Jeg skjønner deg så utrolig godt. Har selv gått igjennom en tøff tid, er faktisk nettopp komt ut av den. Depresjon er noe dritt, men heller ikke noe til å spøke med. Det er, som du sier, mange som tror de er deprimerte bare fordi de er litt triste, men ingen kan si at de vet hvordan det er å være deprimert ved mindre de har vært der selv, for det er helt jævlig. Det kan ikke sammenlignes med noe annet. Selv klarte jeg aldri å snakke med foreldrene mine, heller. Og i den perioden stengte jeg alle vennene mine ute, sammen med alle som kom meg nær. Det nå har folk “tvunget” seg inn hos meg, så jeg har ikke annet valg enn å snakke med dem, men jeg er takknemlig for det.
Jeg syntes du er utrolig sterk som deler dette, helt åpent for hele Norge. Og det er utrolig bra at du har komt/kommer deg igjennom dette, selv når det står så mange og drar deg ned. You go, girl! 🙂

Jeg har det ikke så bra. Har slitt selv med depresjoner, men kom meg gjennom det. Men pga depresjonen jeg hadde, har jeg av og til dager jeg bare vil grave meg ned i senga, gråte, sove vekk hele dagen og slippe å stå opp til plikter eller lignende. Jeg sliter med selvtilliten, jeg sliter med at jeg ikke stoler på kjæresten min, jeg sliter med å fortelle at jeg sliter nettopp fordi bestevennina mi sliter enda mer- og jeg ønsker ikke trekke oppmerksomheten vekk fra henne fordi hun betyr verdenen for meg.
Sannheten er også at jeg aldri kommer til å komme over eksen min. Hver gang jeg ser han kribler det i magen.. men life goes on.

Veldig bra skrevet! takk for at du deler slike ting, ting som ikke er bra, men som mange sliter med! Av en eller annen grunn fikk dette meg til å gråte?akkurat hvorfor vet jeg ikke..men jeg vet at jeg er sliten og lei av å gå gjennom det jeg gjør. Jeg sliter med tvangslidelser og det kan til tider være utrolig tungt! Jeg MÅ gjøre ting så og så mange ganger og på bestemte måter?vet at det er mange som har det slik og de fleste har nok noen ting de må gjøre på litt spesielle måter, men for meg føler jeg at det noen ganger tar over hele livet mitt. Det tar over meg, og det er veldig slitsomt. Tror ikke folk rundt meg, selv de nærmeste, merker noe til det..men jeg kan sitte helt rolig å se på tv og telle til 4 inni meg i ett sett, uten å klare å stoppe. Ingen merker at jeg gjør det, utenom meg selv.
Jeg gjør utrolig mange forskjellige ting, og noen ganger bryter jeg rett og slett sammen..jeg kan for eksempel stå om kvelden og slå av lysbryteren på rommet mitt, klar til å gå bort i sengen?men så må jeg ta på lysbrtyteren på en spesiell måte, så og så mange ganger, mens jeg teller på bestemte måter og til bestemte tall inni meg. Det tar tid, og gjør jeg det feil må jeg starte på nytt, fra begynnelsen av. Jeg kan stå å gjøre noe sånt om og om igjen fordi jeg ikke klarer å gjøre det helt “riktig”, og til slutt bryter sammen av det hele.
Igjen, takk for at du skriver slike ting her på bloggen! Det er deilig å bare skrive om det som plager en, så takk for at du gir oss muligheten til det i slike innlegg! Du er et stort forbilde, Sophie Elise! <3 takk

uff da

Du er så fantastisk sophie, elsker virkelig deg og bloggen din. Er så herlig å lese, og man merker at du virkelig bryr deg om andre! Beundrer deg virkelig, ser opp til deg! klem

du er så beundringsverdig<3 og det bilde var det fineste jeg noen gang har sett av deg! du er helt NYDELIG når du smiler med tennene..

Jeg hadde også deprisjon når jeg var 16. Det hadde skjedd en del masse i familien min, mamma hadde blitt gæren (hjernevasket av kjæresten) og var ikke seg selv. Han typen hennes ødla meg, livet mitt, hvordan jeg var, og målene mine i livet- han ødla alt fordi han selv var syk i hodet og ville få meg og mamma i samme tilstand. Han kom inn i livet hennes når jeg var 12 år, og derfra ble det bare verre og verre (kort sagt). Mamma ville ikke ha noe mer med meg å gjøre, eller, det var det hun trodde hun ikke ville i hvertfall. Så hun sendte meg bort til et fuckings bygdested hvor jeg fortsatt befinner meg. dette skjedde når jeg var 15. På skolen gikk det jo rævva. Jeg hadde mistet all trua på at skolen i det hele tatt var noe vits og jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre her i verden. Jeg savnet Oslo, og jeg kjente ingen der jeg bor nå. Jeg hadde noen venner, men vi klikka ikke, jeg klikket ikke med noen – jeg var fra et helt forskjellig miljø, interessene mine var ikke akkurat å melke kua på fritiden min. Jeg kom over det, når jeg begynte på videregående. Jeg fikk meg en kjæreste, som jeg fortsatt er sammen med i dag:) og jeg har i dag noen få venner jeg klikker med. 1.vgs var ikke lett, jeg trodde det var det når jeg ser tilbake på det i dag. Jeg trodde jeg var sterk nok til å takle all dritten jeg ikke skal gå inn i detaljer på her. Jeg trodde jeg taklet at min egen mor som oppdro meg plutselig ikke ville ha noe med meg å gjøre lengre. Det jeg gjorde var at jeg stenkte alt ut. Jeg gikk inn i meg selv og snakket ikke med noen, men alt bråste ut i gråt på en elevsamtale på skolen. Det skulle være en normal elevsamtale for å informere min far på hvordan det gikk med meg på skolen, men da fikk jeg vite noe jeg selv ikke var klar over. Jeg var ikke mentalt tilstede. Jeg hadde 0 fravær, men også 0 karakterer. Og når jeg tenker tilbake nå kan jeg såvidt huske det. Huske at jeg satt der i timene og stengte verden utenfor, det var ikke bare det at jeg ikke fulgte med og tenkte på andre ting, jeg tenkte ikke i det hele tatt. Verden var blurry. Jeg var fysisk med, men mentalt var jeg et helt annet sted. Så langt borte at jeg i dag ikke husker noe som helst fra det halve året. DA var jeg deprimert. Jeg husker ikke noenting. Og når jeg først våknet fra den fasen var livet katastofalt vanskelig å puste inn. Jeg ville helst bare gjemme meg, helst bare være alene, eller med kjæresten min. Med han slapp jeg å snakke, vi kunne bare bruke timesvis på å gjøre morsomme ting som FAKTISK minte meg på hvorfor jeg fortsatt var i live og at jeg ikke var verdiløs som fortiden min ga spor etter. Han ga meg håp og han er det beste som har hendt meg noensinne. Uansett hva som skjer i fremtiden skal jeg være evig takknemlig for at han holdt rundt meg i den vanskligste perioden, til tross for at han bare fikk dritt tilbake fra min side. Jeg kom meg igjennom det, det var ikke bare ved hjelp av kjæresten, men jeg ble henvist til en psykolog. Det var en dritdårlig psykolog som ikke stilte noen spørsmål, men takk gud så klarte jeg å snakke av meg selv og jeg tror det er det som hjalp meg. Jeg kunne like så godt ha snakket med meg selv, men jeg snakket. Og jeg tror det er det som hjelp. Når man først klarer å høre sine egne tanker høyt vil man også greie å få ting i perspektiv. Man trenger egentlig ikke en kjæreste, det var ikke poenget mitt. Poenget mitt var at man bør snakke om det. Nå er jeg 18 år, jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt, jeg må fortsatt ta opp noen fag, men vet dere hva? jeg er lykkerlig. Fordi jeg har inesett hvor sterk jeg er, og jeg vet jeg er verdifull. Og det er viktigere enn å være suksessfull.

