kursiv*man m jo ha former? Bein er jo for hunder og kjtt er for menn.

Elsker slike innlegg! Hper virkelig du eller noen andre leser kommentaren min. Utrolig deilig f skrevet ut flelser.

Jeg fler meg som den vennen ingen prioriterer. P papiret har jeg jo en del venner, men fler ikke at noen av dem setter meg foran andre. Jeg savner det ha en bestevenn som jeg kan vre 100 prosent megselv med og som alltid tar seg tid til meg. Nr det feks er konkurranser p blogger tenker jeg p hvem jeg ville tatt med, men s tenker jeg hvem som ville tatt med meg. Ingen. Ingen ville ha tatt med meg framfor noen andre. Jeg fler meg ofte ensom og dette har gtt rundt i tankene mine i mange mneder n. Har s vidt snakket med enkelte av vennene mine om dette, men vanskelig si det rett fram til dem.

Jeg l med kjrsten til venninna mi, og jeg angrer snn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre

Har vokst opp med en forelder som er psykisk syk. Var s vondt nr vennene mine sa at de misunte livet mitt og at jeg hadde en s fin familie, nr sannheten var at moren min var tvangsinnlagt p psyk, hadde prvd ta livet sitt og skyldte alt over p oss andre i familien min. Jeg har heller aldri, ilpet av mitt 25 r lange liv, ftt en klem av henne eller at hun har sagt hun er glad i meg. Det har gjort meg veldig usikker

dette er noe jeg ikke har fortalt til noen, og jeg kommer ikke til gjre det enda heller. Jeg har kuttet meg selv, og gjr det fortsatt. Alt sammen har bare bygd seg opp og jeg flte meg helt tom p innsiden. Presset jeg selv har lagd meg p skolen, trening, venner, kjrlighetslivet og det ikke ha noen snakke med. Jeg og moren min har ikke et spesielt godt forhold, vi snakker nesten aldri sammen om ting og tang. S jeg fler ikke at jeg kan snakke med hun. Jeg har tre kjempegode venninner, men jeg vil ikke si noe til de, jeg er redd for at jeg skal bli kalt oppmerksomhetssyk o.l. Godt f sagt d ut her, takk<3

Jeg er ufattelig sjalu. Hver dag sjekker jeg topplisten p snapchat til kjresten min om han snapper med noen jenter for eksempel. Hvis det da skulle vre ei jente der, snakker jeg ikke med han p mange dager og bare totalt lser meg inne fra alt og alle og bare grter og grter. Jeg tenkter ogs konstant hver gang han bare gr ut av huset, om han ser ei kjempe fin jente p byen eller noe. Et monster inni hodet mitt sier meg at alle jenter er finere enn meg selv uansett. Jeg er dermed bekymret for vre med han for at han plutselig skulle dumpe meg for en annen. Jeg ville blitt knust. Men samtidig, hvorfor skulle han ikke..

Jeg er betatt i en som jobber p samme kjpesenter som meg, og vi begge har kjreste og barn..

Jeg fler meg ofte ensom. Irriterende. Verdils. Ikke bra nok. Skuffende. Er aldri frstevalget. Fler at jeg er en plage for vennene mine.

Hvem er egentlig vennene mine? Ikke vet jeg. Heldigvis har jeg en bestevenninne, men jeg klarer ikke pne meg for henne. De andre "vennene" er jeg nesten bare sammen med p skolen, s de kan vel strengt tatt ikke kalles venner.

Bestevenninna har ftt seg kjreste for noen mneder siden, og jeg liker han egentlig ikke. Samtidig som jeg er glad p hennes vegne, fler jeg ofte at jeg blir sint nr jeg hrer p henne snakke om han. Det kan hende jeg bare er litt sjalu? Men jeg tror det ogs har en sammenheng med at jeg har lagt merke til at hun har ftt s utrolig mange problemer etter at de ble sammen. De skjuler forholdet sitt for folk, og hele greia er helt screwed up.

Selv om jeg hele tiden omgs med mennesker og er glad p skolen, fler jeg meg ensom med en gang jeg kommer hjem. Slik har det n vrt i ca. et halvt r, og det sliter meg ut. Jeg har veldig mye stress i hverdagen i tillegg, og har derfor nesten ikke tid til tenke over det. Men de f dagene jeg faktisk har tid til slappe av, kommer de vonde tankene.

Takk for at du bryr deg, Sophie.

Jeg ble voldtatt for fem r siden og klarer ikke slutte klandre meg selv

okai m f ut dette s hvorfor ikke her, fikk vite at faren til kjresten min som var sammen med moren i 20 r og slo opp for ca 4-5 r sia hadde '' the time of his life'' med sstra til moren for ca 1 r 1,5 r og det sykeste er at jeg og han er de eneste som vet dette fordi han var en shitkid og leste igjennom face mld til faren med tanta hvor han hadde ftt topplse bilder og det var kline bilder osv. N trr han ikke si noe til noen og han er ganske pen med familien sin og jeg vil hvertfall ikke blande meg inn.. Haha hell no men da har du/dere ftt vite det og jeg fler jeg ikke brer p noe tungt selv om du/dere ikke vet hvem jeg eller han eller familien hans er.. Haha FML.

OG JO. Han skriver at han syns jeg er god, st, snill osv at han savner meg p face, har sakt det er ubehagelig alts mten han skriver p til kjresten min og han har prvd ta det opp men tror ikke det funker helt.. Liksom er ikke den snille pappa mten han snakker p men pedo lrer typen..

Jeg har det egentlig bra. Men jeg fler at jeg ikke passer inn p vgs, jeg er veldig voksen av meg, tar ting serist og slikt. Men fler at jeg m vre litt mer barnslig for klare kommunisere med andre... Jeg skjnner egentlig ikke dette, fordi jeg er som alle andre. Jeg vil ikke drite meg ut og vre idiot som alle andre prver seg p. ++ jeg har prestansjonsangst, det plager meg s sinnsykt mye.

Men jeg elsker bloggen din og dine personlige innlegg gjr at jeg som fastleser blir bedre kjent med deg !

Jente 16 r

Jeg gr rundt og er redd og har angst for miste alle jeg er s glad i. Spesielt typen min da han er det beste som har skjedd meg.

Jeg ble gjengvoldtatt da jeg var tolv r gammel. Mista fosteret. Har problemer med intime forhold og har ikke hatt sex siden. Er n nitten r og er redd for si det til en eventuell kjreste for er redd han skal syntes jeg er skitten og oppbrukt.

Jeg har psykoselidelse som blir dyvet med tunge medisiner. Hoppa ned trappa og spiste glass og tapet. Har ogs bipolar og borderline, tourette og adhd pluss ocd. Tar syv forskjellige slag meds for det.

Jeg har vrt tvangsinnlagt omtrent 25 ganger i psykriatrien i 2014. Politiet har rykka ut p meg rundt 30 ganger i r p grunn av selvskading og selvmordsforsk. Knytta et tau mot en stol og skulle til hoppe ned i vannet, har ogs prvd hoppe ned p e18 foran trailere flere gabger. Har sovet ute midt i byen fordi at jeg var s redd for 'halliser'.

Hadde sex med eksen min etter han fikk seg ny kjreste. Opptil flere ganger. Det hele eksploderte med at bde kjresten og jeg ble gravid samtidig. Jeg mistet barnet fr jeg visste at det eksisterte. De tre lever lykkelige n.

jeg har hatt det vondt i snart 1r,snn veldig ille ogs,jeg skada meg,men er to mneder skadefri,men det er tungt fortsette snn. bestevenninna mi og familien tror det gr bra med meg,men sannheten er at jeg har det verre enn noen gang og jeg tr ikke si ifra til noen fordi er redd for at noen skal tenke at jeg er teit eller oppmerksomhetssyk,alt jeg egentlig vil er forlate.. det er trist tenke at ett liv kan bli slik,men snn er det.. det var egentlig veldig godt f alt dette ut..

Bestevennen min skal kanskje flytte til Oslo om litt, og det er den eneste jeg kan stole p! jeg sier nesten alle hemmeligheter til ho! vi ble ikke venner fr for 4 r siden men vi har fortsatt veldig mange minner sammen og vi er sammen hele tiden. Vi er kanskje ikke s mye sammen p skolen men vi er sammen etter skolen, vi gr p hndball 3 dager i uka sammen og 2 dager p svmming sammen. Hvis ho flytter vet vet jeg ikke hva jeg gjr, jeg har andre venner og men jeg kan ikke stole p de 100%. Og jeg trenger ho, ho er serist den bestevennen i verden!! familien er som min egen familie, jeg har liksom en mamma og en pappa til ogs har keg en bror. vi er sammen nesten ver dag etter skolen, og hvis ho flytter s flytter jeg etter!! Familien vet unne helt om dem skal flytte enda men de tror de skal det s bestevennen min for g p en skole jeg egt ikke vet hvem er.

vet ikke om jeg skal kalle det en hemlighet men jeg er kjempe redd for at ho skal flytte, og jeg begynner grine ver gang jeg tenker p det!! trr heller ikke si noe til noen siden ho har sakt at jeg ikke skal si det til s mange!

For en mned siden tok han jeg har crushet p i flere r kontakt med meg, vi pratet masse i starten og n har jeg ikke snakket med han p flere dager.. Jeg er redd han er gtt lei av meg! Hres kanskje veldig teit ut, men jeg er p grten hver eneste kveld fordi jeg bare ligger tenker p hvorfor han ikke snakker med meg lenger, jeg fler meg for drlig for han rett og slett..

Du er en fantastisk person, Sophie!

Jeg "holder p" med en jente, og jeg er jente selv. Jeg har det utrolig koselig med henne og venninnene mine godtar meg, men jeg er sykt nervs for fortelle det til familien min hvis det skulle bli et forhold ut av det..

Jeg har aldri tenkt p meg selv som en person som noen gang kom til f drlig selvtillit. Jeg har alltid hatt mange venner som bryr seg om meg og jeg har aldri hatt problemer med bli kjent med nye folk. Men det ret jeg begynte p vgs ble jeg mer sjenert, og etter hvert har jeg slitt veldig med fle meg likt. Jeg tenker alltid at jeg ikke er bra nok og at alt jeg sier er teit. Jeg snakker heller ikke med noen om det, fordi jeg vet at det er s mange som har det s mye verre enn meg. Det ville bare hres ut som at jeg "syter av mitt perfekte liv". Men det er bare sm episoder som at hvis jeg snakker med noen, og de begynner snakke med noen andre fordi jeg ikke er "interessant nok", kan dette gi meg en hard klump i magen.

Dersom du nsker gjre alle disse tingene dine med besteforledrene dine; ikke bare si det-gjr det! Hilsen ei som ikke har noen igjen og mange ting angre p.

Bestemor dde da jeg var 13. Natten fr hun dde hadde hun lyst at jeg skulle overnatte p sykehuset sammen med henne. Men jeg ville ikke fordi jeg syntes det var s vanskelig og hadde mest lyst dra hjem legge alt litt i bakrunnen. Det angrer jeg s forferdelig p. Kvelden fr hun dde lovte jeg komme tilbake etter at vi hadde vrt ute spist. Men mamma syntes det ble s sent ville at jeg skulle dra hjem for f litt svn. Jeg hrte telefonen til mamma ringe den natta og visste at lftet mitt for alltid ville vre brutt..

jeg er ensom. er veldig lei bli dmt har nettopp starta i vg1 og trodde jeg endelig skulle f en ny start, men nei. menneskene er det samme, det er fortsatt rykter og alle har alltid noe de skulle sakt om meg fler jeg. jeg fler alle dmmer meg uansett hva.

jeg sliter med selvtilit, selvfrelse og deperisjon. jeg kan ha det velig bra noen dager men nr jeg er alene eller fler meg ensom er jeg velig langt nede. jeg har vrt deprimert et r n. 2014 har vrt det jvligste ret jeg noen gang har levd. skolen er det vrste stede akkuratt n jeg sliter med ta kontakt med nye mennesker fordi jeg vet de vet noe om meg. jeg hater hvordan jeg tenker har null tillit til folk. jeg liker ikke g i kantina fordi jeg er redd for se han ene jeg har vrt forelsket i i tre r eller mere, han er bare en tung byrde og hver gang jeg har prvd komme over han kommer han alltid tilbake. n som jeg gr p samme skole som han er det veldig vanskelig. hvertfall nr jeg har felles venner som han. han er to r eldre og er for opptatt av hva gutta tror om han. jeg har alltid hatt mye oppmerksomhet bde posetivt og negativt, er s dritt lei!! er det noe jeg m forandre? fler jeg blir dyttet i motsatte retninger hele tiden. hater dette lokalsamfunnet! har lyst til bare komme meg langt vekk og aldri komme tilbake... ensom er orde som beskriver meg n.

Anonym jente

Jeg hadde et forhold med en gutt p samme alder som meg. Forholdet kom p en mte p som et sjokk, men likevel var det det beste jeg noen gang har opplevd. Vi begge var veldig glade i hverandre, og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap.

Men det kom til en stund hvor han sluttet snakke s mye med meg, og til slutt var jeg s lei av ta insienativet hele tiden, at jeg spurte rett ut om det var noe galt. Det viste seg det at han hadde mistet flelsene sine for meg etter ca 6 mnd. forhold. Akkurat nr jeg fikk vite det, fltes det ut som om at hele verden raste ned for meg. Jeg var ikke klar for miste en person som betydde s mye for meg.

Vi ble enige om at vi skulle forbli venner, og det er egentlig etter dette alt har hoper seg opp.

Jeg fler selv at jeg ikke greier vre venn med noen jeg fortsatt har flelser for.. Og noen venninner av meg har ogs sagt at det heller ikke er s lurt. Men samtidlig vil jeg ha han som en god venn. Han var faktisk den personen jeg stolte aller mest p, og stttet meg p i hele 6 mnd!

Dessuten nr vi var i et forhold var jeg s blind av kjrlighet at jeg fler jeg har mistet noen venninner. Jeg fler ikke at jeg kan fortelle alt til de lengre, at jeg har mistet kontakten med de. Jeg klarer ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Jeg har 2 venninner som str meg nermest, og til og med til de klarer jeg ikke utrykke flelsene mine. Jeg hater grte foran de jeg kjenner godt, derfor er det vanskelig for meg snakke helt ut om alt.

Dette har plaget meg ganske mye i 2 uker n, og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjre for fle meg bedre. Selv om jeg forteller til alle at jeg har det helt topp, fler jeg at jeg brytes opp p innsiden..

Har snart vrt sammen med kjresten min i et r, men n i det siste tror jeg flelsene sakte, men sikker begynner dabbe ut. Jeg crusher mer og mer p andre, og blir ikke like glad nr jeg ser han. Er livredd for at det plutselig skal sl meg en dag at jeg ikke liker han s godt lenger og at jeg ikke vil at vi skal vre kjrester. Jeg elsker han kjempehyt, men flelsene er veldig av og p...

Hahhaha hvem trenger tv nr man har dette kommentarfeltet! Dvver. Faen s sluts dere alle er??

Jeg synes det var veldig spennende lese alle kommentarene her.

Jeg er 15 r og ukysset. Sier bestandig at jeg ikke bryr meg om f meg kjreste, at jeg er ung og at det ikke er noe stresse med. Men sannheten er at jeg er desperat etter at en gutt skal like meg. Vil bare fle at jeg ikke er totalt motbydelig for alle gutter.

Rett fr jeg ble sammen med kjresten min (vi har vrt sammen siden mai), s hadde ex'en min komt til meg med at han angret p at vi gjor det slutt, ville ha en ny sjangse osv, s endte det opp med at vi hadde sex. Bare s vidt, vi fullfrte det ikke.. Og da hadde jeg og kjresten min akkurat begynt holde p. Og jeg har holdt dette inne s utrolig lenge, og det at jeg ikke klarer si det til kjresten min gjr s vondt. Har s lyst, men er redd for hva reaksjonen er. Men det var godt f det ut!

Jeg skrev nettopp hemmeligheten min her, men s tok jeg den vekk fordi jeg flte den ble for dry. Men det var godt f skrevet den ned uansett, f satt ord p det. S dette innlegget ditt hjalp meg litt likevel! :)

Jeg vil jo egentlig ikke d, men ikke sren om jeg vil leve dette drittlivet heller.

Jeg sliter med selvtilit og hvordan jeg har det. Jeg kjenner ikke min egen pappa, for han vil ikke ha noe med meg og gjre. Og det gjr s vondt og vite at han aldri hadde brydd seg om jeg bare dde. Han bor i samme by som meg, men jeg har aldri snakket med han eller noen ting. Jeg har i tillegg en lillesster jeg ikke fr mte, fordi han ikke vil ha kontakt med meg.

Stefaren min er psykisk syk, han kan sl, stenge meg inne i rom eller ute. Han kan kalle meg s mye styggt. Han har missbrukt meg. Han er ikke redd for og drepe noen, og han gr og forteller meg at han nsker og ta sitt eget liv.

Jeg har drevet med selvskading i over 5 r (noen pauser). Jeg har sultet meg selv. Pfrt meg selv mer smerter en jeg egentlig trenger. Jeg har tatt flere overdoser i hp om og slippe mere.. Ingen vet helt hvordan jeg har det, og jeg har aldri snakket med noen andre en en kompis om problemene mine.

En siste liten ting jeg trenger og f ut. Jeg er dritt redd for og vre gravid n.. Igr skulle jeg p fest, og da jeg kom dit merket jeg at ppillene l hjemme. Jeg hadde sex med en kompis, han kom inni meg. Jeg gr i tillegg p en antibiotika som svekker ppillenes virkning. Og jeg er akuratt i fasen der man har egglsning.. La tiden vise, tenk om..

At jeg sliter s mye med psyken som jeg gjr (selv om de fleste hjemme har skjnt det for lengst) og det at jeg n flere ganger har prvd ta livet mitt..

yay

Ei veninne av meg mener jeg skyver henne bort, men jeg blir s provosert fordi hun sitter sier s masse frekt om at jeg ikke behandler vennene mine bra. MEN DET ER DET ENESTE JEG PRVER GJRE. Jeg er den som ordner fest til mine nermeste veninner nr de har bursdag, jeg er den som smiler og er glad med veninnene mine selvom jeg griner innvendig. Jeg er den som ofrer familie kvelder fordi veninnene mine ikke vil vre alene hjemme. Jeg er den som nesten alltid setter veninnene mine frst. Jeg er den som gr p butikken for kjpe godteri til veninnene mine nr de har mensen. Jeg er den som alltid sier JA. Men det er ikke nok, hva gjr jeg galt ?

Jeg har en lidelse jeg trodde ingen klarte se da jeg var yngre. Jeg var jo s flink til skjule det og fikk aldri hjelp. Jeg skte opp hjelp fra helsesster p skolen som sa at hvis jeg ikke begynte spise, mtte jeg tvanginnlegges p sykehuset. Men jeg var da ikke tynn en gang. Heldigvis kom jeg meg, men problemet med ha en form for spiseforstyrrelse er at du faller s lett tilbake til gamle vaner. Jeg s aldri noe doktor eller ble innlagt, men ut fra symtomer hadde jeg anoreksia. Dette tar aldri slutt. Jeg er inne i en god periode, mens den neste dagen bare knaser alt og kiloene renner av igjen... dette tar til slutt over livet ditt og du har ingen form for energi til gjre noe annet.

http://livspo.blogg.no/

Egentlig har jeg ingen gnagende hemmeligheter. Jeg er spass heldig at jeg har en fantastisk bestevenninne som vet s si alt om meg, mange gode venninner og en stttende familie, s uansett hva som skjer er det alltid noen jeg kan fortelle det til. Jeg hadde det veldig tft p barneskolen - ble ikke invitert p ting, fikk ikke vre med de andre, fikk slengt kommentarer til meg - men det har bare gjort meg sterkere og mer empatisk. Og

Men du, Sophie, du skal bare vite at du er en utrolig fin person, og du er alt for hard mot deg selv. Ikke bry deg om stygge kommentarer, "voksne" mennesker som gjr narr av deg og andre som prver trykke deg ned - for det er ikke verdt bry seg med mennesker som trenger gjre narr av andre for fle seg bedre selv. Vr stolt av deg selv, og vr glad i deg selv, for det fortjener du veldig!

Jeg har hatt sex med 3 forskjellige jenter, men liker egentlig gutter.

Jeg har blitt tatt for butikktyveri.

Jeg har OCD. Det vil si at alt rundt meg m vre systematisk og ryddig.

Er livredd for ha sex med en gutt. At det vil gjre vondt og at han ikke liker kroppen min.

Dette er noen av mine dypeste hemmeligheter som jeg aldri har sagt til noen

Kommer flere hemmeligheter her. skal vre deilig f dem ut.

Jeg har perioder hvor jeg ser p meg selv i speilet og ser bare feil. Kroppen min er bare feil, og ansiktet mitt er fucka. Alts dypt inne vet jeg at jeg ikke egentlig er stygg, men noen ganger s lar jeg den indre kritiske stemmen ta overhnd.

Jeg tror det forrsaker at jeg ikke tr komme nrme gutter. Jeg er s redd for at de skal se mine feil, s jeg trr ikke prve en gang. I tilegg til vre superkritisk til meg selv og alt jeg gjr, er jeg flink til kritisere gutter nr de kommer nrme meg. Det blir som en slags forsvarsmekanisme, finner jeg feil med dem, trenger jeg ikke tenke like mye p feil hos meg, og at de kommer til dmme dem. Vet det er en fucka mindset, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forandre det.

I tillegg om jeg faktisk finner en gutt jeg liker, og de ignorerer meg, s begynner jeg like dem mer. Det var en gutt p ungdomsskolen som jeg var hodestups forelsket i, and till this day, ca 3. r siden jeg frst s han, finner jeg meg ofte tenke over han og hvordan hans liv er. Jeg klarer liksom ikke la vr ske han opp p facebook for se om det er noe nytt, for noen mneder siden fikk han kjrste, og jeg ble hjerteknust. Og senere igjen, s slettet han statusen, s man ser ikke om han er i forhold eller ikke p face, og jeg blir s frustrert... Jeg vil ikke vre det, men alikevel.. det er noe trygt i smerten ogs, p en mte. det er godt f ut sinne og litt trer. Men tror jeg aldri egentlig kommer over han. Og det er s jvli irriterende, for jeg vet at han ikke tenker p meg i det hele tatt. Jeg vet jeg burde vrt bedre, jeg burde kommet over det. Jeg fler meg s svak.

Jeg er egentlig undervektig, men jeg fler fortsatt at beina mine ikke er tynne nok, og magen min ikke er flat nok. S jeg arbeider n mot bli enda mer undervektig! i det minste vet jeg det selv. Nr jeg ser jenter som er sykt tynne p gata, fr jeg et snn hate/love relationship, jeg nsker liksom vre nesten like tynn som dem samtidig som jeg hater at det er det. Det er jo ikke bra vre s tynn, men jeg synes det ser pent ut (s lenge det ikke er anoreksia tynn, jeg synes selv det er en grense).

AHHHH. hva er meningen med livet, hva kommer etter, hva skjedde fr? Jeg tenker filosofisk p vr eksitens s altfor ofte ogs.

du er faktisk 4-meningen min :-D

MIn hemmelighet er at jeg i 6 r har gtt rundt vert misfornyd med hvordan hvordn jeg ser ut nedentil. Det har vert s mye i tankene mine, hver eneste dag nr jeg har gtt p do, kledd p/av meg osv. For 1 uke siden kjrte jeg alene 4 timer til et privatsykehus og foretok labiaplastikk, for s kjre alene tilbake de 4 timene. Ingen vet om det, og ingen skal noensine vite om det. Lettelsen jeg har flt den siste uken kan ikke beskrives en gang, og jeg fler meg endelig komfortabel i min egen kropp.

Jeg sliter med mat. Kan ikke spise en eneste ting uten f drlig samvittighet. nsker hele tiden kaste opp maten, men tr ikke fordi da kan jeg ikke si "jeg har kontroll, det er ikke et problem" lenger. Dritt. Er s lei. Og jeg er jo egentlig sinnsykt glad i mat. Elsker stsaker og bakverk. Hver gang jeg gir etter for mammas ste fristelser fler jeg meg s mislykket og dropper spise resten av dagen. Det er ALLTID i bakhodet, kan ikke huske sist jeg spiste noe med mye kalorier uten fle meg dritt. Hadde ml om g ned s og s mye i vekt innen desember snn at jeg kunne spise sjokoladekalenderen og pepperkaker uten FOR drlig samvittighet, men jeg mislyktes. Jeg er s sint og skuffet over meg selv, er kun snakk om noen kilo og jeg klarte det ikke. Har s lyst til sulte meg men mamma hadde oppdaget det innen en dag. Hater, hater, hater, HATER kalorier og vekt og kroppen min. Men det er ikke et problem. Jeg har jo kontroll.

jeg gjr mitt aller beste for at ingen skal kjenne meg, jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg kommer til reagerer p noe. jeg har heller ikke de samme flelsene som andre, jeg fler verken skyld eller sjalusi blandt annet. Ikke ta dette som om jeg sliter med noe, fungerer fortsatt i samfunnet og det er jo ingen som vet om det, s har det egentlig ganske bra

Min angstfylle hemmelighet er at jeg sliter med sosial angst.

Det hres ut som en skikkelig teit ting, men alt startet faktisk fordi jeg fikk acne. Jeg flte meg aldri fin nok, og tenkte at alle stirret p kvisene mine. De beste vennene mine begynte og kommentere det og selv hadde de plettfri hud, ikke en eneste kvise.

Jeg flyttet til landet nr jeg var 15 r, n er jeg 16.

Har jo alltid vrt sjenert, men selflgelig var jeg ekstra sjenert nr jeg ikke kjente noen. Jeg fler meg alltid i veien, jeg bare eksisterer, men ingen bryr seg om jeg ikke er p skolen, ingen merker det. Alle ryktene, kommentarene, usikkerheten gjorde at jeg isolerte meg fra alt og alle. Hver gang telefonen min plinger, fylles hele kroppen opp med angst. Bare ett "hei" kan gjre meg kjempe nervs og hele kroppen min gr i ett alarm modus. Nr venner sprr om vi skal finne p noe tenker jeg at n skal jeg klare dette, men dagen etter avlyser jeg alltid noen timer fr fordi jeg overtenker alt og tilslutt klarer jeg ikke.

Kjpesentret er ett mareritt. Vil bare gjemme meg, bruke lengst tid inne i prverommet. Frykten for at det kan komme noen jeg kjenner rett rundt hjrne. Kjenner jeg han\hun godt nok til si hei? Skal jeg gi en klem? han\hun synes sikker jeg er teit. Jeg vil bare gjemme meg langt bort, forsvinne, vr s snill. Den flelsen av ALDRI vre god nok, er helt grusom. Hele kroppen bare fr panikk og det er virkelig veldig vanskelig. Elsker deg og bloggen din sofie, tusen takk for at jeg fikk skrive det her gjordet det mye lettere :)

For litt over et r siden dde min beste venninne, og det var s utrolig vondt. Fortsatt grter jeg meg i svn flere ganger i uka, og jeg fr trer i ynene bare av tenke p henne, og at jeg aldri skal mte henne igjen. I det siste har jeg ogs tenkt en del p at andre jeg er glad i ogs kan forsvinne nr som helst. Jeg er s redd for at dette skal skje, og at jeg m oppleve det samme en gang til. Det er ikke slik at jeg tenker p ta selvmord, for jeg har utrolig lyst til leve, men noen ganger lurer jeg p om det er verdt leve nr jeg vet at jeg kommer til fle s stor smerte. Det er noe jeg ikke tr snakke med noen om. Jeg snakker jo om vennina mi med vennene mine, for de var hennes venner ogs, men da snakker vi aldri om hva vi fler rundt det, bare minnene vi har med henne og lignende.

Takk for at du gjr dette sophie, det er s godt endelig f skrevet. Du er en fantastisk person!

en av mine mange hemmeligheter er at jeg er ekstremt ensom.. Fler kun jeg har en venn, utenom kjresten min. Kjresten min har delagt s utrolig masse for meg, og fikk meg bort fra alt pga sjalusi, og jeg har aldri komt tilbake.. N har vi snart vrt sammen i 2 r, og det blir mye bedre, vi har der supert sammen, men n har jeg jo ingen andre :(:(

Ellers synes jeg det er kjempekleint at jeg var jomfru og ukysset (om du ser bort fra kyss, klapp og klem, og ntt, prosent eller sannhet) frem til jeg var 18 r gammel. Latet som at jeg hadde ligget med to stk jeg liksom hadde vrt sammen med og ja, sj s teit jeg var...

Med en pappa med uhelbredelig kreft og en mor som er alkoholiker fler jeg meg alene. Nesten hver kveld grter jeg meg i svn. Dette er et liv jeg ikke nsker fortsette leve. Hva kommer til skje nr pappa dr? Jeg tr ikke prate med noen om det, redd for at alle kommer til synes synd p meg. Selvsagt har jeg fortalt mange av vennene mine at jeg har det bra, at Pappa blir bedre osv. Sannheten er at jeg gjr alt for slippe tenke p det. Jeg drikker i helger og av og til i ukedagene for distansere meg fra virkeligheten, som kommer tilbake og slr meg i trynet hver jvla kveld. Jeg er utslitt og lei av livet. Jeg snuser og ryker fast n, til og med ryka cannabis for prve glemme. Vre glad for en liten stund. Jeg har allerede vrt s nr miste pappa for en liten stund siden, da tykktarmen hans sprakk og legene virkelig messa han opp p sykehusbordet. Han fikk en infeksjon som nesten drepte han. Bestevenninnen min kaller meg care og sier at jeg er kjedelig, ikke gidder vre med henne nr sannheten er at jeg ikke orker. Er dette livet en jente p 16 skal leve?

Alle vet hvem jeg er. Hva har jeg gjort for fortjene dette? Fler til tider at jeg blir forfulgt, alle skriker navnet mitt fra alle kanter og jeg blir helt forskrekket og opprrt siden jeg skjnner ikke hva galt jeg har gjort. Kjenner alle meg og jeg ingen? Det fles slik i alle fall, og det er ikke gy i det hele tatt. (Skulle trodd det var "stas" med oppmerksomhet, ja, for s vidt, men kun den frste uka. Dette har pgtt siden 9. Klasse og n gr jeg 3. Vgs)...

Vet ikke om det akkurat e en hemmelighet, men det e i hvertfall ikke nkka har snakka s my hyt om.. Da va mindre sleit veldig med angst osv, men fikk hjelp og ble my bedre.. Men sitt allikevel igjen med litt angst inni m, og angsten kjm alltid frem p daga e sliten, trtt, syk, ensom osv, og da tenke og bekymre m my for bli alvorlig syk. Kreft e det e mest redd for, sikkert fordi man hre s my om det, men ogs andre forferdelige sykdomma.. e s redd for sett livet p vent, ha en usikkerhet p om man kjm te lev eller d.. Alt vil i fremtida e et lykkelig liv med god helse, utdanning, jobb, hjem og familie. ha en mann som elske m over alt p jord. Men e s redd for f livet revet vekk helt plutselig av en forferdelig sykdom. Eller ei plutselig ulykke.. Det eneste som trste e at familien ikke har noen spesiell sykdomshistorie, og vet at hvis dr kjm te himmelen og mte mine kjre der oppe.

Jeg hadde sex i fylla en gang, og n vet alle det. Jeg vet at folk snakker om meg og han jeg hadde sex med, jeg er "redd" for at folk snakker skikkelig mye stygt om meg og kaller meg for en hore.

Snakk om kopiere innlegget til Hedda Ingeborgvik da, hun har holdt p med slike i flere r. Nytter ikke leke wannabe

P barneskolen var jeg p mitt aller lavest etter at bestemoren min dde. jeg var s utrolig deprimert og grt hver eneste dag over en lang periode. Ingen andre enn mamma og pappa vet det.

Fler meg ogs veldig alene, selv om jeg har gode venner og den beste familien. Har kuttet ut kontakten med de vennene som ikke var noe god, og det er jeg stolt over. Jeg nsker ogs veldig f bedre kontakt med storebroren min. Er veldig glad i han, og han betyr mye for meg, men fler ikke jeg er noe mer enn den plagsomme lillessteren. Det gjr meg trist.

Jeg ser veldig ofte p porno! Og jeg er jente.

Jeg har kjreste men vi bor et stykke unna hverandre. Pgrunn av drlig rd s kan ikke vi treffes s ofte. Jeg har ikke fortalt han det, fordi jeg vil ikke at han dkal bli lei seg eller skuffet. Men jeg fler jeg er avhengig av se p det.

Mamma er utro med en kollega av henne, og jeg er den eneste som vet om dette. Pappa drikker, ofte to/tre glass vin p en hverdag, og mer i helgene. I tillegg smugryker bde mamma og pappa for meg og lillebroren min, mens alle andre vet det. Det er ikke en god flelse som kommer nr jeg pner en snap, og ser et bilde av pappa som str ryker utenfor jobb med teksten; "far din str ryke".

Ingen vet at jeg vet noe om dette.

Jeg ble voldtatt av ett medlem i familien. Jeg har vrt i kontakt med proffesjonell hjelp siden dette skjedde, og jeg har ftt god sttte. Men dette kommer til vre med meg for alltid. Ingenting vil bli som fr igjen, uansett. Ingen andre enn psykologen min og politi vet om dette, jeg er redd for at venner av meg vil se annerledes p meg om jeg forteller dem det.

De dagene jeg blir mobbet eller plaget vurderer jeg kaste inn hndkleet. "De skulle bare visst", tenker jeg.

Enkelte burde tenke seg godt om fr de pner kjeften. Det kan vre mye man ikke vet om ett enkelt menneske.

Jeg var forelsket i en gutt, s la bestevenninna mi ogs merke til han og n holder de p.

jeg er homofil og muslim. jeg hadde bokstavelig talt blitt drept hvis noen fant ut. det er s frustrerende og srende at jeg ikke kan vre forelsket i hvem jeg vil.

Hemmeligheten min er vell ikke en hemmelighet. Men jeg er livredd for verden, for den er blitt en alt for syk plass. Jeg blir livredd nr jeg leser kommentarene dine p dette innlegget. Jeg blir redd fordi det er hemmeligheter. Jeg blir redd fordi jeg vet ikke om en av venninnene mine har skrevet en kommentar her. Jeg er livredd for at de skal slite og holde det hemmelig. Jeg er livredd for hvordan fremtiden kommer til bli. Og jeg er livredd for at alle som har kommentert hemmeligheter her aldri kommer seg ut av den.

Jeg er livredd.

Jeg ble voldtatt og det var s vondt at jeg ikke klarte innrmme, ikke engang ovenfor meg selv, hva som hadde skjedd. S jeg gjorde det om til en "helt syk sexhistorie", fordi der var lettere snn.

Hver gang den kommer opp p jeg har aldri s er det som om det skjer igjen. Jeg dr inni meg, tar en stor slurk og smiler.

Det har tatt meg to r innrmme for meg selv hva dom skjedde. Jeg vil ikke vre voldtatt. Jeg orker ikke vre et offer. Det gjr s jvlig vondt.

Folk forteller meg ofte hvor sterk jeg er. Men de ser meg bare nr jeg er tff. De ser meg ikke nr jeg faller sammen p badet etter jobb. Nr jeg grter til jeg mister pusten. De vet ikke at bestevennen min som tok selvmord, han var min store kjrlighet. De vet ikke at jeg ble seksuelt misbrukt av lreren vr da jeg var syv. Og de vet ikke at den syke sexhistorien min som de ler av og hojter om p vorspiel, det er historien om hvordan jeg ble voldtatt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her. Men jeg har aldri sagt det til noen fr. Og p en merkelig mte s fles det litt fint.

Jeg er spilleavhengig, men kjresten min vet ikke at jeg har kredittgjeld p 10.000. I tillegg spiser jeg nesten ingen ting, fordi jeg ikke kjenner p kroppen nr jeg er sulten. J24

min "hemmelighet" er at jeg er bifil :) det er egentlig ikke s hemmelig, bare mer at jeg ikke forteller det til alle og en hver. Jeg har ikke sagt det til familien, da jeg er sammen med en gutt, og s lenge det ikke er aktuelt bli sammen med en jente, s ser jeg ikke poenget med at de skal vite det! Bde venner og kjresten vet, men jeg sa det ikke til vennene mine som jeg hadde da jeg frst viste at jeg var bifil selv. Hun ene i jente gjengen hadde sagt at lesber var ekle, s ta turte jeg selvflgelig ikke komme ut til de! Men tro meg, jeg legger ikke skjul p det n. Jente kroppen er s utolig mye penere enn gutte kroppen! :) jeg er sikker p at hvis det noen gang skulle blitt slutt med min nvrende kjreste, s ville jeg prvd finne meg en jente :) ironisk nok s liker jeg jenter som er motsatt av meg selv, lav, blond, naturlige tits.. Haha!

Flelser er noe som ikke alltid er like enkelt. De er tunge, og drar deg bde psykisk og fysisk nedover. Jeg har en venninne som har ftt seg kjreste for typ 1 mned siden. N er hun bare mindre og mindre hjemme s jeg fler at ho verken vil gi meg tid eller vre med meg. Jeg vet jo at det er en forelskelse og kjrester kommer og gr, og jeg kommer alltid til vre der for henne uansett hva. Vi er de to typiske som tror vi er/var (?) kjelevenner, s det er ganske tungt nr jeg fler jeg ikke har noen snakke med. Her om dagen nevnte hun at jeg burde oppske lege s jeg ble frisk igjen. Og sta som jeg er s lider jeg for meg selv selvom jeg kanskje burde snakke meg henne? Hva syntes du? Jeg fler selv at jeg ikke vil si det for ho er lykkerligere n enn ho har vrt p lenge, og nr man ikke gir noe av seg selv lenger tenker man at man ikke vil vre sammen med en. Selv er jeg utrolig vanskerlig lese, men ho burde kjenne meg godt nok til at jeg trenger hennes hjelp.

Min hemmelighet, hver dag.

Jeg er virkelig helt tom n. Eller - full av mat da. S mye usunt dritt hver dag, jeg fr ikke trent. Har lyst til sl meg selv 880 ganger p rad. Har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater meg selv, de feite beina mine uten mellomrom, hvor utstende og full den svre magen min er, hvor lite muskler jeg har i magen min, hvor fettete og slapp rumpa mi er, hvordan de feite armene mine bare henger der, nr alt - selvflgelig er de nr alt, nr de er s store som de er. I dag har jeg spist en hel pose med potetgull. Og jeg vurderte ikke en gang spy det opp. Og n er det forsent, n sitter det fast p meg. Jeg skulle nske jeg ikke var s feit, jeg kunne gjort s utrolig mye for slippe det. Alikavel fr jeg det virkelig ikke til. Kjemper og kjemper (tror jeg), men egt gr det ikke i det heletatt. Jeg er ikke sterk nok, virkelig ikke. Jeg er svak, feit, stygg og syk. Wow, herlig. Jeg klarer jo ingenting. Kommer til ende opp som verdens feiteste dame som aldri har hatt noe slags kjreste i hele sitt liv og jobben bestr av lese bker dagen lang og gi de terningskast. S okei - mitt, og ekstremt mange andres jenter problem, vekt, kropp og selvtillit. Enten du fler du er for tynn, eller for feit. Hvorfor kan vi ikke bare akseptere hverandre? h, jeg drmmer!

Jente, 13

For snn to-tre r siden snakket jeg med en gutt typ hver eneste dag, og etter noen mneder ble jeg og gutten skikkelig knyttet til hverandre. Vi mttes og bare chillet flere ganger, snakket i flere timer, kosa oss og s film. Pretty much holdte p, og snakka sammen hver eneste dag. Trodde ikke jeg var forelska fr vi plutselig bare sluttet snakke, og han tok aldri kontakt lengre. Jeg prvde, men det var som om personen jeg kjente var forsvunnet. Trodde virkelig at det skulle bli meg og han hvis det fortsatte. N selv to r siden sist vi hadde sex og var sammen en hel helg, tenker jeg p han hele tiden. Har aldri hatt snne flelser for noen i ettertid. Det tok meg over ett og et halvt r bare slutte tenke p han hver time hver dag. Det gjr fortsatt vondt, og jeg klarer ikke stole p noen gutter.

Fordi jeg ikke vil bli sret snn som han dela meg igjen, gjr jeg bare hva faen jeg vil, og ligger med litt forskjellige gutter (fuckfriends og noen ganger one night stands), og flrter med gutter ute p byen. Det er litt godt bare vre 20 r, flrte, ha det gy og ligge med hvem faen jeg vil, hvis jeg vil det. Og ikke bry meg noe som helst om noen synes det er ekkelt eller ts. Det er mitt liv, og jeg gjr det jeg selv fler er best for meg selv.

Men, tror ikke jeg klarer holde p med noen eller bli sammen med noen p veldig veldig lenge. For yeblikket er det viktigere bare vre meg selv og "have meaningless fun"

jeg er autist og har angst. jeg hater dra p skolen. lrerene mine og rdgiveren tvinger meg til vre p skolen. jeg klarer ikke vre hos andre folk som venner eller familie.

er s enig med deg sophie!! angrer skikkelig mye p hvordan jeg har vrt mot mamma og pappa og jeg har s lyst til bli "bedre kjent" med besteforeldrene mine, spesielt siden de levde under andre verdenskrig. Forholdet vrt er ikke spesielt nrt. det er bare masse sjokolade, klemmer og alltid kaker og f. Men hvordan er de? Hvordan synes de det er leve i dagens samfunn, iforhod til hvordan det var da de vokste opp? Det er s mye jeg nsker vite, men som du sa blir det ogs veldig unaturlig og plutselig be dem om fortelle hele livshistorien deres.

For noen uker siden var jeg hos Mimmi, noe jeg veldig sjeldent er. Hun er virkelig verdens beste og jeg ser egentlig mer p hun som en utrolig st venninne som jeg ler veldig mye med, istedenfor farmoren min. Mer enn det har det ikke vrt. Har alltid ftt lov til ta det jeg vil i fryseren, spise s mye av rundstykkene henens til frokost som jeg vil og bare forskynne meg i kakeboksen. Men hvordan hadde hun det for frti r siden da mannen hennes dde? Jeg har aldri mtt farfaren min fr og har bare sett et bilde av han, som vil si at jeg ikke tenkte s mye p han og visste egentlig ingenting om han. Men s satt jeg meg ned og begynte tenke at farfaren min er dd. Han dde fra pappa da han kun var 13 r. Hva faen? Han etterlot seg tre barn og en kone etter et stygt fall p en jobbreise, og pappaen min fikk aldri NOENSINNE mte faren sin igjen. Om faren min av en eller annen grunn plutselig ble borte og jeg aldri fikk se han igjen hadde jeg ikke greid leve videre, hvertfall ikke hvis han var mannen min. Jeg spurte hvertfall Mimmi om hun hadde noen bilder av han, bortsett fra det ene jeg alltid hadde sett som sto i stua. Hun fant frem fotoboksen hennes og vi satt i to timer og snakket om hvordan det var for henne miste det kjreste hun hadde og hvordan det var bli etterlatt med tre barn, det yngste kun p to r. Vi lo, vi snufset og vi smilte mye. Vi ble mye bedre kjent og vi fikk begge se nye sider av hverandre. Mimmi er virkelig verdens sterkeste kvinne. Hennes mann dde av ha trynet p en stein p bursdagen til pappa, men i dag er hun her, med mange barnebarn og en stor familie som bryr seg om henne. Jeg er s glad i henne og jeg er s glad for at jeg spurte henne om hun hadde flere bilder av farfar.

Jeg lider av sterke depresjoner, sosial angst og spiseforstyrrelse...eneste jeg tenker p hver dag er at jeg kommer aldri til f meg en fremtid, ikke f meg en jobb, for jeg trr ikke engang pne dren om noen ringer p, jeg trr ingenting. Gikk til psykolog i et halvt r, men sluttet nettopp siden det hjalp meg ikke. Jeg tenker p selvmord hele tiden, fler det er min eneste utvei, og det beste for alle.

Har nettopp begynt p lykkepiller(noe min mor var stekt imot), s hper dette vil funke. Jeg kan ikke ha det snn jeg har det n, det er alt for slitsomt, men fler ingen forstr meg..

Jente (17)

jeg har angst, og i det siste har det bare blitt verre og verre. Har slitet lenge med deprisjon, tror det startet for rundt 2r siden hvor en nr familie venn dde. er enda ikke over det, og kan lett knekke sammen i grt over hre noe som forbinner det med han.

deprisjonen og angsten har vrt ille det siste ret. Mye trbbel i et forhold som gjorde at jeg begynte slite enda mer. forholdet var aldri ordentlig, det var av og p hele tiden. Endte opp med at jeg var utro... og utroskap er noe jeg egentlig hater. men vi var aldri i et direkte forhold, vi sa aldri at vi var kjrster lenger? telles det da, har jeg alltid sprt meg om? jeg vet det var feil av meg uansett. Han fant det ut og ble helt knust og sur. vi har alltid elsket hverandre. Tokk et halv r for at han skulle tilgi meg, jeg trodde han aldri skulle gjre det. jeg og en av mine venniner + han ble fulle den kvelden, og hadde trekant. . Vi snakker aldri om den kvelden igjen. Hele det halvret jeg som har vrt n, har jeg vrt hjemme og grtet over det som har skjedd. Det var ting han ikke ville at jeg skulle gjre, og da gjorde jeg det ikke. Det kunne vre alt fra ikke g i kort shorts/skjrt, mte gutter, ha gutter p face,snap, insta og komme hjem tidlig. jeg gjorde alt for gutten jeg ville ha tilbake, mens han kunne gjre hva han ville, han fikk til og med en jente forelsket i han og hun er det forsatt. og vi alle tre startet p samme skole. MEN jeg har gjort alt for han n og selv om ting har vrt utrolig vansklig helt til n. s er vi sammen igjen, og ting er bedre enn det var fra starten av. vi elsker hverandre og vi gr igjennom alt sammen. Han pleier aldri la meg joine han nr han er ute med kompiser, eller kysse meg p skolen eller forand venner. og det gjr han n. Vi begge har grtet for hverandre, begge elsker hverandre utrolig hyt. Han fjernet jenta som er forelsket i han, og hun vet vi er sammen. husker frste gang han kysset meg p skolen, i kantina forand alle. og jeg var s utrolig glad. bare av den enkle tingen. Det hres s rart ut, men den enkle tingen gjorde dagen min. Ingen av vennene mine liker at jeg er med han.. men jeg klarer ikke leve uten han. jeg elsker han over alt p jord. og jeg er s glad at jeg har han tilbake.

min "hemmelighet" er at jeg er deprimert redd hele tiden. Jeg fler meg svak, ubrukelig tom. Jeg snakker ikke med bestevenninnen min lengre, s jeg fler at jeg ikke kan si hvordan jeg fler meg til noen andre. Jeg har flt meg tom, men samtidig fylt med et tungt mrke i to r n. Hver gang noen spr meg om det gr bra s svarer jeg "ja" smiler. Men, nr jeg er alene s tenker jeg for meg selv at jeg har det helt for jvlig, men jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det fordi jeg fler at jeg mister venner, kanskje er det fordi jeg er ensom, eller kanskje jeg bare ble fdt med depresjon ?

Jeg vil egentlig bare drite i skolen, vre usosial, stenge meg inne i en boks, bare vre isolert.

Jeg trenger noen snakke med, jeg trenger fle meg nsket.

Min hemmelighet er at jeg har utrolig lyst til ta livet mitt fordi det er for mrkt til leve.

<3<3<3<3

Jeg er redd

Jeg har i hele kveld sitti og gjort kjresten glad. Alt for han skulle ha det bra, han har bursdag i helgen. Jeg elsker han utrolig mye, og alt det han gir meg. Da snakker jeg ikke om gaver, eller ting i form av noe som koster.

