ehh. hæ hva skulle vi?

Jeg vil ikke ha med noen hjem fordi faren min slår meg. JEG ORKER IKKE MER

Vis fjeset til kjæresten din?

http://norske-hemmeligheter.blogspot.com/
Her kan man også legge ut hemmeligheter anonymt om man føler for det.

Fint bilde, og bra skrevet 🙂

har det grusomt tungt akkurat nå, gikk hjem fra en plass å fikk ikke noe respons eller “hei” når jeg møtte dem. gråter gjør det ikke bedre men klarer ikke slutte.. jeg har mest lyst til å kutte meg og bare dø.. klarer snart ikke mer!!!

Jeg er redd for hva som skjer på vg2. Da begynner jeg på samme skole som begge bestevennene mine. De liker ikke hverandre.

Nice bilde <3

Jeg er veldig bettatt og forelsket i den gamle læreren min (som er ti år eldre enn meg, er gift og har barn), og har vært det i nesten et år. Vet ikke hva jeg skal gjøre for noe….. Alt føles så meningsløst ut.

jeg er på vei til å få spiseforstyrrelser, fordi jeg synes det er så fint når beinene i kroppen vises

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, egentlig… Er ikke noe alvorlig, men det er litt irriterende.
Jeg er sykt kresen på gutter, og går KUN på eldre. Helst to-tre år eldre. I og med et jeg bare er 14 år, så blir det litt vanskelig å finne noen. Jeg vet at jeg hadde hatt sjans på mange om jeg hadde vært et eller to år eldre, det har de sagt! Men hvor kult er det å date en 98’er, liksom…
Også elsker jeg å feste, drikke og alt. Det er jo absolutt ikke bra, jeg går jo bare i åttende! Jeg er skikkelig redd for at jeg skal bli skikkelig vrak når jeg blir eldre, med masse barn jeg ikke vet hvem faren er til osv. Skulle ønske jeg klarte å motstå fristelsen til å dra på den første festen, og kanskje vente til tiende, eller noe.

jeg har VERDENS beste gutte-bestevenn! Isak, han er 2 år eldre enn meg.. men vi er som søsken. Jeg forteller alt til han, alt fra gutteproblemer til andre ting. og han forstår meg 100%. Og han betyr egentlig alt for meg. men i det siste har jeg merket at han har prøvd å flørte med meg… og jeg klarer ikke se på han som mere enn en bestevenn, og det blir helt heelt feil. han er jo helt utrolig kjekk, og jeg sover hos han.. uten at noe skjer. men hvis ting utvikler seg til kjæreste-greier. er jeg redd vi ikke kan være venner lengre. .HJELP

når jeg var i tyrkia noen år tilbake ble jeg voldtatt. jeg vil ikke si det til noen, rett og slett fordi jeg føler meg skitten og ekkel etterpå. jeg føler det er min skyld,men innerst inne vet jeg vell at det ikke er det og. det er en helt jævlig tanke. jeg har vurdert lenge og fortelle det til noen,bare for å få det ut,men det er ikke så jævlig enkelt heller. jeg føler ingen vill forstå min situasjon eller noe. jeg vurderer å gå ut med det,og fortelle det til både mamma og pappa,men jeg vet ikke helt bare. for å bekjempe frykten min her skal jeg ikke være anonym,noe som er et jævli stort skritt og ta. alle jenter bør vite at det ikke er deres skyld,ALDRI deres skyld. jeg vet det også. men man føler seg vell rett og slett bare ekkel . Også tenker man på alle måtene det ikke kunne ha skjedd på,og at man skulle ha stukket av osv,men det er ikke alltid noe går..

Jeg ble voldtatt av en av mine bestevenner for litt over ett år siden, men dt kom ikke fram før sommerferien i fjor. dermed har jeg holdt det ganske lenge inni meg, kun fordi jeg var redd for hvordan andre ville reagere, særlig foreldrene mine.. etter å ha fått hjelp følte jeg meg utrolig bra, men klarte ikke dra til psykolog mer.. ble rett og slett for mye.. en av mine nærmeste venninner er enda venn med han, å skjønner ikke alvoret i hvordan jeg tar det når hun enda er venn med han og snakker om han til meg. dermed har alt i det siste gått utover kjæresten, og jeg aner ikke hvordan jeg kontrollerer det.. har posttraumatisk stressyndrom, og jeg gjør ikke annet enn å lese på hvordan man kan bli bra uten hjelp eller lignende.. selv om alt jg ønsker er å bli frisk.. å tørre å være ute alene

Jeg er sammen med en som snakker med andre jenter på facebook(flørter), ringer til andre jenter å tror jeg ikke vet det. Han sier til jenter at forholde vårt ikke er serriøst når det er det og det er for jævlig og tenke på at han kan sie noe sånn.. jeg må altid ta insjativ til som regel alt, vennene mine sier jeg fortjener så mye bedre meg jeg sier han gjør meg lykkelig. men griner meg i søvne å skulle ønske alt kunne blitt bedre mellom oss men tør ikke si ifra til noen eller han.

Jeg har “kjæreste”, vi er ikke helt kjærester enda, men det er ikke lenge før.. Men samtidig liker jeg en annen gutt, som er litt eldre, og det gjør det jo såklart mye mer spennende. Han er ikke så mye eldre, bare 3 år. Å det er så spennende, siden “kjæresten” min ikke må vite det. Å hver gang jeg får melding når jeg er med han, får jeg skikkelig hjertebank i tilfelle det er han. Jeg vet det er dårlig gjort av meg, men ja.

Min hemmelighet er at jeg er egentlig litt redd for og ut å feste pga problemer hjemme.. Noen i familien drikker ganske så ofte og jeg er egentlig livredd for å bli slik..

jeg føler meg ikke ungen til faren min, har har slått meg.. og har et drikke problem. Nå sier han at han elsker meg og han har sluttet, men alt føles så falskt

Har følt meg laus siden ifjord sommer. Jeg lå med ny gutt på nesten hver fest og klint med så mange jeg har mistet tellingen. Endte med jeg har ligget med noen sin kjærest og har hatt klamydia. Jeg har også prøvd hasj 1-2 ganger. Veldig tungt å bære på disse hemmelighetene, men sånn får det bare være. En ting jeg har fått meg litt av en lærepenge av meg selv, og skjerpet meg. Lite på fest og fått meg en kjæreste som betyr utrulig mye for meg!

At jeg er pysisk syk, kan ikke fortelle det til kjæresten min for da blir har så lei seg og det klarer jeg ikke å se på. Han vet litt, men ikke alt. Ingen som vet alt, psykologen min tror det jeg sier er alt, men det er ikke det verste.

jeg bekymrer meg ofte for ting jeg ikke engang burde tenke på.

Jeg er lesbisk og er redd for å si det til venner og familie… Jeg vet at vi er i 2012 og at alt rundt det liksom skal være så mye enklere nå, men det er det virkelig ikke. Man må nesten være i den situasjonen for å vite hvordan det faktisk er.

Sist helg var jeg ute med ei god venninne og typen hennes, vi ble alle sammen ganske så brisen og utpå kvelden flørtet typen hennes mer og mer med meg. Venninna gikk ut med noen andre mens jeg og han ble igjen i stua, før jeg hadde ordet for meg begynte vi å kline. Han ba meg holde kjeft om det, men jeg har så utrolig dårlig samvittighet at jeg nesten sprekker hver gang jeg ser henne

Jeg klarte å overbevise psykologene om at jeg ikke trengte å snakke med dem mer i en alder av 9, men det burde jeg ikke ha gjort. Nå føler jeg meg helt ødelagt innvendig. Jeg gråter av ingenting, og tar til meg de minste ting. Jeg gir ikke inntrykk av det akkurat. Jeg virker som en veldig tøff person på utsiden, men på innsiden er jeg like redd som jeg var den gangen jeg gikk i 4.

jeg elsker eksen min. vi prater sammen hver dag, og jeg tror han fortsatt elsker meg også. alle vennene våre tror vi aldri snakker med hverandre og at det er helt over.

Jeg snakker ikke med bestefaren min, pga moren min har “forbudt” meg med å snakke med han. Det har gått uendelig lang tid siden jeg har sett han, og selvom jeg vet jeg kan kontakte han så føler jeg at det ikke blir rett. Jeg savner han.

hemmligheten min er at faren min valgte alkohol isteden for meg

Jeg er en sånn jente at jeg elsker å “holde på” meg gutter, bare sånn litt inni mellom, gjerne med flere også. Så faller de for meg og vil være med meg og sånn, så må jeg alltid finne på unnskyldninger for å ikke være med dem. Jeg oppfører meg som om jeg vil ha kjæreste med ALLE gutter uten jeg mener det, for jeg syns det er gøy å holde på, men jeg vil ikke ha kjæreste..

jeg lyger for “bestevennen” min… jjeg klarer nesten ikke se på det falske fjeset hennes lenger, jeg er så lei av at hun alltid lyger til meg og baksnakke meg osv… jeg har gjort skikkelg dårlige ting mot henne, som hun ikke vet… men for å si det sånn så vet jeg nesten alt om henne…

Jeg vil nesten aldri ha besøk, fordi jeg ikke vil at vennene mine skal se alle vibratorene og dildoene mine!

det innlegget du skrev her om dagen med utroskap og hvem man burde bli sur på.
Ei jente fra nabobyen flyttet akkurat til vår, og fant seg type ganske raskt her. Typen hennes var jeg ganske god venn med, og da de gjorde det slutt var vi begge lei oss, jeg pga jeg mistet min flirt, og han pga denne jenta. Vi pratet sammen en kveld, og det endte ganske seksuelt, uten at jeg vil gå inn på detaljer.
Vi var ganske flaue over dette dagen derpå, og bestemte oss for at det kun var mellom oss to. Han og jenta ble sammen igjen 2 uker senere, og alt var heaven. Jeg begynte sakte å glemme hele greia, før han selvfølgelig røper seg et halvt år senere. Det hele skjedde for over et år siden, og jeg er fullstendig under hat av denne jenta! Gutten jeg pratet med ignorerer meg, grunnet at hun nekter han å prate med meg. Jeg savner han så fælt, og jeg misliker jenta. Hun er dødskoselig og sånt, men hun er en skikkelig dramaqueen. Jeg var ærlig mot hun og fortalte alt hva som skjedde da hun spurte meg, noe han ikke hadde vært da.. så han er like mye dust som det jeg var. Begge var med på det, og nå er de “lykkelig forelsket”. Saken er den, at hun faktisk behandler han som en dritt, det er alle jeg har pratet med enige om, uavhengig om de er god venn med jenta eller ei.
Jeg later som jeg ikke bryr meg, men selvfølgelig gjør jeg det! det er så vondt, og det spiser meg opp innenifra. Jeg er flau over det.

Dere som kanskje har lest min komentar, dere kan kontakte meg på [email protected] for jeg vil gjerne vite hvordan andre har det i samme situasjon som meg!
Jeg er altså “den sykt forelska jenta” :p

Jeg klinte med eksen sin bestevenn 5 dager etter meg og han stoppet og holde på, men var helt knust,, det ble egentlig slutt mellom meg og han 2 uker før det ble offesielt,, nå har jeg det bra, holder på med bestevennen, men kan ikke nekte på at jeg savner eksen

Jeg gruer meg jævlig til å begynne på videregående. Jeg kjenner ingen av de jeg skal gå i klasse/ på skole med, og jeg skal flytte langt hjemmefra og bo for meg selv i egen leilighet.Er sykt redd for å ikke få venner og bare gå alene. Vet det er teit, men jeg vil ikke si det til vennene mine for at de skal syns det er teit osv..

Når jeg var liten så delte jeg og storebroren min rom på hytta, han er 9 år eldre enn meg. Flere ganger når vi så på film så lå jeg øverst i køyesenga og han nederst.
En dag hadde han en kompis på besøk som bor like ved hytta vår og da lå han i min seng, kompisen sa at jeg bare kunne komme å ligge sammen med han. Jeg var kanskje bare 4 – 5 år gammel når dette skjedde men jeg husker dette godt.
Han lå på siden og så på filmen også lå jeg forran han, plutselig tar han hånden ned i trusa mi, jeg viste ikke hvordan jeg skulle reagere men jeg lå der bare helt stiv. Han startet å fingre meg sakte, jeg husker at han hviska til meg ´bare slapp av´. Dette skjedde gjentatte ganger når han var på besøk, jeg husker jeg skulle fortelle dette til mamma rett etter det skjedde men jeg turte ikke. Har aldri sagt dette til noen før.

Helt siden det ble slutt mellom meg og eksen har jeg vært en av de svakeste personene i “gruppen”. Problemet er bare at det er omtrent bare jeg som vet om den svakeste personen. Jeg greir ikke snakke til andre folk om følelsene mine, og ser jeg eksen min blir jeg helt død. Jeg greier ikke få frem et ord, og hode mitt eksploderer. Det har gått snart et halvt år siden det ble slutt og jeg sliter enda med å komme meg over han. Eneste jeg vil er at folk ikke skal tro jeg er en svak liten drittunge som ikke greier å komme meg videre. Men kjærlighetssorg er faktisk noe av det verste man kan komme borti.

jeg pleier å sitte på rommet og synge og late som om jeg er med på Idol, Norske Talenter eller noe sånn. jeg snakker også veldig mye med meg selv

Er stadig deppa, har ingen grunn hvorfor men det bare er sånn. Jeg har mange grunner til å være glad, men er lei meg uannsett! Skjønner ikke hvorfor men det er bare sånn! Har vært sånn her ei stund no..

Vennene mine har alltid støtta meg , men nå har alle begynt å baksnakke meg og snakke drit om meg.. What to do? Orker seriøst ikke mere snart :/

Jeg har det utrolig bra for tiden!

klinte med eksen til bestevenninna mi som hun enda ikke er over?.

Jeg har en sykdom i ryggen, sånn at den er litt skjev. Heldigvis(!) fikk jeg vite i fjor på denne tiden at jeg ikke trenger å operere, men likevel er jeg ganske sår på akkurat det der, og er ganske redd for at noen skal se på ryggen min og si at den er skjev. Ikke at man ser det så godt, men folk kritiserer jo hverandre for alt nå så ..
I tillegg var jeg kjempegod venn med en gutt i klassen i høst.. jeg var(er) kjempeglad i han, men helt plutselig begynte han å ignorere meg .. Han har ikke snakket med meg siden november, og hver gang jeg prøver å snakke til han går han unna. Jeg hadde en skikkelig drittperiode fra jul og begynnelsen av året. . nå har jeg klart å heve meg litt over det, men det er vanskelig å late som at man ikke bryr seg.. selv om han greier det helt fint ..

jeg har blitt slått av faren min tidligere, alt startet et lite sted.. Jeg har slitet veldig med dette, folk tror jeg er den dummeste og blondeste i verden. Jeg har blitt ganske mye mobbet på skolen min for å være “fjortiss, blond, bitch osv. ” Alle prøver alltid å ødelegge for meg, uansett hva jeg gjør. for de tror jeg har et “perfekt” liv. Mamma har blitt slått av pappa tidligere også der hun fikk hjerne rystelse. jeg har drevet med selvskading siden.. Noen av veninnene mine har slitet med det samme.. men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette.. føler meg ganske så alene noen ganger. Jeg føler at alle hater meg, at familien hater meg og at jeg ikke har noen igjen.. Jeg har tenkt ofte på selvmords tanker, men vet ikke om det er det rette. Jeg ville bare få dette ut på en eller annen måte, vil også si at jeg liker bloggen din veliig godt 🙂 tusen takk for at jeg fikk dele dette med deg.

hehe, høres ut som du bare må flørte litt med ham og så skjønner han det nok etter hvert, går du i klassen hans?

Jeg er så utrolig forelsket i en gutt jeg bare har møtt en gang…
Han hadde nettopp ei dame men det er slutt, etter det har det blitt mer at vi har på en måte ”flørtet” men jeg vet han ikke liker meg, og det sårer å snakke med han, selvom jeg aldri klarer å unngå å snakke med han… Hvis jeg ikke sier hei, sier han hei..

Jeg er i all hemmelighet dypt betatt av min bror bestevenn, uten at noen av de vet det.
(De aner heller ingenting om at min plan er å ha han som sommerflørt denne sommeren)

Moren min en sykdom, og skilte seg nettopp fra faren min og har fått seg ny kjæreste. Som er en jente. Vi sliter stort med økonomien, og vi må vurdere å selge huset. Faren min drikker, og sliter stort med tapet av moren min. Og ingen vet egentlig hvordan jeg virkelig har det. Jeg er en utrolig flink løgner, og kan sette latter og smil i en hver sammenheng. Selv da jeg føler meg helt forferdelig, og lurer på hvordan livet kan være uten smerte? Utallige netter har jeg grått meg i søvn. Flere enn jeg kan huske. Moren min er også depressiv. Noe som er enda vanskeligere for oss. Heldigvis har det begynt å gå litt bedre nå. Så jeg krysser fingrene bare at vi ikke får et tilbakefall nå, da kan det virkelig gå galt. Har aldri fortalt dette til noen, noensinne. Så ja.. Det er jo greit å få det ut..

Jeg har forferdelig dårlig selvtillit, føler at ingen liker meg. Jeg er for feit, stygg, ekkel osv. Føler at familien min ikke liker meg. Mormoren min ble alkoholiker for noen år siden, og jeg føler det er min feil. Det er helt forferdelig å se henne full, sjangler rundt, faller, snøvler, og ikke kjenner meg igjen. Ingen vet noe om hva jeg føler. På skolen er jeg glad og smiler, men med en gang jeg kommer hjem, blir jeg lei meg og begynner og gråte. Jeg drar aldri ut med venner, bare ligger hjemme…. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme ut av denne ”perioden”…. Vet ikke hva jeg skal gjøre…

Jeg fyller 14 neste måned, mange av vennene mine drikker, og har det gøy! Egentlig har jeg bare sykt lyst til å leve livet, dra på fest, kline med en random gutt og komme sent hjem. Men jeg tørr ikke! what to do?

jeg er forelsket i en gutt som er 2 år eldre enn meg. Han har sagt til noen av vennene mine at han synes jeg er fin. jeg har så lyst til å prate med han, men tør ikke!

Jeg har vært billig, ligget med en del gutter siden i fjord høst. Jeg har tatt abort og hatt klamydia. Tror det var et av mine verste måneder jeg måtte gå gjennom alene. Turte ikke å si noe til bestevenninna mi, før nå. Skjemmes over det. Nå er jeg lite på fest for jeg er redd for å ende opp med en ny gutt, og jeg holdt på med en gutt ganske lenge nå, som jeg har blitt veldig glad i. Føler bare hverdagene mine blir bare bedre og bedre når jeg er med han <3

Etter hvert eneste måltid løper jeg ned på badet for å spy det opp igjen, fordi jeg føler meg feit og ikke bra nok, og at jeg spiser for mye.

Det er vel ingen hemmelighet, men min forklaring på det å være nede. Du står nederst i bakken, det er bratt og slitsomt å komme opp. Du kjemper for å nå toppen, og en gang vil bakken ligge bak deg. Uansett hvor sliten du er når du er oppe, så har du klart det som engang var umulig.
Har du noen gang falt hardt? Har du noen gang falt så hardt at du ligger forvridd og lam på bakken uten pust og puls? Det har jeg. Alt for mange ganger. Hver gang har noen kommet gående, plukket meg opp og hjulpet meg med å finne igjen pusten som har forsvunnet et sted jeg ikke engang våger å nærme meg. Og jeg har vært evig takknemlig, hver eneste gang. De har tatt tak i en skjør og knust hånd og dratt meg opp. Enda så vondt det er å ligge nede, er det enda mer smertefullt å reise seg. Men jeg har gjort det, gang på gang.
Jeg visste at fallhøyden var stor denne gangen, jeg visste at det kom, jeg kjente det på meg. Because falling’s not the problem, when I’m falling I’m at peace. It’s only when I hit the ground it causes all the grief . Det er sant det, det gjør ikke vondt å falle. Det er faktisk ganske befriende, du føler deg vektløs. Det er bare det at når du faller så er du dømt til å treffe bakken, noe som er så umenneskelig grusomt. Og aldri før har jeg truffet bakken så hardt. Pang. Tvang her og tvang der. Det blir bare mer og mer tvang for hver dag. Jeg ligger forvridd og lam på bakken uten pust og puls. Det rekkes minst ti hender mot meg, og alle vil hjelpe meg opp. Men jeg er bare ikke så interessert i å komme meg opp på bena for å være helt ærlig. Jeg ligger her og skriker etter hjelp og vrir meg i smerter, men nekter likevel å ta i mot hjelp. Dumme jente.

Jeg har fått en mann sendt ut av landet. Pga seksuelle overgrep

jeg gråter meg i søvn hver natt

Er 15 å aldri vært sammed med noen, kyssa og sånt. Er kanskje også lesbisk, men vet ikke ettersom jeg dagdrømmer osv. om eldre menn og at jeg er mye penere enn jeg er og er sammen med de.

Jeg tørr ikke å si til gutten som jeg holder på med at jeg egentlig vil “slå opp”, for jeg vet at jeg ikke finner meg noe bedre på kanskje flere måneder.. og jeg hater å være alene.

jeg er så forelska i naboen min på 34 år, og jeg er 17. Vi har kyssa og sånn, men han er gift med barn og vi kan sikkert aldri bli et par på ordentlig..

Til Sophie, dette er første gang jeg leser bloggen din, du høres ut som en grei person som vil få folk til å si hva de har på hjertet, og jeg vil tro at jeg kan stole på deg, selv om jeg ikke kjenner deg<3
Jeg håper dette er et problem du kan hjelpe meg med! Jeg føler meg som 1 og alene på hele jorden, som om alle er imot meg. Vennene mine har problemer med å forstå meg på mine måter, de bare ler og tror at jeg vil le med dem, som om jeg er et speil. Jeg føler meg anderledes på dårlige måter, både fordi jeg har en annen kropp og og er anderledes som meg. Jeg strever hver dag for å få vennene mine til å forstå meg! Hvis det er en kul jente som gjør noe som jeg pleier å gjøre, så er det kult. Men hvis jeg gjør det, så er det motsatt, og jeg hater folk som kopierer og wannabe andre, sånn er jeg bare ikke! Jeg føler at vennene mine syntes jeg er en stor, stor TAPER! Så hvorfor gidde å henge med meg? Jeg føler de ser ned på meg, jeg er bare en person med følelser, og de har jeg masse av. Jeg ble mobbet som liten av kroppen min (er ikke funksjonhemmed, bare litt sent ute i puberteten) som fikk tårene fram hver kveld, og ingen så eller fikk vite noen ting, jeg delte ikke hemmeligheter, ikke til mamma en gang. Ikke om det! Jeg ville bare dø! Det gikk over etter hver, men det kommer stigende igjen. Jeg føler de ser på meg når jeg dusjer, når jeg sover, når jeg spiser, hele tiden, bare for å få meg til å knekke fullstendig. Jeg føler de titter i garderoben (hvis du skjønner hvorfor). Jeg føler jeg er helt LOST... Hjelp meg, jeg er bare en TAPER som de andre sier, ikke sant? Få magesmertene mine bort, trenger en som vil si meg de gode ordene jeg trenger, og det er noen ting og venner jeg angrer på, som sitter fast langt inne i ♥
Jente, 12 år

1. Jeg er egentlig forelska i eks kjæresten min som dumpet meg for ett år siden, og det virker som at han føler det samme ettersom han gjør mange ting som tyder på det. Men jeg vil ikke være forelska i han fordi han er tvillingen til bestevenninna mi og hun er en skikkelig dramaqueen og klikker vinkel om noen av vennene hennes har god kontakt med han. Men jeg klarer ikke slutte å tenke på han og måten vi snakket på før, vi snakker nå også men bestevenninna mi sjekker chatten hans med jenter av og til (noe som er sykt teit) og da blir hun helt gal om hun finner ut at jeg og noen andre snakker med han.
2. Innerst inne så hâter jeg bestevenninna mi fordi hun klikker for alt mulig, og da mener jeg ALT! Orker ikke ramse opp alt hun kan klikke for men det er mye, og det skal jeg love deg. Og hun baksnakker folk hele tiden og så om noen sier noe sånn som “hun har sagt at hun har masse ting” så blir hun helt gal og bare “DU HAR BAKSNAKKET MEG!!” når hun baksnakker den personen daglig. Også når hun bli sur på en person så får hun flere mot den personen ettersom hun har “makten” i klassen, og det er ingen som tørr å si til henne hva alle egentlig syns om det hun driver med. Fordi alle er redd for å få folk mot seg, selv om alle føler det samme om henne.

Jeg er sammen med en gutt, som jeg er veldig glad i, men jeg elsker fortsatt eksen min <3
Vet ikke hva jeg skal gjøre! Liker begge to kjempegodt! Og begge på hver sin måte. Har flere ganger tenkt at "kan jeg ikke bare få i både pose og sekk?"

Til 100000337497494
“jeg har så vondt. har hatt leddgikt i fem år, uten at de fant noe, og fant første noe i forrige uke. idag bynte jeg på svake doser cellegift, og er bare så kvalm. jeg er lei av og si “det går bra” og “jeg har ikke vondt” fordi jeg lyger, jeg vil ikke at noen skal se den svake siden min. jeg vil ikke at folk skal vite hvor svak jeg er.
20.05.2012, 19:06″
Jeg har leddgikt selv, og er sjeleglad for at jeg fikk en lege som nettopp hadde lest om det. Derfor sjekka de meg for det med en gang, var 2 da, og jeg begynte på en pillekur som jeg gikk på i fire år. Nå, når jeg er 15, har jeg ingen plager av det mer, men det skremmer meg at jeg fortsatt har det instagram at det kan blusse opp igjen når som helst!
Har du også øyeproblemer? Jeg fikk påvist regnbuehinnebetennelse pga barneleddgikten, og den kan gjøre meg blind…
Skjønner at det er tøft for deg, men ikke steng familie instagram venner ute fra smertene dine! Det er ingen svakhet å innrømme at man har vondt!

Jeg liker en gutt, som jeg tror liker meg. Men vennene mine liker han ikke. Og da snakker jeg ikke like mye med han, og da tror han kanskje at jeg ikke liker han.. Hardt liv asså

Pappa er alkoholiker og jeg er den eneste i huset som vet det. Jeg skjønner han skal drikke når han går på det vanlige stede. Jeg hater det virkelig, jeg kan høre han skrur opp korken på flaska og at han skrur den på igjen. Jeg orker ikke mer snart, når jeg hører det og sitter med andre, foreksempel mamma så sier jeg at jeg må på do. Så jeg går ned på do og tørker bort tårende som triller nedover kinne mitt. Jeg ønsker at han bare slutter med det og at jeg har noen å snakke med.. Men jeg stoler ikke på noen, ikke en gang min egen psykolog.. Og jeg vil ikke si noe til mamma, for hun går igjennom så mye nå. Og føler det at ‘vennene’ mine ikke er til å stole på, ihvertfall ikke på det punktet..

Jeg har blitt mye baksnakket, stengt ute av venner som hører på andre som sier “velg meg. Velg henne bort. Hun er ett 0”
Dere kan tenke dere hvordan jeg har det. Utestengt og i tilleg blir jeg kalt feit, men er jo helt normal. Men har heldigvis noen jeg kan stole på. <3 familie <3

På et litt over et år, har jeg hatt en kjæreste og holdt på med to. I de siste forholdene jeg har vært i, er det alltid han som har slått opp. Det er de som ikke villet gått noe lenger enn å holde på. Jeg er en person som blir ganske fort betatt av gutter, og blir fort “altfor” glade i dem. Men tilslutt ender det alltid opp med at jeg blir såret. Nå savner jeg virkelig en og kysse med, en å ligge i armkroken til, en å tilbringe hverdagen min med. Jeg savner den siste gutten jeg holdt på meg, han var en utrolig kjekk gutt! Vi skypet omtrent fra vi kom hjem fra skolen, til vi skulle legge oss, plutselig var alt slutt. Og han var ikke pålogget noen steder, de få gangene han var det, spurte jeg han om det var noe gale, om han ikke likte meg lenger og so on. Han skyldte alltid på at det var så mye å gjøre på skolen. Vi snakker aldri lenger. Nå jeg er også betatt av en annen gutt. På forrige fest ga jeg han et natta-kyss, etter han spurte. Jeg vet ikke helt om han liker meg på den måten jeg liker han. Når vennene mine spør om jeg har noen i kikkerten, svarer jeg alltid nei. Det er nok fordi jeg er redd for at jeg skal bli såret igjen. Jeg håper virkelig at jeg kan finne en som ikke sårer meg, og at jeg ikke blir ålene for alltid, det er nok min største frykt!

jeg bruker ofte å ønske at jeg skal havne i en bilulykke eller få kreft eller en annen seriøs sykdom for å se hvem som hadde vært der for meg og hvem som ikke hadde besøkt meg på sykehuset for eksempel

Hemmeligheten min handler om kjærlighet :)Og jeg vet at du er god på sånne ting derfor spør jeg deg og ikke “klara – klok”
En dag var jeg og en venninne på Tusenfryd og vi tok speed monster (køen), plutselig jeg så en virkelig kjekk gutt ! Vi så på han,han så tilbake og nikket…(fløret) Venninnen min sa at han var ikke så kjekk, men jeg sa jo, for meg! <33 Og jeg turte ikke å gå til han å spørre om nr hans og fordi vi skulle akkurat på speed monster! Men når vi hadde tatt den...han var ikke der lenger 🙁 Og det var for 3 uker siden og jeg tenker på han, drømmer om han 😀 <33

Jeg har en hemmelighet som kanskje mange synes er ekkel. Mine indre kjønnslepper er mye lengre enn de ytre. De stikker liksom utenfor. Og jeg tørr ikke ha sex eller vise meg pga det..

Jeg har egentlig ikke så mange “ekte” venner. Kanskje 2-3 stk. Jeg vet at “vennene” mine baksnakker meg, men jeg vil ikke bli sett på en som ikke har venner, derfor går jeg med de fordeom. Bruker ofte å gråte på nettene helt til jeg sovner..
Lag et innlegg med de “beste” hemmelighetene! 🙂

jeg har det veldig vanskelig på skolen og har alle imot meg pågrunn av en jente i klassen. Jeg er skolens mest baksnakkede,og jjeg har flere rykter på meg enn det man kan tenke seg.. jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men det har alltid vært sånn siden femteklasse. Jeg har aldri vært jenta med mange venner, aldri vært den jenta som har folk hun kan stole på. Jeg har kuttet meg selv opp siden jeg gikk i femte og nå i åttende, så ser jeg ikke en eneste ren plass på hele huden min. Jeg har vært til psychologer men det funker ikke. jeg har svelgt for mange tabletter med for mange mg med vilje for å få en ende på livet mitt, men det funker ikke. Det virker som om kroppen min vil at jeg skal lide meg gjennom alt. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg holder ut.
poenget mitt er: jeg er en jente på 14 år. Jeg er full i arr. Og jeg har prøvd selvmord 6ganger på 3 år.

For to år siden prøvde jeg å ta selvmor. Jeg hadde en veldig tung tid, broren min var i fengsel og jeg følte at foreldrene mine ikke hadde tid til meg. Nå sliter jeg veldig med dårlig selvtillit og at jeg er for tykk.

jeg stoler på veldig få, og ofte føler jeg meg som en person som andre bare bruker.

Jeg er egentlig veldig fornøyd med kroppen min! Jeg trener hardt og ofte!
men hvis jeg sier det til vennene mine blir jeg bare sett på som overlegen 🙁

Jeg har kjæreste, men er forelsket i en annen.

Er forelska i eksen min igjen. Og han har alltid hatt en ting for meg. Men jeg har vært sammen med en fantastisk gutt i 9 mnd nå og vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg dytter mennesker ifra meg bevisst selvom jeg vet jeg ikke burde.
Er bipolar, men ingen vet det, bare kjæresten. Har ikke turt å si det til foreldrene mine fordi jeg er redd for å bli avvist av dem.

Jeg ble og er skikkelig betatt av en på jobben min og han er fra utlandet, og jeg er selvfølgelig norsk. Vi begynte prate for 2 uker siden og det føltes ut som vi hadde kjent hverandre i en evighet, og dum som jeg er tror jeg at det er noe mellom oss. Det virket så ekte for han kalte meg vennen, sa at jeg passet til alt, sa jeg var pen og sexy og vi snakket alt mellom himmel og jord. Men så spør jeg om han liker noen i håp om han likte meg, men så sier han at han har en kjæreste. Jeg ble skikkelig skuffa og jeg digger virkelig han og vennene hannes siden de er seg selv og så jævlig snille. Vet ikke hva jeg skal gjøre!