Jeg syns du er utrolig sterk som deler historien din 🙂
Veldig bra 🙂

En ting å bare si det, noe helt annet å se det! man ser det på deg at du virkelig er lykkelig, og det at du selv har følt depression once upon a time.. kan virkelig motivere en som er deprimert, eller befinner seg i en mørk stadium i livet nå. Og det du sier er sant, til og med ikke en som Angelina joile, som stadig framstilles som perfekt har det 100% godt 24/7.. og rådene dine er til stort hjelp :D<3

Hei Sophie! Må bare si at jeg elsker bloggen din, og spesielt når det kommer slike innlegg, det hjelper så mange! STÅ PÅ!

Flott at du tar opp dette Sophie! Jeg sliter veldig selv, har gjort det en god stund nå. Alt i livet er bare et ork, og har ingenting positivt å se frem til lengre.. Har hatt det vanskelig med å finne ekte venner gjennom tiden også, så har liksom ingen jeg kan snakke med, utenom foreldrene mine som er fantastiske.. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, har vurdert en god stund om å søke etter psykolog, men er ganske usikker.. Vil ikke være den personen som går til helsesøstra heller, og i tillegg går jeg glipp av masse skole da.. Savner innmari den gamle og positive versonen av meg selv, hun er der en plass, men jeg finner hun ikke lengre. Går første året på helse- og oppvekstfag, og karaktererne går bare nedover og nedover, spesielt i år.. Vet ikke hva jeg skal gjøre, har liksom ikke noe motivasjon lengre. Sitter hjemme alene på rommet mitt og bare trøstespiser, og venter og venter.. Går heller ikke en dag uten å la være å gråte! Det er fælt å ikke passe inn i klassen, der alle er så utrolig barnslige, ingen bryr seg heller..

Jeg tenker det viktigste er å tenke positivt og bry seg om de tingene som gir livet ditt mening og det som gjør deg glad..sette seg mål som man kjemper for og KUN konsentrerer seg om det målet er en god måte å få depresjon og alt det som er vanskelig på avstand for før eller siden vil man jo lykkes bare man aldri gir seg!

Akuratt nå har jeg det veldig veldig dårlig. Jeg har så mange baller i luften, og jeg føler ingen forstår seg på meg. I morgen er det allerede ett år siden bestefaren min døde. For noen er det kanskje ikke så ille hvis en bestefar dør, for “hallo dem er jo gamle”. Men min bestefar ble kun 58 år gammel. I sommeren 2012 sto han på rollerblades i Spania, han bodde der og elsket Spania så mye. Han var sprekere en meg, og kun noen måneder etterpå når jeg kom å besøkte han kjørte han ifra meg med rullestolen sin. Han var så sterk, kanskje du ikke orker å lese dette her Sophie, i såfall så skjønner jeg. Jeg trenger bare noen å snakke med, jeg har venner og en herlig kjæreste, men jeg føler at nå har det gått såpass lang tid at jeg bare blir stemplet som deprimert om jeg bryter sammen og sier “Ja jeg er fortsatt lei meg”. Ja jeg sover fortsatt med skjerfet hans. Ja jeg går med favorittcapsen hans når jeg er alene, selv om den ikke matcher til noe. Jeg bare sitter å gråter, har ikke grått så mye på mange måneder, for tror det først gikk opp for meg nå at han er borte. Nå når jeg skriver dette. Jeg har ikke hatt det så lett. Både mamma og pappa har hatt kreft. Det gjør meg så redd, hvem er den neste til å gå bort? De fleste av oldeforeldrene mine har gått bort av kreft. Søstra til morfar har hatt kreft. Oldefar, faren til morfar har kreft. Tanta mi døde av kreft som 35 år gammel. Det er så forbanna mye kreft at jeg ikke klarer mer. Jeg har en ganske ung familie, derfor det er så hardt for meg. Oldemora mi er kun 81 år og kjører fortsatt bil, 100% frisk, så det er så vanskelig for meg å skjønne hvorfor de må gå bort så unge. Tanta mi på 23 år er rusmisbruker, jeg vokste opp med henne som kun er 6 år eldre en meg. En lys ting i livet mitt er at jeg har fått meg en katt, og at tante lovet meg å ikke ta mer heroin etter ho slapp ut av fengsel for en måneds tid siden. Det er så godt at hun har lovet meg det, og jeg tror på hun. Hun sier jeg er grunnen til at hun lever, det er godt. De fleste i familien har gitt opp henne, alle bortsett fra meg og morfar. På den andre siden får jeg gode karakterer til tross for min ADHD, mamma og pappa er friske nå, katten min har det bra, kjæresten er super og vennene mine har det godt. Jeg får aldri tid til å tenke på meg selv, og vil ikke bli sett på som svak heller ved å fortelle det. Jeg er snart 18 år, og selv om vennene mine bryr seg om meg får jeg ofte spørsmålet “når skal ting stoppe å være galt med deg?”. Det er et spørsmål jeg ofte stiller meg selv også…
Tusen takk for at du ga meg muligheten til å skrive her. Du skrev et kjempe godt innlegg, jeg klarer bare ikke helt å svare for er helt i mine egne tårer. Du er så sterk og jeg ser utrolig opp til deg, alt du klarer og uansett hvor mye motgang du får virker det som du står på. Jeg har så utrolig mye å tenke på at jeg ikke engang forstår jeg har ferie. Hvor er ferien når jeg bare stresser og gjør det værre for meg selv? I morgen skal jeg ned til grava til morfar og plante noen fine blomster. Jeg gleder meg til han får stein på grava si. <3
Ha en kjempe fin dag Sophie Elise, det hadde vært koselig å møte deg en gang. <3

Jeg kan virkelig ikke beskrive hvor lei jeg er av at vennene mine misbruker ordet depresjon! Jeg har vært diagnostisert med alvorlig depresjon, så jeg vet hva det faktisk er! Mens de sier at de er deprimert bare været er litt dårlig eller de føler seg litt stygg eller feit! Jeg synes rett og slett det er respektløst!

Først og fremst må jeg si at det er utrolig modig av deg å være så åpen om dette! Du er virkelig en herlig person Sophie og jeg håper virkelig du har det bra!
I 5 klasse startet jeg på en ny skole (den jeg går på nå) og jeg fikk meg fort mange nye venner og bestevenner. Jeg kunne ikke beskrive hvor glad jeg var i dem jeg bare følte meg så utrolig glad og komplett når jeg var med dem. Men mot sommeren så bare sluttet de med alt. De sluttet å ringe, de sluttet å tekste og de sluttet å spørre om vi skulle finne på noe. Det var alltid jeg som måtte spørre, ringe og alt det der og jeg følte meg bare så jævlig irriterende og de var bare som om de var lei av meg eller at jeg rett og slett ikke var bra nok for dem. I 6 klasse gikk jeg nesten alltid på do og gråt og bare tenkte på dem. Jeg følte meg så alene. Den sommeren prøvde jeg å slanke meg. Jeg gikk fra 42kg til 37-38 kg. Jeg prøvde å forandre meg fordi jeg bare føler meg så forferdelig feit men jeg prøvde også å forandre meg for dem. Så de skulle like meg mer. Jeg tok ned kaloriintaket 700-800 kalorier men det var selvfølgelig noen ganger hvor jeg ikke hadde selvkontroll og da prøvde jeg å spy. Det var to ganger og selvom jeg ikke greide det så skammer jeg meg noe forferdelig.
Nå har jeg fortsatt de samme tankene. Jeg føler meg så forferdelig tjukk og stygg og jeg greier det egentlig ikke så bra på skolen. Jeg føler foreldrene mine er skuffa over meg og at hvis jeg var borte så ville de tenkt at de har mer penger eller noe sånt. Hvis jeg var borte så ville vennene mine tenkt at de ikke trenger å late som om de bryr seg om meg hele tida. Skolen ville sikkert tenkt at jeg fortjente å dø. Jeg føler meg bare som en fiasko og at ingen ville brydd seg om jeg gikk bort. Sent om natta gråter jeg øynene mine ut og tenker disse tankene. Når jeg er så alene tar jeg bladet fra en blyantspisser og kutter meg. Det gjør vondt, men samtidig så føles det deilig. Det er som om jeg ikke har en eneste ekte venn og at nesten alle er falske og jeg er bare så alene.
Hvis du leste alt dette så vil jeg bare si tusen takk.