Men jeg sliter, jeg har vrt igjennom s mye meg operasjoner av magen og infeksjoner, jeg er sliten og lei. Eneste jeg skulle nske var at han tok seg bryet med sprre hvordan jeg hadde det, at jeg kunne snakke med han og vite at alt kom til bli bra.

N, etter en kveld med alkohol, krangel og morro, ligger han i senga, sover sikkert n, og jeg sitter i sofaen og fler meg dritt. Kun jeg fler smertene mine jeg fr. Men jeg klarere ikke vre rlig. Putter alltid p ett smil, men hadde hand spurt, hadde han ftt alt.

Min strte hemmelighet er at jeg Igrunn er ulykkelig. Jeg klarer ikke delegge det han tror er bra. Jeg klarer ikke si sannheten, men mye fordi han ofte ikke fler med.

Det verste er kanskje at mens jeg skrev dette begynte trene komme saktere. S takk vil jeg ogs si. Takk for at du skrev det du skrev, og fikk meg til skrive n. Det trengte jeg., takk!

Jeg vil d og jeg vil leve. Jeg vil d for slippe meg selv og jeg vil leve for brdrene mine. Jeg hater meg selv og vet at alle andre gjr det. Jeg er en byrde, for andre og meg. Jeg har angst, og er depressiv. Jeg er skadet og halvt satt sammen igjen, men srene revner stadig. En kommentar, et blikk eller en lukt kan f meg i fosterstilling p under et sekund. Jeg kunne ta p en maske og g ut en gang, ikke n lenger. Jeg har blitt misbrukt p mter ingen vet om. De vet hvem som gjorde det, men ikke eksakt hva. Ikke at han skulle gjre det samme mot lillessteren min om jeg sa det til noen, eller ikke gjorde ting med han. De vet at det pgikk i et r, men ikke hvor ofte det egentlig skjedde. Ikke hvor brutalt det nesten endte en gang, eller alt han fortalte meg om all makten han hadde over meg. At han kunne drepe meg der og da, bare han la hodet mitt snn eller snn og vridde rundt.

Jeg fler meg jvlig, jeg fler meg knust og jeg griner hele tiden. Jeg har det vanskeligt med glmme mobbingen som jeg ble utsatt for p skolen. Jeg klarer ikke glmme. Jeg fler meg misslykka. Jeg fler at ingen liker meg og at jeg m forandre meg for at folk skal like meg. Alt er bare surr. Det er s mye.... Klarer ikke si de vrste tingene. Jeg er deprimert og jeg vet ikke helt. Jeg vil ikke d men jeg har litt lyst til gjre slutt p lidelsene. Tenker ogs litt p sjlskading men klarer ikke. Kan jeg ikjke bare ha ett perfekt liv. !

Fr jeg ble i lag med kjresten jeg har n, men mens vi holdt p, "rota" jeg litt med en annen fyr... for meg fltes det som tvang, eller for si det snn, voldtekt, men jeg har aldri klart si det til typen fordi jeg er redd for hvordan han skal reagere. Jeg tenker fortsatt p det av til, hper hver dag at jeg skal klare glemme det. Vi har n vert i lag i nesten to r, det gjr ikke saken lettere akkurat.

I 7. klasse s var det en god vennine som sugde meg, haha bare vi som har holdt det hemmelig.

Fr overnattet broren min og jeg mye med sskenbarnene vre (fire gutter var vi), haah og vi runka natten lang! Gode tider, men samtidig litt nasty.

En gang bsja jeg p meg i dusjen.

Jeg blei voldtatt Av min bror og fetter og sliter med det hele tiden ingen vet det s ja ganske vanskelig og skrive dette her

Min store hemmelighet m vre at jeg elsker lese bloggen din! <3

Har s utrolig mye jeg kunne ha skrevet her. Den strste byrden min er tabu. Noe man aldri brukte snakke om fr, men som er blitt mer sosialt akseptert i senere r. Ble mobbet(jvla kjisje, vet) noe som frte til lav selvtillit og spiseforstyrrelser. Det er liksom et halvt r i livet mitt som er blankt. Noe jeg har tvunget meg selv til glemme. Jeg hater meg selv for at jeg utsatte kroppen min for noe snt, samtidig som jeg er litt(miksrskopisk) glad for det. Hadde ingen snakke med. Eller jeg hadde vell egentlig det, men p den tiden var jeg s innestengt i megselv at jeg ikke inns at jeg hadde familie og venner som brydde seg. Spiste svidt og fritiden min brukte jeg til enten stenge meg inne p rommet( lese) eller sove. komme seg p beina igjen etter en snn mental nedbrytelse var en utrolig lang vei g. Bare det kunne snakke litt med venner om det jeg hadde gjennomgtt var og er en utrolig stor seier. skulle begynne bli sosial igjen og oppta mitt gamle liv var vanskelig. Jeg var liksom ikke meg selv p den tiden. Jeg begynte setter utrolig mer pris p ting ettersom jeg jobbet meg oppover igjen. De sier at man aldri blir helt kvitt spiseforstyrrelsen, og ja, det er sant. Spiseforstyrrelsen kommer alltid til vre en del av meg. Hvorvidt jeg klarer undertrykke den er opp til meg selv. Fr fortsatt av og til flelsen av at jeg spiser for mye og at jeg ikke er tynn/pen nokk. Jeg bestemte meg en plass p veien at spiseforstyrrelsen kunne ryke og reise, jeg skulle leve! Jeg setter utolig mye mer pris p venner og familie i ettertid og er mye gladere enn jeg noen gang har vrt. Forholdet til mamma har fortandret seg utrolig, til det bedre. N snakker vi ordentlig sammen og vi kan ligge i timevis i min eller hennes(og pappas) seng snakke om alt og ingenting. Jeg forteller mamma alt(nesten) som skjer i livet mitt. Vennene mine er jeg ogs utrolig mer pen med og jeg forteller dem mer og mer om hvordan jeg hadde det fr. Har fortsatt den uggene flelsen i magen nr jeg skal snakke om det, men det blir bedre. Mitt 'rd' til andre i samme situasjon som jeg var i er se i hvor stor grad det ha spiseproblemer definerer deg. Idelaet er ikke vre tynn, og man legger ikke ndvendigvis p seg av spise. Dette er utrolig godt f ut og endelig er jeg ett skritt nrmere bli helt frisk.

Du er s fin nr du ikke gjr noe med munnen din, snn som p dette bilde! :)

Jeg er underdanig

Jeg har en del hemmeligheter.. En som kun mamma vet om: jeg har tatt en abort en gang etter jeg hadde vrt p fylla med noen gutter. Jeg hadde flelser for han ene og ble gravid. Jeg var 16 r.

Faren min har vrt i fengsel i 4 r og det har jeg mistet mange av og jeg tr ikke si til noen hva han har vrt inne for, en ting jeg sier er at det er ikke noe drap og i den duren.

Da jeg var liten, lftet en mann meg ut av sengen og la meg i sengen sammen med han og fungert meg og tok meg p de sm puppene jeg hadde begynt f mens han l der runket. Det skjedde flere ganger. Det skjedde alltid etter mannen hadde drukket. En gang sov jeg p samme rom som ei venninne og mannen kom inn p rommet (dette var en ferie). Han lftet opp dyna mi og begynte dra armen sin oppover leggen min og heldigvis ropte noen p han s han gikk. Venninna mi spurte meg dagen etter hva han drev meg og jeg turte ikke si noe..

Fikk trer i ynene av det du skrev ang. familien! Fler det helt likt selv, og det stresser meg og jeg blir redd og urolig.

Du er s fantastisk, Sophie! St p :-)

Er veldig bekymret for fremtiden. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal bli osv. men fordi jeg har leukemi og gr gjennom en heftig behandlingstid med cellegift p 2,5 r. Jeg er s redd for at jeg aldri skal bli "normal" igjen. At jeg aldri skal kunne leve et smertefritt liv uten vre sengeliggende og utmattet. Cellegiften bryter ned kroppen min og alt er slitsomt. Jeg orker ingenting, og av og til vil jeg bare gi opp, fordi det gjr s vondt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Utseendet mitt er fullstendig forandret, og jeg fler jeg ikke klarer prestere. Jeg hadde s mange ambisjoner og planer og ting jeg ville gjre, og n er alt satt p vent. Det aller verste er at venninnen min med samme diagnose gikk bort for noen mneder siden, og det har gtt veldig innp meg. Det stikker i hjertet, og det er s urettferdig. Hun ble bare 15 r. Jeg snakker sjelden med noen om dette, fordi jeg ikke vil sre dem mer. Det er ille nok for dem se hva den grusomme kreften gjr med meg.

Snart 19 r og har ikke noe form for frihet. Har muslimske foreldre, da kan du tenke deg. Dr snart.

Alle dissan probleman dkkers fr mett liv t se ut som et frbanna hlvete.. hpe dkker alle vet kor fckings godt dkker egentlig har det!

Peaceout✌

Jeg ble banket om og voldtatt av min forje kjreste jevnlig i et r.. INGEN VET DET

Pappa har helt siden vi var sm hatt drikkeproblemer, alts han er alkoholiker. Jeg visste aldri om han var der for meg eller ikke, jeg hadde ingen farsfigur se opp til s slet veldig med tillit til gutter. Ble i tillegg voldtatt av eksen min med en gang jeg fortalte at jeg var jomfru, og da han var "ferdig" s sa han: "n har du ikke noe skamme deg over lengre, fordi n kan kompisene mine ogs prve deg". S har store tillitsproblemer nr det kommer til gutter.

Er ogs bifil, og nr jeg fortalte det til moren min s begynte ho bare le si at det bare er en fase og at det kommer til g over. N er det sju r siden jeg fortalte det til ho, og jeg er like bifil n som jeg var da.

Jeg har slitt med depresjon i over ti r, prvd ta selvmord flere ganger kuttet meg, moren min visste om det men brydde seg ikke. Hun mannen hennes har delagt meg helt. Jeg gr n til psykolog da jeg knakk helt sammen for 6 mnd siden. Har selvmords tanker hver dag, ser ikke noen vits med leve siden jeg ikke har noen som helst fremtid. Moren min har jeg ikke kontakt med jeg fr ikke lov ha kontakt med min minste sster p 7 r. Min sster som er 17 ser jeg kun nr hu trenger/vil ha noe siden moren ikke bryr seg om henne heller ikke har penger til mat osv. Jeg er lei av bli utnyttet, lei av at moren min lyver om meg, lei av at hun har delagt hele familien, lei av alt! En dag hper jeg hun vkner opp ser hva hun har gjort og angrer!

Har lest gjennom Alt her s mye trist og ubeskrivelig :( hper at alle tenker at ting kan bli bedre for det kan det virkelig , selv om det er vanskelig tenke slik i vanskelige situasjoner , skulle nske jeg kunne hjelpe hver og en her...man vet aldri hva et menneske gjennomgr uff lykke til alle sammen, det blir bedre !!! Tusen takk sophie for dette innlegget du er nydelig!!

Jeg har satt dato for nr jeg skal ta livet mitt

Jeg er fortsatt forelsket i eksen min. Det ble slutt for litt over to mnder siden, og bde han, venner og familien tror det gr bra. Jeg grter hver kveld, for han sret meg s mye som ingen andre har gjort. Vi var ikke sammen s lenge, men det fltes s rett. Vi tullet ofte om at vi skulle gifte oss, jeg flytte inn til han osv. Dette fikk meg til tro at han nsket at det skulle vare, men jeg tok tydeligvis feil... Aner ikke hva jeg skal gjre fremover. Vil bare ha han tilbake, og ser han er aktiv p tinder osv, fr nye jenter p toppen av snapchat listen og flger stadig vekk nye jenter p instagram. Ser ut som han har gtt videre. Etter det ble slutt sa han at han selv trodde jeg var den rette for han, men at det bare var et drlig tidspunkt og at han ikke klarer ha kjreste akkurat n. Vet ikke hva jeg skal tenke eller gjre...

Jeg sliter med stole p kjresten min.

Er jeg den rette? Er det meg han vil ha? Er jeg ikke godt nok for han?

Er HAN den rette??

Han betyr utrolig masse for meg, og han sttter meg alltid, han er den som kjenner meg best. Men fortsatt har eg flere ganger sett han har skrevet med andre jenter p telefonen sin. Der han har fortalt at jeg bare er en venninne, som m sove hos han en mned pga jeg hadde problemer med bestille billetter til reise hjem.

Hvorfor skriver han snne ting til andre jenter(venninner) om han fridde til meg bare noen uker fr? Han sier at det ble sagt p en tull, for han vil ikke at hun skal vite s mye om hannas liv. Men jeg vet ikke helt lengre. Jeg hper virkelig at han forteller meg sannheten, og at jeg kanskje en dag kan fle meg god nok. Hper han en dag pner ynene og ser meg, og godkjenner meg for akkurat den jeg er.

Vi krangler veldig mye, nesten hver dag siste 3 mnedene.

Det er min hemmelighet, siden jeg har ingen venner jeg kan snakke med, om dette.

Avstands forhnd er bare vanskelig uansett kordan en vrir og vender p det. Jeg er Norsk, han er Spansk. Blir mye reising, fr ikkje sett hverandre s mye, det er jo ikkje vanskelig forst at tilliten blir litt svakere nr en bor s langt fra hverandre.

J, 20, Stavanger

3/4 i sskenflokken har flyttet hjemme i fra, inkludert meg. Jeg har drlig samvittighet ovenfor minste ssteren min som fremdeles bor hjemme hos mamma. Jeg vet hun har det tungt hun har et forhold som ikke sundt, venninner som ikke er snille. Jeg vet at hun sliter mye med selvbilde, stress og svnparalyse, hun klarer ikke se hvor flott hun er. Grunnen til at jeg har drlig samvittighet er at jeg som ssteren hennes ikke klarer fikse alt dette for henne, hadde jeg kunnet hadde jeg knipset alle bekjymringene/problemene hennes vekk p et blunk.

Jeg er s sliten kjempe mot depresjonene. Jeg har venner, kjreste og en fin familie, men det er ingen som ser meg. Den eneste personen som vet hvor ille ting er forlot meg.

For et fantastisk tiltak Sophie, for f folk til dele sitt slik at man ser at man ikke er alene. Jeg har n lest flere av kommentaren og tenker "jeg er ikke alene- og se, dere er heller ikke alene".

Jeg kan vel definere meg selv som 2 personer eller sider. Den ene har et fint liv med gode venner, kjreste og gode karakterer p skolen. Problemene "den personen har" er overfladiske som utseende og andre "vanlige" problemer.

Den andre er mer... psyko? Jeg mener sinneutbruddene blir til selvmordsforsk (selv om jeg ikke vil dd- er bare et rop om hjelp. Jeg vil jo leve, men bare ikke slik). Dette har heldigvis roet seg ned de siste rene, men fremdeles s kan de komme. Jeg sliter med relasjonene mine til min far, og andre opplevelser jeg har hatt i fortiden (voldtatt/gjort mye dumt etc.) Sliter mye med stress noe som frer til skalte anfall. Har gtt til psykolog i ca. 2r, og er bedre. Men fler bare noen ganger at jeg ikke blir akseptert siden jeg har bde den "gode" siden og den "drlige". Den "drlige" er kun vist til min kjreste og mor.

Men egentlig er jeg en veldig lreit jente som er sterk og har god selvtilitt (selvbilde er en annen sak hehe). Eneste jeg ogs undrer litt p er om jeg er bifil. Jeg elsker kjresten min (gutt) overalt p jord. Han kjenner til mine plager til tross for at han ikke forstr de, og han er min bestevenn. Han vet ogs at jeg blir litt "turned on" p jenter, men det som er litt rart der er at det er kun enkelte jenter. Ingen jeg kjenner kunne vrt noe for eksempel.

Kunne skrevet flere titallssider, og det er masse som jeg ikke har nevnt som finnes - men det nsker jeg ikke fordype meg mer inn i.

Men en ting til dere alle: "TING BLIR BEDRE" - og for dere som vurdere selvmord eller som nsker drepe noen (leste det lenger opp) - IKKE GJR DET. Er det ikke bedre leve i hp om at ting blir bedre enn gi opp og ikke gi det en sjangs? Prv hver dag til du er 80, bare prv. Og aldri ta noen andres liv eller skad noen andre p tross av dine plager. Det er ikke deres skyld. Det finnes s mange idioter der ute, s mange "galinger"... Men om vi alle ser p oss selv s innser vi rask at "Hm, vi er kanskje ikke s ulike allikevel". En annen ting som plager meg er at jeg jobber i matbutikk (Kiw) og hater det virkelig der.

S dette var mine hemmeligheter til tross for at noen vet det meste.

Jente 22.

Jeg har ikke hatt et normalt forhold til mat noen gang s lenge jeg kan huske, og jeg sliter utrolig mye med det.

klarer ikke helt stole mer p gutter. hver gang det blir litt mer med meg og en gutt bare kutter han helt ut kontakten. siste jeg holdt p med var s utrolig snill og flte vi var like p s mange mter, intil en dag det plutselig bare stoppet. dette har skjedd flere ganger og jeg blir s lei meg og tenker p dette hele tiden. blir rett og slett litt deprimert av oppleve det samme om og om igjen. :)

I alle r har eg alltid vert midtpunktet i vennegjengen. Alltid hatt mange folk rundt meg og visst alt. Plutselig gr ei vennine helt i mot meg og fr med seg flere persona p detta over en lenger periode. En etter en forsvann ALLE vennene mine, og eg aaana ikkje ka eg har gjort. Eneste som redda meg fra ikkje vere komplett leine er at eg har ftt meg kjrest. Probleme med han e bare at han absolutt ikkje bryr seg om anna enn at vi sover i lag. Fifa, fylla med gutta og snapping med andre jente er s jvli mye viktigare. hh, e s lei. Og nr livet ikkje kunne bli bedre - har eg nesten s mye fravr fra skulen at eg kunne like godt droppa ut. Haha lol takk for meg. Jente 18

Jeg later som jeg har det bra hver dag. Men egentlig sliter jeg med det pappa har gjort, jeg er redd for fortelle folk om det. Fordi de f gangene jeg har gjort det, har noen trukket seg unna og andre ikke villet prate om det mer. Det sliter meg ut, og ingen forstr. Det er ikke no kult og si at min far har sltt min mor, og mishandlet henne i flere r. Det er ikke kult at alle andre snakker om hvor fantastisk faren deres er, det gjr vondt. Pappa er alkoholiker, og det var nr han drakk han ble sint og slo. Han har mange ganger prvd ta sitt eget liv, men aldri gjort det. Pappa og alkoholen hans dela barndommen min. Kommer aldri til glemme natten politet leter etter han, og mamma kom skrikende inn til meg. Jeg var knappe 8 r, det var mye snt som skjedde. Greit folk vet en del, men de vet ikke alt. Jeg elsker pappa mer enn alt, han trster meg og tar vare p meg(nr han er edru) I fylla ringer han og klager over livet, han ringer meg aldri edru. Det srer at mannen man trodde man kunne stole p og alltid skulle vre der. Har forlatt. Jeg klarer ikke prate med han edru over telefonen, og han klarer det heller ikke. Det er trist, og gjr vondt. Noen ganger nsker jeg at han bare kunne slutte med alkoholen og alt og tenke p oss. Men i alle r sier han at han ikke klarer, han elsker alkoholen hyere enn alle barna hans. Han er faktisk innlagt n p en klinikk for bli bedre, men han blir ikke bedre. Med engang han kommer hjem p perm, er det rett p flaska igjen. Han prver ikke engang, han sier det aldri blir og stoppe. Han sa til meg at jeg ikke var glad i han fordi, jeg ikke lot han drikke. Det sret, alle andre var glade i han fordi de brydde seg ikke. Jeg vil det beste for han, men det skjnner han ikke. Jeg holdt p ett r og kuttet meg, det hjalp der og da. N angrer jeg. Jeg skulle nske pappa forsto at han kunne gjre en ting. Og det er slutte for godt, fordi jeg hater den personen alkoholen gjr han. Jeg har kuttet kontakt flere ganger, men hvordan skal jeg klare meg uten min kjre pappa? Det gr ikke, jeg er altfor glad i han. Skulle nske jeg slapp alle flashbacksene fra barndommen der jeg hrer mamma og pappa skrike til hverandre. Jeg skulle bare nske jeg kunne glemme alt og vre lykkelig. Mtte bare f det ut

"21.11.2014 kl.22:43

Jeg vet ikke hvem jeg kan stole p lengre, ofte fler jeg at ingen liker meg og at jeg bare er en plage for alle."

Jeg kjente meg altfor godt igjen i denne..

Da jeg var 12 knakk pappa sammen i dyp depresjon og ble full av angst. Dette skyldtes omsorgssvikten han ble utsatt for i barndommen. Jeg husker jeg stod p kjkkenet og hrte pappa hikste fra stua, jeg trodde han lo og lp inn mens jeg sa "hva er det?" Da jeg kom inn s jeg han ligge i fosterstilling p gulvet inntil sofaen i grt. Det bildet kommer jeg aldri til bli kvitt fra netthinnen. Sammen med mobbing og utfrysning frte dette til at jeg gled inn i en depresjon. Da jeg gikk i 9de var pappa mye bedre, men mamma begynte skrante. Hun ble enda mer kritisk og enda mer sint og krass. Jeg spurte om noe var i veien og hun svarte med sammenbitte tenner at det ikke var noe.

Jeg tror det var i 9de at jeg begynte kutte meg. Jeg hadde mnedsvise perioder hvor jeg kuttet meg p armene, men byttet fort over til kutte meg p bena for gjre det enklere skjule det. Jeg husker at hver gang jeg stod i dusjen s svelget jeg flere liter med varmt vann helt til jeg ble uvel og kastet opp. Dette sluttet jeg heldigvis med etter at tannlegen min oppdaget at jeg hadde skadet emaljen p tennene mine. Selvskadingen medvarte fram til sommeren 2013.

I 10. klasse oppfylte jeg min mest uvirkelige drm; jeg fikk meg kjreste. Han var fra et annet sted og visste ikke at alle her mobbet og s p meg som det styggeste jenta de visste om. I starten var han fantastisk, st, snill og morsom. Men s begynte han lyve, vri om p sannheten og bli ekstremt usikker p deg selv. Han ble et vrak som l i armene mine og grt til 4 p natta og sa at jeg aldri mtte g fra han fordi han var s avhengig av meg og at han elsket meg. Han slet med seksualiteten sin, noe jeg ikke syntes var noen big deal i det hele tatt. Han var over gjennomsnittet glad i rumper, sin egen og min. Han turte ikke prve penetrering selv, men maste i ett kjr om prve analsex. Tanken p dette likte jeg ikke noe srlig, men jeg var usikker.

Min hemmelighet er kanskje litt annerledes enn andre sin, men livet mitt er s altfor bra! Jeg gjr det veldig bra p skolen, har mange venner, finner p mye gy i helgene og jeg trener en god del og har det generelt bra, men av og til nsker jeget jeg kunne ha vrt i en ulykke eller noe slikt, av to grunner, den ene er fordi jeg p en mte vil ha denne oppmerksomheten(skikkelig rart, fullt klar over den).

Jeg har heller aldri kjent skikkelig smerte, psykisk smerte. Jeg fler meg s unormal som aldri har opplevd noe verre enn noen drlige dager og noe som ikke engang kan sies vre kjrlighetssorg

Hehe, beklager for drlig formulering

Jeg burde kanskje nevne at han har ADHD, og at ordene "nei" og "slutt" ikke finnes i vokabularet hans. Det hendte at vi lekesloss, men han dro den alltid for langt, slapp ikke taket i meg selv om jeg skrek at han skulle slutte og ga seg ikke fr jeg til slutt grt og hylte om hverandre i panikk. En gang var jeg veldig kvalm pga medisiner jeg gr p mot en sykdom jeg har som fucker opp livmoren min. Han ble ekstremt rastls og ville ha kos. Jeg sa veldig pent til han at jeg var fryktelig kvalm og ba han om holde seg i ro fordi den minste bevegelse i sofaen vi satt p fikk meg til brekke meg. I stedet for respektere det satte han seg opp magen min og gynget opp og ned til tross for hylene mine om at han skulle slutte. Rett fr jeg skulle til spy klapset jeg han p kinnet i desperasjon. Han fikk helt sjokk, satte seg i andre enden av sofaen og begynte grte mens han skjelte meg ut.

En dag klarte jeg ikke motst maset hans om analsex, jeg sa sikkert nei 100 ganger, men han ga seg ikke. Det endte med at jeg l helt stille og grt inn i en pute mens han tmte seg inni meg. Dette gjentok seg tre ganger.

Etter dette utviklet han seg til bli slem. Han sa jeg var stygg, kastet klrne mine p meg etter at han krevde sex og ba meg kle p meg. En gang sa jeg at jeg flte meg helt jvlig og brukt. Han s p meg i ett sekund fr han sa "hm, rart. Skynd deg, vi m dra." Han skjelte meg ut daglig for de minste ting. Han ba meg starte samtalen over face oftere, og nr jeg gjorde det klikket han fordi jeg vekket han eller ikke sendte mange nok hjerter.

Forholdet tok slutt den dagen vi skulle mtes for krangle ferdig og han begynte irrasjonelt nok skjelle meg ut. Jeg reiste meg, sa "det her gidder jeg faen ikke mer." Viste han fingeren og dro. Har ikke sett han siden. Og det er jeg glad for, men hver eneste celle i kroppen min hater han.

Blir drlig av lese hvor mange som har hatt sex med andre sine kjrester her i kommentarfeltet. Er redd for at kjresten min skal vre utro. Blir ogs redd hver gang ei venninne blir singel, siden jeg tenker at de kommer til prve seg p eksen.

Etter forholdet l jeg en del rundt, men plutselig ble jeg livredd menn. Jeg turte svidt sitte ved siden av gutter i klassen, og fikk panikk om noen ville gi meg en klem. Ved hjelp av min kjre psykolog, som jeg har gtt til i mange r, kom jeg meg ut av det, men n hater jeg menn. Alle menn. Jeg slr gutter som tar meg p rumpa p byen og blir provosert av omtrent alt som kommer ut av kjeften p en fremmed gutt.

Til denne dag klarer jeg ikke gi folk klemmer, jeg hater nr kontakt med mennesker, jeg tror aldri jeg kommer til klare f et normalt forhold igjen, men samtidig vil jeg ikke vre i noe forhold heller. Jeg elsker vre alene, og jeg har utviklet meg til bli ekstremt bestemt, sterk, sr og tff. Dette er en utvikling jeg elsker. Jeg liker meg selv og blir hyst respektert p skolen jeg gr p n. Noen av de nrmeste jeg har fortalt dette til mener jeg burde anmelde det jeg senere har funnet ut er voldtekt, men det er ikke noe jeg vil. Jeg vil bare leve livet mitt, gjre ting andre ikke har gjort fr, vre annerledes og inspirere mennesker. Jeg vil ogs spre kunnskap om sykdommen min om jeg bekjemper den en dag, og veldig gjerne mte deg Sophie, og da skal du f en snus av meg. Haha.

Jeg sluttet med selvskadingen for et og et halvt r siden, men noen av arrene jeg har er s dype at jeg aldri vil bli kvitt dem. De skal ikke minne meg om alt det vonde, men alt jeg har lrt av det. Det er utrolig at jeg klarer si det og mene det, men jeg er glad for at pappa var deprimert, at jeg ble mobbet og at esken min misbrukte meg seksuelt og mentalt. Det har lrt meg s mye om livet, og har gjort meg til et modent menneske. (Og skaffa meg 6-ere i psykologi og sosiologi uten noe spesiell pugging) jeg har mye igjen jobbe med men jeg kommer meg.

Hvis noen i det hele tatt gadd lese dette s skylder jeg dere en takk.

- Eighteen, single and never gonna mingle.

Forteller egentlig alt til min sster og beste venninne, er igrunn ikke noe de ikke vet, inkludert dette! For vres lille hemlighet er ganske lite delikat. Jeg peller nese, MYE! Og alle bussefantene havner p bilsetet.. Venstre side av setet i bilen min ser ikke ut.. Noen ganger havner de i lomma hvis jeg ikke kjrer bil! Ogs er jo promp veldig morsomt og fasinerende da. Andre sin lukt er vilt ekkelt, men min egen, rtne lukt er ganske s hysterisk morsom innimellom. Lfter gjerne p dyna bare for kjenne p hvor sur den siste var, banne litt og le hyt av meg sjl. Og dette er helt srist alts, men tenkte det kunne vre kjekt dele en litt morsom og klein hemlighet 😃 lenge leve barnsligheten😉❤️

J25, smbarnsmor og karierekvinne med guilty pleasures

Jeg fr aldri drlig samvittighet, hvis jeg gjr noe slemt mot noen s fler jeg at de fortjener det (og det gjr de som regel)

Jeg skjnner ikke meningen med leve. Vi gr p skole og jobber hele livet til vi forsvinner. Jeg vil ikke vente, jeg kan likes greit bare forsvinne n

Jeg fler meg s alene. Til tross for nesten to tusen venner p facebook, aldri en helg fri til bare meg selv og tilbringer mye tid med familien, allikevel fler jeg meg mer ensom enn noen gang. Ingen kjenner meg, de kjenner jenta jeg utgir meg for vre. Jeg pner meg aldri opp for dem og tar meg selv ofte i tenke "hvorfor gjr jeg dette? Dette er ikke meg" Jeg har mange venner, men fler meg helt alene. Det gjr meg trist.

Jeg vet at ssteren min ble voldtatt for mange r siden, men hun vet ikke at jeg vet det og jeg tr ikke snakke med henne om det

Jeg fler deg.. Jeg bor i Sarpsborg og har familien min i lesund. Uff fr trer nr jeg skriver n, men morfaren min bodde i Spania og jeg beskte han de 3 siste somrene, men jeg satte aldri pris p han. Vi ringtes aldri eller noe. en dag fikk han hjerne og lungekreft og jeg var hos han i 3 uker, etter det fikk jeg ikke muligheten mer. All familien i lesund vil jeg treffe og beske oftere. Er mange i familien jeg angrer p at jeg ikke har beskt mer. Selv etter jeg fikk lappen har jeg ikke kjrt bort til farmora mi for si hei engang... Kanskje ikke s ille men jeg kjente meg igjen i det du skrev. <3

I sommer hadde jeg meg med en gutt, noe som frte til at jeg ble gravid. Mistet barnet etter 8 uker, og har kun fortalt det til 4 personer. Det er ingen som i det hele tatt vet at vi hadde oss, og jeg gr og beskymerer meg hver eneste dag for at noen skal knekke koden og finne det ut. Har slitt veldig med dette siden, og da jeg fortalte det til "barnefaren", sa han at han ikke kom til sttte meg og at jeg fikk gjre som jeg ville, men jeg mtte si det var en annen gutt sitt barn evnt. N klarer jeg ikke lenger pne meg for gutter, og mtte n delegge det som kunne blitt et fantastisk forhold, med gutter jeg virkelig elsker, fordi jeg klarer ikke tanken p skjule det for han.

Av lese noen av kommentarene til det dette innlegget, skjnner jeg at jeg ikke er alene. At det faktisk er utrolig mange, alt for mange, som fler det snn. Som fler seg alene, fler de ikke er god nok. Kjenner seg som andre valget, som tenker at de er en plage, at ingen liker dem, at hva i huleste gjr jeg her? Jeg br bare stikke- for andre synes bare jeg er irriterende. Men det gikk ogs opp for meg hvor utrolig dumt og undvendig det er tenke snn! For ingen, jeg gjentar, ingen, tenker snn om andre! Ingen hvis mening det er verdt bry seg om iallefall... Det er bare bruke undvendige tanker og krefter p nedverdige seg selv- og vet du? at nr vi mennesker plasserer snne tanker til andre, tilegner dem egenskaper og meninger de ikke egentlig har, men en selv forventer de har- ja, da oppfrer man seg mot dem p en mte som svarer til det vi forventer, som igjen vil fre til at en fr en reaksjon som ogs svarer til det en i utgangspunktet forventet- men som er et resultat av vre forventninger til de, og ikke deres opprinnelige tanker. Gav det mening? Jeg hper det. Uansett, i stedet for tenke negativt om seg selv og vre sin egen verste fiende- tenk gode tanker om deg selv. Ja, vr deg selv! Hvor klisje det enn hres ut. Vr deg selv. Godta deg selv, og andre vil ogs godta deg. En vil uansett alltid mte p mennesker en ikke kommer overens med, mennesker som ikke liker deg og som du kanskje heller ikke liker. Men hvis du ikke en gang liker deg selv, misser du ogs de som faktisk liker deg- fordi du er blind for det. Og en klarer ikke vre seg selv fult ut fordi en er for opptatt med tenke p alle som kanskje ikke liker deg. Og uansett- har du det bra med deg selv vil du alltid ha det bra- selv om du er alene. Du er ikke vre avhengig av andre. Og det er en deilig flelse, det! For en frihet. Husk bare at alle mennesker er forskjellig, alle har sine gode og drlige sider. Alle har gode sider. All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow

Jeg har vanskeligheter med vre rundt folk jeg kjenner. Jeg fler jeg ikke har gjort annet enn dumme meg ut, og at alle vet om alt dumt jeg har gjort. Bodde en stund i utlandet hvor jeg endelig kunne vre meg selv uten fordommer, men n som jeg er hjemme igjen er frykten min vrre enn noen gang. Jeg vil bare vekk fra alle jeg kjenner.

Det dumme er at jeg har mtt noen, men jeg er redd for at det skal bli noe serist mellom oss, for hva vil han tro nr han mter alle jeg kjenner og jeg blir ndt til dele livet mitt med han? Med min fortid med depresjon, dumme ting p fylla, og at jeg droppet ut av videregende siste ret, s skjnner jeg ikke hvordan jeg noen gang kan ha et forhold.

Jeg har opplevd mye vondt, og jeg vil legge det bak meg! Men hvordan kan jeg det nr jeg har venner og bekjente som ikke lar meg glemme? Attp til fr jeg fryktelig drlig samvittighet fordi jeg aller helst vil forlate alle venner og familie for slippe unna fortiden min. Men jeg tror helt rlig jeg ikke kommer til kunne f et bedre liv hvis jeg ikke gjr det.

Nr jeg ble femten r og virkelig startet feste, var det noe som skjedde med meg. Jeg hadde samleie med VELDIG mange gutter p veldig, veldig kort tid. Ingen av disse jeg hadde samleie med var fremmede, de fleste hadde jeg kjent over lengre tid.

Fra jeg startet i frsteklasse til jeg gikk ut av tiende klasse ble jeg mobbet. Alle disse rene var utrolig tunge for meg, s nr jeg startet frsteret p videregende skole og fikk masse venner, masse oppmerksomhet og gutter virkelig var interesserte starte denne onde sirkelen.

I starten av 2011 traff jeg min nvrende kjreste, verdens snilleste, vakreste gutt noen kan tenke seg. Han vet om alt dette, samt at jeg var utro mot han de frste mnedene av forholdet da jeg enda l rundt med andre gutter. I starten klarte jeg virkelig ikke kontrollere meg selv, og se for en amazing gutt typen min er.

Men GUD s heldig jeg er som har han! Vi har snart holdt sammen i fire fantastiske r, og jeg fyller snart 22. Jeg er s glad for at han hjalp meg gjennom dette, og enda str ved min side.

Dette er min strste hemmelighet, som ingen andre vet om forutenom kjresten min, elsker deg.

En gang fikk jeg iskrem p resept fordi jeg hadde infeksjon i ta :D

Jeg har alt for liten tiss):

Jeg har kanskje ADHD

fant d ikke p idol idag for du hadde reservert plass

Min lille hemmelighet er at jeg er gravid. Ingen vet det utenom noen f venninner jeg fortalte det til, og at jeg gleder meg s til f barn, at selvom det va uventet s er jeg s glad for dette. Og det er jeg jo egentlig. Jeg og kjresten min var enig om selvflgelig beholde barnet, og det var da jeg delte den gode nyheten med venninner. Men etter kort tid begynte kjresten min f panikk. Han har skiftet mening helt, sier dette delegger livet hans, at dette er det verste som kunne hendt han, og at jeg M ta abort. En kveld sa han dette grt, og jeg sa desverre til han da at jeg skal gjre det (alts ta abort). N er han endelig glad igjen, og har ikke nevnt noe angende graviditeten siden. Men jeg nsker jo egentlig ikke ta abort!! Det er egentlig heelt utenkelig for meg, men det er ogs helt utenkelig for meg gjre dette mot kjresten min nr han virkelig ikke nsker barn n. Har helt angst angende va jeg skal gjre, og vil ikke fortelle til venninnene jeg skryt til om at n skulle jeg bli mamma, at jeg faktisk tok abort. Ah syns det er s vanskelig. Enten blir det abort og jeg blir ulykkelig, eller s blir vi foreldre og HAN blir ulykkelig. Fles helt forferdelig, og det 3. Og siste alternativet; alts beholde barnet g fra kjresten er ikke aktuelt, for han sier at det er uaktuelt. Om jeg beholder s vil han vre der for barnet, men at han virkelig ikke nsker det og ikke kan se seg selv elske noe han fler har delagt alt for han. Vi har vrt sammen i 4 r, og er 23 r gamle; vi er ikke alt for unge og er i et stabilt forhold! Alt fles helt jvelig ut akkurat n

S lenge jeg kan huske har jeg vokst opp med en full far i helgene, og i de siste rene en full bror som forandrer seg til et monster etter en flaske sprit.

Lange netter, brk, slossing, knuste gjenstander, fyllekjring, truing, kjefting, blod, situasjoner s ille at jeg flere ganger har vrt i kontakt med politiet. Aldri kunne jeg ha overnattingsbesk eller kveldsbesk, noe som jeg forsvidt ikke kan ha enda.

Jeg har opplevd ting barn aldri burde ha opplevd, alt for ofte. Ting som er blitt "normalt" hos meg ville ha skremt livet av andre. Ferieturene ble ingen unntak.

Ingen, bortsett fra de som er innblandet, vet om dette. Og absolutt ingen vet at jeg sliter s mye som jeg gjr p grunn av det jeg har vokst opp med. Jeg har s lyst til snakke med noen om alt, men gjr det ikke fordi jeg ikke vil at noen skal endre syn p familien min, eller at noen skal f drlig samvittighet, selv om de kanskje fortjener det. Det spiser meg innvendig og det gjr s vondt. Spesielt det at pappa alltid har satt drikkingen frst. Nr det nevnes at han ikke burde drikke, ler han og tuller det bort. S lenge han ikke pfrer oss vold s er det liksom greit. Det srer meg s mye at han ikke ser hvor deleggende det faktisk har vrt. De vrste srene fr du jo innvendig.

Ja? Hvor skal jeg begynne?

Jeg vet ikke egentlig hva jeg driver med for tiden. Hva faen egentlig?? Okei la meg forklare, jeg er den jenta du tror er toppeleven. Jeg er den jenta som hele tiden har holdt meg unna trbbel. Som alle voksne likte (og liker), fordi jeg er s flink til uttrykke meg p en moden mte. Jeg har alltid vrt flink til det, og jeg er god til uttrykke det jeg mener. Men jeg er bare s langt ute kjrer n? Og jeg skjnner ikke hva i helvette jeg driver med... Jeg var helt til for 1 r siden, i begynnelsen av 1 vgs den jenta som alltid pugga noe vilt til hver prve, og som alltid fulgte med i timene. Jeg var hun som ble sett p som nerden p en mte, hun som alltid visste litt av alt, og som nesten alltid kunne svaret p lrerens sprsml.

Men nr jeg begynte p videregende ble liksom alt forandret? Jeg kom i en klasse der jeg ikke kjente noen. Jeg ble kjent med ei, men noe skjedde snn at ho mtte bytte klasse. S jeg hadde p en mte ingen. S da satt jeg der plutselig. Jeg flte ikke jeg hadde noen, jeg hadde angst og noia for g gjennom kantina, for jeg hatet at folk s p meg. Jeg flte ikke jeg betydde noe. Det var s ofte jeg satt p doene i friminuttet, de gangene jeg ikke hadde ftt avtalt g med noen i friminuttet. Jeg hatet det, hver kveld satt jeg og tenkte s hardt p hvem jeg kunne spr om g med dagen etter. JEG mtte alltid spr, JEG mtte alltid invitere meg selv p ting og det var heller ikke snakk om bare kikke inn i ett klasserom for se om noen var der, det trte jeg ikke for jeg flte alle bare s dumt p meg. Og for vre helt rlig er det noe jeg enda ikke trr.

I 1 klasse p vgs forandret jeg liksom alle verdiene mine. Fr var verdiene mine skole, hard jobbing og hele tiden vre flink og pliktoppfyllende. Men jeg begynte jukse p prver, jeg vde ikke til en eneste prve i hele andre halvr i 1 vgs. Og alt fortsatte nr jeg n for noen mnd siden begynte i 2 vgs. P ungdomskolen jukset jeg ikke en eneste gang, ikke p en gloseprve engang. Jeg turte ikke. Men n derimot, s skjer det ikke at jeg pugger. For noen uker siden ble jeg til og med tatt. Jeg mtte i samtale med 2 forskjellige lrere, og jeg fikk brev med hjem. Men det aller verste? Det er at jeg kjenner at jeg faktisk ikke bryr meg bitte litt en gang? Det er vondt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg var en av dem som i 10 klasse syns det var teit med frir fordi man ar skolelei, og jeg tenkte at jeg aldri kom til bli det, men hva har skjedd med meg? Jeg fler jeg har sviktet alt og alle. Det blikket jeg fikk av mamma nr hun leste brevet om juksinga er det mest ille jeg har sett. Hun sa bare at hun ikke kjente meg igjen.

Jeg har ingenting motivasjon i det hele tatt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Jeg trener aldri. Jeg veier alt for mye. Jeg spiser godteri hele tiden. Jeg hater kroppen min.

Men det som er s ille er at jeg egentlig burde hatt det veldig bra n? Jeg har en flott familie. Jeg har flere gode venner som jeg har blitt kjent med p ett helt nytt niv enn fr. Min bestevenninne, I, er akkurat n den mest viktige i livet mitt. Og jeg vet ikke om hun i det hele tatt vet det. Jeg vil ikke fle at jeg maser p henne heller. En annen venn, er en av de f jeg kan snakke om alt med. Men p dette temaet er det akkurat som det gr en sperre for meg?

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjre med livet. Og det aller verste er at jeg pleier se p folk som skriver snn her som teite og klagete. Jeg fler meg teit som skriver. Patetisk.

Klokka er 0307, en natt til lrdag, jeg er sulten, jeg sitter her i senga mi alene og griner. Kan ikke huske sist jeg grein. Men det var deilig f alt ut.

Jeg innser at jeg m snakke med noen om alt

Jeg var i et forhold fra jeg var 15 til jeg ble 18, og kom aldri over eksen. N er jeg 21 , har en samboer som jeg har vrt sammen med i snart 2 r.Han er verdens snilleste, men jeg blir ikke tiltrukket av han, s hvergang vi har sex eller kysser slik s lukker jeg ynene tenker det er eksen. Jeg snakker aldri med eksen mer, men jeg greier ikke komme over han! Samtidig som jeg ikke greier g fra nvrenoe sambo.

Dven, det var godt f ut! For dette vet selvflgelig ingen

Fantastisk innlegg Sophie

...og til den anonyme dusten som skrev du stjal et innlegg fra Hedda? Hallo ingen andre i hele Norge p over 5 millioner mennsker skal kunne skrive lignende innlegg? hva er galt med deg? Og tenk p alle dem som ikkje aner hvem Hedda er og ikkje visste at hun hadde et slikt flott innlegg? Skulle alle disse g glipp av denne muligheten?

Og til alle dere andre med flelser og problemer og angst,deperesjoner,vanskelige familier og kjresteforhold.

Alle er verdifulle, alle dere fortjener bli sett og hrt og trodd og stttet

vakre mennsker er dere alle.....men sk hjelp....terapi,psykolog,samtaleterapeut en eller annen med taushetsplikt som du kan f hjelp fra.

lykke til <3<3

Jeg blir kvalm av se meg selv i speilet. Fler jeg aldri er bra nok for noen..

Min hemmelighet er at jeg sliter hver dag, og det verste for meg er at jeg ikke aner hva som ligger bak. Jeg har slitt siden jeg begynte p videregende, og n er jeg snart ferdig med bachelor p universitetet. Jeg er veldig ensom, har ingen nre venner eller noen vre sammen med p fritiden, noe som ogs resulterer i at jeg ikke har noen snakke med. Jeg har en helt fantastisk kjreste, men likevel klarer jeg ikke pne meg helt for han, fordi jeg sliter med tillitsproblemer og jeg skjemmes. Jeg skjemmes fordi jeg ikke skjnner tankene mine, og fordi jeg ikke vet om jeg bare overreagerer.

Jeg snakka med broren min om alle tankene mine, i fortrolighet, men han ble s bekymret for meg at han sa det til mamma. Mamma ringte meg og fortalte hva broren min hadde sagt og jeg flte meg lettet fordi hun sa at vi kunne snakke om det nr jeg kom hjem neste gang. Det er over et halvt r siden n, og vi har ikke snakket mer om det. Men en gang jeg kranglet skikkelig med kjresten min, og ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg, eller hvem jeg kunne snakke med, s ringte jeg henne. Hun ble forbannet p meg, og ba meg ta meg sammen slutte skrike og "ikke vre s svak". Det var utrolig ydmykende- for si det mildt.

Jeg fikk angstanfall etter at jeg ringte og tankene mine vandret i retningen av hvordan jeg p best mulig mte kunne ta livet mitt, for jeg flte meg helt fortapt nr den eneste personen jeg flte jeg kunne pne meg for og som jeg kunne snakke med nr jeg hadde det vanskelig, avviste meg p en slik mte.

Jeg har ingen snakke med om de tingene som er vanskelig for meg, og det baller p seg for hver dag. Jeg har tenkt lenge p dra til psykolog, men jeg er s utrolig redd for at psykologen ikke har "tid til meg", eller ikke bryr seg. Jeg sliter med selvmordstanker, men p samme tid vil jeg jo ikke d, s jeg tror det er mer et rop om hjelp. Jeg fler bare at jeg er til stede p jorden, men p samme tid ikke, for jeg gjr jo ingenting og jeg vet ikke hva jeg vil.

Jeg trr ikke legge meg. Er nemlig redd for tenke for mye og utvikle mer angst enn jeg allerede har. Har derfor pdratt meg en slags uvane der jeg er p datamaskinen til 4 tiden hver natt. Jeg vil ikke akkurat kalle det e hemmelighet, men jeg nsker ikke dele det med venner, og holder det derfor for meg selv.

Er sykelig sjalu ovenfor kjresten min! Er fullt klar over det, og vil ikke vere det. Utrolig slitsomt, og han fortjener det ikke. Blir sjalu bare han snakker med en jente, kan bli sjalu om jeg finner ut av at han har runka til og med.. Sliter med drlig selvtillit, s han fr ikke se p porno, da blir jeg helt knust, for da fler jeg meg ikke bra nok :( han vet det ogs, og jeg prver skjerpe meg! Men blir helt utslitt av tankene opp i hodet mitt, for de kan vere de eneste jeg fokuserer p en hel dag, hva han driver med. Jeg elsker han s sinnsykt, og hper det er oss to resten av livet, er bare s redd for at jeg skal delegge forholdet viss jeg ikke klarer styre sjalusien min litt. Hper du kan slenge med et par gode tips jeg kanskje kan hjelpe meg litt, du er jo s flink skrive, og f folk til tenke over ting! :)

Veldig glad i lese bloggen din, er s enig i mye av de du skriver, og synes du virker som en veldig snill og hyggelig jente her p bloggen :)

Jente 19

jente 22:

jeg sliter veldig med mat. har ikke et sunt forhold til mat i det hele tatt. Jeg har nesten ingen venner eller venninner. 3 venner jeg mter flere ganger i uken da. Bedre med f gode enn mang drlige ?

har ogs problemer med stole p han jeg holder p med. Han har s mange sosiale medier (face, snap, insta, email, spill, osv osv.) hvor han kan chatte med folk uten at jeg finner ut av det. Stoler liksom ikke p han helt :/ det er trist fordi jeg har hatt flelser for han i 1 r og 4 mnd..