Selv om foreldrene mine er skilt og bor på to forskjellige steder, har jeg alltid følt at jeg bare har ett hjem. Jeg har alltid følt at jeg betyr mindre enn de to andre søsknene mine hos faren min. Pappa og kona hans tar alltid med de to andre søsknene mine på shopping og resturanter, men sist han tok med meg ut på shopping var når jeg var ti år. Jeg husker akkurat hva jeg fikk, for det var en veldig spesiell og rar opplevelse å få noe av pappa. Jeg fikk en Hawaii t-skjorte, en rosa tynn hettegenser, og noen truser. På trusene sto det ukedagene på, og på gettegenseren sto det “cool girl”. Pappa ble student for litt over to år siden, og han har ett år igjen før han blir utdannet arkitekt. Han gjorde det klart for meg og de to andre søsknene mine at vi i denne tiden ikke ville kunne ha rå til dyre ting som å gå å spise ute på dyre resturanter, eller kjøpe klær hele tiden. Han fortalte oss at det kun var konen hans som ville tjene pengene til familien, og at det ble deres felles konto fremover. Hver gang jeg kommer til pappa, sier søstrene mine at jeg må komme å se på de nye klærne/dukkene/skoene de har fått, og hvor morsomt det var på badeland med pappa her om dagen. Det er ikke det at jeg vil på badeland eller er bortskjemt, jeg vil bare få litt av pappa jeg også. Pappa har ikke betalt noe til meg annet enn barnebidrag til mamma i snart 5 år. Han har sneket seg unna konfirmasjonen min, han kjøpte ikke bursdagsgave til meg i fjord. Han gav søsknene mine perler, smykker, klær og en hund til jul for to år siden, og kjøpte kun en bok til meg. I går tok jeg han på fersken i å spandere middag på hele familien på ett utested uten å igjen invitere eller si noe til meg. Han ble sjokket når jeg kom, og hadde vansker med å forklare seg. I huset hos pappa har jeg det minste rommet, med minst møbler på. Jeg har en seng og en sofa, og resten er deres ting som de må oppbevare der. De bruker mitt rom som gjesterom, og som bod. De sier at de ikke har noe annet sted å sette det, og at de ikke har lyst til å sette det på loftet eller i garasjen. Pappa lover meg ting jeg skal få, men jeg blir skuffet gang på gang. Han avlyste en gang Hellas turen DAGEN FØR siden han ikke ville pga en liten forkjølelse. En gang kjøpte han flybilleter til Senja for alle i familien utenom meg. De skulle besøke oldemor en siste gang før hun går bort, og de visste hvor mye det hadde betydd for meg å besøke ho en siste gang, men de sa det ble for dyrt. Til tolvårs dagen min sa jeg at jeg ønsket meg en pc til bursdagen min, men pappa og kona hans sa de ikke hadde rå og at jeg var for ung. To måneder senere kjøpte de en splitter ny pc til lillesøsteren min på da åtte år.
Hos pappa har jeg en skuff i gangen hvor jeg har klærne mine. I den skuffen ligger det ett par sokker, tre truser, en hettegenser, en tights, og resten av klærne er klær jeg hadde når jeg var 7-8 år gammel. Jeg får ikke linser eller briller (noe jeg trenger pga ganske dårlig syn), sminke eller tamponger, penger til bussen, penger til nye skolesaker, eller å få lov til å ha venner på besøk. Søstrene mine har besøk hver eneste helg, og selv har jeg ikke hatt overnatting på flere måneder. Jeg er drittlei og ødelagt. Jeg gråter hele tiden, men jeg er dumsnill. Jeg klarer ikke å slutte å dra til han. Jeg er så ufattelig glad i lillesøstrene mine at jeg ikke klarer å dra ifra dem. Det er flere gnager jeg har drømt om å reise vekk fra dem, bare å dra og gi langt faen i konsekvensene. Men jeg klarer ikke. Jeg gir dem nye sjanser og lurer meg selv med å si at det kommer til å bli bedre. Denne sommeren skal jeg til Roma med de i en uke. Det er første ganger jeg reiser til utlandet med dem, og pappa sier hver gang jeg er der “du må gå ned i vekt. Du må begynne å jogge før vi drar til Roma. Du har blitt så stor at det ikke lenger er sunt, så du burde oppsøke en lege”. Jeg er 15 år, jeg bruker strl small/medium, og blir hakket og pirket på og kaldt “stor” av min egen pappa. Og du trodde du hadde det vondt? – anonym 15 år

Kanskje ingen kommer til å lese dette, men det føles så mye bedre for meg hvis jeg skriver det. Jeg har hatt denne hemmeligheten en god stund, og føler på en eller annen måte at det kommer til å bli lettere etter jeg har skrevet dette ..
Høsten 2010, skjedde det noe med meg som jeg frykter alltid vil vere en del av. Jeg hadde en lang periode da jeg var syk, jeg nektet megselv å spise fordi jeg hatet smaken av alt mat. Etter 2 uker var jeg ferdig med “sykdomsperioden” min, men etter det såg jeg ikke på mat som det samme som før .. jeg prøvde ubevisst å spise så lite som mulig, jeg gikk sakte ned i vekt, noe en kunne se på kroppen min, men jeg turde ikke veie meg. og jeg var forresten 12 år på det tidspunktet. Jeg var rett og slett lei av alt mat og ville ikke spise. ut i mars 2011 ble jeg tatt til legen for å snakke om hvordan jeg spiste og om vekta mi.. jeg klarte ikke snakke sant til den legen, jeg bare løy… så legen sa at hun ikke trodde jeg kunne ha noen spiseforstyrrelser.
Høsten 2011 skjedde det igjen, jeg ble liggende syk i 2,5 uker. Men nektet å gå til legen, då jeg gikk var det forsent og vi kunne ikkje finne ut hva som var galt med meg. Jeg hadde lagt på meg noen få kilo etter dette legebesøket. Men det skjedde igjen, jeg hadde ikke lyst på noe mat pga. smaken, men moren min fikk i meg litt næring heldigvis da. Etter den andre sykdomsperioden sluttet jeg HELT å spise frokost, eller de vil si at jeg heller ikke spiser det nå. jeg hold og helder forsatt meg unna mat så mye som mulig. men jeg spiser alltid med familien min for å ikke skape noe misstanke, men jeg spiser ikke frokost med dem fordi jeg står opp før dem. Nå er jeg 14 år, og fått vite gjennom en app at jeg har BMI på ca 16,5-16,8 .. men jeg føler meg ikke tynn nok allerede, alle i vennegjengen min har en helt flat mage. jeg har jo ganske flat mage jeg også, men føler jeg “svulmer” opp når jeg har på meg bukse. då hater jeg rett og slett magen min. Så det er et ganske stort press her å vere tynn, men jeg føler ikke meg tynn nok. akkurat vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i det hele tatt.. jeg føler ikke meg god nok, tynn nok og er ikke vel med den jeg er i det hele tatt

Fortsatt forelsket i eksen min selv om det er ett år siden

For et år siden ble det slutt mellom meg og kjæresten. Han hadde ikke tid til dame så ble det til at vi slo opp da. Men har enda ikke kommet helt over han! Jeg savner han, og det vi hadde sammen.. Og det er det kun meg som vet, har ikke sagt det til noen andre. Men man kommer vel ikke 100% over eksen sin. Men det plager meg så at jeg ikke spurte han hvorfor han ikke hadde tid til dame, og at jeg slutta helt og snakke med han. Jeg har faktisk ikke likt noen etter han, har vertfall ikke likt noen spesielt godt.
Og jeg hater meg selv egt. hater utsene mitt, har for mye fett og har litt valker. Og jeg hater hvordan jeg eer liksom, er en stille person. Er ikke det at jeg er sjenert eller noe, selv om jeg er det og hvis jeg er med folk jeg ikke kjenner, men det er bare det at jeg ikke har noe jeg kan si.
Og jeg tror ikke at noen liker meg, jeg foler meg helt usynlig avogtil, at ingen bryr seg om meg. Tror til og med at bestevenninna mi ikke bryr seg om meg, men hun gjor nok det, det bare virker som hun ikke bryr seg avogtil.
Livet er helt for jevlig avogtil, men det ordner seg nok etterhvert naar ungdomskolen er ferdig, da kan jeg ha noen nye venner.

Min bestevennine ble voldtatt når hun var liten, og nå blir hun slått av foreldrene sine.

Dette er ikke en hemmelighet, men noe jeg må bare si! Jeg bryr meg ikke om noen ikke leser dette, men jeg må bare få sagt det! Jeg ELSKER en gutt jeg ikke kan elske. For vi er ikke sammen men jeg ELSKER han fordi!Han er så søt, og jeg tror han liker men ganske godt som venn! På 17.mai holdt han paraplyen over meg og spurte om jeg vart bløt osv. Det var så søtt<3 Det er mange jenter i klassen som likser han, men det er ingen som vet at jeg ELSKER han!! Jeg er også ganske feit! Jeg hater meg selv, of vil ikke spise noe, bare for å gå ned i vekt. Jeg vet at det ikke er bra for meg, men jeg må! Jeg har ikke lyst til å trene selv om jeg på en måte har lyst! + at jeg harter dobbelt haka mi! Jeg får det på videoer og noen bilder, men aldri i speiler 🙁 Det er såfælt å være feit! Jeg vet ikke om jeg er tung på min alder eller om jeg er utrolig tung. Det er mange som sier at jeg er fin og sånt men det er jeg IKKE det er ingen som ikke tørr å si at jeg er stygg! Alle sier at jeg er så fin og snill! Men jeg er ikke fin! Dette er ikke noe hemmelighet, og heller ikke noe å lese! Jeg må bare få sagt det! Jeg synes faktisk at jeg har det så fælt at jeg får lyst til å drepe meg selv, men jeg har jo ikke lyst til det! Jeg vil jo ikke miste alle jeg er glad i! Det er så mye jeg må si!! Jeg tror jeg slutter her! Ah det var godt å få det ut!

Jeg har vert forelska i den samme gutten i 3 år nå , ingen av vennene mine vet at jeg fortsatt er ganske betatt av han… jeg vil så gjerne si til han hva jeg føler, men det er så vanskelig….

har hatt sex med 6 stk. (er 16 år)
føler meg billig, og angrer veldig på dette. andre som leser denne kommentaren, synest dere det er galt..?
har skjerpet meg veldig.

Jeg blir så fort betatt av gutter, hele tiden. Selvom jeg ikke har møtt de, snakket kun med de på chat eller skype. Jeg blir betatt hele tiden, og tørr selvfølgelig ikke si det til de jeg blir betatt av, jeg venter på meldinger av de hele tiden… Et annet dilemma for tiden: En gutt i klassen min liker meg, Jeg liker bestevennen min(gutt, haha) og Bestevennen min vil ha gutten som jeg liker og meg sammen.
og kanskje min største hemmelighet: En gang da jeg gikk i 5.klasse var jeg utrolig forelsket. JEG KLARER IKKE FORKLARE DET. Han var 2 år eldre, han lekte så hard 2 get, Jeg vet at han likte meg litt, bare måten han så på meg. En kveld dro jeg og broren min bort (bruttern er like gammel som han gutten jeg var forelsket i) til han og hannes brødre, Vi sov over der. DA SKJEDDE DET. Alle sov, og plutselig kjenner jeg noen lepper mot nesa mi. Jeg snur meg mot han, ser ikke så mye, jeg vet at alle sover, alle unntatt han og meg. Helt plutselig spør jeg lavt “hva er det som skjer?” også svarer han “jeg vet du vil” også lå vi og koste hele natten. Husker det som det var igår selvom det er en del år siden nå (3,4). Jeg tørr ikke si det til noen og han har heller aldri fortalt det til noen, Bestevenninna mi er den eneste som vet noe og det som ødela meg mest var at neste dag så nevnte han det ikke. Og vi har aldri snakket om det heller. Han har flyttet nå ogHver gang han besøker stedet vil jeg ta han til side og snakke med han, gi han ett kyss, men jeg tørr aldri. Nå er jeg redd det er for sent også.

haha

Jeg har aldri vert sammen med noen, jeg har aldri kysset eller noe. Jeg er 15 år.
Jeg sitter og hjemme 24/7 fordi jeg ikke har noen og vere med.
jeg har gått til PPT og BUP, sluttet akkurat på bup.
jeg har aldri fått høyere en 5- på en prøve, for det meste får jeg 3- eller 2’ere, uansett hvor mye jeg øver.
Mamma og pappa er skilt, jeg besøker pappa av og til bare, det er egentlig veldig trist fordi jeg er veldig glad i pappa, men det er min egen feil at jeg ikke er så mye med ham..
I klassen sier jeg ingenting! jeg holder presentasjonene mine framfor læreren min, fordi jeg ikke tørr å snkke framfor klassen. jeg får ekstra hjelp. Jeg forstår heller ikke mangen ord, i alle samtalene jeg har er det et ord , jeg ikke skjønner, som gjør at jeg ikke forstår hva dem prater om.
jeg smiler hver eneste dag sånn folk skal tro jeg er glad. Men egentlig har jeg bare lyst til og legge meg ned og grine eller hoppe fra et fjell.

jeg er utrolig betatt av en gutt som såvidt vet hvem jeg er. vet t det er sykt klisje, men ja… tenker på han hele tiden..

Når jeg er ute med venner, familie o.l så har alltid på meg en slags “maske” hvor jeg later som om jeg har god selv tillit og at livet er herlig. Jeg har mange ganger fått høre at livet mitt virker perfekt, at jeg er perfekt og at alt egentlig bare er bra med meg. Kan vel egentlig ikke si noe på det, når jeg kommer gående med merkeklær, ser bra ut, gjør det bra på skolen, alltid smiler og ler osv. Kan si jeg er verdens mester i å putte på en maske.
Sannheten er vel det at jeg har god selv tillit og alt det, men er det en ting jeg hater med meg selv så er det at jeg hater og snakke om viktige ting. Sånn som følelser for eksempel. Hver dag så “tråkker” søsteren min på meg. Jeg kan ikke engang komme inn døren uten at hun har noe negativt å komme med. Hun virker så sjalu på meg, og det er ikke noe jeg bare tror, hun har på en måte sagt det uten å egentlig si det.
Det jeg prøver og si er at jeg får alltid så mye negativt slengt i tryne når jeg er hjemme. Søsteren min kommer med ting, og det virker som mamma og pappa bare bryr seg om søsteren min. Jeg vil si jeg er sjalu på henne, hun får mye mer oppmerksomhet av mamma og pappa. Jeg får kanskje mer ting, men hun får mer kjærlighet, enn det gjør jeg.
Hver dag når søsteren min tråkker på meg og sårer meg lover jeg meg selv og hele tiden snakke med veninnen min om det, men hver gang jeg kan, så tørr jeg ikke. Jeg er så redd at alle skal få inntrykk av at jeg ikke er perfekt, at jeg ikke har det perfekte liv. Jeg vil ikke at folk skal vite at jeg har problemer jeg og.
Jeg føler liksom at jeg aldri gjør det bra nok. Jeg står opp en time før jeg trenger for og ordne meg perfekt til skolen, trener for og holde kroppen tynn. Kommer også hjem med toppkarakter, som 5 og 6, men når jeg får 5 virker det som de ikke bryr seg. Det er liksom ikke bra nok. Jeg får ikke “så bra!!”, jeg får mer “ok..”.
Vil jeg noen gang være bra nok, for noen?

For noen år siden var bestevennen min bestevenn med en jente som heter Anette, men bestevennina mi gikk lei henne og bytta til meg. Jeg hadde ønska meg hu som bestevenn lenge og “endelig” ble hun min liksom.. men Anette sin tante er læreren vår og hun sender stygge blikk til meg, skriker til meg og gidder alderig hjelpe meg om det er noe i timene, om jeg gjør noe galt kjefter hun meg ned det virker som hun hater meg, for hver dag som går blir hun bare mere sur på meg, bare hun ser meg med bestevennina mi er det akkurat som jeg er en liten maur og hu bare tråkker på meg. Anette vil selv ha tilbake bestevennina mi, men jeg vil ikke gi slipp selvom alt det læreren min gjør, bestevennina mi betyr så mye for meg om jeg ikke har hu er det som om jeg ikke lever, hun er best.. og forjener virkelig alt.. men midt oppi dette.. har bestevennina mi finni en annen jente og som hun er super masse med, å når hu er med denne jenta sender hun meg bitch blikk og det er nesten om vi ikke er bestevenner mere.. det er så vannskelig jeg har snakka med mamma men hun sier det går over å at hvis det er så ille så kan jeg prøve å finne noen andre.. jeg hører jo på mamma men jeg vil jo ikke gi slipp på henne.. :/

Du over, det er ikke så ille da, veninna mi er 13 og har hatt sex med 4 stk ;s

Jeg har truffet en gutt på nett …han er så snill og jeg føler meg så spesielle og fin ! Selvtilliten min øker når jeg snakker med han , for jeg eier ikke selvtillit … Problemet er vell at han bor 10 timer fra meg og jeg begynner og falle litt for han .., og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nesten alle vennene mine kritiserer han og sier han er stygg og at det ikke er bra og snakke med han når jeg ikle kjenner han ? Men hva vet vell de ? Bare Jeg har det font og eg vet hva jeg hår ut for så burde de jo støtte meg ? Jeg skyper med han nesten vær Dag og jeg vêr at han ikke er en gammel gris … Selv så gråter jeg i søvne vær dag , fordi jeg har klart og forelske meg litt i han .. Og jeg aner ike hva jeg skal gjøre ? Jeg kan jo ikke like han han bor så lang borte liksom…

Jeg klarer ikke å være ærlig til noen. Jeg ljuger tilogmed til psykologen min og sier at jeg har det bra

Historien min faller vell litt bort i alle disse over her. Den er ikke like viktig og alvorlig som disse som handler om mishandling, selvmordstanker og kutting, men here we go.
Jeg har en kjæreste, og for meg er han verdens beste. Alt med han er så utrolig fantastisk. Men jeg er avhengig av han. Vet ikke hva jeg skal gjøre hvis han ikke er med meg. Han holder rundt meg, kysser meg overalt og gir meg uendelig med komplementer. Men jeg føler meg ALDRI bra nok for han. Store lår, for mye fett på magen, ikke pen nok og ikke morsom nok. Jeg har til og med sluttet å spise slikt jeg gjorde før. Alt jeg spiser på en dag er en banan eller annen frukt. Jeg får dårlig samvittighet av å spise, men jeg får også dårlig samvittighet av å ikke spise. Det er helt jævlig.
Jeg gråter hver eneste dag, hver eneste kveld, hver eneste natt.
Jeg er så sykt rett for å miste han, føler meg som en desperat dust når han ser at jeg gråter. Jeg sammenlikner meg selv med alle jentene i klassen hans, og føler meg langt i fra bra nok. Skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Alt jeg ønsker er å være den han fortjener, for han fortjener kun det beste.

jeg slo opp med eksen min for over et halvt år siden, men jeg føler meg fortsatt ensom. jeg er over han, og er ikke forelsket i han eller noe lenger, men jeg savner bare så å være nær noen. ha en som bare er min. å være forelska er den fineste følelsen i hele verden, og da er det så surt at jeg ikke har noen å være forelska i. ensomheten har gjort at jeg har mistet troen på meg selv, så hver gang jeg møter en fin gutt nå, blir jeg mer lei meg enn glad, for jeg tenker at jeg ikke kan få han uansett. jeg er så lei av å være ensom, og jeg skulle så ønske jeg kunne finne en som bare var min.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i over ett år, det han ikke vet er at jeg klina med eksen min for noen uker siden for å ta igjen etter at han var utro mot meg i russetiden sin.

jeg har følgt med på paradise hotel ganske lenge nå og ble veldig inspirert av hummerhistorien til iselin, og tenkte jeg skulle prøve ut dette! så jeg kjøpte en hummer og satt den inn men etter en stund begynnte det å gjøre veldig vondt! dette skjedde for over en uke siden og jeg har fortsatt veldig vondt. noen tips om hva jeg kan gjøre ? vil ikke gå til legen!

Jeg har tysk eksamen i morra, og VET jeg kommer til å stryke. Jeg har hatt tysk i fem år, men sannheten er at jeg ALDRI har skrevet en tysk tekst uten å jukse og bruke translate…

Jeg lever et dobbeltliv. Verken kjæresten min eller de nærmeste vennane mine vet det, men jeg har venner som speeder og ruser seg og har begynnt med det selv. Og jeg elsker det! Det er skjeldent og små mengder, men det er bare helt fantastisk! Men hadde noen fått vite det hadde jeg ikke stått for der, og forteller det derfor ikke til noen. Det er kinda hardt og legge skjul på det, og late som om jeg hater det forran kjæresten og vennene mine. Rart!

Det var i slutten av oktober 2011. Jeg lagg til sønnen til en veninne av mamma på Facebook. Han er 17 år og jeg er 14.
Samme dag som jeg lagg han til på Facebook begynnte vi og snakke masse sammen, og det tok meg 5 min før jeg var dødsforelska!
Etter en uke dro jeg på besøk uten og si noe til noen, ikke foreldre heller.. Dette gjor jeg 4 ganger.
Etter 1 uke endret vi begge til “i et forhold” på facebook.. Jeg glemte og skjule dette for mamma og pappa… og de syns ikke det var greit..
Pappa ble kjempesur og kjeftet på meg fordi at jeg ble sammen med en som var 3 år eldre…Dette var tydlivis ikke greit.. Jeg ringte typen og sa at vi ikke kunne være sammen.. Jeg sov ikke på 2 døgn etter dette og jeg var KNUST..
Jeg begynnte og henge sammen med ei i klassen, hun drev med hasj, røyk, snus, alkohol og bare folk over 16 år. Jeg ble tilbydd hasj og fest og andre ting.
Denne perioden hade jeg også mistet besteveninna mi.. som jeg hadde kjent hele livet…
Pga dette, sov jeg lite, jeg orket ingenting, var ikke ute med folk, snakket ikke med folk, spiste ikke med familien eller andre. Jeg satt bare på rommet.
En dag jeg var på skolen.. brøt jeg helt sammen! Det var i timeskifte… jeg skulle skifte klasserom.. Og akuratt der og da var jeg lei av alt og alle.. og begynnte og gråte der jeg sto.. Det kom en forbipasserende lærer og ble helt sjokket! dette var kontakt læreren min.. Hun spørte hva i all værden som var galt og hva som skjer.. Jeg ville ikke si hva og hun brydde seg ikke mer. Etter dette begynte jeg med selvskading… Og jeg prøvde og kvele med selv og trøstespising..
Men er kjempeglad for at alt er over nå!:)) Takk til de som leste dette!:)<3

Jeg er paranoid. Greier ikke stole på noen, og jeg har mange hemmeligheter og følelser som jeg egentlig ikke burde holde inne, men jeg greier bare ikke snakke med noen. Og jeg tåler heller ikke at noen er låner telefonen eller pcen min. Jeg tenker alltid det verste, og det er slitsomt….

jeg er på vei til å få spiseforstyrrelser…
Jeg kuttet meg selv Og prøvde på selvmord i hel fjor. Jeg trodde jeg var ferdig, men jeg begynte å kutte meg selv igjen her om dagen…
Jeg kranlger med kjærsten min hver dag nå.. men jeg elsker han. Jeg føle rmeg ikke konfertabel i nærheten av bestevennene mine lenger.. jeg vil ikke fortelle dem om kuttinga fordi jeg er flau over det.. og er redd for reaksjonen dems. Hun ene fant ut her om dagen at jeg hadde kuttet meg.. men jeg orker ikke fortelle hvorfor.. og da ble hun sur og begynte å baksnakke meg??
ahhh!! er så fortvila..

Jeg er forelsket i en gutt jeg har fått utrolig god kontakt med og vi har holdt på lenge.. men jeg føler meg veldig usikker på om han egentlig liker meg.

Jeg er en jente på 14 snart 15 år, og jeg bor på en bitteliten plass, der alle kjenner alle nesten. Jeg sliter utrolig mye med dårlig selvtilitt og går rundt å føler meg stygg uansett hvor lang tid jeg har brukt forran speilet. Jeg tror ikke jeg kunne fått noen gutter i det hele tatt!
Jeg smiler for det meste, mens jeg egentli har mest lyst å sitte inne å gråte, jeg ler selvom jeg ikke er glad eller synes noe er morsomt i det hele tatt. Jeg føler meg egentli ganske falsk, men jeg føler ikke at noe kommer til å bli bedre uansett om jeg viser til folk at jeg er lei meg.
Jeg har det ikke veldig bra hjemme egentli, jeg bor sammen med verdens beste mamma, men jeg kan vel si at jeg nesten hater stefaren min. Å jeg krangler utrolig mye med han. Jeg får bare høre dritt om meg selv hjemme egentli, å det gjør det ikke noe bedre siden jeg sliter så mye med dårlig selvtilitt!
Men jeg klarer ikke si til noen av vennene mine at jeg ikke føler jeg har det bra hjemme.. Jeg aner ikke hvorfor, men ;s
håper jeg kan få noe svar på hva jeg kan gjøre for å få det bedre?

Jeg er kristen og da er det sånn at man ikke skal ha seg utenom ekteskap. vi ungdommene i menigheten har pratet mye om det med presten og andre ledere. og like etterpå så har jeg og kjæresten min sex og driver med skikkelig dirtye ting og jeg føler meg slem…og føler meg skitten på innsiden… glad for at jeg fikk sagt det ut uten om venninene mine. takk:-)

Jeg har venner, jeg har familie, jeg har gode karakterer, jeg har en hobby og jeg har problemer. Men jeg sovner ganske ofte med tårer i øyene. Jeg er ikke perfekt, veier for mye, er for stygg, er for dårlig. Hater meg selv egentlig, eier ikke noe selvtilitt. Er kanskje kjent for å være en positiv jente som snakker med alle og er snill, men ingen (da mener jeg INGEN, ikke engang min bestevenn) vet at jeg har selvmordstanker noen ganger og at tårene renner. Har prøvd å gå ned i vekt, men jeg fullfører aldri noe. Vil gjerne ha noen jeg kan snakke med noen om dette.
Så min hemmelighet er at ingen vet at enkelte dager vil jeg henge meg selv..

Jeg har så mange hemmeligheter. Jeg føler at jeg lever et dobbeltliv. Når jeg er hjemme er alt så koselig, og jeg snakker med foreldrene mine helt vanlig, smiler og er glad hver dag, men når jeg går på skolen er det alltid noe som gjør meg svakere for hver dag som går. Alltid er det gutter som roper forferdelige ting etter meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjemme virker det som jeg er en vanlig, blid og aktiv jente som ikke har noen problemer, men etter den første stygge kommentaren som blir slengt etter meg, er jeg den feite, stygge og svake jenta som er et problembarn med ingenting bra i livet. Sophie Elise har hjulpet meg utrolig mye med selvtilitten! Bare det at jeg leser slike innlegg, gir meg selvtillitt. Jeg vil ikke tro at jeg er lubben og stygg. Jeg vil tro at jeg er pen og unik. Sophie Elise har hjulpet meg med dette…jeg vil bare si tusen takk til deg, Sophie. Ingen skal klare å knekke meg…aldri. Du er min inspirasjon <3

Har vert sammen med en gutt i nesten 2 år og slo opp med han for nesten en måned siden. Jeg har ingen følelser for han lenger, men nå har mange gutter begynt å snakka med meg, siden jeg nå er singel. Blandt annet en utrolig pen gutt, har vert med ham ett par ganger sammen med hans kompiser. Nå skyper vi hele tiden. Vi begynte å snakke om litt seksuelle ting, først bare på kødd men så ble det plutselig serriøst. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Finns jo noe som heter friends with benefits, men jeg er redd for å føle meg billig eller få følelser for ham! Jeg skulle liksom være singel nå, jeg elsker jo å være singel.. hva skal jeg gjøre.

Jeg ble voldtatt av pappa i mange år, jeg turte ikke å si det til noen.

Jeg putter tannbørsten ned halsen min hver eneste kveld i håp om å kanskje få bedre selvtillit, men jeg klarer ikke å spy noe opp.

æ mista jomfrudommen min te en 40 år gammel mann forrige helg når æ va på fest. Herregud kor æ angre mæ, æ e jo bare
15 år..

Og jo, jeg tror jeg begynner å få spiseforstyrrelser. Noe jeg hater, jeg husker for et år siden når jeg leste om noen som hadde det at jeg ikke kunne skjønne at folk gadd. Men nå er jeg i den ‘fasen’ selv og har problemer, jeg gråter hver kveld. Jeg føler meg ikke bra nok..

Jeg er ensom, deprimert og livredd, men vil ikke si noe siden jeg føler det blir å søke etter oppmerksomhet.

Jeg kysset en gutt som har kjæreste. Vi hadde drukket begge to, og ble enige om å ikke si det til noen. Likevel tror jeg han har sagt det til dama, og jeg er redd for hva hun syns om meg nå..

Har problem med meg selv at jeg gråter og er lei meg for absolutt alt. tåler ingen ting. Men jeg gråter ikke framfor de på skolen og hjemme mest bare alene og framfor kjæresten min. På skolen er jeg en tøff selvsikker jente som står for det hun mener, men hjemme er jeg helt ødelagt og knust. Det verste er at kjæresten min har blitt lei av at jeg gråter. Han vil hjelpe men jeg kjønner at han blir lei. det blir jo for mye, men er så tungt når den eneste jeg kan si ting til blir lei har jeg ingen mer.

Jeg vet ikke om jeg selv vil kalle det en hemmelighet, men for ca 6mnd siden døde fetteren min. Jeg holdt også med en gutt, som det ble slutt med, og vi har nesten ikke snakket siden.. Dette med fetteren min gikk enda mer inn på meg enn jeg skulle tro, fordi jeg nesten ikke kjente han. Jeg stengte men fullstendig inne, smilte aldri, og var nesten ikke med venner. De som visste om fetteren min trodde det gikk helt fint med meg, siden jeg nesten aldri snakker om han, siden jeg ikke hadde kontakt med han. Men det gikk så forferdelig inn på meg, jeg fikk så dårlig samvittighet, for at jeg ikke ble bedre kjent med han. Det har jeg fortsatt. Jeg er ikke stolt over hvordan jeg taklet det i det hele tatt, det var ingen som likte meg den perioden.

Jeg er forelsket i en gutt, 17år. Han er en player, og alle vennene mine sier jeg skal holde meg unna han. Han har det peneste smilet du kan tenke deg og en sukkersøt personlighet; men det er vel kanskje derfor han får seg så mange jenter. Jeg er forelsket, og livredd for å bli avvist – jeg håper han innser hvor mye jeg tror på han, hvor lyst jeg har til å være den eneste som ligger tett inntil brystkassen hans.. Jeg håper han innser at jeg er den eneste, og at en er nok!

Alt begynte i sjette-klassen. Jeg våknet ofte om nettene av at jeg lå å skreik i søvne. Ingen klarte å trøste meg eller roe meg ned, sånn at jeg klarte å fortelle om marerittet eller hva det nå var. Jeg sovnet bare av etter at foreldrene mine hadde lagt meg i fanget deres. Uten å snakke. Når jeg våknet igjenn, husket jeg ikke det såkalte “marerittet” de påstod jeg hadde hatt den kvelden, og alt var tipp topp utover dagen. Dette gjentok seg hver natt i to måneder.
Til slutt ble pappa lei. Jeg skreik så alvorlig at jeg fikk pusteproblemer og vondt i magen. Pappa tok meg til sykehuset flere ganger, men det var ikke noe gærnt med meg. Pappa ringte BUP, men jeg kom ikke inn. Og det kom jeg heller ikke til å gjøre på noen år. Det var så alt for lang venteliste. Etter enda flere måneder sluttet det. Jeg sov normalt om nettene og pusteproblemene gav seg.
I niende startet alt opp igjenn. Jeg begynte å gråte meg i søvn om nettene. Innvendig var alt bare dritt og helt grusomt. Jeg prøvde å skjule dette om dagene med å bare late som ingenting. Prøve å le av ting andre sa. Dekke alt med sminke. Å la dagene gå som de pleide. Jeg trodde jeg klarte å skjule det, men pappa hadde merket at jeg ikke var helt meg selv. At jeg, oftere enn før, falt inn i mine egne tanker. Det ble verre da han sa at han hadde hørt meg om nettene, at jeg hadde grått så forferdelig. Så til slutt sa han: “Hvis du ikke vil snakke med meg om det, så foreslår jeg at vi prøver på nytt med BUP?” jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg sa meg enig i det. Jeg visste jo ikke hvorfor jeg gråt om nettene? Hvorfor jeg lå der som en annen dumpa, dramaqueen og følte at alle hatet meg? At jeg var verdens styggeste beist… Jeg følte meg rett og slett ikke vel, jeg mistet selvtilliten og karakterene falt
Etter noen måneder i BUP, fikk phsykologen min fortsatt ingenting ut av meg. Det var nyttesløst, men likevell (etter over et år) går jeg enda til phsykolog.
På hjemmefronten begynte jeg sakte men sikkert å forstå hvorfor at jeg hadde brukt måneder på gråting. Hva det var gråtingen innebar. Dette er min største hemmelighet. Det er ingen som vet det og det er det heller ingen som kjenner meg som noen gang kommer til å få vite.
Jeg har en “Ste-Morfar”. Han er grei mot alle, og gjør ting for dem hele tiden. Men han er kanskje litt for grei mot meg. Han snakker bestandig så “grisete” med meg i nærheten. Tuller med meg, og bruker et vokabular som ikke burde brukes mot ei lita jente. Dettte har han holdt på med i alle år. Det har påvirket meg phsykisk. Etter noen måneder hos BUP begynte ting å skje. “S-M” begynte for alvor med sitt eget og sammensnekrede vokabular og håndbevegelser. Han begynte å berøre meg på uønskede plasser de gangene vi hadde vært hos dem ( mormor, S-M og sønnene deres, onklene mine) hver gang vi skulle gi hade-klem. De er dem som holder meg borte fra å si ifra. Jeg er redd at om jeg sier ifra, så kommer jeg til å miste mormor og onklene mine. Jeg vet at jeg har noen å gå til fordi at pappa vet hvordan han er. Kun fordi at han var sånn mot tanta mi og var voldelig mot kjæresten til dattera til “S-M”… Så siden pappa vet hvordan han er, så har han sagt at hvis han noen gang rører meg eller søstera mi så måtte vi si det til pappa. Alikevell tørr jeg ikke si ifra. Jeg vil ikke miste mormor! Hun er den snilleste en liten jente kan vokse opp med, uten henne er det ikke noen jeg kan gå å få gode klemmer til.. Høres sikkert kjempeteit ut, men hun betyr veldig mye… Jeg kommer ikke til å si noe til noen og ingen kommer til å få det ut av meg. Jeg prøver å besøke mormor så ofte jeg kan når jeg vet at han er borte. Jeg får bare håpe at jeg klarer å holde meg unna han mest mulig.
Håper du leser dette. Det har vært tungt å skrive dette, det har vært en halvtime med tårer og tanker. Men det var godt å få det ut. Tusen takk for at du er den du er Sophie! Innleggene dine betyr all verden for meg, og sammen med musikk er det det eneste som forhindrer meg fra å forlate alt og alle.

Jeg har et psykisk problem kalt deprisjon. Jeg ble “rammet” av dette i november 2011. Jeg har vært oppe HVER KVELD siden det, og sittet og bare grått. Jeg føler jeg gjør alt feil. Jeg gjør ingenting riktig. Jeg gjør ingen glade. Jeg gjør ingen stolte. Jeg er ikke viktig, ingen er glad i meg, jeg betyr ikke noe for noen. Hvorfor det finnes smerte og sorg skulle jeg likt å vite. Hva er grunnen til at en må bli straffet ved å betale en slik pris? Jeg er så utrolig sliten, sliten av å gråte. Jeg er lei av å gråte hver eneste dag. Det er tungt å bære på et slikt psykisk problem når en har foreldre hjemme som maser masse på deg om trening og skole, og de presser deg til ting du ikke vil. Jeg har hadde et så godt liv før dette tok over tankene mine. Jeg har hatt det JÆVLIG i et halv år nå, jeg orker ikke mer. Jeg er sliten, jeg ønsker ikke å leve lenger.
Jeg kan fortelle at det værste med denne hemmeligheten jeg går å bærer på er at det er INGEN andre som vet noen ting om dette. Ikke familien min, ikke mine beste venninner, ikke læreren min, ikke legen min, ingen. Dette er en byrde JEG HAR LYST til å bære alene. Jeg straffer meg selv ved å tvinge meg selv til å lide meg gjennom smerten alene, grunnen er fordi jeg føler jeg gjør alt feil, alt er galt med meg. Jeg føler jeg ikke er verd noen ting som helst. Jeg føler meg stygg og ekkel, uansett hvor mange ganger daglig jeg får høre hvor vakker jeg er. Men hvorfor skal noen egentlig like meg, være glad i meg? Jeg har psykiske problemer. Det er grunnen.

Tror jeg er nymfyman

Jeg er konstant redd for å miste de jeg er glad i, dette gjør meg veldig overbeskyttende ovenfor mine nærmeste og veldig utilnærmelig for fremmede.
Jeg greier bare ikke at folk forlater meg.