………… jeg er enda en som er deprimert.
Det er i grunn morsomt å tenke på, for hele væremåten min forandret seg veldig fra starten av ungdomsskolen. Jeg husker at jeg stengte meg veldig ute, ønsket ikke å finne på ting med vennene mine etter skoletid, og dersom vi lagde planer så var det alltid jeg som i siste liten avlyste. Det hadde blitt så typisk meg. Og når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg at jeg allerede da sakte men sikkert begynte å bli deprimert. Nå kan jeg ikke huske sist jeg var lykkelig, og sist jeg ikke tenkte slike tanker som ”det hadde ikke gjort meg noe om jeg ble kjørt over av en bil her og nå og døde”. For det skjer veldig ofte nå, og det er jo så klart trist, og ikke bra i det hele tatt.
Jeg har i lang tid utelukket alt mulig rart fra livet mitt, og ikke ønsket å bli kjent med nye mennesker eller noe, noe som jeg for flere år siden syntes var så fantastisk koselig, at jeg nesten får angst av å prate med folk jeg aldri har pratet med eller sett før, bortsett fra mine aller aller nærmeste bestevenninner, og kun klassekameratene mine nå på videregående funker også.
Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg forandret tankegang og alt på ungdomsskolen så gir alt mye mer mening. Absolutt alt tyder på depresjon og at det var noe som virkelig var galt. Jeg har alltid være veldig lei meg uten å virkelig kunne peke på hva det virkelig var.
Og jeg savner veldig ungdomsskole lærerne våre nå også. De var så fantastisk gode og brydde seg virkelig om hver og en elev. Til og med hun ene så at det var noe som ikke stemte med meg, før jeg selv skjønte det. Da hun tok meg inn på elevsamtaler så presset hun meg til å prate med rådgiveren på skolen eller hva hun kalles 😀 og hun pratet ikke med meg om det kun èn gang, men flere, og hun ringte til og med foreldrene mine og ønsket at jeg skulle prate med rådgiver. (tror ikke rådgiver er det rette ordet, men husker rett og slett ikke hva de kalles slike folk på skoler akkurat nå..)
jeg husker at jeg var forskrekket og så veldig fornærmet for jeg tok det som noe negativ at hun så gjerne ville at jeg skulle prate med noen om ”problemene mine”, for jeg hadde enda ikke skjønt at noe faktisk var galt.
Livet altså……………………………. jeg prøver å holde meg positivt. Jeg håper på at jeg en dag også kan være bekymringsfri og lykkelig rett og slett. Og jeg håper det kommer en periode der jeg er glad for å leve, og finner meningen med livet igjen.
Vurderte som vanlig å bare drite i å poste denne kommentaren, men nå har jeg faktisk brukt tid på den så jeg bare poster den og ferdig med det.
Synes det er veldig koselig at du deler dette med lesere, men synes så klart ikke at det er gøy at du har gått gjennom dårlige perioder. Selv om disse dårlige periodene(som i mitt tilfelle har vart i flere år nå) bygger oss. Jeg vet i alle fall at jeg har lært så veldig mye, og lært å ikke dømme andre mennesker og rett og slett bare la hver eneste person være som de er og ikke se negativt på dem. Kanskje det er fordi jeg er for opptatt med å se negativt på meg selv men ja
GOD PÅSKE SOPHIE!

Skjønner så altfor godt hvordan du har det. Jeg har sletet veldig psykisk i en god stund nå, men det siste året har ting vært forferdelig. Sliter med døds angst og dette forverres spesielt på jobben (lærling 1 året) hvor jeg føler jeg må prestere og ikke kan dra hjem like lett som på skolen..
Etter angst og depresjon har jeg gått fra å være en jente med masse venner rundt meg, til ingen. Føler meg helt alene. Har heldigvis verdens beste kjæreste, men venner er så viktig.. Føler meg så ensom.
Enig i det du sier; angst og depresjoner kan dra til helvete. Det har ødelagt livet mitt.
Fortsatt god påske, du er fantastisk, Sophie. ❤️

Du skriver utrolig bra! Håper at mange tar til seg det du skriver 🙂 Ha en god påske! <3

Helt enig med deg, mange bruker dette ordet uten og i det hele tatt vite hva en ekte depresjon er! Noe som gjør at mennesker som faktisk sliter med dette ikkje blir tatt på alvor når de trenger det!

er så sant alt du nevner her! Jeg har selv hatt en deprisjon, og jeg er så glad for at jeg er på bedringenes vei! Jeg har hele mitt liv hatt en mor som er alkoholiker og det har vært veldig tøft til tider, i fjor så mistet jeg også en veldig nær slektning av meg som forandret meg helt, jeg holdt da på med en gutt som jeg falt helt pladask for, og alle vet at den første kjærligheten alltid er den vondeste. Etter farmoren min døde, så gikk alt skeis i forholdet, jeg ble bare kranglete, og ingenting funket. Vi valgte da å slå opp, og jeg ble helt knust, jeg følte jeg ikke hadde noen lenger! Jeg skulket hver eneste dag i 3 uker, da lå jeg ett eller annet sted å grein å ville bare dø, jeg begynte også å kutte meg selv. Jeg forandret meg veldig, jeg drakk hele tiden for jeg orket ikke den smerten jeg hadde da, jeg stakk av hjemmefra og alt ble ett helvette, foreldrene mine kontaktet barnevernet, og de ble enige om at hvis ingenting forandret seg måtte jeg sendes bort, og det var det siste jeg ville! Jeg bestemte meg derfor da å ta meg sammen, var mere med venner og gjorde ting jeg likte, latet alltid som jeg var glad, og jeg klarte på en eller annet måte å koble av. I flere mnd så sleit jeg veldig med den følelsen at jeg ikke var tilstede, uansett hva jeg gjorde så følte jeg at jeg bare var innestengt i min egen kropp, og alt av følelser forsvant.
Nå i dag så er jeg utrolig flau over arrene etter selvskadingen, jeg klarer ikke å gå i t-shorte, verken hjemme eller ute blandt venner. Jeg skulle bare ønske jeg ikke gjorde det, for de arrene kommer til å være på meg resten av livet… Jeg slitet fortsatt veldig med konsentrasjonsproblemer, men det har kommet seg en god del da. Men følelsene mine er fortsatt helt borte, og noe jeg syntes er veldig frustrenede… Så til alle som er eller har hatt en deprisjon, ikke gi opp! Dere kommer dere gjennom dette, jeg hadde noen fantastiske gode venner som hjalp meg utrolig mye! 🙂

Förstår tyvärr inte norska så bra, men jag försöker läsa din blogg! 🙂 Glad påsk!