Jeg har hatt sex med flere mens jeg har vrt sammen med min nvrende type enn jeg noengang har hatt da jeg var singel. Forrige helg l jeg med en random skotte i hagen til en kompis klokka syv p mandags morgenen (nachspiel) og det grosser meg s ut at jeg m "riste" det av meg hver gang jeg tenker p det. Tr ikke engang fortelle det til psykologen min.

Jeg har blitt voldtatt to ganger. Den frste var frste ret p vgs, andre gangen var i r. I september, av en jeg studerer med og ser hver dag jeg er p forelesning eller i seminar. Jeg har ftt psykiske lidelser pga den frste gangen, jeg sliter med posttraumatisk stesslidelse, angst og depresjoner. I det siste har det blitt mye verre. Tiden for eksamener er rett rundt hjrnet, men jeg klarer ikke lese. Alt jeg vil gjre er se filmer eller serier hvor handlingen er at de har det verre enn meg. Jeg er utslitt. Sur. Forbannet faktisk. Hvis jeg kunne, s hadde jeg kastrertde to drittsekkene. Men jeg hper at jeg klarer legge det bak meg. Jeg har klart det en gang, s jeg skal klare det n.

Jeg sliter ogs med samvittigheten. Jeg har en klump inni meg som skriker ut p de rareste tider, og mine nrmeste ser at jeg har det vondt, men jeg kan ikke fortelle dem hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor. Men nr du ser kjresten din inn i ynene med trer i dine egne, OG SER VEKK, fr du sier "det har ingenting med deg og gjre" - vet du at han ikke tror p deg. Jeg fr drlig samvittighet av vite at jeg ikke gir han alt, og at han fortjener s mye bedre. Jeg vet ikke hvor fjortis dette hres ut, men jeg lever i midt 18. r, og mener hvert ord. Det verste opp i alt, er at jeg ikke stoler p han - selv om jeg ikke har grunn til det. HAN har i alle fall aldri gitt meg grunn til det. Fordi jeg vet at det har ingenting med han gjre, det er jeg som er problemet. Men som den feige jvelen jeg er, trr jeg ikke fortelle han det. Og som den feige jvelen jeg alltid har vrt, stenger jeg det inne og alt annet ute, og flytter meg mer bakover enn framover.

Vrt rusfri i over 18 mnd, men livredd for sprekke i fremtiden.

Har vrt forelsket i en gutt i flere r, tidligere flte han det samme, og selv etter ha gtt gjennom tidenes kjrlighetssorg etter at det tok slutt (for hans del) for et r siden klarte jeg ikke riste flelsene av meg. Han har meg s sinnsykt rundt lillefingeren, (alt for komme "nrmere" han) s sist gang vi var p fylla sammen var jeg ikke vanskelig be da han ville ha meg til sengs... Har ikke sett noe til han siden og fler meg rett og slett utrolig dum, skitten og rett og slett brukt, og veldig tom p innsiden. Det er jvlig nr noen man bryr seg om s mye plutselig later som du ikke finnes. Vondt, men godt f det ut

Jente 18

jeg hadde sex med eksen til ssteren min. flere ganger..

jeg skulle nske jeg hadde en spiseforstyrrelse. jeg skulle nske at jeg klarte kaste opp maten min. jeg skulle nske noen legger merke til hvor jvlig jeg har det fr alt gr for langt og jeg plutselig en dag ikke finnes mer.

Det er ingen hemmelighet, men bare veldig godt f det ut.. Pappa'n min har missbrukt storessteren min og det er enda en rettsak forran oss, rett fr julaften.. Jeg gruer meg helt sykt mye, og synes det er kjemperart tenke p at enten s blir pappa sitt liv delagt, eller s blir sstra mi sitt liv delagt.. Det er imorgen 1 r siden jeg sist pratet med han, og det er kjempetungt. Men jeg er 15, og ingen av vennene mine forstr hvilket helvette dette faktisk er.

Jeg er forelsket i min beste guttevenn. Og jeg skulle nske jeg ikke var det. Han er forelsket i en annen, og nr vi snakker om det/henne, s vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Dette har jeg aldri sagt til noen, ikke en gang meg selv.

Jeg er pilleavhengig!

Det begynte med st jeg bare var nyskrerrig og n sitter jeg her og prver mikse alt mulig rart

Nr jeg var tenring slet jeg veldig med depresjon, angst selvskading og selvmordstanker. Jeg hadde omtrent ingen venner og var sikker p at jeg aldri kom til f meg kjreste. Jeg kranglet ogs med familien min hele tiden. Jeg var 18 fr jeg fikk mitt frste kyss. I dag er jeg 22, har verdens beste kjreste, har er godt forhold til familien min og har det faktisk veldig bra. Jeg sliter fortsatt litt med selvtilliten, men til alle dere ungdommer som sliter, jeg kan love dere at alt blir bedre!

Jeg fler meg for kul til vre med noen av vennene mine, men for ukul til vre med noen av de andre vennene mine. Har jeg for hye tanker om meg selv? For lave?

Og jeg har angst. Panikkanfall ogs, og det er skremmende. Vanligvis blir det bedre om hsten og vinterwn, men ikke i r. Er det fordi jeg har for mye tenke p?

Livet mitt har aldri vrt spesielt enkelt. Mamma og pappa har vrt tffe i oppdragelsen, og gjorde jeg noe galt, s slo de meg. Nr jeg var rundt 10 r, s startet jeg bli utsatt for seksuelle overgrep av en nr person, dette skjedde frem til jeg var 15. Er i dag er det 4 r siden var sist gang jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg sliter i dag med selvmordstanker, selvskading, sosial angst og skolen gr til helvete. Jeg har gtt til psykolog i 4 r, allikavel fler jeg det hjelper lite

Jeg er sex avhengig

Jeg har vanskelig for fortelle det , men jeg spyr hver gang jeg har mensen😁

Min strste hemmelighet er nokk at jeg er forelsket i min aller beste venn, men han elsker noen andre. Vi har kjent hverandre i 1 og et halvt r n, og jeg tror aldri jeg har elsket noen p samme mte som jeg elsker han, og i dag gjr det s vondt fordi jeg tror aldri det kommer til g over. Vi snakker sammen om absolutt alt, og det gjr s vondt hver gang han snakker om hun andre. Jeg burde ikke vre forelsket i han, men hver gang vi er sammen fler jeg at jeg er p dop, det er helt sykt.

Jeg er redd for ende opp alene. Livredd. Og kanskje det er det som blir den egentlige hemmeligheten. At jeg er s redd for ende opp alene. Og samtidig gjr jeg s lite for endre p det. Jeg er 21. Jeg er jomfru (noe jeg forvrig ikke liker snakke hyt om-jeg synes det er flaut), jeg har aldri hatt noen ordentlig kjreste. Jeg har vrt forelsket, jeg har hatt bailere, men hver gang jeg synes komme nr noen, dytter jeg dem vekk. Jeg begynner overtenke. Jeg analyserer opp og ned og i mente- hva vil familie og venner si, hvordan blir en mulig framtid? Og plutselig ser jeg alt det negative- og overdrevent ogs- og betattheten forsvinner s fort som den kom. Kanskje fordi jeg trenger en unnskyldning i tilfelle ting ikke gr s bra. Fre var. Det fles hplst noen ganger. Og om ikke det var nok, er jeg s drlig p merke om andre liker meg- jeg finner som oftest ut av det nr det er for seint. Og jeg tr nesten ikke slippe lst hjerte mitt og falle for noen som jeg ikke vet p forhnd liker meg, jeg er redd for bli srhet, eller tr ikke opphye meg selv nok til trre tro at noen andre kan like meg p samme mte, for hvem er vel jeg til elske denne personen. Akkurat som om min egen selvverd er basert p andre menneskers tanker om meg. Jeg trenger bekreftelse p at andre liker meg, for tro det selv. Og p samme tid setter jeg i mitt eget hode urealistiske hye krav til denne andre personen- for hvis ikke nedverdiger jeg vel meg selv? Det blir en absurd blanding av for lave tanker om meg selv og for hye, og de lar seg ikke blande. Jeg finner ingen middelgrunn. Og p samme tid er jeg smertefullt klar over alt dette. Jeg vet at vi alle er mennesker hver og en, og at en sjeldent tenker s drlig om andre som en kan finne p tenke om seg selv. Men selv om en er klar over det, forandrer det ikke mye. En fortsetter gjre det samme. Det er som brent inn i hjernebarken. Jeg bare hper jeg en gang kan gi litt slipp. ?If you look for perfection, you'll never be content.?

Min beste guttevenn har vrt forelsket i meg de siste mnedene n, men jeg avviste han og fortalte han at jeg ikke fler det samme. Sannheten er at jeg faktisk liker han, men jeg er redd for blant annet delegge vennskapet vrt. Vet egentlig ikke helt hva som er problemt mitt nr det kommer til den gutten. Han fr meg til fle meg s bra og fantastisk.. Men samtidig s slem og egoistisk. Akkurat n er jeg s fortapt i flelsene mine at jeg ikke vet hva jeg skal gjre eller fle. Dette er frste jeg jeg innrmmer dette til meg selv, hah.

Min hemmelighet. Jeg er kjemperedd fr vre alene hjemme i en alder av 19. hver gang kjresten min drar bort en dag eller mere s blir jeg fysisk drlig. Jeg kaster aldri opp, men jeg gr har snn kvalmeflse lenge. Noen ganger sliter jeg veldig med sove.

Jeg er alltid veldig pen om sexlivet mitt og slike ting, men det er for unng mtte snakke om det som virkelig betyr noe.. Jeg tr aldri fortelle at jeg fler meg ensom, eller at jeg ikke har det s bra med meg selv. Jeg har mange venner, men samtidig s fler jeg meg s ensom, fordi alle disse vennene har alltid en annen venn som er mye bedre enn meg. Flere og flere gr, jeg var "bestevenn" med ei i ett r, plutselig stoppet hun bare helt snakke med meg, hver gang jeg spurte hva som var galt fant hun p unnskyldninger. Fler nesten folk bare er venn med meg fordi de synes synd p meg, de har alltid en bedre venn jeg vet de mye heller ville vrt med isteden for meg.. Blir alltid ekstra ensom og deppa p vinterstiden..

Kjresten drakk seg full dagen fr dattera vr sin frste bursdag

21 r, aldri vrt i et forhold, aldri hatt sex. og er flau over det.. noe jeg ikke burde vre, men vi mennesker er jo s rare..

I fjord drepte jeg en liten jente. Jeg har ikkje drlig samvittighet. Jeg er en morder. Ingen vet om det.

min hemmelighet er at jeg egentlig er en veldig ondsinnet person. jeg har alt for lett for sre noen,manipulere og g bak deres rygg dersom det er til mitt eget beste.

faren min var en voldelig alkoholiker og psykopat og jeg fler jeg er p vei til bli det samme.

jeg bryr meg ikke om noen andre enn meg selv, unntatt dyr. Dyr er det eneste jeg har respekt for.

Sliter veldig med dette fordi jeg hater at jeg er en s kald person, og skulle nske jeg kunne bli et bedre menneske

Min strste hemmelighet er at fr helga mistet jeg bestevenninna mi, alts hun er ikke d, hun bare sa " jeg vil ikke delegge fremtida mi med vre DIN venn. sa greit, brydde meg srlig ikke, men d er hemmeligheten, jeg bryr meg er kjempe lei meg for at min bestevenn som jeg stolte 110% p, ikke vil vre bestevennen min lengre... Vet at det ikke hres ut som et "stort " problem men syns at den hemmeligheten veier flere tonn...

Siden jeg var 15-16 r har jeg slitt veldig fysisk. N er jeg akkurat blitt 20. Det er vel helst de to siste rene det har blitt verre. Jeg har hele tiden gtt til psykolog noe jeg ikke fler hjelper. Jeg lider av depresjon, angst, selvmordstanker, drlig selvtillit og selvskading. Jeg har et utrolig stort hat til meg selv og gr konstant med en stor smerte innvending. Jeg har drlig samvittighet overfor alle jeg har pusha vekk. Jeg har nesten pushet vekk alle vennene mine siden jeg finner det mer interessant stirre i en vegg enn vre med dem. Ingen av dem vet hva jeg sliter med, men flte aldri vi var nrme nok til at jeg kunne fortelle det, og jeg ville heller ikke fortelle det siden jeg var redd for reaksjonen deres. jeg har nesten mistet alle vennene mine n pga det. Jeg har drlig samvittighet overfor familien min, for jeg regner ikke med dette er lett for de heller. Jeg har drlig samvittighet for at jeg ikke har klemt noen av dem ordentlig p flere r, pga jeg liker ikke lenger ha andre nr eller at de tar p meg.

Alt jeg har hrt i alle disse rene er at ting blir bedre. Vel n har det gtt 4 r og alt har blitt verre. Jeg er redd for at jeg aldri skal f barn og bli gift siden jeg takler jo ikke engang at familien tar p meg, hvordan skal da en ukjent person? Og hvem vil vre sammen med ei med masse arr.

Jeg er redd for at jeg aldri skal bli bedre og at det er slik resten av livet mitt skal vre, noe jeg ikke kommer til takle.

Puuhh! Takk for at du skrev dette innlegget sophie elise!! :)

Haha m nesten bare fortelle noe, fler meg nesten litt stolt.

Jeg kan innrmme at jeg er ikke en som kommenterer s mye p bloggen din, bare av og til, men jeg leser alt. Men i allefall s i gr s s jeg ei som hadde skrevet et innlegg om deg etter det intervjuet ditt. Hun hadde bare skrevet dritt og jeg flte det var p sin plass og sette henne og de andre som holdt med henne i kommentar feltet p plass. Skrev stort sett om at det de holdt p med var mobbing , om at de voksne er forbilder for barn osv. Et ganske langt innlegg. Til slutt fikk det s mange likes at hun slettet innlegget!! Hahha mission complete!! du fortjener virkelig ikke all den hetsen. St p du er ei sterk jente og et utrolig godt forbilde <3

Jeg har forferdelig drlig selvtillit, alle - blant annet du - er s perfekte hele tiden, alle veier lite og trener hele tiden,alle fr gode karakterer. Alle untatt meg.

Rebecca, 18 r

Rebecca, 18 r

Har lest igjennom mange av kommentarene og mange av de er skikkelig fine men samtidig triste lese. Har noen hemmeligheter selv som jeg fler bare tar overhnd over livet mitt. Det at du, Sophie Elise, skriver et snt innlegg viser at du bryr deg om leserne dine. Det finnes nesten ingenting bedre enn fortelle en hemmelighet man har holdt inne for lenge. Det kan ta p, det ha noe som ingen andre vet, og som du fler ikke kan si til noen. I min situasjon s har jeg ingen snakke med, jeg har venner og bestevenn, men jeg fler ikke at noen av de er noen jeg kan snakke med. Og det er tungt. Alt man trenger i livet er i hvert fall n person snakke med alt om, alt.

Er ganske lik deg der, Sophie. Har s drlig samvittighet for familien min nr jeg ser tilbake p alt de har gjort for meg, sier takk og alt det der, men fler aldri det er nok. Fler jeg har krevd s mye av foreldrene mine og ikke gitt nok tilbake, at jeg er verdens mest urettferdige og teiteste storesster for lillebroren og lillessteren min, at jeg ikke besker besteforeldrene mine nok og at de kan forsvinne nr som helst. Det er noe av det verste.

Sliter ogs med andre ting som depresjoner, miste venner, selvtillit, skolearbeid osv, men det er noe helt annet som jeg ikke gr inn p n. Det er ingenting som gjr mer vondt enn tenke p at jeg ikke har verdsatt familien min nok og at jeg ikke har vrt takknemlig nok for ha en familie slik som jeg har. Verdsett familien deres mens dere enn har en, det finnes INGENTING viktigere enn familie, om s om du har en stor familie eller liten familie eller bare en bror. Familie er familie uansett, og jeg er glad for den jeg har ftt. Elsker dem av hele mitt hjerte.

jeg har 63 arr p kroppen. jeg har de fleste p leggene og jeg har ett stort ett p venstre arm. jeg misunner alle med vakker hud og som kan bruke tskjorte og shorts uten vre redd for vise noe. jeg hater meg selv for at jeg gjorde det, og jeg kommer aldri til like kroppen min

Gud s nydelig det du skrev om familie, og jeg m si at jeg kjenner meg skremmende mye igjen. Uansett, min hemmeligheter at jeg har en spiseforstyrrelse. Har aldri fortalt det til noen, og har hatt det i fem r n siden 7.Klassen. Det fles som en slags skam, ja at det er skammelig ikke klare ha et ordentlig forhold til mat. Skal jo vre "stor og sterk".Folk dr jo av underernring hver dag, og noen plasser gjr de allt for f mat p bordet. Eller de har vell kanskje ikke bord. Jeg skammer meg for at jeg stenger ute vennene mine, for at jeg vet visst jeg kommer p besk vil de tilby meg mat "jo komm igjen, bli til middag", " kom s

Drar vi kjre godteri, brus og ser p film". Noe som er s koselig, men som jeg kommer til f s drlig samvittighet av spise at jeg kommer til tenke p idet i flere uker. Og vist jeg sier neitalkk lurer de p hva som er galt. Jeg fler at jeg kveles av meg selv. At mat n betyr mere enn vennene mine. Jeg hater at jeg akkurat n ligger funderer p hvordan jeg skal unng frokost , siden det er helg og foreldrene mine hjemme. Jeg hater at jeg er gutt. " Hva vill du ha til frokost gulle mitt" , " Nei ikke s mye, skal bare g i hagen og henge meg"

Broren min hadde sex med meg nr jeg gikk i 7 klasse

en gang hrte jeg mine aller beste venner st og baksnakke meg og jeg klarer ikke og si det til noen...... De sa s mange stygge ting om meg.

For noen mneder siden flyttet jeg fra Norge. Jeg trodde det skulle bli gy og at jeg skulle f mange nye venner og lre meg sprket godt. Men s startet jeg p en skole og jeg likte den ikke jeg gikk der i 4 uker fr jeg byttet til en annen, men her om dagen sa en gutt i klassen min at han ville g p den skolen og jeg fikk en kjempe stor klump i magen! Hver gang jeg tenker p den skolen fr jeg en kjemp stor klump og drlig flelse i magen! :( etter ha flytta er jeg blitt veldig usikker, jeg er ikke lenger den morsomme, hylytte jenta som hadde bra selvtillit. Jeg er blitt stille, usikker og trr ikke en gang rekke opp hnda i klasserommet. Jeg er blitt den personen jeg var fr og den personen jeg aldri ville bli! :( Jeg har forandret meg s mye p bare 3 mneder.

Tidligere i hst banket kjresten min opp en fyr. Jeg mener ikke bare et slag, jeg mener kastet i bakken og slo s han skrek. Offeret var en drittsekk, og det var overaskende mange som stttet det kjresten min hadde gjort. Innkludert meg. Det er en hemmelighet. Jeg er faktisk GLAD for at han banket den jvelen... Jeg inns jo ogs at det var feil, men jeg elsket han ikke noe mindre for det. Vi hadde vrt sammen i over et r, og det nrmet seg hstferie. I hstferien var jeg med en venninne til kvitfjell, og da skjedde det noe jeg aldri trodde han ville gjre. Han var utro mot meg med en X-venninne... Jeg var s lei meg!! Han hadde ikke sex med henne, men den flelsen av svik var s stor at alt bare raste rundt meg. Jeg later som at det gikk greit, og sa at han var p "prveperiode" gjorde han noe mer n, var det over. Han sa selvflgelig at han elsket meg, og at han aldri ble gjre det igjen.. Noe som viste seg vre lite sant. To uker senere drakk han seg full, og en annen kompis ville gjerne f den jenta dit (hun var ganske enkel, kan man si) det samme skjedde igjen, bare at denne gangen fikk alle p hele skolen vite om det. Han kom til meg midt p natten etter ha gjort det, og jeg var s forbanna p han at jeg slo han. Men en mned senere, endte jeg opp med bli sammen med han igjen. Og jeg er serist FLAU over meg selv. Men jeg elsker han.. Snn er det bare😔 det er n 2 mnd siden vi ble sammen igjen, og det virker som om han elsker meg mer enn noen sinne. Han har ikke gjort noe enda, men jeg stoler ikke p han enda

jeg har slitt med selvskading, angst og depresjon i omtrent et r n og ingen vet om det.

Min strste hemmelighet som jeg skjuler for de fleste er at jeg er avhengig av skade meg selv hver dag for bli kvitt selvmordstanker, jeg har ikke gtt en dag uten skade meg selv p flere uker og jeg gruer meg til dager jeg ikke vet om jeg fr skadet meg eller ikke.

Jeg har gtt til psykolog i et halvt r n og ftt diagnosen phykogen overspising, som er en type spiseforstyrrelse. Jeg har ikke fortalt dette til noen.. Jeg er s redd for at familien og venner skal se anderledes p meg og ikke forst hvor jvlig dette er.

Dette er en stor hemmelighet jeg ikke har fortalt til bestevenninden min en gang, og jeg forteller jo henne ALT. Jeg har gjort noe som jeg angrer en del p, en god venn av meg holdt p med en gutt, og jeg likte han ogs litt. men det var ikke hun klar over. men hun hadde ikke sagt til meg at de holdt p, elr at hun likte han, s da tenkte jo keg at han var (ledig) han spurte meg om han kunne komme p besk, han kom p besk, s begynte han befle meg p lret, og keg lot jo han gjre det, sia jeg var forelska i han. og etterhvert s hadde vi sex. og jeg har S drlig samvittighet, for dagen etter, kom venninden min og sa "jeg liker han, tror vi holder p) da ble jeg s lei meg. men det vrste er at jeg holder det inne for henne. jeg har s lyst snakke med hun ordne opp. men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til klare det.... er s glad i henne! tenk at jeg faktisk gjor det imot henne.

Jeg har et "forhold" med sjefen, som ogs skal gifte seg om et halv r. Det knuser hjertet mitt.

mamma og pappa spr alltid "gr det bra" eller "hvordan har du det?", jeg svarer alltid "bra".. mamma kan da sprre "hvordan har du det egentlig?", selv da kan jeg ikke svare rlig. For jeg vet ikke selv hva som ikke gr bra. alt? livet? meg? fler jeg har s mange problemer som ikke er store nok til at jeg kan fortelle noen hvordan jeg fler meg og har flt meg i flere r n. jeg vet ikke engang, jeg vet bare at det ikke gr bra.

Det er mange ganger jeg har vrt nrt ved fortelle vennene mine at jeg sliter, men tror de ikke vil ta meg seris. De vil tenke at jeg bare 'hermer' etter ei av venninnene mine som er deprimert. Jeg har aldri vrt flink til snakke om flelsene mine, og de gangene jeg har sakt noe om de egentlige flelsene mine, har jeg flt meg som dritt etterp. Hvis jeg forteller den deprimerte venninnen min hvordan jeg har hatt det, og hvor lenge, vil hun tro det er hun som har pvirket meg (som det p en mte har vrt, men det er absolutt ikke hele historien) vil hun klandre seg selv og jeg vil ikke gjre ting vanskeligere for henne.

Fler ogs at jeg har vrt en jvlig datter som bare har vrt sur og utakknemlig, nr mamma og pappa bare har villet det beste for meg og er glad i meg. Jeg er glad i dem ogs, men klarer ikke si det engang. Jeg klarer ikke at noen kommer for nrt. Det gjr meg trist at jeg ikke kan snakke med familien om snne ting engang.

Min aller strste hemmelighet (og frykt) er at jeg har et virus som kalles HPV. Dette viruset er lagret i kroppen over spass lang tid (har hrt det kan ligge i kroppen i opp til et og et halvt r, selv har jeg hatt det i 7-8mnd), og det forsvinner etterhvert av seg selv. De som vet hva HPV er vet godt hva jeg snakker om, for dette er nemlig kjnnsvorter ( :((((( ). Syns det er sykt flaut bare skrive det her, men er jo ingen som vet hvem jeg er heldigvis..

Jeg og typen har vrt sammen i 4mnd, og han oppdaget det frst noen uker etter at vi ble sammen, da viruset herjet p sitt verste. Jeg turte ikke fortelle han det, for jeg trodde han hadde merket det for lenge siden og at han ikke egentlig brydde seg, siden vi brukte jo kondomer. Denne kjnnssykdommen har nesten tatt knekken p meg flere ganger, bare underskelser, behandlinger og alt har gjort meg deprimert og jeg har tapt en del selvtillit.

Heldigvis har jeg verdens fineste og beste kjreste, for en dag ville han brtt ikke bruke kondom mens vi hadde sex. Jeg spurte om han visste konsekvensene av det, og han sa at det spiller ingen rolle, siden det bare er vi som skal vre sammen uansett. <3 glad er jeg for at jeg kan stole p han.

Min strste hemmelighet er at eg sliter veldig med selvtilliten min. Eg fler at eg er den personen som alltid er "i veien", at eg bare er en plage, at eg er den personen i gjengen som ingen egentlig vil vre med. Fler meg ganske s usynlig. Fler alt er min feil..

P barneskolen var eg den strste taperen i klassen. Hadde 1(av og til 2) venner. Alle sier jo at det er bedre med f, ekte venner, enn mange falske, og det er jo sant, men poenget mitt var at det er faktisk ganske s ensomt bare ha 1-2 venner, de dagene de var syk f.eks. hadde eg ingen.. Det blei litt bedre p ungdomsskolen, helt til eg og en venninne fra barneskolen begynnte krangle. Hun spredde mange falske rykter om meg, og alle trodde selvflgelig p det hun sa. Eg mast alle. S igjennom hele ungdomsskolen ogs, var eg stemplet som "taper". Videregende, der flgte alle de samme folkene med, s det blei ikke noe bedre der..

Mens jeg drev p med min nvrende kjreste, hadde jeg sex med en annen gutt. Jeg har ikke turt si det til han for jeg er redd han skal hate meg.

Jeg lever med frykt hver dag, om at jeg skal miste de rundt meg. Mange jeg kjenner har plutselig ddd eller ftt sykdommer. Ingen i familien har egt ddd s lenge jeg har levd.

I tilegg er jeg livredd for at jeg er lesbisk eller bifil. Vis jeg var det, hadde jeg ikke hatt noen si det til. Pappa er veldig nedlatende til homofile eller lesbiske, s vis jeg skulle funni ut at jeg liker jenter, er jeg redd for bli fryst ut av familien..

Jeg er bare 13 r men jeg har prvd selvskading. Jeg har det ikke bra, og har depresjoner. Ssteren min gr p antidepresiva(?), og familien bare ramler sammen.

Veldig fint det du gjr Sophie! Setter uendelig stort pris p det

Jeg har alltid vrt en glad sprudlende jente p elsket vre med venner. S for 3 rsiden mast eg mine 3 bestevenninner da de snudde ryggen til meg pga de fikk seg type og de likte ikke meg. Begynnte slenge dritt om meg p facebook til alle ble ganske sret pga hun ene har alltid vrt en sster for meg hun hadde det vanskelig hjemme. S hon var mye hos meg var med p mange helge turer og ferier. S vi sto nrt delte masse med henne som da kom offentlig p facebook hadde aldri trodd at en s god venn kom til svikte meg. Men etter dette begynnte eg henge med feile folk en veninne av meg som kunn hadde venner i 30 rsalderen eg var 17 da. Hang med de drakk med de en gang begynnte eg hallisinere og hjertet pompet og flte meg helt p bret! Eg var med ky n hun ssteren hennes p 30 ssteren holdt p med GHB og noe piller s de m ha puttet noe opp i mitt glass s eg gikk hjem var helt ute livredd pga eg har hjertefeil. Trodde eg skulle d. S jvlig var det. Men etter det kuttet eg all kontakt med de henne. Ogs ettrr eg mast de 3 besteveninnene mine og de hadde sakt mye dritt om meg til andre. S ble eg stille satt mye alene til eg begynnte henge med min bror gjengen hans det e det beste som har kjedd med meg i hele mitt liv jeg fikk en kjreste vi har vrt sammen i 2r 7 mnder n. Men hemmeligheten min er at eg har enn litt panikk opne meg for andre problemer med snakke med fremmede av til e det s gale at eg fr nesten panikk av g p butikken s kjresten m lpe inn for meg. Har virkelig lyst vre gamle sprudlende meg men klarer det kunn nr eg drikker. Fr trudde folk at eg hadde drukke pga eg var s glad sprudlene. Men n drikker eg vr dag s si ikke s mye men pleier ikke gjre det om vi ska noe f.eks handle. Vet ikke helt hva jeg er redd for. Jeg vill snakke med andre om at eg har d snn men eg skjuler det! Kansje eg har sosial angst?

Jeg holder p med en gutt p min egen alder akkurat n. Han er kjempesnilt mot meg og veldig st, men innerst inne har jeg alltid hatt den sykeste forelskelsen p en gutt som er fire r eldre enn meg. I all hemmelighet har vi hatt vr egen lille greie, vi ringer hverandre i fylla, sender melding til hverandre av og til p hverdagene om vi har det fint, og jeg har hatt sex med han tre ganger. Dette holdt p lenge fr jeg har begynt holde p med min nvrende gutt. Desverre er det snn at i min by kan jeg ikke "g ut og vise hvem jeg er" ved st frem foran alle pg vise hvem jeg virkelig liker ettersom han har sine historier bak seg. Samtidig prver jeg fortelle mine nrmeste venner, at han behandler meg som en prinsesse.

Jeg fler at den eneste grunnen til at jeg holder p med han jeg holder p med n, er "ta vare p fasaden" min. Folk m tro at jeg har det perfekt, noe jeg definitivt ikke har ettersom min store kjrlighet egentlig er et steinkast unna.

Mine hemmeligheter akkurat n er kanskje ikke s drye som mange av de over her^, men det hadde vrt litt gy dele dem anonymt:)

Jeg sier aldri de dypeste hemmelighetene fordi jeg liker lure andre for tro at jeg er den uskyldige skjnne jenta, nr det kanskje er motsatt:)

Jeg har kuttet meg da jeg var liten, er 6 sm arr som egentlig ikke syns s godt, men jeg gjorde alts dette fordi jeg ville, jeg var ikke deprimert eller ensom, jeg ville rett slett bare prve.

Jeg begynte drikke da jeg var 13 r, dette var noe av det gyeste jeg opplevde da, jeg eelsket drikke f s mye oppmerksomhet fra gutter, min jomfrudom forsvant da jeg var 15. I lpet av 2 r og noen mneder har jeg hatt sex med 22 gutter. Jeg har ogs drukket hver helg i et halvt r n, noe som er veldig slitsomt.

I klassen min er jeg den eneste jenta s jeg fr mye oppmerksomhet fra gutta, de tror ogs at jeg er en uskyldig jente som kun drikker i helgene, men sannheten er at jeg liker ryke hasj noen ganger i uka, venninnene mine vet ingenting, det er det spesielle, hehe

I helga var jeg p en fest der det var strippere til stede. Jeg og en venninne var med disse to kjekke stripperne p hotellrommet deres, daamn sier jeg bare. De hadde privatstrippeshow foran oss, s hadde hun sex med han ene og jeg sex med han andre i samme rom, det var frste gang jeg har sprutet, s godt var det. Etterp strdde han masse kokain p musa mi og p magen, s begynte han sniffe det opp sleike det opp, dette var dritskummelt men samtidig var det bare deilig tenke ''gi fan''. Jeg prvde ikke selv, noe som jeg ville akkurat der og da, men ombestemte meg heldigvis.

Men jeg har det godt! I fjor var jeg flinkest i klassen, kom meg inn p en linje der de krever 5 i snitt, god kontakt med begge foreldrene mine og sstrene mine, jeg er svrt selvstendig og gjr det meste selv. S om dagen lever jeg som en uskyldig jente som er flinkest i klassen, men om natten er jeg et villdyr(?) haha

For et halvt r siden snakka lreren min med meg og spurte om jeg ville begynne g til en psykolog. At det kunne hjelpe snakke ut om ting. N angrer jeg litt p at jeg sa nei. Om jeg hadde dratt dit og bare sakt jeg skulle til tannlegen eller legen hadde det vrt ok. Men tror ikke jeg ville klart lygd snn til vennene mine. De ville jo lurt p hvorfor jeg drar til psykolog og det vil jeg ikke si. Fordi jeg hadde jvlig stygg hud som dela selvbildet mitt fullstendig. Selv om jeg prvde alt for f det bort, sminka over, men det syntes jo fordeom. Jeg vil alltid fle meg som det stygge trollet, uansett om jeg faktisk ser ok ut n. Jeg har ett snn tomrom inni meg, som jeg lenge har prvd fylt opp. Jeg begynte overspise. En periode kastet jeg opp fordi jeg merka at jeg la p meg. Jeg gjorde det ikke lenge. Prvde heller spise mindre og noen ganger ikke i det hele tatt. Men det er jo ikke s lett? Avhengig av sukker og trangen til spise til du blir kvalm.. Jeg hatet at jeg var s hy p barneskolen, jeg var hyere enn alle guttene, hyere enn han jeg likte, det gjorde meg enda mer sjenert. Kroppen min var jo s stor i forhold til guttene? Jeg kom tidlig i puberteten.. P ungdomsskolen slet jeg veldig med hvor forferdelig huden min s ut. Jeg hadde s lyst til ta laseroperasjon, slik at nye kviser aldri kunne komme opp mer, slik at jeg ble kvitt jvelskapen for godt. N tenker jeg at jeg skulle gjort det, for da ville livet mitt vrt ok og jeg ville flt meg mye bedre. Samtidig er jeg glad jeg ikke gjorde det, det har lrt meg mye. Ingen forstr hvordan noe er fr de selv har gtt igjennom det.

Kan du blogge om hva du spiser ogs? Siden du er vegis ? Spiser du mye smgodt? Du hvet at det er laget av dyre fett ? (Gelatin).

For ca. et r siden holdt jeg p med en gutt som var 3 r eldre. Han var/er jeg veldig forelsket i og han fikk meg til fle meg verdig! Jeg likte det og han koste med meg p en deilig og koselig mte, ikke p en mte som sa: jeg vil ha sex!

Men n gr det ikke like bra, han flrter med en annen jente og jenta han flrter med er skikkelig oppmerksomhetsyk. Hun flrter med ALLE gutter for bli best likt osv. Men n er jeg og han gutten bare venner, men jeg skal vre rlig og si at det gjr vondt. Han kysset meg med kjrlighet og han tok p meg mykt! Hvorfor fr jeg ingen gutter jeg liker? Som virkelig fr meg til fle meg spessielt?

Jeg sliter fortsatt med kjrlighetssorg etter bruddet med min frste kjreste, nesten 4 r siden det skjedde. Jeg har n samboer og hus og vrt sammen med han i 3 r. Men likevel tenker jeg flt mye p eksen. Vi har nesten ikke kontakt lengre. Han var min alle beste venn. Vi ble sammen da vi var 14 og det ble slutt da vi var 17.

Dette er det INGEN som vet..

har det supert med min nvrende kjreste men likevel kommer ikke eksen ut av tankene.

jeg sliter og med drlig selvtillit og det er det heller ingen som vet. Jeg er ikke personen som snakker om flelser. Ikke med hvem som helst hvertfall. Fler jeg er den i vennegjengen som alle andre kommer til for prate. Den som alltid lytter og er psykologen i gjengen.

Godt skrive det en plass..

er 20 r enda jomfru.

Jeg fler ett stort press p bli perfekt. Fler at jeg ikke kan grte eller vre overglad offentlig. at det er mange som ser opp til meg. at de feilene jeg gjr m ikke gjentass. jeg fler hele tiden jeg m komme med noe nytt. som eksempel tattoovering. har det vrt stille m jeg komme med noe som sjokkerer. etter foreldrene mine bestemte seg g fra hverandre vil jeg forandre mer med meg selv. jeg vil bli mer latinsk. f ett dobbel fornavn. neseoperasjon. alt. jeg vil starte helt p nytt. bli endel av gjengen. s n jobber jeg rumpa av meg for komme inn p en privatskole bare for komme meg vekk fra dette... jeg er s sliten av vre skolens perfekte lille pappajente. jenta som alltid sjokkerer og vet alt om alt og alle...

Sliter med komme meg p skolen om morgenen fordi jeg har drlig selvtillit. Har mange venner og jeg smiler til alle nr jeg er p skolen, men med en gang jeg kommer hjem vil jeg bare sove. shoppe er noe av det verste jeg vet, fordi ingenting ser bra ut p meg og jeg fler meg feit i alt. Og mte nye mennesker er noe av det vanskeligste jeg vet fordi jeg fler at ingen vil snakke med meg eller bli venn med meg fordi jeg er stygg. Jeg tler ikke yekontakt. Ingen vet om dette og jeg fler meg s alene, men jeg fler at ingen hadde forstt meg om jeg sa noe

Ssteren min bestilte en flybillett til Bergen for mte broren min, og hun unnlot fortelle meg det. Ble kjempe nedfor, men jeg forstod hvorfor. De ville ikke vre sammen med meg fordi jeg er dv. De gidder ikke ta hensyn til meg, selv om jeg har lrt meg deres sprk, jvla norsksprk.. Jeg har ftt innoperert implantat bare for tilpasse meg hrende mennesker. Jeg kan hre bra, takket vre implantatet.

Men dette er takken jeg fr. At de ikke gidder ta hensyn til meg, snakke tydelig til meg. Men jeg er som om jeg ikke eksisterer.

Jeg vet ikke om jeg klarer forberede meg p et liv i sosial utestengelse. Dette kommer jeg til oppleve mange ganger i livet. bli utenfor, bli ensom, og s videre bare fordi jeg er dv. Det er ikke min feil at jeg er dv, men snn er menneskene i dette samfunnet. Kalde, egoistiske etc. Jeg skulle nske vi var snille med hverandre og pne som i utlandet feks.

Pjuu, fikk ut dette n. Takk, Sophie!

Det er helt jvlig vre funksjonshemmet i dette samfunnet.

Jeg er glad nr jeg er med dve venner, for da er vi like og har et sterkt bnd.

Jeg fler meg ofte som en belastning, og det er bedre om jeg forsvinner ut av samfunnet. Samfunnet vil jo bare ha sorteringssamfunn. Alle perfekte, og har fem sanser i orden etc..

Det er ikke rom for annerledes folk, de blir skvist ut av samfunnet.

S kald er samfunnet. </3

Jeg sliter med depresjon men tr ikke fortelle det til noen. Jeg har slitt med det siden bestemoren min dde, hun betydde s mye for meg. Skulle nske jeg kunne bli frisk..

Jeg sliter av trikotillomani - hrnapping - noe som snart resulterer i at jeg fr mne i en alder av 20. Det er en veldig tabu form for PTSD, s kan ikke snakke med noen om det uten at de ler. Det er ganske lite kult nr man alltid m g med hestehale for at ingen skal se det

Jeg begynner f tilbake spiseforstyrrelsen min fordi jeg vil slanke meg for typen. jeg fler meg ikke bra nok. jeg klarer ikke g et minutt uten tenke p hva jeg kan spise, og hvor mye jeg burde f i meg. jeg har ftt tilbake angsten og jeg sliter som faan med ikke ta selvmord.

Min strste hemmelighet er at jeg ser spkelser. Jeg bde hrer, fler og ser, og har gjort det s lenge jeg kan huske. Utrolig slitsomt, skummelt og det tar mye av energien min. Har vrt hos en synsk dame som fortalte meg at hun skjnnte godt hvorfor jeg er s sliten og utmattet, og vkner mange ganger hver eneste natt. Det er fordi det faktisk er sant. De er rundt meg hele tiden. Jente 20

Bestefaren min har bare 6 mneder igjen.. Sliter mye rundt det

Jeg har fire, ganske store hemmeligheter; jeg ble seksuelt misbrukt av min far, og dette er det kun familie, nre venner og kjresten min som vet.

Jeg ble voldatt for tre r siden, og igjen er dette noe kun familie, nre venner og kjresten min som vet.

Jeg har tatt abort fire ganger, p like mange r. Har hatt store problemer med finne sikker prevensjon, og endte med abort pga sterke depresjoner og konomiske problemer. Dette er det bare meg og kjresten som vet.

Jeg stjal engang 1000 kroner fra kassa p jobb. Dette er det kun jeg som vet. Blir fysisk drlig hver gang jeg tenker p det...

Ex-kjresten min brukte meg for sex i flere mneder, jeg skjnte det ikke. Han ble sur hver gang jeg sa nei, og det endte alltid opp med at jeg mtte g ufrivellig med p det. Men jeg var s "forelsket", "betatt" at jeg ikke merket det. Men s n, nr jeg ser tilbake p de mnedene vil jeg bare slette de. Jeg grter s ofte fordi jeg fler meg som ett objekt, noe som jeg finner helt forferdelig..

- jente 18

Jeg er 14 r og jeg ble gravid for 9 uker siden... Tok abort forrige uke.. Jeg kan ikke si noe til pappa fordi han blir alt for sur og n er det bare mamma og "kjresten" som vet det.. Jeg klarer ikke si det til vennene mine siden jeg har Mistet kontakten med de p en mte s jeg fler de kommer til dmme meg... Det er veldig tungt vre 14 g igjennom noe som dette! Skulle nske jeg kunna snakket sikkelig med noen som ville forst og ikke vre skuffet over meg.. Er selvflgelig skuffet over meg selv men jeg vil ha noen som jeg kan snakke med uten at jeg fr hre de er skuffet over meg for det hjelper ikke s mye akkurat n.

Min hemmelighet er vel fortiden min. Jeg ble adoptert i en alder av 13 r, s har ikke et veldig nrt forhold med foreldrene mine. N er jeg 19, men tr allikevel ikke fortelle noen om fortiden. N skal jeg prve f ut s mye som mulig.

Jeg ble adoptert fra Kina, som kanskje navnet mitt Mikasa hinter til. Uansett, jeg vokste opp med gode foreldre i en koselig landsby. Hadde mange venner, og var egentlig ganske s lykkelig. Men en dag kom det to ukjente p dren. Det var jeg som pnet. De virket greie, syntes n jeg, s jeg ga dem tillatelse til komme inn. Men det neste de gjorde, var det siste jeg foruts. Han ene slo til meg i hodet, og det er vel det siste jeg husker.

Etterp vknet jeg i et skittent sted. Jeg vet enda ikke hva som skjedde med foreldrene mine. Bakken var nesten like kald som jeg flte meg innvendig. Men det som skremte meg mest var nok at jeg ikke var alene. Tror jeg var 5 r nr dette skjedde. Rundt meg s jeg bde gamle og unge, gutter og jenter. Men det de hadde til felles, var at de var nakne og blodige. Jeg husker jeg spurte de om hvor vi var. De svarte at vi var i kjelleren til de to ukjente. Jeg var jo liten, s forsto vel egentlig ikke helt hva som hadde skjedd. Senere har jeg forsttt at vi var slaver.

Kidnapperne kom ned i kjellerne en gang hver dag og tok med seg en person. P slutten av dagen kom den personen tilbake, alltid med piskemerker over ryggen. Personene fortalte skrekkelige historier om hvordan de hadde blitt seksuelt og fysisk utnyttet av helt fremmede. Det tok vel knapt to uker fr min dag kom.

Kan med trygghet si at det var den verste dagen i mitt liv. Kidnapperne praktisk talt slepte meg opp trappa og kastet meg hardt ned p gulvet. De gliste ned p meg, og s krp han ene hnden sin under de oppskrapte klrne mine. Han rev av meg fillene og voldtok meg. Det fltes som et r hadde gtt fr han var ferdig. Etterp skulle han andre ogs bli tilfredsstilt. Nr han var ferdig, sa de at den enste mten slippe ut av buret var kjpe seg fri. De sa at hvis jeg skaffet meg nok yuan renminbi, s kunne jeg kjpe meg fri. Det neste jeg gjorde angrer jeg vanvittig mye p. Fttene mine bevegde seg av seg selv, jeg sverger. Jeg sprang mot det jeg trodde var utgangen i det skitne stedet. Da kjente jeg noe smalt, men sterkt, sl meg s hardt p ryggen at blikket mitt flakket. Jeg har enda et arr etter akkurat den episoden. Senere kom det flere menn som kikket ned p meg som om jeg var et bytte. Alle ... du forstr.

Livet i kjelleren var hardt. Vi fikk ikke se dagslyset. Vi fikk ikke stort med nring heller. De ga oss et stykke brd og en liten skl med vann hver dag. Husker spesielt at ei p 4 r grt s mye at noen dager ga jeg henne "mltidet" mitt. Hun ble min bestevenn. Husker ogs at det var en gammel mann som pleide trste oss, ihvertfall s mye som det var mulig, med tradisjonelle eventyr.

Men en dag pisket de den gamle mannen (husker ikke navnet engang), s mye at ynene hans ble stive og kroppen kald. Til tross for hans tilstand, ble han kastet ned i kjelleren. Lukta fra kroppen sitter enda i nesen min.

Etter omtrent fem-seks r med dette, sparte jeg nok penger til komme meg ut av det skitne stedet. Husker at de ga meg et siste slag p baken fr jeg fikk dra. Husker at de kastet noen filler til meg for at jeg ikke skulle vre naken. Tror det var det eneste gangen de viste flelser til meg.

Jeg husker ikke s mye av all springingen etterp, og husker ikke hvordan jeg klarte komme meg til "paradiset". Refererer n til et barnehjem. I forhold til Norge, s var barnehjemmet ikke s altfor bra, men sammenliknet med det skitne stedet var det paradis. Jeg fikk to mltider med vann, ekte mltider, hver dag. Fikk ordentlige klr, ikke filler. Jeg var lykkelig.

Trodde vel egentlig ikke at jeg kunne bli stort mer lykkelig, men det ble jeg. I en alder av 13 var det to norske som bestemte seg for ta meg med til Norge.

Idag har livet mitt ftt mer mening enn sexslave. Jeg har gode venner og har det trygt.

Wow, tusen takk for at jeg fikk lov til skrive ut. Tror kanskje jeg skal vise dette til foreldrene mine.

Utnytt tiden du har med dine besteforeldre, Sophie. Jeg er 18 r og ingen av besteforeldre mine lever lenger. Har aldri mtt morfar eller farfa. Har egentlig ganske gamle foreldre, men har strre ssken..

Har vel ingen hemmelighet jeg ikke kan fortelle til venner eller mamma, fordi jeg er en spass pen person og sier ting rett ut uansett. Snne smhemmeligheter man som oftest forran foreldrene som sex og kjrlighet osv har jeg..

Jeg sliter med passe inn p skolen min. Overgangen fra ungdomsskole til vidergende har vrt utrolig stor og tff for min del, og jeg sliter fortsatt med det etter snart tre mneder. Det st opp s utrolig tidlig hver morgen, det er slitsomt og utrolig demotiverende nr man ikke fullt trives! Skolen er bare ikke som jeg trodde nr jeg skte, og jeg angrer masse p det. Den hadde ikke vrt mitt frstevalg hvis jeg kunne f valgt en gang til! De fleste i klassen min er s oppmerksomhetssyke hele gjengen og er p fylla ofte, men jeg er ikke den typen, for jeg drikker ikke. Da har man jo tilslutt ingenting snakke om, for jeg var jo ikke p den festen. Jeg bare finner ikke min plass der.. Heldigvis gr min bestevenn i samme klasse som meg, det er han som holder meg motivert og fr meg smile og le hver dag :-) Det har vrt tft for oss begge faktisk, men vi holder ut sammen.