Jeg har venner. mange å henge sammen med på skolen, gå ut med på fest, hilse på byen.. men INGEN nære. føler meg så alene… Ingen bestevenninne eller jentegjeng.. Har aldri hatt det, og har alltid ønsket meg det. Gruer meg til sommeren.. Når alle jentegjenger reiser på drikketur sammen…

Jeg er fortsatt forelska i en gutt jeg ikke har snakka med på nesten et halvt år. Jeg har lova meg selv og glemme han. Sier til meg selv at han bor for langt unna, at viss han selv hadde noen interesse i meg ville han ha snakke med meg selv, at det ikke er noe og hente. Men han har jo alt, ALT! Det er så sykt vanskelig, uansett hva jeg gjør, sier, eller tenker så er han der. Han er det første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på før jeg legger meg. Hvorfor kan han ikke bare være en i mengden som før? Hvorfor kan jeg ikke bare slutte og tenke på han? Hvorfor han?

Jeg føler at jeg er den personen i klassen som har kommet lengst i puberteten og vennene mine snakker om andre som har forskjellige ting som man får i puberteten. og jeg har fått det selv så det sårer meg når de snakker sånt men jeg tørr ikke å si at jeg har fått deg selv for jeg er redd for at de kommer til å snakke sånt om meg til andre da. hva skal jeg gjøre??
og jeg føler meg drit tykk selv om jeg vet at det meste bare er muskler men det viser så godt:(

Jeg var kjempeforelsket i en gutt som går i klassen min, og fortalte det til bestevenninnen min. Men etter at jeg hadde fortalt henne alt jeg følte for han, ble hun sammen med ham.. Jeg ble utrolig såret, og det verste er at hun ikke turte å si det til meg selv engang.. Jeg er forsatt såret og prøver å smile og le når jeg er med henne, men på innsiden gråter jeg forstatt.. Vær så snill og hjelp meg! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

Jeg har gjort utrolig mye dumt i livet mitt. Selv tror jeg det er fordi jeg har vært usikker og jeg har tenkt at det er normalt å gjøre alt i en alder av 14. Jeg har drukket mye alkohol, jeg røyket i et halvt år og jeg har snust i over ett år. Jeg hadde sex med en som brukte meg. Da han fikk det han ville kalte han meg hore og godt brukt. Han sa også at han ikke var den første som hadde brukt meg. Han var ikke det heller. Det hadde skjedd med to andre. De tvang meg til å gi dem blowjob. En av dem slo til meg også. Jeg valgte å gå til helsesøster på skolen min.Hun sa til meg at dette var en voldtekt. Hun fortalte det til mamma. Jeg valgte å ikke politianmelde saken med tanke på at disse guttene hadde venner de kunne sende for å banke meg opp, og i værste fall drepe meg. Den gamle bestevenninnen min var ikke støttende i det hele tatt. Hun sa om og om igjen at dette var min feil, og bare min. Til slutt orket jeg ikke mer, og jeg startet med selvskading. Jeg hadde heldigvis to andre venninner som støttet meg gjennom alt! Hadde det ikke vært for dem hadde jeg tatt selvmord for noen måneder siden. Det er ingen som vet om hele denne historien. Jeg har aldri turt å fortelle andre om det. Ingen vet at disse guttene slo til meg gjentatte ganger da jeg sa nei til dem. Derfor er det veldig deilig å kunne få skrevet dette her hvor ingen kjenner meg!

I Desember i fjor var jeg på en fest i ett grendehus. Det var bare for ungdommer. Jeg smakte på masse alkohol av andre og til slutt så viste jeg seriøst ikke hvem jeg var. Jeg gikk rundt der og hang og hoppet rundt. Plutselig så møtte jeg på han jeg likte da (liker han fortsatt litt også) og han var like full som det jeg var. Vi begynte å kose på hverandre og før jeg viste ordet av det så sto vi og klina. Vi gikk inn på den ene doen der og fortsatt å kline. Plutselig dro han av seg buksene. (Da jeg er full er jeg spreng-kåt så jeg må ha noen til å passe på meg hele tiden, men det hadde jeg ikke da).. jeg begynte å suge han osv. jeg husker at han dro opp en kondom, og mer husker jeg ikke. alt er helt svart.. Så jeg er ganske så sikker på at vi pulte, men ikke bombe sikker.. Han husker ingenting han heller, da jeg fortalte han at vi hadde klina. jeg har fortalt det til 2 av mine bestevenner, men de har aldri vært oppi det, og jeg føler jeg har brutt en lov for jeg er virkelig ikke klar for dette enda. det haar preget meg de siste månedene…

Jeg var bestevenn med en jente som het Marie. Vi var bestevenner i mange år helt til hun og en vennine som heter Helene ble bestevenner. Alt jeg turte å si til Marie var at jeg synes at det var fint at hun hadde fått en ny venn. Men nå sitter jeg med en vond følelse fordi Marie ikke virker som at hun liker meg mer. Jeg er utrolig glad i hun, men jeg klarer ikke gi slipp på hun. Samtidig er Helene en skikkelig bitch mot meg, hun “kjøper” liksom Marie. Alt jeg gir til Marie, da gir liksom Helene alt som er bedre enn det jeg ga.
Jeg tørr ikke snakke om dette til noen så jeg synes det er UTROLIG fint at du lager et slikt innlegg.

en veninne av meg fikk meg med på å stjele på skolen, å jeg er kjempe redd for å bli ferska

Jeg føler meg aldri bra nok for vennene mine. Ene venninna mi har nettopp blitt dumpa å etter det har hu blitt løs som faen. Hun “holder” på med alle. Og en tidligere kompis av henne er enig…Det var ikke lett da venninna mi og kjæresten slo opp. De mista følelsene for hverandre, og det er bare noen uker siden… Eksen så hun da hun lå i fanget på en annen gutt og flørta. Han fikk tårer i øynene. Andre bestevenninna mi har nettopp fått seg kjæreste, så hun møter jeg ikke mye på fritida lenger. Den siste bestevenninna mi har bulimi, men har nesten blitt frisk etter hun ble ekstra god venn med oss…Hun har blitt som en erstatter av meg. De spør ikke om jeg vil være med å finne på noe lengre, de spør heller henne, så jeg sitter hjemme. Når jeg sier at jeg føler meg utestengt sier de bare at de ikke skjønner hva jeg mener og at grunnen er at de er med gutter som ikke er stor “fan” av meg. Sannheten er at jeg faktisk er god venn med dem. Så de bruker guttene som unnskyldning, mens de baksnakker meg.
Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger… Har prøvd selvskading, og det hjalp i starten, men ikke nå lengre. Hjelp.
(vil helst ikke ha dette publisert i ett innlegg.. er redd de vet at det er meg. )

http://www.postsecret.com
det er godt å vite at man ikke er alene om å ha hemmeligheter.

Jeg har 4 gutter som liker meg for øyeblikket, men jeg liker ingen av dem spessielt godt (som kjærester), selv om vi er veldig gode venner. Vi henger i samme vennejeng. Det er derrimot en annen gutt jeg faktisk liker i vennejengen vår, men jeg vet ikke om han liker meg. Jeg tør ikke å flørte med’n fordi jeg er redd for hva de andre vil gjøre. I tillegg er jeg redd for at de kommer til å bli sure og bryte opp vennejengen vår om jeg gjør noe.. Hva skal jeg gjøreeeee??

Gutten jeg liker ELSKER bestevennina mi..
Hun synes han er stygg å ekkel
ENDRE vis du leser dette så vil jeg bare at du skal vite at jeg elsker deg å du fortjener så mye bedre enn henne..

Da jeg var 7 år, mistet jeg alt håret på kroppen. Når jeg våknet om morgenene, kunne jeg så alt for ofte se store dotter med langt, blondt hår på puten. Nå bruker jeg parykk, og tegner øyenbrynene mine. Mange ville trodd at dette var det som var verst, men dette finner jeg meg faktisk i. Det som er det verste med alt dette, er at jeg alltid vil bli dømt og bli satt ut rykter om. Folk tror ikke på at dette er en sykdom, de tror jeg har kreft. Det gjør at jeg lenge ikke har vært åpen om sykdommen, og deler den kun med de jeg er absolutt nødt til å dele den med. Å gå rundt med en hemmelighet som denne, gjør vondt. Jeg er helt fra meg, for jeg orker ikke alle de ryktene som svirrer rundt. Hvis jeg hører et til ord om at jeg har kreft, sverger jeg på at jeg kommer til å slå den personen.

Jeg har alltid trodd på spøkelser og slike ting. Har drevet med spiritisme en gang i 9ene klasse, fikk kontakt med noe.. Det var helt sykt! I 7 klasse “traff jeg på” ett spøkelse med en venninne. En annen gang i 6 klasse når jeg og en venninne skulle hjem fra fotballen, gikk en gammel dame forbi oss. Vi så på henne og smilte, men hun ga oss bare et surt blikk.. “javel”, tenkte vi da. Så syklet vi (vi tok henne igjen, sykler forbi henne), og når vi var langt fremme, så vi bak oss. Der va hun 10 meter bak oss.. Vi sykler videre, og hun var gammel og gikk! Men for det om, så var hun alltid 10 meter bak oss.. når vi var hjemme, sto vi utenfor garasjen min og snakket, jeg og venninna mi er naboer. Så gikk den gamle dama forbi oss å så skikkelig skekkslagen ut på oss.. Vi bare smilte og tenkte at hu kanskje var mentalt skadet eller noe. Åsså stirra hun på huset til venninna mi, og gikk ned mot døra hennes. Så gikk hun pokker meg inn! Det så ut som hun gikk GJENNOM dørå, men vi tenkte at det var nokk bare noe vi så for oss. Vi var liksom helt rolige, og venninna mi sa “det er nokk et besøk av mora mi. De har nokk kommet hjem nå ja, tydligvis”. Men venninna mi HADDE låst døra si !! og hun va alene hjemme. Men vi tenkte at foreldrene sikker var komt hjem nå da. Så jada, så sa vi hade og gikk hver for oss..
Når jeg kom inn så hørte jeg telefonen ringe. Jeg gikk å tok den, venninna mi var i andre enden.. hun sa “seriøst, foreldrene mine har ikke kommet hjem enda! Jeg er alene hjemma, jeg måtte låse opp døra!! jeg kommer opp, tørr ikke å sove her”. Så kom hun opp ti meg, vi fortalte dette til mange, men ingen trudde særlig på oss… I flere dager så vi denne dama nede hoss venninna mi.. En dag når vi skulle inn i huset, sto hun i gangen å stirra på oss! Vi skrek å løp vekk.. En annen gang når vi var nede på rommet hennes, så hørte vi skritt oppe.. Vi løp opp, men ingen varhjemme.. vi gikk ned igjen, hørte enda mere skritt.. vi tenkte å liste oss rolig opp og likosm “buste” hvem det enn var. Da så vi kun noen føtter stå i trappa. det var helt creepy, og vi løp bort! Flere sånne hendelser skjedde med denne dama.. Det var helt sykt! Dette er ingen hemmelighet med tanke på at vi har fortalt maaange om dette, og svært få folk tror oss. Jeg går nå 3 året på vidergående, og mener fortsatt at dette SKJEDDE, og var ingen syner vi hadde. Jeg tror på ting mellom himmel og jord, jeg vet det er noe her vi ikke kan sette ord på. Det finnes både gode ting, og vonde ting.
Men hemmligheten er at det skjedde noe nylig som jeg ikke tørr å fortelle noen, med tanke på at de ikke tror meg uansett.
Jeg var i ett kræsj.. Jeg kræsjet rett i ett tre, og jeg fikk skadene. Jeg var alene, og sykehelikopteret kom å hentet meg. De sa at det var bra de hentet meg når de gjorde, for visst jeg hadde vært der 5 min mer, kunne livet mitt vært tapt nå.. Dette er fordi jeg blødde så altfor mye. Jeg hadde kraftig indre blødninger… Knakk et par ribbein.. Sprengte nesten den ene lunga mi. Ryggraden min krasjet, jeg mistet også noe i vinkelgradene i ryggen min. Leveren min rifta. Mange andre småting skjedde også. Helt ble helt knust inni meg! dette skjedde i forrige ferie som var… litt av en påskeferie, sier da jeg. Det eg mye jeg ikke får gjøre før om 1 år, det er så altfor mye jeg må utsette.. liker det virkelig ikke, derfor hate jeg når folk klager over livene sine, når det egentlig ikke er særlig å klage over :/
Når dette skjedde… Når jeg var bare noen minutter unna døden.. Jeg så noe! Jeg så ett lys komme mot meg.. Det høres helt uvirkelig ut, derfor jeg har det som en hemmelighet. Men seriøst.. Jeg så virkelig et lys, jeg følte meg plutselig mye bedre og kjente ingenting smerte.. Det var akkurat som om Gud satt der med meg! en helt uvirkelig følelse…. det var mange farger som jeg aldri før har sett! Farger du ikke tenker at eksisterer liksom! det var en skikkelig god følelse, helt til jeg våkna med et brak og fullt av smerte.

Jeg har blitt såret så altfor mange gang av gutter jeg har vært ilag med, det gjorde spesielt vondt i mitt siste forhold der han sa at han elsket meg og jeg var den eneste men samtidig flørtet med andre jenter og la tilogmed an på en av mine beste venner.
Nå kan jeg ikke tenke på å være ilag med noen fordi jeg er redd for at de skal være utro mot meg og såre meg nok en gang.
Jeg gråter nesten hver kveld, alt som er bak det falske smilet mitt som jeg aldri ville dele med noen ikke en gang mine beste venner vil mest sannsynelig aldri komme frem. I tillegg kan jeg ikke stole på noen, absolutt INGEN!

jeg hater et eksen min snakker med andre jenter. selvom det var jeg som gjorde det slutt vil jeg bare ha ham for meg selv, og jeg blir veldig lett sjalu. vi snakker ilag så å si hver dag, men dette vet ikke venninne mine om. jeg later som jeg er over ham,men det er ikke jeg. likevel tør ikke jeg å bli sammen med ham igjen fordi jeg ikke vet om jeg kan stole på ham….

Jeg holder på med verdens beste gutt, eller man kan vell si at vi er sammen. Men jeg tør ikke gjøre noe med han (seksuelt).. Jeg tenker at han ikke vil like kroppen min når han ser den helt naken, for jeg liker den ikke selv. Han sier at jeg har en helt syk kropp, perfekte pupper osv. Men musa min er jeg så overhode ikke fornøyd med. Føler det blir for dumt å si det til han. Så jeg lar være. Jeg syns bare så synd i han fordi han prøver så hardt, koser med meg, men jeg trekker meg bare tilbake.. FAEN. Jeg er så sinnssykt glad i den gutten, vil bare ha han for alltid.. men jeg er redd jeg mister han om jeg ikke gir han noe snart :/

Jeg holder på med en gutt, og han er fetteren til fetteren min.. jeg tror ikke det er så mange familien min som liker han heller.. hva skal jeg gjøre?

Jeg var sammen med en fyr, i fjor.. og etter ham er det som om noe har blitt borte?.. Jeg elsker ham som jeg aldri har elsket noen, UANSETT hva har vi ikke klart mer enn to uker uten å snakke sammen.. Jeg har vært sammen med to gutter etter ham og vært utro begge gangene.. nå tør jeg ikke å bli sammen med noen mer.. han har nettopp slått opp med dama si, men han var utro.. med meg.. det gjør bare kjempe vondt at vi ikke er sammen, fordi begge vet at vi er perfekte sammen vi er hel når vi er sammen og har ennå sex, snakker ennå sammen.. Som om ingenting har skjedd.. kaller hverandre jenta mi og gutten min og begge elsker det.. Det er som om vi er leke kjærester som ingen vet om.. bare vi to.. Jeg føler egentlig at denne lille verdenen er perfekt.. Ingen som blander seg ingen som ødelegger eller noe.. Dama hans som han nettopp slo opp med var hun som ødela mellom meg og typen min. Så jeg tok egentlig igjen ved å ødelegge for dem 🙂 men kan ennå ikke føle meg til tusen.. fordi det ble ødelagt mellom meg og de to andre.. ingen av dem fortjente det

jeg sliter veldig psykisk, og har gjort det siden september 2011. problemet er at jeg ikke tør å si det til noen, og at jeg ikke tør å få hjelp! den eneste som vet det er kjæresten min. jeg har også vært hos helsesøster på skolen, men det hjalp ikke fordi jeg ikke klarte å åpne meg opp og fortelle hva jeg følte. hun sa at det virket som om jeg hadde depresjon, og at fastlegen kunne hjelpe meg. hun snakket også om at det kunne være jeg trengte medisiner…
det er veldig vanskelig for meg, for siden jeg ikke sier det til noen, er det ingen som forstår! ingen forstår hvorfor jeg blir så fort sint og lei meg, tar meg nær av alt, har forferdelige humørsvingniner, gråter av ingenting, ikke orker noe og aller helst bare vil ligge inne i sengen min.

Jeg har kuttet i over et år. Jeg trenger ikke, og jeg prøver ikke å dekke opp kuttene, fordi ingen bryr seg. Jeg vet jeg er mentalt ustabil, og er redd for meg selv, men klarer ikke si det til noen.

Jeg har lyst på en spiseforstyrrelse.

ok.. dette kommer til å bli vanskelig å skrive, men skal prøve ..
det startet i slutten av 6. det var en gutt (vi kan kalle han per så det blir enklere og skrive, han het egentlig ikke det da..) Per var en gutt jeg var døds forelska i og han var liksom en gutt jeg har kjent siden starten av barnehagen, så det ble vanskelig å si va jeg følte til han face2face, så jeg sa det på chat.(facebook)Han var jo en gutt som alle likte og fikk alle til å le, men da var de liksom meg og han heeele tiden. Og det likte jeg. Så sa jeg til han va jeg følte på chat, så sa han til meg at han ikke likte meg og han var forelsket i bestevenninna min (Lise)jeg var helt knuust for i det øyeblikket jeg sa til han hva jeg følte så tenkte jeg:” Han må like meg og, for han var jo bare sammen med meg hele tiden! han kunne jo ikke bli forelsket i noen andre når han var med meg?” men så.. sa han at han ikke kom til å like meg, for han sa at han ikke kom til å gjøre det fordi han mente vi bare var gode venner.. jeg gråt meg til søvn hele den sommerferien ;( Begynnelsen av 7.klasse: alt var normalt og han gikk bare videre, så jeg ble presset til det samme.. til slutt gjorde jeg det. Det var jo litt vanskelig for han likte Lise og jeg likte enda han.. Jeg fikk en melding litt senere den høsten at Lise likte han også! (Per og Lise har vært sammen en gang fra før av ..) Jeg ble bare tom det eneste jeg tenkte var at de kom til å bli sammen igjen.. og det skjedde når vi var på klassetur oppe på fjellet i en random hytte.. jeg sa jeg likte noen andre som også var med på klasseturen, det sa jeg til både Per og Lise.. da tenkte jeg at da må det jo være greit at de blir i lag når jeg “liker” noen andre, ikke sant? jeg er jo fornøyd og glad på deres vegne, er jeg ikke? et par måndter etter klasseturen slo de opp, fordi de kom på hvorfor de slo opp første gangen.. etter hvert som julen kom, hadde vi juleball og Lise likte denne personen jeg “likte” før.. da tenkte jeg at nå var det håp! YesYesYes! Per og jeg begynte og chatte igjen: Meg: Hei, hva gjør du?
Per: Hei <3 ikke mye dd?
-Tenker på hvordan vi hadde det før..
- ja, jeg og.. sku ønske at vi kunne ha det samme vi hadde nå <3
- det kan vi vell! <3
så derfra begynte det virkelige helvetet..
vi fikk det vi hadde, vi var sammen hele tiden og meldte på telefon kl 04.00 på natten og møttes flere ganger og jeg likte det 🙂 jeg fikk en annen venninne til å spørre om han likte meg også.. hun spurte han sa at han ikke likte meg.. og derfra likte ikke jeg han.. vi var fortsatt bestiser da 🙂 men han begynte å si stygge ting til meg som: -Hvorfor gjorde du det?! ååhh du er så fjott av og til..
eller som: -Herreguud! du er bare sikkelig blond heele tiden!
Jeg hatet det og endte opp med å si at jeg ikke orket mer, så ble han pissed og gikk...
nå er det omtrent påske
jeg bestemte meg for å slutte å prate til han, han skjønte hvorfor og brydde seg ikke, men så kom Lise inn i bilde og gikk på hannes side og sa hele tiden: "hvorfor ignorerer du han?" jeg svarer alltid at:" jeg gidder ikke være med folk som han !" Så sier hun:"han har vell ikke gjordt noe galt!?" Da sier jeg: "du skulle bare ha visst.."
det ender alltid opp med at vi blir uvenner..
men det er over nå og han er bare blitt en jævla bitch! ja jeg sa det BITCH! han er veldig utelukkende og vil bare være med gutta nå.. ingen jenter.. men kompisene hans som ikke likte før å være med jenter mener nå at han er en fjott som ikke vil være med jenter.. det som egentlig er den store hemmeligheten er at: akkurat nå virker det som om han ikke har noen som liker han sånn spess og han trenger noen, så hjertet mitt liker han igjen.. personlig så ville jeg ha sagt nei til han hvis han hadde spurt, men innerst inne ville venninnene mine hatet meg for det.. spessielt Lise, hun sa han var så redd for alt og at han aldri kom til å tørre noe..f.eks. kysse, holde hender, holde rundt meg uten å spørre og aldri gå på kino eller lignende.. og nå er bare alt veldig rart, for Lise sier han er en dust men han virker ikke sånn for meg akkurat nå... men på skolen er Lise veldig sånn at hun skal være med han hele tiden, det går sånn her: noen spør:"Hvor er Lise og Per?" og noen andre svarer: "nei de er ute å prater mens alle er inne" jeg bare ikke forstår hva hun tenker ... jeg har følt flere ganger hvis jeg dreper meg selv .. blir ikke alt enklere? eller blir det bare vanskeligere? jeg ønsker jeg kunne se hvordan de hadde reagert når de fant ut at jeg hadde drept meg selv.. men jeg har ikke gjordt det, fordi jeg tenker på de barna som ikke har sjansen til å drepe seg selv når de sulter og ikke har det noe bra.. så kommer jeg og dreper meg selv i 7.klasse fordi ting er vanskelig på skolen .. eller bare for en gutt?... så det er veldig fint at du kommer og har ett sånt innlegg Sophie♥ digger deg! det er veldig oppmuntrene og lese bloggen din når du gjør slike ting <3

Min største hemmelighet er at jeg er bifil. Jeg tør ikke si det til vennene mine, fordi jeg er redd for at de ikke skal tør å være i samme garderobe som meg eller slikt, for de tror jeg skal se på de. Jeg er redd for at de skal føle at jeg er forelska i de, og ser på kroppen deres. Noe jeg IKKE gjør, for jeg ville aldri gjort det mot de ..

jeg har ikke jobbet noe med matten, og jeg har eksamen i morgen. :S

Jeg er redd for hva alle syns om meg. Jeg syns ingen bryr seg om meg og bare skyver meg vekk. Tankegangen min er veldig negativ og jeg tenker ofte det værste om ting. Jeg er redd for menneskene rundt meg og føler jeg ikke kan komme nær noen, fordi jeg blir allfor kjedelig eller de bare går fra meg. Men vennene mine tror all ting er bra, men egentlig har fra en skala fra 0-10. O selvtillit. Tørr ikke være på facebook,skype. Og i helgene når de andre skal ut sitter jeg hjemme og tørr ikke ta kontakt. For et vansklig liv!!

Jeg har mange hemmeligheter og holde på, men den største tror jeg er at da jeg var liten fikk jeg en fosterbror. Han virket helt sykt grei i starten, han var jo 1 år mindre enn meg osv osv. Men etter det hadde gått en stund og han hadde bodd her en stund osv. Begynte det, det skjedde ofte når mamma og pappa ikke var til stede, jeg fikk harde slag i bakhodet, av min lillebror det er en helt ubeskrivelig følelse når din egen “bror” kommer og slår det med køller armer, alt. Han kunne også komme med kniv bort til meg og si at han kom til og stikke og han har mange ganger prøvd men jeg har klart og flykte. Det er bare en hemmelighet som jeg har bygget hat av, ingen vet om det og det var heller ikke meningen at noen skulle vite det, men jeg velger og fortelle dether:)) setter pris på dette inlegget Sophie

Har veldig mange hemmeligheter jeg trenger å få sagt..
Vennene mine lyver til meg hele tiden
Jeg drømmer om å ha sex ofte ..
Føler alle snakker bak ryggen min.
Venner og andre folk prøver å finne feil i meg for å spre et rykte om det.
Har hatt selvmordstanker ganske ofte.
Ble mobbet fra 2-9 klasse.
Gråt meg selv i søvn hver natt før.
Spurte meg selv ofte hvorfor jeg ble født å ønsket at jeg ikke var det.
Vet ikke hvem som er vennene mine lenger.
Dette var bare noen av dem

Alle tror jeg er over han. Etter 3 år burde jeg egentlig det. Men sannheten er at det svir når jeg ser han med dama hans, det gjør vondt. Spesielt når jeg tenker på at det er min tåplige/løse oppførsel på fylla er grunnen til at han gjekk videre.
Av og til, så ser han på meg med det blikket. Jeg innbiller meg at det fortsatt er meg han vil ha, at han bare er ilag med noen andre da han ikke fikk meg. Om natten er det han jeg tenker på, jeg angrer på valgene jeg tok. Jeg drømmer om at han skal være utro mot henne med meg.

jeg er lesbisk, og jeg har ingen venner å fortelle det til.

For to år siden sluttet jeg med alle hobbyene mine på grunn av at alt var kjedelig og jeg orket rett og slett ikke. Jeg satt bare hjemme foran pcen og tven og var nesten aldri ute. Etter et år begynte magen min å bli større, jeg la på meg over 15 kg på 1 år og veide 45kg da jeg var 12 år. Jeg prøvde hele tiden å slanke meg men det gidde ingen resultater. En gang på skolen hadde jeg på meg en tynn genser, og jeg pleier som regel å holde magen inne og akkurat da glemte jeg meg helt ut og lot den falle ut, så kom en gutt bort til meg og sa at jeg var feit. Etter det har jeg holdt magen inne hele tiden og fått pustevansker. Jeg går med store hettegensere og vil bare ta selvmord når jeg ser på meg selv i speilet. Jeg føler meg så stygg, jeg har skeive tenner, utovermage, stor nese, jeg er 10cm høyere enn de andre i klassen, øyrene mine stikker ut,feite lår osv, er ikke fornøyd med en eneste ting ved meg selv. Alle andre sier at kroppen min er til å dø for og sier jeg er så pen, men jeg vet det ikke er sant, føler meg rar hele tiden og vil bare holde meg hjemme hele tiden. Jeg er 13 år og veier 55 kg, vil bare ta livet av meg selv.

Jeg har vært på gang med en gutt og vennene mine har ikke fått vite noen ting. Jeg treffer han ikke nå lenger, men jeg turde ikke fortelle noen det fordi jeg var flau over han (mange synes at han er litt merkelig, men jeg synes ikke det).
Min andre “hemmelighet” er at broren min er homofil. Ikke at jeg har noen homofobe venner, men jeg synes det blir litt kleint å si det likevel.

Jeg er 14 år og gravid 🙁 vil ikke ta abort

jeg flørter med min bestevenns kjæreste, og han flørter med meg… og jeg hater det! føler meg som verdens verste menneske, men han er så utrolig hyggelig! og jeg er bare 14 år og skyper med menn som er over 30… og de ronker osv mens jeg ser på. NÅ VAR DET`SAGT! og nei jeg er egentlig ikke en dårlig person. har bare altfor mange hemmligheter som ingen vet om, dette er bare en av 10000000

Jeg har lyst til at han skal legge merke til at jeg sliter med spiseforstyrrelse, slik at han skjønner at jeg sliter uten han.

Jeg er en 14 år gammel jente og jeg tror jeg aldri kommer til ha miste jomfruheten min.. Jeg snakker ikke så mye med gutter og jeg føler at alle vennene mine kommer til å få kjærster snart, mens ingen gutter liker meg. Hva om jeg liksom blir 30 år gammel og jomfru?

Jeg er en jente som framstår som glad og fornøyd og jeg har mange gode venner rundt meg+ en fantastisk kjæreste. Men når jeg er aleine kommer tårene frem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det, men jeg er ikke lykkelig lenger. Ingenting er som før, jeg er ikke nyforelsket lenger og skolen gjør meg utslitt. Ingenting er det samme lenge. Klarer ikke snakke om dette med noen, så er nok ingen som har merket hvordan jeg har det fortiden…

når jeg var mindre (husker ikke helt hvor gammel) ble jeg voldtatt av storebroen min, jeg viste egentlig ikke helt hva som skjedde der å da, jeg begynte å forstå hva som hadde skjedd noen år senere, jeg har tenkt på det hver dag siden det. jeg kjenner en ubehagelig følelse inni meg hver gang jeg ser han enda.
Jeg er snart 16år, å har en kjæreste jeg har et utrolig godt forhold til, jeg sier alt til han, men dette klarer jeg ikke si, de går ikke.. en gang når vi låg i senga å bare koset og flørtet meg hverandre, satt han seg oppå meg, å holdt hendene mine. jeg fikk helt angst, og begynte å gråte.. han lurte på hva som var galt, og tror ikke lenger på meg når jeg sier “alt går helt fint” (veldig mye annet som også har skjedd..)
Besteveninna mi vet at jeg har en hemmelighet jeg ikke kan fortelle til noen. vi har snakket om det, men jeg klarer aldri å si hva som har skjedd..
jeg er utrolig glad i broren min! og jeg kunne ikke klart meg uten han, han er alltid her for meg.. det føles som om han bare har glemt alt..
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg ser døde mennesker. Jeg har dårlig selvtillit. Jeg har spiseforstyrrelser. Jeg gråter meg til søvn om nettene.

Jeg har det utrolig tungt nå. Jeg var på en fest for ikke lenge siden, hvor jeg ble full. Jeg har vært full mange ganger, så det var ikke no “første-gangs fyll”. For å gjøre en lang historie kort; jeg var jomfru, dro ut i båt med en gutt jeg har sett på lenge, men som desverre har hatt kjæreste. Det hadde akkurat blitt slutt mellom han og dama, og når vi var ute i båten begynte vi å kline og sånt. Jeg har alltid blitt med på leken så langt som mulig, men sier alltid nei til å ligge med gutter.
Jeg følte han presset meg veldig, og blei med på det. Jeg mista jomfrudommen min i fylla.
JEg angrer ikke, det eneste som har blitt utrolig teit, er at nå trur alle at jeg ligger med alle og at jeg er kjempe løs. Sannheten er at jeg kun har ligget med en.. Hele fylket har hørt om det, og jeg har blitt “hora”

hemlig heten min er at jeg egentlig har litt spiseproblemer, jeg hadde mer før da. men det er pga at jeg selv synst jeg er overvektig, men alle vennene mine og sånn sier hele tiden at jeg har ”såå fin kropp” osv,jeg vet egentlig innerst inne at jeg ikke er overvektig men jeg har ikke helt flat mage! og jeg hater kroppen min og selvtilliten min ligger helt på bunn og lenger ned på grunn av der og at jeg har blitt mobbet og det var så gale at jeg kuttet meg. men det gjør jeg ikke nå da.
og pga av ”spiseproblemene” så må jeg gå på tabeletter,
men det har blitt bedre da, og spiseproblemene er nesten borte! 😀 men må fortsatt gå på tabeletter og jeg får alltid vondt i magen når jeg spiser.
det var min lille hemmlighet og det var veldig deilig å få den ut! spessielt når ingen kjenner meg!
og utrorlig fin blogg sophieelise!

Besteveninna mi hadde sex med kjæresten min, og jeg tilga han. Og sørget for at ingen fikk vite det.

Jeg er 16->17 og HELT flatbrystet.

jeg liker egentlig ikke å snakke om dette, men noen ganger er det vel bare bra å få det ut tror jeg..
Jeg sliter en del med kroppen min, jeg virkelig hater den. jeg prøver å gå ned i vekt, men det er ikke så lett som jeg trodde. Jeg er ikke spesielt pen heller, og jeg føler at jeg ikke får til noen ting. Jeg gråter ganske mye og har starta med selvskading. Jeg føler at ingen liker meg, og hver gang jeg er meg selv fullt ut, personlighet og stilmessig, syntes alle jeg bare er teit og rar. Jeg føler jeg er sykt plagsom og at jeg bare ødelegger for folk. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne, har ikke spesielt til å være her lenger, men blir her fordi jeg vet hvor vondt det gjør å miste noen. Jeg vil så gjerne bli tynnere, jeg blir lei meg og frustrert når jeg ser meg i speilet og jeg bare gruer meg til sommeren, vil helst slippe å visse frem kroppenn min…

Jeg er feit, jeg er stygg, jeg er dum, jeg er bare ikke bra nok. Faren min mobber meg. Han sier det bare er tull, men han gjør det hvær dag. Det sårer meg. Det er ikke gøy å høre hver dag at jeg ikke er bra nok, spesielt ikke av faren min. Ingen forstår hvorfor vi krangler. Mamma legger skylden på meg. Jeg har så my sinne og hat inni meg. Jeg smiler og ler på skolen. Men jeg kan ikke gå rundt somen emo heller. Jeg stoler ikke på vennene mine. Hver gang jeg møter dem igjen er de som fremmede. Alle er fremmede for meg. Jeg kjenner ingen, ingen kjenner meg. Ingen bryr seg om meg. Hvorfor skulle de det. Jeg er bare et barn. Du tenker sikkert jeg overdriver. Men jeg hater meg selv. Alt med meg. kroppen, fjeset, håret.. Hvorfor må jeg ha det sånn?? Da jeg var 3, ville fetteren min leke “lege” og jeg vet ikke hva som skjedde. For sart 1 år siden hadde jeg sex for første gang. Hatet det. Hater han. Angrer. Jeg sa det til veninna mi.. Hvor mye jeg hatet det og angret. Og at hun ikke brude gjøre det. For noen dager siden sa hun at hun hadde hatt sex. Jeg følte meg oversett. Hvorfor hører hun ikke på meg.jeg får 5-6 på skolen.. Enda ikke bar nok for foreldrene mine. Jeg var feit før.. Altså sånn kjempe feit. Veide ca 85 kilo.. Og nå veier jeg 60. Jeg er 14. Føler meg enda ikke bra nok. Alt folk sier går inn på meg. selv det ikke er om meg. Jeg føler meg ekkel. Stygg.. Jeg blir kvalm. Jeg kan ikke tenke på mat. Da spyr jeg. Jeg har kutta meg selv. Jeg har hatt selvmordstanker. Det er bedere nå. Men jeg hater fortsatt livet mitt. Hvorfor kan jeg aldri være bra nok?? Jeg vil bare be alle rundt meg dra til helvete fordi de tror de kjenner meg. Men for meg er de fremmede. Mamma hun er fremmed. Jeg kan snakke med henne. Men det føles ut som jeg ikke kjenner henne. Når jeg for eksempel går over veien. da tenker jeg ” Hva er det verste som kan skje? At jeg dør? Samma!” Føler meg ubetydelig. Verdiløs. Noen ganger føler jeg at livet ikke gjir mening. HVa er meninga med livet. Jeg tenker likosm. Klær, sminke hår.. hvorfor? Hva er meninga. Jeg blir trist. Jeg vil gråte. Jeg vil være et barn. Jeg vil ikke vokse opp. Jeg vil ikke bli gammel. Jeg vil dø…

Er ikke en hemmlighet men noe jeg sliter med. Guttene i klassen min er så utrolig dømmende at jeg gruer meg til å dra på skolen hver morgen. Du må være HELT perfekt vist ikke kommenterer de hver minste ting, og lager ”vitser” om det. Jeg hater å gå frem til læreren osv for jeg føler de ser på eks rumpa min å er den ikke bra nok, så snakker de om det og. Vertfall i gymmen, jeg hater gym. De kommenterer alt og åhh jeg hater det. Jeg kan ikke vente til videregående!