Jeg syns det er veldig fint at du har slike innlegg, det hjelper faktisk! <3
Jeg har depresjon og har hatt det i snart 4 måneder. Jeg føler meg veldig alene. Jeg har prøvd å snakke med mine beste venninner, men jeg tror ikke de helt skjønner hva depressjon er. Jeg blir lei meg av det. Man føler at de egentlig ikke bryr seg så mye. Hadde en av mine bestevenner sagt til meg at h*n hadde depressjon hadde jeg gjort nesten hva som helst for at de skulle føle deg bedre og ikke føle seg alene. Jeg har ingen som spørr meg om jeg vil være med på bowling. Eller kino. Eller noe i det hele tatt. Det er allid jeg. Foreldrene mine har funnet psykolog til meg, har vært der en gang og skal dit flere ganger 🙂 det å se at du har fått det så bra, hjelper.

Vel, jeg vil aller helst kommentere dine egne innspill som blogger.
Jeg elsker hvordan du framstiller deg på bloggen. Du er så ekte, og det digger jeg! Har sluttet å lese sånne altfor “perfekte” bloggere fordi jeg kan aldri kjenne meg selv igjen der. Blogg er jo en slags dagbok, og da bør man jo skrive såpass ærlig og ekte at leserne ikke føler en form for overdrevent og sterk misunnelse eller sjalusi. Deg derimot, du er helt annerledes. Jeg unner deg alt godt fordi du er så åpen for leserne dine, dermed føler jeg ingen sterk misunnelse, men glad på dine vegne. Du er blitt så lykkelig om dagen, og det unner jeg deg. Etter dine sterke meninger om dyrevern og rettigheter for dyr, har jeg blitt mer engasjert i rettferdighet blant utnyttende dyr. Jeg skal ikke legge skjul på at du har medvirket til min nye matvane. Tusen takk for at du kommer med blogginnlegg fra din ekte hverdag og at du er såpass åpen for leserne dine.

Jeg føler meg ødelagt, tom og anstrengt. Men mest av alt, så føler jeg lengsel og sorg. Når jeg tenker på han så vil jeg gråte, men unngår det. Jeg har grått så masse, at jeg blir sliten bare ved tanken. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg har det bra. Men jeg vet innerst inne hva svaret innebærer. Når jeg er med andre, gjør jeg situasjonen om til noe morsomt. Men innerst inne vil jeg snakke om det, få ut siste rest av tårer, og bearbeide og analysere problemet. Sorgen holder på å sprenge inni meg, og jeg har ingen steder å gå og ingen å snakke med. Jeg går til vennene mine stadig vekk, og de har sett meg gråte altfor mange ganger. Jeg tør ikke igjen, fordi det er alltid av samme grunnen jeg føler det sånn. Nemlig, på grunn av tapt kjærlighet. Av samme person. Jeg har nylig mest sannsynlig blitt etterlatt av den personen jeg vet jeg virkelig elsker. Og som jeg alltid kommer til å elske. Jeg er kanskje en av få som virkelig vet hvem de elsker allerede som 17 åring. Og jeg vet at uansett hvor lenge det er til jeg ser han igjen, så elsker jeg han like mye. Sist lørdag, var siste gang vi pratet sammen, og jeg angrer så forferdelig på tingene jeg sa og gjorde. Hadde jeg kunnet snu tiden tilbake, er det absolutt det øyeblikket jeg ville endret. Han har en makt over meg. Han er halve meg. Når jeg var glad, var jeg inne i en god periode. Var jeg lei meg eller sur, hadde vi noe uoppklart eller så hadde jeg gjort noe dumt. Jeg vet ikke hvordan dette oppstår, men det er skremmende at én person kan ha en så utrolig effekt på livet til en annen. Nå får jeg ikke lenger en del av dette. Jeg får ikke oppleve den samme gleden, som jeg hadde når jeg var med han. Jeg må bare komme meg videre, med et tomt hjerte. Jeg føler ikke jeg lever. Jeg bare eksisterer. Og jeg har ikke levd på veldig lenge. Sorgen min slår seg til rastløshet, og det eneste jeg vil er å gjenoppleve lidenskapen og gleden som jeg kunne føle når jeg var med han. Hjertebankene som føltes ut som 1000 slag. Å kjenne skjeggstubbene hans, når vi kysset. Alle de spontane gangene jeg ble med han hjem etter fest. Nå gjør han det mest sannsynlig med en annen, og jeg klarer ikke å godta det. Hvis ikke, så er det kanskje fortsatt håp. Kanskje han fortsatt tenker på meg, som den jenten han alltid vil ha, men som det aldri er lett med. Vi har en vanskelig kjærlighet. Men den er i hvertfall ekte. Og det er ikke alltid den letteste veien, er den rette. Men jeg vil alltid være der, uansett.
Hvis du hadde hørt meg nå, vit dette:
?Jeg er lei meg for alt det vonde jeg har påført oss. Jeg er lei meg for alle de unødvendige problemene jeg har skapt. Jeg er så utrolig lei meg for at jeg er pirkete etter å finne feil når det ikke er noe. Jeg er lei meg for at jeg har for dårlig selvtillit til å tro på at du ville ha meg. Jeg er lei meg for alle de gangene du har sett meg gråte, uten grunn. Jeg er lei meg for alle gangene jeg har villet snakke om forholdet i beruset tilstand. Jeg er lei meg for den gangen jeg snakket personlig stygt om deg. Jeg er lei meg for at jeg hele tiden ville vite hvordan det kompliserte forholdet vårt var, når jeg egentlig visste. Jeg er lei meg for den egoistiske tankegangen min. Jeg er lei meg for at jeg aldri sa at jeg elsket deg, edru.
Jeg vet at hvis du ikke lenger vil holde ut med meg, så finner du lykken med en annen. Jeg har gjort så mange feil, og hver gang har du gitt meg nye sjanser. Du har en evne til å tilgi. Og du har tilgitt meg, når jeg fortjente det minst. Jeg kan ikke få alt jeg ønsker, selv ikke en siste sjanse. Og jeg ønsker deg alt godt uansett. Stå på i livet ditt, sats på musikken og hvis du finner det som du mener er ekte kjærlighet, snu deg aldri tilbake. Om det er meg, om det er en annen. Du fortjener kun det beste. Makten over meg, er fortsatt i dine hender og jeg håper du bruker denne makten med måte. Uansett når, uansett hvor. For jeg er alltid din.
Elsker deg. ?
Stå på Sophie Elise! Godt å få ordene skrevet i et perspektiv. God påske!

Takk for at du skrev dette, det traff meg veldig! Har slitt masse med det samme, og ja det blir bedre men så blir det verre…. Man står i fare for tilbakefall, og det har skjedd gradvis i mitt tilfelle. Fra å være på bunnen, så på vei mot toppen og deretter ned igjen. Hvorfor er det så vanskelig å elske seg selv?

Helt ærlig, så går det ganske dårlig. I de siste månedene har jeg vært så langt nede at jeg prøvde til og med å ta livet mitt! Tok en alvorlig overdose. Jeg kuttet meg hele tiden og var lagt inn på psykiatrisk avdeling; hele tre ganger på 2 måneder! Men det begynte og gå oppover, men nå føler jeg det bare går ned over igjen! Men jeg hat holdt meg skadefri i 2 måneder!:) er så stolt!😃 brukte antideprisiva, men de gjorde meg tom. Depresjon føler man veldig lite. Man blir bare tåkete på en måte. Tablettene gjorde meg likegyldig til alt. Jeg brydde meg ikke om jeg røyket hasj eller om jeg skulle være med venner! Ingen ting betydde noe.
Så nå går det opp og ned! Men jeg har søkt skole 9 timer unna meg, og har kommet inn, så det er heldigvis noe bra som skjer!:)

nå for tiden går det egentlig veldig bra. jeg føler ikke at jeg kan si at jeg har hatt depresjoner, men jeg har hvertfall ikke hatt det så veldig bra en periode for en stund siden. jeg var nesten aldri glad, noe som er veldig uvanelig for meg og det var mye som skulle til for at jeg skulle smile. jeg tror det var litt med at jeg tenkte ekstra på døden fordi vi hadde om det på skolen. jeg tenkte veldig mye på broren min som døde 13 år før jeg ble født. det at alle snakker om han og sier hvordan han var gjør at jeg savner han på en måte. jeg gråt veldig mye den dagen han hadde bursdag og jeg har egentlig hvert ganske trist når jeg har tenkt på det. attpå det så følte jeg at vennene mine ikke likte meg og ikke brydde seg om meg, noe som bare gjorde alt værre. de visste jo ikke hvordan det var for meg og det var ikke akuratt noe jeg snakket om med dem. men heldigvis er det mye bedre nå og jeg håper det fortsetter slik. det dummeste er at 11. mai var datoen han døde som ikke er så lenge til 🙁