For ett r siden ble jeg mishandlet og seksuelttrakkasert, jeg slitermed angst og depresjon og har gjort det lenge, p toppen av kransekaka er moren min alkoholiker.. Livet mitt i ett ntteskall

Jeg er for redd til ta mitt eget liv. Hvis det fantes en pille som gjorde alt slutt uten smerte hadde jeg ikke nlt et sekund p ta den.

jeg har hatt meg med bestekompisen min sin mor i ett halvt r n... Jeg er livredd for at noen skal finne det ut:(

Her er det s mange sterke historier! Jeg hper alle sammen fr det bedre etterhvert!

Vil bare si at du er en utrolig god jente Sophie! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver og det fles som om jeg kjenner deg! Jeg elsker dine peronlige innlegg og meninger! Tenk at en S kjent og et idol for mange har snne sunne verdier og meninger! Mange bloggere fremstr som prinsesser og at de ikke bryr seg om ting rundt seg, men du..jeg har ikke ord! Du er helt fantastisk! Keg neundrer hvor pen du er! Hvis alle var som deg hadde det ikke fantes noe ondt i verden!

Jeg er ikke tiltrukket av samboeren min lengre. Har holdt p med en veldig god venn i mange r n, men det skjedde ingenting. Samboeren min er verdens beste og steste, og jeg er s utrolig glad i han. Men samtidig er jeg bare 20 r, snart ferdig p universitetet og skal begynne jobbe. Og jeg fler jeg har gtt glipp av alle ungdomsrene mine. Jeg vil ikke vre sammen med samboeren min for alltid, og jeg vil virkelig prve med denne andre "vennen". Og jeg har s sykt drlig samvittighet.

For to r siden var jeg utro mot eksen min i fylla. To ganger. Jeg sliter fortsatt med det den dag idag. Jeg har ny kjreste n og er jeg kjempe redd for at det skal skje igjen. Vi har snakket om det fr om vi noen gang har vrt utro fr, men jeg tullet det bare bort og klarte ikke vre rlig mot han. Jeg er s utrolig redd for hvordan han skal reagere om jeg sier det og tror det kommer til delegge forholdet vrt med at han kanskje ikke stoler p meg. Jeg sliter med at nr jeg blir full og er uten typen, kan jeg vre litt flrtete og ikke alltid har helt kontroll p hva jeg gjr. Ikke s lenge fr vi ble sammen, klinte jeg ogs med to gutter i fylla. Jeg har fortsatt kjempe drlig samvittighet og har ikke turt fortelle han det. Vi holdt jo bare p, men det er fortsatt tungt bre p det alene og det at jeg ikke klarer han fortelle om fortiden min.

Min strste og vanskeligste hemmelighet er at jeg ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem da jeg var mindre. Det var ikke med sex inn i bildet, men vedkommende beflte meg og prvde ofte kline med meg. Dette pgikk helt til jeg endelig turte si i fra som da var i 9. klasse.

Jeg har vrt utro med kjresten min jeg angrer flt, jeg elsker han over hele mitt hjerte. Han jeg var utro med har jeg kjent siden jeg var 10 r vi har en del historie ilag, jeg har ikke flelser for han men jeg liker han. Han var den som tok jomfrudommen min fr noen r tilbake, jeg har vrt utro med han to ganger den frste gangen hadde vi begge kjreste,De er ikke sammen n. Jeg har utrolig drlig samvittighet over for kjresten min. Vet ikke hva jeg skal si til han, eller om jeg i det heletatt skal si noe til han. Har prvd sl opp med kjresten min men fikk det ikke til, jeg elsker han for hyt! Hva skal jeg gjre?

Depresjonen min ble bedre etter at det ble slutt mellom meg og kjresten.

Det er skummelt bli bedre, og jeg fr snn skyldflelse over det.

Jeg sliter med skyldflelse. Det ble slutt med meg og typen i sommer etter mye drama. Vi mttes for frste gang siden da i helgen og vi kysset. I gr mttes vi og pratet i 2 timer. Jeg har aldrig sett en person s langt nede og usikker i hele mitt liv. Han var ikke snn nr vi var sammen, og legger mye av skylden p meg. Dette er noe jeg sliter med. Jeg vet at jeg ikke kunne gjort ting annerledes. N skal det sies at han har hatt en trblete oppvekst og ryket en del hasj, noe jeg ogs tror eg grunnen til at han er s langt nede. Uansett s klandrer jeg meg selv for at han har det s vondt. Det er helt forferdelig se han slik. Dette er vel en av mine strste hemligheter fordi jeg later som om jeg ikke bryr meg til alle rundt meg, nr sannheten er noe helt annet.

Jeg har hatt mensen i 3 r uten og si det til absolutt noen ikke en gang min beste venn, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe jeg stoler p henne jeg bare greier ikke og si det.. Ogs kranglet foreldrene mine hele tiden fr jeg s mamma prve og henge seg og pappa prve, da var jeg 6 r. Men alt er mye bedre n

Sliter p videregende ,og trives ikke i det hele tatt... Har ogs ftt beskjed om at jeg kanskje stryker i fag for jeg har for mye fravr...

Jeg vil ogs bli syk s jeg m p sykehuset s jeg slipper g p skolen

Har en far som var virkelig slem mot moren min da jeg var 1-2 r gammel, drev med narkotika osv. Vi flyttet, men politiet passer p at han ikke kommer i nrheten. N er jeg 16 r. Har en kjempesnill stefar som har vrt "faren" min siden jeg var liten. Faren min har ogs mange (mange!) barn med andre damer, og det gjr meg ukomfortabel. Jeg har mtt en, men det er enda flere, og jeg er redd for mte de. Jeg tenker ofte p faren min, og hva han har gjort. Han har aldri vrt der for meg, fr aldri gaver eller penger, og kom ikke i konfirmasjonen min. Det hadde nok blitt jvlig rart. Men det er fremdeles leit at jeg er redd for faren min, er flau over han, og tror stygge ting om han. Han la meg og broren min til p Facebook for en tid tilbake, men tok bare kontakt med broren min. Da flte jeg meg virkelig unsket og fl. Jeg hater han, men jeg har aldri mtt han. Det er s innmari flaut nr andre spr hvorfor jeg har en stefar, hvem min ordentlige far er osv. Skilsmisse er jo vanlig, der man har to foreldre man bor hos og snn, men jeg har ingen kontakt med faren min. Jeg vet nesten at han hater meg.

Og for ca 1 r siden s brente broren min og noen kompiser ned et hus. Jeg har ikke fortalt det til noen, og det er tungt bre p. Vi gikk p samme skole og alle pratet om det og hvor fle de som gjorde det er. Men det gr bedre n.

Jeg sliter ogs med fl depresjon og sosial angst etter r med mobbing. Foreldrene mine vet litt om dette, men ikke hvor flt jeg egentlig har det. De tror den sosiale angsten min er verst nr det er masse folk, og den er jo ille da, men jeg klarer nesten ikke pne dra hjemme. Det er vanskelig fr meg vre p skolen, i andre rom p skolen, andre folk og andre lrere. g p butikken eller treningssenteret resulterer ofte i at jeg begynner grte og fr et anfall. Jeg tr ikke vre alene med mine egne tanker, jeg blir redd. Jeg later som om at alt er bra men det er det ikke. Har ikke s mange skoledager igjen, og da flytter jeg vekk fra nordnorge, og lokalomrdet. Jeg blir mobbet for den jeg er, hva jeg sier og mine meninger. Folk blir sure p meg for ingen grunn, og det er s mye jentedrama. Jeg prver s godt jeg kan hver dag tilfredsstille foreldrene mine, men de blir aldri fornyde. Noe ingen vet, er at jeg selvskader. Jeg kutter meg ikke, men det er mange andre mter jeg fr ut flelsene og sinnet p meg selv. Dette ble rotete og alt mulig rart, men det var s godt f det ut.

Ble glad nr du postet dette innlegget, nr fr jeg en mulighet til skrive det ned.

Jeg var sammen med en utenlandsk gutt i litt over 2 r. De to rene var tunge, vanskelige og har delagt den lille selvtilliten jeg hadde og tilliten jeg har til mennesker. De frste 5 mnd var herlige. vi gikk sammen hele tiden. Flelsene ble bare sterkere og sterkere. Han var veldig streng p at jeg mtte vre jomfru (noe jeg var). Etter 5 mnd, ble vi sammen og 3 mnd etter det hadde vi sex fr frste gang. Fra min side ikke frivillig, jeg var ikke klar. Men han holdt meg nede og presset seg inn. Nr han var ferdig, ble han sur. Grunnen til det var at det ikke var noe blod, han hadde hrt at visst man er jomfru M man bl nr jomfruhinna blir tatt. Prvde forklare at jomfruhinna kan forsvinne utenom sex, med tamponger , ridning eller sykling. Men han hrte ikke p meg, tok meg i armen og kastet meg ut i snen. Eneste han sa var "ekle hore". Jeg flte meg verdils. Gikk hjem og grt, mamma lurte p hva som hadde skjedd. Jeg kunne ikke fortelle det til henne, ikke fordi jeg ikke ville. Men forholdet vrt var skjult, foreldrene mine godtok han ikke. Vi lp rundt og gjemte oss i 2 r. Han ryket hasj, gikk p bol og lyvte om hvor han var nesten hver eneste helg. Vill ikke tenke p hvor mange jenter han har vrt med mens vi var sammen. I tillegg kunne han bli veldig aggressiv, han slo opp med meg nesten hver gang vi var med hverandre. Bare fordi jeg var norsk, og i flge han er ALLE NORSKE KVINNER HORER. Noe som fikk meg til g i forsvars modus og diskutere. Noe jeg ikke skulle ha gjort. Han kommenterte alt jeg gjorde, fikk ikke lov til g noen steder, og han mtte ha alle passordene mine. Flte meg deprimert og fanget i noe jeg ikke kunne komme meg ut av, svak som jeg var begynte jeg kutte meg, Noe jeg angrer p, det er vanskelig skjule men jeg skjnte heldigvis fort at det hjalp ingenting kutte seg. De siste 6 mnd av forholdet skulle han egentlig i fengsel men det ble fot lenke istedet for. Han hadde den p i 3 mnd kunne ikke g mer enn noen meter utenfor sitt eget hus. Grunnen til at han fikk den var fordi han hadde skamsltt en mann i fylla, mannen mistet nesten hreselen p det ene ret og noen tenner. I tillegg var mannen ute av stand til jobbe i noen mnd. Det var de beste 3 mnd jeg hadde i lpet av de 2 rene. Jeg grt ikke, og jeg var fri til g hvor jeg ville. Men helvete brt ls nr han tok av fot lenken, da var det 100 sprsml om hvem jeg hadde vrt med og om jeg hadde vrt utro. Noe jeg bare lo av, selv om han var en forferdelig person s elsket jeg han. Jeg blindt forelsket, men det vre utro hadde aldri kunne falt meg inn. Jeg hadde vrt med mine venner, de f jeg hadde igjen. Forholdet fortsatte like drlig som alltid. Tilslutt etter at han begynte ringe vennene mine for hre ting om meg s fikk jeg nok. Hadde en lang samtale med faren min, han ringte "kjresten" min og sa at visst han noen gang kontaktet meg ble han anmeldt.

Det var bare for forklare litt om hvordan forholdet var... Men hemmeligheten er at for ca 4 mnd siden mtte jeg han noen ganger og vi hadde sex. Fikk alle flelsene tilbake, han sa at han hadde forandret seg og skulle behandle meg slik jeg fortjente bli behandlet. Vi var ikke sammen mer enn 2 dager. fr jeg slo meg selv i ansiktet og sa at jeg ikke kunne g tilbake til det gamle.

Jeg er virkelig glad for det valget, selv om jeg noen dager har lyst til holde rundt ham og nske at han faktisk har forandret seg. Men jeg tar ikke sjangsen uansett hvor mye jeg vill.

Eneste som er forferdelig n, er at jeg ikke stoler p noen. Klarer ikke pne meg for noen, ikke for noen andre en en kommentar p en blogg.

HERRE. Som veldig mange andre sliter jeg med selvtillit til kroppen min. Fler liksom at det bare er jeg som kan klage for alle andre rundt med har faktisk sinnsykt fin kropp. Blir faktisk jvlig provosert nr venninner klager over at de har "for store pupper" eller "sj, hoftene mine er for store" jeg har null pupper, null former og ser ut som en tynn mellom-lav faens pinne. Det som irriterer meg mest er at de poserer foran speilet mens de sier det. "sj hater de aaaltfor store puppene mine" -mens de legger ut et bilde p insta med klfta ned p knrne. Bra gjort. Dette var mer et klageinnlegg enn en hemmelighet kanskje, men hvis du som leser er en av de som gjr dette, slutt. Jeg gir deg i alle fall ikke komplimenter om du hinter til det indirekte. Har det faktisk ikke s bra selv, men tr derfor ikke si noe. Skjerpings.

Jeg gikk inn p rommet til besteforeldrene mine og der var kusinene mine (som er sstre) og sleiket hverandre p rompa og gjorde seksuelle ting. S greide de overtale meg til bli med... Jeg tenker p det hver dag og jeg fr s vondt det gjr s vondt tenke p det

N fr jeg muligheten til skrive noe jeg holder inne og som tar liv av meg snart.

jeg har vert i lag med drmmegutten min i 1 og eit halvt r og mye har skjedd... han har sret meg veldig men hjelpt meg gjennom 10rs mobbing. da jeg mtte han fikk han meg til f troen p meg selv igjen. problemet n er at han blir sint for ingenting. han legger skyld p meg , uten at jeg har gjort noe... jeg har prvd alt for f han tilbake for han gjr meg lykkelig og sammtidig sret. Jeg blokket han fra alt... fordi jeg trengde en pause av all sorgen s ringer han meg p fylla at han skal drepe meg og kjre meg ned nr han fr muligheten til de. Neste dag ringer han meg p skolen men jeg tar ikke den. han sier at han vil mte meg for snakke, som jeg lenge har mast om. jeg skulle vekk den helga s vi mtte ta de p sndagen. Sndagen kom og han ringde.. frste gang p lenge var han glad i telefonen og spurte om jeg hadde de bra og fint p tur. S sa han at han ikke fikk tid til prate idag og han var lei seg for de... men han lovde ta de ilpet av uken og n er uken snart over... snakket med han igr og da skulle vi mtest men han dukket aldri opp og sa ikke fra... hva skal jeg gjre mister meg selv...

Jeg tror kanskje at jeg er bifil. Jeg fler ingenting ovenfor de fleste gutter, men sammen med jenter er det HELT annerledes. Det er liksom noe helt annet sitte ved siden av ei jente enn sitte ved siden av en gutt. Jeg vet ikke. Er livredd for fortelle dette til noen. Mange av vennene mine er veldig imot homofili, s jeg vet ikke hvordan de kommer til ta det.

Jeg planla ta selvmord forrige uke. Alt var planlagt. Det eneste som hindret meg var et smil jeg fikk av en gutt som satt p bussen.

en fast leser under annet navn

en fast leser under annet navn

Hadde sex med lreren min igjennom siste r p videregende, to r etter er vi kjrester, men f vet hvordan vi mttes (jeg tok initiativ). Hemmeligheten var fryktelig tung den gang da, ble syk av det. Elsker han mer enn noe annet!

Jeg er egentlig en jente som stortsett har det helt greit. Men i det siste har det bare godt nedover og nedover. Det er en gutt jeg liker som jeg ikke engang tr og vre meg selv med nr jeg er med han. Vi prater litt sammen men nr jeg er med han fr jeg en klump inne i magen og tr ikke vre meg selv, jeg blir heller sittende der som en idiot. Jeg er meg selv med alle guttene rundt men han, det er noe helt annerledes med han. Jeg vetikke hva jeg skal gjre og er veldig lei meg for det.. Det er ogs noe annet jeg syntes er veldig kjipt for tiden og det er at jeg har hatt det veldig bra med bestevennene mine fortiden. Men plutselig hrer jeg de begynner og baksnakke meg. Jeg er veldig svak for snne ting og vetikke hva jeg skal gjre. Det gjr vondt. Jeg vet selv at jeg er den ''drlige'' i gjengen og det vet de veldig godt selv ogs, det srer meg.

Jeg fler ikke at jeg er p samme blgelengde som vennene mine. De er fanget i en rosa boble mens jeg fler jeg er fanget i en svart. Jeg bryr meg om ting som dyrevern og universet, og jeg tar meg ofte i tenkte over ting som meningen med livet. Dette kan jeg ikke snakke med vennene mine om, for de bryr seg ikke. Det har blitt s ille at jeg ofte tenker p bytte skole, slik at jeg kan starte p nytt.

Jeg skammer meg over at jeg trakk meg unna mammaen min da hun var kreftsyk. N som hun er dd skulle jeg nske jeg brukte all min tid sammen med henne. Men det var s vondt se henne syk. Jeg var feig.

Jeg vet ikke om det kan kalles en hemmelighet, men jeg syns det bare er godt f skrevet ut.

Etter broren min dde har jeg forandret meg totalt. Selvom det er to r siden s er det fortsatt like vondt som det var dagen etter det hadde skjedd. Folk tror at to r skal lindre smerten og at alt bare skal g over. Men det er s feil. Jeg gr rundt med en maske hele tiden, og er en person jeg ikke er. Jeg har verdens beste kjreste, men jeg er s redd for miste han. Broren min var min bestevenn, og jeg s hvor fort jeg kan miste en person som jeg elsker. Derfor er jeg livredd for aldri vre bra nok for kjresten min, og at jeg skal miste han ogs, og ende opp alene. Jeg har verdens beste foreldre, og en del venner, s jeg vet jo at jeg aldri vil bli alene.. men jeg trenger alltid en bekreftelse fra andre enn dem. Foreldrene mine elsker meg jo uansett hva, men jeg fler at alle rundt ikke gjr det for de er jo ikke familie og "tvunget" til vre med meg.

Jeg fler at jeg m ha bra kropp, se bra ut, gjre det bra, men oppi alt dette stresse m jeg ogs kjenne p den intense smerten av sorg. Hverdagen er s tom og meningsls, og alt jeg skulle nske var at broren min var her. Alt var bra nr han var her. Men han vil aldri komme tilbake, for han er dd. Borte for alltid..

Den evige onde sirkelen om fle seg bra nok, se bra nok ut er s ufattelig stressende. Men selvom kjresten min gir men kompliementer og sier han er skikkelgi forelska i meg, er jeg s redd for at det skal forandres over en dag. Jeg trr ikke virkelig st opp for meningene mine, fordi jeg derfor er redd han vil g fra meg. Det er skikkelig irriterende og feigt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer miste fler i livet mitt, selvom det er en veldig stor forskjell p kjrrlighetssorg og ddssorg. Jeg trenger alltid en bekreftelse p at jeg ser bra ut eller er bra som person, og det stresser meg. Jeg har ALDRI blitt mobbet, og jeg har p en mte alltid ftt kompliementer og vrt en av de "populre" gjennom barndommen. Men etter ddsfallet s har alt bare gtt nedover, og alt jeg har opplevd har gjort at jeg er redd for framst som den personen jeg er blitt. For jeg har jo forandret meg. Og for at vennene og kjresten min ikke skal se den triste, slitne jenta jeg er blitt, s m jeg gjre alt jeg kan for vre bra nok. Presse meg selv til se bra ut, og oppfre meg morsomt utdadvendt. Men jeg blir og er s sliten, s lei. Jeg fr drlig samviighet av usunn mat, og etter jeg gikk ned noe kilo i fjor fikk jeg masse komplimenter p hvor "fit" og fresh jeg s ut, selvom jeg aldri har ftt hre at jeg s drlig ut fr jeg gikk ned. Men da jeg fikk hre fra andre at "s tynn du er blitt", eller "oi for en kropp", s har det satt seg i hjernen min at jeg ikke m g opp igjen de kilone til bli den personen jeg var fr jeg gikk ned... derfor fr jeg s drlig samvitighet nr jeg spiser usunn mat, som ikke inngr i en skalt "diett". rare er at jeg spiser massemasse dritt nr jeg er med kjresten min.. men det er fordi jeg tenker "n er han jo her med meg, s n vil han jo ikke legge merke til om jeg har gtt opp noen kilo, og han kan jo ikke sl opp fordi jeg ikke ser bra ut nok her og n". Helt sykt rare og skumle tanker, men er vel snn jeg fler det, og det er det INGEN som vet...

wow, godt f skrevet litt ut.

Jeg har nesten hele livet sagt at faren min er dd, men egentlig s lever han. Grunnen til at jeg sier at han er dd, er fordi det er lettere forholde seg til det enn mtte forklare hva slags ekkelt menneske han egentlig er. Han er ruseavhengig/alkoholiker og har en kjreste s ung at hun kunne vrt min sster. Hun er penbart kun ute etter pengene hans. Han bruker ikke en krone p hans barn, men kjpe dritt til hans kjreste, er mer enn greit.

Da jeg var liten, holdt jeg p d fordi jeg tok noen piller som bare "l der". Jeg var et lite barn og visste ikke bedre, men en voksen person burde vel vite bedre enn ha dop liggende et sted sm barn lett kan f tak i.

Jeg vet via felles bekjente at en "venninne" skal ha blitt voldtatt. Siden ting aldri har blitt sagt direkte til meg s trr jeg ikke si noe. P grunn av dette har vi mistet mye kontakt. Bruker ordet venninne lst fordi vi har mttes en gang de siste 4 rene og fordi hun aldri tar initiativ til kontakt s da gjr ikke jeg heller det. Jeg tror ogs at det at hun ble voldtatt er noe som ble diktet opp for oppmerksomhet.

Snn fler jeg det generelt om mine "venner", at jeg har en del "venner" som bor i andre byer (og andre land) men at de egentlig ikke bryr seg fordi de er drlige p holde kontakt. Derfor er det vanskelig for meg f kontakt med nye mennesker - Jeg stoler ikke p dem. Jeg regner med at de ogs vil forsvinne veldig kjapt...

jeg slet veldig med selvmordstanker fordi jeg var ett mobbeoffer fra 3 til 8 klasse, og at faren min er akoholliker, for 2 r siden s ringte politet og sa at pappa var blirr arrestert for vold mot exkona, jeg har ikke ftt lov til se han siden det, men en dag bestemte jeg meg for at jeg ikke orka leve mer, jeg fant frem ett belte og hadde tenkt til kvele meg selv. men s kom storebroren min inn, han s alt! kniven med blod og beltet, jeg l p bakken bevistls, s de mtte rine ambulansen. Jeg har ikke turt snakke med noen om det. Jeg sliter fortsatt med deprissjon,selvmordstanker og angst etter 2 r med bupa o mter med barnevern osv, jeg sa til dem at jeg ikke trengte behov for g dit lengre men jeg jugde for je sliter enda verre n enn det jeg gjorde da.

Jeg lider av trikotillomani. Jeg har ikke sagt det til noen, fordi jeg fler meg s sykt dom. Hvem river av seg sitt eget hr, liksom? Og veldig ofte fr jeg skikkelig skyldflelse og drlig samvittighet ovenfor megselv, at jeg kutter ut mat i to dager, og/eller kutter som straff.. Jeg har hatt dette siden jeg var rundt 10 r, men har aldri tenkt over handlingene mine fr ett r siden. Jeg har gtt ned 12 kg siden da, og har verdens styggeste armer. :( Dette begynner g alt for langt, men jeg trr ikke ske hjelp. Det er s utrolig vanskelig pne seg opp til noen, enten man kjenner personen eller ikke.

Stor hemmelighet

Stor hemmelighet

Min strste hemmelighet er at jeg ikke er som alle andre, verken jeg eller familien min. Vi sliter med en forbannelse som har vart i flere generasjoner. En forbannelse som hindrer kvinner lykke. Derfor veldig mange i min familie har ddd av enten brystkreft eller eggstokk kreft. Dette er jeg veldig redd for f selv, og har ofte panikk over det. Denne forbannelsen ligger langt bak i slekta og det er kun noen f jeg kjenner som vet denne hemmeligheten. N tenker folk sikkert at jeg er gal, men dette er kun sannhet og noe jeg har nektet for selv. Jeg har snakket med flere synske mennesker som bekrefter dette. Derfor jeg har slitt med mobbing, og andre grusomme ting fordi alt som er ondt kommer i veien for meg som en del av denne forbannelsen.

Onkelen min hang seg pga dette blant annet, og det er en grusom skjebne. Jeg vet at dette er en straff for meg fra tidligere liv blant annet og at jeg m kjempe med nebb og klr hver eneste dag for klare leve normalt. Det finnes s mye annet i denne verden enn mange vet, og n for tiden er det en stor kamp mellom det gode og det onde. Men jeg skal kjempe videre, og jeg gir meg aldri. Djevelen skal ikke f vinne over meg!!!

Jeg ser du leser The Secret, bruk det for det er verdt og fortsett tro p alt som er godt i denne verden!

jeg hater alle som gir seg selv diagnoser som for eksempel angst eller lignende. Kom igjen, selv om dere har en drlig uke eller mned, s betyr det ikke at dere har en diagnose. De som faktisk sliter med noe p ordentlig har det kjempe tft, s kommer dere med en drlig mned tror dere har kommet til verdens undergang. dette gjelder spesielt ungdom i alderen 12-20. SKJERP dere!

Jeg er lykkelig. Det er min hemmelighet.

Sophie, du er et fantastisk menneske!

Jeg hadde vrt ordentlig stolt hadde jeg vrt foreldrene dine.

Og bare tenk s glad de blir nr du leser innlegget ditt :)

Stor klem

Var litt for intim med kjresten til tvillingsstera mi. Fortalte henne det, selvflgelig. Men det forblir en hemmelighet for resten av verden :p Ung og dum

min lille "hemmelighet" er at jeg nesten aldri gr til tysk timene p skolen. lreren er rett og slett forferdelig, slenger stygge ord til alle inkludert meg hele tiden. jeg kjenner nesten ingen i den klassen, og det er noen jenter der jeg ikke kan fordra. de er falske, frekke og rett og slett fle. da jeg fikk bedre karakter enn dem skulle de g til lreren og si at jeg hadde jukset, nr jeg ikke en gang hadde det? h jeg blir kvalm. den eneste venninna jeg har i den klassen har blitt tatt ut p gangen av lreren, og han sa at om hun ikke satt med meg skulle hun f 4'er i faget. er det lov? jeg aner ikke hvem jeg skal fortelle dette til, og om det er noe gjre med det...

Jeg har drlig selvtillitt,og er utrolig usikker p meg selv.

Jeg har 3 hemmeligheter..

Den frste er det absolutt ingen som vet om.. Ikke en eneste! Litt skummelt skrive det her, da jeg vet at om du virkelig vil kan du finne ut hvem jeg er.. Men jeg stoler p at det ikke skjer.

Jeg vil d. Jeg gleder meg til d. Jeg ser p dden som noe positivt og avslappende. Jeg s meg i speilet for et par dager siden tenkte at jeg kom til d av selvmord. Det var min mte d p, og jeg gleder meg! Jeg fr nesten snn rus av tenke p dden. Meg legger meg om kvelden og smiler hvis jeg tenker at jeg kanskje ikke vkner opp igjen. Du forstr kanskje at jeg er deprimert.. Jeg har ftt sprsmlet av familie og leger.. Men det svaret jeg kommer med er bare "nei, jeg har vrt deprimert tidligere, det vet dere og dere ser jo at jeg ikke er snn lenger".. Greia er at da nsket jeg hjelp, det gjr jeg ikke lenger. Det var min frste og aller strste hemmelighet.

Nr 2 er seksuelt.. Jeg hater sex. Det er det verste jeg gjr. Kjresten fr kanskje sex 2 ganger i mnd og da gjr jeg det fordi jeg har drlig samvittighet. Det ender ofte med at jeg grter osv.. Sex for meg er forferdelig.. Det er det verste som finnes. Jeg vet at jeg sliter med flelser(vise, snakke om, se og hre om)... Min favoritt stefar hadde jeg da jeg gikk i 3 klasse, for han og min mor viste ikke flelser. Mamma fr ikke lov til trste meg om jeg grter og jeg fr panikk hvis noen klemmer meg. Sex er jo flelser, sex er nrkontakt.. Sex er alt jeg ikke takler. Den strste grunnen er at jeg ikke har noen positivt erfaringer med sex.. Min forrige eks var alkoholiker og voldtok meg opp til flere ganger.. Det er PISS at man ikke kan bli voldtatt av en kjreste.. For det kan man... Eksen min fr det var narkis og tvang meg til seksuelle handlinger.. Ikke voldtekt, men likevel noe mot min vilje. der fler jeg meg litt alene. For jeg leter og leter p nett og det er INGEN jeg enda har kommet over som har s lite sex og som fr panikk av ha det.

Min tredje hemmelighet er at jeg har sosial angst. Min mor og lillebror vet det.. Min samboer vet det og 2 av venninnene mine vet det.. Ingen andre. Jeg har ftt hre at det kan vre greit fortelle folk det, snn at folk ikke tror jeg er frekk osv nr jeg aldri vil vre med ut.. Men jeg klarer ikke at andre ser det er enda en feil med meg

Jeg har drlig samvittighet ovenfor moren min. Hun er verdens snilleste mor, har stttet meg gjennom alt og prver hele tiden gjre det beste for meg. Men jeg fler ikke at jeg gir noe tilbake. Jeg fler meg slem.

Jeg har en venninne som er veldig... Ustabil? Hun tenker ikke helt klart og har ikke s veldig mye respekt for meg. Men hun er veldig snill mot meg, (Men dramaqueen og lgnhals) men hvis hun frst fr for seg at hun ikke liker meg lenger s kommer hun til spre mye dritt, selvom ingenting av det hun kommer til si er sant. Jeg burde trappe ned p hvor mye jeg er med henne, men hun gir meg selvtillit tror jeg. Nr vi to er sammen eier vi verden.

Jeg klarer ikke bli kjent med folk. Jeg er sjenert, tenker drlig om meg selv og sammen er ikke det en veldig god kombinasjon. Jeg har enda ikke blitt kjent med alle "kule" jentene i den nye klassen vr, til tross for at vi startet i august.

Jeg er dritsjalu p en jente i klassen. Hun fr alle merkeklr hun vil av foreldrene, er pen (Og da mener jeg pen.) og har en perfekt kropp og nyyyydelig hr. Det som gjr at jeg er sjalu tror jeg er at hun er dum. Det virker ikke som at hun klarer tenke noe selv, at hun ikke vet hvordan verden er. Og da blir jeg sjalu, over at en s teit og lite gjennomtenkt jente kan vre s populr.

Jeg ogs drlig selvtillit og sliter med at jeg syntes jeg er s stygg pga, de rde kinnene mine, men det er vel ikke noe nytt, haha.

Og du tre kommentarer over meg elns. Jeg rev av meg masse hr i femteklasse. Jeg og mamma dro til legen og fikk psykologhjelp. Ikke at psykologen hjalp noe da. Men du er ihvertfall ikke den eneste! :P

Jeg er redd for at det livet jeg lever og det jeg gjr ikke kommer til vre nok for meg, at jeg bestandig kommer til nske noe mer.

Kjresten min flyttet i gr til utlandet, han skal vre der over en lengre periode og jobbe. Det gjr meg virkelig lei meg, men jeg hper vi kommer til klare holde forholdet gende likevel likevel. Min "hemmelighet" i den forbindelse er at jeg ikke er helt sikker p om jeg selv virkelig TROR p at det kommer til g - jeg vet vi begge har problemer med sjalusi, og jeg er redd for at mangelen p kontakt kommer til fre til at forholdet dr. Jeg sier til alle rundt meg at jeg tror det kommer til g bra, men er usikker p om jeg faktisk 100% tror p det selv...

Hei Sophie. Det kan godt hende du ikke leser denne kommentaren. Du sier du leser gjennom alt, men hvem vet egentlig? Uansett. Jeg vil starte med si at du inspirerer meg. Virkelig. Jeg kunne aldri vrt s pen om alt selv. Det er derfor jeg velger skrive dette anonymt. Dette er noe jeg har slitt med i lengre tid, faktisk i mange r. Jeg sliter fortsatt. Jeg har ddsangst. Ikke i den form at jeg er redd for fysisk d. Jeg er redd for at jeg ikke fr gjort alt jeg vil gjre. At jeg ikke fr sagt alt jeg ville si. Men mest av alt: Jeg er redd for tanken p hva som skjer etter vi er dd. Jeg har s utallige mange sprsml i hodet mitt. Hva skjer etter vi er dd? Hvor lenge skal vi vre dd? I all evighet er svaret. Men s spr jeg meg selv: Hva er evigheten? Hvor lenge er det? Dette gjr meg veldig trist, og jeg kjenner jeg fr litt, eller veldig angst inni meg nr jeg vet at vi skal vre dd i all evighet. At vi kun har dette ene livet, s skal vi ligge der for alltid. Jeg er mest av alt redd for at mamma og pappa skal d. Men s klart meg selv ogs. Kanskje det ikke er dden jeg er redd for. Men rett og slett evigheten. At vi bare ligger der. At vi kun har dette ene livet. Det fr meg til tenke p hvor mye jeg setter pris p ting. P de sm tingene jeg tar forgitt, men som egentlig utgjr en s stor forskjell. At jeg har mamma og pappa rundt meg. At jeg har familie og venner. At jeg har middag servert hver dag jeg kommer hjem fra skolen. At jeg fr sove i en myk seng. Alle disse tingene tar jeg, men ogs mange andre forgitt. Tenker ikke over det. Dette har blitt som en ond sirkel for meg. Hver kveld nr jeg tenker over dagen idag, kommer jeg ogs til tanken om dden. Vi har s liten tid. S alt for liten. Jeg ligger bokstavelig talt og grter nr jeg tenker p det. Dden

Du er s pen sophie Elise !! ❤️ Vil du lese min blogg ? :) har ikke s mange lesere :)

Min strste hemmelighet er noe jeg skammer meg over. Jeg tenker p det vr dag, men har vanskeligheter med dele det med noen. Jeg har vrt sammen med kjresten min i over 3 r. Han er verdens beste og han har aldri gjort meg noe vondt. Problemet mitt er at over en lengere tid har jeg ftt flelser for en annen gutt. Denne gutten er ikke en person jeg kunne tenkt meg dele livet mitt med eller noe, men samtidig s er han s utrolig sjarmerende. Noen ganger er jeg usikker p om jeg egentlig er forelsket i denne gutten eller om det bare er fordi jeg er ferdig med kjresten min. Jeg tenker p det vr dag om hvordan livet som singel ville vrt. Samtidig s savner jeg kjresten min nr jeg gr og legger meg (han gr skole et annet sted og kommer bare hjem annen hver helg). Jeg vil ikke vre sammen med han bare fordi at jeg ikke klarer og sove alene.

En av de frste helgene kjresten min var borte var jeg p en fest. Jeg og denne andre gutten er veldig gode venner og er i den samme gjengen. Vi snakket lenge og ble etter hvert veldig fulle. En ting frte til det andre og jeg fulgte han hjem. Heldigvis var han klar nok i hodet til si nei, s vi hadde ikke sex. Det som derimot plager meg med hele hendelsen er at det var han som sa nei og ikke jeg. HAN som er singel. Vi har snakket mye om det i ettertid og vi ble enig om og ikke si det til noen. Problemet er at jeg tenker p han nesten hver dag. Hva FAEN skal jeg gjre?? Jeg elsker kjresten min, men begynner lure p om jeg mtte han for tidlig i livet. Jeg er ikke klar for f familie n, jeg har ikke gjort alt jeg har lyst til enda. Bare jeg hadde mtt han i en alder av 25 eller noe....

Jeg er nok verdens verste kjresten som er utro, men hva faen skal man gjre nr man er forelsket i to?

Jeg bruker str 40 i sko og er bare en 21 r gammel jente. Det er flaut og jeg holder sko str min hemlig for alle jeg klarer holde det hemlig for.

Ale sier jeg er gal. Noen ganger fr jeg mentale sammenbrudd, jeg tror jeg tenker for mye p det abstrakte. Nr jeg enkelte ganger prver forklare hva som skjer inni hodet mitt til noen, er det ingen som forstr. Jeg tror jeg faktisk er gal. Gal og alene. Og tror jeg bare blir galere og galere. Jeg kommer til endre opp som den galeste. Kanskje jeg til og med hper p det.

Jeg er egentlig forelsket i han jeg bare har sex med. Hver helg ligger jeg oppe og venter p at han skal ringe. Han kjenner meg egentlig ikke, og er alt for gammel for meg. Dessuten har han 1000 andre, mens jeg har bare han.

Min strste hemmelighet er vel at jeg er s jvla usikker p hva jeg egentlig vil. Jeg gr n siste ret p vgs og har ikke peiling p hva jeg vil til neste r. Blir bare mer og mer redd for hva jeg skal gjre nr "tiden gr ut" og jeg er ndt ta et valg. Jeg har en samboer som jeg for det meste er ganske sikker p at jeg elsker og kanskje til og med vil dele resten av livet med. Men jeg er manisk depressiv, og i de drlige periodene blir jeg likegyldig til alt fra fremtiden min til forholdet vrt. Dette gjr meg s jvlig usikker p hvilke flelser som egentlig er "ekte".

En annen ting er at jeg hele tiden gr fantaserer om hvordan jeg vil at livet mitt skal bli. Det er s vanskelig slutte ogs, fordi det hjelper litt hver gang jeg fler meg mislykket. Istedet for godta at jeg ikke er perfekt og at livet mitt ikke er det og aldri kommer til bli det, fantaserer jeg om hvordan det skal bli. Dette er noe jeg har gjort siden tidlig barneskole ca. 7 r, og n er jeg 18... Jeg er ogs redd for at jeg ikke gjr nok n, og at jeg ikke kommer til ha nok fine minner se tilbake p nr jeg blir eldre. Herregud, de fleste dagene og helgene gr til enten sitte inne eller dra p middelmdige fester, og n vil ikke typen engang dra p festival (en "tradisjon" jeg har hatt siden jeg var 14) til sommeren engang. Er litt for tidlig bli til en av de som reiser til Spania en gang i ret og det er det mest opplevelsesfylte de gjr hele ret. haha s ja dette er vel de tingene jeg sliter med for tiden, men som jeg ikke greier snakke med noen om.. takk for at du gjr dette og takk for at du er den awesome jenta du er :D

Jeg er 1.83 cm hy og jeg hater det.. Det er rett og slett flaut. jeg kan aldri lne sko og klr til venner, og jeg kan ikke bruke hye hler heller.. Jeg misliker meg selv s mye, selvtiliten er p null. Bare p grunn og hyden min.

Jeg ble voldtatt for ett r siden av en fyr som hadde kjreste.

Nr folk fant det ut s sluttet alle jeg kjente prate med meg, jeg ble beskyldt for alt. Hun som var bestevenninnen min p den tiden sendte melding til kjresten til fyren og sa at det aldri hadde skjedd, s de ikke skulle sl opp. Men hun sluttet prate med meg som alle andre, folk gikk nr de s meg, de slengte dritt etter meg.

Noen mneder senere tok jeg en overdose. Ingen i familien vet om dette, og ingen vet hvor vondt det faktisk gjorde i ettertid. Jeg tr ikke g ut, jeg tr s vidt vre med familien min, depresjonen har tatt knekken p meg.

Men det vondeste av alt er at jeg vet han har det bra. Det siste jeg husker av han er at han lo mens han voldtok meg.

Faren min dde i slutten av 2013, og alle tror at jeg har det fint og er glad og ikke tenker s mye p det, siden jeg som regel alltid smiler nr jeg er blandt folk. Men egentlig s tenker jeg p det hver time, hvert minutt, hvert sekund av livet mitt, den delen vil aldri forlate hjernen min, noe som er helt utrolig g bre p. Alle tror jeg har det fint, men jeg fler meg ikke bra og det at jeg er 14 r og aldri fr se faren min igjen, knuser meg innvendig.

Itillegg har jeg funnet ut av HELE familien min har lyvd til meg om dden hans, noe som gjr at jeg hvertfall ikke vil snakke med dem om det. Jeg fikk vite at han fikk hjerteinfarkt og havnet i koma nr han var ute og gikk, og det kom 2 leger som hadde gtt av vakta si og tilfeldigvis hadde med seg snn gjenopplivning ting, og hvor lite realistisk er ikke det? jeg fler meg s dum som trodde p det.

for noen uker siden, s sa frst den ene venninna mi at faren hennes (som kjente pappa) at pappa tok overdose fordi han ikke hadde det bra, og da ble jeg usikker. S spurte jeg flere og omtrent alle vennene mine visste at han tok overdose og trodde jeg visste det. Men neida.. Hvem mammaer er det som lyver til datteren sin om faren sin dd? Greit at dem kanskje tror det var det beste for meg, men jeg visste at pappa ikke hadde det bra og jeg ville heller ha ftt vite sannheten. Og det vrste er at dem forsatt ikke har sagt det til meg, lurer p nr dem kommer til si sannheten.

anonym for alltid

anonym for alltid

Da jeg var 15 ble jeg invitert ned til bestevenninnen min for drikke for frste gang, sammen med henne og kjresten. Jeg har aldri likt kjresten hennes, fordi han har gjort diverse ting mot henne som hun tilga han for, men noe jeg aldri tilga han for. Jeg husker jeg trodde dette kunne vre en god mulighet for bli kjent med han p, og kanskje hadde jeg tatt feil av ham, hvem vet. I tillegg ville dette vre min frste gang der jeg skulle drikke for bli full, og ikke for "smake".

Jeg husker da jeg kom med der hadde kjresten hennes dratt med seg to svre smirnoff flasker (de man fr p taxfree og slikt) som han hadde fylt med vodka, smirnoff og noen andre drikker jeg ikke husker navnet p. Det var vel ca 20% smirnoff, 40 vodka og resterende 40% noe annet i flaskene. De satte p musikk og blandet drikkene oppi glass til oss. Jeg likte den ikke blandet, s drakk ca 5 halvfulle glass uten blande, venninnen min hadde drukket maks 2 glass og kjresten hadde drukket like mange som meg. Jeg husker vi reiste oss danset, og jeg husker jeg gikk til dren for vre sikker p den var pen s jeg kunne spy senere.

S blir alt svart. Jeg husker jeg vkner opp igjen i badekaret til venninnen min hvor jeg driver spyler ned meg selv mens hun prver stoppe meg. Jeg tror jeg prvde f i meg vann fordi jeg tenkte tilbake til 7 klasse hvor lreren fortalte oss at hvis vi var fulle var det en god ide drikke vann. S blir det svart. Jeg husker ikke mer, jeg husker litt at jeg hadde vondt (jeg hadde visst falt ned en trapp), og jeg husker de dro/berte meg ned til huset til kjresten hennes. S blir det svart. Jeg husker jeg vkner opp i sengen, jeg hrte venninnen og kjresten min stnnet (de hadde nok sex antar jeg), og s blir det svart.

S vkner jeg igjen av av venninnen min driver sier "nei, nei, nei" hysterisk, og s blir det svart igjen. Jeg vkner igjen av smerte, men jeg kunne ikke bevege kroppen min. Det var som om jeg var tilstede, men samtidig ikke. Jeg husker jeg s ned, og jeg var naken og kjresten hennes hadde presset seg inn i meg. Jeg kunne ikke gjre noe, jeg husker jeg vendte litt p hodet fra side til side for si nei, men klarte ikke si noe eller dytte han vekk, kroppen ville ikke samarbeide. Det svartner igjen. Jeg husker jeg senere vkner og spr hvorfor jeg er naken, og venninnen min svarer at jeg hadde spydd p de.

Neste gang jeg vkner er jeg pkledd i kjresten hennes sine klr, og jeg husker jeg reiste meg, tok mobilen min, jakken min, skoene mine og gikk. Da jeg kom hjem tok jeg meg en lang dusj, gikk opp i sengen grt. Jeg husker jeg ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Det ble klarere, men jeg vurderte ikke en gang g til politiet. De ville ikke ta meg serist, for det frste hadde jeg ingen bevis, for det andre ville det vre hans ord mot mitt, for det tredje ville jo det sre venninnen min.

Jeg husker jeg spurte henne noen dager senere om hva som hadde skjedd den kvelden, om hun husket noe. Hun sa hun svartnet hun ogs, men hvordan kunne hun gjre det nr hun bare drakk 2 glass? Det er jo ingenting, samtidig var de jo blandet med Red Bull? Hun sa ogs at jeg hadde prvd kle av meg tidlig p kvelden, for kjresten hennes og henne. Dette fikk meg til tro at kanskje jeg ville det? Jeg ville jo det ikke i det hele tatt, men hvem ville tro meg? Dette er flere r siden n.

Jeg er 19 n. Jeg vet at jeg ikke kan gi lovlig samtykke til ha sex i beruset tilstand i det jeg ikke kan snakke ordentlig eller g eller bare det faktum at man har spydd betyr at man ikke kan gi samtykke til sex, jeg vet ogs at jeg var 15 p det tidspunktet. Han var 18. Det var ogs ulovlig. I tillegg ligger det litt i bakhodet at han kan ha puttet noe i drikkene vre. Jeg har ikke mtt kjresten hennes siden den dagen, vil aldri se han igjen. Hver gang jeg lukter parfymen han hadde p seg den kvelden nr jeg er ute blir jeg kvalm og tenker tilbake p den natten. Jeg snakker s vidt med henne lengre, det er vanskelig. Hun var en av mine bestevenninner, men jeg forstr ikke hvordan hun kan vre sammen med et slikt monster.

Jeg har bare fortalt dette til 3 personer i mitt liv. Jeg har aldri sagt til noen hvem det var. Jeg har ikke sagt det til foreldrene mine. Jeg tr ikke. Jeg tenker p det hver eneste dag.

Sliter med stole p folk, fler ingen liker meg.

Jeg har Bulimi og har hatt det i over et r n! Dette er det ingen andre som vet og det fles helt absurd skrive.

Jeg vil ikke ha det slik og jeg kjemper hver eneste dag for f kontroll over spiseforstyrrelsen, men med en gang jeg glipper s er jeg tilbake i samme lypa. Med alt presset om vre tynn og sunn osv s er det hardt hndtere alt presset.

Tok jomfrudommen min nr jeg var 13 med en 17 ring, og det var heelt jvlig. han sa etterp at det var det beste han noen gang har hatt, og det var s deilig at jeg var s trang og han likte at jeg ynket (fordi det var vondt).

Skikkelig populr type, er alltid med noen venner, liksom.

n er jeg 17 og han er 21,han sender meg meldinger og snakker om hvor deilig det var den gangen FOR FIRE R SIDEN, og at han vil se meg igjen, men det vil ikke jeg. Det er mange ganger om dagen, skikkelige ekle "seksuelle" meldinger, jeg ber han stoppe men han gjr det ikke. Jeg vil ikke si dette til noen fordi jeg vet at han har mange i ryggen, og kan lett snu alle mot meg hvis jeg sier noe om at jeg var 13 og alle meldingene. Ongen tror at han er snn.

eg har alltid slitt med flelsen av egentlig ikkje bety nokke for nokken som helst. pappa som er narsisist som mamma sie, har aldri vert en pappa, bare vert en figur som verken sie han er glad i meg eller bryr seg om ka som pgr i livet mitt. mamma som klaga p han og gjentar kor mange ganga han har svikta oss, glmme at ho sjl ikkje ser meg. eg har hatt gjentatte depprisjona siden eg har vert liten men ingenting som eg har tatt opp, for eg vil ikkje framst som svak. i tillegg til at sstra mi har hatt det s fla det ikkje er min rett fle seg depprimert da. eg er ogs flink til vere der for vennane mine, og folk har en tendens til pne seg for meg til og med nr de ikkje kjenne meg, det kan vere vanskelig nr eg slite sjl. eg er ogs aldri glad lenger nr eg ser mamma eller pappa di f gangane eg ser han. blir sint og forbanna automatisk, og sie s masse frekt at eg kan begynne grine nr eg legge meg for eg angra snn, men s gjentar det samme seg dagen etterp. vi fekk ogs fosterbarn nr eg var 12, som egentlig gjor ting vondt verre. har aldri innrmt det, men er s sjalu at det gjr vondt. eg var ikkje klar for et nytt barn i huset, og nr eg kanskje mest trengte en mamma s flte eg at ho forsvant for godt og nokke foreldre kunne eg bare glmme. eg hadde ingen som sa de var glade i meg eller sa kor masse eg betydde. sjlbilde mitt er p bnn og eg eg klara ingenting. skolen gr i dass og alt eg vil ha hjelp, men alle bare kjefta, og eg fla eg er einaste stor skuffelse for andre og meg sjl ikkje minst. kroppen, ansikte mitt, hret, eg hata alt og har latt vere spise en del i det siste. eg er rett og slett fryktelig lei av vere trist sint heile tida, nr eg veit at eg egentlig har det godt, og det er kanskje eg sjl som legge opp til det, eg veit ikkje. har en familie som leve, til og med en kjreste, men alikavell klara eg ikkje finne en plass passe inn i samfunnet. er veldig frustrerande no som eg er blitt s gammal. dette er rett og slett en veldig, veldig kort oppsummering over kordan eg har det generelt. Digga deg Sophie! ditta er frste gang eg nokken sinne kommentera p bloggen sin sjl om eg har lest den i fleire r no, som det fles ut som vertfall.