Jeg og samboeren min prøver å gjøre meg gravid 🙂

Jeg er 13, blir snart 14. Jeg har lyst til å ha sex, men aner ikke hvorfor. Er dette vanlig?

Jeg har møtt en gutt da jeg var på ferie ifjor sommer. Vi kysset, og det var den perfekte sommer-romansen. For noen måneder siden fant han meg på facebook og vi har pratet sammen inderlig og lenge. Han synes jeg er verdens peneste jente, og skryter om meg til vennene sine OG familien! Jeg føler meg veldig smigret, for guttene i området mitt behandler meg som et krek, så det er vanskelig for meg å bli behandlet på den måten som den gutten gjør. Jeg er ikke vant med at gutter skriver/oppfører seg slik mot meg. Jeg har planlagt å bestille en tur for å besøke han i sommer, uten at foreldrene mine vet det. Jeg “skal til ei venninne i Sverige”……….

Jeg ønsker forresten ikke at kommentaren min skal postes i et innlegg!

Faren og moren min er ikke sammen, de gjorde det slutt når jeg ble født. jeg bor hos moren min, fordi faren min har ALDRI brydd seg om meg.. jeg ser han maks 2 ganger i året, og når vi møtes gidder han ikke tilbringe tid med meg. En jul glemte han og gi meg julegave, jeg har heller aldri snakket eller tekstet med han på telefon. nå i påsken fortalte moren min at faren min har alltid brukt dop, og han har sagt til moren min at han gledet seg til jeg blir 16 år, fordi da skal han ta meg med på en ordentlig fest og introdusere hasj til meg.
jeg sier til mamma at jeg ikke bryr meg om hva han gjør i livet sitt, men sannheten er at jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått hele natta på grunn av ham. og hver gang jeg skal møte han har jeg vondt i magen og er kvalm i to uker før jeg møter han, jeg hater han av ALT på jord. det er heller ingen av vennene mine som noen gang kunne forstått meg hvis jeg hadde fortalt dem hvor mye jeg hater han…

Jeg er lei meg hele tiden, og har dårlig samvittighet over at jeg lot venninnene mine dra på Utøya(som døde).. Føler jeg burde ha stoppet dem, og da føler jeg at jeg er lik som Breivik.

Jeg tør ikke å forelske meg igjen. Jeg tror ikke at noen kan elske meg på den måten. Sist gang var fantastisk. Måten det endte på var forferdelig. Nå er jeg redd for at det skal skje igjen.

Jeg angrer at jeg slo opp med exen min. Jeg slopp med han fordi han hadde spiseforstyrrelser og han kuttet seg. Jeg ble så kraftikt dratt ned av dette at jeg ikke klarte mer. Så det endte opp med at jeg slopp med han. Men jeg angrer så syyykt. Og bare en måned etter at jeg sloopp med han så ble han sammen med bestevennina mi.. Jeg ble helt knust og er det fortsatt (et halvt år etter) Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde slått opp med han 🙁 Vi vær sammen i ett år og tre måneder .. Jeg elsket han, og jeg elsker han fortsatt.. Han kutter seg fortsatt, og jeg vil at han skal få hjelp. Så jeg sa det til lærerene på skolen.. Men dem gjør ingenting 🙁 Hva skal jeg gjøre?
Det gjør så vondt å elske en så du aldri kommer til og få til bake. Og det gjør så vondt når han skader seg sånn ! :*(

Hei. Jeg må begynnne med og si at jeg digger deg 100% sophie.
Jeg har et ganske stort problem.
Jeg er forelska i typen til besteveninna mi. Han klemmer og det på henne osv. Å han kommer av og til å klemmer på meg, å når han først gjør det da liker jeg han bare mer. ( han vet at jeg liker han ) Men det føles ut som han bruker meg. Han ligger og koser med veninna mi og sånt å random kommer han til meg.det sårer meg på en måte.
Jeg tror også jeg er bifil. Jeg har bare ikke noe lyst til det. Når jeg er i 40 årene vill jeg ha en ektemann og unger. Hjelp sier jeg bare. Jeg .. har det så vanskelig fortiden. Jeg har vrundret selvmord. Jeg har bare ikke lyst til og leve lengre. Ikke pga dette men live mitt består av katastrofe bare. Jeg lurte på om du kunne ha sånn at man sendte anonym gmail til deg. Jeg føler at det ville har blitt så mye lettere.

jeg er forelsket i en som har kjæreste. jeg har vært forelsket i han i nesten ett år, og han fikk kjæreste bare noen uker etter at jeg skjønte at jeg var forelsket i han. siden det har jeg ikke kunnet stoppe å tenke på han, og i tillegg er vi ganske gode venner, og han kan ikke finne ut at jeg liker han, fordi da ødelegger jeg vennskapet vårt + at jeg har blitt litt venn med kjæresten hans, så hvis de slår opp, kan jeg ikke bli sammen med han uten å ødelegge vennskapet med kjæresten hans.
jeg føler meg også ensom, fordi jeg føler at jeg ikke kan si det til noen 🙁

em, 5.mai 1998 ble da jeg født, hadde alt jeg trengte, og hadde verdens beste storebror som ALLTID var der for meg. Ble mobbet en del i barnehagen, og hver gang han hørte om det skjelte han dem ut, engte dem på sånne knagger man henger opp jakker på og sånn i barnehagen osvosv, han var mitt forbilde, bestevennen min egentlig. var så stolt over å ha han som bror, og alt jeg ville var at han kunne bli like stolt av meg en gang! når jeg fylte 7 begynte mamma å drikke. jeg gikk både på sang, piano og teater for å slippe å være hjemme, eller så ble jeg med storebror og vennene hans. også, 23.mai, jeg var 11 år. hadde kranglet med storebror, og det siste jeg sa/skreik til han, var at jeg hatet han. på den tiden visste jeg heller ikke at han gikk på piller, noe som gjorde han syk. han hadde også kjærste, begge var 19 år. dagen etter krangelen gikk jeg hjem for å si unnskyld til storebror ogg at jeg virkelig ikke mente det jeg sa til han, men det fikk jeg jo aldri gjort. første jeg så når jeg gikk inn på rommet hans var han. hengt. han hadde hengt seg i mitt gamle hoppetau. husker det som om det var igår.prøvde å ringe mamma eller pappa tusen ganger, men ingen svarte. visste ikke hva jeg skulle gjøre, satte meg ned å grein i flere timer, så på han, spydde, hatet meg selv. og la all skylden på meg. så kom pappa hjem, politiet, ambulanse, likbil osv. tenker fortsatt på det hver dag og savner han, tenker på hva jeg kunne gjort annerledes, og legger fortsatt skylden på meg. og jeg var jo i tillegg verdens mest irriterende søster, var jo sikkert ikke så sykt kult å ha med lillesøstra si overalt heller, men han gjorde det fortsatt. eneste jeg gjorde var å lage problemer for han, har ikke telling på hvor mange ganger han var hos rektor for å ha gjort noe med de som mobbet meg, fordi jeg aldri greide å ta igjen, aldri greide å si de ordene jeg hadde planlagt i flere månder. de kom aldri ut. dagen broren min døde bestemte også mamma seg for å hate meg. søstren min og. det var min feil, jeg var en feit horeunge. jeg var ikke planlagt, var tydeligvis kondomet som sprakk. jeg ødla jo alltid alt. hun slo meg også ofte, noe hun fortsatt gjør. mobbingen på skolen fortsatte, mobbet meg både pga broren min, mamma, og også fordi pappa er ‘rik’, kjører de fineste bilene, har de største og fineste huset, som gjør meg til en bortskjemt drittunge som ikke hadde overlevd uten mac’en min. alt jeg gjorde og gjør blir feil for alt og alle. kort tid etter broren min døde begynte jeg også med selvskading, driver fortsatt med det. har ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært å sydd siden da, og vært innlagt på psykiatrisk flere ganger.
I sommer døde bestevenninna mi, den eneste bestevennen jeg noen gang har hatt, den eneste jeg noengang har kunnet fortelle alt til. 5 andre venner døde også, kan vel nevne et ord om forklarer alt- Breivik. Dagene etter var jeg jo selvfølgelig knust, og bodde hos noen kompiser som er en del eldre enn meg. .mamma, pappa og søstra mi var i danmark på den tiden, og de visste jo ikke om at det hadde skjedd noe med dem.så det var jo egentlig helt greit. bodde hos noen kompiser i mellomtiden, og var helt gone i to dager jeg ikke husker en dritt av, fordi ‘kompisene’ puttet noe i drikka mi,wi
dagene etter var det begravelser, dit gikk jeg jo da uten foreldre, fordi mamma ikke visste hva som egentlig hadde skjedd, tror ikke hun fikk med seg hva jeg skulle engang, og pappa var jo selvfølgeliiig i sverige på jobb, as always.
I august flyttet mamma ut, ble gravid med noen somtydeligvis IKKE var stefaren min. det var da hun begynte å slå til meg enda oftere,wihuu. hun kastet og ting, tallerkner, glass osvosv, har flere arr av det og.
så begynte jeg hos psykologen oftere enn ellers, noe som ikke hjalp en dritt. turte selvfølgelig ikke å si noe til dem om hvordan mamma var, det er det fortsatt jeg som er den eneste som vet, og har ikke tenkt å fortelle det til noen andre heller.
pappa fikk seg ny dame i januar, og hun flyttet inn like etterpå. jeg vet det er bra for pappa- men hun hater meg. hun bestemmer alt for tiden, til og med hva jeg har på meg, tar jeg på meg feil bukse er det ‘gå å skift, du ser enda feitere ut i den enn du gjør til vanlig’. føler også at pappa har glemt meg, før hadde vi et ganske nært forhold til tider, men nå husker jeg nesten ikke sist vi snakket sammen. OG- han glemte bursdagen min,haha, yey. har også fått diagnosene alvorlig deprimert, og har sosial angst og panikk angst.jeg har heller ikke venner,hahaa, jada taperr, jeg vet, de jeg trodde jeg kunne stole på, og fortalte en god del ting til har gått rundt og sagt det til hele skolen osvosv. går ikke en dag uten at jeg hører noe dritt, både om meg og pappa fordi han tjener mer enn de fleste. vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger, og selvmord er jo alltid en mulighet,right?

jeg er en jente på 14 år fra oslo. jeg har noen venner jeg har sagt mye til, men ikke alt.
Faren min er alkoholiker. han har vært det i mange år nå, og det plager meg. han har flere ganger prøvd å hoppe fra hverandaen og drepe seg. Vi har vært i hellas 3 ganger, og han har vært helt fullstendig drita hver dag.. han sier hele tiden at han hater meg, og at han heller vil ha alkoholen. Jeg ser ikke faren min så ofte, så jeg er mest hos mamma. Jeg og mamma kommer ikke overens i det hele tatt, vi krangler hele tiden, og hun bryr seg ikke noe om meg. Jeg har også en eldre søster. For ca. ett år siden, slet hun med spiseforstyrrelser. hun mistet nesten 20 kilo. Dette var veldig vannskelig for meg. Hu var tre år eldre enn meg, og jeg veide 10 kilo mer enn henne. jeg var veldig misunnelig. Siden den gangen har jeg hatt perioder hvor jeg har prøvd å ikke spise noe, jeg har også kastet opp maten. Men dette har aldri hjulpet for meg, jeg har bare økt og økt i vekt. Jeg hater måten jeg ser ut må, jeg er feit og stygg. alle vennene mine er mye tynnere enn meg. De sier hele tiden at jeg ikke er feit, men jeg vet de bare sier det for å være snille. I tilegg til alt dette, sliter seg også veldig psykisk. Jeg går hos psykolog, men det hjelper ingenting.. jeg føler meg fullstendig alene hele tiden, jeg orker ikke å være med andre mennesker, og jeg lyver. Jeg sier at jeg har det bra, men egentlig så dør jeg på innsiden. Jeg har det forferdelig.
Jeg har kuttet meg selv nå i over ett år. Jeg har prøvd selvmord mange ganger.
jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. PAppa er full hele tiden, mamma tror meg ikke, og de vennene jeg trodde jeg kunne snakke med, har jeg mistet.
så det er min(e) hemmelighet(er). Jeg er deprimert hele tiden og later som ingenting. jeg hater livet mitt, og vil bare døø!!

Var sammen med enn gutt i to år før han gjorde det slutt fordi han møtte ei anna jente.. Etter ei stund så møtte jeg en mann som var 24 år hadde to gutter på 2 og 5 år…Fikk god kontakt me han vi møtest for å se film og engang gikk det litt lenger vi hadde sex.. Å etter der så fikk jeg følelser for han å han fikk følelser for meg.. dette varte i en mnd.. før han sendte melding att han ikke klarte mer pågrund av exn sin som var mor av enn av ungene hans… så jeg som var like forelska skreiv til han att vi kunne møtest for sex.. noe som vi gjorde… Og til slutt ville han ikke mer( etter 4mnd) .. Så nestn 1 år seinere etter exn min slo opp så begynte vi å snakke igjen ( jeg og exn min ) Og nå er vi sammen.. men jeg klarer ikke å slutte å gå på facebooken til han andre jeg forelska meg i og tenker på han ofte.. blir sjalu når jeg ser han legger ut bilde av han å hun som er mamma til eine ungen hans .. Så er jeg ikke sikker om jeg er så forelska i han jeg var sammen med før.. redd for å såre han ;/

jeg er redd for å ikke bli godtatt

Tanta mi døde brått for eit halvt år siden og det er fortsatt utrulig tungt! Men det verste er at ingen spørr kordan eg har det, alle tror at eg tar ting så enkelt og berre går videre neste dag, men sån er det absolutt ikkje! Eg tenker på ho kvar dag og kan gråte i fleire timer. Eg har dårlig samvittighet for alt eg ikkje fekk sagt, f.eks at eg var gla i henne eller at eg ikkje kunne orket tanken på og miste henne! Eg kjenner gråten opp i halsen kvar gang eg tenke på ho. Det er mange ganger eg må lyge vist mamma eller pappa spørr korfor eg griner for eg vil virkelig virke sterk for deirast skyld. Nokre ganger sier eg at eg ser på en trist film eller at eg berre har vondt en eller annen plass og dei trur på det..
Eg prøver virkelig og vere tapper, men noen ganger berre sprekk det for meg og eg braser ut i gråt..

forje helg var jeg og noen venninner ute. Vi skulle ut og feste med russen, for vi visste at personene vi likte kom til å være der.
Vi møtte gjengen til den personen jeg liker og ble med de. Etter hver var det bare jeg og han, og vi gikk litt bort fra der festen var.. Jeg visste han ville ha sex med meg, dum som jeg er ble jeg med på det. Klarte ikke å si nei, så betatt som jeg er…
hemmeligheten er det at det er stor sjanse for at jeg kan ha blitt gravid, og at jeg faktisk har lyst til å si det til han før jeg vet helt sikkert at jeg er det, bare så vi kan snakke sammen. bare for å få en samtale med han som handler om bare oss to.
har jeg virkelig så lyst på han at jeg finner alle mulige dumme måter til at vi kan snakke sammen? føler meg så teit på mange måter

Jeg er sammen med en jeg egentlig ikke er forelsket i. Det var en kveld jeg var til han og så film, plutseli kysset vi. Jeg trodde at det bare var på tull, men så begynner han og snakke om hvor glad han er i meg. Kjenner et støkk i meg når han sier at han har tenkt på meg, og snakket om meg til kompisen siden Januar …

Hei!
Ifjor høst(2011) var jeg på leirskole. Jeg hadde gledet meg leeenge. Jeg håpet som de fleste jenter og finne kjærligheten. Jeg var ganske sjenert redd for at folk skulle dømme meg alt for fort. Jeg kom på rom med bestevennina mi og to andre fra den andre skolen. Det var en veldig søt gutt der som jeg ikke la merke til de første timene. Men etterhvert viste det seg at jeg og han satt med samme bord under måltidene. Jeg satte meg på den samme gamle plassen min og der setter han seg vedsiden av meg. Jeg ble helt varm inni meg.Neste dag ble fantastisk iallefall halvveis. Jeg og de to vennene mine skulle ha båt som hovedtema så vi skulle være mye på havet. Selfølgelig var han og på den gruppen. Vi skulle også ut på en stor båt og fiske. Jeg, vennene mine,han og vennen hannes fikk en egen “spisesal” på båten. Det var der det virkelig skjedde. Etter det satt vi ilag under middagen. Men etter middagen skjedde det som jeg aldri kommer til å glemme. Det var en fra samme skole som meg der som var enn betatt av han. Jeg syntes gutten var hyggelig og pen. Men hun trodde at jeg var hodestups forelsket og hatet meg. Jeg viste ikke hva som hadde skjedd så jeg gikk og spurte en av mine venner og de sa sannheten akkurat som jeg ville ha den. Det jeg fikk vite da var at hun hadde kaldt meg JÆVLA BITCH! Jeg skjønte ikke hvorfor men sprang opp på rommet og gråt meg tom for alle tårer. Men vennene mine tok opp saken og gikk og spurte henne hvorfor de hadde sagt noe sånt svaret var: “Det virker som om hun liker samme gutt som meg og vil stjele han fra meg”. Dette ble da tatt opp med lærerne og de syntes det var latterlig siden de ikke fikk vite hva hun hadde kalt meg. Senere på kvelden spurte jenta: Liker du han?? Jeg svarte selfølgelig nei. Og bare latet som ingenting. Men dagen etterpå skulle vi på fottur og jeg sa det til han jeg syntes var søt. Han sa at det var ikke jeg som var en bitch men hun. Da smeltet hjertet mitt! Da ble jeg hodestups forelska. Vi flørtet skikkelig men det var selfølgelig en liten mygg som trodde han flørtet med henne. Etter det bare overså han henne. Hun rakket skikkelig på ned på selvtilliten min. Alle vennene mine sier at vi hadde blitt et fint par og at hvis hun ikke hadde vært der hadde vi vært ilag nå!!<3<3 Men sannheten er at hun tror vi er bestevenner men jeg greier knapt se på henne utenom å tenke : Lifekiller!!
TAKK! du som gjorde det. Nå vet du hvorfor jeg ikke orker å se på deg!!
Kjære sophie hva skal jeg kjøre for å få henne til å si unnskyld???
Hvis du svarer bare svar til Selvtilliten<3
men til dere som lurer jeg har ikke kontakt med han nå<3 men jeg har drømmer og de skal oppfylles!!

Snakket mye med en gutt for sånn ca. 1 år siden,vi møttes osv. Jeg var helt sykt betatt av han, og det virket som om han var ganske gira på meg også. Etter en stund snakket vi ikke så ofte lenger, han tok liksom aldri kontakt og noen uker senere fikk jeg høre at han hadde fått seg kjæreste. Jeg ble helt KNUST, husker enda at jeg bare gråt og gråt. Etterhvert tok jeg faktisk kontakt med han, han ønsket at vi skulle være venner og jeg sa ingen ting om at jeg faktisk hadde små følelser for han enda. Ettervert glemte jeg helt av kjæresten hans, vi flørtet og møttes noen ganger sammen med felles venner. Så en ettermiddag dro jeg til han- bare jeg. Vi snakket,spilte fifa. Så ble vi så sykt trøtte og la oss liksom bare ned på senga hans for å slappe av , så kysset han meg og vi begynte å rote og…ja, det ene fører til det andre for å si det sånn, han var min første. Etterpå gikk han i dusjen, jeg fikk helt noia og skjønte hva som hadde skjedd. jeg gikk hjem og litt senere fikk jeg en haug med meldinger om at jeg ikke måtte si det til noen osv. Jeg svarte han at jeg kom til å si det til kjæresten hans. Vi begynte å krangle, men det ente opp med at jeg sa det, hun ble jo selvfølgelig lei seg og sur, de gjorde det slutt, og hun sa det til ALLE… Noe som jeg respekterer og forstår, hadde det veldig tøft den perioden, ble kaldt hore og mistet mange venner. Jeg sa til alle at jeg brøt all kontakten med gutten, men saken var den at vi snakket ganske lenge etter det skjedde.. Jeg kunne ikke se for meg megselv med noen andre enn han.
Etterhvert mistet vi kontakten, jeg savnet han, tenkte mye på han og greide ikke engang å slette gamle meldinger. Men tiden leger jo alle sår og i det siste har jeg fått kjempe kontakt med en fantastisk bra gutt, vi snakker mye og har møttes noen ganger, men saken er den at jeg ikke tør å få følelser for han, fordi jeg VET at han skal flytte fra Norge i August/September, og jeg orker ikke å savne noen så mye igjen.
Han er så utrolig bra…Hva skal jeg gjøre? Burde jeg satse og nyte den stunden vi har sammen nå,eller bare avbryte alt mens jeg enda kan?

Er stadig deppa, har ingen grunn hvorfor men det bare er sånn. Jeg har mange grunner til å være glad, men er lei meg uannsett! Skjønner ikke hvorfor men det er bare sånn! Har vært sånn her ei stund no.
Jeg har slitt med dette i over 3 år nå, og mamma og en PPT dame jeg snakker med vet om det, men de tror dette har pågått i noen mnd.
Helt siden jeg var liten har jeg vært redd for pappa! Når han blir sint blir øynene hans helt svarte, han roper veldig høyt, og det ser ut som han ikke har noen følelser, annet enn sinne. Han blir ofte sint og har komt med trapstrusler mot stefaren min og familien hans. Når jeg var liten, truet han mamma med både å kjøre med meg usikret, brenne alle fotografier av meg og mye annet. Jeg har vokst opp med en snill mor, og en far som banner, skriker og kjefter. Jeg er utrolig redd for å være alene med ham og om noen dager skal jeg på konsert med ham. Jeg hater å snakke med ham fordi jeg er redd for å si noe “feil” , og jeg vet aldri hvor grensen går….
Hater tanken på å si at jeg “hater” pappa, men noen ganger gjør jeg virkelig det. Har ingen venner å snakke med dette om heller, for ingen av “vennene” mine er til å stole på, og jeg passer ikke inn noen plass…. Jeg blir mobbet og utstøtt og ingen liker meg..
Hater livet…..

æ va å drakk med noen folk i går å som ellers va æ den yngste, vi hadde en snål lek å ente opp med at æ å 2 venner satt i bare undertøyet, vi fikk flere lapper om å ta av et plagg men vi nekta

jeg har store problemer med å få i meg mat. jeg planlegger når jeg skal spise og ikke spise. i begynnelsen klarte jeg ikke å innse at det var noe problem, men nå klarer jeg ikke å kontrolere det lenger. jeg vet at jeg har gått ned mange kilo, men tørr ikke nærme meg vekten. ingen vet noe. ingen har noen anelse. det gjør så vondt, for jeg prøver så hard å være “perfekt”.

Jeg har mange falske venninner. Spesielt en. Jeg har opplevd mange eppisoder hvor jeg har blitt ditcha, selv om jeg allerede hadde avtale med henne, men hun velger de kule fremfor meg. Hun får meg til å føle meg mindre verdt, og venneløs. Jeg har fortalt det til foreldrene mine, men jeg tør ikke si til henne at jeg synes jeg fortjener å bli behandlet bedre. Mamma og pappa sier at jeg er for god for henne. Siden hun er så frekk, og ditcher meg. -Hun fortjener rett og slett ikke å være vennen din, sier mamma. -Når hun skal være sånn.
Hun er også alltid enig med de “kule”. Hun sier aldri sin egen mening, men dilter etter andre. Hun står rett og slett ikke for sine egne meninger, kun for å passe inn i “gjengen”.

jeg drømmer noen ganger om at faren min tar selvmord, eller at jeg blir voldtatt eller at jeg får spiseforstyrrelser.. da har jeg en grunn til å bli tynn og ta selvmord!!!

Natt til 17 Mai i år hadde jeg sex med en annen jente sin kjæreste. Begge var edru, og jeg føler meg ikke en gang slem eller skitten……

Jeg lurer på om han er den rette
Er jeg perfekt?
Han gjør meg glad, men noen ganger blir det nok! Han kan si hva han vil, men vist jeg gjør det, da får jeg kjeft!

Nå for tiden går det bra men har hatt problemer med seltilitten min og lysten på livet. Jeg har to bestevenner som alltid støtter meg men alikevell vet de ikke at jeg har sammenbrudd av og til der jeg skader meg selv og har bare lyst til å dø. Jeg har veldig strenge foreldre og får ikke låv og gjøre så mye med utsende og det blir jeg dømt får. Utsende er alt i dag og jeg klarer ikke alltid presse. Jeg er også litt lost i en gutt som bestevennina mi også liker noe som er vanskelig. Tørr ikke å si det til noen og er redd hun hadde blitt sur. Han er ikke akkurat perfekt men for meg er han det. Jeg har også en “fiende” for jeg ble beskyldt for noe jeg ikke gjor. Hun er veldig populær så hun fikk alle til å hate meg og det var etter deg jeg har blitt så svak. Alle snakker dritt om meg som ikke er sant og nå skal jeg begynne på ungdomskolen der de større er og alle hater meg begrunn av henne. Jeg har sagt flere ganger om vi kan starte på nytt for vi har vært nesten bff før så hvorfor ikke prøve igjen? Så livet mitt har vært tungt men akkuratt nå så prøver jeg å se heller på det positivet enda det ikke er særlig lett!

Jeg spiser masse, og spyr opp maten igjen. Rett og slett fordi at jeg har så dårlig selvbilde og syns jeg er feit. Men er flere veker siden jeg gjor det. Er så lei livet. Finner mamma det ut tar hun meg med til legen. Og i verste fall sånn derre psykolog. Orker ikke å ta å rette på feilene. Alt er feil. Skriver på iphonene. Trøtt og lei livet.Kunne ønske alt var perfekt. Digger deg sophoe. Du er nydelig <3333 Heheheh

Jeg fikk til å virkelig legge det store egget for noen år tilbake. Jeg har rett og slett skapt en falsk historie eller identitet om meg selv til mine nærmeste venner. Jeg har alltid stresset veldig med å våkse opp, og jeg følte alltid på meg at jeg måtte være først ute med å prøve det som kan prøves når det kommer til alt fra å ta fly alene som 10 åring og til å dra på fylla. Jeg stresset da også med å bli kvitt jomfrudommen, og dette resulterte i at jeg har diktet opp mang en historie om gutter jeg har hatt sex med. Det er det dummeste jeg noen gang har gjort, til tross for at jeg nå for et halvt år siden hadde sex for første gang. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av dette her, og det er nok utelukket å fortelle dette til mine nærmeste venner. Dum og ung som jeg var, og det at jeg har fått meg selv til å nesten tro på mine egne løgner…

Moren min har alltid slitt med psykiske problemer, noe som jeg faktisk har arvet av henne. Uansett, hun har hatt en vanskelig barndom med fosterforeldre som har misbrukt og slått henne, noe som har ført til at hun ikke helt vet hvordan hun skal oppdra meg og min søster.(Hun har ikke lagt hånd på oss, bare så det er oppklart alltså).
Et eksempel er f.eks da vi var på ferie for noen år siden. Hun finner seg som regel en kjæreste på turene, denne gangen var det en bartender. Om natten reiste hun på et annet hotell slik at hun kunne sove med han, og lot meg på 14 og min søster på 11 år, være igjen alene helt til morgenen kom. Og for å kunne “sove sammen” der borte som vi var, er en nødt til å være gift, så moren min og bartenderen gikk til et slags rådhus og skrev under på papirer slik at de ble gift.
Tror de begge gjorde det med falsk navn, men for to unge jenter som meg og søsteren min er ikke det akkurat noe som er passelig å være vitne til.
Senere på den turen reiste vi med han bartenderen 13 timer vekk fra hotellet, borte fra all slags feriesteder, der hvis noe farlig hadde skjedd, hadde vi vært hjelpesløse.
Denne hemligheten er det veldig få som vet om..

i 9 klasse når jeg gikk på ungdomskolen hendte det drama mellom meg og mine bestevenner. det hendte bare sånn plutselig en dag, og det var bare en liten bagatell! men for hver dag skjelte de meg ut, sa stygge ting, fikk stykke blikk og jeg forsto ingenting . de fant plutselig ut at de skulle plage moren min også med dette, og det som hadde hendt hadde jeg ikke fortalt foreldrene mine noe om, så det ble dama hjemme også.. og det hadde vi fra før, morfaren min døde akkurat når dette hendte.. jeg var knust..
etter den tiden sier jeg aldri mine meninger, jeg sier nesten aldri en hemmelighet om meg til noen, for jeg er så usikker på meg selv, men det vet ikke noen om, alle tror jeg er en selvsikker jente, men det er jeg ikke..

Jeg er 16 år og bor i foterhjem. Har ikke snakket med moren min på 6 måneder og vi brukte å ha et veldig nært forhold.. Har det egentlig urolig vondt angående dette, men later som at alt er bra rund andre. Alle tror a jeg har det jævlig bra (noe jeg forsåvidt osgå skulle synes selv), men jeg har det urolig vondt inni meg.. Skulle på en måte ønske at folk visste, men jeg h a t e r oppmerksomhet

Jeg holdt på med en gutt ganske lenge, hadde sterke følelser på han. Han sa ofte hvor nydelig jeg var. Når jeg så helt forferdelig ut, sa han at jeg var verdens fineste jente. Han spurte om vi skulle være sammen. Jeg sa at jeg ikke var klar for et forhold enda. Men jeg var egentlig det! Han brydde seg ikke. Han likte meg fortsatt. Vi meldte utrolig mye. Plutselig, så sa han “gjett hvem jeg liker?” “Nei.. aner ikke.” svarte jeg bare for kødd. Fordi jeg var sikker på at han likte meg enda. Men neida. Han likte ei i paralell klassen. Som jeg har kjent i MANGE år! Jeg smilte og latet som om jeg ikke brydde meg. Men det er fortsatt vondt! Han sier at han elsker henne…
Mange av kommentarene over er et større problem enn mitt, men det betyr ganske mye for meg. og det er ikke noe jeg bare kan skyve til side

Sophie!
E du gravid?

Jeg ble voldtatt i åttende av typen min. Og jeg fortsatte å elske han. Jeg gråt hver natt fordi jeg var redd for å miste han. Men han hadde voldtatt meg. Og nå har jeg så angst for at det skal skje igjen, jeg tør ikke å ha sex med noen lengre.. Jeg og min nåværende type skulle prøve for en liten stund siden… Og det endte med at jeg begynte å gråte med en gang. Han visste ikke noe om voldtekten, så det endte med at jeg fortalte han alt. Han sa han aldri ville presse meg til noe, og han var villig til å vente hvor lenge jeg enn følte for vi måtte vente.
Vi er forresten forlovet. Og jeg er 16. Sykt? Ja, de fleste vil si det sånn. Men ingen vet det bortsett fra meg, han, og bestevenninna mi. Og typen min blir 19 i år. Jeg merker ikke noe selv på aldersforskjellen, men mamma liker han virkelig ikke bare pga 2 og et halvt års forskjell.
Jeg stakk også av for litt siden… Ingen vet hvor jeg var. Bortsett fra meg og typen min. Jeg løy til alle, typen min løy til alle… Jeg sa til mamma at jeg skulle på graven til bestekompisen min, Thomas, som døde i fjor sommer. Hun sa det gikk greit. Jeg kledde på meg masse klær og løp til bussen på vei inn til bergen. Planen var å møte typen min og stikke til Oslo der moren hans bor. Så jeg møtte han. Vi gikk hjem til han, og lå og diskuterte mye. Vi kom frem til at vi skulle være hos han til dagen etter. Søsteren min, moren min og mange venner av meg ringte han. “Nei, ho ekke her”, sa han. Jeg satt bare og smilte. Jeg var fri. Det var alt jeg tenkte.
Senere utover kvelden fikk typen en telefon igjen. Det var stefaren min. Han ville komme inn og se. Jeg hørte selvfølgelig hva han sa, så typen ga meg et tegn som sa jeg måtte løpe opp til naboene. De har en trapp der inne som jeg bare kunne gå opp så var jeg der. Det tok tid før typen kom tilbake, og jeg satt og skalv hele tiden. Jeg ville ikke hjem igjen. Jeg nektet.
Han kom opp etter en stund, og det endte med at jeg “sovnet”. Jeg hørte alt dem snakka om, og dem planla å få meg hjem. Jeg lå med øynene lukket, men kjente at tårene kom. Så “våknet” jeg etter en stund, og jeg og typen gikk ned for å sove igjen. Klokka var vel 3 om natten… Vi gikk ned, og begge var like redd for at mamma og stefaren min skulle komme tilbale. Vi lå og snakket en stund, og han så jeg måtte dra hjem om morgenen. Jeg ble forbanna, og begynte å skrike til han. Han spurte: ja, vil du jeg heller skal dra tilbake til Karlstad og bo der?!
Da holdt jeg kjeft. Tårene trillet, og jeg klemte han lenge, og sa han aldri måtte dra fra meg.
Jeg la meg ned med armene hans rundt meg, og klarte til slutt å sovne. Han lå våken resten av natten i frykt for at noen skulle komme å hente meg.
Dagen kom, og vi gikk til bussen. Typen ringte mamma og sa han hadde funnet meg på togstasjonen. Alle tror det nå. At jeg var på togstasjonen. Det er feil. jeg var hos typen. Men ingen vet det, men jeg klarer ikke å holde det inni meg lengre.
Og mamma ringte psykologen, og nå skal jeg inn der den 29. Om ni dager… Fuck det.

jeg er så forelska i han, og jeg vet at han liker meg også, men jeg tør ikke å bli glad i han fordi vi er så ulike. det gjør så vondt.

jeg har drivi med selvskading og fortalt det det mange av vennene mine. noen venner av meg fortalte det til mamma en gang, men ho brydde seg ikke nok til å spørre meg… jeg føler jeg skada meg selv for oppmerksomhet egentlig. men jeg fortalte det jo aldri til noen heller, og jeg gjorde det fordi jeg følte jeg blei kvitt smerten av det. er også veldig flau over det, men er jeg veldig åpen om det også.. er redd jeg bare søker oppmerksomhet av å være åpen om det.. og jeg har ingen jeg kan stole 100% på.. bra tekst… og fant ut at jeg ikke trengte å være anonym heller

Jeg lyver til venninne mine om kjærlighetslivet mitt. Jeg sier jeg er singel og ikke har noen spesielle i kikkerten, men det har jeg. Eksen min og jeg driver på som før, uten at noen vet det. Og det er så mye bedre når igen vet det! Da er det ingen som blander seg inn eller ødelegger.
Venninnene mine hater han, de sier at ingen får lov til å såre meg sånn som han gjorde. Og selvfølgelig er jeg glad for at de bryr seg! Men det sårer utrolig når de sier jeg er dum hvis jeg går tilbake til han! Jeg har tilgitt han for det han har gjort, burde ikke de gjøre det samme også? Han er verdens snilleste, beste gutt som gjorde èn feil! Get over it! Jeg trodde jeg kunne klare å glemme han, men det er ikke så lett. Jeg elsker han så utrolig høyt, og klarer meg ikke uten. Når jeg ikke snakket med han var jeg så utrolig langt nede. Jeg følte meg feit og stygg, og ville bare forsvinne. Jeg fikk tilbakeslag på spiseforstyrrelsen min, og den ble verre enn noen gang. Jeg gikk ned 15 kilo uten at noen “merket” det. Alle så det jo, men ingen gjorde noe med det! De lot meg fortsette med galskapen min, med det desperate forsøket på å få kontroll over noe i livet mitt! Men eksen min så det, han så hvordan jeg strevde med å holde meg oppe, med å holde fasaden oppe. Han hjalp meg tilbake fra det mørke hullet inni meg, og uten han hadde jeg antageligvis vært innlagt på sykehuset nå. Men ingen av venninnene mine vet at han hjalp meg, de tror jeg kom meg ut av det helt selv, uten hjelp fra noen. De er så uvitende når det gjelder spiseforstyrrelser og psykiske lidelser.
De sier jeg aldri, aldri må gå tilbake til han. De sier det var hans skyld at spiseforstyrrelsen min utviklet seg. Hadde de bare visst hva jeg egentlig driver med når jeg sier jeg er hos bestemor, hadde de drept meg. Jeg er mer hos eksen enn hjemme. Når jeg er med han føler jeg meg bedre, og tankene er ikke så gjennomtrengende og dominerende. Er jeg alene hjemme kommer tankene og jeg faller lettere tilbake. Jeg klarer ikke være alene lenger! Jeg er hos han hver dag. Etter hver fest reieser jeg til han, jeg sover mer hos han enn jeg sover hjemme. Uten han hadde jeg ikke vært noenting.
Men nå har vi bestemt oss for å gå ut med at vi er sammen igjen. Vi gruer oss så utrolig til reaksjonen! Enten er de støttende, eller så blir de kjempe sure. Men jeg syntes de burde skjønne at jeg trenger dette, vi trenger dette. Vi trenger hverandre, og ingen kan stoppe det! støtter de oss ikke, vil jeg ikke ha de i livet mitt. Da er det de som ødelegger for oss, de som ødelegger meg, og sender meg tilbake til det mørket hullet inni meg.