Flott at du tar opp dette, Sophie! Men reagerer litt på hvor mye enkelte deler om seg selv i kommentarfeltet. Ser at flere av dem er relativt unge, og kanskje ikke skjønner at de er lett identifiserbare for andre som kjenner dem og at det man skriver på nett blir der. Vet ikke hvordan dette kan løses praktisk, kanskje ved at kommentarer ikke automatisk blir godkjent, men at du leser igjennom dem først og sensurerer hvis noe er for privat?
Samtidig vil jeg påpeke at det er NORMALT å ha tunge perioder i ungdomstiden hvor livet kjennes vanskelig. Å føle seg nedstemt over en periode, er ikke det samme som å være deprimert. Å ha psykiske problemer er ikke det samme som å ha en psykisk lidelse. Det er normalt å oppleve kjærlighetssorg, tap av venner, dårlig selvtillit, vanskelig forhold til foreldre osv. – i perioder. Det er når disse tankene og følelsene vedvarer og påvirker hverdagslig fungering varseltegnene begynner å lyse. Og ja, de aller fleste vil i løpet av livet oppleve en depressiv episode, men for de fleste vil den være av en mild karakter hvor man ikke behøver profesjonell hjelp. Husk at en depresjon kan bare diagnostiseres av en lege/psykolog som vurderer hele symptombildet!
Kopierer inn litt informasjon fra helsenorge.no:
“Plagene forbundet med depresjon kan variere fra person til person. Slitenhet, muskelverk og søvnmangel er vanlige fysiske symptomer. Det mest typiske trekket ved en depresjon er at den endrer måten du tenker på. Årsakene til depresjon er sammensatte, og påvirker oss på flere områder.
?Du kan føle tomhet, tristhet, fortvilelse og nedstemthet. Noen opplever å bli mer irritable. Uro, rastløshet og engstelse er også en del av bildet.
?Du kan synes det er vanskelig å ta initiativ og tungt å ha sosialt samvær med andre. Du kan bli mer passiv og miste interesse for områder du før var aktiv på. Selv enkle oppgaver kan føles uoverkommelige, og du kan ha vansker med å stå opp om morgenen. Utad kan du fremstå som mutt og uttrykksløs.
?Du kan få et negativt syn på deg selv, verden og fremtiden. Tankene kverner gjerne omkring hendelser som har funnet sted eller ting du bekymrer deg for skal skje. Sentralt er ofte tanker om egen skyld og verdiløshet. Konsentrasjonsvansker er vanlig. Noen har tanker om å ta sitt eget liv.
?Kroppslige reaksjoner som mangel på energi, søvnforstyrrelser og appetittforstyrrelser er vanlig. Andre sentrale symptomer er kvalme, svimmelhet og ulike smerter. Mange har nedsatt seksuell lyst.
En depresjon vil være en blanding av de symptomene som er beskrevet ovenfor. Omfanget og intensiteten vil variere. Noen har en enkeltstående depressiv episode, for andre kan den komme tilbake. Depresjon kan forekomme sammen med andre former for psykiske lidelser.”
Og til dere som sliter: SNAKK MED NOEN! Ikke hold det inne. Om det så er foreldre, søsken, venner, lærer, helsesøster, trener eller venners foreldre. Det er tungt å gå med negative tanker og følelser om seg selv, og ofte skal det ikke mer til enn å få snakket om det med noen en er fortrolig med. Det er også viktig at man ikke blir gående over tid. Jo lengre man blir gående, jo mer “normalt” blir det. Med dette mener jeg at det blir en del av hverdagen, og det er vanskelig å huske hvordan livet var/skal være. Jo tidligere man får hjelp jo kortere vil veien tilbake være.
Du er ikke alene, og selv om det er en klisjè; DET VIL BLI BEDRE. Uansett hva, aldri mist håpet <3

Jeg elsker at du tager sådanne emner op Sophie! Ved ikke hvor tabu belagt depression er i norge, men i danmark er det ikke noget man snakker højt om. Jeg elsker hvordan du tør stå ved dette og fortælle om din oplevelse, tror virkelig på at det er personer som dig der kan hjælpe og inspirere folk til at tage kampen op 🙂

Hadde du publisert dette innlegget for omtrent 3-4 år siden, hadde jeg tenkt “fyfaen, hun vet virkelig ikke hva hun snakker om”. Men, jeg kom meg videre! Så nå kan jeg sitte her i dag og nikke “riktig” til alt du sier i dette innlegget.
Det hele startet for meg i fjerdeklasse. Jeg ble mobbet av omtrent ALLE guttene i klassen. Noe som var litt rart med tanke på at jeg ble utrolig godt likt av jentene, og jeg var vel ikke en taper. Gjennom hele barneskolen var jeg i den “populære” gjengen. Men sies de ikke at de som er populær, alltid glad og skal se pen ut, er de som skjuler mest?. I mitt tilfelle er det som sies riktig. Jeg ble mobbet i stillhet. Jeg ble slått ned av en større elev når jeg gikk i 6.klasse. Ting ble slengt etter meg. Guttene var jævlige. De brukte meg! På skolen var de så frekke, sammenlignet meg med verdens feiteste fyr i guiness record bok….. Jeg skrek hver dag etter skolen. Gikk rundt med tanker døgnet rundt om hvordan jeg skulle drepe meg selv. Jeg hadde planer om å forsvinne i fjellet, i flere dager. For å teste ut hvem som virkelig var glad i meg. Jeg utviklet angst. Jeg kunne gå rundt hele uken å grue meg til gymtimen. Jeg hadde jo alltid likt gym! En gang gruet jeg med så fryktelig til gymtimen, og jeg fikk helt panikk når vi skulle springe baklengs. Hvorfor egentlig? det var jo bare snakk om å jogge baklengs. Jeg fikk panikk, og datt rett ned i bakken når jeg hadde fart. Jeg endte opp på sykehuset og kom hjem med en gips jeg skulle ha på i 6 uker siden jeg hadde brukket håndleddet. En dag innså jeg at guttene ikke hadde plaget meg på hele to uker. Jeg ble så glad, jeg fortalte det til mamma. Og jeg husker fortsatt det glade annsiktet hun fikk. Alle gruet seg til å begynne på ungdomsskolen, bortsett fra meg. Jeg så på dette som en ny start i livet. Jeg kunne endelig starte med blanke ark, få meg nye venner og ingen visste om min fortid. Og jeg hadde helt rett. De populære fra barneskolen som var mine “venner”, bestemte jeg meg for å kutte kontakt med. Jeg ble venn med noen jenter fra en annen skole. Og de var fantasiske. Vi er fortsatt bestevenner den dag idag, og mødrene våres er også blitt gode venner. Jeg ble ikke lengere mobbet, vennene mine var det beste som hadde hendt meg og familien min var perfekt. Men derimot slet jeg med meg selv. Jeg ble plaget av tvangshandlinger, tvangstanker, angstlidelser, depresjon, selvskading og jeg ble fryktelig paranoid. Alt kom på en gang. Jeg hadde en mistanke om at jeg hadde OCD. Men jeg dro aldri til en lege, så jeg vet ikke om jeg har/hadde det. Jeg velger å avrunde min historie her! Jeg har ikke depresjon lengere. Kutting er jeg ferdig meg, tvangstankene er borte. Det eneste som er igjen er litt angst og litt tvangshandlinger. En dag håper jeg på å bli helt frisk