Jeg skulle bli pappa for et r tilbake, men den bitchen gikk og tokk snn prve hos legen for se om det var en gutt elr jente, og det var en jente. Like etter det s gir hun ufdte datteren vr et navn. Etter det hadde gtt 11 uker med bebien magen s ringte hun meg ut av det bl og bare "jeg skal ta abort". Det var positivt p en side men ogs veldig negativt p en annen side. De rare flelsene kom ut av ingen steder. Trer bare begynte renne. Rart ikke sant? Men det fikk meg til innse at jeg er et menneske p grunn av alle de flelsene som bare rant inn i meg.

har kjrlighetssorg over en gutt jeg aldri har vrt sammen med.

Jeg har veldig mange hemmeligheter, noen av dem tr jeg ikke skrive ned engang...

Generelt er familien min preget av alkoholisme, men det som har plaget meg mest hele livet er nr mamma drikker. Hun som til vanlig er s snill og god, blir av og til et mareritt nr hun er pvirket.. Hele barndommen gikk jeg uten trre og si i fra til henne at jeg hadde det flt pga drikkingen hennes, kun fordi hun til vanlig var den beste mammaen i verden. Jeg flte ikke hun fortjente at jeg skulle "kjefte" p henne nr hun var s snilll ellers. De fleste rundt meg visste at hun drakk (det var flaut)... og mange ganger kjrte hun beruset nr hun skulle hente meg, til og med nr det var andre folk i bilen...

Har derfor alltid hatt angst for ha med meg noen hjem.. n er jeg 20 r og flyttet hjemmefra for fire r siden, sammen med kjresten min.. hvis mamma ringer og jeg hrer at hun er full, eller at vi har avtalt at vi skal p besk til mamma og pappa, og hun er full, s lar jeg bare vre. S ekkelt er det fortsatt for meg, at jeg ikke kan se henne full...

Sstra mi har mistet alle fire barna sine til barnevernet. GUD som jeg hater BV!! det er s urettferdig, ho er ei god mor og det skulle ikke ha skjedd med henne... jeg var nesten som storesstra di si, for vi har alltid vrt veldig nre, og nr vi n besker dem/treffer dem s er det bare veldig merkelig... skulle nske jeg hadde kidnappet dem fr de ble tatt... griner ofte over dette..

I tillegg fler jeg meg s utrolig alene!! kjresten min er ofte stygg med meg i form av at han sier direkte til meg at han ikke vil vre med meg osv. Har s utrolig drlig selvtillit, og derfor er jeg s sjalu.. vet ikke hvor jeg skal gjre av meg!!

Jeg mister bestevenninnene mine. Jeg vet ikke hva jeg har gjort eller hva det er, men de ignorerer meg og vil aldri vre med meg lenger...

Ser det er mange andre i min situasjon. Sliter veldig mye med at jeg ikke fr utlpt flelsene mine. Alle rundt meg tror at jeg har det bra, men sannheten er at jeg faktisk ikke har det s jvla bra. Sliter med vre sammen med venner, og holder meg helst unna hvis det er en stor sammenkomst. Jeg hater det.

En annen ting som jeg hater, er at jeg er s usikker p legningen min. Liker gutter, men samtidig kan jeg fle en tiltrekning mot "guttejenter". Livet ass, skal ikke vre enkelt.

Jeg holder p med to personer samtidig, men klarer ikke velge en av de. De vet ikke om hverandre.

En hemmelighet, okei. Det er vel kun kjresten som vet om dette, men jeg tror ikke han forstr hvor ille det faktisk er. Jeg har ekstremt drlig selvtillit. Jeg mener, jeg vil vre brunere, jeg vil ha strre og fastere rumpe, jeg vil ha silikon i puppene, slik at dem ser ut som pupper ikke epler. Jeg vil gjre nesa mi tynnere, siden den ser helt jvlig ut og haken min bare stikker ut, og den vil jeg ogs operere. Hret mitt er ALLTID flokete, og ingenting hjelper fler jeg, s jeg gr ekstremt sjeldent med hret lst, fordi det er plagsomt, stygt og jvlig. Jeg fler meg faktisk helt jvlig veldig ofte, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grtet ovenfor disse problemene her. Men ikke nok med det - jeg har elsk/hat forhold til magen min og lrene mine. Noen ganger elsker jeg magen og noen ganger hater jeg den. Samme med lrene mine. Jeg er misfornyd med det meste. Inkldudert noe s rart som hendene mine. Jeg fler ikke de er fine nok. Det er tungt, men jeg klarer meg fint gjennom hverdagen, med en kjreste som sttter meg no matter what. And trust me, hadde jeg sett ut som deg tror jeg at jeg hadde hatt skikkelig god selvtillit. Du er helt fantastisk nydelig og pen, og du er digg, helt serist. Jeg elsker bde hret, ansiktet og kroppen din, og jeg skulle gjerne vrt like fin som deg. Og like vellykket (noe jeg aldri kommer til bli..).. Uansett, du er en stor inspirasjon (ikke pga. silikon ++) men pga. din levemte, oppfrsel, vegetariansimen osv. h, gud, jeg kunne sittet og pratet fint om deg i flere timer :-) i love you.

har likt en gutt i 4 r n, vi er veldig gode venner, men tr ikke si ifra at jeg liker han

Jeg er jvlig redd for d.

Fant ut at jeg er gravid i 2-3 uke igr og det er utrolig tft jobbe i barnehage, vre kjrlig og omsorgsfull ovenfor barn nr jeg ikke er glad for embyoet i magen min. Gruer meg sklart til aborten men skyldflelse er en pris man m betale for den friheten og livet jeg vil fortsette ha.

Min "beste" venninne gjennom alle r, har egentlig alltid manipulert meg og vrt slem mot meg p alle mter.jeg har alltid flt det, men ikke gjort noe med det.... Jeg hater vre sammen med henne og hun bare rakker ned p megg. Utad ser alle p oss som bestissene.... inne i meg skriker jeg. Jeg m ende dette vennskapet....hun har bare s stor makt over meg....

Jeg er ddssjalu p kjresten min fordi han kommer fra et bedre hjem enn meg.

Jeg fler at mine aller besteveninner blir litt flaue over meg. At de ikke alltid vil ha meg med ut p fester fordi jeg ikke er like babe som de, eller de bare er flau over meg som person.. mens nr vi er alene er vi verdens aller bestevenner og stoler p hverandre 110%. Jeg er ogs forelsket i en gutt som vi ofte er p fest med, men ingen vet det.. eller jeg tror de vet det fordi de sier det hele tiden og da nekter jeg. Men de gidder liksom ikke ta hensyn til det.. det gjr veldig vondt

Jeg er deprimert, har vert det i noen mneder n. Tror jeg har en alovorlig sykdom. Jeg har prv snakke med mamma og pappa, men de spr om jeg bare ikke kan gi meg mase snn. Har det veldig tft n, og det kommer sjelden noen sm bra yeblikk. :-) du sophie Elise pleier f meg til fle meg bedre, siden du er s positiv til bloggen<3 tusen takk

Gjr en god gjerning

Gjr en god gjerning

Jeg kjenner meg igjen i det f drlig samvittighet for ikke ha tilbringt nok tid sammen med besteforeldrene sine. Det er vanskelig nr man bor vekke og har en travel hverdag. Men det er viktig hugse p at de setter stor pris p at du bare ringer og slr av en prat en gang i blandt ogs!

Syns det er trist lese gjennom alle kommentarene, alt er bare trist og negativt. Jeg vil gjerne dele en god hemmelighet. Jeg skal arrangere bursdagsfest for bestevenninnen min neste helg, og jeg gleder meg s mye til se reaksjonen hennes! Dette er noe jeg har planlagt lenge n, og jeg har i flere tilfeller holdt p rpe meg. Jeg er s gira at jeg holder p sprekke! Hva med f folk til skrive en positiv ting/noe de virkelig setter pris p i hverdagen :)

jeg har prvd ta mitt eget liv. jeg overlevde og ble innlagt p akuttpsykiatrisk. aldri flt meg mer mislykket i hele mitt liv. tenker p selvmord hver dag, men tr ikke fordi jeg er redd for feile igjen. fr ikke sove om natten fordi jeg har ekstreme mareritt. n ryker jeg hver dag, og det har hjulpet meg med svn og depresjon. ingen vet.

Jeg vet ikke hvem faren min er, men da han s meg for frste gang,sa han at jeg var feit.

Jeg ELSKER flrte med alle gutter, ha sex og f oppmerksomhet fra gutter. Dette slr tilbake p meg hele tiden..

jeg liker ikke min egen familie!

Jasmin ibrahim

Jasmin ibrahim

Vet ikke hvem faren min er stakk fr jeg ble fdt. Og stefaren min sexuelt

misbrukte meg

Jeg har angstanfall flere ganger daglig, men greier skjule det. Nesten ingen vet det

Jeg tenker i sjul at bestevenninnen min er psykopat og har mareritt om at hun prver drepe meg. Hun fungerer veldig bra i hverdagslige settinger og er flink p ting som fr henne til virke "normal". Likevel, har jeg til tider sett sider av henne som er langt i fra OK. Hun har blandt annet brukt vold mot meg, bde fysisk og psykisk. Jeg har en teori om at hun har lrt seg hvordan man skal oppfre seg i samfunnet, men at hun egentlig er en helt annerledes person. Jeg fler meg ond som skriver dette, men nr hun havner i den tilstanden jeg beskriver ser jeg bare ondhet i ynene hennes. Nesten som djevelen selv...

*Bestevennina* mi skal p utveksling neste r. Ho seier mange ting om at ho kommer til bli s lei seg for forlate meg, mens det er faktisk en av f ting jeg ser frem til.

Jeg tok overdose noen ganger i perioder. Ville bare d rett og slett. Vil ikke lengre vre den som er dv liksom. Jeg orker ikke nr folk stenger meg ute, spesielt min hrende familie. Jeg er den eneste dv, og det er veldig vondt.

Som tidligere oppe skrev jeg at ssteren min stengte meg ute og broren min ogs. Akkurat n hater jeg begge to. Det er tft vre "franskmann" i en tyskerfamilie. Jeg behersker tegnsprk perfekt, og det er jo mitt morsml. Jeg kan ogs norsksprk veldig bra, og jeg fler de ikke gidder bry seg. Er det for mye forlange at de kunne gjenta hva de sier i blant?

Hvis du sier "bare glem det" til en dv eller en tunghrt, s srer du vedkommende veldig godt faktisk..

Moren min er psykisk syk, og det gjr ting ekstra vanskelig og srbar. Jeg er lei av hre "du er ressurssterk. Du er sterk". Slutt si det, plis.

Jeg og sliter selv med bipolar lidelse type 2. Mest depresjoner. Derfor gr jeg p tabletter. N studerer jeg p universitetet, men det er veldig tft vre dv student. Og ekkelt. "Alle" vet hvem du er. Til og med lrerne.

Klem fra meg! Jeg holder ut, og tviholder p hpet. At det er bedre om noen r til... <3 godt f dette ut!

Jeg ser at mange, selv om de ikke er dve, sliter veldig de ogs. Jeg trodde jeg var den eneste som sliter med hrende venner, men neida.. Veldig mange som hrer godt sliter ogs. Jeg er heldig som har dve venner i behold og de er aller beste! Vi forstr hverandre og bndet er s sterkt. Vi har noe til felles, hrselstap og kampen mot samfunnet.

Samfunnet er en kamp.

jeg har BMI p 17, og spiser 1 skive og 1 potet til dagen. Ingen vet det, enn...

Jeg sendte topplst bilde til en god venn av meg nr jeg var 11, angrer s jvlig. Han er ogs snn av foreldrene som ogs er venner med mine, on det ga mening. Jeg prver ikke tenke p det. Det er flere r siden, men hva om han sprer det? At jeg sendte det? Folk vil tro s masse, og jeg er redd

Vi var en veninnegjeng p barneskolen, og jeg ble brukt som "syndebukk". Hver gang de syns noen var stygge sa de "nesten like stygg som (navnet mitt)"

eller noe annet stygt. Alt jeg gjorde var kjempefeil og dumt, men nr de lo s lo jeg med. Jeg kom hjem hver dag, s meg i speilet og tenkte hardt p alt som var feil med meg, ofte grt jeg. Jeg sa i fra til dem i 7 klasse og det var faktisk alt som skulle til. Litt tid etterp hadde jeg det mye bedre. N gr jeg vg2 og har en fantastisk kjreste som har ftt meg til legge alt det bak meg. Jeg fler meg som den vakreste jenta i verden pga han, men det tok faktisk 4 r fr jeg klarte fle meg fin igjen.

Jeg har helt siden jeg mistet jomfrudommen min for 5 r siden flt meg som et objekt nr jeg har sex, jeg har aldri hatt sex med noen jeg bryr meg om og jeg har store problemer med knytte tillit til dem jeg har sex med, kun av den grunn at jeg er redd for bli sret. Jeg bruker sex som en mte f nrhet til en annen person, uten mtte fortelle noen hvordan jeg fler det. P grunn av mine lave krav til sex endte det med at jeg l med en som har kjreste/samboer, et av de valgene jeg angrer mest p i livet mitt. Kan ikke fortelle noen om hverken denne episoden eller om hvordan jeg fler meg, kun fordi jeg blir sett p som den sterke venninnen som alltid tar utfordringer og problemer p strak arm. Sannheten er at jeg ikke er sterk i det hele tatt, jeg er en av dem svakeste jeg kjenner, folkene rundt meg bare vet det ikke...

Grunnen til at jeg byttet skole var fordi jeg ble mobbet, ikke fordi vi skulle flytte

Jeg fler akkurat det samme nr det gjelder foreldrene mine. jeg vet de har gjort alt for meg gjennom oppveksten og at jeg var veldig snill som liten, men da puberteten kom, akkurat som deg, flyttet det inn en djevel i meg.

Har flyttet til kjresten n, og har utrolig drlig samvittighet hver gang jeg drar fra foreldrene mine nr jeg er "hjemme" p besk for jeg vet hvor mye de og spessielt mammaen min savner meg nr jeg er borte.

Hvorfor gidder folk og skrive alt dette. Tror dere hu bryr seg om det? 😂👆

Jeg har lenge vurdert konsultere med en lege angende intimkirurgi. Jeg har fysiske plager med en lang indre kjnnsleppe og har lyst til ta en forminskning.

Nr jeg gikk p barneskolen s pleide pappaen min sl meg. S sommeren til 7ende, sa jeg ifra til mamma, hun kastet han ut, og jeg har egentlig ikke hatt noe srlig kontakt med han siden. Det ret han flyttet ut, s blei mamma veldig syk, og mtte ligge p sykehuset i fra desember i 2010 til mai i 2011. Det var veldig vanskelig for meg og storessteren min, siden jeg ikke ville bo lamme pappa. Men alt gikk bra, og vi kom oss gjennom det.

Ssteren min har fortsatt god kontakt med pappa, men jeg har ikke noe kontakt med han. S for ikke s lenge siden s sa mamma at vi mtte prate, og da fortalte hun meg at pappa m i fengsel siden han har drevet med barnepornografi. Jeg ble jo sklart litt sjokkert, men jeg reagerte vel egentlig ingenting. Helt til jeg s avisartikkelen om det han hadde gjort, da ble jeg s kvalm. Jeg vet ikke helt va jeg skal gjre, siden jeg vil jo si det til de nrmeste venninnene, men jeg trr ikke, siden det er s flaut at jeg er i familie med noen som har gjort noe s forferdelig.

Jeg syns uansett at det er veldig fint at du har slike innlegg av og til. Og unnskyld for en veldig rotete kommentar.

Jeg blir alltid dumpet. Har holdt p med snart 10 gutter, men hver gang skjer det samme. Vi prater mye og mtes i 1-2 mneder, har sex, og s dumper de meg fordi de ikke er interressert i noe mer, eller ikke fler noe.

Karoline, 18 r

Karoline, 18 r

Jeg har solgt sex til en veldig mye eldre mann siden jeg var 16 r. Hater meg selv for det, men jeg trenger pengene srt.

Come redeem your free RP code in our daily giveaways! Visit http://lolrpgiveaway.com/ to get yours today!

Jeg angrer p masse, som att jeg har dyttet alle jeg er glad i vekk, jeg blir fort lei meg for sm ting og reagerer sterkt.. jeg fler ikke jeg altid viser foreldrene mine hvor glad jeg faktisk er i dem, men jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gjre det, jeg fler meg helt tom til tider, og jeg sitter alene p grunn av att jeg har dyttet alle vekk og bestevennen min er p avrusning noe som pvirker meg utrolig mye pga jeg er bare her uten kunne gjre noe og hun er den eneste jeg pleier klare og vre med hele tiden uten merke d? jeg angrer p att jeg ikke var der like mye som hun har verdt her for meg, at jeg dyttet mine problemer p henne i stedenfor bare takle dem selv.. er s utrolig mye jeg ville gjort anderledes om jeg kunne? vet ikke hvor jeg skal begynne for fikse opp i alt. Men jeg vet att jeg hater meg selv for disse tingene spesielt.

jeg har en fin kjreste som jeg har hatt i over tre r. jeg er psykisk syk og han er helt utrolig. men...jeg tror jeg har begynt forelske meg i bestekompisen min. jeg kysser han av og til. vil ha begge...fr s drlig samvittighet:(hva skal jeg gjre lissom

Om ikke s alt for lenge s kommer jeg til ta livet mitt.

Jeg er s glad for at du skriver det du gjr, at du faktisk innser selv hvordan du er/ var mot foreldrene dine. Snn jeg s deg i bloggerne var vondt, s frekk du var der. Min hemmelighet er at jeg er snart 25 og fortsatt suger p tommelen :p

Min hemmelighet er vel ikke noe spesielt gale, men ville bare si det en plass. Iallfall jeg er sinnsykt forelska i en gutt jeg har kjent en stund n. Men bestevenninna mi er helt umulig av og til (bare hun ser jeg snakker til en gutt kommer hun bare bort og roper "LOVE IS IN THE AIR") Hun visste egentlig (eller vet ikke) at jeg liker denne gutten, men hun gikk innp instagramen min p min mobil og la ut et bilde av han og sa at jeg elsker han etter hun s at jeg snakket ganske mye med han den dagen (og det sto der i 2 timer som var nokk til at han s det). S n er det ddskleint mellom han og meg.

(ps: elsker bloggen din<3)

? jeg er hodestups forelsket i en gutt, men vet ikke hva jeg skal gjre. Han liker meg ogs.

? Jeg har blitt misbrukt av flere personen som venner, kjrester og familie. Har blitt sltt, kveld og voldtat😓

Liker gutter...

Min hemmelighet er at jeg er gravid! Ti uker p vei, s ganske tidlig enda. Min bestevennine vet ikke om det engang.

Sosial angst, depresjon, bulimi, jeg har nr familie med kreft, jeg er en "skap misbruker" dvs at jeg ruser meg fr jeg gr ut, ellers klarer jeg ikke g ut dren en gang, og jeg har jo jobb osv...

Jeg fler at jeg er flelsesls.

Mer orker jeg ikke skrive.

Bra innlegg, Sophie.

Endelig.

Dette er vel noe som ingen virkelig skjnner om meg. P uttsiden virker det som om at alt er bra. Det er forsvidt det ogs. Det er bare det at jeg er 15 n og jeg holder p klikke. Det er s mye som skjer, s mye som skal gjres, og s mye som ikke skal gjres. Prver holde alt p plass men kjenner at jeg kommer til bryte sammen n. Har som smtt ftt sm sammenbrekninger, hvor alt bare er et stort kaos og jeg ligger griner i en time. Det er jo kanskje ikke s illle som ha drept noen, blitt voldtat eller noe slik men jeg kjenner at dette deleger mitt ene live mitt. Det eneste jeg har.

Jeg er bare inni hodet mitt. jeg vil bare ha p veldig hy musikk p og hyle. Hyle s mye at jeg blir hes.

Jeg er jo en person som mange ser p som smart og jeg fr veldig gode karakterer. Defor burde vel jeg av alle klare holde meg sterk og takle helt vanlige problemer. Problemer som at venner forsvinner, at du er for fornuftig slik at du ikke gjr noe sommer risikabelt eller noe. Men jeg har ogs problemer. Tvangstanker. Problemer med stole p folk. Elsker en som jeg behandler som dritt fordi jeg ikke klarer at personen ikke bryr seg om meg.

Og jeg har alltid lurt p hvordan det er la alt bare g og gi faen. Dette hres merkelig ut men jeg og en til person merket av vi var helt motsetninger av hverandre. Hun er meg hvis jeg gir faen, og jeg er henne om hun holder alt p plass. Jeg er redd for og bli som henne, men jeg holder p og krsje n. Jeg ligger i min egen seng p en lrdags kveld og grter. Og jeg har jo faktisk ikke opplevd noe fysisk? Jeg har ikke noe spesifikt som er illle det er liksom bare alt.

Og n grter jeg. Og det vil jeg sikkert gjre resten av kvelden n. Helt til familien min spr etter meg, da er alt bra igjen. Fordi det og grte for ingenting er jo bare patetisk? Er jeg patetisk nr jeg grter for en flelse av at alt raser uten at det kanskje ikke skjer?

Faen.

Men sophie? Husk alle disse kommentarene. Husk at det er personer som leser bloggen din. Ikke glem dem. Ikke glem meg.

Endelig.

Alle ser p meg som en smilende glad og positiv person som er glad i mat. Egentlig har jeg bulimi og har det helt for jvlig

Vennene mine spr meg hvordan jeg har det, men de godtar bare svaret mitt, jeg har det bra. De spr ikke noe mer, jeg pner meg heller ikke. Den eneste jeg brydde meg om, endte alt med for en mned siden og jeg fler meg bare s alene. Han fikk meg til smile og le som ingen andre. Den vrste dagen min kunne bli den beste s lenge jeg fikk vrt med han. N er hver eneste dag helt jvelig og jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg. Jeg vet at man kan bli knust, men at det virker som om noen vrir disse bitene rundt og rundt i kroppen... det bare gjr alt for vondt...

det med besteforeldrene dine br du fikse pronto. jeg beskte de s utrolig sjeldent, og for bare to uker siden satt jeg ved min farmors side idet hun tok sitt siste ndedrag. jeg angrer s utrolig p at jeg ikke beskte henne oftere, fr denne dagen hadde jeg ikke sett henne p mnedesvis. jeg blir s lei meg, og vil oppfordre alle til beske de s ofte de kan og ta vare p de. jeg angrer. s sjukt.

Det var en gutt p skolen jeg likte. Vi hadde flrtet veldig lenge, helt til jeg turte sprre han, om vi skulle bli sammen. Jeg har 100% sikker p at han ville si ja. (Vi hadde vrt p flere "dater" og snakket med han hver dag.) Men han sa nei... Jeg var helt knust... :( og det er jeg fortsatt... Han lagde masse styr med at vi skulle fortsette vre venner. Til slutt sa jeg ja. En sndag (vi hadde blitt venner igjen) skulle vi liksom finne p noe, men han ringte meg aldri. Sa ikke en gang at han ikke kunne den sndagen. Siden den sndagen har han ignorert meg. Har aldri flt s lite om meg selv fr.

Lest nn tilsto et drap her. du burde varsle politiet, og gi dem ip addressen!

Jeg vet ikke hvor mange jeg har ligget med. Jeg har virkelig ingen anelse. Og jeg kunne ikke gitt mer faen. Om jeg er jente eller gutt sier jeg ikke. Men jeg vet at jeg vil bli dmt p to forskjellige mter om jeg avslrte kjnn. Folk er s trangsynte

Jeg har vrt sprytenarkoman i 1/2 r, og familie og venner vet ingenting, venter bare p at livet skal kollapse.

J21

Jeg fler at livet mitt str p stedet hvil. Noe det har gjort i 2 r. Jeg prver begynne med nye ting: studere, jobb, osv, men gir opp alt for fort. S her sitter jeg. Dag ut og dag inn. Et liv med null mening.

Dere er s gode alle som har skrevet her! Blir rrt over at dere tr pne dere slik. Dere er modige, nsker dere alt godt. Du og, Sophie <3

Masse klemmer!

Jeg er s utrolig misfornyd med hvordan jeg ser ut nedentil og klarer ikke slappe av rundt folk i tilfellet det gr mot sex noe jeg syns er veldig ubehagelig ha siden jeg fler meg s stygg nedentil. Skal spare opp nok penger til en operasjon.

Jeg er 17 og dater en mann som er 11 r eldre.

jeg har vrt bestevenn med en som heter sara i snart 8 r. men i fjor da vi begynte i 8. klasse begynte hun plutselig komme med kommentarer slik som: , jeg er s mye bedre enn deg, du klarer ingenting...du er tjukk os. Jeg anser meg selv som en normal jente som ikke er spesielt tjukk, ikke det at det er ille vre litt strre, det er det p innsiden som teller. men problemet er at hun er veldig tynn, og jeg veier nok en god del mer enn det hun gjr, og derfor kaller hun meg ting som tjukk, feit og flodhest. dette irriterer meg, gode venner skal vel ikke komme med slike kommenterer? eller? det virker som hun prver knekke selvflelsen min, for s bygge sin oppover. og vet dere hva? det funker. jeg blir utslitt av dette tenke p at hun faktisk er bedre enn meg, og at jeg ikke klarer noen ting. vet dette kanskje ikke hres s ille ut men hun har holdt slik i snart ett og ett halvt r! dette trer p energien og selvflelsen min. det er helt forferdelig, for hun henger meg ut foran mennesker. i 8. var jeg forelsket i en gutt, s begynte sara snakke med han. etter et par dager sa hun at de hadde mye bedre kjemi, og at hun trodde at han likte henne mye bedre. ikke noe galt i det, han skulle jo velge selv, men nr bestevennen din prver seg p "crushen" din gjr det vondt. dette er VIRKELIG en lettelse f sagt til andre mennesker!! jeg vil gjerne si det til noen og jeg har prvd, men da klarer jeg ikke holde trene tilbake. og jeg vil ikke miste henne heller, for hun har stilt opp for meg for alle de andre tidligere rene:( men jeg nsker alt gtt til dere andre som ogs har vrt fullstendige pne...

Jeg mister interessen for gutter s fort jeg har "sjangs".

Min hemmelighet er at jeg har hatt spiseforstyrrelser i snart 20 r.

Nei! Vr s snill, hvis du som skrev den kommentaren litt lenger oppe leser dette- ikke gjr det. Vr s snill. Det er mennesker der ute som bryr seg om deg. Jeg bryr meg om deg. Ikke gjr det. Vr s snill.

Akkurat n har jeg det greit i livet, jeg har en trygg hverdag og et godt forhold, selv om jeg alltid er totalt utmattet.

Den strste hemmeligheten i livet mitt er faren min. Jeg vet hvem han er, men han dro da jeg var 11, og kontakten har vrt minimal siden den gang. N har han nettopp kommet ut av fengsel i Tyskland, der han ble tatt for svindling, og har sittet i rundt 3 r, det er vel den nyeste infoen jeg har om ham, annet enn at han prver kontakte meg p e-post, skype, facebook, telefon etc, men jeg nsker ikke snakke med ham, da han bare rakker ned p meg og min mor. Han prver manipulere meg til tro at mamma har skapt alle problemene (Lite realistisk da han ikke betalte p boliglnet p flere r, og mamma plutselig satt igjen med en haug av kredittkortregninger, et giga husln ++, som han hadde skrevet i hennes navn med forfalskede underskrifter). Til venner sier jeg at jeg ikke har en far, eller at han er dd. For han er dd for meg. Jeg har gitt ham for mange sjangser til prve forklare seg. I tillegg har han et stort alkoholproblem, og er en psykopat (Diagnose stilt av hele familien). Jeg skammer meg over vre datteren til en alkoholisert psykopat som svindler. Etter ha ftt vite mye av mamma n som jeg er blitt voksen, s vet jeg at han har svindlet familievennen vre, naboene vre etc, eller "lnt" penger av dem. En periode fikk bde jeg og ssknene mine trusler p sms av folk han hadde svindlet for penger, noe som var veldig ubehagelig for en liten sskenflokk i alderen 6-12 r.

En annen hemmelighet som f vet om, og som min nvrende samboer fikk meg utav er at jeg kuttet meg, fantaserte hele tiden om selvmord og mter gjre dette p. Jeg utagerte p mter jeg skammer meg over (Jeg slo til mamma, rmte etc). Jeg ble flyttet til et eldre par for f coolet ned litt p forholdet til de hjemme (var 15 da) og dette hjalp mye, i tillegg til at jeg traff min kjre i denne tiden.

Jeg er ogs klar over at jeg har sinneproblemer, og problemer med takle disse, spessielt nr jeg drikker. Til vanlig utagerer jeg sjeldnere enn jeg gjorde nr jeg var yngre (en liten kommentar kunne f meg til sende en knyttneve i ansiktet til noen), men merker at alkoholen lsner kontrollen min p dette. Derfor drikker jeg sjeldent, fordi jeg ofte starter slosskamper, gjerne av en liten kommentar, eller at noen tok meg p rumpa.

Jeg har opplevd mye forskjellig i rene etter at faren min do, men noe som fortsatt sitter i er en episode fra den tiden jeg var mest srbar, en eldre gutt jeg var med overtalte meg til ligge med han mot min vilje. Etterp dro vi p fest, der jeg drakk meg dritings for glemme det, fr jeg stakk avgrde til bussen da jeg sa jeg skulle p do. Nr folk fikk vite at jeg hadde ligget med han (jeg var 15, han var 21) s sa jeg at jeg var full, whatever likssom, men jeg gikk lenge med en klump i halsen, fordi jeg var redd og usikker etter dette. Eneste som vet om dette er storebroren min. I denne perioden s gav jeg ogs litt faen i alt, og l med mange forskjellige gutter, festet, ryket og snuste. Noe jeg skammer meg over er at han ene jeg hadde som pulevenn mens han hadde dame. Dama har n etter at de har vrt sammen i 3 r, funnet ut at jeg l med han oftere enn hun gjorde i en periode p et halvt r, og hun fikk vite det av ei felles vennine av oss. Fikk utrolig drlig samvittighet nr hun spurte meg om det var sant for noen mneder siden, da hun virket som en utrolig koselig og grei jente.

En siste ting ingen vet er at jeg ser selv at jeg tar etter faren min p enkelte omrder. Jeg manipulerer folk, alt for godt, s godt at ingen legger merke til det. Noe jeg n har blitt flinkere til ikke gjre, eller tenke over at jeg gjr det.

Var utrolig godt skrive i fra seg, og blir lei meg nr jeg ser en del av dere andres innlegg her, utrolig mange som har det vondt! :( Selv ting som virker lite eller uproblematisk for andre kan vre stort for deg, det har jeg selv erfart, og er dumt at andre dmmer s fort. St p, f hjelp, det ordner seg for de fleste! Jeg har kommet meg bort fra drlige miljer og drlige perioder, og lever n et fint liv, stortsett ihvertfall.

Klem <3

Jente, 18

Jeg onanerer hver kveld :) haha

Jeg faker pupper. Gr i 9.klasse og har ikkke pupper i det hele att. fler meg ikke bra i det heletatt, og tenker p det hele tiden. Skulle nske jeg hadde strre. Da hadde selvtillitten blitt mye bedre

Hvis jeg bsjer en svr en, s blir jeg nesten fascinert... at den svre greia der var inni meg, m studere den et par sekunder... Det er min hemmelighet

Vel... Det jeg har er ikke s veldig bevisste hemmeligheter som jeg prver skjule, det er mer det at om jeg hadde prvd forklare det til noen s hadde de ikke forsttt...

Da jeg var elleve ble jeg voldtatt, rett etter jeg ble kurert frisk fra kreft.

Min strste hemmelighet er at jeg er totalt mislykket. Jeg er mamma til verdens herligste jente p 2 r, studerer og jobber. Likevel fler jeg meg mislykket. Jeg fler meg mislykket som mamma, jeg fler meg mislykket i studiene og jeg fler meg mislykket p jobb. Er ogs i et drlig forhold med mye krangling. Jeg str for alle inntektene og det knuser meg. Han er far til mitt barn, men gidder ikke rre en finger for at vi skal ha det bra. Burde gjort det slutt, men det gr liksom ikke. Han gidder ikke flytte... Mamma er narkoman, og det dreper meg ogs innvendig. Hun nekter for det og prver skjule det s godt hun kan, men senest i dag (hun er p besk hos meg - min familie - min datter!) tok jeg henne p fersken i sitte mekke dop... jeg kjenner jeg spyr innvendig. Hvordan gr det an ha s lite respekt for barnebarnet sitt og datteren sin?!

Jeg er redd for ende opp helt alene, og at ingen noen gang kan elske meg. Har mange ganger tenkt at jeg heller vil d enn vre alene resten av livet.

Jeg sliter utrolig mye med selvtilitten min. Jeg klarer aldri vre meg selv 100% uansett om jeg er med venner eller familie. Jeg fler meg aldri bra nok og jeg fler aldri at jeg er trygg. Jeg hater vre bde hjemme og p skolen. Det er ingen som forstr og det er ingen jeg kan snakke til. Jeg prver s godt jeg kan for bli likt av andre og for bli akseptert men ingenting av det jeg gjr frer meg noe videre. Nr jeg sitter i klasserommet eller sitter blant venner fler jeg meg s usikker. Jeg bare sitter der og har alktid en mistanke om at noen ikke liker meg eller vil at jeg skal vre tilstede. Det at jeg opplever det slik gjr hverdagene mine utrolig vanskelige. Noen ganger kan hver minste ting som skjer gjre at jeg faller sammen innvendig og begynner grte for meg selv. Det som gjr det hele vanskelig er at dagen etterp er alt "normalt" og jeg later som ingenting og ingen vet noe som helst om hvordan jeg egentlig har det.

Jeg har hatt sex for penger flere ganger. Jeg ble voldtatt nr jeg var 16 av en ti r eldre mann. En gang stjal jeg over 1000 kr fra ssteren til en venninne, uten bli oppdaget. Jeg lyver ofte for skjule sporene mine. For noen r siden planla jeg hvordan jeg skulle ta selvmord i detalj, men gjorde det aldri. Jeg tror veldig mange mennesker hater meg.

Jeg skal ta silikon og den eneste grunnen for at jeg gruer meg er fordi moren min blir hate meg for det. Hun liker ikke ting som ikke er naturlig, s gruer meg til fortelle henne det

Ikke en hemmelighet, men etter det du skrev om tilbringe mer tid med besteforeldre, drmte jeg at jeg dro til stlandet og var alene i et hus, men s kom farfar helt tilfeldig p dren. S vi tilbringte hele kvelden sammen og han fortalte historier og var ikle syk, som han er n, for en drm

Hei alle jenter som sliter.

En frase som "st p" har blitt s svak ettersom det er blitt brukt s utrolig mange ganger. Allikevel synes jeg at dere br finne styrke i ordet. Livet kan kanskje virke helt jvlig akkuratt n, men hvem vet hva morendagen vil bringe? En stor og varm klem til deg kjre, det er alltid folk som tenker p DEG.

Er redd for bli avslrt hvis jeg skriver noe ned her.

Sittet flere minutter tenkt ut en diskr mte formulere meg p, uten at noen i familien/venner skal skjnne det er meg.

S da brer jeg hemmelighetene videre - som egentlig er mer byrde enn hennelighet.

For hadde problemene mine lst seg av skrive det her? Nei.

Har en hemmelighet eller en ting med meg selv som ingen vet som faktisk er litt merkelig. Jeg greier ikke se folk jeg ikke kjenner inn i ynene.. Jeg hater det og synes det er helt sykt ubehagelig. Nr jeg hilser p folk s ser jeg ofte p ting bak de, eller andre ting. Jeg vet ikke hvorfor det er snn..

Jeg er dritt lei alle de fake jentene p skolen min. Alt de bryr seg om er vre populr, ha de fineste klrne, ha det lengste hret, trene mest mulig, drikke seg mest mulig full i helgene og selvflgelig ligge rundt med 100 stykker. Jeg blir s utrolig kvalm av tenke p hvordan de oppfrer seg mot hverandre. De er "bestevenner", men s snart ei forlater gjengen for 10 minutter, s baksnakker de som aldri fr.

Min bestevennine ble en del av denne ekle gjengen nr vi startet p videregende, og jeg bestemte meg fort for kutte kontakten med henne. Hun var uansett en drlig venn og alt hun bryr seg om er vre populr.

Jeg har funnet mine venner og vi har det veldig fint sammen.

S gleder jeg meg til videregende er over, og de sitter der p hver sin kant alene nr de merker hvordan alle har oppfrt seg mot hverandre bak hverandres rygg. Og spesielt hper jeg at min gamle venninne ser hva hun kastet bort, da hun bestemte seg at festing og puling ble viktigere enn meg.

Dette er egentlig sykt kleint skrive, men jeg er flau over underlivet mitt. De indre kjnnsleppene er betydelig strre enn de ytre, og jeg syntes det er s stygt. Jeg har hatt sex med flere, og ingen har sagt noe negativt om hvordan det ser ut "down there." Jeg skjnner jo at dette er et teit problem, om vi i det hele tatt kan kalle det et problem, men det er n en gang et kompleks jeg har som jeg ikke kan snakke med noen om.

Min strste hemmelighet akkurat n er at jeg lar en gutt kontrollere livet mitt. Jeg har likt han periodevis i snart to r. Frst en periode som varte i ca et halvt r, og deretter gikk det nesten et r uten at jeg tenkte srlig p han. Denne perioden hadde vi mistet kontakten pga avstand, ettersom vennskapet ikke var srlig sterkt. Jeg mtte han tilfeldigvis ute en kveld i mai, og siden det har han nesten kontrollert livet mitt. Han er fantastisk hyggelig mot meg, og veldig pratsom, men problemet er at han er s two-faced. Han er ogs den strste playeren jeg kjenner. Han ligger med alle p tross av at han holder p med en jente, som han dessuten ikke har fortalt sannheten til angende dette. Mange av vennene mine sier han er keen p meg fordi vi snakker s mye, men jeg nekter for det hver gang fordi jeg vet han er snn med alle. Det er ingen som vet hva jeg egentlig fler for han, og jeg tr ikke si det til noen heller fordi jeg vet han ikke er verdt det. Det er bare noe med han som gjr at jeg lar han kontrollere alt.

er virkelig livredd for at jeg aldri skal f kjreste. jeg er 17 og jomfru. har fortsatt endel venner som er jomfru og som ikke har hatt kjrester, men alikevel fler jeg meg skikkelig alene med dette. de sier at de ikke stresser med det at de vet det kommer til skje snart uansett, og da kommer det til fles rett. men jeg tror ikke det kommer til skje snart med meg og jeg syntes det er veldig flaut.

Jeg s jvlig forelske i en gutt i parallellklassen., men jeg trr ikke vise det til NOEN... ikke engang venner, familie og ikke Herman som jeg er forelska i.. Jeg er en s jvlig pingle og pyse nr det kommer til dette, s hvis noen har noen rd hadde jeg blitt evig takknemlig <3

jeg mistet ssteren min for litt over ett r siden og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det.hun dde av kreft.vi var veldig nre.jeg er redd for glemme hvordan det var klemme henne. stemmen hennes. jeg er redd jeg ikke er lei meg nok. jeg er redd jeg ikke besker graven ofte nok. jeg er redd jeg ikke ser trist nok ut nr jeg snakker om henne til andre. jeg er redd de tror jeg ikke er lei meg lenger. det er s jvla vansklelig og holde det inni seg, men det er ogs vanskelig snakke med noen som ikke har opplevd noe lignene selv. jeg bor i et fint omerde av byen og de nre vennene mine sine liv er s lette. vi snakker om alt og de sier ofte at jeg er s sterk, men jeg fler de ikke forstr.. at de ikke vet en dritt om livet. ingen av de har noen gang mistet noen. deres strste problem er filleting for meg. de er virkelig de beste vennene man kan ha, men akkuratt det og et parr andre problemer jeg har syntes jeg er vanskelig snakke med dem om. fordi de ikke forstr helt.

jeg har aldri hatt sex i en alder av 18 og jeg er s flau over det. vennene mine sier at de skulle nske de hadde ventet, men de vet ikke hvordan det fles. At en gutt aldri har sett p meg p den mten, fr meg til fle at det er noe veldig galt med meg, og dette er noe som gjr meg veldig usikker p min egen kropp, spesielt underlivet. dette har jeg aldri snakket med noen om, fordi jeg synes at det er flaut at noe kan vre galt med en s viktig del av et forhold (teit). hva om jeg ender opp helt alene?

Jeg slo opp med typen igr kveld, natt til idag pulte jeg bestekompisen hans.

Jeg er "irritert" p besteveninnen min fordi at hun ikke ser meg. hun ser ikke nr jeg har det vondt, spr aldri hvordan det gr. dette er min strste hemmelighet, og flaueste jeg vet om. Jeg er 18 r og har ingen bestevenn, ingen jeg kan si hemmelighetene mine til. Jeg er helt alene. Takk Sophie!

Jeg er deprimert, bor langt hjemmefra og er redd for kontakte psykolog. Jeg fler ogs at jeg aldri er god nok til noe og er veldig mye alene bde p hverdager og i helger. Jeg fler at jeg av og til m leve p det "flink pike" syndromet, slik at alle skal tro at jeg er flink i alt, trener, har et travelt sosialt liv og at jeg har det relativt bra med meg selv. Sannheten er at jeg egentlig har det veldig drlig og sover stort sett om dagene, selvom jeg som student burde hatt et morsomt studentliv. Jeg har hatt drlig selvtillit siden jeg gikk p barneskolen. Der jeg ble mobbet av mine nrmeste venner, mye pga kviser i hele ansiktet og drlig selvtillit som gjorde det enklere rakke ned p meg. Ingen av mine nrmeste vet hvordan jeg egentlig har det, og jeg kan heller ikke huske sist noen spurte.

Jeg tror jeg er bifil, men jeg vet ikke. Jeg har aldri sagt det til noen fr, men jeg fler meg veldig tiltrukket av andre jenter. Jeg tr ikke og si det til noen, jeg vil ikke at venninnene mine skal tro jeg er forelsket i dem eller noe.

Wow, det var godt og skrive ned.

Min hemmelighet er at jeg har EN venn i hele verden, resten kun familie. Henger bare med denne ene personen. Er s drlig p f meg venner som jeg henger med. P sosiale medier har jeg mange tusentalls flgere, men i virkeligheten sitter jeg hjemme med familien hver eneste dag. Trives veldig med familien da, men mange vil vel synes det er rart at en jente p 18 r og spass "populr" p nettet ikke har venner. Er ogs veldig glad i oppmerksomhet, men s fort noen gutt kommer for nre blir jeg helt rar mot dem og ignorerer dem. Vil kun ha det jeg ikke kan f, og det delegger mye for meg selv.

Jeg fler meg alltid alene, alle venninene mine har kjrester eller er med noen hver kveld. De vennene jeg har er ofte med hverandre, og de utelater meg. Jeg er den siste som fr vite noe som helst. Sitter alene p rommet mitt hver dag. Det frste jeg gjr nr jeg kommer hjem fra skolen er og sove. Jeg kan sove flere timer om dagen og legge meg tidlig om kvelden og forsatt vere utslitt dagen etterp. Jeg drikker meg full bare for og ikke bry meg om noe eller noen. Har og veldig drlig selvtillit.

En god venn/kjreste har prvd tatt livet sitt tre ganger pga drlig selvtillit og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Det gr veldig innp meg, og hver gang det gr 2-3 dager jeg ikke hrer/snakker med han er jeg redd for at han skal prve p det igjen. Han har flyttet n for f orden p livet sitt med ny jobb og nye venner. Ingen av vennenne mine liker han noe srlig mye p grunn av hvordan han tidligere har oppfrt seg mot meg. Dette er noe som gjr det veldig vanskelig for meg, for du nsker gjerne at vennene skal like den personen du er forelsket i. Vi prver enda finne ut det fortsatt skal vre oss, det er veldig tungt og aner ikke hvordan det skal fungere siden han bor p andre siden av landet. N er det 2 mnd siden sist jeg s ham.

Fler meg utrolig ensom, selvom jeg har mange rundt meg.

Til anonym T

Du sier at om du beholder barnet s vil livet til kjresten din delegges. Jeg tror det er noe dere tenker akkurat n. Bare n. Nr barnet er fdt, vil ting snues helt p hodet og dere kommer til si at det var det beste som har hendt dere noensinne. Det tror jeg.

Hper dere beholder barnet. Lykke til!

Jeg har funnet ut at jeg er bifil... men trr ikke si det til min nrmeste venn fordi hun kommer ikke til ta det serrist, men det er ikke det at jeg er flau over det. Jeg har allikavell sagt d til flere andre personer...

men nr man har kjrest (guttekjrest) er p fest s kliner man med en jente tells det da som vre utro?

Jeg er s lei av presset. Presset til vre best p skolen, og presset til ha den tynneste men samtidige mest muskulse kroppen. Jeg er lei av forventningene til vre best p hndballbanen, og at en alltid skal prestere det beste. rh s lei av livet av og til. Alt jeg vil er ha en fin kropp, vre god p skolen og alltid klare meg p banen. Slik er det desverre ikke.. Jeg er en av de strste p laget.... Og jeg hater kroppen min. Jeg klarer meg p skolen, men er fortsatt langt i fra de beste. P hndballbanen derimot fler jeg meg vell, men nr jeg hver helg spiller kamper er det ikke like lett. Treneren tror jeg alltid skal f ml og jeg er lei.

Jeg er 12 r Jeg ryker og snuser, ingen vet bortsett fra min sster.

Jeg er 18 og redd for at folk skal finne ut hvem jeg er forelska i, for jeg er s sinnsykt redd for bli avvist.. Han er alt for bra for meg!

En fortapt sjel

En fortapt sjel

Jeg er en 17 r gammel jente som aner ikke hvordan det er vre lykkelig. Jeg er glad av og til, og for noen s kan det virke som at jeg er glad hele tiden, men det er jeg ikke. Jeg sliter snn og jeg aner ikke hva jeg skal gjre. Til tider s aner jeg ikke engang hva jeg fler og jeg klarer ikke konsentrere meg om en tanke om gangen. Alt surrer bare rundt i hodet. Et av mine hyeste nsker er at noen skal elske meg. jeg vet venninnene mine er glad i meg, men av en eller annen merkelig grunn s fler jeg ingenting om det. Jeg er selvflgelig glad i de tilbake og jeg hadde nok ikke klart meg uten de. Men likevel fler jeg ingenting for det. Men jeg nsker s dypt at noen skal elske meg, at noen skal bry seg. Jeg vil noen skal se meg i ynene og si at det er lov vre lei seg, at det er lov vre trist. Og jeg vil at denne personen skal omtale meg som en god person. Jeg vil noen skal se p meg og tenke eller si "fy som jeg elsker den jenta" eller liknende. Det er s mye mer jeg gjerne vil si, men jeg klarer ikke sette ord p nskene og drmmene mine, heller ikke smerten og tomheten jeg brer med meg.