Jeg er forelsket i bestevennen min.. Det verste er at han var forelsket i meg for noen måneder siden, men turte ikke si det til meg selv. Jeg fikk det fortalt av en felles vennine, hun sa også at han ikke kom til å si noe eller å gjøre noe med det, så jeg latet som om jeg ikke visste det. Nå liker jeg da som sagt han, imens han holder på med en annen.. Jeg er jo glad på hans vegner, men likevel.

Jeg er eller var selvskader.. Det er ikke så mange som vet det, men jeg synst det er alt dor mange..
Jeg fikk høre fra en vennine at en annen vennine av meg hadde fortalt dette til alle vennene sine, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre for jeg vill jo tro på hun. Jeg spore derfor hun andre å hun så også at hun ikke hadde jort noe, så jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ville jo tro på begge..
Den dag i dag har jeg slutta med å selvskade, eller det er snart 1 år siden jeg hadde det verste kutte mitt! Jeg har hatt noe så “glipp” men dem har vert så små at den har ikke ølda noe, men den dag i dag er jeg helt ferdg og det er noe jeg har godt inn for selv også!

Mormor er alkoholiker. Jeg er kjempeglad i henne; når hun er edru..

Bestevenninna mi har ME. Jeg savner hvordan hun var før.

Har lest alle hemmelighetene deres, mest de som har handlet om å være lett på tråen og at dere er redd for at dere er billig.. da skal dere få høre min hemmelighet. Jeg er 15 år og har hatt sex med 23 forskjellige personer. Jeg har vært gravid to ganger og ville beholde begge gangene. Gikk helt til 18 +3 første gangen jeg ble gravid før han som var barnefaren tvang meg til abort. Og andre gangen mistet jeg det. Jeg har skjønt at jeg ikke burde la meg trykke ned av andre og deres mening om mitt sexliv, for jeg selger ikke sex og jeg hopper ikke til sengs med hvem som helst!
jeg elsker fortsatt eksen min og det har jeg gjort i fire hele år, jeg har også vært utro, festa mye, prøvd hasj og partypiller.. Det er bare to venniner jeg diskuterer hvor mange jeg har hatt sex med og sånt fordi vi har det samme synet på sex… Jeg har også blitt tvunget til å gå til bup pga jeg ble skikkelig sint før å lagde helvette heletiden, men nå har jeg det myemye bedre 🙂
ps.. var godt å få dette ut!

Jeg fikk vite først idag at mamma snuser. Jeg viste det ikke, å det kom som et stort sjokk for meg. Begynte å skrike skikkelig, fordi jeg ble skuffet over at hun ikke har sakt noe til meg og søsknene mine. Mamma vet ikke at jeg vet det.

Dette sitter ganske dypt og er et vondt tema å ta opp, men har alltid hatt lyst til å få det ut på ett vis. så føler dette er en god mulighet:)
Faren min tok overdose siste skoledag før juleferien da jeg var 15 år. jeg hadde ikke god kontakt med han siden han ikke ville ha kontakt med meg (trodde jeg).
Samme dag som jeg fikk beskjed om bortgangen hans, fikk jeg gave i posten. det var en julegave fra han. det var en fin klokkeradio som jeg fortsatt bruker den dag i dag. der lå det også en lapp der det stod: baklager for alt.
jeg ble såklart veldig lei meg siden jeg da fant ut at han faktisk tenkte på meg. Men verre ble det da jeg bladde igjennom et gammelt album jeg fikk fra han da jeg var 13. For på den aller siste siden, bak et bilde av han og meg, stod postadressa og telefonnummeret hans. altså, han ville faktisk ha kontakt med meg alikevel…
jeg har ekstem skyldfølelse i hans bortgang siden han tydligvis ville ha kontakt med meg, som var hans eneste datter. jeg føler jeg sviktet på alle måter siden jeg ikke så godt nok etter i albummet og fant adressen hans. jeg tenker alltid på “hva om jeg hadde funnet adressen og kontaktet han? ville han forsatt vært her den dag i dag?”.
i dag er jeg 21, og har fortsatt skyldfølese for det som skjedde. Og tankene vil ikke gi slipp. jeg har aldri fortalt det til noen, fordi jeg liker ikke å bry andre med mine problemer. men det å holde det inne så lenge, har tæret på meg og gjort meg veldig sårbar. så det jeg vil få frem her, er: Få det ut! uansett hvor vondt det er. jo lengre du venter, jo verre blir det!og det er ALDRI din skyld!

Jeg føler meg vanvittig alene. Men hvem kan jeg si det til? Vennene mine? Da blir jo kanskje de såret.. Jeg føler ikke at jeg har de få nærme personene lenger, som jeg kan fortelle ting til. Jeg har hatt en vanskelig tid de to siste årene.. Har vært deprimert, selvskading osv.. Alt dette pga utseende. Men om jeg forteller det videre, ville de sannsynligvis se på meg som om jeg var gal, eller bare ville ha oppmerksomhet. Jeg pleide å være personen som snakket masse, og var med på alt, men har nå trukket meg mer tilbake..
– Var egentlig en kjempegod følelse å få det ut en plass, tusen takk Sophie! ♥

Jeg holdt på med en gutt før jul en liten periode, men da det beynte å bli seriøst, ble jeg skikkelig ukomfortabel og mistet alle følelsene mine for han på 123.. vi holdt kontakten, men så sluttet vi å snakke med hverandre. Så begynte jeg å snakke med bestekompisen hans, og nå har jeg fått følelser for han, og er redd for at han jeg holdt på med skal bli sur vist vi blir sammen elns.. og jeg tror at han jeg liker, liker min “eks-besteveninne”, begge hadde kjærster og sendte masse fine ting og hjerter til hverandre, og nå er begge single.. jeg tør heller ikke å si noe til han, og det er sånn at han snakker med meg en stund, så stopper han, så ser han meg igjen, og begynner å snakke med meg igjen, det skjer om og om igjen hele tiden, men jeg vil egentlig bare holde kontakten hele tiden, men føler at han syns jeg maser og er innpåsliten…

Ja jeg skiver igjen
Jeg holdt på med en gutt, det ble seriøst, han fingra og slikka meg, jeg runka og sugde han, jeg sa jeg ikke ville ligge med han ennå (vi var ikke offesielt sammen ennå) etter den dagen stoppet alt, alt ble dritt, hater virkelig livet mitt nå

Jeg er 15. Jeg får kun femmere og seksere, har snille foreldre, jobb, gode venner og en slank og veltrent kropp. Noen ganger hater jeg livet mitt. For å virkelig kose meg trenger jeg mine beste venner og sprit.

Det som får meg til å smile mest er når DU snakker til meg. Det plager meg bare at jeg ikke aner om jeg er forelska eller ikke.

Jeg føler meg helt alene, selv om jeg ikke er det. Jeg har mange gode venner og to bestevenner, men jeg føler meg helt alene og at jeg ikke har noen å snakke med. Bestevenninnen min har 4 andre bestevenninner utenom meg, så jeg vet ikke om jeg kan stole helt på henne, og den andre bestevennen min har sine egne guttevenner og er interisert i bestevenninna mi.

mamma seier eg har psykiske problem.

Jeg er 17 år og har ikke regelmessig mensen. Jeg kan ikke huske når jeg hadde mensen sist.

Jeg er gravid… Barnefaren er min bestekompisen min. Vi snakket om sex, og tenkte at vi kunne prøve, og en gang ville jo ikke gjøre noe.. Jeg hadde hatt mensen 2 uker før, så jeg tenkte ikke. Ikke med hodet.. 3 uker etterpå sitter jeg og kaster opp som en gal… Skylder på at det er matforgiftning.. Jeg er 8 uker på vei.. Ingen vet om det..

en hemmelighet- som kun noen få vet !
Jeg tok abort som 17 åring, og sliter enda med det. Den dag idag er jeg 18 år, og kunne hatt ett barn i fanget. Jeg selv valgte å ta abort, pga. barnefaren, om hvordan det var mellom oss og alt. Venner støttet meg ikke, og føler meg sett på, kun som en fest venn.. Når jeg fortalte dem det og forklarte hva jeg skulle, begynte hu/dem å bare snakke om hva dem hadde gjort.. de gidde egentlig faen.. når jeg sa jeg hadde toke abort, sa hu/dem; uja, trudde du hadde gjort det.. er dette gode venner?
skriver i flertall for å ikke dømme ut en person, men det er kun en god veninne som vet om det..
Den dag idag, sliter jeg voldsomt.. Jeg snakker ikke med venner om det, det har jeg gidd opp..
jeg lever igrunn bare dagen med å smile til dem, og ikke late som noe..

Jeg liker en gutt som er sammen med en annen! Jeg har kjempe lyst til å si at jeg liker han til ham men er litt usikker!
Vi er ofte med hverandre og går i samme klasse vi har også kjempe god kontakt, men jeg vet ikke om han har følelser for meg!!!!

for ett år siden slet jeg utrolig med kroppen min.. Jeg ble kalt for tykk og stygg hele tiden av gutter som jeg egentlig ikke kjente.. Det var da alt begynte.. Jeg starta med å kutte meg og spise alt jeg orket for så å stikke fingeren i halsen etterpå. Mamma og pappa begynte og se at jeg ble tynnere, men de trudde det var puberteten som gjorde det. men jeg har aldri fortalt hvorfor. Å nå klarer jeg ikke å slutte med det.

Hei Sophie! dette er vell ikke mer en hemmelighet, men mer en tilståelse. jeg er utrolig glad i en jente, og elsker at jeg kan snakke med henne om alt. hun er også kjempepen, noen vil kanskje ikke si det, men jeg kaller det smak og behag, haha, hun er så heeerlig.

Jeg vet ikke om jeg er forelsket i en gutt eller om jeg bare trenge å føle noen er glad i meg. Jeg snakker med han på facebook, men bare om vanlige ting, hva vi gjør og sånn, og på skolen sier jeg bare hei til han, selv om vi går i samme klasse. Jeg tenker på han ofte, men egentlig mest fordi jeg vil ha noen som viser de er glad i meg og som liker meg for den jeg er. Han har hatt følelser for meg i over 1 år, og jeg vet det er galt viss jeg “tar” han bare fordi jeg savner noen. Jeg er så forvirret.

for to år siden separerte mamma og pappa seg.. dette var veldig tungt, fordi pappa hadde vært utro med en fra jobben sin i mange måneder..
bare jeg og familien min vet at dette var grunnen til at de separerte seg, jeg ville ikke si det til vennnene mine.. nå er de heldigvis sammen igjen og hun dama som pappa var utro med er visstnok død.
fortsatt nevner ikke pappa noe om det, og han har ikke sagt unnskyld eller noe! dette gjør meg veldig lei meg, jeg vet han er glad i meg, men jeg vil at han ikke bare skal late som at alt er normalt og nøyaktig slik det var. og etter han kom tilbake hadde han fått kjempe stor øl mage og begynt og røyke.. jeg er kjempe redd for helsen hans og er veldig redd for å miste han!..

Hele familien min og alle vennene mine tror jeg er pliktoppfyllende og at jeg alltid gjør som jeg skal. Dette gjør jeg også, men bare for å gjøre de rundt meg fornøyd. Egentlug har jeg bare lyst til å leve livet mitt og ha en kul ungdomstid, men er redd for hva mamma skal syns om meg, så tørr nesten ikke gjøre noen ting….

Jeg er helt stuck up med en fyr jeg snakket med på msn før. Aldri møtt han eller hørt stemmen hans, men jeg elsker han. Desverre var jeg for reservert og ga for lite av meg selv, så han begynte å svare “med samme mynt”.. Nå har han kjæreste og er virkelig ikke seg selv lenger. Jeg savner han. Han bor 7-8 unna, men han betydde virkelig ALT for meg. Samtalene våre varte i flere timer hver dag, noe jeg virkelig savner nå.. Spesielt nå som det nærmer seg sommer, det minner meg om han..

Jeg er veldig ofte lei meg.. Jeg begynner snart i 8.kl og jeg gruer meg. ingen i klassen min liker meg. jeg har blitt mobba i et år nå.. og jeg blir kalt: Taper, sladrekjerring, stygg, dum osv.. jeg er også selvskader.. har et stort arr på låret og på armene og jeg tror jeg begynner og få spiseforstyrrelser.. 🙁 Jeg elsker foresten bloggen din. Den får meg til og føle meg bedre. <3 Elsker deg sophie! <3

hei. jeg er en jente på 14 år som heter Annabell. pappa kommer fra Norge og mamma kommer fra storbritania. Jeg bur i oslo, og går på speider.
Vi skulle på landssleir i Røros. Jeg håpet på å finne meg kjæreste. Og det skjedde. Den 4 dagen skulle jeg ned å bade! Og da jeg så en såååå kjekk gutt som tok backflip og drev og tøyset med mange jenter og gutter. Jeg visste ikkje kva jeg skulle gjøre, så det barre skjedde! jeg gjekk mot han og ante ikkje kva jeg skulle gjøre. Plutselig tok jeg han på skulderen og sa ” mari anne ville snakke med deg” (mari anne er speiderleder). Han så meg inn i øynene og svarte oookkkkk. han stirret på meg og jeg stirret på han. Så skubbet kompisen til den søte gutten og sann han falt over meg og begge gled ut av bryggen og rett ut i vannet! :O vi ble kjempevåte begge to, og så fekk vi latterkrampe! vi svømte inn igjenn, og så gjekk vi for å skifte. vi gjekk inn på toalettet og skiftet ilag.
når vi kom hjemm hadde vi kontakten i flere uker. Så vart vi sammen. Det hadde gått 4 uker, og jeg skulle si det til mamma og pappa. slik sa jeg det: hei mamma og pappa. jeg har fått meg kjereste! Mamma og pappa såg på hverandre og såg helt forskrekka ut! jeg ble færst litt redd.men så røyste de seg opp og begynte å danse og synge!!!… aner ikke hvorfor, de vart sikkkert gla..så spurte de om navnet. Jeg sa navnet, og de såg enda mer forskrekket ut. pappa sa” emm vennen. Dennis er 3-menningen din.. ”
den natten ringte jeg og sa hva som hadde hendt, og alt var likson spolert. Det siste året har vi møtt hverandre 7 ganger etter nyttår!! vi elsker hverandre og vi har tengt til å få bar og gifte oss!
han er min type og jeg er hans♥

Hei jeg er en 15 år gammel jente som heter Oline.
Jeg har blitt mobba, truet med å bli banket osv.. Folk sier jeg er for tynn, og jeg syntes selv jeg ikke er det..? Jeg lider av psykiske sykdommen OCD (Tvangstanker og angst) og ADD (konsentrasjonsproblemer). Blir forsatt mobbet og dette førte til kutting, jeg HATER livet mitt og føler meg oversett. Karakterene mine på skolen er forjævelige og jeg får bare mer og mer lyst til å ta livet mitt. Jeg ser ingen annen utveg.. Jeg føler jeg lever i et helvette! Falske rykter flyr rundt meg hele tiden og jeg orker bare ikke mer! Og itilleg til all denne dritten, så har jeg funnet ut at jeg kanskje er bi..
En ting til; jeg har hatt mareritt osv.. fordi jeg ble lokket av en mann på mc.donalds for ikke så lenge siden.. Han hadde spist opp maten sin, og bare satt der og stirret på meg i sikkert 20 minutter, jeg var alene, jeg bare satt der, var livredd og plutselig spurte han meg om jeg ville har mat! Jeg sa bare nei og sprang ut døra, han reiste seg, men han forstod at han ikke klarte å ta meg igjen.
Det er så jævli mye mer jeg vil si, men jeg vet liksom ikke hva.. Det hadde tatt timesvis om jeg skulle ramset opp all den dritten jeg har opplevd.. Du kommer sansynligvis ikke til å lese dette engang, du har jo så mange andre kommentarer og forholde deg til.
Det går liksom ikke an å ha det verre, jeg hater livet mitt, jeg har liksom ikke ord. Jeg føler ingen forstår meg, og ingen lytter til meg, jeg har ingen og snakke med, og jeg får ikke trøst om jeg har det vondt.. Jeg vil bare ta livet mitt HER OG NÅ!

Jeg sliter med dødsangst.
Går alltid rundt å bekymrer med for om noen jeg er glad i skal dø. Jeg vil heller dø først, men samtidlig kan jeg ikke ta livet av meg, for da får jeg ihvertfall ikke snakke med de jeg er glad i. Gråter meg selv i søvn alt for ofte, fordi jeg er så redd
Dette er veldig vanskelig for meg, og det er hardt å holde på så lenge.

Jeg gråter meg til søvn hver natt.

vell. jeg har en del hemmeligheter jeg nesten ikke tørr å si til noen. den første hemmeligheten er at jeg og ene stebroren min da, vi hadde på en måte et sånn hemmelig forhold der vi liksom “møttes” i senga mi på natten for å kline ogsånn, som utvilket seg til masse mer senere i årene da, og vi bestemte oss for å ikke si det til noen uansett hva.. men jeg klarer snart ikke holde det inni meg lenger og jeg fikk jo følelser for han ad, men jeg er ikke sikker på om han fikk det for meg.. og for noen år siden da så fikk han kjæreste, så vi tok en liten pause, men vi fortsatte litt noen uker etterpå og holdt på hvær gang vi hadde mulighet til det, og det skjedde veldig masse mellom oss egentlig. og etter noen år da så flytta han til kjæresten, og nå sitter jeg her igjen da, alene. og hver gang jeg ser han når han kommer hjem på besøk er det som om det ikke har skjedd noe med oss i det heletatt, og begge later som ingenting. men inni meg har jeg jævla lyst til å bare dra han med meg inn på et rom, låse og kysse han slik som før, men det går ikke, og jeg blir bare lei meg av å se han egentlig, selv om jeg smiler og vi snakker litt sammen, mer enn det vi gjorde før :/ jeg savner han veldig da.. ble et hull i hjertet mitt når han dro fra meg, og jeg veit at vi ikke var sammen liksom, og at han hadde/har dame, men jeg klarte ikke styre følelsene og brøt ofte ut i tårer pga det.
det andre er at jeg har problemer med mensen.. jeg har ikke hatt mensen på flere måneder, sist jeg hadde mensen er i november i fjor, og før det hadde jeg ikke hatt det før januar i fjor, jeg vet ikke hva som er galt, og jeg tenkte først at jeg var gravid fordi at jeg og stebroren min hadde kosa litt og han hadde den inni meg litt før han plutselig kom, men jeg tok en test og jeg var ikke gravid, og etter det har jeg bare ikke tenkt så veldig masse over det, men jeg begynner å lure på hva det er, for jeg synes det er veldig flaut og ekkelt egentlig. men jeg tørr ikke å si noe til noen av foreldrene mine.
det tredje er at jeg blir mobbet hver dag fordi at jeg er feit, og jeg prøver å gjøre noe med det.. jeg trener regelmessig og spiser nesten aldri godteri, og når jeg trener da, så går jeg nesten ikke ned i vekt heller.. jeg holder meg på den samme vekta, men har gått ned ca 3 kilo siden jeg begynte å trene da, men det funker ikke lenger.. aner ikke hva jeg ska gjøre..
og det fjerde er at jeg svetter for INGENTING!! jeg kan gå noen meter og bli klar og småsvett, og når jeg trener så svetter jeg som en gris, og det er så sinsykt flaut, aner virkelig ikke hvorfor det er sånn, og jeg føler at jeg er den eneste.. og når jeg er med venner og vi går lenge også setter oss ned begynner jeg somregel å svette, og synes det er megaflaut.

Heihei. Jeg er noe sykt forelska i lærern min. Han er sykt kjekk og virker som den perfekte! Han har både kone og to barn, og er ti år eldre enn meg. Men jeg både tenker og drømmer om han forde. Noen ganger tenker jeg “Kanskje han er the one” og at det er meningen at vi skal møte mye motgang osv.. men har er bare så syyyyykt min type. Faen! Forelska i min egen lærer trodde jeg aldri jeg skulle bli. Haha

jeg vil si jeg er en søt, normal jente på 16 år. Jomfru, aldri vært i et forhold eller holdt på med en gutt. Har kun kysset én kompis da jeg var liten og klint med èn gutt på fest en gang. Hvorfor? Aldri har noen vært forelsket eller keen på meg, bortsett fra sånn 2-3 av de særeste på skolen. Hva skal jeg gjøre?

Jeg sliter virkelig med deprisjon. Jeg har ikke fortalt dette til noen, for jeg har ingen og fortelle det til. Venninnene jeg har her passer jeg bare virkelig ikke sammen med. De er falske og jeg orker bare ikke jentene som er her. Jeg vil så utrolig gjerne ha ei bestevenninne som jeg virkelig passer bra sammen med og som er der for meg og som jeg kan fortelle alt til, men det finnes ikke på plassen jeg bor på. Jeg bor på en liten plass hvor alle kjenner alle, og det er ingen her som jeg passer sammen med. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noen å prate med, jeg trenger at noen står meg “nær”, men så lenge jeg bor her går det ikke. Jeg har så mange hemligheter jeg har lyst til å snakke ut med noen om, men det er ingen jeg stoler nok på til å fortelle det til. Jeg er så dritt lei.
Kjempebra at du har et slikt innlegg!

One Direction er den eneste tingen som gjør livet mitt er hvært å leve. ikke akkurat en hemelighet men.. det finnes ikke ord om hvor mye de betyr for meg.

Hei, for de fleste hadde vell ikke dette vert ett problem, Men for meg er det det.
Jeg går i 10’klasse, har egentlig bare venner fra 10’ende og oppover, bortsett fra ei jente. Hun går i 8’tende, ikke noe vondt om det, siden hunn er en FANTASTISK jente. Men ”beste veninna mi” Eller hunn jeg trodde var, vill også ha henne.
Egentlig var vo tre, meg, en i 10’ende #kaller henne siv# og hun i 8’tende kaller henne lise).
Lise var en person som ikke kunne velge, eller si noe vondt om verken meg eller siv, men siv har fått henne på sin ”side”. Lise var egentlig en fin og ung jente. Men nå er hunn ikke det lengere, Skryter av sex, røyker og alt som er, Skall egentlig ikke si noe selv, ettersom att jeg snyser, og små røyker. Hun sier selv, att etter sommeren skall hun slutte og røyke osv, Siden vi ikke er på samme skole. Hun nekter på att det er vi /jeg som har påvirket henne.
Siv skryter og att hun drikker, og snuser, nå har hun sluttet med og snyse, Men oppfordrer Lise til og røyke. Siv kjøper røyk for og poffe, Men problemet er att lise trekker inn.
Forventer ikke att noen forstår, men dette hjelper meg. #det og skrive det#
Nå skall altid Siv på Lise til og like henne best, hun skall dele hemmeligheter med henne, som er topp hemmelig for meg, selv omm att de snakker i koder rett forran meg.
I går skulle egentlig jeg, lise og siv på tivoli, de skulle ringe meg når de hadde blitt ferdig, MEn når jeg ringer for og skjekke om når vi drar, venter de på bussen, uten og ha sakt i fra til meg.
På tivoliet blir siv dritt sur på meg, og får selfølgerlig blir lise med.
Lise har lugget over til siv i to netter på rad nå.
Men når jeg spurte siv om jeg kunne ligge over først. Sa hun nei, siden hun ville tilbringe tid alene hjemme, siden hun ikke har vert dær på en god stund. Derfor spurte jeg lise, vi planla att jeg skulle ligge over, Men nei… hun hadde ”glemt ” det !!!!^
HATE`R DEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

jeg er skikkelig usikker på besteveninnen min, vi ler og har det kjempegøy sammen. Men med en gang vi kommer lamme de mer populære menneskene overskjer hun meg helt! blir skikkelig irritert på henne og har sagt ifra til henne før. familien min skal kansje flytte og jeg har litt lyst til det siden jeg vil starte på nytt, få nye venner og slippe unna alt maset fra de gamle. de sier de kommer til og savne meg visst jeg flytter, men jeg kommer ikke til og savne de. føler meg så egoistisk og jeg gråter ofte over livet mitt, kan ikke vi bare flytte fra denne dumme plassen!!

Jeg har Insomnia, shizoid, borderline personality disorder og major depression. Jeg kutter vær natt. Jeg går til psykologi. Ingen av vennene mine vet dette. Jeg liker en gutt som jeg aldri har møtt jeg tror vis vi blir sammen så hadde han ikke vært en player som som han er nå.

Jeg har sett mye rart i filmer, men ikke noe som får meg til å bli redd. Jeg har sett et par filmer jeg ble redd av og de heter The girl next door, An american crime og jeg ligger å tenker på de hver eneste dag. Dette startet i 2008 da jeg så de to filmene å har tenkt på de værste tankene siden da og jeg blir bare mer og mer lei og redd for at jeg skal bli misbrukt og sånne ting….hjelp.

Før drakk foreldra mine hver helg og ofte i ferier og mamma blei full. utrolig ubehagelig følelse, og en gang var hun helt dritings, og pappa var ikke hjemme og jeg begynte å gråte. neste dag unnskyldte hun seg, men det har skjedd alt for mange ganger før det.
Hver gang jeg ser henne drikke alkohol tenker jeg tilbake på det. Helt forferdelig.

For et år siden skulle jeg og familien min flytte. Jeg og en venninne dro på besøk på den skolen jeg skulle begynne på like før skoleåret var over. Alle så stygt på meg. Første skoledag på den nye skolen, var jeg helt alene. Fikk etter hvert noen venner, de “vennene” mine sa ofte at de trodde det var venninnen min som var med på besøks dag som skulle flytte. Folk så stygt på meg, de baksnakket og ingen ville at jeg skulle være der. Mange har innrømmet at de med skuffet over at det var akkurat jeg som flyttet. Føler meg som driit! Noen mener jeg er sjalu, og det er kanskje akkurat det jeg er når jeg finner ut at alle har så mye bedre kontakt med venninnen min og ser så vidt på meg, når de går fobi i gangen på skolen. Brorn min døde i en bilulykke noen måneder etter skolen begynte. Vi dro tilbake til der vi bodde før, brorn min var eldre enn meg og bodde fortsatt der, helt til han døde. Vi var der i ca. 2 uker. Den første skoledagen min etter dødsfallet så folk rart på meg, de sporte om hvorfor jeg hadde ringt rundt til folk å sagt at brorn min var død bare for oppmerksomhet. Det høres sikkert ut som jeg er en desperat liten driittt ungen, men det såret meg. Klare ikke gå på skolen på en stund. Og jeg ble kvalm av å tenke på den dagen jeg fikk beskjed om at han var død. Fikk mange meldinger på facebook av Jentene på skolen om at de er her for meg og hvis det er noe er det bare å si ifra. Det var INGEN som stilte opp i virkeligheten, skjønner ikke.. De sender melding om at de skal støtte og at vi skal være sterke sammen, men de gjør det for sin egen samvittighet. Er blitt ødelagt. Klarer ikke gjøre noe lenger uten at jeg blir redd for hva de skal tenke og tro om meg.
Hilsen ei håpløs jente..

Jeg kan ikke få mensen fordi jeg er for høy 🙁
Jeg er 172 cm

jeg føler meg ikke velkommen på skolen lenger.. eller, i klassen. Folk er så ufølsomme. Jeg orker ikke det.. har vurdert flere ganger og flytte til en annen skole langt ifra der jeg har skole. Jeg tror hele skolen har fått et feil inntrykk av meg egentlig.. at jeg er litt sånn bitchy.. noe jeg absolutt ikke er! Jeg begynner og få følelser for en han heter (m). men jeg lurer litt på åssen jeg skal vise at jeg liker han mer enn bare enn god venn .. alt blir så mye vanskligere når man har vært venner lenge, og plutslig får følelser for den personen. Også, i det siste.. så har jeg vært litt usikker på om jeg er helt hetro.. jeg har en liten følelse av at jeg er bifil egentlig .. vet ikke helt hva jeg skal gjøre egentlig, alt har blitt så vansklig etter at jeg begynte på ungdomskolen.

Dette er noe jeg har lengtet etter å få sakt et sted lenge, men det er ikke så lett. Er så redd for å ta feil valg.. Jeg er forlovet og samboer og vi har et barn sammen som betyr alt for meg. Vi har vært sammen i et par år nå og har det egentligt ganske fint, men forsatt tenker jeg nesten daglig på x-en min, og jeg tror nokk det er rett å si at jeg forsatt elsker han. Det hender enda at jeg gråter meg i søvn fordi jeg savner han så forferdeligt mye. Jeg har prøvd å glemme å skulle virkeligt ønske jeg ikke hadde de følelsene jeg har, men de forsvinner ikke. Det er mange år siden det ble slutt mellom oss nå, og over 1,5 år siden jeg så han sist. Hadde virkeligt trodd det skulle vært lettere. Vertfall etter så lang tid. Off! Det gjør ganske vondt å skive dette. Skammer meg på mange måter. Skulle bare ønske det var lettere å glemme. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at barnet mitt skal vokse opp med barnefaren!

Eg e 14 år og har blitt voldtatt 3 ganger,jeg har skikkelig angst og får flashback ofte fra når det skjedde. Gråter meg i søvn ofte,og er et vrak egentlig. Klarer ikke å være meg selv 100% lenger.

søstra mi sin far er alkoholiker, og hun forteller meg hvor mye han drikker hver gang hun er hos han, men til mamma sier hun bare 1 øl

For ett år siden var jeg sammen med verdens beste gutt. Dessverre fungerte det ikke mellom oss, og det knuste meg. Jeg ble ekstremt usikker på meg selv og ble veldig opptatt av hvordan kroppen min så ut. Jeg fikk en spiseforstyrrelse. I begynnelsen fortalte jeg bestevenninnen min at jeg kastet opp maten min og hadde dårlig matlyst, men når jeg ikke sa noe mer regnet hun med at jeg hadde sluttet og spurte meg aldri om det igjen.
Vi er ikke så gode venner lenger fordi jeg føler hun ikke ser meg. Jeg vet hun snakker stygt om meg bak ryggen min, og det er sjeldent jeg får ett smil fra henne mer. Jeg er så lei av å late som jeg synest det er greit. Hver gang vi er sammen syter hun over alle problemene hennes, mens jeg ikke får sagt noe om hvordan jeg har det. Hun vet ikke at familien min har utrolig dårlig økonomi og kanskje må selge huset, at jeg nesten konstant har vondt i magen fordi jeg gruer meg til skolen, eller at jeg må drikker for å tørre å snakke med gutter.
Det er så vondt å ikke ha noen å snakke med lenger.

har en kjæreste som er veldig ustabil, dette har flere grunner. Jeg er også veldig ustabil fordi moren min døde nylig, dette skjedde veldig brått så jeg er fortsatt i sjokk. Jeg plages med å være ofte lei meg, å siden hun dro fra oss så brått så har jeg på en måte fått en angst for å miste andre jeg er glad i. Kjæresten min er ikke det perfekte kjærestemateriale og han behandler meg ikke særlig bra, har prøvd flere ganger å forlate han, men det går ikke.. er så redd for at jeg skal gå inn i den tunge perioden jeg hadde da mamma døde. Føler meg hjelpesløs og jeg er alt for avhengig av han. Jeg brukte å være den sterke jenta med alle meningene, men jeg antar at den siden av meg forsvant med mamma….

jeg har en stor hemmelighet bare jeg bærer. jeg sa til min bestevenninne at jeg har blitt voldtatt av en gutt, fordi jeg hatet han.
det er så jevlig tungt å ha i tankene hver dag, og jeg angrer så mye på det. hva faen, liksom?

Jeg er deprimert og har spiseforstyrrelser, men jeg har ikke sagt noe til vennene mine. Jeg har fotalt dem at jeg nesten ikke spiste før og at jeg var deprimert, men de vet ikke at det fortsatt foregår.