Har slitt mye med tourettes, ptsd og panikkangst.
Men etter en stund frem og tilbake på psykriatisk så fikk jeg påvist skitzofreni.. Da brøt jeg helt sammen altså. Men jeg ble bedre så d a gikk de bort ifra den diagnosen og ga meg diagnose uspesifisert psykose som jeg faller inn og ut av. Jeg var så dårlig at jeg stjal glass fra avdelingen for å knuse det for og så kutte meg og spise det. Jeg slengte meg utfor trapper bare for å kjenne på en smerte, men det gjorde ikke vondt for min psykose gjorde at jeg hadde problemer med å kjenne smerte. Både fysisk og psykisk.
Nå, et år senere kjente jeg meg veldig nedfor. Prøvde å ta livet mitt flere ganger. I en periode over fjorten dager ca, så rykket politiet ut på meg 6 ganger eller noe i nærheten av det. Jeg ble bundet fast med reimer og håndjern i ambulansebåra. Jeg tok en kniv og prøvde å kutte hovedpulsåra på halsen min foran politiet. De stoppet meg og beslagla kniven. Ble kjørt til psyk fire ganger i løpet av denne perioden og ble tvangsinnlagt. Men fikk komme hjem da jeg var for frisk og hadde ikke noe på psyk å gjøre. Rett etter at jeg hadde prøvd å hoppe ned fra brua over e18 foran en trailer.
Fikk diagnose depresjon av min fastlege og får nå medisiner. Som hjelper litt. Psykologen sier at jeg ikke har depresjon etter at hu har sittet på et kontor og spurt meg standard spørsmål som man må gjøre når man går over til voksen psykiatri.
Jeg tror jeg har slitt med deprisjoner siden jeg var åtte år eller noe. Min første selvmordstanke sstreifet meg da jeg var ti år gammel. Prøvde for første gang da jeg var 11. Begynte å kutte meg da jeg var 11. Sov mye, var mye slapp, irritert og sinna. Jeg var lei og gråt mye. Følte meg så ensom. Husker jeg satt og holdt meg selv i handa og latet som om at det var noen andre som satt og holdt meg i handa.
Men nå klarer jeg å fokusere på det positive i livet. Og jeg er takknemmelig for at jeg kan se, gå og høre. Og ikke minst at jeg er født i Norge.
Men et lite tips er at man skal aldri si at andre også har det vondt eller værre til en deprimert person. For jeg blir ikke bedre psykisk bare fordi at andre også har det vondt.

Jeg elsker deg mer å mer. Jeg synes også det er bra å være åpen om det, men her blir det sett på helt feil. Jeg åpnet meg opp og fikk senere høre at en “god” venninne av meg hadde sakt at alt var bullshit og at jeg bare ville ha oppmerksomhet. Etter det har jeg stengt meg mye mer inne og klarer ikke fortelle bestevenninnene mine om hvordan jeg har det for jeg er redd de trur det samme. Føler meg så alene og ligger bare inne å gråter for den minste lille ting. Har liksom ikke lyst til å gjøre noen ting. Bestevenninna mi som har flyttet på instutisjon flere timer unna (vadsø, å vi bor på sortland) kom hjem forgje helg en tur og rett før jeg skulle dra å møte henne knakk jeg sammen i gråt og vurderte å holde meg hjemme sellom jeg ikke hadde sett henne på 3 måneder, men jo dro å kom meg igjennom kvelden. Det samme sjedde nå i dag når hun skulle feire bursdagen hennes og jeg var i dårlig humør nesten hele kvelden. Jeg føler meg så fæl og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg stoler veldig lite på folk og vil egentlig bare bort for en liten stund før å få hjelp. føler ikke bup er til noe stor hjelp siden jeg bare er trøtt og sliten når jeg er der og ikke får sakt hvordan ting egentlig er. Det er på kvelden når jeg knekker sammen jeg burde snakke med noen, ikke klokken 9 på mårran.
har vært veldig åpen tidligere på bloggen min om hvordan ting er, men ikke så mye nå de siste ukene pgr hun venninna… jeg er så lei av alt… så lei av alle dissa åran hvor ting har vært så jævli. æ e bestæmt på å bli meir åpen igjæn på bloggen min nu med det første og så prøv å bli meir åpen overfor bæstevænnan mine.

har det ganske dritt, og det er så bra at du er åpen om det så man slipper å føle seg så “alene”. Jeg er en person som MÅ snakke om ting, jeg liker å dele ting, så da jeg rett før jul bare gikk lengre og lengre ned i kjelleren begynte jeg etterhvert å slite ut venner, kjæreste OG mammaen min. Nå har jeg mistet både bestevenninna og kjæresten og kan helt ærlig si jeg aldri har hatt det jævligere. Aldri har jeg vurdert å ta mitt eget liv, før nå nylig. Det er i tankene mine hver dag og det er så slitsomt… Jeg vet ikke engang hvorfor det ble sånn, livet mitt var jo bedre enn normalt på den tiden det begynte. Men jeg blir alltid litt “vinterdeprimert” og d sku vise seg at denne vinteren var det visst ikke like lett å komme seg tilbake fra… mørket henger i meg fortsatt..Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke meningen med livet, om jeg har en fremtid ellernoe. Legen ga meg beskjed om flere mnders lang ventetid på psykolog for noen dager siden, alt virker så håpløst… Men jeg tar en dag av gangen, og håper jeg snart får disse øyeblikkene av glede du snakker om. Det eneste jeg trenger er jo virkelig bare en som lytter og gir meg en klem når jeg trenger det…. de nær meg tror de må være drphil liksom og fikse meg, men jeg trenger jo bare noen som bryr seg og ER der… hvorfor skjønner ingen det?? Nå er jeg alene, og alene er noe jeg abosutt ikke takler, så hva jeg skal gjøre er et pretty good question. Mitt mål hver dag er å overleve morgendagen. Ser ut til at jeg overlevde denne også, hehe:)

Åh, ble så glad når jeg leste dette nå! Jeg er for tiden på mitt værste, og hver dag er en kamp. Jeg føler at alt bare går imot meg, og flere ganger om dagen føles det som at jeg får en ball hardt i magen, jeg mister pusten og knekker sammen i gråt.. Dette har holdt på i hvertfall et halvt år nå, og det ble IKKE noe bedre etter at det ble slutt mellom meg og kjæresten for 3 mnd siden, og jeg fikk vite at noen som står meg nær er alvorlig syk.. Hver eneste dag tenker jeg på hvorfor dette skal skje meg, av alle personer. Jeg som alltid prøver så godt jeg kan å gjøre alle glade, og prøver å passe på at alt og alle rundt meg skal ha det bra. Hvorfor er det jeg som skal få all dritten?…

Har skrevet to innlegg om psykiske sykdommer, om du vil lese det 🙂 (under viktige innlegg), Vurderer også å skrive min historie, men har vært litt i tvil.. Husker jeg så på deg som en dum barbie (no offence), helt til jeg satt meg ned å gikk litt igjennom videobloggene dine, og faktisk leste bloggen din. Du er ihvertfall veldig sterk, og helt anderledes enn jeg først trodde 🙂