Hvorfor blir lykke fordelt s ujevnt?

Hvorfor blir lykke fordelt s ujevnt?

Jeg er gutt, og liker gutter - men det er ingen hemmelighet. Har aldri hatt sex eller et ordentlig forhold, og det er noe jeg lengter etter. Vil s gjerne ha slt, men s er det liksom litt ukomfortabelt likevel. Er ikke helt der, og ha pne forhold nr det kommer til familien osv.

Har alltid drlig samvittighet for noe. Det vre at jeg faktisk er lykkelig, eller kanskje at jeg ikke er lykkelig nok. Jeg ser etter en annen i speilet, men det er fortsatt jeg som str der. Alltid kan noe bli bedre.

Jeg har hatt en god oppvekst. Vrt sknet for det meste vondt, men samtidig utsatt for det som er ndvendig. Jeg har aldri trengt bekymre meg for noe alvorlig, og nettopp det har jeg drlig samvittighet for. Hvorfor blir lykke fordelt s ujevn?

Jeg er egentlig veldig fornyd med livet, men jeg fler meg ikke "ferdig" om du forstr. Det er s mye som m forbedres fr jeg kan tre inn i livet p ordentlig. Bde innvendig og utvendig. Noen ganger er jeg s selvsikker som det gr an, og fler at alt gr min vei. Andre ganger er jeg utrolig usikker og verdens dummeste taper som ikke fr til noen ting. Tar alt personlig. Er det snn det er leve? Blir en noen gang "ferdig"?

Dette ble bare surr men du skal vite det Sophie, at det hjalp meg n, skrive ned noen flelser uten at det ndvendigvis gir s mye mening for andre.

Tror vi kunne vrt gode venner. T18

Har egentlig ingen venner. Det vil si, jeg har et ftall, men hver gang det er fest eller noe felles for klassen s blir ikke jeg invitert, og de som liksom er vennene mine gjr ikke noe med det heller. Jeg liker de nr bare jeg er med de, men jeg vet faktisk ikke om jeg kan kalle de ekte venner nr det er viktigere for de vre populre og drite i at jeg ikke blir invitert. For ja, det srer vre den ene som ikke blir invitert, selv om jeg later som ingenting...

Jeg sliter veldig mye med meg selv. jeg fler jeg ikke passer inn hos mine venner fordi jeg er litt strre enn dem og jeg har briller. Jeg blir ofte mobbetfor brillene jeg har og hvordan kroppen min er, De sier det bare for rulle, men jeg vet at innerst inne s mener de det. Jeg har fortalt 3 av mine venner om problemene mine og at jeg har selvmordstanker, men jeg angrer p at jeg har sakt det til to av dem... n vet jeg ikke hva jeg skal gjre... hjelp?

Frken forfallen

Frken forfallen

Jeg str p venteliste hos psykolog, og jeg gleder meg til f hjelp.

Frkna som var med p alt, var ute hver helg og gikk under navnet Sunshine har n ftt sosial angst. Like fr sommerferien ble hun utsatt for et overgrep som, sammen med hennes psykotiske bestevenninne, gjorde at hun begynte isolere seg. Karakterene p skolen som var oppe p 5 og 6 har n rast ned til 2 og 3. Hun har blitt en sjenert liten jvel som bor p toalettet i friminuttene, siden det fles mindre ydmykende enn ikke trre snakke til folk og ose av ensomhet. Nr hun er med mennesker p tomannshnd glimter Sunshine fram blant de regntunge skyene.

Jeg har en utrolig drlig selvflelse. Jeg gikk i klasse med de beste vennene mine i 8. klasse, men i 9. ble jeg satt i en annen klasse med noen jeg ikke kjente s godt. Jeg husker veldig godt at vi hadde ett friminutt midt p dagen som ikke var felles med vennene mine. Under hele friminuttet, hver dag, lste jeg meg bare inne p doen og ble der til timen begynte igjen. Ingen spurte noen gang om hvor jeg hadde vrt, s jeg begynte tro at ingen brydde seg uansett. I dag sliter jeg med vise flelser og "slippe meg ls". Jeg opplever at disse gode vennene mine ikke lenger bryr seg og prioriterer alltid vre med andre fordi de synes de er "kulere" henge med enn meg, og jeg prver vre morsom vre med, men bruker alt for mye krefter p prve imponere de, s jeg orker ikke mer. Og jeg skulle s veldig nske at jeg klarte vre mer glad og sprudlende og ikke s innesluttet. Jeg VIL s gjerne trre danse p stuegulvet og synge i dusjen mens samboeren er hjemme, men jeg klarer ikke. Jeg har en sperre jeg skulle nske ikke var der.

Har vrt dritforelska i en gutt og i dag turte jeg endelig snakke med han igjen etter et mislykka forsk for noen mneder siden. Han var s hyggelig og vi skal mtes snart! Trr ikke fortelle det til noen i fall det ikke blir noe av.. er nemlig sykt sjenert blant eldre gutter, og han er s perfekt at jeg er redd for ikke vre bra nok for han.

Jeg ble voldtatt p ferie da jeg var 16 r.. Han som gjorde det var greker og jobbet p hotellet hvor vi bodde. Husker det som om det var i gr. sj. Jeg er egentlig en veldig flsom person som tenker for mye p alt og lar selv den minste ting g inn p meg. Men denne episoden har jeg p en mte fortrengt, uten at jeg skjnner hvordan jeg har klart det. Det har gtt overraskende bra med meg, og jeg har null problemer med stole p gutter eller ha sex. Det er veldig rart. Jeg har kun fortalt det til storebroren min, som jeg stoler fult og helt p. Jeg er bare s ufattelig redd for at jeg skal f et tilbakefall. At om noen r s skjnner jeg hva som faktisk skjedde, og lar det g inn p meg. Det har gtt s fint til n. Jeg er redd

Jeg er sykelig sjalu ovenfor kjresten ! Dette kommer av tideligere erfaringer , s har store tillitsproblemer , jeg delegger forholdet med dette HJELP

Mange hemmeligheter.

Vrt utsatt for incest. Vrt i barnevernet siden jeg var 3r. Bodd p lukket avdeling i over 2 r. Er et lvetannsbarn som man kaller det.

Gtt til psykolog 1 gang i uken i 8r.

Prostituerer meg. Bruker spryter. Avhengi av subutex.

M tenke p hva jeg skal si hele tiden, for om jeg glemmer det blir jeg skikkelig sur og lei meg. Tenker bare at hva tenker de menneskene som hrte meg si det der n, hvordan ser folk MEG egentlig..

Jeg har utrolig sosial angst, nr det kommer mange folk m jeg enter vre full, ellers gr jeg bare gjemmer meg. Blir kjempesliten, s det hender ofte at jeg sovner ogs. Det er dritkleint, og jeg fler meg s utrolig "kjedelig" nr jeg er snn.

I tillegg er jeg veldig redd for ha sex(hahah det er s kleint) men etter ett parr episoder har jeg superangst for det, og har holdt p med en litt, men kompisene presser s mye p det, at jeg blir helt ukomfortabel. Fler meg bde klar, og ikke klar p samme tid. Samtidig er dette forferdelig rart, og fler at jeg ikke kan si det til noen, fordi det bare hres dumt ut. Tror jeg sliter veldig med selvtillit, og at det kanskje er derfor jeg har det snn. Litt usikker p akkurat dette.

Jeg var 8 r, da jeg var i fengsel i 2 mnder! Da jeg flyktet med de to brdrene mine fra krig trodde vi at vi skulle f hjelp av onkelen min i Tyskland. Men nr han fikk vite at vi var i Tyskland Da..... Sl han av mobilen sin slik at vi ikke kunne kontakte han. Vi viste ikke hva vi skulle gjre, vi var p gatene i Tyskland og hadde ikke mer penger, vi hadde brukt opp alle pengene! Jeg var da 7, lillebroren min var 6 og storebroren min som passet godt p oss var 13. Jeg husker ikke s mye av det pga jeg var liten! Men det jeg husker, var da broren min prvde alt han kunne for passe p oss og for at vi ikke skulle fryse osv.... Man kunne se trene til lillebroren min hele tiden, jeg mtte gjemme trene mine! Ville ikke bekymre storebroren min lenger! Det der er kanskje ikke en hemmelighet, men p grunn av den tiden klarer jeg ikke gjre noe! Jeg fler meg dum, er drlig p skolen !! Startet p skolen i

6.klasse! 8. Begynnte jeg med alle fagene, og derfor fr jeg s drlige karakter! Har bare 2'er og 3'er p kortet! Det irriterer meg s mye!! Grter hver natt, men er s redd for at broren min skal finne ut at karakterene mine irriterer meg! Jeg har bekymret han nok! Han har jobbet s hard! Han jobbet hard og fikk 5'er og 6'er for kunne jobbe kjpe oss fine klr osv.... Jeg hater tenke p det.

Jeg var 8 r, da jeg var i fengsel i 2 mnder! Da jeg flyktet med de to brdrene mine fra krig trodde vi at vi skulle f hjelp av onkelen min i Tyskland. Men nr han fikk vite at vi var i Tyskland Da..... Sl han av mobilen sin slik at vi ikke kunne kontakte han. Vi viste ikke hva vi skulle gjre, vi var p gatene i Tyskland og hadde ikke mer penger, vi hadde brukt opp alle pengene! Jeg var da 7, lillebroren min var 6 og storebroren min som passet godt p oss var 13. Jeg husker ikke s mye av det pga jeg var liten! Men det jeg husker, var da broren min prvde alt han kunne for passe p oss og for at vi ikke skulle fryse osv.... Man kunne se trene til lillebroren min hele tiden, jeg mtte gjemme trene mine! Ville ikke bekymre storebroren min lenger! Det der er kanskje ikke en hemmelighet, men p grunn av den tiden klarer jeg ikke gjre noe! Jeg fler meg dum, er drlig p skolen !! Startet p skolen i

6.klasse! 8. Begynnte jeg med alle fagene, og derfor fr jeg s drlige karakter! Har bare 2'er og 3'er p kortet! Det irriterer meg s mye!! Grter hver natt, men er s redd for at broren min skal finne ut at karakterene mine irriterer meg! Jeg har bekymret han nok! Han har jobbet s hard! Han jobbet hard og fikk 5'er og 6'er for kunne jobbe kjpe oss fine klr osv.... Jeg hater tenke p det.

Jeg blir mobbet s jeg har begynnt kutte meg selv

Jeg sliter utrolig mye med selvtillit... Fler meg feit (spesielt lra) selv om jeg egentlig er det folk vil se p som nesten undervektig, jeg er kvisete, har flate pupper, stor nese, stygg, 154 cm hy (og jeg er 14), forferdelig sangstemme, ja...og mye mer..

Og s har jeg prvd komme meg over en gutt i 11 mnd n. Ja, 11 mnd, det er nesten et helt r det! Vi ble ikke engang kjrester, men vi holdt p og plutselig en dag tok det helt slutt. Han begynte ignorere meg og holde p med en haug andre jenter, jvla player..

Ikke nok med det; jeg har mistet mensen, livet mitt er et stort stress, skolen sliter meg helt ut, pappa bryr seg ikke om helsa si (og han har hjerteproblemer i familien), bestefaren min som betyr s mye for meg har kreft, de beste venninnene mine bor et stykke unna meg og skolevennennine mine fler jeg at ikke alltid bryr seg s mye om meg.. Liksom som om jeg ikke eksisterer, eller bare er der nr de trenger noen som kan holde forskjellige ting for dem.

Alt er bare et stort press, takler det for faen meg ikke

Itillegg er jeg veldig deprimert for tida p grunn av alt dette, og smiler nesten aldri lenger. Men det som skremmer meg aller, aller mest er at fr var JEG den som var konstant glad. Smilte og lo 24/7. Savner den tida, vil s gjerne vre lykkelig igjen..

Jeg sliter sykt med noe jeg gjorde mot min gamle besteveninne, hun hadde nettopp kranglet med typen og jeg var s dum som lot han komme til meg istedenfor be han om dra til henne. Vi var bare venner, men det var akkurat som at jeg ble helt betatt av han nr han satt foran meg i sengen. S begynte vi kysse og alt annet forsvant. Det hadde nettopp blitt slutt med meg og eksen, og jeg var helt knust og alene. Det samme var han. Jeg valgte han foran henne, og det er noe av det strste jeg angrer p. Hun var en av mine besteveninnner, og jeg forstr hvordan jeg kunne gjorde noe snt. Hun vet ikke at han plutselig stakk den inn i meg, selvom jeg sa klart i fra at jeg ikke ville. Jeg har lyst til si det til henne, men hun kommer aldri til tro meg. Hun er i dag kjempe dyktig i det hun gjr og jeg er s utrolig stolt av henne.

Jeg vet mennesker gjr feil, men dette er den strste feilen jeg angrer p.

Jeg ble voldtatt av Benjamin Helfner, og dette er et kjent navn i media. Han har vrt i retten og i fengsel for det men han er ute igjen n. Han har ikke bare voldtatt men flere andre jenter ogs, han lurte meg ved vre modellspeider og manager. Jeg var naiv og ung. Kun 16 r nr dette skjedde.

Jeg er s sykt forbanna p han, og kunne drept han. Jeg er redd for hva jeg er i stand til gjre hvis jeg treffer p han. Det virker som de fleste har glemt det, fordi han fr fortsatt jobbe som modellspeider og innenfor underholdningsbransjen. Verden er urettferdig!

Jeg fler at kjresten min ikke "ser" meg lenger. Eller, han gjr jo det. Han kysser meg nr jeg minst venter det, holder rundt meg osv. Men jeg bare savner ny-forelskelses-fasen vr. Jeg savner nr vi var i et avstandsforhold og vi sendte koselige nattameldinger til hverandre, minnet hverandre hver dag p at vi elsket hverandre. Vi har bodd sammen i et halvt r n, og jeg kan telle p en hnd hvor mange ganger vi har sagt 'Jeg elsker deg'. Kom over dette sitatet istad og det fikk meg til grte. I miss how you wanted me." S fort han var ute av leiligheten bare braste jeg ut i masse trer.

Jeg trenger vite at han er stolt over vre kjresten min, fortelle om meg til andre, legge ut bilde av oss p sosiale medier. Fr var det greit at jeg tok bilde av han eller oss to, men n er det bare "teit".

Jeg elsker han av hele mitt hjertet, og grunnen til at jeg griner er at jeg aldri vil miste han. Vil at han skal vre kjresten min for alltid. Men jeg bare trenger litt oppmerksomhet fra han.

Jeg har det man kan kalle "trust issues". Det har gtt over et r siden jeg mistet den frste personen jeg har flt meg ordentlig nrme. Alts en gutt jeg s p som en bestevenn og potensiell kjreste. Jeg mistet jomfrudommen min til han noe jeg den gang var utrolig fornyd med siden det var en jeg likte utrolig godt, men n i dag angrer jeg.

En av mine barndomsvenniner ble sammen med han, og fra den dagen jeg skjnte det kom til bli noe mellom de to kuttet jeg de begge ut av livet mitt p en veldig brutal mte. Sitter fortsatt tenker p han, mens hun er jeg mest forbanna p. Hun gjorde livet mitt s mye vanskeligere leve siden venninnene mine mtte vre partiske mot bde meg og henne. Hun prver stadig skvise seg inn i livet mitt p en eller annen mte, men jeg kommer aldri noen gang til tilgi henne eller kunne stole p henne igjen. Hun er et ufyselig menneske og jeg hater henne.

Jeg er fdt med CP (Cerebral Parese) og fler ingen vil vre med meg pga det. Jeg gr annderledes og fr botox som skal hjelpe spasmene i kroppen min. Jeg sliter veldig med ensomhet og fler at ingen ser meg ordentlig som person. Jeg er s dritt lei av folk som sier "Hun er jo verdens herligste jente jo og aldri lei seg" Sannheten er at eg feller noen trer litt hver dag for eg fler meg ikke sett.

N har eg begynt med strikking fordi jeg har funnet noe jeg endelig klarer lage skape selv. Men trr ikke si at eg elsker strikke for er redd for hres teit ut....

Jeg mistet faren min i fjor. Han dde av kreft og var utrolig ung for diagnosen. De siste mnedene han levde var jeg s sliten av sykdommen og dden som banket p dren at jeg ungikk vre like mye hjemme som tidligere. Jeg fortrengte diagnosen og fortalte meg selv at han skulle bli frisk igjen, at alt skulle bli bra. Jeg bodde med kjresten min - selv om forholdet ikke lenger var et forhold - og konsentrerte meg om seksere p eksamenene mine i stedet.

Men jeg trengte mer enn bare seksere. jeg mtte vite at jeg var bra nok og startet et nytt prosjekt for holde det gende. Prosjektet gikk ut p trene bort fler kalorier enn jeg inntok. dette frte til et hyppig og ekstremt vekttap og jeg ble raskt undervektig. Jeg nsket selvflgelig ikke vre en byrde for hverken mamma, kreftsyke pappa eller broren min og forskte skjule depresjonen, angsten og spiseproblematikken min, men mamma kjpte ikke lgnene mine og tilkalte hjelp hos psykolog. Dessverre flte jeg meg hverken hrt eller forsttt hos psykologen min, s jeg sluttet mte opp.

Vren i fjor mistet jeg venninnen min og det var p vei til begravelsen hennes jeg fikk vite at pappa var ddende av kreften. Det var da alt stoppet og verden stod stille. Den str fortsatt stille selv over ett r etter pappas bortgang.

Da jeg ikke hadde gjort annet enn ruste meg opp til holde pappa i hnden p ddsdagen, fikk jeg og lillebroren et nytt slag i ansiktet. Pappa hadde vrt utro med et krek av en dame for 7 r siden og utfallet var et barn. Dette er min hemmelighet. Spiseproblematikken, suisidtankene og skolepresset er ikke i nrheten av toppe flelsene knyttet til dette barnet. Jeg skulle helst sett djevelungen - med moren - pkjrt og drept av trikken. Og pappa? han vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke om lenger. Han dde dagen etter vi fikk vite det mens jeg holdt han i hnden. Han var p det tidspunktet s delagt av sykdommen at han ikke maktet snakke, s mamma mtte sette ord p det jvligste jeg og broren min kunne hre. Pappas trer trillet lydlst. Dette er en episode jeg selvflgelig aldri vil glemme og hemmeligheten m jeg holde helt for meg selv for jeg vil hverken gjre skam p pappa, min gjenvrende familie eller meg selv. JEG brer p pappas skamfulle hemmelighet. den gnager og trer hver dag og jeg skal aldri f snakke med han om det - aldri f uttrykke frustrasjonen og sinnet mitt. Var vi ikke bra nok for han?

Jeg elsket han og elsker han fortsatt, det vet jeg, men jeg har ikke tilgitt. jeg vet ikke om jeg noen gang vil tilgi, men jeg tror jeg har erkjent og forsonet meg med alt det jvlige. det som har skjedd har skjedd. Alt jeg vet er at jeg er trist, tung, lei meg, konstant sliten og diagnostisert med moderat deprisjon og ortoreksi. Jeg planlegger min egen ddsdag og funderer daglig p hvordan jeg skal ta mitt eget liv. Alt er mrkt og meningslst og hver gang jeg gr ett skritt frem fles det som ti skritt tilbake dagen etter.

Fy sren, n har jeg sagt det.. godt og vondt.

Takk, Sophie.

Jeg har mange hemmeligheter, og ingen jeg kan dele de med.

Jeg mistet alle vennene mine i August i fjor, jeg begynte kutte og sl meg selv. 4.Desember prvde jeg ta selvmord.

N sitter jeg igjen med oppkuttede armer ben, depresjon, spiseforstyrrelser, angst og ingen venner. Jeg sitter hjemme hver dag fordi jeg ikke har noen. Jeg vil ikke begynne p vgs fordi jeg er redd for vre alene. Mamma vet ikke det, s da sier jeg bare at "jeg gidder ikke dra p besk" "jeg gidder ikke g p skole".

Familien min har lite penger, s jeg kan aldri kjpe noe jeg vil ha, jeg har mangel p klr. Vi har alltid slitt med penger. ss m jeg enda betale over 8000,- tilbake av stipendet siden jeg droppet ut av 1vgs i fjor. Jeg klarer ikke og jobbe selv pga angsten s jeg har veldig drlig samvittighet for at mamma m betale det + forsrge familien alene, har vurdert heller ta selvmord, de kan vel ikke kreve penger da?

Jeg er 17 r - og jomfru. Jeg fler at det ikke er sosialt akseptabelt. Hvis jeg snakker med noen er liksom det frste de spr "Hvor mange sex partnere har du hatt?". Hva skal jeg liksom svare?...

Begge foreldrene mine har litt samlemani, det ser ikke ut rundt eller i huset vrt fordi de ikke kan kaste noe. De skal ta vare p alt. Jeg har aldri turt ta venner hjem.

Broren min er narkoman. Han var forbildet mitt, n kjenner jeg han ikke igjen. Dette var utrolig tungt for meg, jeg hadde et veldig godt forhold til han fr. Jeg ser han nesten aldri, nr jeg ser han er han blank i ynene og er drit sur.

Jeg har lyst bare ende alt.

JM, jente (17)

Jeg har blitt "seksuelt trakassert" i 8-9 r. Jeg er n 19.

Av min stemors far.

Alt begynte med at vi var i Danmark, jeg hadde badet, stod og skifta p rommet da alt av baderom var opptatt og dra stod p gltt. Brtt kom han som hadde rom i andre enden av etasjen, inn p mitt rom. Og han bare stod der og glodde i et par minutter, fr han gikk igjen.

Og etter det kom kommentarene, blikkene, snik bildene og "truslene".

Han fortalte meg hvor fin jeg var, hvor deilig jeg var, nevnte ofte at vis jeg skulle trenge "trr trening" s var det bare og ringe, fr han slikket seg rundt munden.

Han mente ogs p at han hadde snakket de "dde" og at de hadde fortalt han om alle mine hemmeligheter. Men han skulle holde tett, om han fikk se puppene mine.

Og om jeg viste han dem? Ikke faen. Men jeg har heller aldri vrt mer redd noengang.

Og dette skjedde vrt r, vr ferie vi var p.

Og resultatet? Jeg fler meg skitten. Selvom han aldri har rrt meg, s fler jeg meg skitten, Redd og alene. Han har delagt meg p mange mter. Og det vrste er ikke at jeg ser han ved hytider elle bursdager, men at han faktisk bor 5 minutter unna meg.

Og vi skal p ferie igjen om 2 uker, denne gangen blir vi borte i en mned.

Og jeg veit hva som kan skje, hva som kommer til og skje. det er den eneste grunnen til at jeg drar. For endelig f bevis hva han holder p med og g strake veien til politiet med det. Om jeg s m g til retten s gjr jeg det.

Og det kommer nok til og komme som et sjokk for de fleste, for jeg har ikke sagt det til noen. Ikke en sjel. For jeg overbeviste meg selv om at det var normalt, at det var min feil som ikke hadde lst dra eller ventet p at et av badende hadde blitt ledige osv. Og uansett, hvem ville vel trodd et lite barn? Men det barnet er ikke lite lenger og trr endelig st opp for seg selv.

Ikke faen om han skal f sjangsen til og gjre det samme mot flere, ihvertfall ikke lillessteren min.

S det er min strste hemmelighet, som jeg har brt p alene i 8-9 r. Og Gud det var godt og f skrevet det ned, enda bedre blir det nr jeg endelig fr tatt han p det.

Annetzen er et kallenavn, s er ikke veldig anonymt. Er det jeg bruker nr jeg kommenterer (som er sjeldent) og hvis jeg skal ha blogger osv. Men det jeg vil si er 3 ting.

1. Har lest igjennom MYE av det anonyme personer har skrevet i dette innlegget og jeg fr vondt inni meg av de som sliter veldig.. Jeg er en person som har lyst til og ta kontakt med alle de menneskene som har kommentert her og vre en venn, alle trenger enn venn.. Over nett eller i "virkeligheten", hadde en gang selv ei vennine fra Larvik og jeg selv er fra Karmy (vestlandet) som jeg snakker over nettet sammen med. Vi formidlet vre tanker og hemmligheter over nett, og ingen andre visste om det, og vi kom me kloke ord og rd.

S for dem som leser denne kommentaren, jeg vet at det ikke alltid er lett og holde mote oppe nr man er s langt nede, men ikke la fienden ta knekken p deg. Ta kontakt med familie, lrer, rdgiver eller psykolog. Finn enn nettvenn, formidle ord, tanker og f rd. Men husk og vr STERK, du er mye bedre enn du tror!

2. Jeg syntes du er r Sophie Elise, har lest bloggen din siden du var 16 r men kommenterer veldig lite. Har "vrt" igjennoom depresjonen din over her fr og jeg syntes du er et rbra forbilde for andre n som du har vist at du har klart det s bra. Lite tips skriv et innlegg om prossesen du har vrt igjennom siden start-slutt med depresjonen, tror det kan hjelpe mange! :D

3. Vet ikke om dette er en s stor "hemlgihet" men jeg har en stesster, stefar, far og bestevennine som lider av depresjon.. Gikk p helsefag i fjor s jeg har lrt om depresjon og hvordan man skal takle det i mte i praksis, men ikke hjemmet. Jeg prver s godt jeg kan for vre der for dem, gi et lite push og f frem en "glad" dag men det trer litt p fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg skal f det til, for depresjon er noe for seg selv og nr de er i familie s vil du dem alt godt uten og vise for mye sympati.. s jeg fler meg ikke god nok for dem.. de vet ingenting fordi jeg ikke vil at de skal fle at de er til byrde, fordi det er de ikke

Noen tips?:D

Charlotte Berntsen

Charlotte Berntsen

Jeg leste en kommentar her om noen som tilsto et drap. Jeg leste ogs flere kommentarer under at man burde tipse politiet. Jeg har sendt inn tips allerede, s da er det politiets sak n ta det videre :)

leve i et samfunn der kroppen er det som definerer en person er ekstremt vanskelig. Vi som mennesker blir hele tiden, gjennom sosiale medier og andre medier, minnet p hva som er riktig. Hvordan vi skal leve for vre lykkelig, hva vi skal spise, hvordan vi skal kle oss, hvordan den perfekte kropp er, er noe som vi kommer opp i nyhetsbildet hver dag.

Det vre ung i verden i dag er ikke lett. Som 24 r og det samfunnet kaller sykelig overvektig er sren meg ikke lett. Jeg ser ikke p meg selv som sykelig overvektig, men kunnet sikkert ha gtt ned noen kilo for syns skyld. Jeg har ikke noen helseproblemer, spiller aktivt hndball, og klarer lpe fra andre som har "den perfekte kroppen". Og NEI jeg har ikke kraftig benbygning, rett og slett litt mer ta i for si det snn.

Min hemmelighet bak dette er at jeg hele tiden sier til meg selv og andre at jeg er fornyd med hvordan jeg ser ut. Men sannheten er at jeg konstant gr rundt lyver til meg selv og andre. Det er s mye snakk om at kurver er fint og alt det der. Og det finnes mange forbilder. Men sannheten er jo bare at bak fasaden og under alle de flotte klrne som fr en til se s flott ut, s sitter det en usikker liten jente, som skulle nske at hun var som "alle andre". Ei som kunne g i butikken kjpe seg akkurat det hun ville for det kommer til se bra ut uansett. Ei som skulle nske at hun slapp sminke seg hver dag bare for fremheve de flotte kjinnbena og de grnne ynene sine. Ei som nsker at hun kunne g nedover gaten slippe fle at hun m tffe seg i trynet for hun ikke ser ut som normalen. Ei som skulle nske at mennesker bare kunne akseptere hverandre, uansett rase, uansett religion, uansett samfunnsklasse og uansett strrelse..

Siste gangen jeg fikk se farfar fr han dde ga jeg han ikke den store, varme klemmen jeg skulle nske jeg kunne gitt. Jeg sa heller ingen dype, viktige ord, nrmest hvisket dem inn i hans re, der han l p sengen. Vet ikke om han hrte hva jeg sa engang. N er han borte, og jeg tenker ofte p at jeg kunne gjort ting annerledes. For eksempel holdt rundt han lenge, fortalt han hvor mye han betydde for meg. Jeg oppfrte meg ogs som en drittunge mot han nr jeg var liten. Han var verdens snilleste menneske og brydde seg om meg p en mte ingen andre har gjort.

Angrer s flt p at jeg dro p utveksling. Jeg husker jeg drmte om ett r i USA, the american dream, hvor utrolig gy det kom til bli. Jeg husker jeg leste alle utvekslingsbloggene jeg kom over og hvor bra de hadde det.

men n sitter jeg her. Helt alene. P andre siden av kloden. Uten noen. Alt jeg vil n er dra hjem igjen, hjem til mamma.

Til alle dere som sliter og har det vondt, jesus ser dere og

vill trste dere. Dere m bare se etter han. Bla opp

i bibelen, nye testamentet og finn trst og svar:) gud velsigne dere.

Jeg er redd for at en dag skal moren min bli borte. Hun er den eneste jeg har tillit til og hun betyr alt for meg. Jeg har ingen andre, de f jeg virkelig har vrt glad i og som har vrt der for meg har gtt bort og de som skulle ha vrt der har vrt av og p for delegge livet mitt. Psykologer og andre sier jeg har livserfaringer til et voksen. Folk rundt sier jeg burde vre stolt og glad for det, men hvorfor? Jeg vil vre en normal 15-ring som har familie rundt meg som bryr seg, noe alle burde ha. Folk og bekjente spr meg om familien og gang p gang i alle r lyver jeg om at jeg har kontakt med familien, redd for hva de vil si hvis de fikk vite at de ikke vil ha noe med meg selvom jeg er et barn og ikke har gjort de noe. Men jeg er ogs sint p familien min, som har sett min far og stemor herse med meg.Provosere og pfre spiseforstyrrelser, angst og prve ta fra meg den eneste person som alltid har vrt der, moren min. Jeg er evig takknemlig for den kvinnen og vet ikke hva jeg skulle gjort uten hun. Jeg elsker rett og slett av hele mitt hjerte.

bestevennen min ble plutselig "borte". Hun stoppet svare p meldinger, ville aldri snakke med meg, eller mte meg lenger, tok ikke telefonen.

Jeg fler meg s ensom n. Jeg er knust. Vi var bestevenner. Vi delte s mye. Og n er jeg s alene. Det verste er at jeg ikke aner hva jeg har gjort. Hva som gjorde at hun kuttet all kontakt. Moren hennes sier at hun alltid bare er hjemme. Hun har kuttet kontakt med alle hun en gang har kjent.

Jeg er ensom.

Har alltid vrt utrolig skoleflink, alle lrerne jeg hadde p barneskolen kalte meg begavet. Begynte p ungdomsskolen i r, har nesten bare ftt 6'ere. Har ftt en 5+, og ble helt ute av meg. Om jeg sier til noen at jeg ble misfornyd med 5+ begynner de bare le av meg og si at jeg m ta det med ro, men klarer det ikke. Karakterer er urolig viktig for meg

Jeg faket masse om hvordan sexlivet mitt er til en gutt jeg var interessert i. Jeg sa at jeg hadde gjort masse ting som jeg ikke en gang har vrt i nrheten av fordi jeg ville at han skulle like meg. Han gjorde det i staten og synes jeg var s "vill og magisk". Jeg stoppet aldri lyve fordi han bare ville hre mer og mer a hva jeg hadde gjort. Til slutt ble det ikke mer og si og han snakker ikke med meg lenger... Enten ble han lei meg eller s synes han jeg virker ls sikkert... Ingenting av deg jeg fortalte han er sant og han kjenner meg som en jeg ikke er...

jeg er en jente p 18r. Rett fr nyttr i fjord fikk jeg vite at mine foreldre skulle skille seg. Jeg ante ingen ting om det, hadde ikke sett noe antydning til at de ikke elsket hverandre lengre, ingen krangling ingen duskutering, ingen ting. Det kom som et sjokk p meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg var s lei meg og redd. Lei meg fordi at alt fltes helt fucket, for jeg alltid hadde sett p min familie, mine foreldre som skikkelig gode mot hverandre og meg og broren min. Redd fordi at jeg flte jeg kom til miste kontakten med de, nr jeg bor litt hos begge to. Jeg ble ogs veldig redd for mamma, da jeg s hvor knust hun faktisk var av dette. Mamma har alltid vert flink skjule sorgen sin, for ikke gjre meg og broren min redd. Men nr dette skjedde klarte hun det rett og slett ikke. Hun gren kjempemasse, hun gikk p fester med venninnene sine. Meg og kjresten min hentet hun, og alt hun gjorde var grine, snakke om pappa, og ringe han, sende meldinger til han osv.

Alt dette var en skikkelig tung periode for meg, jeg hadde mine egne sorger og ble enda mer lei meg av at mamma var s knust. Jeg taklet det ikke s veldig bra og det ble til en periode hvor jeg nesten bare prioriterte foreldrene mine for ikke miste kontakten med noen av dem. Jeg var nesten ikke med venner, for jeg flte jeg ikke hadde tid til det. Jeg har ogs nettop begynnt jobbe i lre etter ha gtt p VGs, noe som er forferdelig vanskelig. Og gjr det enda vanskeligere holde kontakten med alle. Jeg var jo alltid med vennene mine fr, gjennom skole og det var lettere finne p ting med de i ukedagene nr vi liksom allerede var med hverandre. Men n blir jeg liksom ikke like inkludert, og jeg inkluderer ikke meg selv like mye heller. Alt er s vanskelig. Jeg skal holde kontakten med kjresten, vennene og familien, og jeg fr bare vert med venner og kjreste i helgene. Det er s liten tid til f gjort alt p. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal f det til..

Jeg har vurdert noen ganger g til psykolog, for noen ganger har jeg ingen jeg kan snakke med flelsene mine om. Eller, jeg kan snakke med kjresten om alt! Men jeg fler ofte at jeg trenger en profesjonell som kan hjelpe meg hndtere flelsene bedre og f meg til tenke p en annen mte. Jeg tenker alltid alt for mye. Hva skal jeg gjre p julaften, nr mamma og pappa er skilt? Bursdager? Ferier? Nr jeg blir eldre og fr barn, hva skal jeg si til dem? "N skal vi p besk til bestemor, og etterp skal vi til bestefar." Alt fles veldig merkelig. Og en psykolog kunne bok hjulpet meg. Men jeg er redd. Jeg er redd for at hvis jeg gr til psykolog skal jeg se enda mrkere p meg selv enn jeg allerede gjr. Hva om jeg fr en diagnose? Hva in jeg er deprimert? Hva om jeg har blitt deprimert p grunn av at mamma og pappa har skilt seg, p grunn av at jeg ikke har noe srlig kontakt med vennene mine som jeg er s glad i. Hva om jeg faktisk fr den diagnosen? Jeg kommer til bli knust og gi opp meg selv. Hvorfor mtte mine foreldre skille seg? Vi som var en s fin og lykkelig familie?

Men oppi all denne negativiteten jeg nettop har lesset ut er det viktig for meg f sakt at mamma og pappa er kjempe gode venner. De spiser middag hos hverandre sammen med meg og broen min, vi finner p ting sammen alle sammen, og de ler fortsatt sammen. Og det er jeg evig takknemlig for!

Jeg fler meg utenfor og som den eneste personen i verden i en alder av 16 r som fortsatt er jomfru. Alle venninnene mine har hatt sex en eller flere ganger, og jeg fler jeg m bli kvitt jomfrudommen s fort som mulig.

Jeg ble mobbet i flere r som barn, ble tvunget til selge kroppen min da jeg var 15 og fortsatt var jomfru...for 400 kr. Jeg har spiseforstyrrelser, nesten ingen familie, ingen venner og skylder 42 000,-. Er n blitt syk og ufr, har prvd ta livet mitt 2 ganger, men klarte ikke gjennomfre tross alt. Dette er min hemmelighet, omverdenen tror at jeg er ei normal, st og glad jente...jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut og jeg oppfrer meg helt vanlig, s ingen vet noe om hva jeg har slitt med, og fortsatt sliter med. Jeg har alltid forskt gjre mitt beste og stable livet mitt p beina, men mter motstand gang p gang. Drmmer meg bort i livet til andre nr jeg leser blogger, fantaserer om at jeg er en annen enn den jeg egentlig er...:)

Jeg har ett forhold til en som er myye eldre. Jeg har ikke sagt det til noen, men gruer meg forferdelig til dagen jeg skal. Jeg vet jo at ingen vil forst, men hva skal man gjre da? Det er ikke slik at man bestemmer hvem man forelsker seg i og vi elsker de vi elsker. Han er helt fantastisk og vi har det helt fantastisk sammen vi er bestevenner og kjrester og jeg tenker ikke p alderen i det hele tatt.

Leser lenger opp at det er en som tilstr drap, dette M du ta til politiet!! Om det er tull s er det ikke noe man har lov til tulle med/lyve om. Politiet trenger ta en prat med vedkommende, dette var altfor alvorlig..

Jeg fler meg veldig ensom, gjennom videregende har jeg alltid hatt venner jeg kunne snakke med og som jeg trodde var bestevennene mine, men gang p gang skuffet de meg, forlot meg, ditcha meg, og samtidig baksnakker de andre "venner". Hun jeg s p som bestevennina mi er den vrste, og jeg oppdaget hvor falsk hun faktisk var. Om hun baksnakkelser andre venner, hvordan kan jeg vite at hun ikke baksnakker meg? Jeg fler jeg aldri blir god nok for disse jentene og for en eller annen grunn, s fler jeg at de ikke liker meg.. Fler at det jeg sier aldri er bra nok, men nr de sier AKKURAT det jeg sa et sek etter var det kjempe morsomt!? Er jeg for kjip siden jeg ikke drar ut hver helg, ligger rundt og er den mest hylte jenta av alle?.. Endte med at jeg ikke turte snakke, tenkte over hvert ord som jeg skulle si tilfelle det var teit.. S trakk jeg meg unna.. Jeg kommet fra et lite sted s det er ikke s mange andre bli kjent med heller, i tillegg til at jeg har fri r, og min aller bestevenn har reist bort for studere..jeg fler meg som en skikkelig taper med null venner og er s ensom.. Jeg grt meg i stykker natt til bursdagen min som var p en lrdag(!!) fordi jeg satt hjemme helt alene uten noen venner... Heldigvis har jeg vrt s heldig som har en spass god kjreste som bde er min bestevenn, og kjrste. Men kunne nske jeg bare hadde en god vennene som jeg kunne stole hundre prosent p..

Jeg er redd for f meg kjreste. Hver gang jeg fr hre eller vite om en gutt som har flelser for meg, blokker jeg de ute. Jeg har i grunn nesten bare guttevenner s jeg er kjempe redd for at noen av de skal begynne f flelser for meg. P en mte nsker jeg meg kjreste, men jeg vil ikke at han skal ha hye forventninger til meg. For jeg fler et vist press om vre god nok. S alt i alt er det nok selvtillit jeg ikke har nok av, men til hverdagen kan jeg utstrle s mye selvsikkerhet at nr jeg har fortalt dette til vennene mine s ler de. Samtidig blir jeg bare nervs av tenke p at han skal bli med hjem til Norge og mte foreldrene mine. S jeg har faktisk gitt opp kjreste.. Funker jo helt fint som singel.

Jeg fler meg veldig ensom, gjennom videregende har jeg alltid hatt venner jeg kunne snakke med og som jeg trodde var bestevennene mine, men gang p gang skuffet de meg, forlot meg, ditcha meg, og samtidig baksnakker de andre "venner". Hun jeg s p som bestevennina mi er den vrste, og jeg oppdaget hvor falsk hun faktisk var. Om hun baksnakker andre venner, hvordan kan jeg vite at hun ikke baksnakker meg? Jeg fler jeg aldri blir god nok for disse jentene og for en eller annen grunn, s fler jeg at de ikke liker meg.. Fler at det jeg sier aldri er bra nok, men nr de sier AKKURAT det jeg sa et sek etter var det kjempe morsomt!? Er jeg for kjip siden jeg ikke drar ut hver helg, ligger rundt og er den mest hylte, hypre jenta av alle?.. Endte med at jeg ikke turte snakke, tenkte over hvert ord som jeg skulle si tilfelle det var teit.. S trakk jeg meg unna.. Jeg kommet fra et lite sted s det er ikke s mange andre bli kjent med heller, i tillegg til at jeg har frir, og min aller bestevenn har reist bort for studere..jeg fler meg som en skikkelig taper med null venner og er s ensom.. Jeg grt meg i stykker natt til bursdagen min som var p en lrdag(!!) fordi jeg satt hjemme helt alene uten noen venner... Heldigvis har jeg vrt s heldig som har en spass god kjreste som bde er min bestevenn, og kjrste. Men kunne nske jeg bare hadde en god vennine som jeg kunne stole hundre prosent p..

Min strste hemmelighet er at jeg ser p porno. For mange er dette sikkert helt vanlig, men jeg er liksom "flink pike" som gjr det bra p skolen, jobber og er med venner. Jeg har egentlig vrt "flink" og ikke sett p det p ganske mange mneder n, men plutselig fikk jeg lyst igjen og mtte bare. Synes det er s rart at det er greit at gutter gjr det, men ikke jenter. Etterp fler jeg meg ekkel og rar.

jeg er redd for bli for nr med personer, mest fordi jeg ikke vil at noen skal finne ut at jeg er syk (posttraumatisk stresslidelse og depresjon). Med en gang jeg merker at jeg blir for nr med noen skyver jeg de vekk det delegger s masse for meg..

I en periode har jeg ogs vrt helt apatisk, ikke brydd meg om noe liksom.. Har ryka en del hasj og det gikk til slutt s langt at jeg prvde amfetamin.. det er kun en person som vet og jeg satser p at det forblir snn.

Er ikke en direkte hemmelighet, for jeg er pne med folk om dette, men problemet mitt med det er at ingen lytter, ingen bryr seg! Alle gjr narr av meg for dette, og jeg skjnner ikke hvorfor for det er viktige greier!

Jeg har vrt igjennom s utrolig mye vondt, som gjr at jeg er helt delagt n! Gr vi tilbake noen r s startet folk mobbe meg, de fortalte meg ting jeg var som gjorde at jeg flte jeg var det! Gr fortsatt rundt tror jeg er stygg, tror jeg er en drlig person og tror jeg ikke er vert noe i denne verdenen! Jeg har gtt inn og ut hos psykologer, uten noe hell! Sitter fortsatt her veit ikke hvorfor folk er med meg, hvorfor noen vil vre sammen med meg osv...!

Men den tingen som har vrt verst for meg her i verden, var en hendelse med eksen min! Han var verdens herligste, beste, snilleste person, helt til en dag! Vi kranglet mye, og s fort vi kranglet truet han med livet sitt... dette orket jeg ikke til slutt, s prvde dumpe han! Men s fort jeg gjorde det, s var det lett for at han slo meg eller truet enda mer for leke med samvittigheten min... Veldig ofte endte ting ogs med voldtekt! Jeg levde rundt et r med helvete med den jeg ''elsket''!

Dette er ting som delegger meg helt, veit ikke hvordan jeg skal komme meg vekk fra dette! Det har ikke hjulpet snakke med noen, for psykologer bare snakker men hjelper ikke, foreldrene mine veit ikke hvordan de skal hjelpe meg for jeg tror de helst vil tro at jeg har det bra og venner mener jeg overdriver eller gjr det for oppmerksomhet/at alt skal handle om meg...

Ja - n griner jeg ogs..! Veldig fint skrevet!

jeg hooka to ganger med bestevennen til han jeg holdt p med for to mneder siden, som jeg egentlig ikke er helt over enda. n tror jeg at jeg har flelser for begge.. han jeg holdt p med fr vet ingenting, og vi gr alle p samme skole.

I dagens samfunn kan du vre deg selv, men ikke skille deg ut. Du m tilfredstille alle rundt deg, fr du tenker p deg selv. Ikke gjr noe som vil sre andre. Det er best hvis det bare srer deg, da kan du grte uten at noen seg deg.

Det vre student er nok det tffeste yrket du vil oppleve. Mange sier at det vre student er befriende og det er den beste tiden i ditt liv. Ingen tenker igjennom hvor hardt det er vre en perfekt student. En perfekt ungdom med en perfekt ungdomstid. Du m gjre leksene dine, ve til prve, jobbe med innleveringer og mte opp p skolen. Etter skoletid er det tid for jobb, fordi livet som student er ikke gratis. Samtidig skal du ha et sosialt liv med venner og familie. Kanskje har du ogs en kjreste du vil sette av litt tid til. Hvis alle disse tingene skulle ftt like my plass i en students hverdag og blitt prioritert like mye for tilfredstille alle mtt dynet vrt lengere. Mye lengre. Du har faktisk ikke tid til gjre alt. Problemet er at du m skuffe noen. En venn, lrer, foreldre, sjefen eller kjresten. Du skal samtidig ha tid til deg selv. Hvor blir det av all tiden min?

Jeg m rlig innrmme at jeg har stjlet av min egen tid. Min personlig tid til meg selv. Jeg str opp tidlig for gjre lekser etterfulgt av en rundt iklesskapet og foran speilet. Det er viktig at du ser opplagt og bra ut p skolen, s sminking og valg av rett antrekk tar sin tid. Skole fra 8 til 15 etterfulgt av jobb klokken 15.30 til 22. Etter dette kommer tid med venner og kjreste. Det blir sene kvelder og korte netter. Det lengste jeg har sovet de siste mnedene er max 6 timer hver natt og da er jeg heldig. Jeg forteller alle at det gr bra. Setter p et pent smil og forteller hvordan det er mye og gjre, men jeg klarer det fint.

Dagens samfunn fr deg til lyve. Du sier at du er deg selv, men flger egentlig strmmen. Du sier alt gr fint, men grter alene over hvor sliten du er. Familie og venner rundt deg mener de blir drlig prioritert og kanskje er det sant. Du har s mye annet du skal gjre at du er for utmattet til og henge med p alt, men du vil ikke vise andre at du faktisk sliter. Jeg trr ikke lenger fortelle mine nrmeste venner at jeg sliter. Jeg er redd de vil dmme meg. Mange gr ogs til lege og helsesster for hjelp, men jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg har det. Det fles ut som ingen skjnner meg.

Det handler om gjre andre fornyd. Sett andre foran deg selv. Besk familie. Ikke fordi du vil, men de forventer det. Vr en god venn og sttt opp, men ikke forvent at de gjr det tilbake. Hold ut med kjresten bare fordi andre mener dere er ment for hverandre. Det er ikke lenger lov og gjre som du selv vil. Du kan heller ikke se annerledes ut. Meida har vrt s opptatt av og f frem at det ha litt ekstra p kroppen er vakkert, men hva med de som ikke har det. Er det de som er stygge n da? M folk bry seg i det hele tatt? Jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut, men det er fordi alle andre vil dmme meg. Norsk ungdom ser med dmmende blikk. Vi er opptatt av sladder og vil vite hva som skjer, men nr noen kommer med et problem lokket alle rene. Ingen vil vre vitne til at et liv ikke er perfekt.

Jeg er har tenkt p forholdet til kjresten min en stund. Det er ikke lett og vite forskjellen p en fase eller for alltid flelse. Er det bare n jeg fler det snn eller vil det fortsette. Sannheten er at uansett hva trr jeg ikke gjr det slutt. Ikke bare fordi han vil bli trist og jeg vil miste en av mine aller beste venner, men fordi alle andre vil bli lei seg. Av en eller annen grunn tar andre seg nr av hvordan forholdet ender. Alle er imponert av hvordan forhold kan fungere over 2 r i et samfunn der alle skiller seg. Det setter faktisk et strre press p de forholdene som varer lenge. Du kan ikke bare gjre det slutt, dere var jo ment for hverandre. Hvordan kan noen si noe slikt om et forhold som startet i en alder av 15 r. Det finnes ingen fasit p kjrlighet. Ingen skulle hatt noe sakt. Hva vet de om hvordan forholdet er nr ingen andre er til stedet?