Åja, en til hemmelighet: Var i forstadiene til en spiseforstyrrelse da jeg var 17, første del av halvåret (ble kvitt det iløpet av sommeren hvor jeg ble tvunget til å spise på ferie). Jeg jogget hver dag etter skolen, før pappa kom hjem, og spiste nesten bare salat. Jeg smakte på mat og spyttet det ut. Jeg mistet 7 kg. I dag er jeg 165 høy og 56 kg, da var jeg nede i 48 kg. Ribbena mine viste.. og jeg elsker det.
Jeg hadde en youtube-konto som het “fitforthesummer” som fortsatt er der, hvor jeg postet en video hver uke i 10 uker, men etter de 10 ukene klarte jeg ikke å stoppe, og det var da bena begynte å vise. Jeg mistet hofter og pupper.

(gjerne del videre) jeg er en 13-år gammel jente som smiler og ler utenpå men har det egentlig helt forferdelig inni meg.jeg veier rundt 80-kilo. det vises ikke så mye fordi jeg bruker å dra opp buksa så ingen skal se det.jeg har strekkmerker og en veldig stor mage. det er ingen som vet hvordan det er være meg. jeg misunner alle de andre. de kan velge hvilke klær de vil hele tida og gå med hva de vil hele tia. jeg må gå med stygge klær for jeg har ikke noen fine klær magen min ikke vises i. og når jeg sykler til skola får jeg svettemerker på ryggen. det er sykt flaut og jeg må ofte ta med meg en ekstra genser på skola for å skjule det.jeg sliter i gymmen. jeg skylder på at jeg har vondt i foten eller noe for å slippe å pine meg så sykt. de andre kan springejogge kjempelangt uten å bli svett.få pust eller stoppe jeg klarer ikke å springe en ti meter lang bakke uten å få puls.jeg har ingen problemer med klassen min. men det er kjepeslitsomt å gå å holde inn magen hele tida. og da mener jeg hele tiden. jeg er drittlei av å gå å med buksa dratt langt oppover magen så det skal skjule magen. i garderobene på skola er det så vanskelig. JEG VIL BARE VÆRE TYNN. jeg er like mye i aktivitet som de andre og spiser like mye som de andre. noen av de spiser mere en meg, og er fortsatt tynne. jeg vil bare bruke hva jeg vil ute å tenke over at magen min vises. du er en stor rollemodell for meg. jeg misunner deg så myee.du spiser jo mye godteri( no offence 😀 <3 og hadde blitt så glad og takknemmelig hviss du delte dette så andre får se det.jeg har ganske mange venner.men når det er to og to og lagvelging på skola blir jeg alltid valgt sist fordi det ser ut som jeg ikke er noe flink i diverse sporter og aktiviter. nå til uken skal hele 7.klassen på tur. vi skal kjøre buss i tre timer.denne en gangen håpet jeg noen kunne spørremeg om jeg ville sitte med dem. men det var ingen som spurte.. jeg vill bare vær som alle de andre jentene.jeg har ingen å sitte med en vei. den andre veiien spurte jeg bestevennina mi.men til og med ikke hun så på meg først. det er vanskelig å sitte i klasserommet og høre lærerne si nå skal vi på klassetur, vi skal kjøre med buss, også ser jeg alle de ansiktene som snur seg mot hverandre men ingen til meg..når to av de som jeg går i klasse med (en av mine beste venniner) går medmeg i skoleveiia snakker de om hvor mye de skal kose seg i helgen og at det blir sykt morro på kjøpesenteret i helga. jeg spurte om jeg fikk være med å overnatte og være med på kjøpesenteret med dem og de sa ja.jeg spurte om de kunne sende meg en melding når de skulle dit og når de skulle overnatte til hun ene. ja sa de. de sendte aldrig melding eller ringte meg. dette gjentok seg så mange ganger. og jg er alltid andre eller tredjevalget. det er aldrig meg først. det er ikke så lett å være meg...i skoleveiia går de andre fra meg helt uten videre. jeg gidder ikke rope etter dem lenger.en gang løp jeg etter noen opp en bakke og ropte om de kunne vente på meg. jeg så at den ene jenta snudde seg og ville vente men den andre bare dro hun videre med seg. det var vondt å se på....hilsen hardereglemtmeg? jeg blir glad hviss du deler det.det hadde gjort dagen min veldig mye bedre i håpet om at noen som har det som meg ser det og ikke føler seg alene lenger<3

1.
Til dere jenter som tror dere ikke er vert noe eller ser bra ut eller at dere ikke kommer til og miste jomfrudommen, Ikke ver redd det trodde jeg og at jeg ikke var god nok eller kom til og finne meg noen. (ps ikke ta den første som tilbyr seg;)) Ikke tenk så mye på det, jeg vet det er vankslig men viss du ikke tenker på det så kommer den rette 😉
2.
Jeg holdt på med en fantastisk gutt! jeg lo hele tiden når snakka med han, vi kunne snakke i flere timer! den lengste samtalen i tlf var 6-7 timer å jeg viste han hadde følelser for meg. (i begynnelsen var alt bare for gøy for han har altid vert en nær venn) så var jeg på fest å rota med bestekompisen hans+ min. så sier han til meg at de 2 hadde et veddmål om hvem som får meg først til sengs, jeg snakka med nr.1 om veddemåle men ikke rotinga men han sa det var lenge si og fulle tull. vi hadde de fint lenge men pga en person, ble det ikke noe av.
å nå er jeg med 3 meningen til nummer nr.1 å det er sykt rart og være rundt de 3 i lag for nr 2 og nr 3 vet jeg har rota osv med nr.1 men ikke de ingen ting om de andre. ganske sykt hah?

For ett år siden var jeg syykt forelska i en gutt, vi pratet sammen mye, men for att jeg skulle få være sammen med han sa han att jeg måtte sende bilder av meg i bh , han sa att jeg kunne stole på han , og dumme meg gjorde det. En uke senere kommer ett par gutter og sier ” dumming sender bilder av deg selv til andre i bare bh ” Jeg går og bærer på en klump i magen hver dag fordi jeg er redd noen andre folk kommer og sier det til meg, det var den verste dagen jeg noen gang har opplevd!!!! har bare sakt det til min bestevenn som jeg stoler 1000% på ingen andre!

Jeg er så trist. Jeg savner pappa. Han har besøksforbud fordi han og stemoren min misshandlet meg og lillesøstrene mine på det groveste. Jeg opplevde bare fysisk og psykisk. Men under saksbehandling kom det frem at det var misstanke om seksueltmissbruk. Hvorfor sa jeg ikke noe som var eldst? Jeg føler skyldfølelse.

15 år. Jeg er jomfru, og prater omtrent aldri med noen gutter. Jeg er veldig kresen på gutter, og sier sjeldent sammen med venner at jeg synes noen gutter er kjekke. De tror sikkert jeg er lesbisk. Jeg har ikke vært sammen med en eneste gutt i hele mitt liv, bortset fra i barnehagen!

Trives ikke på skolen, trives ikke hjemme. På skolen er jeg alene hele tiden, hjemme sitter jeg på rommet mitt da stefaren min tror han er kongen i verden. Pappa er alkoholiker. Jeg skal flytte hjemmefra pga jeg har blitt et såkalt mobbeoffer på skolen. Passiv mobbing. Orker ikke mer.

Du kommer kanskje ikke til å lese dette, men tanken på at du kanskje kan komme til å gjøre det er god nok for meg. Jeg og kjæresten min har vært sammen i et år og fire måneder nå, og i løpet av den tiden har jeg opplevd at han har vært utro mot meg med 6 forskjellige jenter. Dette gjør utrolig vondt, men jeg later som at alt er bra. Og han gjennomskuer det ikke. Jeg sliter egentlig med disse bildene i hodet hver eneste dag., Hver gang jeg ser på han, kan jeg ikke tro at det faktisk er samme gutten som lot meg gjennomgå helvete. Men det er det. Jeg har ikke hjerte til å gå i fra han, om jeg vil det aldri så mye. Der var det ute, det er vondt!
Synes forresten det er flott at du gjør slike ting som dette. Herregud, flere mennesker burde være som deg! Klemmer, jente på 18 (L)

Jeg er kåt omtrent heele tiden, haha!

jeg har en kuk og en pupper

Jeg har en anonym blogg hvor jeg får ut følelsene mine.. Det er en veldig deprimerende blogg, men det er nå sånn det er…
http://[email protected]

Føler meg anderledes, som om jeg ikke passer inn noe sted.
Det er som om jeg er for uvanlig til å være normal, for vanlig til å være unormal, for jentete til å være guttejente, men for guttete til å være jentejente. Jeg er bare meg selv, men føler at jeg ikke passer noe sted. Som en puslespillbrikk som ikke matcher med resten… Derfor føler jeg at folk ikke liker meg, og jeg har egentlig ikke så mange venner.

Jeg er 17 år og har kanskje kreft, mest sannsynlig. Jeg kan ikke si det til noen, fordi det er ikke sikkert. Mamma sier at vi ikke kan si noe før det er sikkert, og folk “trenger ikke vite det”. Jeg hater det! Venner kommer og planlegger hva vi skal i sommerferien, og jeg føler meg så falsk når jeg er med og planlegger, når jeg vet at jeg mest sannsynlig skal behandles. Je skal opereres denne uken, for å få vite om jeg har kreft. Men jeg kan ikke fortelle noen hvorfor jeg skal vekk. Jeg får kun lov å fortelle det til familie og mine to allerbeste venner gjennom hele livet. Ellers vet ingen andre det. Jeg er bekymret for fremtiden, bekymret for hvordan skolen skal gå når jeg er kreftsyk. Jeg var på sykehuset på fredag og så på alle som fikk cellegift. Jeg så hvor livløse de virket, jeg vil ikke at det skal bli meg. Egentlig vil jeg ikke tilbake på sykehuset, jeg vil ikke vite svaret. Men jeg må.
I tillegg har jeg mistet matlysten, jeg kaster skolelunsjen fordi jeg ikke orker den. Jeg spiser mindre hjemme, og aner ikke hvordan jeg skal klare å spise mer.
PS: ikke blogg om dette, vær så snill.

Oida… Skrev en kommentar lenger oppe hvor ting blei feil.. Bloggen hvor jeg får ut følelser på er:
ontheedgeandfalling1.blogg.no

Det er så mye. Jeg ble mishandlet av stefaren min når jeg var mindre. Jeg lyver til alle hele tiden, om de minste ting, jeg klarer ikke stoppe. Jeg er overvektig, men later som det ikke gjør noe. Jeg er dum, jeg kan seriøst INGENTING. Jeg bryr meg for mye om mennesker, til og med mine værste fiender. Jeg missliker “bestevenninna” mi, men tørr ikke “gå fra henne”, for jeg er redd for å såre henne. Jeg har hatt sex med 30 stykker, de fleste er onenightstands, for da kan jeg føle meg bra for en liten stund. Jeg er bruker gutter. Moren min er alkoholiker, det er jeg og. Pappa er ett eneste stort kaos, som jeg ikke takler. Jeg skylder masse penger. Alle, absolutt alle, ser på meg som den sterke jenta, som man kan snakke med alt om, som har massevis av selvironi, som har kontroll på alt osv. Blir gal snart. Jente 18

jeg er dødsforelsket i bestekompisen min, men han har kjæreste..

vet att en “veninne” av meg har kommentert oppi hær… Jeg sjønner ikke hvorfor du ikke bare kommer og snakker til meg? Isteden forr og gå runt og hate meg og tro ting om meg som ikke er sant? Kom heller og snakk til meg. jeg vil snakke med deg og har prøvd flere ganger men du vil ikke høre på meg. du tror på alle andre enn meg. spørr meg heller isede forr og gå bak ryggen min. for du er 1000 ganger verre når du gjør slemme ting bak min rygg. jeg vet mye mer en du tror. jeg vet alt. og jeg vet att du er sur og later som du ikke er det. SLUTT MED DET . SNAKK TIL MEG!

jeg er en jente på 15 snart 16 år. I et par måneder nå har jeg drevet å snakket med en gutt som jeg møtte når jeg var på en tur.
jeg er nå blitt helt betatt av ham og jeg tenker på han hver dag! jeg har ikke fortalt noen om han bortsett fra en gang da han begynte å snakke med meg en dag når jeg hadde en veninne på besøk. jeg bare sa at det ikke var noen spesiell, og at han var skikkelig rar.
jeg har så lyst til å møte han flere ganger og kanskje noe mer… problemet er bare at han er 20 år gammel. nesten 5 år gamlere enn meg. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. 🙁

jeg er 15 år.
går i 9ene klasse og bor i stavanger!
da jeg gikk i 7ende klasse, skulle jeg hjem fra en venninne, tok bussen hjem og skulle gå fra buss stoppet, og opp til huset mitt, som er ca 200 meter og gå.
når jeg kom et stykke kom det en mann mot meg, jeg prøvde bare å å gå forbi, men han kom bort til meg og spurte hva jeg het og sånn.
jeg prøvde bare å gå, men han tok tak i armen min, og dyttet meg ned på bakken og drog meg inn bak en busk.
jeg skrek og skrek… husker ikke mye, men husker akkuratt da det skjedde. Det er bare jeg og min aller bestevenninne, hun sier jeg burde fortelle det til politiet eller noen andre, men det kan jeg ikke.
tenker ikke like mye på det nå lenger, men når jeg først tenker på det er det jævlig.. har grått meg selv i søvne flere ganger.
tror ingen kan se for seg hvordan det er å bli voldtatt. ingen kan tenke seg til hvor jævlig det er. Med dette vil jeg også meddele at jeg ble alvorlig syk etter voldtekten, etter jeg tok en angrepille.
Sophie, du har faktisk trolig nok hjulpet meg mye, og det er deilig og ikke være den eneste med problemer.
J

Kan like godt dele alt her..
Når jeg ble 10 år skilte mamma og pappa seg. Når jeg var 11 fikk mamma seg en ny kjæreste. Siden jeg var 10 år har mamma misshandlet meg, og når mamma sin nye kjæreste kom inn i familien begynte han også.
Når jeg var 15 fikk jeg nok å flyttet til min far i en ny “by”. Påsken ifjord bestemte pappa seg for å ta sitt eget liv som gjorde at jeg måtte flytte til mamma igjen. Pappa viste ingenting om det mamma holdt på med.
Jeg savner faren min kjempe masse, sorgen kan ikke beskrives. Jeg snakket kun med ex’en min om hvordan jeg virkelig hadde det, er kun han jeg klarer å åpne meg ordentilg for.
Selv nå har jeg en kjæreste som jeg er kjempe glad i, men jeg har fortsatt følelser for ex’en min. Når vi snakker sammen kan jeg ikke noe annet enn bare å smile. Er bare han som vet virkelig hvordan jeg har hatt det de siste årene.
Min kjæreste spør aldri om hvordan jeg har det eller noe som helst, selv om han ser at jeg er trist å lei virker det ikke som om han bryr seg.
Jeg savner ex’en min og jeg vet at han fortsatt har følelser for meg, men at han ikke vil ha noen dame.
Lillesøstra mi “tråkker” hele tiden på meg, hver dag kommer hun men minst 5 stykke ting å si om meg.
Samtidig så “tråkker” bestevenninna mi på meg, hun skal alltid være så mye bedre enn meg, alltid ha rett, alltid være finere enn meg osv..
Alt dette går så langt inn på meg at jeg sliter med å spise og føler at jeg må trene hver dag, jeg greiner meg i søvne, selvskader meg selv, tenkt på selvmord og skrevet selvmordsbrev.
Selv om alt er mørkt, har jeg en liten glede, jeg skal flytte ut for meg selv til sommeren. Skal gå på en skole enn ann plass. Men det jeg er redd for når jeg flytter igjen er at jeg faktisk tar selvmord, ting går ikke bra, jeg slutter å spise, mister de vennene jeg har her og at jeg mister helt kontakt med ex’en min..
alt i livet mitt er egentlig bare et rot.

Venninene snakker alltid ganske stygt til meg, og tror ikke jeg bryr meg. Det kommer gjerne kommentarer som ” du har ingen hjerneceller du” eller” Du har alltid vært så dum du” Jeg prøver pent og le det vekk, men etter flere år har det begynnt og tære på.

Jeg er den typen som ikke takler å være alene og så redd for å bli forlatt at eg tviholder på alle rundt meg – samtidig som jeg ikke tør ta kontakt med NOEN fordi det verste som kunne skjedd meg var at noen aviste meg eller ignorerte meg. Har et ekstremt behov for å vite at folk er glad i meg, men aldri fått noen som helst bekreftelse på at jeg betyr noe for noen.
Om nettene sover jeg alltid i stua slik at jeg kan sovne med folk rundt meg. Om jeg prøver å legge meg alene får jeg angstanfall og blir skikkelig redd, stressa, gråter og kaldsvetter.
Siden jeg er redd for å bli alene, stoler jeg utolig raskt på folk, noe som jeg nesten alltid ender opp med å angre på. Jeg lyver for å bli bedre likt. Jeg ligger med gutter for 30 minutter med oppmerksomhet der jeg føler noen er glad i meg.
Foreldrene mine har alltid favorisert de 3 søsknene mine, jeg har aldri fått så mye som en klem, et hyggelig ord eller en smiley på sms..
X’en min løy utrolig mye til meg, og etter at han var utro mot ei voksen dame med barn, så satt han og skrøt av det til alle vennene sine. Alle i byen visste det utenom meg. Når han endelig sa det til, tilga jeg han på sekundet og han slo opp med meg 5 minutter etterpå fordi jeg ikke var god nok.
En gutt jeg har vært hos ett par ganger og har hatt et godt øye til siden jeg traff han, slo nylig opp med kjæresten sin og jeg ville gitt alt for å få han! Men ei veninne av meg som er BYENS FINESTE (!!!) la han akkurat til som venn og etter 2 sekunder hadde han godtatt og likt profilbildet hennes på facebook. Hun begynte å spørre hvordan han var osv, og jeg svarte med at han ikke var så kjekk som han så ut som og virka litt tragisk.. Utrolig teit av meg, men denne jenta kan få hvilken gutt som helst og jeg hadde blitt knust om hun valgte ham. Hun er ei luremus og har et horerykte på seg, men ingen bryr seg fordi un er JÆVLA fin!
Samtidig så er denne jenta bare ute etter å leke, mens han er litt mer rolig og vil nok heller ha noe fast, og det er akkurat det jeg er ute etter.
Selvtilliten min har nådd bunnen, men akkurat her kan jeg trygt si at jeg hadde vært ett bedre valg enn henne, uansett om jeg er styggere og feitere enn henne! Denne gutten er forresten 21 og jeg er 16, mener du det er for gammelt? Er jo bare 5 år og jeg er over sexuell-lavalder.

Det var en dag på skolen for ca.2uker siden jeg å en gutt begynte å kline å han ville ned i trusa på meg,å jeg lot han gjøre det, fordi jeg er litt keen på han liksom, men jeg tror ikke han er keen på meg, bare veldig kåt, men han fingra meg på skolen, å når jeg ser han blir jeg glad å smiler og ler det er liksom litt flaut å møte han nå.
Men han er fra Ungarn å vennene mine plager meg å sier “marie har klint med en pakkis” å da blir jeg sint fordi det er frekt å si pakkis til utenlandske folk.

Så en kommentar som beskrev det akkurat sånn som jeg har det.
“Faren min valgte alkohol fremfor meg”
Mistet kontakten med min far når jeg var 3, og når jeg var 13 døde han..Fikk ikke bli kjent med han..Skjønner ikke hvordan jeg skal komme gjennom det, selv om jeg er blitt 18 nå..føles som det var i går det skjedde..eneste gangen jeg forteller det til folk er i fylla..

Hvor skal jeg begynne?
Jeg tror kanskje jeg har soaial fobi, jeg tror ikke bestevenninna mi liker meg lenger, jeg fant ut at stefaren min er en overgriper, jeg har gjort mange syke ting i løpet av barndommen min, jeg er så syk usikker og jeg føler meg stygg og feit som alle andre her.
På skolen og med vennene mine smiler og ler jeg. Men hjemme er jeg ofte sur og irritabel. Jeg føler at alt spiser med sakte opp innenfra.
Jer føler meg så alene.

Jeg har vært forelsket i samme gutt i 9 år.
Jeg slet med traumer etter meg og min søster nesten krasjet med en trailer/lastebil i 2010. Gikk til psykolog helt fra oktober 2010 til januar 2012.
Har hatt spiseforstyrrelser. Merker det tar på nå som sommeren kommer.

jeg kan ikke lenger stole på min egen kjærste og må mest sannsynlig slå opp , og blir ditcha gang på gang av “venninne”gjengen..

For andre så virker jeg kanskje som en glad, positiv og smart jente. Jeg gjør det bra på skolen og er flink til å hjelpe til hjemme. MEN, jeg sliter med utrolig dårlig selvtillit. Jeg har mange gode venner som jeg kan fortelle alt til, og en kjæreste som betyr utrolig mye for meg. Uheldigvis så er jeg redd for at jeg aldri skal være god nok, at de skal gå lei meg, eller at jeg gjør noe feil. Jeg er redd for at de plutselig ikke skal like meg lenger eller at de baksnakker meg bak ryggen min. Jeg går KONSTANT rundt å tenker på ting å snakke om, at jeg må passe på å være med i samtalen og å le når det passer. Jeg er redd for å være en kjedelig person.
Dette fører også til at jeg hele tiden blir sittende å tenke. Jeg tenker på ALT, og som oftest blir det negativt. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg tenker at jeg burde besøke en psykolog. Men jeg tørr ikke fortelle til noen at jeg har det slik. Jeg er ofte lei meg og kan gråte meg selv i søvn flere dager i uken. Noen ganger tenker jeg faktisk at jeg holder på å utvikle depresjon, og faktisk anoreksi også. Jeg bruker uendelig mye energi på å gå rundt å smile og være positiv i hverdagen som fører til at jeg er helt utslitt når helgen kommer. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg brukt hele helgen på å sove. Men siden jeg er slik jeg er så tar jeg meg gjerne en powernapp på to timer, før jeg er med venner. Så jeg går egentlig 7 dager i strekk og presser ut et smil.
Jeg er også veldig opptatt av å hjelpe til hjemme. Mamma og pappa skal synes jeg er flink, de skal være glad i meg, og jeg skal få lov til de sosiale tingene jeg har lyst å være med på. For å oppnå dette rydder jeg nesten konstant, jeg prøver å være med på forskjellige ting som de har lyst til, og melder meg frivillig når de spør om hjelp til noe.
Jeg tørr heller ikke fortelle kjæresten min at jeg elsker han, fordi jeg er redd for at han skal bli skremt og stikke. Det er også litt fordi han ikke virker like forelsket som meg, og han virker ikke like avhengig. Jeg har virkelig klart å gjort meg selv avhengig av han. Jeg blir lei meg dersom jeg ikke får snakket med han, eller sett han på en dag.
Trening, skole, familie, venner, jobb, husarbeid er bare noen få ting jeg går rundt å tenker på i en travel hverdag. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få tid til alt sammen? Det er godt du har noen slike innlegg innimellom, for det føles virkelig godt å få fortelle det til noen, uten å være redd for at de skal dømme deg eller snakke bak ryggen din.

Jeg vil snuse, 1 fordi det er godt, 2 å lure på va andre sier….. teit vet..

Jeg har vært sammen med en gutt i nesten 1 år nå. Besteveninnen min og jeg var veldig knyttet til hverandre, og var med hverandre så og si hele tiden. Men når jeg ble sammen med han, så ble hun irritert og sjalu(?). Jeg var jo selvfølgelig mye med han i begynnelsen, fordi vi var nyforelsket og ville være mye med hverandre. Hun ble selvfølgelig sur pga dette, og det forstår jeg jo. Men det er fortsatt sånn. Jeg er med kjæresten maks 2 ganger uken, men likevel så er jeg ikke så mye med bestevennen min lenger. Hun er jo 18, og jeg 17.. Så i helgene er hun mye ute på byen, og siden jeg ikke kan være med, så får jeg ikke vært med henne. I tillegg vil jeg ikke bli med på fester siden jeg ikke er gammel nok (og strenge foreldre). Hun mener fortsatt at vi har glidd fra hverandre pga kjæresten min, men det er jo ikke bare min feil. Jeg har masse med tid nå, men hun har jo sine ting hun driver med. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg… Håper det endrer seg :/

jeg griner ofte om kveldene, fordi jeg føler meg alltid så mislykket. Når vennene mine snakker om gutter som skriver til dem, er det så irriterende at jeg vet ingen noensinne har eller kommer til å gjøre det til meg. Jeg prøver alt jeg kan for å vere lik de andre vennene mine, og jeg føler at jeg er det, men jeg føler alle synest jeg er så stygg å sånt uansett. rundt vennene mine er jeg glad og bli, men inne i meg vet jeg at jeg aldri kommer til å vere god nok for noen. Det er derfor jeg holder meg litt tilbake rundt folk jeg ikke kjenner så godt. 2012 skulle være det beste året, men så langt har det handlet mye om død og sykdom. Det er ingen som vet helt hva jeg mener, men jeg har prøvd å snakke litt med vennene mine om det. Jeg føler ingen vil forstå, + jeg vil ikke vere til bry. Men forhåpentligvis så vil den følelsen forsvinne.

hemmeligheten min er at jeg ikke trivest noen plass. jeg har en far som alkoholiker, og moren min er tydeligvis deprimert.
jeg klarer ikke stort mer, og jeg er selvskader. noe som gjor at jeg mistet mesteparten av vennene mine. og jeg har TO venner igjen. to ekte. to jeg kan være megselv med.
jeg har tenkt så ofte på å bare ta livet mitt, for jeg tror at jeg bare er en byrde til alle, at jeg bare er i veien.
i klassen er jeg fryst ute, og de fleste liker meg ikke. men jeg liker jo ikke dem heller. for jeg liker såvidt folk lenger. jeg føler hat for altfor mange, og det gjør bare vondt å være med de jeg hater allermest hver dag.
jeg er en hatfull person.
jeg aner ikke hvorfor jeg forteller deg dette, men det er faktisk ingen som forstår meg 100%.
faren min har ødelagt meg, og det har moren min også
jeg er en ødelagt person, noe jeg alltid kommer til å være.

Det første jeg skal fortelle har jeg ikke snakker med noen om, bortsett fra min avdøde hund. Jeg har hatt mye krangler og mye dritt i familien og blandt venner, jeg begynner å bli dritt lei av alt og alle. Jeg har en veninne som bli sur bare jeg snakker til henne på en ordentilig måte, men når jeg prøver å kutte henne helt ut blir hun bare fullstendig klengette på meg. I vennne gjengen vår er det baksnakking hele tiden, det går ikke en dag utanatt noen/jeg blir baksnakket. Jeg er sinnsykt lei det. Baksnakkina er en av mange grunner til at jeg har vurdert selvmord. Tenk at en person kan få deg til å føle deg verdiløs, at en persom kan få deg på tanken til å ta slvmord. Jeg har vært så nære, en gang hade jeg skrevet ferdig brevet som skulle ligge ved siden av meg, jeg satt i senga mi meg kniven i hånda. Det var tusen tanker som fløy i hode på meg, jeg var redd og jeg følte meg verdiløs. Grunnen til at jeg ikke tok live mitt var fordi jeg hørte på yndlinssagen min, og mitt i refrenge kommer det “forbli sterk, du er ikke alene om det”. Akkuratt da begynnte jeg å tanke på alle andre som hadde det like ille som meg, kanskje verre? Jeg bestemte meg for å prøve å holde ut litt til, men det er ikke enkelt, jeg har vært inne på tanken flere ganger senere. Det har ikke akkuratt blitt bedre, bare værre.. men jeg prøver å være så sterk som mulig! Det ble også veldig vanskelig for meg da hunden min døde for noen uker siden, hun viste om alle hemmelighetene mine, jeg fortalte henne alt! Som sagt så prøver jeg å holde meg sterk, men tror ikke jeg klarer meg så veldig mye lengere..
Den andre tingen jeg ville fortelle om hendte med to andre veninner, men ingen av oss har fortalt det til noen. Det er kanskje to år siden nå, men jeg tenker på det den dag i dag. Vi var i en kiosk, men ingen av oss hadde penger, så vi hadde bestemt oss for å ta en sjokolade vær. (jeg er fustendig klar over at det var utrolig dumt av oss å angrer veldig på det) Hverfall så ble vi oppdaga og butikkmannen dro oss med på bakromme. Der sa han at han kom til å ringe foreldrene vår hvis vi ikke oppførte oss pent. Han tokk hånda si inn under genseren og førte den opp mot brystene. Han holdt den der en stund før han begynnte å bevege seg nedover mot underlivet. Når han kom ned ditt begynnte han å føre fingrene rundt om kring inni der og hvis vi skrek slo han oss. Han holdt på i sikkert 5min på hver av oss og det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd. Dette er ikke noe jeg tenker op hver dag, men det kommer opp i tankene mine av og til. Vi har ikke fortalt dette til noen og det kommer vi ikke til heller. Men det var godt å kunne dele det å slippe å holde på alt dette selv.
Det ble kanskje et langt innlegg, men hvis du leser dette så setter jeg pris på at du tok deg tid!

kjæresten min er ikke bra for meg, men jeg er ikke bra uten han heller. det inrømmer jeg ikke for noen.

Jeg snuser, og dere tenker at det er et luksusproblem. Jeg er 15 år og bor i et lite tettsted. Jeg er ganske populær og blir likt godt av andre, så jeg har både venner i alle klasser, men nå i det siste har det sluttet for jeg har begynt å stå opp for meg selv og si hva jeg mener. Jeg er heller ikke redd for å gjøre noe som andre rynker på nesen av, bortsett fra snusen. Jeg har i alle år vært englebarn og ikke gjort noe annet enn å være superflink på skolen, vært psykolog for vennene mine og hjulpet de med alt de trenger hjelp til. Men så begynte jeg å tenke på meg selv, hva vil jeg? Jeg har en bestevenninde jeg sier alt til og hun røyker. Ingen i hele denne verden vil tro noe sånt om oss. For vi “er ikke sånn”. Men jeg føler at etter jeg begynte med å snuse og drikke, så har ting forandret seg, og jeg har gjort ting jeg angrer på. Men jeg har forandret meg til det bedre. Jeg har funnet meg selv og jeg vet hva jeg vil og alt det der. Men når det kommer til snusingen, som jeg nevnte bor jeg i et lite tettsted og om mine jentevenner får greie på det kommer de til å stenge meg helt ut, for “sånt” gjør man bare ikke. Det er lavmål og snuse. Og det syntes jeg også selv, før. Men jeg har hatt problemer og slitt litt i det siste halvåret med fake venner og familie som ikke er sammenkoplet, og jeg fant en ro i snusen, jeg kan virkelig slappe helt av. Og det er deilig, men jeg gjør det ikke for å være kul eller for å tøffe meg, for jeg gjør det bare hjemme. Det er bare en håndfull som vet dette, og det er de vennene mine som er litt nede på rangstigen. Men de aksepterer meg for den jeg er, noe som de andre vennene mine som er litt høyere opp også burde akseptere. Men jeg bestemmer i mitt liv, men det er litt kjipt også for jeg hadde aldri trodd dette om meg. Jeg hatet røyk og snus før, men jeg er visst blitt en av dem. Men sånn er det.
Jeg har også en annen hemmelighet ingen andre enn jeg vet om. Jeg er en ganske liten jente, men jeg har et par ekstra kilo på kroppen. Jeg går i klasse med jenter som er mindre enn en spiker, noe som jeg føler litt ekstra på. Så i det siste har jeg begynt å spise mindre og mindre og jeg har gått ned nesten ti kilo, men jeg ser det ikke selv, men alle kommenterer det og jeg merker også at guttene legger mer merke til meg. De har jo sett meg før også, men mye mere nå. Og jeg vil gå enda mer ned, men i det siste har jeg begynt å spise litt mer pga konfirmasjoner og bursdager og da vil jeg ikke gjøre det noe synlig at jeg nesten ikke spiser. Så når jeg da har kommet hjem, kaster jeg det opp, og det hater jeg. Faen.. Jeg har helt siden jeg har vært 8 år hatet kroppen min, og i perioder neste ikke spist, men det er nå jeg kjenner det for alvor. Jeg vil ikke at det skal være sånn, men jeg kan ikke gå opp nå, da tror jeg at jeg dør. Jeg vil ikke skape en spiseforstyrrelse, noe jeg er redd for at jeg kanskje kommer til å gjøre, men jeg kommer aldri til å slutte å spise, for det skjønner også jeg er dumt. Men jeg vil bare gå ned ti kilo til også stoppe der og prøve å holde meg på den vekta. Jeg vet det ikke bare er jeg som har det sånn.

Pappa er alkoholiker, mamma er alkoholiker, jeg har blitt voldtatt, jeg har anoreksi, jeg er manisk depressiv. Ikke tro dere har det vanskelig pga en jævla gutt som ikke vil ha deg, vær så snill.

jeg har en syk hemmelighet som jeg egentlig ikke har tenkt så mye over før nå. når jeg var mindre pleinde jeg og vennennine mine å leke kjærestepar. vi klinte med hverandre, og gnikket kjønnsorganene mot hverandre! det hørtes jo helt sykt ut.. hahaha, jeg tror jeg var 10 – 13 på denne tiden, skjønner ikke at jeg kunne gjøre noe sånt.. det var min morsomme hemmelighet

Jeg har faktisk lenge vurdert å skrive dette til deg, men har liksom aldri funnet noe passene tidspunkt, så veldig bra at du kom med dette innlegget nå.
Prøver å få motivasjon til å begynne å trene igjen. Men kommer ikke inn i det igjen. Så det har endt med at jeg fant en annen måte å bli tynnere på. Og jeg bare skriver min “historie” til deg her, for å få den ut et sted. Du må ikke lese det, for den kan bli litt lang. Men jeg blir veldig glad om du kanskje kunne kommet med noen råd til meg.
Jeg er redd for at jeg kanskje er på vei til å utvikle spiseforstyrrelser. Jeg har ikke fortalt det som det er til noen andre, fordi jeg ikke vil skape så mye styr, men når jeg får skrevet det ut til noen som ikke er så nærme meg, føler jeg det er mye lettere. Så jeg bare skriver det til deg, og håper det går bra.
Jeg går i 10. klasse, og fyller 16 år i Juli. Helt siden begynnelsen av 9. klasse har en venninne av meg mast om at jeg har spiseforstyrrelser siden jeg ikke spiste så mye. Jeg spiset ikke frokost, ikke lunsj på skolen og ikke kveldsmat. Altså det jeg spiste i løpet av en dag i 9.klasse var mat etter skolen og middag. Når man hører dette ca. hver dag i 1 år, begynner man etterhvert å tro at man har spiseforstyrrelser, men jeg fortsatte bare som jeg pleide.
(For å ikke gjøre denne kommentaren altfor lang, hopper jeg frem i tid, til hvordan situasjonen min er nå)
I Januar begynte jeg å snakke med en gutt som jeg har blitt veldig glad i. Han er kjempe snill og hva skal jeg si? Veldig opptatt av trening, kosthold osv. Etter at jeg fikk en skade på en fotballkamp i slutten av 2011 har jeg nesten ikke trent siden den tid, og har da lagt på meg litt, men ikke noe sånn at det synes veldig. Bare 3-4kg. Men jeg føler på en måte et “press” om å være tynn nok og ha den perfekte kroppen, for at han skal like meg. Men i og med at jeg fikk helt skrekk for å trene etter den skaden, måtte jeg finne andre måter å bli tynnere på. Det endte med at jeg sluttet å spise. Jeg spiser nå enda mindre enn det jeg gjorde i 9.klasse. Det kan gå en hel dag uten at jeg spiser. 2 dager kan gå.. I løpet av en vanlig dag spiser jeg kanskje en yoghurt, eller bitte litt middag. Eller så spiser jeg ganske mye grønnsaker. Det er så og si det eneste jeg spiser mye av i løpet av noen dager. Og ettersom jeg så at jeg ble litt tynnere av å bare spise det, eller å ikke spise noe, så har det endt med at jeg bare har fortsatt med det. Det har vært sånn i 4-5 mnd nå, og jeg er litt bekymret over meg selv! Jeg vil ikke være jenta med spiseforstyrrelser. Jeg vil ikke være jenta som sulter seg selv, for å være bra nok for en gutt. Jeg VET at han ikke bryr jeg som jeg veier 50 eller 60, men alikevel klarer jeg ikke helt å skjønne det. Han vet ikke noe om HVORFOR jeg spiser så lite som jeg gjør, bare AT jeg spiser lite. Han prøver å få meg til å spise, og forteller hvor viktig det er og alt det. Men tror ikke han har noen tanke om hvorfor det er som det er.
Det hele har blitt en ond sirkel. Som jeg ikke vil være en del av, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den…

Jeg er forelsket i bestevennen min, og jeg vet at han føler det samme. Men vi kan aldri bli sammen, fordi alle sier at vi ikke passer sammen og alt vil bare bli kaos. Kanskje ødelegger vi vennskapet vårt? Jeg kan vertfall ikke risikere at vi mister det sterke båndet mellom oss.. Jeg gråter meg i søvn ganske ofte for å si det sånn..