Har sliti med depresjoner fra en vanskelig barndom og siden barneskolen, fra jeg ble trua på livet og løpt etter med jernstang. 9 år fulgte med mobbing, hard utfrysning, jenter som spredde usanne rykter om meg så hele skolen snudde seg mot meg, kun av hat, gutter som slo meg for morro og låste seg inne på do med mobilen min. Tilslutt knakk jeg fullstendig sammen. Nektet å dra på skolen mer. Lå kun i sengen hele dagen og fikk verken mat eller såvidt væske i meg. Ble sendt til lege og et stort hjelpesløst apparat ble satt igang. Fikk ikke lov til å bytte skole. Eneste de kunne tilby meg var et eget bittelite rom på samme skole. Der satt jeg helt alene, uten hjelp fra noen lærere. Jeg gikk til skolen 45 min før den staret, for å ikke møte på noen, og gikk ikke hjem før 1 time etterpå for å være forsikret om at jeg ikke skulle møte noen. Tok ikke langt tid før hele klassen fant ut hvor jeg var. Hver eneste dag, hver eneste friminutt slo de og sparket så hardt i døra at jeg trodde de hadde tenkt til å rive den ned. De ropte de verste kommentarene etter meg. Jeg ble bombandert med ukoselige meldinger på facebook. Jeg turte ikke å vise meg ute.
På barneskolen fikk jeg vite at jeg var den flinkeste i klassen, og kunne bli hva enn jeg ville. Oppi det hele klarte jeg å opprettholde gode karakterer. Slet meg fullstendig ut på å være pliktoppfyllende og gjøre alt best i alle år på skolen, men det var det eneste jeg hadde og holdt fast på, det eneste jeg fokuserte på for å klare å komme meg igjennom. På tross av alt klarte jeg å komme meg ut av skolen med bra karakterer. Men videregående nektet jeg, aldri mer skulle jeg bevege meg inn på en skole igjen.
Fikk diagnosen ADHD som 18-åring. Ting sklei bare sakte men sikkert mer og mer ut. Jeg brukte alkohol for å rømme unna livet og tankene. Etterhvert kom også rus inn i bildet. Men det la kun et lokk over det hele, en maske. Jeg visste det hele lå å irriterte i underbevisstheten. Men jeg hadde til det punktet bli flinkest på å skjule.
Da jeg ble 19, kun 3 mnd før jeg fylte 20 sa det stopp. Jeg fikk en ekstrem hjertebank sinnsyke smerter i brystet, og jeg trodde helt oppriktig jeg skulle dø. Fra før har jeg en genfeil som ligger i familien, som vil si jeg har større sjanse for å bli hjertesyk enn andre. Aldri kjent en slik angst i hele mitt liv. Ble hentet av sykebil. De tok EKG, men alt så fint ut. Men i min kropp, kjentes det ikke slik ut. Jeg ropte at de måtte hjelpe meg, jeg følte at jeg forlatet kroppen min. Jeg sa til kameraten min at han skulle si til mamma og pappa for glad jeg var i dem, jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Legevakta konkluderte med at det var panikkangst. Det samme gjorde legen min som tok flere EKG’er av meg i ukene som etterfulgte. Etter dette begynte jeg å slite med alvorlig dødsangst. I mine øyne kunne ikke noe sånt bare skje, det måtte være noe alvorlig galt med meg, og jeg var redd jeg skulle dø siden ingen hørte på meg, og de ikke skulle oppdage det før det var for sent. Alle slags sykdommer poppet opp i hodet mitt hele tiden. Jeg tok pulsen sikkert hvert minutt. Ikke et sekund fikk jeg slippe unna de forferdelige tankene mine som jeg gjorde meg dødsredd. Fikk tvangstanker av det hele. Turte ikke engang å ta p-piller. Bare jeg kjente jeg hadde vondt i beinet trodde jeg at jeg skulle få blodpropp, og symptomer kom fordi jeg hjernevasket meg selv og trodde virkelig det skulle skje. Turte aldri å være alene. Kjente jeg bare det prikket litt i området rundt hjertet, trodde jeg hjerteinfarktet var rett rundt hjørnet. Så fort jeg leste om alvorlige sykdommer og akutte lidelser mennesker på min alder hadde fått, limte det seg til hjernen min, og det slapp aldri. Nå et halvt år etter det hele startet, er det ikke så ekstremt ille som det var de første mnd’ene, men jeg sliter fortsatt veldig. Jeg er fortsatt dødsredd. Jeg måler fortsatt pulsen flere ganger om dagen. Jeg får dobbeltslag hver eneste dag, sikkert fordi jeg har mindfucka meg selv så sinnsykt at det hele blir en realitet. Jeg er så redd at jeg ikke har ord til å forklare. Jeg får ikke fri fra disse tankene i 5 min engang. Jeg bare sitter å venter på at dobbeltslaga skal komme. Hele situasjonen føles meningsløs, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det for å få kommet meg ut av det!

Jeg har det egentlig ganske bra i livet:) blir godt likt av både jenter og gutter, og har det sånn ganske bra meg selv! Men så er det nå i det siste hvor jeg er så utrolig forelska og han jeg er forelska i er også forelsket i meg, noe som gjør ting bedre/verre! Jeg føler aldri bra nok, begynner og føle meg litt små rund selv om jeg vet at jeg ikke er det! Han jeg er forelsket i forteller meg hele tiden hvor nydelig jeg er og at han synes jeg er helt perfekt! Det får meg til og føle meg mye bedre. Men det er slitsomt og plutselig se seg i speilet og noen ganger begynne å grine uten grunn! Hvorfor jeg gjør dette er uforklarlig. Alle sier at jeg ser så pen og slank ut. Jeg blir jo selvfølgelig veldig glad! Men det blir nok bedre etter hvert og jeg jobber med meg selv:)
Men takk for at du skriver sånne innlegg noen ganger, for det hjelper meg og sikkert mange andre! Og du hadde rett! Det hjelper og skrive det et sted;)

Buhu, va lei mæ i et år da æ va seksten.. du har faen ikke peiling

får vondt av å se at det er så mange som ikke har det helt bra. uansett hvilken bakgrunn og årsak, så er depresjon en klinisk tilstand som ikke er noen god opplevelse.
du ‘i’ eller hva du kaller deg ser ikke ut til å ha særlig peiling selv

Har sagt det før og sier det igjen; DETTE er hvorfor jeg digger deg. Mennesker som oss, som sliter eller har slitt med psykiske lidelser, trenger en stemme som kan snakke for dem og faktisk bli hørt. Takk for at du tør å stå fram på denne måten, det hjelper så utrolig mye. ♥

jeg har selv vært deprimert, og slitt med sosial angst. satt inne i to år uten å gå ut døra, jeg tenkte at livet var over og at livet ikke hadde noe mer å gi meg. jeg prøvde å ta selvmord, men mislyktes. det er jeg veldig glad for den dag i dag, jeg har begynt på skole igjen å vet nå at DET BLIR BEDRE. uansett hvor langt nede man er og man tror man aldri kommer ut av det. jeg er ikke frisk enda, men har blitt mye bedre, sist jeg var hos psykolog fikk jeg bare diagnosen mild depresjon. så det er ikke så alvorlig lenger. jeg kan leve med det, og den sosiale angsten er ikke like ekstrem lenger, så jeg kan leve med det.