Det du spurte etter en hemmelighet og her er den. Jeg er redd for gjre andre lei seg og gjre noe feil. Jeg vil ha et perfekt liv, men saken er den at livet er ikke perfekt fr du selv er lykkelig. Jeg er ikke lykkelig.

- Maja A.

Jeg HATER min far.

Jeg hater min far for at han aldri har vist interesse for meg i lpet av oppveksten.

Jeg hater han for at han alltid ble sur og rasende nr jeg spurte om han ville komme se meg som solist i koret, eller spille hndballcup.

Jeg HATER nr han sitter i stolen sin med et tomt blikk og drar seg i barten.

Jeg HATER min far for at han har valgt ei hore i Thailand foran oss, ei han betaler 10000kr i mneden for "elske" han.

Men mest av alt HATER jeg at jeg er 22 r gammel, lar hans valg pvirke mitt liv, og innerst inne vil jeg bare at han skal anerkjenne meg.

Okei hindagen var jeg p senteret og.vi mtte noen kompiser av venninnen min, han ene har jeg snakket med, og vi har begge sendt nudes, og han turde ikke engang og se p meg og han er ikke en sjenert type, men jeg angrer veldig mye p dette og er livredd for at han skal si det til kompisene og hans bestevenn er jeg i familie med. S jeg er bare redd for at han skal si det til alle og jeg vil ikke vre den jenten heller

ikke si det til noen

ikke si det til noen

Mine hemmeligheter

Jeg er lykkelig gift

Har ett barn og fler meg altfor ofte som en drlig mor

Har vrt i lag med mannen min siden jeg var 15 og han er den eneste jeg har hatt sex med.

Jeg er glad for at det er bare han, og jeg fler meg heldig som opplever nr ekte og varm intimitet nr vi har sex.

jeg onanerer hver dag og tror kanskje jeg er sexavhengig eller noe snt

Jeg fler meg ganske pen, men det er ikke akkurat noe jeg kan si til vennene mine

Jeg ser opp til tone damlie fordi hun er s vakker og har s bra personlighet.

Oi! Spennende lese alle kommentarene her!

Min hemmlighet er at jeg har vrt utro mot kjresten min, flere ganger.

Han vil ca aldri ha sex, han har et veldig lavt sexdriv, i motsetning til meg, jeg er veldig glad i sex, s du skjnner tegninga.

Jeg elsker han, vi kysser mye, koser masse, men sex har vi alts ikke. Blir avvist nesten hver gang jeg prver.

For mange hres det sikkert helt sykt ut at jeg kan si at jeg elsker en person og samtidig ha sex med en annen. det er ikke personlig. Jeg er ofte kt trenger f fylt dette behovet. jeg elsker sex. Og ikke f ha sex i der hele tatt hres helt grusomt ut. Kall meg gjerne egoistisk, jeg er klar over meg selv. Jeg vil ha alt, alle livets goder. En fantastisk kjreste, og masse deilig sex med de jeg nsker.

vanligvis er jeg ganske fornyd med meg selv, er 160 hy, store pupper og rumpe, langt blondt hr, ganske lik deg sophie bare litt fyldigere. men nr jeg gr p fest eller byn, der det er masse andre flotte jenter fr jeg s sykt drlig selvtillit, fler meg drit feit og stygg i forhold til alle andre...

faren min har vrt utro mot moren min i 8 r med en dame i USA som heter Stacy, jeg har visst dette i 6 r men aldri sagt det til noen.

Jeg er forelsket i min aller beste kompis, som er junkie - han er min beste venn og kan f frem mine beste sider, men han kan ogs f ut mine verste sider.

Jeg er blitt avhengig av heroin.

Jeg leser meldingene til kjresten min nr han sover. Det vrste er at han har skrevet masse slemt om meg. Jeg blir s lei meg, men vil ikke s opp med han likevel.

Jeg har sltt opp med kjresten min en gang allerede, men s ble jeg sammen med han igjen av medlidenhet. N angrer jeg.

min hemmelighet er at jeg sov med en jeg ikke skulle. jeg var ikke utro eller noe i den duren, men jeg mtte han i Sverige og fikk bli med han p hotellet! fantastisk fyr som jeg fortsatt prater med. dessverre var det noen utenfor hotellet som tok bilde av meg og jeg har blitt stemplet som groupie. bare snn at det er sagt; om artister kjente eller ukjente ligger med noen, s er det mellom de to.

Jeg har en alkoholisert far, som det ogs kom fram i lyset at har drevet med hasj p likt niv like lenge. S lenge jeg har levd. En far som aldri har vrt "pappa".

Han startet med avrusning i august, og i september skulle det vre "familieuke". Hvor vi ble undervist i rus. Nest siste dagen var det "konfrontasjonsdag".

Vi ble samlet i et rom, p den ene siden var det kanskje 10 rusmisbrukere, p den andre siden var det familiemedlemmer/prrende. Man skulle en og en sitte p en stol, stilt mot sin far/mor/sster etc. Hvor den rusavhengige ikke skulle f lov til svare, men du skulle snakke. Dette var veldig sterkt, etter som jeg aldri har ftt "lov" eller turt konfrontere min far.

Ordene jeg fikk fram var noe slik som "Hvilken snn, sprr sin mor i en alder av 11 om hun kan skille seg? Du har traka.. trakasert meg i 18r. Jeg HATER deg. Jeg ville ikke se p deg. Jeg vill ikke bo med deg. Jeg vil ikke ha kontakt med deg. Aldri snakk til meg igjen".

Han har i ettertid sendt meg kanskje 5 meldinger, og jeg har til slutt blokkert nummeret mitt. Jeg skulle egentlig flytte ut, men han lovet min mor og ikke komme hjem igjen fr jeg flytter ut s da slepper jeg bruke energi p mtte flytte ut mens jeg fortsatt tar videregende utdanning her i byen min.

Men til neste r drar jeg til England, for minst 3r, for studere der.

En oppvekst med dette mennesket har frt til stor soial angst, missforst meg rett. Jeg har null vansker med mennesker egentlig. Jeg snakker gjerne med fremmede, jeg har en ganske ok stor sosial omkrets. Men jeg klarer ikke vre alene i det offentlige rom. G p butikker, vente p bussen, gjre render. Jeg trenger alltid noen rundt meg.

Jeg har ogs drevet med selvskading de siste to, snart tre rene. Slitt med bulimi, et totalt forvrent selvbilde og selvmordstanker. Tillitsproblemer.

Jeg har det siste halvret ogs dyttet vekk familie s mye som jeg klarer. I r, som mitt frste r som myndig, har jeg valgt bli hjemme imens resten av familien (utenom min far selvflgleig, som er p avrusning) drar til besteforeldrene mine i jula, ca.4-5timer unna. Jeg skal alts vre alene hjemme helle julen.

Jeg er ikke aktiv p verken instagram, facebook, eller som bloggleser ettersom jeg bruker helgen p fokusere p vennene mine. Men fikk i gr kveld varsel om at det var bilde av meg p bloggen din! Jeg skrek litt av glede.

Og derav, s jeg dette innlegget n, og flte for skrive ned litt i kommentarfeltet.

Takk for at du er du, Sophie. Du gir meg stadig troen p meg selv. At jeg kan utrette noe. At jeg betyr noe. Jeg er utrolig glad for at du startet bloggen din Sophie, for det er akkurat den daglige dosen selvtillitsboost jeg trenger som jeg fr av vre din leser. Tusen takk <3

Jeg er redd for ende opp alene. Jeg er redd for at en dag har jeg ingen igjen rundt meg. Jeg er redd for at jeg skal se tilbake p ungdommen min tenke "Hvor gikk tiden? Hvorfor levde jeg ikke i yeblikket?"

Samtidig er jeg redd for binde meg. Redd for pne meg helt. Redd for bli sra.

Jeg holder p med verdens snilleste gutt, men jeg er redd for at jeg kommer til fucke det opp. Derfor trr jeg ikke pne meg, for da svir det ekstra nr det ikke funker. Typisk at det er det som fucker det opp til slutt.

Jeg har s lyst fortelle han akkuratt hvordan jeg fler, hvor ekstremt glad jeg er i han og hvordan han gjr alt s mye bedre. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke pne meg slik, for da blir jeg srbar. Og om man er srbar, er det enklere bli sret.

Samtidig tror jeg at han er akkuratt den gutten som jeg en dag kan pne meg for. Jeg hper bare s inderlig at han henger p til den dagen.

Familien min flytter til utlandet, og jeg er livredd for bo alene

Jeg er forelsket i en annen gutt enn kjresten min. Tror dette kan ha noe gjre med at kjresten min aldri har tid til meg lenger. S jeg har begynt ske en slags "nrhet" til den andre gutten. Tingen er at de kommer fra to forskjellige miljer. Kjresten min er en typisk "brumsgutt", mens han andre har tatoveringer, og er veldig veltrent, gjr det ikke s bra p skolen osv. Fler meg s godt tatt vare p av han, fordi han kjenner meg bedre enn kjresten min. Men jeg fler likevel ikke at jeg kan sl opp med kjresten min for han.

Alle ser p meg som st og snill, men sannheten er at jeg s gjerne skulle hooket med hvem faen jeg vil eller sltt til og kjeftet p de jeg virkelig ikke liker. Jeg er s lei av g p trne rundt folk og please de til enhver grad. Ja, det er jvlig egoistisk. Og nei, konsekvensene er ikke verdt det, men flelsen av at jeg m flge uskrevne regler og leve etter en viss oppskrift som gjr meg fullstendig gal.

Jeg har ogs lyst til flytte til byen, bo for meg selv, sigge p en balkong hele tiden, hre p depressiv musikk og bli deprimert. Grunnen til det aner jeg ikke, men jeg leker med tankene om vre langt nede igjen. Enda lenger ned til og med. Det er noe sexy med det. Sykt si, det er det. Ofte er jeg lei av vre lykkelig. Det er p en mte litt kjedelig. Sikkert utrolig mange som higer etter det jeg har, men det er noe med at jeg har klartret s hyt de siste rene at jeg faktisk ikke kommer lenger. N som jeg har ftt min frste bestevenn, blir bedt i bursdager hele tiden og folk som ringer og vil vre med meg konstant etter ha vrt ensom nesten hele livet, vil jeg egentlig bare flytte til byen for meg selv eller skogen for den sagt skyld og ikke vre med noen som helst. Kanskje ikke jeg er s lykkelig likevel, eller at lykke for meg er noe helt annet som jeg ikke har funnet ut av enda.

Jeg er gravid :-D

Jeg hadde sex med bestekompisen min for en stund siden. Etterp fortalte han at han ogs hadde hatt sex med en god veninne av oss, som jeg bor med. Vi har hatt sex en gang til, og jeg har ikke fortalt noe til hun om det. Han har ogs hatt noe p gang med andre jenter og begynt like en. Det har han fortalt til meg og jeg har gitt uttrykk for at vi fint kan prate om han og andre jenter, vi har ingen flelser involvert uansett.. N begynner jeg merke et snev av sjalusi, og kjenner p en ubehagelig flelse av ikke bety noe, og vere en han kontakter viss det gr drlig med andre. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppfre meg rundt han. Veldig kjedelig situasjon siden vi har vert bestevenner i s mange r.

dette er egentlig ingen hemlighet, men jeg vil bare f det ut. jeg HATER videregende. ungdomsskolen var s mye bedre. der hadde jeg venner. i grunn gledet jeg meg til videregende, fordi jeg ville f meg nye venner, fordi jeg var lei av vennene mine p ungdomsskolen (vi var de upopulre). i begynnelsen av vgs var alt bra. jeg ble kjent med 3 jenter, og vi ble gode venner. men hun ene av disse jentene var bare ute etter mer, og forlot oss. da var vi bare 3 stykker igjen, men sakte men sikkert forlater hun ene oss ogs, og n er vi bare 2 igjen. jeg fler at ingen i klassen min liker meg. jeg sitter ofte alene i klasserommet, i kantinen, jeg har ingen vre med hvis skal gjre gruppeprosjekt eller jobbe i par i gymmen. jeg vet at hun "siste" venninnen min er godt likt i klassen, s jeg nsker jo selvflgelig at hun skal vre med dem fremfor meg, hvis det er det hun vil. jeg vil ikke at hun skal ta ansvar for at jeg ikke er alene, fordi det er ikke hennes jobb. i helgene ser jeg p my story at halvparten av jentene i klassen er p jentekvelder, og det gjr jvlig vondt ikke bli invitert. jeg prver s godt jeg kan snakke med folka i klassen min, men de er bare uinteressert. ofte nr jeg sitter alene i klasserommet kommer lreren min og snakker med meg, og da fler jeg meg max loner. men, jeg vet at det er folk i verden med skikkelige problemer, s jeg pleier ikke fortelle det til folk.

N skulle jeg ha begynt med ving til presentasjon og prve for 4 timer siden? jeg vet ikke hva som gr av meg klarer bare ikke gjre noen ting riktig.

N gikk ogs mobilen ut av batteri og jeg m g til rommet mitt for hente lader eller IPaden min. Jeg orker ikke. Fler at jeg er s jvlig tjukk, snart skal helsessteren veie oss ogs?

Jeg er redd. Har ikke kyssa noen eller hatt et forhold i faen meg hele mitt liv! Er bare 13 da. N er det snart mrkt ogs. Perfekt sndag assa?

Hres kanskje ut som den sutrekoppen. Jeg har bare kuttet meg en gang, har aldri prvd ta selvmord, hater ikke utseendet mitt, er ikke upopulr, har flott familie og mange fantastiske bestevenninner, men m bare si at nesten ingen ting gr min vei?

Te alle dkk der som syns det e flaut vr jomfru, der e det itj! Va godt over 18 r frste gangen hadd sex me nn, null stress!

Angre p han som va min frste(ein kollega), men tnke p det i seinar ti, va det faktisk han som gjord te at torsa snakk me han som idag e typen min. Fordi han ga m sjltillit han va flink tlmodi me m.

Nr va 16 r, hadd nesten alle venninnan mine hatt sex me nn, det va det vi snakka om p jentekvelda osv. hadd sjl lst te bare ha sex me nn for skjnn ka dm snakka om, at kunnja vr me p praten. skjnne ikke koffer. Sex e helt normanlt, ja, men det e ikke n man m ha for vr "godkjent" i sammfunnet her.

Det at dkk enda e jomfru, m dkk bare sj positivt p! St p jenta!

Jeg skrev noe, men jeg slettet det. Det var uansett godt f det skrevet. Takk for at du prver hjelp, Sophie. Det var virkelig bra for meg lese de andre kommentarene, og se at andre fler det samme som meg.

Min hemmelighet er at jeg for 1 uke siden tok en medisinsk abort. Jeg var i uke 9, og opplevelsen var helt forferdelig. Ikke smertene, men flelsene. De hjemsker meg og jeg angrer p at jeg ikke beholdt barnet mitt. Ingen vet det utenom samboeren min. Jeg er 20 r gammel, var usikker og tok feil valg. Dessverre.

Min hemmelighet er at jeg er redd for at jeg har kastet bort alle tenringsrene fordi jeg har hatt en og samme kjresten i alle de rene. Jeg aner ikke hvem jeg er uten han og har drlig samvittighet fordi jeg tenker p dette av og til.

Vi har det veldig bra sammen, men nr jeg ser hva single venninner opplever og gjr - blir jeg redd.

Jeg kjenner meg ogs igjen i det forrige innlegget dit. Jeg har veldig drlig samvittighet ovenfor foreldrene mine. De er noen helt fantastiske mennesker, og jeg beundrer dem begge - og er derfor kjempe redd for skuffe de p noe som helst mte!

S vil jeg bare si at, mitt syn p deg har endret seg drastisk de siste mnedene, og jeg innser at jeg har tatt s feil av deg! Du er en varm og godhjertet person, og jeg vil bare si tusen takk for at er som du er og gjr som du gjr!

.. og tusen takk for et utrolig fint innlegg, det er s godt lese disse historiene slik at man vet at man ikke er alene om flere ting!

Jeg fler meg deprimert hele tiden.

Jeg fler at jeg ikke har noen som byr seg rundt meg selv ikke familien. Jeg kan ikke stole p noe. Jeg spiser ofte i doen i lunsj p skolen. Nr jeg kommer hjem hre masse stygt om meg og jeg tr ikke vis meg jeg er. Det er min strste hemmelighet.

e redd det e min strste hemelighet. redd fr ikke klare m nr samboeren drar i militre. redd fr ikke ha penga til betale husleia mat. redd fr ikke har s mange vennan. med en gang kjresten fr p jobb sitt hjemme med klompen i halsen, tenke p nu e det bare litt ver en mne til han drar. tankan svirre i hode. kordan skal . klare m aleina i et helt r ?! har ikke jobb, jr allt fr f m jobb, fr ikke sttte fra nav heller... s egentlig vr mne sitt med -3500 kr etter har betalt regnine. mamma pappa kan ikke hjelpe m.. e s redd det e ingen som ane kor redd egentlig e...

det va gtt og f skreve det her ned, hpe kansje det e nn andre somm sitt i denna sitvasjon som har lst prate litt om det.. fr di to vennan har har aldri tid til sitte hre p p m. dem gr direkte ver til et arna tema...

Jeg er head over heels forelsket i den ene sjefen min, og det gr meg p nervene! Han viser tendenser til vre interessert i meg ogs, men jeg tror det at vi jobber sammen stopper det. Jeg er helt utslitt av holde forelskelsen inne. Har aldri vrt s forelska noen gang!

Jeg fikk trer i ynene av lese dette, for jeg fler det p akkurat samme mte ovenfor mine besteforeldre!

Nr det gjelder hemmeligheten, s har jeg ogs slitt med depresjoner og angst tidligere. Tvangstanker var en del av hverdagen min, og jeg tenkte ogs tanken om ta livet mitt. Den eneste som visste om problemene mine var mamma. Hun var min aller sterkeste og beste stttespiller og jeg hadde virkelig aldri klart meg uten henne!

Jeg var veldige langt nede i nesten to r, og jeg var s ufattelig lei av ha det snn. Jeg og mamma ble enige om at jeg skulle begynne hos psykolog nr vi kom hjem fra ferien vi var p.

P magisk vis var det innrmme at jeg var syk, vendepunktet mitt. Jeg ble gradvis bedre, og jeg kjempet meg ut av det sorte hullet som omringet meg i hverdagen min. Dette er et r siden n, og jeg er ufattelig glad for kan si at jeg klarte komme meg ut av den verste perioden i livet mitt til n.

N kan jeg med hnda p hjertet si at jeg har det bra. Jeg har fortsatt dager der jeg tenker at jeg kommer til f tilbakefall, men jeg har blitt mye flinkere til hndtere situasjoner der jeg tidligere hadde mistet hodet fullstendig.

Jeg har endret meg veldig siden da, og jeg ville rlig talt ikke vrt foruten denne perioden den dag i dag. ha det kjipt har gjort meg til en mer reflektert og pen person, og det er jeg, s rart det enn hres ut, takknemlig for.

Takk Sophie, for at du er den du er! Jeg mtte deg p Justin Bieber-konserten i Oslo og du var s sprudlende og hyggelig at jeg ble direkte lykkelig av vre i nrheten av deg! Du er vanvittig inspirerende og jeg nsker deg all lykke videre. You go girl! :)

Min hemmlighet er at jeg fler meg ikke god nok. Jeg fler meg ikke god nok for kjresten min , mammen min , familien min og speseilt ikke meg selv. Jeg fler meg verdils som oftes. Jeg fler meg tykk , jeg fler meg stygg selvom jeg prver pynte meg , jeg fler meg mislykket til alt jeg gjr.

Jeg vett ikke hvordan dette har skjedd , jeg vett ikke hvordan jeg skal si det uten de fr feil reaksjoner , jeg vil fler meg bra og ha en god selvtilitt, men hvordan og hvor ti skal det skje?...

Jeg fler mei tom

Jeg sier til kjresten min at jeg elsker han, men jeg vet ikke om jeg gjr det.

Jeg er betatt av flere andre.

Jeg har slete med ikke vre god nok, og har skrevet side etter side med hva jeg er elendig i.

Jeg har prvd og failet i kaste opp maten min, noe som gjorde meg enda mer lei meg for da kan jeg ikke klare det engang.

Jeg er livredd for bli utbrent, men vet det kommer til skje for jeg har s ufattelig mye gjre.

Jeg har flere hemmeligheter og jeg har gjort opplevd flere ting jeg kunne gjort hva som helst for slette fra livet mitt.

Min aller beste venn var en gutt, en veldig kjekk, morsom og omtenksom gutt. Han var spesiell og jeg flte han forsto meg. En dag bestemte vi oss for ha sex, kun for moro sklart. Dette endte med at vi ble ff, og vi var fortsatt gode venner men n var det sex ogs. Jeg ble aldri forelsket, men jeg har skjnt i ettertid at han ble. Han er rar. Rar i den forstand at han er vanskelig forst seg p. Han begynt sre meg. Han sa stygge ting til meg. Jeg ble sur, men tilga han fort hver gang. Det ble s ille at jeg en dag gikk meg en tur i skogen og prvde kutte meg p hendene. Dette klarte jeg, og arrene er med meg den dag i dag. Den verste hendelsen med denne gutten skjedde p en fest. Jeg var altfor full, festen var ferdig og jeg sov alene p badet. Jeg vkner midt i det svarteste at noen befler meg, det var han. Han har sex meg meg. Jeg bare ligger her, jeg kan ikke rre meg, kroppen min vil ikke samarbeide. Jeg flte meg voldtatt. Jeg skjnner hva som skjer og lper alt jeg kan hjem. Siden da har jeg forsttt at denne gutten m jeg slette fra livet mitt. Og det gjorde jeg. Men jeg savnet han. Vi hadde det s utrolig gy sammen fr sexen ble en del av vennskapet.

Det dela meg totalt. Men det verste er at den dag i dag vil en del av meg kontakte han, jeg savner vennskapet, og hater at han dela det og meg.

Dette er noe jeg hater snakke om, og ingen av vennene mine vet om det. Ikke de personene som str meg nrmest en gang.

Bare lillessteren min, pappa og mamma.

Idag er mamma og pappa skilt, noe alle vet, men historen om hvorfor er grusom.

Nr jeg var 3 r gammel, begynte mamma og pappa krangle. De krangelt hver dag helt til de skilte seg, da jeg var 7 r. Og jeg husker enda hvor vondt det var hre p. Mamma grt hver eneste kveld. Pappa har alltid vert aggresiv. Han blir fort sint og det frer til vold. Det var alltid brling hjemme hos oss, og jeg var redd naboer skulle hre det. Jeg hatet at vennene mine kom p besk, for det var alltid kranling. Pappa dyttet mamma. Han dyttet henne inn i veggen. En gang ned trappa. Hun mtte slutte p jobben, p grunn av ryggen. Hun gikk ofte p krykker, p grunn av hun ofte var skadet.

Mamma ble kvelt. Hun ble dyttet i veggen, ned trappa, p gulvet. Hun ble sltt, og jaget rundt kjkkenbordet. Det var mye vold hjemme hos oss, og ofte mtte jeg hjelpe mamma med skjule srene hennes. Jeg tok ofte p plaster p hendene og ryggen hennes. Jeg husker at jeg var stolt da jeg hjelpte mamma, flte meg som en lege. Jeg skjnte jo ikke mye nr jeg var s liten. Jeg husker vi lekte "sykehus", der jeg skulle hjelpe mamma med ta p bandasje p foten hennes. Mamma hadde ikke jobb, hun holdt seg mye hjemme. Vi hadde et stort hus, pappa jobber veldig mye, og tjener en del penger.

Jeg gikk i barnehagen, hadde ikke begynt skolen en gang, s det var ikke mye jeg kunne gjre, men jeg husker at jeg ofte var redd for at mamma skulle d. Hun ryket og hadde det vondt. Jeg ville at hun skulle ha det bra, akkuratt som alle andre smbarn vill at mammaene sine skal ha det.

Nr jeg ble 6-7 r flyttet mamma. Endelig. Mange skillsmisse barn blir lei seg nr de fr vite at foreldrene deres skal skilles. Det ble IKKE jeg. Da mamma fortalte meg at vi ikke skulle bo her mer, ble jeg glad, jeg smilte fra re til re. Jeg ble s lettet. Jeg skulle bo hos pappa 1 dag i uken, og mamma 6 dager. Vi flyttet til et rekkehus lenger bort i gata, s det er bare 500 meter avstand mellom mamma og pappa sine hus, noe jeg likte veldig godt.

Selvom han var voldelig, var jeg utrolig glad i pappaen min. Vi hadde et utroligt bra forhold. Nr han ikke var sint, var han verdens snilleste person. Han var verdensbeste. Han gjorde aldri meg noe vondt. Han kjpte alt jeg pekte p og jeg fikk det som jeg ville. Innerst inne tror jeg pappa angrer p at han var slem mot mamma og skadet henne. Pappa er en av de jeg stoler mest p i hele verden, selvom han kan gjre dumme ting. jeg tror han sliter mye med vold nr han er sint. Jeg hadde det bra nr jeg bodde hos pappa og alt ble bedre etter foreldrene mine skilte seg.

Det gikk den andre veien med mamma. Hun ble deprimert, SKIKKELIG deprimert. Hun begynte drikke ryke.

Jeg ble eldre. Jeg begynte forst mer og mer. Mamma hadde ftt skader etter "slsskampene" med pappa, og nr hun flyttet var det vanseklig finne jobb. Hun hadde lite penger. Etter 11 r sammen med faren min, og vonde minner med vold hadde hun det ikke bra. Dette frte til omsorgsvikt. Vi bodde nesten ikke hos pappa. Mest hos mamma. 1.klasse til 4.klasse kom jeg ofte forsent p skolen. Mamma sov hele dagen. Jeg mtte lage middag til lillessteren min, og rydde det lille stvete huset vrt. Det er ikke snn 9-ringen skal gjre p fritiden. Mens vennene mine lekte med barbie dukker og nsket seg sykkel til jul, nsket jeg meg et normalt liv, med en mor som laget middag og sa god natt til meg nr jeg la meg.

Nr jeg ble 11 r orket jeg ikke mer. Ingen viste at mamma var alkoholiker og at jeg mtte vere "en mor" for lillessteren min. Alle trudde at alt var bra. pappa trodde det og. Jeg ringte pappa en Torsdags kveld og sa at jeg ikke ville bo hos mamma mer. Da spurte han hvorfor, og sa jeg at mamma var full. Da reagerte han. Klokka var 11 om kvelden, og jeg skulle p skolen dagen etterp. Pappa kom hentet oss. Pappa tillkalte barnevernet, og politiet mtte bryte seg inn hos mamma senere p kvelden. S kom hun p sykehus.

Etter det ble livet mitt forandret. jeg bodde ikke hos mamma mer. Jeg bodde bare hos pappa. Pappa giftet seg p nytt. jeg fikk en stemor og 4 stesstre. Jeg fikk det mye bedre og stemoren min ble min "nye mor". jeg har ikke sett mamma p 2 r, og nr jeg spr pappa om hvor mamma er og om jeg kan f mte henne igjen, s sier han at han ikke vet.

Idag er jeg tretten r og jeg begynner savne mamma. jeg tenker p henne hver dag. vennene mine spr meg hele tiden hvorfor jeg aldri er hos moren min, og jeg svarer at hun jobber mye i andre land. jeg gr ofte forbi huset vi bodde i fr fr se om hun er der, men det er like mrkt som det var fr.

Jeg sliter en del n, og jeg har ofte mareritt. Jeg gjr det bra p skolen, har 3-4 venner men har problemer med knytte meg til folk, og er demprimert. Jeg krangler ofte med pappa og jeg fler for GI FAEN i livet mitt.

Jeg har ikke samvittighet.

Jeg var utro mot kjresten min forrige helg, jeg angrer ikke fordi det hadde sret han om han visste det. Men jeg angrer fordi jeg m mte personen igjen nesten daglig, og det er flaut. Jeg gjr s mange ting som jeg vet er dumme og slemme, vet ikke hvorfor jeg gjr det. Men har ikke noen samvittighet som forteller meg at jg ikke br. Jeg lyver ofte til verdens beste familie og kjreste. Spiller et spill og lurer alle.. Jeg skulle nske jeg var normal. Er ikke noe stolt av det og sliter med skam over at jeg er snn.

Jeg fler meg s ensom

En liten jvel

En liten jvel

Jeg har faktisk en haug av hemmeligheter jeg ikke har sagt til noen.S tenkte det hadde vrt deilig dele dem med noen.

En dag bestemte jeg meg for begynne gamble p internett. Viss det er noe jeg alltid har vrt veldig svak for er det slike ting som det. Jeg satt inn 800 kroner p nettcasinoet og begynte. Etter noen dager hadde jeg vunnet 30 000 kroner. Jeg greide ikke stoppe og gamblet mer og mer, og brukte opp alle pengene jeg hadde vunnet. - og alle sparepengene mine, som jeg egentlig skulle bruke til billappen. Den dag i dag spiller jeg aldri, fordi jeg vet akkurat hvordan det kommer til ende..

Fr stjal jeg ogs en del penger fra kassa p jobb. Jeg syntes at sjefen min behandlet meg s sinnsykt drlig, men i stedet for slutte (som jeg absolutt ikke kunne, siden jeg trengte pengene) stjal jeg, for f trst. Dette hrtes nok helt sinnsykt ut, men snn var det.

Jeg er 19 r og jomfru. Jeg vet ikke helt om jeg burde vre stolt eller flau?

Jeg har egentlig veldig lyst til ha sex. Er bokstaveligtalt kt 24/7 og sex er det eneste jeg tenker p. Ser mye p porno, og dildoen min har blitt min bestevenn. Hva faen

Jeg er sykt redd for f kjreste, men samtidig vil jeg jo ha det, for det virker s sykt koselig. Jeg er mest redd for at jeg skal bli for glad i den personen, og plutselig en dag forlater han meg, og jeg sitter igjen alene, helt tom.

S jeg sliter skikkelig med trre slippe gutter innp meg og faktisk mte de, fordi jeg er redd for bli forelska.

I tillegg setter jeg s hye krav for hvem jeg kan bli sammen. Er en gutt som jeg var skikkelig betatt av og tenkte p hele tiden, som jeg virkelig s for meg vre sammen med. S klarte jeg vre tff nok til mte han, og den dagen var helt perfekt, og det var s koselig. Var helt gira og glad nr jeg kom hjem dagen etterp. Men n, 2-3 uker senere har jeg mistet det synet jeg hadde p han. Ikke fordi det er noe galt med han, det er meg det er noe galt med. N skal han sove hos meg igjen neste helg, s fr se da hvordan det gr. Han virkelig en bra gutt, men ja. klarer ikke sette fingern p hva som er galt. Dette er s vanskelig og irriterendes..

Nr jeg fr det jeg vil ha, s vil jeg liksom ikkehelt ha det lengre. For jeg har s hye krav, og vil at alt skal vre perfekt fr jeg gr i et forhold fordi jeg er s redd for bli sra.

Fortsetter jeg snn her kommer jeg til ende opp singel til jeg 50.

Da jeg gikk p ungdomsskolen stjal jeg ektremt mye. Det var alt fra sminke til haugevis av redobber og smykker. Dette fortsatte en goood stund, uten at noen visste det. Jeg stjal alle julegavene mine i niende klasse, og alle syntes jeg var s snill, fordi jeg ga s fine gaver. Jeg var femten r da jeg ble tatt. Etter den tid, har jeg aldri stjelt igjen. Og ingen vet om dette.......

Jeg tror jeg er avhengig av se p porno. Ser kanskje to ganger om dagen, og er nesten kt hele tiden. Hahahha, dette vet ingen og er egentlig veldig pinlig :( tror jeg m f meg noe snart, fr jeg sprekker

Jeg syntes det er veldig vanskelig binde meg. P ungdommskolen hadde jeg ekstremt mange guttevenner. Jeg har alltid vrt veldig glad av vre en del av gutta, for jentene ble det s mye drama med. Det som skjedde var at to av mine beste venner begynte like meg. Jeg fikk helt panikk, for jeg flte jo ikke det samme tilbake. Jeg elsket henge med dem, men bare som venner. Jeg fant mye p med min tredje bestekompis for f tips til takle situasjonen. Men da fant jeg selvflgelig ut at han likte meg ogs. Denne gutten hadde jeg vrt hemmelig forelsket i en god stund, men han var ofte care mot meg, noe som fikk meg til like han enda mer.

Men.. Da han begynte bli veldig snill med meg og fortalte at han hadde flelser for meg, forsvant bare alt fra min side. Jeg greier ikke binde meg. Med engang jeg har sjangs p en gutt, mister jeg interessen. Jeg liker jakten, og vil ikke ha det jeg fr servert p slvfat... Alle de tre bestekompissene mine var fantastiskee mennesker, som jeg nok hadde blitt veldig llykkelig med. Hvert fall han siste, men n snakker vi ikke sammen engang, og jeg har mistet kontakten med alle mine tidligere bestevenner. Haha, for et liv.

Jeg har lyst til ha sex, men har ingen ha sex med :(

Jeg gr rundt med en flelse av ikke hre hjemme hele dgnet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? og hvor hrer jeg hjemme?

Bare et tips, yenbryna ser ikke bra ut, Snn for ditt eget beste kan du jo Kansje f fikset p de. Bare et tips fra ei som ogs gikk med mindre fine bryn lenge uten og se det selv:)

Jeg er ei jente p 24 r og jeg kan ikke f barn.

Jeg er redd.

Jeg er redd for aldri f den selvtilliten jeg ser andre jenter har. Jeg er redd for aldri komme til et punkt der jeg ikke trenger snu ansiktet mitt vekk nr noen ser p meg, eller nr jeg setter meg ned p trikken.

Jeg er redd for aldri finne en strre kjrligheten enn gutten som er kjrligheten i mitt liv, men som jeg ikke kan vre sammen med. Vi hadde fr tid, den er forbi men jeg tror jeg aldri vil vre helt over han. Han er sin egen definisjon og jeg ville strekt meg langt for vre alene med han igjen, snakke med han og vre lykkelig igjen.

Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for skuffe familien ved ikke komme meg inn i medisin.

Og jeg er redd for komme til et mrkt punkt igjen. N gr ting oppover og jeg er s glad for det. Men de er aldri helt bra fr ordentlige forandringer viser sin form.

Jeg er redd for reise og at ting ikke blir slik jeg har forestilt meg. Jeg er redd for ikke bli tatt imot p den mten jeg vil.

Aller mest er jeg redd for fle at jeg ikke er bra nok. At jeg ikke lykkes nr jeg gir alt av meg selv. At jeg ikke oppnr mine ml fordi jeg ikke er god nok, smart nok, pen nok. Jeg er redd for at jeg i en alder av 18 ikke vil merke forandringer.

Jeg er nesten alltid betatt av flere gutter samtidig. Jeg gjr ikke noe med det, men hadde det ikke frt til konsekvenser s hadde jeg fulgt mer impulsene.

Jente, 20

For tre r siden styra jeg med en fyr som behandlet meg utrolig drlig. Etter han har jeg forandret personlighet totalt, og klarer ikke stole p gutter lengre. Med en gang jeg merker at jeg fr flelser for noen s kutter jeg de ut, og hopper rett p en ny fyr. Fler meg helt forferdelig, leker med flelsene til de jeg styrer med og jeg klarer ikke forandre meg. Hater at han har delagt meg, hater meg selv og hater at jeg fremdeles har flelser for han.

Alle tror jeg har det supert, og at jeg elsker livet mitt. Jeg er pen, har bra kropp, fr penger kastet etter meg av foreldrene mine og burde egentlig hatt et perfekt liv, men jeg er helt jvlig deprimert og har spiseforstyrrelser.

Bestevenninna mi bar p en hemmelighet en ganske god stund, men til slutt fortalte hun meg og de to andre i gjengen at hun var bifil. Og hun hadde da flelser for _meg_. Jeg ble veldig sjokkert, og tenkte at det var rart at bestevenninna mi hadde flelser for meg.

En gang da vi var p fest, kysset vi flere ganger. Jeg tenkte at jeg kysset henne bare fordi jeg var litt i siget, og det finnes jo mange jenter som kysser med promille.

Men n i ettertid tenker jeg at jeg kanskje er litt bifil selv.. Jeg har kjreste, men synes kanskje noen jenter er litt mer ''fascinerende'' (haha) enn andre. Vet ikke om jeg kan kalle det en hemmelighet, for jeg vet ikke helt om det er snn.. men..

Har et utrolig drlig forhold til mat. Fr virkelig ondt vist jeg spiser en hamburger, eller pomfrites - men har aldri kastet opp for er redd for innrmme til meg selv at jeg har et problem. Fr hele tiden hre av venninnene mine at jeg er s 'sunn' og er s heldig at jeg ikke spiser mye godter. De skulle bare ha vist.

Jeg er en 24 r gammel tobarnsmor som har bipolar lidelse. Har vrt innlagt p psykiatrisk avdeling to ganger - en gang akutt pga selvmordsforsk den andre var mer eller mindre planlagt pga selvmordstanker. Jeg fler meg som en egoistisk dritt som "oppfrer" meg snn nr jeg har barn. Jeg klarer ikke g p skolen. Er p vei inn i en ny depresjon, men tr ikke si noe til kjresten min fordi jeg er redd han har ftt nok av meg.

jeg har blitt mobba hele livet mitt fordi jeg er annerledes. jeg vet ikke hvordan jeg skal f det bedre. jeg sliter ikke med selvtilitt men sliter veldig med hvordan jeg tenker. jeg kan vre supersnill den ene dagen og 5 min etterp er jeg bare dritsur og hater alle jeg ser. det er akkuratt som om jeg har en splittet personlighet. jeg begynte p ungdomsskolen for 1/2 r siden og jeg likte meg der. jeg fikk masse venner og hadde ingen haters. jeg hadde blondt hr men farget det brunt, og endret personlighet fra drlig selvtilitt til fulstendig god. og n har jeg minst 20 haters som reagerer p utseendet mitt, og som bryr seg om alt. de bryr seg til og med hvordan jeg gr. jeg blir ogs lett blanda inn i dramaet p skolen siden jeg er drama selv. jeg har altid likt og snakket om hvordan jeg skal ha det og hvordan andre skal ha det, men n fokuserer jeg mye p meg selv ogs. og jeg har plutselig ftt et drlig rykte av en drama queens jeng. jeg lurer p hva jeg skal gjre. i januar lagte jeg s mye drama at jeg prvde p selvmord. jeg fikk lilla blmerker rundt halsen og livet har vrt veldig tft fordi pappan min har ogs hatet meg. og jeg blir enda mobbet og hatet av de 20 personene. jeg har sikkert 50 gode venner, og en del haters. sitter nesten og grter nr jeg skriver om det tffeste.

Jeg er s ekstremt lykkelig for tiden. Alt takket vre de fantastiske vennene mine, familien min og kjresten min. Det eneste som plager meg er at jeg m jobbe s sinnssykt for komme inn p medisin til neste r.. Jeg er s utrolig redd for at jeg ikke kommer inn; at jeg ikke er bra nok. Jeg jobber og jobber! Men ingen ser problemet. Alle spr; hvordan fr du det til? Kjreste, skole (toppkarakterer), trening og venner.. Hvordan greier du balansere det? Personlig s aaaner jeg ikke! Fullstappet timeplan hver dag og lite tid til overs. I tillegg bor typen en flytur til Krs unna. Min hemmeligheten er at jeg elsker det.

jeg er livredd for spkelser, skapninger med mrke kapper og alle snne ting. det begynte da jeg var liten og hrte stemmer p natta. s gikk det over, og jeg tenkte ikke noe srlig over det fr venninnen min fortalte meg en sann spkelseshistorie for ett r siden. og jeg fler meg s teit. vet ikke om jeg tror p spkelser en gang. mamma er den eneste som vet dette.

har ogs flelser for min nrmeste guttevenn, det er kun bestevenninnen min som vet dette siden jeg er redd for at han skal finne det ut..

Jeg vil ikke mer.

Var p ferie i Tyrkia med en vennegjeng da jeg var 17(for et r siden), og en dag dro jeg for f tyrkisk massasje p hotellet. Massren tilbydde meg komme tilbake en annen dag for en til massasje, fordi han mente at jeg hadde knuter i skuldrene/nakken. Da jeg mtte opp til massasjen frte han meg over til et annet hotell fordi han mente at det var fullt p vrt hotell, og jeg ble liggende p en bs som var lst av. Han begynte tafse alt for mye under massasjen, og gnudde seg veldig inntil meg mens han holdt p. Jeg turte ikke si ifra. Han begynte etterhvert skli av meg bikinien, og jeg fler at han utnyttet meg. Jeg turte ikke si noe, og han sa bare at jeg mtte vre stille s ingen hrte oss. Han begynte ha sex med meg, og jeg turte fremdeles ikke si ifra. Etterhvert sa jeg at han mtte stoppe, men han ville ikke. Han gjorde meg ikke fysisk vondt eller noe, men jeg synes det var utrolig ubehagelig. Han ville gjre seg ferdig.

Jeg turte ikke si ifra til noen av vennene mine da jeg kom tilbake, fordi jeg flte at det var min egen skyld. Jeg var redd for at siden jeg ikke sa stopp, s hadde jeg gtt med p dette selv, at jeg bare hadde vrt spass "ls" at jeg hadde hatt sex med en tyrker.. Men i ettertid fler jeg noe helt annet. Jeg fler meg skitten og ekkel, og jeg fler at jeg ble utnyttet av noen som ikke burde gjort noe slikt. Resten av ferien stirret han p meg og vennene mine ved bassengkanten, og prvde ofte ta kontakt med meg, men jeg unngikk han resten av ferien.

Jeg fler meg til dels voldtatt, men jeg klarer ikke si at jeg har blitt voldtatt, fordi jeg fler at det er min egen skyld. Jeg har hatt litt problemer med kjresten min i ettertid, fordi jeg av og til ikke klarer at han tar p meg fordi jeg begynner tenke p det som skjedde. Den eneste jeg har fortalt dette til er kjresten min, og han ble veldig trist, samtidig som han stttet meg fullt ut. Har ikke klart fortelle det til venner eller familie, og synes det var veldig godt kunne komme ut anonymt her. Hper virkelig du leser alle kommentarene Sophie, for jeg tror alle leserene dine ville likt hre at du har tatt deg tiden til dette.

Min hemmelighet er at jeg egentlig ikke vil leve mer. Hvertfall ikke snn som n.

Jeg hater le. Snn skikkelig ekte latter fordi noe er utrolig morsomt.

Det er pgrunn av en s teit ting som at jeg blir rd i fjeset og fr trer i ynene og fler meg s ekstremt stygg og mindreverdig. hva sren

Har s mange stygge teite hemmligheter.. Skal skrive noen som jeg trenger f ut

1. Nr jeg gikk i 10 kl hadde jeg sex med en gutt begge veninnene mine likte

2. Jeg hadde sex med bestekompisen til en jeg dreiv p med, angrer s jvli at de gjr vondt. Jeg er s forelska i han jeg drev p med. Vet ikke hvorfor jeg gjorde det, de eneste som hjelper er ha sex med andre gutter, men anger meg som faen etterp

3. I natt hadde jeg sex med en gutt, nr vi var ferdig tok jeg taxi til en annen kompis hadde sex med han ogs

4. Jeg gjorde de "slutt" med veninna mi angrer meg som en liten unge

5. Jeg hater broren din ene veninna mi s mye at jeg vil helst se han dd, jeg har litt grunn til misslike han. Men ikke s mye som jeg gjr

6. Jeg er bifil

7. Familien min et et helvete men jeg elsker mamma pappa mer en noe ant i hele verden

Jeg misliker "bestevennen" min. Hun har ftt seg kjreste og hun forsvarer han hele tiden, hun er 15 og han er 18. Han har en unge med noen andre, og har fridd til venninna mi. De er n forlovet, og jeg klarer ikke si gratulerer, fordi jeg mener hun er helt idiot. De har vrt sammen i et halvt r, og foreldrene hennes hater han. Foreldrene vet ikke at de er forlovet, og jeg vurderer hele tiden si det til dem anonymt. Jeg nsker at de skal gjre det slutt, og hun hater meg for akkurat det. Jeg fler meg som verdens verste, men jeg bare hater han s utrolig mye. Han har delagt alt mellom meg og henne.

Jeg er sammen med en som er voldelig mot meg! Likevel klarer jeg ikke gjre det slutt..

Jeg ly til alle vennene mine om at jeg hadde hatt sex, og ikke lenger var jomfru den gang vi gikk i niende klasse. Hvorfor klarer jeg ikke helt forklare, men hadde vel noe med at jeg heller ville bli sett p som en hore, enn kjedelig og helt ubetydelig.

jeg var utro mot kjresten min, med bestevennen min. jeg slo opp to dager etter fordi jeg var veldig sur p meg selv for det jeg hadde gjort... Bestevennen min som jeg begynte f et forhold til fant en annen jente og slutta helt kontakten med meg... jeg fant en jente som ville vre venn med meg men jeg droppet henne fordi hun var s plagsom og irriterende.. hun gav seg aldri og maste HELE tiden..

jeg har funnet ut at jeg er et forferdelig menneske og hater meg selv for det, og har n endt opp med ingen venner

Vet ikke om det er en hemmelighet men ville bare dele det..

For fire-fem r siden fant jeg ut at min mor hadde en affre, og var utro mot min far. Dette holder fremdeles p, og jeg holder fortsatt p hemmeligheten. Hvordan kan jeg ikke? Jeg kan ikke vre grunnen til at ekteskapet deres gr i opplsning, det vil jeg ikke.

Jeg er 14 r og bor p Manhattan, New York med broren min som er 20. Foreldrene vre er skkrike, men sluttet bry seg om oss da vi ble tennringer. Da broren min ville flytte til NYC for studere kunst, sa de ja og ba han ta meg med. Vi flyttet ned i sommer. Vi har ikke hrt noe fra dem siden, det eneste er et anonymt kontonummer som setter inn latterlig mye penger p kontoen til broren min hver mned. At de tror de kan kjpe seg ut av foreldrerollen er helt grusomt. Jeg har mange venner her nede, men ingen av dem vet det. N vet du det.

Har ikke hatt det bra med meg selv siden ungdomsskolen og er konstant bekymret for de rundt meg.

Er under utredning, noe som sliter p meg selv og er redd jeg ikke blir klare fullfre siste ret p vgs.

For 3 mnder siden turte jeg veie meg siden jeg gikk i 4-5 klasse (gr i 9. N) .. Jeg er relativt forbyd med meg selv, s ikke missforst, men fr hatet jeg meg selv..

Nr jeg var 6r ble jeg seksuelt misbrukt av en gutt som var 12r. N har jeg verdens beste kjreste men jeg har enda ikke klart si noe til han

Er betatt av stefar sin bestekompis. Stefar er 10 r eldre enn meg..

Jeg er kjempesur p den aller beste vennen min fordi hun har kjempemange andre bestevenner... s egentlig sliter jeg litt med sjalusi. hun snakker med meg men jeg baksnakker henne litt ofte pgrunn av de andre vennene hun har, men hun baksnakker til og med de bestevennene sine og... og hun legger alltid ut bilde p instagram av at hun er med dem men jeg har ikke instagram og finner det ut pgrunn av andre folk som sier det til meg, og i sommerferien ble hun sammen med en sykt player og vi kranglet ca. hele sommerferien, det var da hun ble bestevenn med alle de, og n er det forsent si ifra om at jeg er lei av de bestevennene hennes. s n har jeg endt opp med en ganske fake "bestevenn" som jeg egentlig ikke liker vre med lenger...