Jeg fikk akkurat vite at faren min kanskje må reise til Afganistan, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har verdens beste bror på fem år, han lyser opp dagen min og hvis han ikke er hjemme når jeg er der blir jeg redd eller føler meg rar. Men han har en sykdom(fysisk, han er helt mentalt frisk), og jeg er så redd for at han skal bli borte eller noe sånt. Jeg liker ikke og tenke på det, men han betyr så ekstremt mye for meg. Jeg tenker at når jeg blir eldre skal jeg ta han med på ferier og gjøre masse morsomme ting ilag med han. Jeg føler ikke at det er en hemmelighet hvor mye jeg bryr meg om han, men jeg har aldri snakket med noen om det og det skal jeg ikke gjøre. Jeg har vurdert slevmord mange ganger det siste året, men når jeg har løkka rundt halsen min og skal slippe, tenker jeg på han som må miste søsteren sin og at jeg ikke får oppleve nye ting ilag med han. Da bruker jeg og reise meg opp og ta av meg løkken. Han smiler hver dag og er grei mot alle andre, han oppfører seg fint meg alle i barnehagen. Jeg gruer meg sånn til at han skal begynne på skolen fordi jeg er redd han skal bli mobbet eller ikke får noen venner. Jeg prøver og vere der for han hver eneste dag, men siden foreldrene mine er skilte og han har en annen far er det veldig vanskelig. Hemmeligheten jeg har er at jeg elsker min bror så høyt at jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten smilet hans hver dag.

Jeg hadde enkelte problemer med mat fra jeg var 15-16. Jeg trente mye og tenkte ikke at lite mat var noe farlig for kroppen min (gikk i utgangspunktet aldri inn for å slanke meg).. Det lille matinntaket og all løpingen resulterte i en kraftig vektnedgang. Jeg mistet puppene mine, og mensen i ca. 1 års tid. Det gikk ikke så riktig galt med psyken min, men forstod jo etterhvert at jeg var i ferd med å utvikle noe hvis jeg ikke tok tak i det. Alle rundt meg merket dette selvsagt. Den dag i dag har jeg ikke slike problemer med mat (spise minst mulig, osv) Jeg spiser sunt, og løper 5 dager i uken. Har fått tilbake mensen slik at jeg har en bmi innenfor normalen. Men problemet er at jeg ikke har pupper omtrent. Det er helt jævlig. Jeg er 17.. JA, jeg er relativt fornøyd med meg selv, men når jeg ikke har pupper.. Jeg er kjemperar, jeg føler at hver gang jeg løper så vil alt av det lille jeg har av pupper sakte men sikkert forsvinne. Tenker også kontinuerlig på at ingen gutt vil ha meg når jeg ikke har pupper. Derfor avstår jeg egentlig fra all som gjelder gutter. Hvem gutt vil ha en jente uten pupper? Hva skal jeg gjøre. Dette tærer så syykt på selvtilliten! Kan ikke tenke meg at silikon vil være et tilfelle.. Jeg føler meg bare så uendelig stygg.

Jeg tror jeg er på vei til å få spiseforstyrrelser, søsteren min på 16 er gravid og har spiseforstyrrelser, mamma er overvektig, pappa har en sykdom og jeg har blitt glemt bort pga småsøsken og graviditet. Jeg har det egentlig helt jævlig inni meg, men på utsiden virker alt fint. Alle tror at jeg har det så lett. Vennene mine er de verste som går ann, og de skal alltid si stygge ting til meg elns. HATER dette livet, skulle ønske alt var som før.

Jeg hater egentlig meg selv..føler meg så falsk på mange måter. Her jeg bor skal alle liksom være så perfekte. Tynn,langt hår og fine klær.. Dette har da ført til at jeg har fått bulimi og jeg stjeler av og til på sentere. Bare småting..men uansett. Jeg liker ikke meg selv, eller familien, eller vennene mine. Men på en annen måte gjør jeg det også. Jeg vet ikke hva det er, men jeg finner ikke meningen med livet lenger og vil egentlig bare dø. – jenta bak fasaden

Når jeg sminker meg og fikser håret mitt og er helt ferdigstelt, føler jeg meg som verdens peneste person. Jeg vet at gutter syns jeg er fin og sånn, og jeg blir ofte plystra på og sånn på gaten av gutter jeg ikke kjenner. Men når jeg ikke har sminke på meg, vil jeg seriøst drepe meg selv. Jeg er så forbanna stygg og jeg skjønner ikke hvordan det går ann å vær så stygg. Jeg bruker heller ikke så mye sminke i grunn, bare litt av det grunnleggende som maskara og solpudder. Men alikevell er det så syk stor forskjell fra med sminke – til uten sminke. Jeg går ALDRI uten sminke med unntak fra om natten. Jeg viser meg ikke uten sminke for familien en gang for jeg føler at de ikke vil elske meg og bli flau over meg fordi jeg er så stygg. Jeg føler jeg lever en løgn pga sminken, at jeg har en maske på. Jeg hater masken men MÅ bruke den no matter what. Jeg vil så gjerne ta av masken, men det går ikke. Jeg er for stygg. Jeg hater hvordan jeg ser ut, og jeg bruker nesten hver anledning jeg har til å sjekke meg selv i speilet og sminke meg enda mer.

Min forje kjæreste var jeg sammen med nesten ett år.. På slutten av forholdet fikk jeg vite at han hadde vært utro mot meg for ni måneder siden. Dette gjorde slik at det ble slutt, og jeg selvfølgelig veldig såret. Ingen har sårt meg så mye som han. Og jenta han gjorde det med klarer ikke jeg å se på. Jeg tåler ikke trynet hennes. Får bare vonde bilder i hodet.
Men nå har jeg på en måte kommet meg videre. Han bor ikke samme by, så det er lettere å komme over han. Men nå har jeg blitt kjent med en ny gutt. Vi henger i lag avogtil, å drikker ilag på fest og slikt. Jeg liker denne gutten veldig godt, og jeg har fått for meg at han liker meg også.. Så for noen uker siden drakk vi og lå sammen.. Dette skjedde igjen i helgen..
Han har kjæreste.. Jeg dør av dårlig samvittighet.. Jeg ligger i sengen om natten å bare tenker på vondt jenta hans vil få det vis hun finner det ut. Jeg har så lyst til å være sterk å si noe til han, eller hun.. Et eller annet.. Det er en forferdelig følelse, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg klarer ikke å slutte å møte han heller.. Han er så god.. Selv om jeg vet at det han gjør ikke er rett..
Jeg føler meg like dårlig som jenta som lå med x`en min.. Hater meg selv atm..

Jeg behandler folk som dritt, mest av alt meg selv. Livet mitt er perfekt, men jeg hater det likevel. Om nettene sover jeg ikke, i stedet sitter jeg oppe og planlegger begravelsen min og diverse annet. Selvmord er planen, når jeg har gjort de tingene jeg føler må bli gjort før jeg dør.
Ting er ikke alltid som det ser ut. H*n som ler og smiler hele tiden, og har livet som alle drømmer om, kan også være h*n som gråter seg i søvn fordi h*n ikke ønsker å leve mer.

Jeg er forelsket i en herlig gutt, som alltid gjør meg glad og som jeg snakker med hver eneste dag. Jeg er er helt sikker på at han er forelsket i meg også, men problemet er at han snakker med så utrolig mange jenter, og er ute i helgene uten at jeg er oversikt over hva han kan finne på.. jeg mener ikke at jeg “må” vite alt, men det gjør meg utrolig usikker og jeg klarer kun å tenke på han. Jeg håper så inderlig at vi kommer til å få et forhold som fungerer!

Jeg er forelsket i fetteren min ! Har likt han siden vi var små, og jeg vet at han også liker meg fordi han flørter noe helt synnsykt med meg ! For noen år siden så drev vi flørtet på msn dritt sent om kvelden han ba meg om sende bh bilder eller å slå på webcam mens jeg bare var i bh men jeg gjorde det heldigvis aldri ! Han har dame nå, men uansett så flørter han med meg på face ! og itillegg så vet han at jeg liker han så det er utrolig flaut å se han hver gang vi skal samles i familien ! Og dette er noe som på en måte er forbudt i vår kultur men uansett er jeg utrolig forelsket i han ! MANGE av mine venninner vet det men INGEN i familien heldigvis ! Er så redd for at skal fortelle det til noen ! -men uansett så elsker jeg han, føler at hjertet mitt dunker veldig hardt og rask når jeg ser han ! 🙁 Aner ikke hva jeg skal gjøre … Noe som opplever det samme ?:(

Del 1.
Jeg var et år gammel, da min far dro fra mamma, meg og mine to eldre søsken. Han dro til Østerike, og startet sitt nye liv. Jeg husker jo ingenting av dette, siden jeg var et år, min bror var 3 og min søster var 5. Mamma hadde altså 3 små barn, hun måtte ta hånd om aleine. Etter et år, fikk hun lungebetennelse, så min tante og mormor måtte steppe inn. De var mye til hjelp. To år senere, fikk mamma gallestein i magen, noe som var veldig farlig så hun måtte innlegges på sykehus. Jeg var 4 år, og kan huske vært eneste sekund av denne hendelsen. Jeg kom på morningen inn til mamma, og jeg som 4åring trodde hun var død, men heldigvis var hun ikke det. Noen år senere, da vi var eldre, begynte mamma å jobbe i barnehage. Hun jobbet i barnehage i flere år. Men etter flere år i barnehagen, alt hun hadde gjort for oss barna så vi fikk oppleve noe, Paris, Danmark osv, etter alt strevet mamma gjorde for at vi skulle få en bra barndom, endte dårlig. Mamma ble utbrent, alvorlig utbrent. Jeg tror ingen i denne verden kan vite hva utbrenthet er, før de selv har det. Mamma ble sykmeldt og kunne ikke jobbe. Endelig hadde pappa tatt litt kontakt, så jeg og mine søsken var hos pappa vær annahver helg. Det var et helvete det. Det var kjedelig, ikke en dritt å gjøre, ekkel mat og i toppen av alt, en stemor som mishandlet oss. Men vi som barn så aldri bakrunnen til at denne stemoren mishandlet oss, det fikk vi vite år senere. Pappa hadde mishandlet OSS, som fikk henne til å mishandle barna HANS. Helt feil av henne, å la det gå ut over oss, men det var jo selvfølgelig synd på henne. Pappa og denne stemoren fikk 2 nydelige barn sammen, som jeg har kontakt med den dag i dag. Stemor nr. 2, fikk pappa også barn med, nesten samtidig med minstemann til den første stemoren min, min far var på toppen av det hele, utro mot den første stemoren min. Jeg og mine søsken turte ikke å si ifra om noen ting, vi var sjenerte og redde. Grunnen til at pappa ikke mishandlet oss, er fordi vi var så lydige, hadde vi vært urolige er jeg veldig sikker på at han kunne mishandla oss. Når jeg ble 8-9år, og sluttet å være så mye hos farenmin, jeg hadde vokst opp og jeg turte å si ifra om ting. Jeg sa jeg ikke ville til pappa mer, men ville aldri fortelle sannheten. Jeg var hos min mormor som jeg kaller for “mor”. Den beste mormoren i hele verden, hun tok hånd om oss tre når pappa ikke gjorde det. Uten henne, så hadde jeg nok ikke vært her jeg er idag. Min største søster som er 4 år eldre enn meg, fortalte meg og min bror noe jeg fikk helt anfall av. Hun fortalte meg om fortiden mellom min far og mor. Faren min hadde ikke bare mishandlet stemoren min, men også min kjære mamma. Fikk ikke vite så mye hvordan, men at han hvertfall hadde vært hard mot henne. Jeg var ennå litt ung, så jeg ble kvalm inni meg og begynte å hylgrine. Mamma ville ikke si oss noe siden hun ville at vi skulle ha en far, det var også grunnen til at hun ikke anmeldte pappa etter det han gjorde mot henne. Etter flere år, så hadde det blitt sommer 2010. Jeg og brorenmin dro på en sommerhytte som farenmin hadde leid. Kjempe flott sted, med verdens fineste strand. Stranda er som sydenstrand, varmt vann uten tang og tare og hele pakka. Hytta var søt, og jeg koste meg veldig. Småbrødrene mine var med, 3 stk søte barn. Stemor nr. 2 var også mer. Vi skulle være der i en hel uke, og alt gikk fint. Jeg trodde faktisk pappa hadde forandret seg, siden min stemor virket lykkelig. Men jeg tok feil. Dagen før vi skulle hjem, hørte jeg krangling uttafor hytta. Jeg og brorenmin hadde vår egen hytte rettvesiden av pappa og de sin, så jeg overhørte krangelen. Jeg ble redd, fordi jeg hørte hyl og grining. Plutselig hørte jeg noe jeg aldri hadde hørt før, pappa kvelte stemoren min. Jeg kunne høre det, og jeg ble livredd. Jeg skjalv og holdt på å grine, og min bror kom bort å trøstet meg. Vi to, på 12 og 14 år var redde for at pappa skulle gjøre noe skikkelig alvorlig. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, så vi satt der som to stumme barn og gjorde ikke en dritt, nettop fordi vi ikke turte. Vi låste døren, siden vi var redde. Plutselig måtte jeg sykt på do, det var utedo, en fin en altså, ikke en typisk utedo med hull rett ned. Så for at jeg skulle komme meg til hytta, måtte jeg forbi pappa og min stemor. Jeg ville ikke pisse på meg, jeg gikk ut og stemorenmin og pappa stoppa helt opp og smilte til meg som om ingenting hadde skjedd. Jeg sa jeg bare skulle på do, og de sa ok. Imens jeg var på do, så hørte brorenmin at pappa kjeftet på stemorenmin, og han var øyenvitne til at han slo henne. Da jeg skulle gå inn i hytta igjen, så smilte pappa og sa “godnatt, glad i deg og sovgodt”. Jeg kjente jeg ble kvalm innimeg, så jeg bare smilte og latet som ingenting.

sommeren 2011.. jeg var 13 å skulle bli 14 i november..
en kompis av bestevennina mi skulle komme hit,jeg visste allerede hvem han var, men han visste ikke hvem jeg var. det tok ikke mange timer med snakking med ham for å skjønne at jeg hadde falt helt pladask for han. etter hvert fikk han seg jobb her, og han flytta hit. bare pga meg. han ville være med meg over alt på jord. en kveld da jeg var på besøk til han, kysset han meg.. det var så deilig.. vi likte jo hverandre, så vi ble sammen etter en stund. men det som gjorde hele greia syk.. han var 21.
vi var sammen i 3-4 mnd. det var de værste månedene i hele mitt liv.. etter jeg slo opp med han sto jeg igjen med ingenting.. vennene mine forlot meg, familien hatet meg. jeg følte meg ubrukelig, unødvendig.. uviktig. det er ikke en følelse man vil ha inni seg så lenge..
jeg vurderte å skrive et brev, legge det en synlig plass for familien, så skulle jeg finne en måte jeg kunne drepe meg selv på. jeg prøvde å henge meg på rommet mitt. men det gikk ikke. rett før jeg var “borte” røyk tauet.. tauet var alt for tynt.. jeg ble dritt forbanna. etter det har jeg prøvd å begå selvmord flere ganger.. men det føles som at ingenting dreper meg. jeg har blitt skutt rett ved siden av hjertet, fått en jærnstang gjennom magesekken.. glass plate i hodeskallen.. INGENTING, dreper meg.. er nesten som jeg begynner å vurdere å sette huset i full fyr for så å brenne inne.. jeg hater livet mitt.
men jeg håper jeg kan se lyset i tunellen snart.. hvis ikke…. så vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre..

jeg sliter med sterk angst og depresjoner. vet ikke hva angsten kommer av,men jeg tør ikke fortelle det til noen. ikke kjæresten min engang. føler meg utrolig langt nede hvor alt er mørkt. jeg gråter hver eneste dag uten at det egentlig er noen spesiell grunn til det. jeg føler meg ensom selvom jeg både har kjæreste og venner rundt meg. matematikk har gått rett til helvete, stryker antageligvis og må ta det opp igjen neste år i tillegg til alle de andre fagene. bare tanken gjør meg utslitt. har vært syk i flere mnd med en langvarig sykdom som endelig begynner å forsvinne. altfor stor jernmangel i kroppen min gjør at jeg ikke får konsentrert meg om skolearbeid i det hele tatt og jeg bruker dagene mine på å sove og gråte. vil at det skal gå vekk. jeg vil tilbake til den jeg var før. jeg vil være glad, og ikke trøtt, trist og sliten hele tiden. det er ufattelig utmattende. det var veldig deilig å få skrevet dette et sted, for det er ingen andre som vet det. DU ER FANTASTISK, SOPHIE!! ønsker deg alt vel<3

Har en stor hemmelighet som jeg bærer hver eneste dag…. jeg liker en gutt i klassen. jeg går nå i 10. og jeg ble stup forelsket første gang jeg så han i 8.klasse. Jeg klarer ikke slutte å tenke på han.. smile, måten han blunker med det ene øyet på og måten han holder rundt meg… men det er ett problem. Dette er bare når vi to er alene. Det er akkurat som at han er flau over meg. Jeg har mistet helt selvsikkerheten min… Men fortsatt er jeg stup forelsket.
For ca en måned siden var vi på en utenlands klassetur og tidlig på morgenen gikk jeg inn på rommet hans for å vekke han. Vi ble lignes og pjuske lenge… til slutt endte det med litt klåing og klining. Etter det klarer jeg ikke tenke på noe annet. Jeg vil bare ha han!! Så i dag tok jeg motet til meg og sendte en melding og sa hva jeg følte… Det gikk ikke så bra.. vet ikke hva jeg skal gjøre! vil bare løpe bort til han og kysse han og være samme med han.

jeg fikk med kjæreste igår er sykt glad men idag fikk jeg en vibrator ifra han i posten å kondomer, å dt ble bare ekkelt han vil ha sex med meg å sånt å dt vil ikke jeg syntes dt er artig men det ble bare ekkelt Har brukt viben en gang med litt gaum på noen som vil kjøpe den ?

Jeg blir forelsket i gutter bare jeg har sett på de i 2 sek! kafaen liksom !!!

Når jeg var mindre ble jeg mobbet , og jeg er helt død innvendig. Jeg kan virkelig ikke beskrive hvor lei jeg var. I hele 4 fuckings år ble jeg mobbet, hver eneste jævla dag. Og jeg er drittlei. Til og med dagen i dag , sender folk me stygge blikk og kommentarer. Når jeg var 11 år , vurderte jeg selvmord. Ungt ikke sant? Jeg har mistet selvtilitten min. Jeg føler meg maktløs, har såvidt som jeg husker ALDRI tørt og si imot noen. Jeg har prøvd hjelp,ingenting funker. Hver kveld, hyler jeg i puten for og få ut sinnet mitt. Til og med dagen idag , kan jeg gå forbi folk som stopper opp og kaller meg ting. Hvem vil ha et sånt liv? Ikke jeg. Men jeg får det. Jeg er så jævlig heldig og får det. Et år prøvde jeg og blogge, det gikk til helvette. Folk fant bloggen min, og kommenterte bare drit. Jeg er rett og slett dritt lei. Jeg har bare lyst og løpe vekk , vekk der ingen kan nå meg.

Jeg er 13 år og har bodd i fosterhjem siden jeg var ett og et halvt. Begge foreldrene mine var narkomane, og faren min har jeg bare møtt en gang, og det var i konfirmasjonen til søstra mi i 2009 (fikk ikke vite at jeg hadde en søster før jeg fikk brev fra henne når jeg var seks). For tre uker siden så jeg faren min igjen inne på et kjøpesenter i byen, han solgte ekkoblader (hvis du vet hva det er). Innen er periode på to uker har jeg sett han tre ganger uten å tørre å gå bort, men det er vel kanskje ikke så rart.
Jeg har aldri hatt særlig god selvtillit. I fjor utviklet jeg en lett form for spiseforstyrrelse som ikke varte så veldig lenge, men innen en tidsperiode på to uker gikk jeg ned 7 kg fordi jeg ikke ville spise. Fosterforeldrene mine hadde ikke lagt merke til noe, og jeg fortalte det til dem først for en måned siden.
Jeg gråter for meg selv flere ganger i uka, og tenker på hvor fucked alt er, og i det siste har jeg tenkt på å dra til bup, men da må jeg fortelle det til fosterforeldrene mine og alt.
Jeg føler meg helt verdiløs.
Jeg har også snakket en del med en gutt nå, og jeg tror jeg begynner å like han. Jeg har møtt han en del ganger og han vil møte meg flere ganger og sånn, men jeg er veldig forvirret. Noen ganger gir han utrykk for at han liker meg, og andre ganger bryr han seg ikke. 17 Mai var jeg på tivoli, der møtte jeg på han, og helt ut av det blå holdt han rundt midjen min, og vi klemte sikkert tre ganger ellernoe, så spurte han om jeg kunne gi han en muss (det var så utrolig søtt at jeg trodde jeg skulle dø) men jeg måtte dra. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tro siden han er gift med en annen jente på facebook, men jeg var jo også gift med han der en stund uten at vi var sammen da, ehe.
Ble mange ting i en kommentar, men.

Skulle ønske jeg var mer populær, mer likt på skolen, mer sett på skolen, mer snakkete om på skolen, mer status og slik. Jeg er egentlig veldig opptatt av status, selv om jeg ikke viser det. Jeg kan godt være litt fake ved å få litt status, det har jeg ikke så mye problemer til.
Målet mitt er å bli populær så jeg kan komme på flere fester. Denne gjengen jeg er med i nå, suger i å feste. Jeg elsker fest, elsker å bli kjent med nye folk. Det kan jeg ikke nå, gjengen min stenger meg. Vil faktisk gå inn i et nytt miljø, rett og slett.

Jeg har fingret bestevenninnen min. Jeg tror jeg er biseksuell.

Jeg er 16 år, har verdens beste kjæreste som jeg har vært sammen med i et og et halvt år. Men i det siste har jeg blitt betatt av en annen, men det forandrer fortsatt ikke følelsene mine for min kjæreste. Jeg vet også at han andre er smålig betatt av meg og vi har hatt våre stunder hvor vi har flørtet osv. Jeg står liksom i mellom to gutter, aner ikke hva jeg skal gjøre.. Vanskelig

Strekkmerker på magen og hoftene. Tørr ikke bade i sommer

Det har gått 2 mnd siden jeg sist snakket eller så faren min. 17 mai ringte han meg fordi han trengte noen til å passe på katten noen dager. Slik er det, ser faren min nesten aldri, til og med bor han bare 15min gå tur vekke fra meg, og jeg ser han nesten aldri. Mine nermeste venniner hvet at jeg har ikke så godt forhold til faren min , men de vet ikke hvor vondt det er å ha en far som lever 15min fra deg som aldri kontakter deg eller noe føles. De mener at det er min egen feil å at jeg burde ringe han oftere osv, men i modsetning til andre venner hører jeg fedrene ringer dem faktiskt engang i blandt og spør hvordan de har det. Ville bare skrive det her fordi jeg må få det ut på en eller annen måte, og bare håpe at det er noen som leser og forstår, får jeg har ingen jeg kjenner som hvet hva jeg mener…

Jeg var på fest for ca en måned siden og da møtte jeg en gutt. Jeg hadde helt klart tatt ølbrillene på og tenke nå skal jeg endelig ha sex! 15 år er jeg. Han var sikkert 18, og skikkelig kjekk. Vi gikk på toalettet og der begynte han og kle av meg. Jeg fikk helt panikk, fordi jeg tørr ikke kle av meg foran andre, og jeg presterte å gråte foran ham. Jeg følte meg så dum! Jeg tør ikke ha sex fordi jeg er så usikker på kroppen min..

Har lenge vært i ferd med å utvikle en form for spiseforstyrrlese. Klarer ikke å gå en dag uten å stille meg foran speilet og se på magen fra siden for å se om den har blitt større eller mindre siden sist. Jeg går konstant og tenker på hva jeg spiser og hvor ofte jeg gjør det. Jeg skulle bare ønske jeg var komfortabel med kroppen min!
Poenget er at jeg egentlig er veldig tynn, til tider kan jeg synes at jeg er for tynnn, men jeg blir liksom aldri fornøyd. Hele tiden må jeg tenke på hva jeg spiser og hvor mye jeg trener. Legger jeg på meg litt blir jeg helt fra meg, og jeg unngår bevisst å spise selv om jeg er sulten, hwlt til det er nødvendig. Det er så vanskelig, og i tilleg går jeg i en klasse med veldig pene slanke jenter og på dans, så lever generelt i et miljø hvor presset på bra kropp og utseende er veldig stort. Det er så slitsomt!

har vært inn og ut av psykiatrisk avdeling siden november i fjor. er diagnostisert manisk depressiv som følge av en barnevernssak. ingen andre enn min nåværende fosterfamilie (som jeg flyttet til i september) vet det. ikke en gang den nærmeste bestevenninna mi vet det. jente 16

jeg har liggi med typen til bestevenninna mi. 3 ganger…

Til deg som skrev ”Selv om foreldrene mine er skilt og bor på to forskjellige steder, har jeg alltid følt at jeg bare har ett hjem. Jeg har alltid følt at jeg betyr mindre enn de to andre søsknene mine hos faren min. Pappa og kona hans tar alltid med de to andre søsknene mine på shopping og resturanter, men sist han tok med meg ut på shopping var når jeg var ti år. Jeg husker akkurat hva jeg fikk, for det var en veldig spesiell og rar opplevelse å få noe av pappa. Jeg fikk en Hawaii t-skjorte, en rosa tynn hettegenser, og noen truser. På trusene sto det ukedagene på, og på gettegenseren sto det “cool girl”. Pappa ble student for litt over to år siden, og han har ett år igjen før han blir utdannet arkitekt. Han gjorde det klart for meg og de to andre søsknene mine at vi i denne tiden ikke ville kunne ha rå til dyre ting som å gå å spise ute på dyre resturanter, eller kjøpe klær hele tiden. Han fortalte oss at det kun var konen hans som ville tjene pengene til familien, og at det ble deres felles konto fremover. Hver gang jeg kommer til pappa, sier søstrene mine at jeg må komme å se på de nye klærne/dukkene/skoene de har fått, og hvor morsomt det var på badeland med pappa her om dagen. Det er ikke det at jeg vil på badeland eller er bortskjemt, jeg vil bare få litt av pappa jeg også. Pappa har ikke betalt noe til meg annet enn barnebidrag til mamma i snart 5 år. Han har sneket seg unna konfirmasjonen min, han kjøpte ikke bursdagsgave til meg i fjord. Han gav søsknene mine perler, smykker, klær og en hund til jul for to år siden, og kjøpte kun en bok til meg. I går tok jeg han på fersken i å spandere middag på hele familien på ett utested uten å igjen invitere eller si noe til meg. Han ble sjokket når jeg kom, og hadde vansker med å forklare seg. I huset hos pappa har jeg det minste rommet, med minst møbler på. Jeg har en seng og en sofa, og resten er deres ting som de må oppbevare der. De bruker mitt rom som gjesterom, og som bod. De sier at de ikke har noe annet sted å sette det, og at de ikke har lyst til å sette det på loftet eller i garasjen. Pappa lover meg ting jeg skal få, men jeg blir skuffet gang på gang. Han avlyste en gang Hellas turen DAGEN FØR siden han ikke ville pga en liten forkjølelse. En gang kjøpte han flybilleter til Senja for alle i familien utenom meg. De skulle besøke oldemor en siste gang før hun går bort, og de visste hvor mye det hadde betydd for meg å besøke ho en siste gang, men de sa det ble for dyrt. Til tolvårs dagen min sa jeg at jeg ønsket meg en pc til bursdagen min, men pappa og kona hans sa de ikke hadde rå og at jeg var for ung. To måneder senere kjøpte de en splitter ny pc til lillesøsteren min på da åtte år.
Hos pappa har jeg en skuff i gangen hvor jeg har klærne mine. I den skuffen ligger det ett par sokker, tre truser, en hettegenser, en tights, og resten av klærne er klær jeg hadde når jeg var 7-8 år gammel. Jeg får ikke linser eller briller (noe jeg trenger pga ganske dårlig syn), sminke eller tamponger, penger til bussen, penger til nye skolesaker, eller å få lov til å ha venner på besøk. Søstrene mine har besøk hver eneste helg, og selv har jeg ikke hatt overnatting på flere måneder. Jeg er drittlei og ødelagt. Jeg gråter hele tiden, men jeg er dumsnill. Jeg klarer ikke å slutte å dra til han. Jeg er så ufattelig glad i lillesøstrene mine at jeg ikke klarer å dra ifra dem. Det er flere gnager jeg har drømt om å reise vekk fra dem, bare å dra og gi langt faen i konsekvensene. Men jeg klarer ikke. Jeg gir dem nye sjanser og lurer meg selv med å si at det kommer til å bli bedre. Denne sommeren skal jeg til Roma med de i en uke. Det er første ganger jeg reiser til utlandet med dem, og pappa sier hver gang jeg er der “du må gå ned i vekt. Du må begynne å jogge før vi drar til Roma. Du har blitt så stor at det ikke lenger er sunt, så du burde oppsøke en lege”. Jeg er 15 år, jeg bruker strl small/medium, og blir hakket og pirket på og kaldt “stor” av min egen pappa. Og du trodde du hadde det vondt? – anonym 15 år”
Jeg syntes synd på deg helt til du skrev ”Og du trodde du hadde det vondt?” Fyfaen, du bare aner ikke. Skjerp deg.

Hei til deg som skrev angående kjønnsleppene dine! Du trenger absolutt ikke å bekymre deg, da det er ganske vanlig at de indre kjønnsleppene er lengre enn de ytre! Har det selv, og har alltid vært bevisst på det, men har alltid brydd meg noe særlig. Jeg har et fantastisk sex-liv og har hadd en del sex-partnere, og har en kjæreste nå som jeg har sex med hver dag. INGEN av de har noen gang nevnt fasongen på kjønnsleppene mine, og når jeg har spurt de (ja, jeg har faktisk det!) så har de sagt at de ikke bryr seg om det i det hele tatt, og de har faktisk ikke forstått hva “problemet” er. Sannheten er at det kvinnelige kjønnsorgan kommer i mange ulike former og fasonger, men at det for de aller fleste gutter ikke spiller noen rolle hvordan den ser ut! Så du må ikke bekymre deg, det er absolutt ikke noe du burde tenke så mye på! 🙂
Hilsen jente, 20 år.

Er vel kanskje ikke en hemmelighet men jeg sier det likevel 🙂 Jeg har nettopp begynt å ignorere “venninnene mine” pga. de bruker meg, støtter meg aldri og ikke spør hvordan jeg har det. Har slitt med sosial angst siden jeg ble født og har hatt depresjon i minst et år. Det begynte når jeg ble mobbet av noen jenter som førte til at jeg sluttet på den vidregående skolen. “Venninnene mine” tar nesten aldri kontakt og om de gjør det er det bare pga. de trenger noe og bruker meg. De aner ikke hvor mye det sårer meg 🙁 Håper de blir å skjønne det snart ellers så blir vi ikke å bli venninner igjen…

Jeg er 17 år og har en pulevenn på 32. Han er intelligent, snill og kjempemorsom. Det var jeg som tok initiativ til å ha sex, IKKE omvendt. Alle, inkludert mine venner, dømmer meg for aldersforskjellen, og sier jeg er syk i hodet. Jeg blir såret av disse kommentarene. Vi to har det kjempebra sammen og er gode venner, er fyrverkeri i senga og har klart å holde på som vi gjør i snart et halvår uten å utvikle noen form for følelser. Likevel ser alle ned på meg pga. dette. Jeg har aldri hatt det bedre, og får både sex, vennskap å latter i en og samme karen, uten forpliktelser. Er det meg det er noe galt med da, eller de som dømmer?

Mammaen min hater faren min pga han var utro mot henne, det skjønner jeg ganske godt. Men mamma lar meg ikke få møte han, og hvis jeg snakker eller møter hun blir hun kjempe sur. Dette ødelegger mye for me selv..

hakka meg inn på bestevenninnen min sin facebook, og fant et bilde der kjæresten min kysser henne på kinnet. Aldri opplevd en slik følelse før.