<3

Det er viktig å huske at ALLE er lei seg inni mellom…. Jeg syns det er alt for lett å si at man er deprimert osv, det høres nesten ut som man sier det for at andre skal tro at man har det mye “verre” enn andre. Det er faktisk HELT menneskelig å være lei seg, ha perioder hvor ting ser mørkt ut osv. ALLE opplever det. Jeg har selv opplevd tunge perioder, der meningen med livet er ikke-eksisterende. Men jeg går ikke rundt å tror jeg er den eneste. For det er bare å se på alle kommentarene over, det er faktisk hver og en av oss mennesker som har det slik av og til. Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte går ut og sier de har diagnosen ditt og datt og unnskylder det med at de “sier det for å være åpen om det”, når ALLE vet at man gjør det for å bli synes synd på. Jenter, skjerp dere… Det er ikke bra å være lei seg, ikke missforstå meg. Men alle er lei seg. Og jeg synes det er viktig at man tenker over det når man føler seg nedfor. Man er ikke “spesiell” eller “syk” eller ditt eller datt om man ikke ser lyset i tunnelen hver dag. Man er bare helt NORMAL. Og Sophie Elise, det er utrolig kjipt at du har vert nedfor, at du har vert lei deg, osv, men du er bare en av oss alle 🙂

Selv har jeg vært/er (mer eller mindre i perioder) deprimert og har ofte angst. Det som har hjulpet meg gjennom de mørkeste periodene er et godt verktøy jeg fikk fra psykologen min:
Når man lider av depresjoner og angst er det veldig lett å kun fokusere på det negative. Alt er mørkt, trist og forferdelig. Jeg fikk da i oppgave å anskaffe meg en notisblokk, og hver eneste dag loggføre tre ting som var BRA den dagen, og hver søndag skulle jeg også notere ned tre ting jeg var takknemmelig for med dette livet. Det fikk snudd tankegangen min over til det positive, at jeg la mer merke til alt det bra i livet mitt istedet for å fokusere på det negative. Er virkelig verdt et forsøk for de som sliter… 🙂 Kanskje hjelper det deg og, kanskje ikke..:)

hvor går grensen mellom en tung periode og depresjon? hvor lang er den “tunge perioden” da?

Fantastisk bra med slike innlegg! Du er en inspirerende person og det er godt å høre at du har det bedre nå:-) Stå på Sophie

Har fulgt bloggen din en god stund nå, å jeg har liksom følt at det er mye bak fasaden med deg. Syns det var utrolig stor av deg å stå frem med dette. Det imponerer meg utrolig mye! Jeg sliter også med masse deprisjoner og angst, å har gjort det siden jeg var 16år ca. Å nå er jeg i 20årene. Det går for min del aldri bort, men jeg er så utrolig takknemlig for di bra dagene jeg har hvor traumet mitt ikke følger etter meg.
Så får jeg utrolig mye utav å blogge også, selv om jeg ikke har lesere.
Stay strong(:
God påske!

Jeg håper virkelig at du har tenkt deg om både en og to og tre ganger før du posta det innlegget her.

Flott innlegg! Du ufarliggjør depresjonen, det er bra og du gir håp til andre ! 🙂 <3 God påske!

så utrolig godt å høre at du kom deg igjennom det, Sophie! Du er sterk <3
Jeg selv har det ganske bra nå! Har slitt med mange forskjellige psykiske lidelser i nærmere 5 år, men i oktober i fjor sto jeg med en positiv graviditetstest i hånda, og det endret livet mitt totalt. Jeg kan helt ærlig si at det reddet livet mitt, for helt ærlig vet jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag om jeg ikke hadde blitt gravid. Nå er det bare to-tre måneder igjen til jeg blir mamma til ei lita jente selv, og jeg skal aldri ende opp der jeg var for ett år siden! Nå er jeg 20 kilo tyngre og mye mer lykkelig! 🙂 Det er håp for alle, selv om det er vanskelig å tro!

For min del så våknet jeg en morgen og var helt tom for gode følelser. Jeg fikk fullstendig panikk. Det kom helt fra intet. Iallfall føltes det sånn. Jeg mistet alt av følelser for samboeren min (som jeg elsket høyere enn livet kvelden før), for mamma og pappa, resten av familien, og alle vennene mine. Jeg mistet i tillegg alt av følelser for meg selv, og for livet. Det ble akutt-time til lege, hvor jeg ble sendt videre på akutt-time til psykolog.. Jeg ble anbefalt å begynne på medisiner, men jeg er lik deg der, så jeg sa klart ifra om at jeg ville komme meg gjennom dette uten medikamenter.
To uker etter dette skjedde skulle jeg reise på jordomseilig sammen med samboeren min. Jeg hadde mange timer med psykolog på disse to ukene. Jeg hadde spart til denne turen i ett år, så det var egentlig uaktuelt å ikke reise, derfor ble det mange timer med psykologhjelp for å bedre forstå hva som skjedde med meg, og hvordan jeg skulle kunne takle situasjonen mens jeg skulle være på tur.
Jeg reiste på tur, og de første ukene gikk det overraskende bra (kanskje fordi jeg fikk sykdommen litt på avstand), men så slo det ned igjen. Hardere enn noen gang. Jeg døde innveldig, og smertene er helt ubeskrivelig. En skulle ikke tro at man kan få fysisk vondt av å være psykisk syk, men jeg vred meg i et smertehelvette. En smerte jeg ikke engang unner min verste fiende.. Da jeg kom hjem fra en to måneders tur bar det tilbake til psykolog, og jeg ble diagnotisert “alvorlig deprimert”, og ble atter en gang luftet tanken på medisiner. Jeg sa igjen “nei”. Men etter et halvt år med psykologtimer uten “nytte”, så fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg kanskje innse at å prøve medisiner ikke var det dummeste i verden. Jeg tenkte meg godt om, men sa til slutt ja, jeg kunne jo prøve.
Jeg er ikke frisk enda, men medisinen har definitivt hjulpet meg. Jeg kunne begynne å studere i fjor høst, og har gjort det veldig bra på skolen. Tankene er mer på plass i det som skjer rundt meg, og ikke bare fokusert på det som skjer i hodet mitt. Medisinene ene og alene vil ikke gjøre deg frisk, men de hjelper deg med å ikke få de vanvittige nedturene som man omtrent ikke klarer å komme seg opp fra. De hjelper deg til å holde en nøytral linje, og da er du bedre rustet til å selv klare å jobbe for å oppnå oppturer!:)

Vet ikke hvor synlig denne kommentaren kommer til å være blant alle historier og kommentarer, men jeg prøver like vel! Det er en grunn til at du er en av Norges mest leste blogger og mye av det viste du i dag:) det du skriver er utrolig beundringsverdig og det oser respekt:) Det at en kjent person som deg fronter temaer som dette er utrolig bra!!! Jeg digger deg og bloggen din og ryktet som en overfladisk person er på ingen måte fortjent!! Ditt engasjement rundt dyrevern og mennesket er fantastisk! Du har et utrolig godt hjerte Sophie, stå på videre <3 <3

Jeg syner du er heldig som kom deg ut av depresjonen så *fort*. Har hatt deprasjon siden jeg var 11 år gammel og sliter med det enda, mye verre egentlig. Men jeg prøver så godt jeg kan nå å komme meg ut av det selv, har klart å holde meg positiv i nesten 2 uker nå så er litt stolt over meg selv for å ha klart å ikke la *mørke* gå så hardt inn på meg. 🙂

Sophie du skriver utrolig bra! Du virker som en utrolig herlig person, og jeg skulle så gjerne blitt kjent med deg:-) Jeg elsker slike innlegg hvor du skriver om meningene dine! Stå på

Etter at jeg så på at venninnen min kuttet seg, skadet seg, og tok sitt eget liv. Startet deprisjon å komme inn i bildet. Hun ville absolutt ikke at jeg skulle stoppe henne, eller si noe. Men en dag, ble det så ille for både meg og hun, at jeg sa i fra til foreldrene, i en samtale mellom bare dem og meg. Dermed fortalte jeg som det var, og etter jeg sa dette.. så jeg venninnen min hoppe ned fra en lang lang lang bru, der hvor det er strømninger, etter den dagen. er hun sporløst forsvunnet.. nå, sitter jeg igjen med gode minner før den vonde tiden startet for både hun og meg.

hadde aldri trodd at du, selveste bloggdronninga, skulle skrive av en artikkel fra Cosmopolitan.