Jeg snakker ikke med noen om hvordan jeg har det. Jeg har prvd i flere r! Jeg klarer det bare ikke. Storessteren min har det veldig vanskelig, har hatt det veldig lenge.I tillegg har jeg s mange vonde minner som jeg bare har lyst kaste langt vekk! Jeg har ikke lyst kunne tenke tilbake. Helt fra barneskolen har jeg hatt det vanskelig. Jeg har ofte vert hjemme mens alle "vennene" mine har vert i selskap eller venninekvelder. Jeg har hrt dem snakke om det p skolen, har spurt om jeg kunne vert med, men neida. Ingen ser at jeg har det vanskelig, for all oppmerksomhet gr til min sster

Hvorfor er det slik at ingen ser meg, alle ser bare seg selv. Jeg trster alle andre visst de har det vanskelig, men ingen trster meg. Det er ikke lett ligge nesten hver kveld grte til jeg sovner. Hvor lenge kan jeg holde ut?! Det er ikke rettferdig! Det er liksom s mange som har det vanskelig ikke klarer si det til noen, det blir bare vanskeligere vanskeligere for hver dag. Men hvordan kan det bli enklere visst ingen spr eller ser deg. Jeg fler meg usynlig. Jeg fr s utrolig vondt nr jeg ser hvor mye ssteren min sliter. Hun har prvd tatt livet sitt flere ganger, bare tanken p leve uten henne klarer jeg ikke frestille meg. Hun lever med kroniske smerter har hatt anoreksia og har deprisjon. Hun er den nrmeste jeg har. Hun er den eneste jeg kan snakke med. Men jeg kan jo ikke snakke med henne om dette! uansett s hadde jeg ikke turt. Jeg er redd for miste henne, og jeg er lei av leve uten kunne snakke med noen!!!Jaja slik er livet mitt, slik kommer det sikkert til vre for alltid. Dette blir frste gang jeg sier noen hvordan jeg har det, visst jeg sender den da..

jeg stjeler broren mine sine ADHD-piller for klare fyngere gjennom skoledagen. Om kvelden stjeler jeg og hans sovemedisin slik jeg klarer sovne. Jeg klarer ikke holde meg vken eller konsentrere meg om jeg ikke tar pillene hans, og min strste frykt er at jeg har blitt avhengig

Jeg er ei 19 r gammel jente & for snart 3 mnd siden ble jeg mamma til verdens fineste prinsesse. Problemet er at jeg er kjemperedd for at jeg ikke skal vre en god nok mor siden jeg er s ung aldri har hatt et barn fr. Jeg er redd for bli akkurat lik min mor, hper inderlig at jeg ikke blir det for det kommer til skade jenta mi s mye psykisk - akkurat som det gjorde med meg! Og enda en ting til; nr jeg fant ut at jeg var gravid og fortalte det til kjresten min, ble jeg s redd for at han skulle forlate meg og at han ikke ville ha noe med henne gjre. Vi er sammen enda men en del av meg fler at han ikke elsker meg selv om han sier han gjr det. Tenker alt for mye da blir jeg s irritert fordi jeg vet innerst inne at jeg ikke har noen grunn til det. Kommer bare til bli s fryktelig lei meg om han bare sier ting uten mene det. Jeg er s forelska.

Jeg er en 15 r gammel jente og har aldri kysset en gutt.. Livredd for at jeg ikke vil gjre det fr om mange r, synes egentlig at det er ganske flaut.. Har hatt flelser for en gutt i klassen min ganske lenge n, men jeg trr ikke snakke ordentlig med han. Hver gang jeg ser han p skolen eller sitter like ved i timen s trr jeg bare ikke. Vi snakker ganske mye over melding men nr det kommer til virkeligheten s er vi begge ganske sjenerte og jeg fler vi ikke kommer noen vei, men alle sier at det virker som han liker meg ogs selv om han sier det ikke er noe mellom oss

jeg er deprimert men trr ikke si det til noen...

e deprimert og takle ikke smerten lenger. det verste e at klare ikke heilt tru p vennan mine nr di sei at det kjm tell g bra, at bre m holde ut. einasten grunnen tell at ikke gjer opp e frdi di ikke tillate m det og vill ikke at di skal sette igjen med smerten.

Hei jeg er en 15 r gammel jente jeg har alderig hatt kjreste eller vrt forelsket. Jeg sliter veldig mye med det og at jeg ikke er noe srlig likt. I ttende klasse hadde jeg sju venner og n har jeg bare to vet ikke hvorfor de ikke vil vre venner med meg lenger og det har sret meg veldig mye.

Fem av de som var vennene min valgte vene ryggen mot meg for et r siden nr jeg var syk og hadde det veldig vanskelig. De lagde samtaler uten meg og det fikk jeg vite av den enne venninna mi. Den venninna mi er ikke vennen min lenger n for noen mneder tilbake valgte hun ogs snu ryggen til meg og det gjr veldig vondt for meg. For vi gr i samme klasse og det er vanskelig.

Vi har klart og sre den enne venninna vr og trer veldig p hverdagen min. Jeg ligger og ikke fr sove fordi jeg ligger og grter og tenker p hvordan vi har sret venninna vr og hva som har skjedd mellom oss to og hvordan ting skal g videre.

S ting blir ikke noe bedere nr det bare fortsetter for den andre av beste vennene min skule ha en jente kveld hun kunne enten velge innviter de andre og ikke meg eller og invitere alle og de kom ikke. Hun valgt og ikke invitere noen s det ble ikke noe av. Jeg fikk vite det av henne noen dager etter. Hun hadde begynt grtt i friminutt pgrunn av det og det er da jeg innser hvem jeg virkelig kan stole p og ikke.

Jeg ser p meg selv som en "god person"! Jeg rydder etter meg, jeg hjelper folk som trenger det, jeg respekterer andre mennesker og meninger og har et stort nske om jobbe frivillig p et barnehjem i afrika neste r! Men for tiden har jeg sex med to forskjellige gutter. Han ene er min tidligere kjreste, vi klarte aldri slutte ha sex fordi det er s bra ligge med hverandre. Han andre er en jeg alltid har hatt ett ye til og synes er en kjempe bra type, men han er veldig drlig i sengen. S jeg tror kanskje jeg bruker disse guttene for tilfredstille alle mine behov. En til sengen, og en for alt det andre. Det er helt jvelig skrive det, for jeg skjnner ikke hvordan jeg kan gjre noe snn. Jeg vet veldig godt hva rett og galt er, men det er akkuratt som om jeg ikke klarer slutte med dette. Det er som om noen styrer meg.

Jeg sliter med angst.. har et helt perfekt liv ellers, har mange venner og god familie. Men angsen hindrer meg i leve et liv. Jeg er 18 r og burde egentlig leve livet, men jeg kan ikke gjre noen ting pga angsten...

Jeg er s utrolig redd for lese hyt i klassen og jeg sover drlig pga det! Hva skal jeg gjre ? Please hjelp!

Jeg slitrr med at jeg, vil ikke lenger spise(dette har frt til at jeg ikke har mat lyst) dette fordi jeg fler jeg ikke har rd til mat... vil heller ikke sprre foreldre om penger, for jeg vet hvert fall at moren min mener jeg burde jobbe kveldskift etter skolen... men sliter med at jeg er utmattet s klarer det ikke

jeg er bifil, og tr ikke fortelle det til han jeg dater n.

var utro mot kjresten min i sommer fordi jeg var usikker p meg selv. jeg elsker ham, har sakt det til ham, vi er ferdige med det, men jeg fr alltid "cruch" p andre gutter. jeg vet ikke hva jeg skal gjre. har vert sammen med ham i snart to r, og vil ikke gjre det slutt..

^Blir faen meg sjokkert nr jeg leser hva dere syke mennesker som ligger med andre som er i et forhold og dere som cheater p kjrestene deres. Idioter!

Jeg fikk exen min til sl opp med sin nye kjreste, ettersom jeg manipulerte han til tro at hun var utro. Jeg hadde ingen bevis for det og alikevell valgte han tro p meg ovenfor henne. N holder han p med barndomsveninna mi, og jeg vet akkurat hva jeg skal gjre for dlegge mellom de to ogs...

Det er vel strengt tatt ikke en hemmelighet blant mine venner at dette problemet plager meg. Min far, misbruker alkohol, men jeg kan ikke kalle han en alkoholiker. Mer og mer i de siste to rene har jeg lagt mere til hvor mye han egentlig drikker. Hver fredag kommer han med vinflakser og l i store mengder, som han drikker fredag, lrdag og sndag. Han er ikke ute og fester, men sitter hjemme foran pcen og spiller spill eller ser p utenlandsk tv. Nesten hver eneste helg m enten jeg eller min lillesster ned og vekke han fordi han sovnet drita full i kontorstolen og be han legge seg. Jeg vet dette plager mamma og det trer p forholdet deres, fordi hennes far dde som flge av alkoholisme da hun var 11 r. Vi har prvd si at han m roe seg ned p drikkingen, men han hrer ikke etter, ber oss passe vre egne saker eller sier at det er minst like gale at vi snuser. Det er vanskelig vite hva man skal gjre med slike ting, men det var faktisk godt bare kunne meddele dette, bde med deg Sophie og mange hundre andre som leser denne kommentaren.

Jeg lurer p om jeg noen gang kommer til fle meg bra nok. Og om jeg holder ut til den dagen kommer.

jeg viser aldri svakhet ovenfor noen. Har aldri grtt i nrheten av andre mennesker. I vennegjengen er jeg den ville og lse som skaffer alkohol og drikker meg dritings p byn, kliner med gutter(og jenter), synger hyt, lager morroen osv. men uten de rundt meg fr jeg jvlig angst.

Jeg hadde alvorlig depresjon i to r og s det ikke til noen, verken familie eller venner. En dag var jeg alene p rommet og var skikkelig langt nede. S skrudde jeg ut bladet fra en blyantspisser og kuttet meg over 100 ganger. Det var s jvlig dumt og lite gjennomtenkt, men flte p den tiden at det var ett krav for bli tatt srrist. Ingen vet det. Jeg har skjult arrene mine lenge og n er de s og si borte.

Depresjonen var fordi jeg har ett jvlig drlig forhold med foreldrene mine. Det er snn at jeg kan med 100% sannhet si at jeg helst ville levd uten dem. Var ogs forbanna p alle vennene mine p den tiden og hadde tidenes kjrlighetssorg. Hadde tenkt ikke leve mer n, men i september snudde det. Jeg er lykkelig n. Takker gud for det og er p ett bra sted i livet. Eller jeg drikker hver helg og har rykt det meste, men ellers er det topp. flytter til hsten for g p skole og dagen jeg fyller 18 stikker jeg.

en annen hemmelighet (som mange vet)

er at p 15rsdagen min var ikke mamma og pappa hjemme s jeg hadde fest. Var jvlig mye alkohol, de fleste var full. etter festen sov jeg m 4 gutter, men hadde d bare m en.

Og takket vre mine edru venner fant ikke noen voksne det ut :D

Jeg vil at morfar skal d.

Han er syk, multipel sklerose. En uhelbredelig nervesykdom. Han har vrt syk s lenge jeg kan huske, og bare blitt verre med rene. Nr jeg var liten kunne han g uten krykker, hadde alltid noe morsomt fortelle og var verdens beste kokk. N klarer han ikke ta p seg sokkene selv engang. Maten hans m moses, vi klarer ikke tyde hva han prver si for det kommer ikke noen ord men bare lyder. Vi har ftt vite at etter s mange r med denne sykdommen s har den omsider ndd hjertet. Det begynner bli drlig, og det er uvisst hvor lenge det holder.

Min mor har alltid vrt der for han. Passet p han, matet han, vasket han. Kjempet seg halvt i hjel for sykehjemsplass til han. En dag vi skulle beske p sykehjemmet begynte hun grte i bilen p vei dit. Nr jeg spurte hvorfor hun grt svarte hun: "Jeg er s sliten. Det er s flt se han slik, deprimert, syk og trist." Mamma gjr alt for morfar, hun tar seg av konomi, sykehusavtaler, flytting. Uansett hva s er hun der og fikser opp. Men jeg merker s godt p henne at hun er sliten.

Det er verst i julen. Vi er der oppe hver julaften p besk, med julegaver og nsker god jul. S m vi g fra han, etterlate han der alene. Det er det verste og vondeste jeg gjr. Vi kan ikke ta han med oss hjem, for han trenger for my hjelp som vi ikke kan gi. Man skal ikke sitte alene p et sykehjem p julaften, det er s feil og urettferdig. Jeg er sikker p at de ansatte tar seg av han og gjr sitt beste for at alle som bor der fr en fin jul, men jeg skulle likevel nske at min morfar fikk spise pinnekjttet hjemme hos oss som han alltid har gjort, og kledd seg ut som julenissen og gitt meg gaver fra sekken.

Jeg fler meg s fl og slem nr jeg sier dette, for det er noe av det verste man kan gjre. Man nsker ikke at andre skal d, man burde straffes for slikt. Men jeg vil at morfar skal f det bra, slippe leve et liv han ikke gleder seg over. Jeg vil han skal slippe ha det vondt. Mamma skal slippe slite seg ut, gi slipp p alt dette vonde hun brer p. Jeg er s uendelig glad i dem begge, og jeg hater se at de ikke har det bra.

Jeg m nok si at dette blir litt mer en novelle lese s hvis du har god tid s ja:)

Fra 8.klasse hadde jeg ikke s mange venner men jeg fikk 3 gode venner. Forholdet vrt er ganske opp og ned..

8:

Jeg og H var ikke s veldig godt kjent og da slengte jeg meg litt mer p C og litt S men s begynte jeg og H f veldig godt kontakt. Vi ble med hverandre hjem, gjordel lekser sammen (var p omegle sammen HAHA) og snakket sammen om alt mulig.

Da skolen var slutt pleide vi alltid g hjem sammen imens C og S tok bussen. Da pleide vi snakke sammen om gutter, flelser og egentlig masse annet rart. I slutten av 8ende ble C mer venn med oss. S ble litt alene (noe jeg angrer s utrolig mye p).

Jeg m huske nevne en til som vi kaller for SS ogs. Hun og jeg har vrt bestevenninner siden 5. klasse fra barneskolen. Hun og C hadde ikke noe god forhold og var egentlig ganske frekke mot hverandre.

9:

C, H og jeg hadde veldig god kontakt. H hadde allerede fortalt meg historier om S og C om hvordan de oppfrte seg mot H p barneskolen. Jeg fikk et litt annet syn p de da men s sa hun plutselig en dag at C var grei og at hun kunne komme inn i den lille gjengenvr. Jeg spurte hva med S, og da sa hun at det egentlig bare var hun som var den vrste.

Jeg visste ikke hva jeg selv skulle gjre for jeg var fortsatt gangske ny i denne gjengen s jeg fulgte med p hva de gjorde.

Vi er i midten av starten i 9ende (?) og da hadde vi utelukket S fullstendig. Jeg fr fortsatt en vond klump nr jeg er med henne n men vi har ftt veldig god kontakt i det siste. De forfredelige tingene vi gjorde mot S er slike ting jenter vil gjre. Utelukke, baksnakke, gi kalde blikk osv.. hvis noen hadde gjort dette mot meg hadde jeg blitt utrolig lei meg og veldig mer sjenert enn det jeg er n.

Til slutt gadd jeg ikke mer av det de drev med s jeg begynte snakke mer med S. Det blikket jeg fikk av henne gjorde klumpen i magen min enda strre, styggere, bredere og mer vondere. Hun ble s utrolig glad da jeg tok kontakt. Glinsende yner. Smilehullene p vei. h fyfaen.

Som sagt har vi 4 et vanskelig forhold..

S og C er blitt bedre venner n.

H og jeg har desverre mistet kontakten (noe som er en veldig stor del av denne hemmeligheten.. som jeg vil fortsette med fortelle)

H og S har ftt bra kontakt

C og SS har ftt veldig bra kontakt n.

10:

C har alltid ville vre i midten av alle sammen. Midten av meg og S. Midten av meg og SS. Midten av meg og H. Midten av meg og hun selv. Dette irriterer meg. Noe s jvla mye.

Jeg og H har hatt en big krangel.. noe jeg ikke husker hva den grunnlegende rsaken var. Vi ler ikke sammen. Vi smiler ikke sammen. Vi deler ikke noe sammen. Vi snakker ikke sammen (noen ganger). Et ganske s leit steg ta i denne delen av skoleret. Selvflgelig skal hun vre manipulerende mot meg. Jeg fr en klump i magen som vokser seg noe jvlig hver gang hun inndirekte snakker stygt til meg. Jeg og C har et bedre forhold n men hun vil fortsatt vre i midten av alle. S de begge to tar sjansen. De irriterer meg med at de hele tiden klemmer hverandre og masse annet jenter gjr for irritere hverandre foran meg. Hvorfor klemmer de ikke S? Jo, fordi de vet hva de gjorde sammen med meg i starten av 9ende.

Det eneste jeg ville ft ut var at jeg har det veldig irriterende og vondt med de vennene jeg har akkurat n. Hele denne fr historien, var bare at dere kunne skjnne noe. Kanskje noen av dere ogs har hatt dette problemet. Og jeg sier igjen at det vi gjorde i 9ende var det styggeste jeg noen sinne har gjort mot noen i hele mitt liv. Jeg angrer alltid og det er vanskelig snakke med S om slike ting som dette nr jeg selv gjorde det mot hun.

Jeg var jo ny. Ny i vennegjengen deres. Det fltes ut som at det var hun som var sjefen i gruppen s for henne kan det fltes ut som at jeg kom invaderende inn i gruppen som en bombe og klar for bombe gjengen deres med at jeg skulle bli den nye sjefenderes..

Det plopper alltid nye ting i hodet mitt n. Og alt er stappet inn i dette trange vennskapet vrt.

Det jeg skriver er ikke ment for vre slemt mot noen men n mtte jeg f det ut. Jeg har s utrolig lyst skrive mer men for dere som startet lese men sluttet .. s forstr jeg at det blir for mye.. Jeg skal ikke klage eller noe for jeg kan ogs skrive dette inn p word:)

Og jeg er fortsatt usikker p om dette er en hemmelighet. Det er det for meg i hvertfall.

Takk.

Jeg har blitt mobba siden frste klasse, og n gr jeg i 8.ende.. I frste var det ikke s alvorlig, men alt fltes uansett som et helvete. I tredje ble jeg banka bokstavelig talt opp. Jeg ble alltid slengt dritt til, hvor enn jeg gikk. Hjemme var jeg glad og latet som ingenting. Men innerst inne ville jeg bare forsvinne. I femte klasse startet jeg og kutte meg. Jeg hadde noen "venner", og selv om jeg visste de var et par drittunger som forventet at jeg pner meg for dem, s var jeg med dem. Men jeg var ikke s lett lurt.. Jeg fortelte dem ingenting. Dem skulle ikke f ren for spre mine hemmeligheter eller noe slikt. I 6. klasse ble jeg serist forfulgt hjem. En gang i vinteren ble jeg banket p vei hjem av noen som er ett r eldre enn meg. Jeg ble og blir kalt hore. Jeg er vant til det. Barnevrnet har blandet seg. Men jeg nektet fortelle noen ting. Jeg stoler ikke p noen. Ingen kan f det direkte ut av meg, ikke s lett hvert fall...

jeg mistet faren min nr jeg var 8 r.. snart 7 r siden og jeg sliter forsatt med det.. jeg griner ofte fr jeg sovner. og jeg tler nesten ingenting. det nesten ingen vet, som jeg fikk vite for 2-3 mner siden er at han var narkoman og at det var derfor jeg nesten aldri var hos han. han var aldri slem mot andre, bare seg selv. jeg kuttet meg ogs en stund og det vet ingen. jeg ble ogs litt mobbet p barneskolen fordi jeg ikke tlte s mye og fordi jeg ikke snakka s mye. jeg har alltid prvd f mer selvtillit med endre klesstil og endre litt p utseende, men det er jo alltid folk som dytter den ned igjen.

TrnderOgKarsk

TrnderOgKarsk

For noen helger siden dro jeg p fest med en kompis og alle vennene hans, jeg kjente ingen p festen og var godt brisen/full da jeg kom dit, hadde da vrt p vors et stykke unna. Utp kvelden ble jeg veeeldig full, og ble med bestekompisen til kompisen opp p rommet en tur. Etter hvert kommer en kompis til, og vi har trekant, ogs kommer det enda en og vi har firkant.. Var ikke hjemme fr klokken 8 p morgenen... Noen dager senere fr jeg hre hvem jeg har ligget med, og det viste seg at jeg hadde tatt jomfruen til en 99'er?! Jeg er 17/18.. Har aldri gjort noe s sykt i fylla fr

Hashtag fylleangst, du er foresten dritkul Sophie, husker jeg mtte deg p flyplassen i Oslo en gang hihi :))

Jeg er deprimert. Har flyttet langt vekk for studere, men jeg vil bare hjem. Tr ikke flytte hjem, for er redd for skuffe alle hjemme. Kunne jeg bare latt vre bry meg om hva alle andre tenker, og fokusert p meg selv. Noen dager er jeg skikkelig p bnn. Jeg skrev er selvmordsbrev heromdagen, aner ikke hvorfor. Men der ramlet bare alt jeg flte der og da ut. Men jeg skal klare dette.

HJELPMEGSOPHIE...

HJELPMEGSOPHIE...

Jeg er forelsket. Ingen av mine venner vet om dette. Nr de sprr om jeg liker noen, s sier jeg nei. Hvis ikke sprr de bare hvem og snt. De kan fort si ting videre, og jeg vet ikke om jeg helt kan stole helt p mine nrmeste venner. Ja, jeg er forelsket. En i min klasse. Han sitter forran meg. Vi prater helt normalt sammen, og smiler litt til hverandre, men jeg vet ikke om han syntes det skal vre noe mere enn det. Jeg husker for 2r siden var han forelsket i en annen i klassen, imens jeg var forelsket i han.

Jeg har vrt forelsket i han i nesten 3r uten si noe.. Jeg har sakt til mine venner jeg ikke har vrt forelsket i han i over 2r for slippe at de smiler p meg eller gjr noe mot meg nr han kommer forbi eller jeg prater med han. Jeg fler jeg bare m f det ut. Det er har vrt inni meg S lenge, takk for at du lagde dette innlegget. Hvis du kan svare p denne s ville jeg vrt s glad. Vet du hva jeg skal gjre? Skal jeg si hva jeg fler til han? Tror du vi ikke mer vil vre venner p grunn av jeg er forelsket? Noen tips?

Jeg er sikker, ja helt sikker. Jeg er forelsket i han, jeg elsker han nesten, men vil ikke si noe. HJELP MEG!!!

Jeg digger bloggen din, bare for si det. Har ikke turt kommentere noe fr n.. Ble veldig langt dette, hehe. Hper du svarer meg..

Jeg var forelsket i exen til bestevenninen min og vi flrtet utrolig mye uten at noen visste det. Han fikk seg kjreste etter sommeren og forlovet seg etter noen mneder. P samme tid litt senere dde hunden min - min aller beste bestevenn gjennom 14r. Jeg var deprimert i et r og jeg la p meg 10 kilo + at jeg sov alltid 12-16timer i helgene og sov opp til 6t p dagen etter skolen. Moren min sendte meg til psykolog. Ingen vet om dette- utenom familien min. Jeg klarte heldivis komme meg ut av depresjonen og tok av meg halvparten av det jeg la p meg.

Jeg stoler ikke p noen andre enn meg selv. Det var i det minste det jeg trodde, helt til jeg fant ut at jeg ikke engang kan stole p meg selv. Jeg har unngtt fortelle ting til mine beste venner, jeg har lyet om sannheten. Jeg har lyet s lenge at lgnen virker sann, noe jeg nsker at den skal vre ogs! For noen uker siden fortalte jeg min aller beste venn alt, og fra n av skal jeg ikke holde hemmeligheter borte fra vennene mine. For holde p hemmeligheter gjr vondt og det er deprimerende. Det kunne snakke med noen fortelle de hva du tenker, hva du fler, det er veldig deilig. Og jeg vet hvertfall at jeg ble 100 kg lettere etter ha fortalt mine hemmeligheter og lgner. Er vennene dine ekte, vil de vre der for deg uansett hva, det var hvertfall mine.

Jeg og pappa deler hus med besteforeldra mine, p en mte to leiligheter i same hus, med gang i mellom, men separate leiligheter. Pappa er mye borte pga jobb, s er jo mye hos besta og besten. Det siste ret har jeg oppdaget at bestefaren min ser p porno i stua OFTE, nesten hver gang bestemora mi er borte... Skikkelig ubehagelig at han gjr det nr jeg er hjemme. Noen ganger har jeg vrt p vei bort til dem for sprr om noe, og s oppdaget det rett fr... Ubehagelig, for si det mildt.

Ja, kom ut med ett slikt innlegg! Det er veldig interessant lese. :)

Jeg har hatt kjrlighetssorg i 5 r snart. Siden januar 2010. Bi ble aldri sammen. Og jeg fr av og til vite at han fler noe for meg. Men han valgte fortsatt henne og de er enda sammen. Senest sist romjul kysset vi og han fortalte meg at han enda hadde flelser for meg. Han delegger meg. Har ikke snakket med han siden. Innser at han egentlig er en dritt.

Til anonym 24.11.2014 kl.11:55 : Du er en jvla idiot som delegger andres forhold. FY skam deg. Skaff deg et liv. Mennesker som deg gjr meg kvalm.

Jeg er virkelig avhengig av se p porno. Gjr dette flere ganger i uken og synes egentlig det er veldig flaut med tanke p at jeg er jente. Fler ikke at jeg kan si dette til noen av vennene mine fordi jeg fler egentlig at det er litt unormalt.

begynte grte av innlegget, herregud jeg m virkelig dra beske besteforeldrene mine.

jeg "driver" med en gutt. han var hos meg for litt siden. ingen vet det bortsett fra familien min. jeg tr ikke si det til vennene mine, siden de ikke liker han. jeg er rett og slett bare hpls. han tror jeg har flelser for han, og jeg har gitt han hp, nr jeg vet godt selv at jeg aldri kommer til like han, uansett hva. jeg er s dum.

Jeg har egentlig levd hele livet mitt nesten uten noe problemer utenom veldig drlig selvtillit, og jeg syns det var vanskelig snakke med folk med mye problemer, for jeg visste ikke alltid hvordan jeg skulle svare og snn.. I fjor sommer skilte foreldrene mine seg, og i hele fjor hst og vinter var jeg veldig lei meg og konstant trtt og sliten. Da det ble vr og sommer og lysere ute ble alt bedre. Men da hsten kom, og jeg startet p skolen igjen ble alt mye verre igjen. Jeg var konstant trtt og sliten, og mye lei meg, men mest lei meg fordi jeg var s trtt og sliten at jeg ikke en gang klarte vre meg selv. Legen fant ikke ut s mye, men sendte meg til en annen lege som skulle finne ut om jeg hadde ME (kronisk utmattelsessykdom), men den legen ville sende meg videre til BUP for og sjekke om jeg er deprimert. Men det er 3 mneders ventetid p BUP.. Og i mellomtiden vet jeg egentlig ikke hva jeg skal gjre. Jeg er bare p skolen halve dager, fordi jeg ikke orker noe mer, og hvis jeg er p skolen en hel dag s er jeg helt dd resten av uka. Det er ikke s mange som vet hvordan jeg har det, for det hres s dumt ut hvis jeg bare sier at jeg er trtt og sliten, for alle er jo litt trtte og slitne. Men jeg legger meg alltid tidlig for f masse svn, men uansett om jeg sover i 11 timer s blir jeg aldri uthvilt.. Jeg vil ikke at de andre i klassen skal vite hvordan jeg har det, men jeg vil ikke at de skal tro at jeg skulker hele tiden heller.. Siden jeg er en del borte fra skolen, og jeg nesten ikke orker vre med venner p fritiden, s begynner jeg og miste litt de vennene jeg har, og alt blir egentlig bare vrre og vrre. Takk for at jeg kan f det ut her, og at du lar oss skrive det vi har p hjertet i kommentarfeltet! Du er s god, og et stort forbilde for meg p mange mter<3

Jeg er 16 r og har aldri i hele mitt liv hatt en kjreste. Har aldri kysset noen engang! Men n er jeg blitt ganske lei av vre singel og har s syyykt lyst p kjreste. Jeg er ikke en person som viser noe srlig med flelser, s folk ser sikkert ikke for seg at jeg kan vise flelser.

Jeg har begynte nylig p videregende, s da var det penbart en ny klasse. Det er en gutt der som jeg begynner falle litt for, men problemet er at han er det stikk motsatte av meg. Frst og fremst vet jeg ikke hva han syns om meg. Men i tillegg er han den typen som ryker og drikker nesten hver helg. Jeg har aldri smakt alkohol i hele mitt liv. Dessuten er han hele tre r eldre enn meg!

Det frustrerer meg at jeg er singel og at jeg ikke vet hva jeg skal gjre.

Jeg er lei av livet, men nr jeg tenker p andre mennesker som har det verre enn meg s er det ikke noe jeg kan klage over. Problemet mitt er noe lite i forhold til deres.

Besteforeldre er s gull verdt! Oppveksten min var helt fantastisk pga. de. De stilte alltid opp nr alle andre svikta, det var alltid s trygt og godt vre hos de. De trstet alltid. De var der alltid nr jeg flte at hele verden falt sammen. Gjennom alle r har de vrt det beste sttteapparatet i livet mitt, med deres trygge fang sitte p, trstende ord og mten de viste at barnebarna betydde alt for dem. De ofret s mye for at vi skulle ha det godt.

Jeg er n 19 r, og farmoren min blei revet fra oss for 2 mneder siden, og farfar har blitt veldig syk. Ting forandrer seg s fort og s drastisk. Jeg fikk aldri takket dem nok, jeg fikk aldri vist dem godt nok hva de betydde, og fortsatt betyr, for meg! Jeg ville gitt s mye for sitte p fanget dems igjen, leke med dem i hagen dems p favoritthuska mi, leie hnda til butikken, ha en samtale med dem, sitte i stua dems og fle tryggheten, godheten og kjrligheten... Jeg savner alle de gode klemmene, og all latter og morsomme minner.. Ja, jeg ville gitt absolutt alt for kunne oppleve dem igjen! Rause, gode, takknemlige, gavmilde, herlige besteforeldrene mine!

Vis menneskene rundt deg hvor glad du er i dem- plutselig er de ikke der lenger.. Jeg er utrolig takknemlig for oppveksten og barndommen jeg hadde, sammen med verdens beste besteforeldre!!<3

Min hemmelighet, eller vet ikke om jeg skal kalle det det men det er noe jeg har bret p i nesten 2r som ingen (utenom familie og kjresten) viste om.. S jeg skrev ett innlegg om det p bloggen min som jeg skjeldent skriver p! For f folk til skjnne hvorfor jeg slet psykisk og for f lettet p trykket!

Hvis du vil lese den s er det det siste innlegget mitt p bloggen!

Livinglifee.blogg.no

Elsker flge med deg p bloggerne og her p bloggen! Ftt ett mye bedre inntrykk av deg etter at "bloggerne" startet p tv!

Min aller strste hemmelighet er at jeg har prvd ta mitt eget liv, opptil flere ganger. Jeg har virkelig ikke lyst til leve dette livet. Det hres kanskje tpelig ut i og med at jeg bor i Norge og br ha det bedre enn de fleste, men det er slik jeg ser det og har sett det over flere r. Mange sier at viss man virkelig vil ta sitt eget liv s fr man det til, jeg har enda ikke ftt det til da jeg samtidig har smerteangst, er livredd for at det skal gjre vondt. Og hver dag skulle jeg nske jeg kunne bli ddssyk slik at det gikk sin gang, jeg vil ikke pfre familie og venner smerte via fortelle at jeg ikke vil leve lenger eller ta livet mitt. Men nr man har levd mitt liv s ser jeg ikke s mye hp, mishandlet som liten, voldtatt som 14 ring, mobbing opp igjennom alle skole rene og psykiske lidelser samt spiseproblemer, mange tror at slike ting ikke gjr vondt, men jeg er i konstant smerte hver dag. Jeg er lei av smerten, lei av tankene som fyker igjennom hode mitt hver dag, medisiner for klare st opp av sengen om morningen, rett og slett lei av leve dette livet. Det er min hemmelighet.

Jeg er deprimert og skader meg selv. Jeg grter meg i svn, jeg grter nr jeg ser meg i speilet. I flge venner, er jeg dritpen og de vil bli som meg, men jeg fr det ikke til stemme! Hvis jeg var pen som de skal ha det til, pluss s snill og god som familie og bekjente sier, br jeg jo ha venner, sant? Fler meg jvlig egoistisk, men jeg er aldri bra nok, rett og slett.

Depresjon frte til selvskading, og jeg hater arrene osv, men til tider blir jeg s frustrert og fr snn sinnsykt angst! Jeg gr i 8. ...

Jeg fler at jeg m grine hele tiden, bestevenninna mi vet det, og hun er utrolig st og sender quotes til meg avogtil/ flere ganger i uka. Alikevel er hun aldri med meg, kun med kjresten, og avogtil flere/ noen andre enn meg.

Jeg skyver alle fra meg, og later vel som at jeg er en av verdens lykkeligste, og fordeom vil jeg egentlig bare d.

Det som er, er at fr, fr brukte jeg grte hver natt. N, klarer jeg rett og slett ikke grte mere. Den sviende klumpen i halsen er der, men jeg fr ikke til grte..

Det er mere, men dette var utrolig godt f ut

Jeg er en jente som ikke er glad i og vise hva jeg fler... Jeg hater det! Jeg liker ikke og si til en person at jeg er glad i han eller hun. Jeg liker ikke og kysse og klemme foran andre. Jeg fler meg ukomfertabel...Jeg fler meg teit! Dette preger meg s mye! Du skulle bare visst.... Jeg har sra s mange folk bare fordi jeg ikke har turt og si hva jeg virkelig mener... Jeg er en typisk JA person.. jeg sie ja til alt. Sier alltid at det gr bra. Sier alltid at folk ikke skal bry seg for at det ikke e no. Men somregel s e det det... e s redd for sr nn at sir ja til alt. Det hres utruligt teit ut! nr e ser p mange v disse kommentaran s ser at har det ganske bra ingen ting klag over! Men blir ganskedepprimer utav dette, at e feig rett slett. Det e svakheten min. Men e trr ikke si til andre at e depprimert. For mange ser opp te m.. e ho derre sterke modige.. Det e nu det folk trur, for det e som somregel hjelpe folk nr di har problema.. det e somregel som bi sra teslutt.... Detta va en ganske rotat tekst men det e s mange ting som plga msom ikke har sakt til nn det va s deiligt f det ut! Tusen takk :)

Pappa er alkoholiker, og jeg ser p stefaren min som en far for meg. Stefaren min er verdens beste, og jeg skulle nske jeg kunne trre si det til han, men det fles s feil gjre det. Har aldri hatt noe srlig god kontakt med pappa, for jeg vet aldri nr han kan stille opp, og nr han ikke kan det. Og for ca. et halvt r siden fikk jeg vite at pappa nektet for at han var faren min helt til jeg var 3 r, og jeg er fortsatt sur p han for det. Hver gang jeg snakker med han forteller han meg at han er glad i meg, men jeg klarer ikke si det og mene det tilbake. Han tar aldri kontakt. Og nr jeg tar kontakt er det som regel for f penger av han.. Skulle nske pappa ikke drakk s mye, s vi kunne ftt bedre kontakt og ikke ha et s kleint far-datter forhold. Jeg tror ikke det har gtt opp for han enda at han har blitt pappa, etter 20 r. Fr ikke bestemt meg for om han er en drittsekk som ikke fortjener meg, eller om han er en stakkar som jeg burde prve hjelpe, ettersom han sliter med alkoholproblemer og angst.

min hemmelighet er at jeg ikke har en eneste venn bortsett fra min 6r gamle datter

jeg fant nettopp ut fra en god venn at min (n gamle) bestevenn har sagt masse ting videre, ogs har hun funnet opp mye fra gjengen "min". Alle hater hun n. Hun hun sender bilder til gutter vi andre driver med. f*** Karla

Elsker deg <3 Drit i all haten, du er mitt idol

Jeg har et fantastisk liv med bde verdens beste kjreste, venner, familie og jobb, men jeg er s innmari redd for delegge. delegge alt sammen. Jeg har tidligere slitt med mye tvangstanker, og jeg gikk til psykolog, og jeg fler at jeg trenger gjre det igjen. Jeg er egentlig en person som deler alt med alle, men etter at bestevenninna mi begynte p en skole et helt annet sted, mistet jeg en del av meg selv. Dette har gjort at alt blir holdt inne, og jeg er s redd. Jeg er s sinnsykt redd for miste alt det fantastiske jeg har. Jeg deler jo alt med kjresten min, men jeg trenger vennene mine igjen. Kjresten min betyr alt for meg og vi har et veldig bra forhold, men jeg er allikevel redd for at det en dag skjer noe som gjr at jeg mister han, og jeg takler ikke den tanken.

Jeg trenger f alt ut igjen, som fr. For akkurat n er jeg s sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg..

Dette var veldig deilig dele med noen

Jeg er 13 r, og er helt flat foran.. Og da mener jeg HELT flat! Ikke en antydning en gang!

(N hres dette utrolig teit ut, "alle utvikler seg i forskjellig tempo bla bla bla") alle de andre jentene p trinnet og alle jenter som er et r yngre enn meg, har i hvertfall BEGYNT f pupper! Men ikke jeg! Jeg dusjer ikke etter gymmen og skjuler meg nr jeg skifter. Jeg bruker 2-3 bh-er opp hverandre for at det skal se ut som om jeg har det. Og jeg er ikke liten eller noe snt! Jeg er helt vanlig slank og middels hy! 160cm. Jeg har ikke fortalt dette til NOEN! Det er utrolig flaut! Jeg husker en gang jeg sa at jeg ikke hadde ftt mensen, og alle de andre i rommet hadde det. Jeg ble sett skikkelig ned p. Som om det var en ttering som snakket om mensen liksom..

Det hres sikkert utrolig teit ut!, og jeg er egentlig ikke noe flau over andre ting! Jeg er egentlig en person som ikke er flau over nakenhet i garderoben og snn.., men i 7. Og 8. Klasse begynte jo alle andre for fullt utvikle seg...! Og det er ikke det at jeg er "fdt i feil kropp" eller noe! Jeg er 220% jente og mer moden i hodet enn mange p min alder..

Jeg syns det er flaut skrive om n.. Og jeg er redd for at noen kan spore denne kommentaren tilbake til min telefon...

Hper (jeg hper jo ikke at noen andre har det snn, men at jeg vet at jeg er normal liksom!) noen andre har det som meg, og tr skrive det!!

Hilsen meg..

Heii, du er stort forbilde for meg det du har skrevet har hjelpet meg veldig mye:

jeg har blitt mobbet i mange r: dette har skjedd med meg:

dette er alle meldingene jeg har ftt

1:Du er veldig teit vet du det? I det minste kan du skrive riktig! Stygg er du! Hret ditt er rart, det ser ut som om du har hatt kreft. Du er ekkel. Stygg. Stygg. Stygg. Jeg har sett insta kontoen din. Hva faen er vits bare legge ut trynet ditt? P julaften legger du ut liksom et stygt bilde av deg selv, der du skriver "all I want for Christmas is you" HVA FAEN HAR DET MED TRYNET DITT GJRE!!!?? Eller nr du legger ut et annet grose bilde av deg selv, og skriver f.eks er p kino. Hva har det med trynet ditt? Er du s glad i ditt eget annsikt? DETTE ER DET SISTE: DU ER S JVLA STYGG!!!!!!!!!!! EKKEL!!!!!! HRET DITT ER EKKELT, DET SER UT SOM OM DU HAR HATT KREFT MISTA HALVE HRET DITT! Har du ikke kort hr? Hvorfor p de stygge julebildene dine p Ista har du langt hr?? Hair extesions? Vil du se litt pen ut eller?

Og:Jo du kjenner meg. Eller har det bare vrt fake? Dette er bare en hevn for alle de gangene du har Baksnakket meg og fryst meg ut. Du vet, alle vennene dine sier at du er slem og manipulerende. Du er spydig og bare Baksnakker, du tar alle vennene mine fra meg. Men nr jeg har den lille sjangsen med snakke med en av vennen mine, (sier ikke navn n) s forteller jeg det. De sier at du kan vre snn.

Noen av dem er litt redde for deg fordi du har Baksnakket og plutselig kan fryse noen ut. Du er en prinsesse av baksnakking. Jeg er lei av at du fryser ut hele tiden. S dette er hva jeg og vi andre tenker om deg: Du er slem og stygg.

-haha redigerer svaret jvla taper, forlatt heller verden og g heng deg

-sj s stygg hahaha

-har du ikke tatt selvmord enda wow

-helt rlig s er du den styggeste jeg har sett noen gang. skjnner godt hvorfor alle jeg kjenner baksnakker deg og hater deg. alle ler av deg nr de ser deg fordi du ser ut som et misfoster skjnner ikke at du klarer leve med deg selv foreldrene dine angrer sikkert p at de fikk deg, misfoster

-hva er galt med deg egentelig? ble du sluppet i gulvet da du var liten eller noe? ikke slett asken din, ikke svar p dette, bare g og ta selvmord med en gang

-gidder ikke skrive mer til deg alt kommer til g helvete for deg og du kommer til og bli deprimert uansett hvis du ikke er det allerede lar deg bare vre i fred, du tar selvmord etterhvert uansettt, du er svak

En i klassen har kvelt meg, sltt meg 2-3 ganger uten grunn, baksnakket meg send meldinger der det str: det ser ut som du har kreft, stygge kreftjente ogsnne ting..

hadde betyd om du kunne flge meg p insta eller skjekke bloggen miin

insta: @malikarli124 <3

ha en fiin dag videre

Jeg og kjresten min har vrt sammen i over et r og han vet enda ikke at jeg har vrt selvskader, fordi han snakket negativt om selvskadere i begynnelsen av forholdet. Nesten hele venninnegjengen vet det og jeg har forferdelig drlig samvittighet.

Jeg lyver. Jeg er p utveksling akkurat n og sier til alle hjemme i Norge at jeg har det kjempe bra og at jeg koser meg masse, men egentlig s har jeg det helt jvlig. Jeg har venner osv, men jeg grter hver kveld fordi jeg vil hjem, mest pga vertsfamilien min. Verstssteren min hater meg, og vertsforeldrene mine er hjempestrenge og gir meg husarrest veldig lett selv om jeg ikke gjr noe galt. Men samtidig vil jeg ikke bytte familie fordi jeg er redd jeg m bytte skole, men det vil jeg absolutt ikke fordi jeg har s mange gode venner der, s jeg tenker jeg bare m holde ut de neste 7 mnedene.... I tillegg vil det bli veldig vanskelig bytte familie, jeg m ha en veldig god grunn...

Jeg har mange hemligheter... mange tunge, store, og mange sm..

Jeg er selvskader. Jeg skadet meg selv for frste gang nr jeg gikk i 7, klasse. Jeg har prvd ta livet mitt to ganger men jeg tok ikke nok piller. Frste gangen skjedde det ikke s mye, jeg ble bare trtt s jeg gikk la meg. Mamma merket aldri noe. Andre gangen tok jeg mer en den forgje gangen. Jeg ble svimmel, kvalm, fltes egentlig ut som at jeg var full. Jeg ble varm over hele kroppen, og jeg ble helt rd og det kldde over alt. Jeg ble ogs veldig dehydrert og trtt. Dette var p natta s mamma l sov. Hun merket eller fikk ikke vite noe denne gangen heller siden jeg ikke ble alvorlig drlig. Jeg sovnet til slutt i syv tiden p morningen og sov hele dagen etterp. Jeg var helt utslitt men jeg sa bare til mamma at jeg ikke flte meg bra. Hun hadde ikke en mistanke en gang.

Tink jeg tenker p hver dag er utseende mitt, hvor stygg jeg er, jeg tenker p mte jeg kan d p, planlegger, fantaserer om hvordan det blir om jeg dr osv.. Hver dag tenker jeg p dette. Hver dag. Men det er det ingen som vet. Ingen vet hvor lyst jeg har til d. Men samtidig vil jeg leve...

Jeg er ekstremt flau over vre jomfru. Jeg er 17 r, og jeg har aldri hatt sex. Jeg vet at jeg egentlig ikke burde stresse med sex og snt, men det fles som at alle vennene mine har gjort det, og de har erfaringer og kan si noe om det nr oss jentejengen sitter snakker om sex, mens jeg har aldri hatt sex og kan egentlig ikke uttale meg om det, jeg aner jo ikke hvordan det fles, hvordan det er eller noe. Det er sykt pinlig, og det er flaut nr noen spr om jeg er jomfru fordi jeg kan jo ikke lyve, men jeg vil ikke fortelle at jeg aldri har hatt sex heller.

Jeg tenker ogs (siden selvtilliten min er s langt nede) att om jeg sier at jeg aldri har hatt sex, s tenker de sikkert, ''Nei det er jo ikke s rart nr du er s stygg og feit som det der''.. Og, det er akkurat snn jeg tenker om meg selv. Om jeg noen gang (som jeg forhpenligvis gjr en eller annen gang i livet) skulle havne i sengs med en gutt s hadde jeg ikke hatt selvtillit nok til det. Kle av meg, vise kroppen min.. Den stygge, feite, fleskete kroppen min.. Stakkars gutten hadde vel rmt av sted uansett.

Jeg klarer ikke leve med denne drlige samvittigheten. Jeg har dolket min aller beste venn s veldig hardt i ryggen. Vi hadde en avtale og jeg dreit i bde den og henne. Jeg l med en jeg virkelig ikke burde ha lugget med. Jeg angrer s mye at jeg holder p krepere. Vi var som sstre, men det skulle s lite til for delegge all tillit. Hater, hater, hater meg selv for det jeg har gjort.

For fire r siden prvde jeg ta selvmord etter en ekstremt lang og tung periode med sykdom og operasjoner og dritt, og selv om folk tror det gr bra n sitter jeg ofte og tenker at jeg skal gjre det igjen, men at jeg skal lykkes neste gang.

- I tillegg ble jeg ble voldtatt som 16ring, og fikk reaksjonen p det frst n (er 23). Det hjelper ikke akkurat p situasjonen.

Stadig spr folk om det gr bra osv, "ja, det gr fint" er det gjentatte svaret mitt. Sannheten er, jeg fler meg s forferdelig hver eneste da og jeg er utrolig ensom. Den ene bestevennen min, som har vrt det i flere r har n begynt lyge til meg og vi sklir bare lengre og lengre fra hverandre. Det er som om jeg ikke betyr noe for noen. Dette gjr at jeg ofte er sur, noe som vennene mine konstant klager p. Jeg er for sta og er sur... Hver eneste dag fr jeg hre det. Jeg er utrolig redd for pne meg og deler derfor aldri noen ting med vennene mine. I den "gjengen" jeg er i er vi 5 stykker, og jeg er den som alltid blir ringt sist, den som ingen vil vre med. Det er veldig tungt og vre 15 r og ikke har noen jeg kan dele noe med, og der jeg som oftest sitter hjemme alene. I tillegg til dette er moren min narkotikamisbruker. Jeg kommer p besk av og til og dagen etterp ringer hun og forteller hvor mye hun savner meg for hun har ikke sett meg p s lenge, fordi hun var helt borte nr jeg var p besk. Faren min var gift med en dame som slo og kastet meg rundt omkring. Det eneste som skjedde hjemme var krangling og slossing. De skilte seg, men n har pappa begynt vre sammen med henne igjen. Alt i alt s er livet mitt mitt p treet. Jeg har dager der jeg fler meg helt jvlig og tenker p alt som er galt, s har jeg dager det jeg har det okei og greit. Dette er min "hemmelighet" da jeg ikke deler dette med noen som helst, og tror heller ikke jeg kommer til og gjre det med det frste..

Skriv en ny kommentar

Design laget av Kine Skjerpen