Hele livet mitt har vært ett stort slit. Jeg har aldri hatt kontakt med faren min, og moren min hater meg. Oppigjenom årene har jeg gått venneløs. For en stund siden fant legene også ut at jeg har bulimi og anoreksia, noe som fører til utrolige smerter i ledd og muskler. Rett før jul ble jeg voldtatt av x-en min, minnet fra den natten går ikke bort..
Jeg føler meg helt fortapt. Jeg tror aldri at jeg kommer til å få meg ett lykkelig liv.
Familien min har aldri vært her for meg.. Alt jeg får er mat, drikke og hus ly.
Og de FÅ vennene jeg har hatt igjennom årene har virkelig vært her for meg, men jeg orker ikke mer!!
For ett par måneder siden, prøvde jeg på selvmord. Både kutting av pulsåren og overdose av ibux, paraset og sprit!
Men jeg klarte ikke, rett og slett fordi jeg er for svak.

hoho er det ikke mye man holder hemmelig. I fjord var jeg så og si sammen med en gutt, men trakk meg mye tilbake, og ville ikke ha noe forhold, pga at jeg nettopp hadde kommet ut av et mislykket et. vi oppførte oss som kjærester, og alle mente vi var sammen. han var ganske frustrert fordi jeg ikke ville ha noe offisielt, selv om jeg elsker(t) han, og satte han veldig høyt. vi hadde vært bestevenner før dette, lenge, før vi mistet kontakten i noen måneder, og traftes igjen og begynte å holde på… han sa han hadde likt meg siden første gang han så meg, skikkelig klisjee… når jeg dro på ferie ble han plutselig offisielt sammen med en annen jente, og jeg sa til alle at det gikk bra, men jeg gråt mye ukene etter det… slet med å sove og har alltid vært glad i han og savnet han. i januar lå jeg med han igjen, så han var ytro, og han sier at han savner meg hele tiden, men ikke tør å gjøre det slutt, for det blir bråk (og det er sant, haha, småbyer) alle tror jeg er over han, men selvom jeg elsker kjæresten jeg har nå, savner jeg har hver dag, og har ikke dålig samvuíttighet for utroskapen…. ingen vet dette, eller kansje mine nermeste, men det er hardt…

Jeg rota med en gutt på en fest selvom jeg visste godt at venninna mi likte han.

Eg lik hannj Alexander, men han lik kje meg ; / Einaste gångan vi prat e når han vill, å dæ e sjeldnt ! -.- Han snakkæ te meg på fredagskvelln, å vi skypæ te fem om morran 😮 Han e ein dritt egentle mn eg lk dæ <3 HAhahqhah Omg, Søstræ hans e ei av mennæ bæste vennæ åg ;o Sug jo max <3 Lml<3

tror dette er første gangen jeg kommenterer bloggen din, men må uansett få sagt at jeg elsker den. Du gir andre sjansen til å få sagt ut sine problemer, og du deler selv dine. Noe jeg synes er veldig bra, for da føler (i hvertfall jeg) meg ikke alene.
Det siste året har jeg strevd veldig mye hjemme. Jeg blir ikke misshandla fysisk, men foreldrene mine sier ting de ikke burde si. For noen måneder siden rant det over, jeg orket ikke mer. Jeg husker ennå følelsen jeg fikk når jeg skrapet opp kuttene i huden, det var mye bedre enn å bli såret psykisk. Først turte jeg ikke si det til noen, at jeg ikke likte meg hjemme. Jeg turte ikke fortelle at hver jævla dag jeg kom hjem fra skolen ble jeg kjefta på, ropt til og på det aller værste slått etter. Men jeg ble aldri truffet, takket være at jeg trakk meg unna.
Det går bedre nå.. hvertfall midlertidig.

Jeg og kjæresten min har det sykt bra sammen, og vi e veldig seksuelt aktive, og han tror jeg går på p-piller.. har ikke turt å si noe til han om at det er ikke sant, men skal snart til helsesøstra å få tak i noe.. Håper jeg ikke bli gravid innen den tid.. for før mensen så går jeg å tenker å er redd for at jeg er gravid :S

Jeg har egentlig utrolig mange hemmeligheter , men jeg vil ikke fortelle vennene mine om sånt,fordi da setter dem meg i dårlig lys med engang. vel,kanskje ikke venner? men jeg har gjort mye dumt,på fester kan det hende en gutt får kommet opp i buksa på meg.. Det har skjedd et par ganger nå.Sånn som når jeg blir edru , angrer jeg kjempe mye, men det er bare der og da at det skjer. Jeg vet at folk tenker “shitt ho er løs ” osv. Kanskje derfor jeg aldri forteller det. Hvis jeg driver med en gutt,og jeg ligger meg han før jeg blir sammen med han tør jeg ikke å fortelle det til vennene mine,fordi da vil dem tro jeg er løs og baksnakke meg. Det er et slit,men jeg klarer å holde det inni meg. 🙂 fin blogg forresten.

Helt siden 2007 har æ drevve med selvskading.

jeg har blitt voldtatt av min første kjæreste som har gått hardt utover hverdagen min. Etter dette takler jeg ikke at folk tar på meg, spesielt ikke gutter. Er mange som tror jeg er utrolig sær siden jeg er mye stille og ikke liker å være så mye med andre. Har stengt meg helt inne. Men hva gjør man for at det skal bli bedre? Fikk en kjæreste igjen for et år siden (2 år etter voldtekten) og han var en av de første jeg sa det til. Da det ble slutt sa han det til alle kompisene sine og dette har spredt seg over hele skolen. Kjenner jeg gleder meg til å slutte for så å flytte vekk her i fra. Har bare snakket med han på melding om dette, da jeg ikke tør å snakke om det face to face fordi jeg faktisk skammer meg.. vet det ikke er riktig men, klarer rett og slett ikke gjøre med tangegangen min.. Men ja, det er min hemmelighet.

Jeg er har skilte foreldre, og bor fast hjemme hos mamma, og har gjort det i snart 3 måneder. Grunnen til dette er fordi at jeg fikk vite ting, egentlig så flytta jeg hjem til mamma fordi at jeg og pappa kranglet, og da ville jeg rett og slett ikke være der lengr. Men da mamma fortalte meg ting, kunne jeg ikke fordra ansiktet på pappa lengre. Rett før jeg ble født, og var født missbrukte pappa mamma, han slo henne, tok kvelertak, ødela klærne hennes og var veldig ofte utro. Mamma og pappa flytta vekk fra hverandre rett etter jeg ble født og så hverandre ikke på 2 måneder helt til mamma fikk dette søte brevet av pappa som gjorde at hun gikk tilbake til han. Noen år senere skjedde det igjen, og da separerte de seg fra hverandre. Pappa begynte med narkotika, verste jeg har opplevd. For da jeg var 11 fant jeg en sprøyte i pappa sin jakke lomme og masse blod på vasken. Vi ble også sendt hjem med en bag der det var piller og sprøyter i, uten at pappa hadde sjekket bagen sin. Har også hatt 2 tanter som har vært narkotika missbrukere, heldigvis er den nærmeste tanten min helt fin den dag i dag og har vært det i 5 år nå, mens hun andre sitter i fengsel. Mamma fikk også en ny kjæreste for 2 år siden som skam slo henne veldig ofte.. Før jeg fikk vite alt dette hadde jeg en dag vert hos pappa, og skulle innom mamma for å hente noe. Da jeg kommer opp i stuen finner jeg hasj på bordet, jeg klarte ikke å helt forstå hva det var, så jeg sprang ned til mormor og morfar og fikk morfar til og sjekke oppi det. HELDIGVIS var det ikke mamma som hadde røyka hasj, men kompisen som sov der. Jeg har vært helt knust i snart 5 måneder, dette er noe av det jævligste jeg har opplevd. I tillegg til alt dette ligger bestevennina mi på sykriatiske på grunn av voldtekt og selvmords forsøk, kan livet mitt bli stort verre? :'( Godt å få dette ut, har ikke fortalt dette til noen utenom bestevennen min.

Alle vennene mine tror at jeg har det veldig bra, etter det ble slutt med kjæresten min. Vi var sammen i nesten 4 år.
Jeg er ofte på besøk hos han, og vi har sex. Det er så godt.
Jeg elsker han av hele mitt hjerte, gjør alt for å få han tilbake og det samme gjør han.
Men etter det ble slutt har jeg hatt sex med en gutt og sugd en annen. Jeg har også kysset med 2 andre utenom. Dette har ikke vært noe jeg har villi, spesielt ikke det siste knullet – da ble jeg lurt.
Var på fest, skulle til ett sted for å hente noe, tilbake på festen. Så skulle vi plutselig på fest en annen stand, og plutselig fikk jeg vite at vi skulle ha huset hans for oss selv. Da gjorde han ting med meg, selvom jeg nektet og ikke ville.
Eksen vet om dette, og har lyst til å banke livshiten ut av han andre som tvang meg.
Jeg savner eksen min, og han savner meg. Alt er så vondt

Jeg overlevde Utøya, og alle tror jeg takler det veldig bra, men sannheten er at jeg ikke vil snakke med noen om det, fordi jeg føler at folk blir så ubekvemme når jeg tar det opp. Til og med familie og kjæreste. Jeg vil ikke at folk skal føle seg utilpasse når de er med meg. Jeg er jo den samme som før

Jeg tror vennene tror jeg ditcher dem fordi jeg er lat. Egentlig er jeg deprimert, og internettvennene mine får meg til å føle meg bedre en de vennene jeg har her i byen.

Mange tror jeg ditcher vennene mine fordi jeg er lat. Egentlig er jeg deprimert, og internettvennene mine får meg til å føle meg bedre en de jeg har her i byen.

Jeg har stjelt siden 4 årsalderen, nå 11 år senere har jeg ikke sluttet. (2 års pause). det føles herlig og er helt avhengi. ble arrestert for noen dager siden, med vesken full av varer til flere tusen. jeg kan alle reglene, jeg trodde aldri jeg skulle bli tatt. jeg er pinsevenn, og alle var sjokkert når de fikk vite det. blir jeg tatt engang til, er det fengsel på meg. kan ikke slutte.

Jeg er sjalu på bestevennen min. Hver gang jeg er med henne føler jeg at det ikke er noen som ser meg. Hvis vi er på fest er det alltid henne de legger merke til. Hun har fint smil, fin kropp og en bra personlighet. Jeg vil at guttene skal se meg og ikke bare henne. Ved siden av henne føler jeg meg så stygg, feit og teit. Men vi er så gode venner at jeg ikke vil si det til henne. Hva skal jeg gjøre?

Jeg har hele livet hatt to liv. Jeg har et utenpå som alle ser. Da er jeg blid, morsom, livlig og smiler alltid. Inni meg bryter jeg i gråt hver kveld.
Jeg har gode venner, er i den “populære” gruppen på skolen. Holder på med en gutt og er snill med alle uansett status. Når noen sier “Du faker bare!” til meg, må jeg gå, jeg begynner å gråte… for de har helt rett! Jeg faker hele livet mitt, det har jeg alltid gjort. Det er ingen som vet hvem jeg er. Ikke engang jeg…
Jeg hjelper alltid de som har noen problemer, fordi jeg har de samme problemene selv. Derfor vet jeg hvordan jeg skal takle dem. Uansett hvordan problemer noen har, har jeg hatt dem.

”T
Jeg elsker Simon. Over alt på denne jævla jorden”
Heia Thea 🙂

Sannheten er at jeg ikke klarer meg lengre.
I snart 3 år har jeg levd uten pappa, uten noen å snakke med, som kan forstå meg.
Pappa og jeg var bestevenner, han var spontan og morsom! Alt annet enn mamma er. En dag kjøpt han en hengekøye til meg, og jeg ble kjempeglad i hengekøyen! Jeg brukte å slappa av og lese, mens jeg snakket med pappa i den. Vet ikke hvorfor, men hengekøyen var en ting som gjorde meg utrolig glad.
Han hørte også på meg, forsto meg, og snakket med meg. Han ga så mye kjærlighet til meg, og VILLE snakke til meg.
Nå har jeg bare mamma igjen.
Når jeg prøver å snakke med mamma, er det umulig. Hun blir lei, og stikker bare.
Og hun har kastet hengekøyen… Et minne jeg kan “ta på” fra pappa.
Nå etter 2 år hengekøyen forsvant, har jeg funnet en maken! og den koster 90 kr. Men neida, du skjønner det, søster trenger ny Macbook air, hun.
Vet ikke hvorfor jeg tar opp dette med hengekøyen, men ja.. vet bare ikke..
Savner å kunne være på båttur med han og bare nyte livet! Slippe å fjase rundt å løpe etter venner. Jeg hadde pappa, hvorfor skal jeg orke å være med venner som bare sårer meg da? nå – har jeg ikke pappa. Pappa er borte og kommer aldri tilbake.

min hemmelighet er at pappaen min valgte damer ovenfor barna sine

Hei:)
Jeg har en hemmelighet jeg ikke har fortalt til noen. Jeg sliter med den, men jeg vet ikke hvem jeg kan fortelle den til, så da jeg så dette innlegget tenkte jeg å poste den her. Jeg kommer ikke til å gå helt i detaljer, det klarer jeg bare ikke.
Jeg hadde en venninne som var og er veldig populær i vennegjengen vår. Jeg har alltid blitt sett litt ned på, og endelig ville folk vøre venner med meg. Jeg var utrolig glad, og alt gikk min vei! Men så, plutselig en dag, kuttet hun kontakten. Det kom ikke egentlig plutselig, men det var liksom støtet da. Det begynte med at hun tok mine venner og fikk dem på hennes side, sa stygge ting om meg bak ryggen min, og siden hun var så populær og venner med alle, trodde vennnene mine på henne, og sluttet å være venner med meg. Da hun tilslutt bare sluttet å snakke til meg, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk rett hjem fra skolen hver dag og gråt i en halvtime. Jeg har alltid vært flink på skolen, men nå raste karakterene mine. Jeg fikk kun toere og treere, og dette pågikk i mange uker. Tilslutt fikk jeg vite hva hun hadde sagt om meg, alt kom fram i lyset. Hun sa det ikke selv, jeg fikk vite det av en annen jente, som ikke bo her vi bor. Livet mitt raste sammen, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var alene hjemme, så jeg gikk ned på kjøkkenet og hentet en liten kniv. Jeg skar tre kutt i armen, men etterpå angret jeg veldig. Jeg fikk også spiseforstyrrelser, eller anoreksi, som det heter. Livet mitt var et kaos, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg har begynte å spise mer igjen, og prøvd å innse at hun og jeg aldri kan bli venner igjen, men hun har fortsatt laget et uhelbredelig sår inni meg, og uansett hvor mye jeg prøver å ikke gjøre det, kommer det alltid til å vøre en liten del av meg om savner henne veldig. Jeg har også fortsatt arr på armen etter at jeg skar meg selv. Ting begynner å bli bedre, men hver gang jeg ser henne ha det gøy på skolen, kjennes det som et lite slag i magen, og jeg må puste dypt og gå videre. Livet mitt vil nok aldri bli det samme, man kan ikke glemme en man var bestevenner med i et år. Hun har satt sine spor i livet mitt, og jeg kommer aldri til å glemme henne, uansett hvor mye hun glemmer meg. Jeg gråter fortsatt på kveldene, men ikke fordi jeg ikke vet hva jeg gjør galt, men fordi jeg savner henne…

forelska i Niall Horan fra One Direction 🙂

Jeg har utrolig lyst til å få meg kjæreste. Men med en gang jeg blir interesert i en gutt som også virker interesert i meg, trekker jeg meg tilbake. Jeg føler meg ikke bra nokk for noen, jeg tror han hadde blitt skuffet om han hadde sett “hele meg”.

jeg hadde meg med en gutt på en fest for en stund siden. vi var begge forelsket i hverandre, men etter det skjedde så droppet han meg. sluttet og snakke til meg og bare dreit i meg. etter hvert begynte han å snakke dritt om meg til vennene sine, også at han angret på at vi hadde oss osv. det er vondt å høre for meg, fordi jeg var den gang veldig forelsket i han. nå har jeg fått meg type og han betyr sykt mye for meg, men det sårer fortsatt å høre ting ”eksen” har sagt om meg.

Offameg offameg

”Maren
Jeg er overvektig, og er redd for å aldri få kjæreste.
Jeg er 19 år, og har aldri hatt en.
Jeg er forelsket i sjefen min.
Han er en dust.”
Kjære Maren, utseendet er ikke alt – og du kan være attraktiv selv om du er overvektig. Ikke sats på forhold med dustesjefen din. Du kommer til å møte en bedre gutt som kommer til å vise deg hva kjærlighet er 🙂 Bare hold øynene åpne! Utrolig viktig å holde øynene åpne og være åpen for å bli kjent med nye folk 🙂

hilsen linn

HAdde kjæreste for litt over et år siden, og savner han SYKT mye! Når vi var sammen hadde jeg selvtilitt på topp, og elsket livet mitt. Så ble det slutt, og jeg knakk heeeelt sammen. Har så sykt dårlig samvittighet at jeg nesten ikke orker å være med på butikken engang. Har rotet med et par gutter og hatt små følelser for noen, men savner han fortsatt sykt mye. Ingen av venninene mine vet det, og det er tungt for meg.

Hei. Jeg er en jente på 14 år, har holdt på med en gutt som var 6 år eldre enn meg men vi har aldri vært ilag. Vi har holdt på nå i over et år, å vi begge er klar over at jeg er for ung, så derfor har vi ikke bitt ilag. I fjor hadde vi sex for første gang sammen, å vi har hatt det veldig mange ganger etter det. Vi har hatt mange problemer som ennå ikke er helt glemt. Vi begge har hatt kjærste det siste året, men det har vi ikke hatt siden før jul. Men nå har han funnet seg en ny en som er 6 år eldre enn han, å jeg er hjerteknust. Jeg har så mye følelser for han, å jeg er så sykt redd for å miste han. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan stole på vennene mine, de forteller alt videre og har klart å ødelegge alle mine vennskap med gutter. Så nå er de “vennene” mine. Så derfor har denne tiden vært ekstra tung siden jeg ikke har noen å prate med.. Eneste vennen jeg har som jeg kan prate med om alt er han, å jeg er så sykt redd for å miste denne ene gutten som er den eneste jeg stoler på 🙁 han er fortsatt glad i meg å skriver til meg som om det ikke er noen annen jente. Men det syntes jeg bare gjør vondt..
Var veldig godt å få sakt dette 🙂

Jeg føler alle andre er bedre enn meg, uansett hva.
Jeg har en “venn” som jeg gleder meg til å miste når jeg begynner på vgs.
Jeg føler meg verdiløs for “bestevenninnene” mine.

Jeg var utro mot eksen min med tre forskjellige gutter i løpet av de tre årene vi var sammen, og han aner det ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, og jeg har fortsatt følelser for han selv om det var jeg som gjorde det slutt for et halvt år siden. Nå holder jeg på med kompisen hans som bor i samme by som meg, og han vet ingenting om det heller. Jeg har lyst til å avslutte det, men jeg klarer ikke.

Jeg blir 16 snart og alle mine nærmeste venner har hatt sex! Jeg har ikke engang fått mitt første kyss…
-T

Exen min slo akuratt opp med meg…. Å jeg savner han virkelig mye helt utrolig mye. Han betydde alt for meg . Problemet er at jeg sendte bilder av meg selv til han (ikke naken men i trusa) å jeg stoler jo på han . Han sendte bilder av seg selv til meg også så egentlig er det ikke noe problem det er bare det at jeg er litt redd for at han skal vise det til noen :L …. Men vi har jo kontakt enda å han har sagt at han ikke skal gjøre det. Høres vell dum ut men han holte på å slå opp med meg før han gjorde det… Han angra så mye å tokk meg tilbake… men han kutta seg fordi han ville ha like vondt som meg… Å jeg ville ha like vondt som han så jeg gjorde det samme … UTROLIG hva man gjør får den man elsker … Arret er fortsatt der å det er utrolig tungt -.- takk for at jeg fikk dele hemmeligheten min .

Jeg liker ham egentlig, selv om jeg ikke vil innrømme det.

Jeg ble mobbet hver dag både på skolen og i barnehagen siden jeg var 3 år. Jeg har utrolig dårlig selvtillit og føler at jeg ikke er bra nok, at ingen liker meg. De jeg går i klasse med har jeg gått i klasse med i 10 år, og jeg tør fortsatt ikke å snakke med dem, fordi jeg tror at de kommer til å le av meg.. Alle sier at du ikke skal bry deg om hva andre sier om deg, men når du går gjennom det i 9 år så er det vanskelig å ikke tro på det de sier..

Jeg har vært en selvskader siden jeg var 7 og er nå 15, snart 16.Jeg kveler meg selv flere ganger til dagen i håp om å ikke våkne. Jeg har kutta flere blodårer,vært på sykriatisk,akutten og sykologer. Jeg har hatt flere forsøk på selvmord men har aldri lykkes bare endt opp på sykehuset. Jeg klarer ikke å slutte. Har altfor mangen vonne minner. Lillesøstra mi som er nå 12 har hatt forsøk på selvmord 3 ganger da hun var 6-7 år gammel. Mamma prøvde å drukne seg selv på stranden og var borte i en uke uten å snakke med meg. Lillesøstra mi var veldig syk og hadde ocd. Jeg kutter meg hver dag fordi jeg føler meg mislykket som menneske.

Jeg og en gutt holder på og det har vi gjort en stund. Men mens han flørter med meg, gjør han småting med andre forskjellige jenter hele tiden. Jeg lurer litt på om alt sammen bare er tull eller om det er seriøst??

Venninene mine ringer å tar kontakt kun når de trenger noe fra meg.

Æ lika en gutt som æ trur lika mæ, men æ tørr verken å si det te foreldran mine, eller te vennan mine.
Ikje minst; ikje te han!
Men æ digga han, og føle mæ skikkelig bra me han.
Vi gikk i 17.mai-toget i lag, delte paraply, fikk øyekontakt og alt, æ følte noe spesielt den dagen.
Æ vil ha han, æ måå ha han! :(<3

Jeg blir psykisk brutt ned av mamma. Uannsett hva jeg gjør eller sier har hun noe negativt å si. De fleste synes hun er verdens snilleste, men jeg, pappa og søsteren min vet hvor grusom hun egentlig er.

Hei.
Jeg er en jente, på 14 år. Jeg er en såkalt guttejente, med guttekompiser som bryr seg om meg.
Det er jo bra, ikke sant? Hva mer vil denne bitchen ha? Det er noen som ikke blir snakket til av guttene engang.
Men på andre siden, hater a-l-l-e andre jentene meg, jeg vet ikke hva jeg har gjort mot dem. Jeg liker mest å henge med guttene fordi det er ikke er så mye gossip osv der. Men jentene virkelig hater meg, gir meg styggeblikk, sier stygge ting til meg rett foran trynet på meg. Og dem sier at jeg er lesbisk, jeg orket ikke mer. Så jeg begynte med å kutte meg, selvom det helt er idiotisk gjort. Er smertene der det eneste som ryker bort tankene. Det er INGEN som vet dette, ikke engang bestekompisene mine.
Av og til vil jeg bare slippe det ut til de jentene, å si at jeg ikke vet hva jeg har gjort mot dem, og hvorfor dem i hele tatt orker og rakke ned på andre..hver gang jeg ser at dem snur ryggen til meg når jeg går forbi dem, blir det mer ødelagt inni meg.

for det første, har syke problemer med å få inn en tampong!! sykt irr, og jeg klarer det ikke uansett hvor mye jeg prøver!

Jeg er utrolig forelska i en gutt som er 2 år eldre enn meg! Han går på samme skole som meg , så når jeg og vennene mine snakker om han ( som er hele tiden) så må vi bruke et dekknavn. Det er utrolig morsomt. Men det de ikke vet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg tenker på han HELE tiden og hver gang jeg ser han så flipper jeg helt ut. ER SÅ UTROLIG forelska!
Snakker med han på facebook av og til, men i virkeligheten føler jeg meg som en liten drittunge som stalker han. Hjelp, hva skal jeg gjøre? Jeg vil egentlig fortelle han det, men er så redd for hva han skal si, og jeg tørr liksom ikke satse!

Jeg er så redd for å bli brukt og “playet” av alle gutter jeg begynner å holde på med, at jeg ender opp med å være den som player selv. Jeg gir et inntrykk av at jeg er lett på tråden, men er egentlig det motsatte.

Hei, synes dette innlegget var veldig fint og veldig behjelpelig. Har ikke sånn kjempe mange hemligheter nå men har hat en del men heldigvis har det forsvunnet litt men en stor/viktig hemlighet forsvinner ALDRI… En av hemlighetene jeg har nå er nok som mange andre har og er nok ikke noe spessielt men sier det forde. Ein vennine av meg likte en gutt men han likte ikke henne og så begynnte jeg og snakke med han og vi ble ganske gode venner,og jeg tenkte det ikke ble noe mer enn det.. Men etter hvert så sa han att han hadde litt føleser for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle si, bruker også endel tid på og finne ut om jeg liker noen. Og viss jeg liker noen så liker jeg de ordentlig. Og etterhvert så begynnte jeg og like han men da likte ikke han meg så mye lengere, fordi det hadde tatt så lang tid for meg og finne det ut.. og som toppen av kaken så begynnte han og snakke med ei kjempe god vennine av meg og nå liker de to hverandre litt. og er jo sefølgelig glade på deres veiner.. Men synes det er litt rart og ukonfortabelt av og til.. Og nå sier han att han liker oss begge to.. Hadde ikke gjort noe med ett tips på dette området.. BTW. Elsker bloggen din <3

Jeg liker en som er 6 år eldre… jeg er 14 og han er 20.
Jeg er med han sikkert 3-4 ganger i uka og han er min beste guttevenn. Vi koser også, liksom jeg ligger i armkroken hans og sånn^^ Men han er liksom bestevennen til fetteren min også..kleint..
++ vi snakket sammen igår og fant ut at vi bare skulle være venner og kose litt så kunne vi se om noen år, siden han er jo trossalt 6 år eldre…
Han får meg bare til å føle meg så spesiell! Han er så ærlig og omtenksom :))
Har ikke sagt dette til noen utennom fetteren min, han er den eneste jeg sier alt til. Har til og med ikke sagt det til bestevenninna mi, for hun HATER at jeg går med di folka ,så hun hadde sikkert ikke tatt det serriøst og bare sagt ÆÆÆSJ,ææsj fyfaenn!
Jeg er så lei av at hun ikke tar ting serriøst når jeg er seriøs!!

jeg tenker at det ikke gjør noe om jeg ikke spiser.

Jeg er hodestups forelsket i eksen min. Han vet det, og i påsken hadde vi sex. Vi holdt på en god stund før han “dumpet” meg igjen. Det er over 1 år siden vi gjorde det slutt, og likevel får jeg han ikke ut av hode. Vennene mine tror at vi ikke snakker, og at jeg er helt over han, men egentlig så snakker vi ofte, og jeg er ikke litt over han.
Jeg er også små forelsket i en gutt på 18, han sier ofte at vi er “skapt for hverandre”. Det er utrolig tungt å høre på, og han ignorere meg hele tiden. Når han snakker med meg er det som om han har glemt at han ignorert meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ha begge

Jeg blir lei meg når folk har det så vondt i livet ): Jeg har lest mesteparten av historier om dette. Trist.. Jeg er ihvertfall glad! Har 3 gode bestevenninner, har en snill familie, osv.

jeg er så forelska i en gutt som jeg har drevet litt på med før, han er den mest fantastiske jeg noengang har møtt.. elsker alt ved han. Nå har det gått ca 3 månder siden vi brøt opp, og vi har begynt og snakke litt igjen etter vi var på samme fest. Men jeg vet jeg kan få han om jeg vil,men når det begynner og bli seriøst trekker jeg meg unna med engang,og jeg hater det.. fordi jeg elsker han så mye,får ikke sove om natta, men samtidig liker jeg ikke at det er for seriøst. jeg er også helt sinnsykt sjalu, bare han liker bildet til en annen jente på face føler jeg for og legge med ned og grine.. men det er bare fordi jeg savner han sånn og jeg troligvis aldri kommer til og få han tilbake for jeg står i veien for megselv. vil ikke se han med noen andre,men hu jenta som ender opp med han er verdens heldigste

Jeg er sykt forelska i eksen min! Vi var sammen for over ett år siden men vi er fortsatt venner. Han er ett år eldre enn meg(14) Han røyker og drikker og snuser og har gjort det en stund. Alle i klassen min synes han er sykt teit og alle synes det er teit at jeg liker han. Men jeg kan ikke noe for det, det er som om jeg er helt avhengig av han, etter at han slo opp likte jeg han i flere måender senere. Han ignorerte meg i 4 måneder også, likevel elsker jeg han. Hver gang jg sitter på bussen eller er på steder som han pleier å være ber jeg til gud om å møte han. I stad ga han meg en klem og et kyss på kinnet og jeg ble helt i hundre, helt overlykkelig. Vet at det ikke kan fortsette sånn. Synes det er kjempekjipt å like noen når du ikke vet om de liker deg tilbake. Har lyst til å fortelle han hva jeg føler, men vet ikke om jeg burde. Jeg burde ikke like han, alle sier at det ikke fører noen steder. Men jeg vil ikke slutte å like han, hver gang vi prater føler jeg at vi er ett steg nærmere å bli sammen, men jeg tror egentlig ikke det…

Jeg HATER ei jente i klassa. Men hun er “sjefen”, og jeg kan ikke krangle med henne, for hun kjenner de fleste vi skal gå i klasse med på ungdomsskolen, og da blir jeg upopulær. Denne jenta stjelte “gjengen min” og hun tror hun er sååååå kul. Jeg får lyst til å slå henne hver gang hun tar ett steg, åpner munnen, altså HELE TIDEN. Men jeg har funnet meg ei ny bestevenninne, og hun er sykt snill og jeg stoler 100% på henne.

Jeg er en jente på 15->16 som er sammen med en herlig gutt fra tyrkia, han bor og jobber der. Han er 19 år. Jeg er veldig forelska, og han i meg, vi elsker hverandre. Jeg har hvert sammen med en fra tyrkia før, og det endte veldig dårlig. Men nå er jeg kjempe lykkelig. Alle vet om forholdet, men alle vennene mine bare ler av forholdet. Ingen tar det seriøst, men forholdet vårt er faktisk veldig seriøst. Dette er utrolig sårende osv, men jeg er mye “bedre” enn dem, og hever meg over det :)! Jeg elsker kjæresten min, og bryr meg ikke om hva alle andre sier om meg og min kjære:)

Jeg sliter utrolig mye for tiden. Folk vet hva det meste av det dreier seg om, men ikke alt..
Faren min er alvolig syk, ingen vet hva som feiler han.. Han vrir seg i smerter hver dag å prøver å være den beste faren. Jeg og pappa er bestevenner, jeg elsker han over alt på jord og har alltid gjort det, derfor er dette veldig vanskelig for meg. Jeg savner virkelig den gamle faren min.
Dette går så sterkt innpå meg at jeg skader meg selv.. syns det hjelper! Jeg gråter med ned i søvn hveer natt, jeg takler det rett å slett ikke. Og dette påvirker meg altfor sterkt.
Jeg tenker bare negative tanker. Jeg er utrolig lei av å gråte, kutte meg, og slå meg selv. Jeg går til psykolog men føler ikke det hjelper så mye. Ingen vet det at jeg skader meg.
Alle ser meg som den glade, livlige jenta som ler og kødder hele tiden.. men inni meg er jeg helt knust! det er også andre årsaker til at jeg skader meg. Jeg tanker alltid at han aldri kommer til å bli frisk, det jeg gråter av er at jeg tror han kommer til å dø! hvem vil leve med store smerter hvert eneste sekund i hele livet sitt? kommer han til å takle det? jeg tror selv jeg er veldig svak.. jeg har så stor angst for å miste han! hver kveld da jeg griner snakker jeg til meg selv og later som det er noen andre, men jeg tørr ikke å gå inn på det jeg snakker med meg selv om til noen andre.
Men jeg er fortsatt den som ler og elsker å ha det gøy med familie og venner, det er mest når jeg er alene jeg tenker så utrolig på det!

Moren min er alkoholiker. Jeg er redd for at hun skal drikke seg ihjel når jeg flytter ut.

Jeg er fortsatt forelsket i eksen min. Han har ny kjæreste, men jeg har ligget med han 5 ganger etter det. Er 2 år siden det ble slutt. Ingen vet dette

Har ligget sammen med en som er forlovet og har barn på vei.
Upsi…

hmm, alle har vel problemer, og alt kan fikses med tid og kjærlighet, forståelse og toleranse. Men det føles nok av og til veldig vanskelig når man sitter i det.
Vel, min “hemmelighet”..
Er kanskje schizofren (vet ikke helt hvordan det skrives..), snakker til “andre” meg hele tiden. Er aldri alene og er litt skeptisk på om andre ser at jeg prater til noen som ikke er der liksom. Men jeg kan ikke la være. Skal gå til psykolog så fort jeg får mannet meg opp til å gjøre det. Det plager meg ikke så mye siden jeg har god kontroll over det, men er jo litt rart å gå og se at jeg prater til folk som ikke er der..

Mine hemmeligheter: Jeg veier ca 47-48 kg, og er 13 år 153 cm.
Jeg hater “BFFen” min hun lyver og er frekk mot meg.

Jeg er 15 år og har ikke fingra meg selv. Føler et press til å gjøre det, siden folk blir overraska at jeg ikke har gjort det ENDA! Men jeg er redd, jeg tør ikke. Det føles ubehagelig å tenke på det.

Jeg har ikke følt meg skyldig en eneste gang for at gutten jeg likte i over ett år slo opp med dama si (de var sammen halvparten av tiden jeg var forelsket i han), til tross for at gutten jeg var så forelsket i brukte meg og tvang meg til å ha sex med han, og på den måten være utro. Jeg gikk med på å kline med han og være sammen med han ettersom jeg var så forelsket, men han insisterte på sex, og jeg kan vel til slutt si at jeg lot han overgripe seg på meg.
Fikk vite av han bare noen dager etterpå at grunnen til at han hadde sex med meg var fordi dama som han nylig hadde slått opp med hadde vært utro mot han, nesten samtidig som jeg og han lå med hverandre. Det er nesten ingen som vet dette, selv om det har gått masse rykter om meg etter alt dette hendte. Rykter om både dette og andre ting som var helt på jordet og feil, samtidig og om hverandre.
Sannheten er at jeg ikke føler meg skyldig for det jeg har gjort fordi eksen til gutten som brukte meg er den største bitcha jeg noen sinne har møtt. Hun har skjelt ut over halvparten av mine nærmeste venner, og hun kjenner de ikke engang, og hadde heller ingen grunn til å skjelle de ut. Hun har ikke sjønt hvor mye hun driter på draget med å oppføre seg slik som hun har gjort, ved å blant annet ransake hele livet til eksen, og skjelle ut alle hun kommer over. Jeg hater henne, hun er så fæl.
Det eneste jeg angrer på er at jeg lot han overgripe seg på meg, at jeg ikke turte å si nei. Ikke at jeg ødela for eksen hans, og ble forelsket i han, fordi jeg vet han innerst inne er en bra gutt, selv om han gjorde noe så fælt mot både meg og eksen. 😛

venninna mi og eksen hennes var sammen i to år, nå har jeg og han sex nesten hverdag. Han er over henne, og hun er over han, men jeg tørr ikke si noe. Føler det er veldig slemt, men vi klarer ikke stoppe.